Guds kristne kirker
[257]
Det andet store bud
[257]
(Utgave 1.1 19981008-19990526)
Det andre store budet lyder slik: Du skal elske din neste som deg selv. De ti budene ble delt inn i to store bud. Strukturen er lett å kjenne igjen ettersom de første fire budene handler om kjærligheten til Gud, mens de seks siste handler om kjærligheten til medmennesker.
Christian Churches of God
PO Box 369, WODEN ACT 2606, AUSTRALIA
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 1998, 1999 Wade Cox)
(Tr. 2003)
Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene
er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger.
Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn på inkluderes. Man
kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke
ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt
versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org og http://www.ccg.org
Det andet store bud
Del I
[Leses før gjennomgangen av det femte og de påfølgende budene.]
Gud gav lovens struktur til Moses. De ti budene var delt inn i to store bud, slik vi har sett i gjennomgangen av det første store budet (jf. studieskriftet Det første store budet [252]).
Andre Mosebok 20:1-17 1 Da talte Gud alle disse ord og sa: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.
[I] 3 Du skal ikke ha andre guder foruten meg.
[II] 4 Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden.
5 Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, 6 og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
[III] 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
[IV] 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. 11 For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
[V] 12 Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.
[VI] 13 Du skal ikke slå i hjel.
[VII] 14 Du skal ikke drive hor.
[VIII] 15 Du skal ikke stjele.
[IX] 16 Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.
[X] 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
Inndelingen av loven i to store bud gis i Femte Mosebok. Strukturen er lett å kjenne igjen ettersom de første fire budene handler om kjærligheten til Gud, mens de seks siste handler om kjærligheten til medmennesker.
Loven ble deretter innpodet i befolkningen.
Vår forpliktelse er i første rekke overfor Gud, og deretter overfor våre medmennesker. Vår plikt er å forberede oss på å motta Den levende Gud på riktig måte. Han er de levendes Gud og ikke de dødes.
Matteus 22:29-40 29 Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. 30 For i oppstandelsen verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen. 31 Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: 32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. 33 Folket som hørte dette, ble slått av undring over hans lære. 34 Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, samlet de seg om ham. 35 Og en av dem, en lovlærd, fristet ham og sa: 36 Mester, hvilket bud er det største i loven? 37 Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. 38 Dette er det største og første bud. 39 Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. 40 På disse to bud hviler hele loven og profetene.
Den første delen handler om kjærligheten til Gud. Den skal være med hele hjertet, hele sjelen og av all forstand.
Den andre delen handler om å elske sin neste som man elsker seg selv. For hvis vi ikke kan elske vår neste, som vi har sett, hvordan kan vi da elske Gud, som vi ikke har sett?
1Joh 4:20-21 20 Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! – og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? 21 Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.
Strukturen i Det første store budet danner grunnlaget for Det andre store budet, og på disse to budene hviler hele loven og profetene. Således er de ti budene en undergruppe av disse to, og resten av loven er undergrupper av de ti budene.
Strukturen i Det andre store budet følger av samme tankerekke eller logikk som Det første store budet. På samme måte som Gud er sentral i det første, er vår fysiske far og mor sentrale i det andre. Guds familie som elohim er målet for Det første store budet, og menneskenes familie som elohim er målet for Det andre store budet. De kunngjør begge Guds utstrekning (som Eloah) for å bli elohim både for og blant den himmelske og jordiske skare.
[V] 12 Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.
Det første budet med et løfte viser til planen for evig liv som elohim. Det skulle ha vært slik fra begynnelsen av.
[VI] 13 Du skal ikke slå i hjel.
Evnen til å drepe stammer fra synden og et ønske om å se et annet menneske bli ødelagt. En slik innstilling kommer fra djevelen. Det er ikke Guds vilje at kjødet skal forgå, og dermed vil alle bli brakt til frelse i rett tid, også hærskarene. For slik virker Guds fullkomne kjærlighet (jf. studieskriftet Lost Sheep and the Prodigal Son [199]).
[VII] 14 Du skal ikke drive hor.
Beskyttelse av familiens integritet og troskap mot enheten gjenspeiler integriteten og troskapen overfor Gud. Ekteskapet gjenspeiler forholdet mellom Kristus og kirken. Man kan ikke bryte det ene uten å ødelegge for det andre. Ethvert forhold som kommer i konflikt med familiens integritet og svekker mannens rolle i forhold til hustruen, er delvis utukt. Kirker som plasserer embetet i en stilling som kommer i konflikt med forholdet mellom mann og hustru, er således utuktige og bidrar til at hustruen utvikler en delvis utuktig innstilling. Mannen er prest i sitt eget hus, samtidig som han følger Guds lover. Mye av den såkalte moderne kristendommen utvikler denne tankegangen og setter presteskapet eller embetet mellom mann og hustru. Enkelte sekter gir også på forespørsel tilgivelse for utroskap. Sektens størrelse og eventuelle sølibat hos presteskapet ser ikke ut til å utgjøre noen begrensning.
[VIII] 15 Du skal ikke stjele.
Individets velferd gjenspeiles i lovens oppbygning siden den er forbundet med evnen til å beskytte individene i deres personlige bestrebelser og det livet de er pålagt å skape seg. Samfunnet, med sin organiserte struktur, stjeler fra individet på en mer systematisk måte enn vanlige kriminelle i dagens samfunn gjør. I disse siste dager er undertrykkelse og føydalisme mer gullkantet, men ikke desto mindre effektivt. Vi vil snart få oppleve alle grusomheter ved det falske systemet i de siste dagene.
[IX] 16 Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.
Hele systemet med rettferdighet hviler på sannheten. Den fullstendige frelsens plan kan kun være sikker hvis den er grunnlagt på og beskyttet av sannheten. Vi er pålagt å vitne i henhold til Guds lov og hans sannhet.
[X] 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
De åndelige aspektene ved loven omfattes i dette aspektet av det tiende budet, hvor alle bruddene er produkter av sinnet og brudd på loven i sin helhet. Kun ved å motstå sinnets fristelser kan vi virkelig bli i stand til å elske hverandre i ånd og i sannhet. Kjærligheten er målet med loven.
Første Korinterbrev 13:1-13 1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. 2 Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. 3 Og om jeg gir alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet. 4 Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. 5 Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. 6 Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. 7 Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. 8 Kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, skal de opphøre, eller det er kunnskap, skal den ta slutt. 9 For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis. 10 Men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende. 11 Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn. Men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige. 12 For nå ser vi som i et speil, i en gåte, men da skal vi se ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, likesom jeg selv er fullt ut kjent. 13 Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
Målet med loven er kjærlighet eller barmhjertighet. Loven selv er utformet for å beskytte på fysisk nivå det som Den Hellige Ånd skal fremkalle på et åndelig nivå. Det ene kan ikke eksistere fullkomment uten det andre. Den Hellige Ånd er nødvendig for å kunne følge frihetens fullkomne lov på riktig måte.
Guds fullkomne frihetslov er utformet for å plassere oss i et fullkomment forhold med Gud og med hverandre.
Det femte budet og de etterfølgende budene leder frem til det målet at vi skal elske vår neste som oss selv.
Del I
[Leses etter gjennomgangen av den andre gruppen av bud, den som ender med det tiende budet.]
Gud plasserte Israel i dets arvedel og folket ble pålagt å følge lovene.
Femte Mosebok 26:1-19 1 Når du kommer inn i det land Herren din Gud gir deg til arv, og du tar det i eie og bor der, 2 da skal du ta førstegrøden av all jordens frukt som du høster i det land Herren din Gud gir deg. Du skal legge det i en kurv og gå til det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der. 3 Du skal gå til den som er prest på den tiden, og si til ham: Jeg vitner i dag for Herren din Gud at jeg er kommet inn i det land Herren med ed har lovt våre fedre å gi oss. 4 Og presten skal ta kurven av din hånd og sette den ned foran Herrens, din Guds alter. 5 Da skal du ta til orde og si for Herrens, din Guds åsyn: Min far var en omvankende arameer. Han drog ned til Egypt og bodde der som fremmed med en liten flokk. Der ble han til et stort, sterkt og tallrikt folk. 6 Men egypterne fór ille med oss og plaget oss og la hårdt trellearbeid på oss. 7 Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Og Herren hørte vår røst og så vår nød, vår møye og vår trengsel. 8 Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og med utrakt arm og med store, forferdelige gjerninger og med tegn og under. 9 Han førte oss til dette sted og gav oss dette land, et land som flyter med melk og honning. 10 Her kommer jeg nå med førstegrøden av landets frukter som du, Herre, har gitt meg. – Så skal du legge det ned for Herrens, din Guds åsyn og tilbe for Herrens, din Guds åsyn. 11 Og du skal glede deg over alt det gode Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, du og levitten og den fremmede som bor i ditt land. 12 Når du i det tredje året, tiendeåret, er blitt ferdig med å utrede hele tienden av din avling, når du har gitt levitten, den fremmede, den farløse og enken, så de kan ete seg mett hos deg i dine byer, 13 da skal du si for Herrens, din Guds åsyn: Nå har jeg båret det hellige ut av huset og gitt det til levitten og til den fremmede, til den farløse og til enken, nøyaktig etter det bud som du har gitt meg. Jeg har ikke overtrådt noen av dine bud og ikke glemt noe. 14 Jeg har ikke ett noe av tienden mens jeg hadde sorg, og ikke båret bort noe av den mens jeg var uren, og jeg har ikke gitt noe av den til de døde. Jeg har vært lydig mot Herrens, min Guds røst. Jeg har i ett og alt gjort slik som du har befalt meg. 15 Se ned fra din hellige bolig, fra himmelen! Og velsign ditt folk Israel og det land du har gitt oss, slik som du med ed har lovt våre fedre, et land som flyter med melk og honning! 16 På denne dag byder Herren din Gud deg å holde disse lover og bud. Du skal akte vel på at du holder dem av hele ditt hjerte og av hele din sjel. 17 I dag har du sagt at Herren skal være din Gud, og at du vil vandre på hans veier og holde hans lover og forskrifter og lyde hans røst. 18 Og Herren har i dag gitt deg sitt ord at du skal være hans eiendomsfolk, slik som han har sagt til deg, for at du skal holde alle hans bud. 19 Han vil sette deg høyt over alle folk han har skapt, til pris og til ry og til pryd. Du skal være et hellig folk for Herren din Gud, slik som han har sagt.
Israels folk ble brukt som eksempel. De skulle være en del av Yahovah og kjernepunktet i Guds plan.
Det fantes visse symbolske handlinger som var gitt sammen med Guds velsignelser.
Femte Mosebok 27:1-26 1 Moses og de eldste i Israel bød folket og sa: Ta vare på alle de bud jeg gir dere i dag! 2 Og når dere kommer over Jordan til det land Herren din Gud gir deg, skal du reise opp noen store steiner og stryke dem med kalk. 3 Og når du er kommet over, skal du skrive alle ordene i denne lov på dem, så du kan få komme inn i det land Herren din Gud gir deg. Det er et land som flyter med melk og honning, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovt deg. 4 Så snart dere er kommet over Jordan, skal dere reise opp på Ebal-fjellet disse steinene som jeg i dag gir dere befaling om. Og du skal stryke dem med kalk. 5 Der skal du bygge et alter for Herren din Gud, et alter av steiner. Du skal ikke bruke jern på dem. 6 Av hele steiner skal du bygge alteret for Herren din Gud, og på det skal du ofre brennoffer til Herren din Gud. 7 Du skal ofre fredsoffer og ete dem der og være glad for Herrens, din Guds åsyn. 8 På steinene skal du skrive alle ordene i denne lov, klart og tydelig. 9 Moses og de levittiske prestene talte til hele Israel og sa: Gi akt og hør, Israel! På denne dag er du blitt Herrens, din Guds folk. 10 Så lyd da Herrens, din Guds røst, og hold hans bud og hans lover, som jeg gir deg i dag! 11 Samme dag bød Moses folket og sa: 12 Når dere er kommet over Jordan, skal disse stå på fjellet Garisim og velsigne folket: Simeon og Levi og Juda og Issakar og Josef og Benjamin. 13 Og disse skal stå på fjellet Ebal og lyse forbannelsen: Ruben og Gad og Aser og Sebulon og Dan og Naftali. 14 Levittene skal ta til orde og si med høy røst til hver mann i Israel. 15 Forbannet være den mann som laget et utskåret eller et støpt bilde, en styggedom for Herren, et verk av en kunstners hender, og stiller det opp i hemmelighet! Og alt folket skal svare og si: Amen. 16 Forbannet være den som ringeakter sin far eller sin mor! Og alt folket skal si: Amen. 17 Forbannet være den som flytter merkesteinene mellom seg og sin neste! Og alt folket skal si: Amen. 18 Forbannet være den som får en blind til å fare vill på veien! Og alt folket skal si: Amen. 19 Forbannet være den som bøyer retten for en fremmed, en farløs og en enke! Og alt folket skal si: Amen. 20 Forbannet være den som ligger med sin fars hustru, for han har vanæret sin fars leie! Og alt folket skal si: Amen. 21 Forbannet være den som har kjønnsomgang med noe dyr! Og alt folket skal si: Amen. 22 Forbannet være den som ligger hos sin søster, sin fars eller sin mors datter! Og alt folket skal si: Amen. 23 Forbannet være den som ligger hos sin hustrus mor! Og alt folket skal si: Amen. 24 Forbannet være den som slår sin neste i hjel i hemmelighet! Og alt folket skal si: Amen. 25 Forbannet være den som tar imot bestikkelse for å slå noen i hjel og utøser uskyldig blod! Og alt folket skal si: Amen. 26 Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem! Og alt folket skal si: Amen.
Garisim var stedet for velsignelsen av folket, og folket ble pålagt å si Amen for hver velsignelse eller forbannelse. Samaritanerne holder fremdeles påskevake om kvelden for den fjortendes slakt og den femtende Natten som skulle Overholdes Nøye, som det ble bestemt i gammel tid, i henhold til konjunksjonen, på fjellet Garisim. Der skulle de tilbringe natten i vake, og om morgenen skulle de vende tilbake og delta i den hellige påskedagens høytideligheter. Deretter skulle de ta del i resten av høytiden, den delen som ble kalt Det usyrede brøds høytid, frem til den siste helligdagen som var den for Det usyrede brød.
Velsignelsene og forbannelsene som ble fremsatt her var i henhold til beskaffenheten til de gjerninger som kunne utføres privat, og dermed gikk folket inn i sin arvedel med en erkjennelse av offentlig og privat moral. Prestene og levittene stod i dalbunnen og utførte proklamasjoner som ble utropt fra fjellene på hver side, gjennom den balansen som ble opprettholdt av stammene, seks på hver side.
Den offentlige erkjennelsen av Guds lov i sin helhet skulle innskrives i stein ved oppføringen av et offentlig alter. To store steintavler med loven innskrevet skulle settes på en offentlig plass og inneholde hele lovens struktur, som en sjekkliste for hele folket. Slik skulle hele Guds lov bli offentlig kunngjort og opprettholdt i en åpen deklarasjon av lydighet. Forestillingen om en privat, muntlig tradisjon, som står i motsetning til den offentlige og skriftlige ordningen som omfatter lov og rett, er både absurd og en anklage mot våre forfedre, som var opprettet under den ene sanne Gud.
Gud gav lovens løfte til Israel, samt detaljer om forbannelsene og velsignelsene som fremgår av Femte Mosebok 28:1-68 (jf. studieskriftet The Blessings and the Curses [75]).
Gud plasserte Israels folk i ødemarken som et eksempel for oss, og for å vise frem mot Messias’ komme og de førti årene i ødemarken, under Den Hellige Ånd (jf. også Apg 7:1-60). Man trengte Den Hellige Ånd for at loven skulle følges på riktig måte. Guds lov utgår fra Gud og er i tråd med hans natur. Således er bildet av Gud gjennom Den Hellige Ånd nødvendig for å følge loven. Gud skriver den i våre hjerter og våre sinn.
Jeremia 31:31-40 31 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. 32 Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. 33 Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. 34 De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu. 35 Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: 36 Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. 37 Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste all Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren. 38 Se, dager kommer, sier Herren, da byen skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten. 39 Og målesnoren skal gå videre rett fram over Gareb-haugen, og så skal den vende seg til Goa. 40 Hele dalen med de døde kropper og asken, alle markene like til Kedrons bekk, til hjørnet ved Hesteporten mot øst, skal være hellige for Herren. Der skal aldri rykkes noe opp eller brytes noe ned.
Denne Ånden ble gitt i år 30 e.Kr. ved pinse. Fra og med år 27 e.Kr. hadde Gud begynt å kalle inn resten av de utvalgte, slik det var blitt omtalt av profetene og apostlene.
Apostlenes gjerninger 2:16-36 16 Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: 17 Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. 18 Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. 19 Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. 20 Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. 21 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 22 Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet. 23 Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. 24 Ham oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. 25 For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. 26 Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. 27 For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. 28 Du kunngjorde meg livets veier, du ville fylle meg med glede for ditt åsyn. 29 Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og hans grav er her hos oss den dag i dag. 30 Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, 31 så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. 32 Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. 33 Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører. 34 For David fór ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, 35 til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter. 36 Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.
(jf. profeten Joel)
I Joel vises det til resten av dem som Herren skal kalle, og frigjørelsen for Jerusalem.
Joel 3:5 Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. For på Sions berg og i Jerusalem skal det være en flokk som har sluppet unna, slik som Herren har sagt. Og blant de overlevende skal de være som Herren kaller.
Det er disse som kalles i Guds pakt.
Guds pakt ble opprettet fra Sinai og fortsatte til Messias og videre.
Femte Mosebok 29:1-29 1 Dette er den paktens ord som Herren bød Moses å gjøre med Israels barn i Moabs land, i tillegg til den pakt han hadde gjort med dem på Horeb. 2 Moses kalte hele Israel til seg og sa til dem: Dere har sett alt det Herren gjorde for deres øyne i landet Egypt med Farao og alle hans tjenere og hele hans land, 3 de store plager som du så for dine øyne, de store tegn og under. 4 Men like til denne dag har Herren ikke gitt dere hjerte til å forstå eller øyne til å se eller ører til å høre med. 5 Jeg lot dere vandre førti år i ørkenen. Deres klær ble ikke utslitt, og skoene ble ikke utslitt på din fot. 6 Dere fikk ikke brød å ete eller vin og sterk drikk å drikke, for at dere skulle kjenne at jeg, Herren, er deres Gud. 7 Da dere kom til dette stedet, drog Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, ut imot oss til kamp, og vi slo dem. 8 Vi tok deres land og lot rubenittene og gadittene og den halve Manasse stamme få det til arv. 9 Så ta da vare på denne paktens ord og hold dem, så dere farer viselig fram i alt det dere gjør. 10 I dag står dere alle for Herrens, deres Guds åsyn – deres høvdinger, deres stammer, deres eldste og deres tilsynsmenn, hver mann i Israel, 11 deres barn, deres hustruer og den fremmede som er i din leir, både vedhoggeren og vannbæreren, 12 for at du skal gå inn i pakten med Herren din Gud og i edsforbundet med ham, det som Herren din Gud oppretter med deg i dag. 13 For han vil i dag gjøre deg til sitt folk, og selv vil han være din Gud, som han har tilsagt deg, og som han med ed har lovt dine fedre Abraham, Isak og Jakob. 14 Ikke bare med dere gjør jeg denne pakt og dette edsforbund, 15 men både med dem som i dag står her sammen med oss for Herrens, vår Guds åsyn, og med dem som ikke er her sammen med oss i dag. 16 For dere vet selv hvordan vi bodde i landet Egypt, og hvordan vi drog fram gjennom landene til de folk dere har dratt igjennom. 17 Dere så deres avskyelige gudebilder, de guder av tre og stein, av sølv og gull, som de hadde. 18 La det ikke være hos dere noen mann eller kvinne eller ætt eller stamme som i dag i sitt hjerte vender seg bort fra Herren vår Gud, så han går bort og dyrker disse folks guder! La det ikke være hos dere noen rot som bærer trolldom eller malurt. 19 Ingen må, når han hører dette edsforbundets ord, prise seg lykkelig og tenke at det skal gå ham vel selv om han følger sitt eget hårde hjerte. Da ødelegger han det vannrike land sammen med det tørre. 20 Herren vil ikke tilgi ham. Nei, da skal Herrens vrede og nidkjærhet blusse opp mot den mannen. Og alle de forbannelser som er skrevet i denne boken, skal hvile på ham. Og Herren skal utslette hans navn under himmelen. 21 Herren skal skille ham ut fra alle Israels stammer til fordervelse, etter alle forbannelsene i den pakt som er skrevet i denne lovens bok. 22 Når den kommende slekt, deres barn som vokser opp etter dere, og den fremmede som kommer fra et fjernt land, ser de plager som har rammet dette land, og de sykdommer som Herren har hjemsøkt det med, 23 – svovel og salt, hele dets jord oppbrent, så den ikke kan bli tilsådd og ikke gi grøde, og ingen plante kan vokse der, en ødeleggelse som Sodomas og Gomorras, Admas og Sebo’ims, den gang Herren ødela dem i sin vrede og harme – da skal de si, 24 ja, alle folkene skal si: Hvorfor har Herren gjort slik mot dette landet? Hva er dette for en svær vredesild? 25 Da skal de få til svar: Fordi de forlot den pakt som Herren, deres fedres Gud gjorde med dem da han førte dem ut av landet Egypt, 26 og de gikk bort og dyrket andre guder og tilba dem, guder som de ikke kjente, og som han ikke hadde gitt dem lov til å dyrke, 27 derfor ble Herrens vrede opptent mot dette landet, så han førte over det alle de forbannelser som er skrevet i denne bok. 28 Herren rykket dem opp av deres land i vrede og harme og stor forbitrelse og kastet dem bort til et fremmed land, slik som det er i dag. 29 Det skjulte hører Herren vår Gud til, men det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig tid, for at vi skal holde alle ordene i denne lov.
Spredningen av Israel var blitt forutsagt helt fra begynnelsen, og Gud sa at ut fra denne loven ville forståelsen deres vende tilbake. Loven skulle skrives i hjerte og sinn hos hans folk, med Den Hellige Ånd, og folket ville da bli gjenopprettet.
Femte Mosebok 30:1-20 1 Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt deg, og du tar det til hjerte ute blant alle de folk som Herren din Gud har drevet deg bort til, 2 og når du av hele ditt hjerte og hele din sjel omvender deg til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn, 3 da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg. Han skal igjen samle deg fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt deg iblant. 4 Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. 5 Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg mer tallrik enn dine fedre. 6 Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. Da skal du få leve. 7 Herren din Gud skal legge alle disse forbannelser på dine fiender og på dem som har hatet og forfulgt deg. 8 Men du skal igjen høre på Herrens røst og holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag. 9 I alt det du tar deg fore, skal Herren din Gud gi deg overflod på alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord. For Herren skal igjen glede seg over deg og gjøre vel imot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, 10 så sant du hører på Herren, din Guds røst, så tar du vare på hans bud og hans lover, og det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender deg til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. 11 For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. 12 Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 13 Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 14 Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det. 15 Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde. 16 Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie. 17 Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, 18 da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie. 19 Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere. Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! 20 Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og få være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob.
Vi gjør her oppmerksom på at når loven er vedtatt, blir Israel frelst og gjenopprettet. Forbannelsen blir da lagt på de nasjoner som forfulgte dem gjennom deres spredning og lidelse. Lignelsen med sauene og geitene i Matteus 25 kommer fra denne teksten.
Matteus 25:31-46 31 Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. 32 Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. 33 Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. 34 Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. 36 Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. 37 Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og gav deg klær? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? 40 Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. 41 Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. 42 For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke. 43 Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. 44 Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. 46 Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.
Vi ser i denne teksten en forskyvning fra at Israel er Guds folk som blir forfulgt og folkene som forfølger dem, til Israel som Guds utvalgte folk som blir forfulgt og deretter nasjonene som dømmes for sine handlinger. Her har vi to vitner. Det ene er det fysiske aspektet til Israels vitner som stammene og nasjonene. Det andre er av Israel som Kirken. Disse to aspektene går videre til de siste dagene (jf. studieskriftet The Witnesses [135]).
Vi ser at Moses da talte til Israel om fremtiden og om sangen han sang, og sangen om Herrens ære som var gitt til ham. Disse to sangene utpeker de utvalgte i de siste dagene, og tiden for gjenopprettelsen. Med Lammet er en ny sang gitt til de tjuefire eldste (Åp 5:9), og den sangen blir også gitt til de 144 000 (Åp 14:3). Frem til dette tidspunktet utgjør disse to sangene grunnlaget for de utvalgte i Messias’ dåp.
Femte Mosebok 31:1-30 1 Og Moses gikk fram og talte disse ord til hele Israel – 2 han sa til dem: Jeg er i dag hundre og tjue år gammel, jeg kan ikke mer gå ut og inn som før, og Herren har sagt til meg: Du skal ikke komme over Jordan her. 3 Herren din Gud vil selv dra fram foran deg. Han vil utrydde disse folk for deg, så du kan ta deres land i eie. Josva, han skal dra fram foran deg, slik som Herren har sagt. 4 Herren skal gjøre med dem som han gjorde med Sihon og Og, amorittenes konger, den gang han gjorde ende på dem og ødela deres land. 5 Herren skal gi dem i deres hånd, og dere skal gjøre med dem nøyaktig som jeg har befalt dere. 6 Vær frimodige og sterke! Frykt ikke og vær ikke redd for dem! For Herren din Gud går selv med deg, han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. 7 Og Moses kalte Josva til seg og sa til ham så hele Israel hørte det: Vær frimodig og sterk! For du skal dra inn med dette folket i det land som Herren med ed har lovt å gi deres fedre, og du skal skifte det ut til arv mellom dem. 8 Herren, han som drar foran deg, han skal være med deg – han skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. Du skal ikke frykte og ikke være motløs. 9 Så skrev Moses opp denne lov og overgav den til prestene, Levis sønner, som bar Herrens paktsark, og til alle de eldste i Israel. 10 Og Moses bød dem og sa: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, på løvhyttefesten, 11 når hele Israel møter fram for å vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger, da skal du lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det. 12 Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna og de fremmede som bor i dine byer, så de kan høre det og lære å frykte Herren deres Gud og akte vel på å holde alle ordene i denne lov. 13 Deres barn, som ikke kjenner den, skal få høre den og lære å frykte Herren deres Gud alle de dager dere lever i det land som dere nå drar til over Jordan og skal ta i eie. 14 Og Herren sa til Moses: Se, nå lider det mot den dagen du skal dø. Kall på Josva og still dere fram ved sammenkomstens telt, for at jeg kan gi ham mine befalinger. Og Moses og Josva gikk fram og stilte seg ved sammenkomstens telt. 15 Da åpenbarte Herren seg ved teltet i en skystøtte, og skystøtten stod ved inngangen til teltet. 16 Og Herren sa til Moses: Når du hviler hos dine fedre, da vil dette folket komme til å holde seg til de fremmede guder i det landet de kommer inn i. De vil forlate meg og bryte min pakt, som jeg har gjort med dem. 17 Den dagen skal min vrede bli opptent mot dem. Jeg vil forlate dem og skjule mitt åsyn for dem, så de går til grunne. Mangfoldige ulykker og trengsler kommer over dem. Og de skal si på den dagen: Er det ikke fordi min Gud ikke er med meg at disse ulykker er kommet over meg? 18 Men på den dagen vil jeg ganske skjule mitt åsyn for dem, fordi de har gjort så mye ondt og vendt seg til andre guder. 19 Så skriv nå opp for dere denne sangen og lær Israels barn den, legg den i deres munn, så den kan være et vitne for meg mot Israels barn. 20 For jeg vil føre dem inn i det land som jeg med ed har lovt å gi deres fedre, et land som flyter med melk og honning. Men når de har ett og er blitt mette og fete, da vil de vende seg til andre guder og dyrke dem og forakte meg og bryte min pakt. 21 Når mange ulykker og trengsler kommer over dem, skal denne sang lyde for dem som et vitne – den skal ikke glemmes hos dem som kommer etter, og ikke dø i deres munn. For jeg kjenner de tanker som de går med allerede nå, før jeg fører dem inn i det land som jeg med ed har lovt å gi dem. 22 Samme dag skrev Moses opp denne sangen og lærte Israels barn den. 23 Og han bød Josva, Nuns sønn, og sa: Vær frimodig og sterk! For du skal føre Israels barn inn i det land jeg med ed har lovt dem, og jeg vil være med deg. 24 Da Moses var ferdig med å skrive denne lovens ord i en bok helt til enden, 25 bød han levittene, som bar Herrens paktsark, og sa: 26 Ta denne lovens bok og legg den ved siden av Herrens, deres Guds paktsark! Der skal den ligge som et vitne mot deg. 27 For jeg kjenner din gjenstridighet og din stive nakke. Se, ennå i dag mens jeg lever og er iblant dere, har dere vært gjenstridige mot Herren. Hvor meget mer da etter min død! 28 Kall nå sammen til meg alle de eldste i deres stammer og deres tilsynsmenn, så vil jeg tale disse ord for dem og ta himmelen og jorden til vitne mot dem. 29 For jeg vet at etter min død vil dere gjøre det som er galt og vike av fra den veien jeg har befalt dere å vandre. Ulykken skal komme over dere i de siste dager, fordi dere gjør det som er ondt i Herrens øyne, og egger ham til vrede ved det som deres hender har gjort. 30 Deretter framsa Moses denne sangen, fra begynnelsen til enden, for hele Israels menighet.
Gud forutså alt som kom til å skje med folket. Det var befalt at loven skulle leses ved slutten av hver sjuårssyklus, ved løvhyttefesten, slik at folket ikke skulle glemme loven og tape den av syne, samt ut av gudsfrykt.
Problemet med Guds lov er at folk ser ut til å iverksette deler av den, samtidig som de kvitter seg med andre deler. Sabbatssystemet, for eksempel, ble fjernet i tidlige tider under dekke av at Kristus skulle ha endret sabbaten til søndag, men det finnes ikke fnugg av bevis for en slik påstand. Hele kalendersystemet ble avskaffet og det hedenske systemet innført for å formilde hedningene og bruke deres helligdager. Lovene som tok for seg økonomien ble undergravd av de rike for å gjøre folket til slaver og utnytte dem, noe som var i strid med loven. De utuktige og asketiske prestene vannet ut lovene slik at deres egen utukt kunne tillates. Israel ble fullstendig underlagt falske systemer og er nå i syndens fangenskap i strid med Guds lov uten å forstå dette faktum. Hele planeten blir ødelagt av falsk religion, og Guds lov blir ikke innført eller undervist noen steder. Messias’ siste slektninger ble alle drept systematisk da den romerske kirken ble stiftet, da de bad om at loven måtte gjeninnføres i kristendommen (jf. The Virgin Mariam and the Family of Christ [232]). Disse dyptgripende hendelsene utgjorde en av de første profetiene som ble gitt gjennom Moses.
Dette er Moses’ sang:
Femte Mosebok 32:1-43 1 Lytt, dere himler, og jeg vil tale! La jorden høre på min munns ord! 2 La min lære risle som regnet, og mine ord dryppe som duggen, som regnskur på grønne spirer, som regnbyger på urter og gress! 3 For Herrens navn vil jeg forkynne. Gi vår Gud ære! 4 Klippen! Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. 5 Dårlig handlet de mot ham, de er ikke-sønner av ham, en fordervet og vrang slekt. 6 Lønner dere Herren slik, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din Far, som gjorde deg til sin eiendom? Han skapte deg og dannet deg. 7 Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre deg det – dine gamle, de vil si deg det. 8 Da Den Høyeste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner. 9 For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel. 10 Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet over ham som sin øyesten. 11 Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. 12 Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. 13 Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hårdeste fjell. 14 Han gav ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens ferskeste marg. Druers blod drakk du, skummende vin. 15 Da ble Jesurun fet og spente bakut – du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. 16 De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder, ved motbydelige avguder vakte de hans harme. 17 De ofret til åndemaktene, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet. 18 Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg. 19 Herren så det og forkastet dem, for hans sønner og døtre hadde krenket ham. 20 Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem. Jeg vil se hva ende det vil ta med dem. For en vrang slekt de er, barn som det ikke er troskap i. 21 De vakte min nidkjærhet med det som ikke er Gud. De vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme. 22 For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike. Den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann. 23 Jeg vil samle ulykker over dem. Alle de piler jeg har, vil jeg bruke mot dem. 24 De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott. Villdyrs tann vil jeg sende mot dem og eiter av ormen som kryper i støvet. 25 Ute skal sverdet, inne i kamrene skal redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann. 26 Jeg sa: Jeg vil knuse dem, utslette minnet om dem blant menneskene! 27 Men jeg fryktet for at fiendene skulle krenke meg, at deres motstandere skulle mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk, det var ikke Herren som gjorde alt dette. 28 For de er et folk uten visdom, det er ikke forstand hos dem. 29 Dersom de var vise, ville de forstå dette, innse hvordan det ville gå dem til slutt. 30 Hvordan kunne én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem? 31 For deres klippe er ikke som vår klippe – det kan våre fiender selv vitne! 32 Deres vintre er av Sodomas vintre og fra Gomorras marker. Deres druer er giftige druer, de har beske klaser. 33 Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeeiter. 34 Er ikke dette gjemt hos meg, under segl i mine lagerrom? 35 Meg hører hevn og gjengjeldelse til på den tid da deres fot vakler. For deres undergangs dag er nær, hastig kommer det som venter dem. 36 For Herren skal dømme sitt folk og ha medynk med sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, at det er ute både med store og små. 37 Og han skal si: Hvor er nå deres guder, klippen som de satte sin lit til, 38 de som åt fettet av deres slaktoffer og drakk deres drikkoffers vin? La dem reise seg og hjelpe dere! La dem være deres vern! 39 Nå ser dere hvem jeg er, og at det er ingen Gud foruten meg. Jeg døder og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd. 40 For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever evig: 41 Når jeg kvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, da vil jeg føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater meg. 42 Jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, blod av falne og fangne, av fiendelige høvdingers hode. 43 Dere hedninger, pris hans folk! For han hevner sine tjeneres blod. Over sine fiender fører han hevn, og han gjør soning for sitt land, for sitt folk.
Der hvor det er mulig, skal denne Moses’ sang messes i det sjuende året i sin opprinnelige hebraiske form under lesingen av loven, og deretter forklares.
Femte Mosebok 32:44-52 44 Så kom da Moses og sa fram hele denne sangen for folket, han og Josva, Nuns sønn. 45 Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ord til hele Israel, 46 sa han til dem: Akt på alle de ord som jeg i dag gjør til et vitne mot dere. Byd deres barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov! 47 For dette er ikke noe tomt ord for dere, men det er deres liv. Og ved dette ord skal dere leve lenge i det land dere nå drar over til Jordan og skal ta i eie. 48 Samme dag talte Herren til Moses og sa: 49 Gå opp på Abarim-fjellet her, på Nebo-fjellet i Moabs land rett imot Jeriko, og se ut over Kana’ans land, som jeg gir Israels barn til eiendom. 50 Der på fjellet som du går opp på, skal du dø og samles til dine fedre, likesom Aron, din bror, døde på fjellet Hor og ble samlet til sine fedre, 51 fordi dere syndet mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kades i ørkenen Sin og ikke helliget meg blant Israels barn. 52 Du skal få se landet rett foran deg, men du skal ikke komme inn i det land som jeg gir Israels barn.
Sins ødemark er trøstesløsheten i systemet som omfatter dyrkingen av Sin, og søndagsordningen med det gamle Ishtar-systemet, eller dyrkingen av den treenige Gud til påske (engelsk: Easter (den hedenske påske) av Ishtar). Vi har vært i den ødemarken de siste to tusen år.
Snart vil Messias vende tilbake for å ta hånd om Israel og nasjonene. Vi vil bli satt i vår arvedel, både innenfor og utenfor Israel.
Det skal bli en ny Exodus, og man skal ikke lenger minnes den første.
Jesaja 66:1-24 1 Så sier Herren: Himmelen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kunne dere bygge meg, og hvor skulle det finnes et hvilested for meg? 2 Alt dette har jo min hånd gjort, og slik ble alt dette til, sier Herren. Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord. 3 Den som slakter en okse, er som den som dreper en mann. Den som ofrer et lam, er som den som bryter nakken på en hund. Den som ofrer matoffer, er som den som ofrer svineblod. Den som bærer fram påminningsoffer av virak, er som den som priser avguder. Likesom de har valgt sine egne veier, og deres sjel har behag i deres avskyelige gudebilder, 4 så vil jeg velge å gjøre ondt imot dem. Det de er redde for, vil jeg la komme over dem. For jeg ropte, men ingen svarte, jeg talte, men de hørte ikke, de gjorde det som var ondt i mine øyne, og valgte det jeg ikke hadde behag i. 5 Hør Herrens ord, dere som er forferdet over hans ord! Deres brødre som hater dere, som støter dere fra seg for mitt navns skyld, de sier: La Herren vise sin herlighet, så vi kan få se at dere blir glade! – Men de skal bli til skamme. 6 Hør! Larm fra byen! En røst fra templet, Herrens røst, han som gjengjelder sine fiender det de har gjort! 7 Før hun var i barnsnød, har hun født. Før veene kom over henne, har hun født et guttebarn til verden. 8 Hvem har hørt slikt? Hvem har sett slike ting? Kommer et land til verden på én dag, eller blir et folk født på én gang? For Sion har vært i barnsnød, og med det samme har hun født sine sønner. 9 Skulle jeg åpne morslivet og ikke la barnet bli født? sier Herren. Eller skulle jeg som lar barnet bli født, lukke morslivet igjen? sier din Gud. 10 Gled dere med Jerusalem og juble over henne, alle dere som elsker henne! Fryd dere, ja, fryd dere med henne, alle dere som sørger over henne! 11 Så skal dere få die og bli mettet av hennes lindrende bryst, suge og glede dere ved hennes store herlighet. 12 For så sier Herren: Se, jeg lar fred komme over henne som en flod og hedningenes herlighet som en overstrømmende bekk. Og dere skal få die, på armen skal dere bli båret, og på fanget skal dere bli kjærtegnet. 13 Som en mor trøster sitt barn, slik vil jeg trøste dere. I Jerusalem skal dere få trøst. 14 Dere skal se det, og deres hjerte skal fryde seg. Deres ben skal bli frodige som gresset. Det skal kjennes at Herrens hånd er med hans tjenere. Men han skal bli vred på sine fiender. 15 For se, Herren skal komme i ild, og hans vogner skal være som stormvind. Han kommer for å gjøre gjengjeld i sin glødende vrede og med truende flammer. 16 For med ild skal Herren holde dom og med sitt sverd skal han slå alt kjød. Mange skal det bli som Herren slår i hjel. 17 De som helliger og renser seg for å gå til hagene etter en som er midt iblant dem, de som eter svinekjøtt og avskyelige dyr, til og med mus, de skal omkomme alle sammen, sier Herren. 18 Og jeg, jeg gjør deres gjerninger og tanker til intet. Den tid kommer da jeg samler alle folk og tungemål, og de skal komme og se min herlighet. 19 Jeg vil gjøre et tegn på dem og sende noen av de unnkomne blant dem til hedningefolkene, til Tarsis, Pul og Lud, bueskytterne, til Tubal og Javan, til de fjerne kyster som ikke har hørt gjetordet om meg og ikke sett min herlighet. Og de skal kunngjøre min herlighet blant hedningefolkene. 20 Fra alle hedningefolkene skal de komme med alle deres brødre til matoffer for Herren, på hester, på vogner, i bærestoler, på muldyr og på raske kameler, og de skal føre dem opp på mitt hellige berg i Jerusalem, sier Herren, slik som Israels barn bærer matofferet i rene kar til Herrens hus. 21 Også av dem vil jeg ta meg noen til prester og levitter, sier Herren. 22 For likesom den nye himmel og den nye jord, som jeg skaper, blir stående til evig tid for mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og det navn dere har, bli stående til evig tid. 23 Og det skal skje: Nymåne etter nymåne og sabbat etter sabbat skal alt kjød komme for å tilbe for mitt åsyn, sier Herren. 24 Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som har syndet mot meg, for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slokkes, og de skal være en gru for alt kjød.
Herren vil opprette sin ordning, sine sabbater og nymånedager, og de vil følge hans høytider. Alle folkeslag vil sende sine representanter til disse høytidene i Jerusalem, ellers vil de ikke få regn til rett tid.
Sakarja 14:16-21 16 Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. 17 Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem. 18 Om egypterne ikke drar opp og ikke møter fram, da skal det ikke komme regn hos dem heller. Den samme plage skal ramme dem, som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten. 19 Slik skal den straff være som rammer Egypt og alle de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten. 20 På den dag skal det stå på hestenes bjeller: Helliget til Herren! Og grytene i Herrens hus skal være som offerskåler foran alteret. 21 Og hver gryte i Jerusalem og Juda skal være helliget til Herren, hærskarenes Gud. Alle de som ofrer, skal komme og ta dem til å koke i. På den dag skal det ikke mer være noen som driver handel i Herrens, hærskarenes Guds hus.
Offeret vil bli gjenopprettet i Jerusalem, men det vil kun gjelde morgenofferet. Vi har allerede blitt tildelt evig liv, og den første gjenoppstandelsen vil være forgangen. Lydighet skal gis til Gud lov i Messias, ellers vil folket og nasjonene lide sultedøden. Vi vil redegjøre for loven og vitnesbyrdet, og alle folk og nasjoner vil kjenne Guds veier i tusen år. Da skal resten av de døde gjenoppstå og irettesettes ved dom.
Johannes’ åpenbaring 20:4-15 4 Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd og Jesu vitnesbyrds skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år. 5 Men de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den første oppstandelse. 6 Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse. Over dem har den annen død ingen makt. De skal være Guds og Kristi prester, og regjere med ham i tusen år. 7 Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel. 8 Og han skal gå ut og forføre folkeslagene ved jordens fire hjørner, Gog og Magog, for å samle dem til strid. Og tallet på dem er som havets sand. 9 Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem. 10 Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet. 11 Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. 12 Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. 13 Havet gav tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket gav fra seg de døde som var i dem. Og de ble dømt, hver etter sine gjerninger. 14 Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. 15 Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.
Dette er det endelige målet for loven og profetene; at alle mennesker skal oppnå frelse og se Gud.
Femte Mosebok 34:1-12 1 Så gikk Moses fra Moabs ødemarker opp på Nebo-fjellet, på Pisgas topp, som ligger rett imot Jeriko. Og Herren lot ham se ut over hele landet: Gilead like til Dan 2 og hele Naftalis og Efra’ims og Manasses land og hele Juda land helt til havet i vest 3 og sydlandet og Jordan-sletten, dalen ved Jeriko, Palmestaden, helt til Soar. 4 Og Herren sa til ham: Dette er det land som jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob idet jeg sa: Din ætt vil jeg gi det! Nå har jeg latt deg se det med dine øyne, men du skal ikke få komme inn i det. 5 Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land slik Herren hadde sagt. 6 Og han begravde ham i dalen i Moabs land midt imot Bet-Peor, og ingen vet til denne dag hvor graven hans er. 7 Moses var ett hundre og tjue år gammel da han døde. Hans øyne var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort. 8 Og Israels barn gråt over Moses på Moabs ødemarker i tretti dager. Da var gråtens dager til ende, sorgen over Moses. 9 Og Josva, Nuns sønn, var fylt med visdoms ånd, for Moses hadde lagt sine hender på ham. Og Israels barn var lydige mot ham og gjorde som Herren hadde befalt Moses. 10 Men det stod ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn – 11 når en kommer i hu alle de tegn og under Herren hadde sendt ham til å gjøre i landet Egypt, med Farao og alle hans tjenere og hele hans land, 12 og hele den veldige kraft og alle de store, forferdelige gjerninger som Moses gjorde for hele Israels øyne.
Moses og profetene rådde frem til Messias, og loven ble skrevet i de utvalgtes hjerter. Hver av dem var blitt prøvd gjennom forfølgelse og trukket ut i førti år, som var representert ved de førti årene i ørkenen, som var de siste førti årene i Moses’ liv.
Messias var med Israel i ødemarken, både da og nå.
Første korinterbrev 10:1-24 1 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. 2 Alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. 3 De åt alle den samme åndelige mat, 4 og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. 5 Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen. 6 Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. 7 Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke. 8 Heller ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen. 9 La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt av slanger. 10 Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble drept av ødeleggeren. 11 Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til. 12 Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller! 13 Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den. 14 Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen! 15 Jeg taler til dere som til forstandige mennesker. Døm selv om det jeg sier! 16 Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? 17 Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brød. 18 Se til Israel etter kjødet: Har ikke de som eter ofrene, samfunn med alteret? 19 Hva vil jeg si med dette? At det er noe avgudsoffer til? Eller at det er noen avgud til? 20 Nei, men at det som hedningene ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud. Men jeg vil ikke at dere skal komme i samfunn med onde ånder. 21 Dere kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. 22 Eller tør vi egge Herren til nidkjærhet? Vi er vel ikke sterkere enn han? 23 Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. 24 Ingen må søke sitt eget, men heller det som er til gagn for nesten.
Og dette er målet med hele loven.
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.