Guds kristne
kirker
Nr. 134
Josva, Messias, Guds Sønn
(Utgave 3.0 19950909-20000219)
Denne
artikkelen omhandler hvem som er objektet for sann tilbedelse som er Eloah.
Sønnen, som var Israels Elohim (sikter til 5 Mo 32:8-9, les LXX: da den høyeste
delte nasjonene i sine deler, da han spredte Adams sønner, satte han grensene
mellom nasjonene samsvarende til tallet på Guds engler, og hans folk, Jakob,
ble Herrens del- ov. anm.) og Josva,
Messias, settes inn i sin rette bibelske sammenheng. Bruken av Josva i Bibelen
blir også diskutert.
Christian
Churches of God
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright
ã 1995,
1996, 1998, 2000 Wade Cox)
(tr.
2024)
Denne artikkelen kan fritt kopieres
og distribueres, forutsatt at den kopieres i sin helhet uten
endringer eller strykninger. Utgiverens navn og adresse
og opphavsrettsnotisen må oppgis. Mottakere
av distribuerte eksemplarer kan ikke avkreves betaling.
Korte sitater kan innarbeides i kritiske
artikler og anmeldelser uten å bryte opphavsretten.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt
versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org and http://www.ccg.org
Josva,
Messias, Guds Sønn
5 Mosebok 6:4-5 Hør, Israel! Herren vår Gud er én Herre 5 og du skal
elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
kraft (RSV).
[Forfatteren bruker vanligvis Revised Standard Version RSV.
Oversettelsen i dette skriftet vil ligge så langt opp mot denne som mulig om
ikke annet angis – ov anm.]
Denne teksten er Shama-en eller Shâma´ (SHD
8085). Tittelen er avledet av ordet Shama, som betyr å høre, og
som er det første ordet i teksten. Betydningen av å høre er å høre og
forstå. Ordene er på romanisert hebraisk:
Shama Y'srael Jehovah Elohinu Jehovah Ehad
Hør, Israel, Jehova vår Gud, Jehova er én.
Ordet Gud forstås vanligvis som en oversettelse av
SHD 430 elohim. Men elohim er et flertallsord, som også kan brukes i
entall. Ordet for Gud i entall, og det ordet som mer korrekt assosieres med
dette ordet, er Eloah i entall. I 5. Mosebok 6:5 brukes det possessive
suffikset i Jehova Eloheik, som betyr Herren din Gud. I 5 Mosebok 6,3
brukes uttrykket Jehova Elohi som dine fedres Gud. Dette er tekster som
refererer til et enkelt vesen, men Elohi kan implisere flertallssuffikset.
Elohim er et flertallsord. Eloah er et entallsord som ikke tillater flertall.
Eloah er Gud Faderen i Ordspråkene 30,4-5, som har en sønn. (ve 5: alt Guds ord
er rent: Eloah- SH 433 – ov .anm.) De av
de utvalgte som har forståelse, kan forkynne hans navn.
Denne Gud, Eloah, er den høyeste Gud. Denne
høyeste Gud (gr. hypsistos:den høyeste) bor ikke blant mennesker (Apg
7,48). Vi er tjenere for den høyeste Gud (Apg 16,17), som i Det gamle
testamentet er identifisert som patriarkenes Gud. Ingen har noen gang sett
denne guden eller hørt hans røst (Joh 1,18; 5,37; 1Tim 6,16).
Herrens navn i Det gamle testamentet er Eloah.
Esra viser at Eloah (Biblehubs interlineær bruker SH 426 Elah som er en
korresponderende Araméisk form- ov.anm.) er templets Gud, som huset er innviet
til (Esra 6,16-17) og gjenstand for tilbedelse (Esra 4,24; 5,1-2.5.8.13-16;
6,7-8) i Jerusalem (Esra 5,17; 6,5). Eloah er himmelens og jordens Gud (Esra
5,11; 6,9). Man ofrer til himmelens Eloah (Esra 6,3.10). Det var Eloah som lot
sitt navn bo i Jerusalem (Esra 6,12). Prestene er satt inn i sine avdelinger
under ypperstepresten og levittene i sine løp for å tjene Eloah (Esra 6:18) (se
også artikkelen The God We Worship (No. 002)).
Eloah er Gud som skaper og Frelsens Klippe.
Jeshurun forlot Eloah, som hadde skapt ham og var hans Frelses Klippe (5 Mos
32,15), og han ofret til demoner som ikke var Eloah eller det rettmessige
objektet for tilbedelse (5 Mos 32,17). Det er bare Eloah som er det rettmessige
objektet for tilbedelse, som er tempelets objekt. Det er han som har med Guds
sønner å gjøre i Job. Navnet Eloah forekommer 45 ganger i Job. Eloah har aldri
artikkel (selv om det bestemmes av suffikset i Hab. 1:11, og finnes én gang i
konstruksjonen i Sal 114:7; Marvin H Pope El in the Ugaritic Texts; se
også 'eloah, R. Laird Harris et al., Theological Wordbook of the Old
Testament, Moody Bible Institute, Chicago, 1980, s. 43). Eloah forekommer
aldri i kombinasjon med et annet guddommelig navn (ibid.).
Eloah er identifisert som åpenbaringsguden i 2 Mos
34,6-7, slik vi ser av bruken i Nehemja 9,17.
2 Mosebok 34:6-7 Herren gikk foran ham og forkynte: "Herren,
Herren, en barmhjertig og nådig Gud (SH 410 el ), sen til vrede og rik
på fast kjærlighet og trofasthet, 7 som holder fast på sin kjærlighet i tusener
av år, som tilgir misgjerning og overtredelse og synd, men som på ingen måte
frikjenner den skyldige og lar fedrenes misgjerning gå ut over barna og barnebarna,
helt til tredje og fjerde ledd." (RSV)
Den Yahova som gikk foran Moses, proklamerte altså
den El som ble forstått som Eloah som Gud.
Nehemja 9:17 De nektet å adlyde og tenkte ikke på de undere du gjorde
blant dem, men de var hardnakkede og utpekte en leder for å vende tilbake til
trelldommen i Egypt. Men du er en Gud (Eloah) som er rede til å tilgi, nådig og
barmhjertig, sen til vrede og rik på fast kjærlighet, og du forlot dem ikke.
(RSV)
Daniel 11:37-39 viser at den store antiguden har
en gud eller Eloah (ve 37: «skal heve seg over enhver gud -SH 433:eloah)
, som er selve styrken. Dermed blir Eloah sett på som den egentlige guden og
gjenstand for tillit. Eloah er ekvivalenten til Elah[h], navnet på Gud på
bibelsk arameisk. Denne guden er den Allmektige, slik vi ser i Job. Eloah er
grunnlaget for navnet All'ah i islam.
Eloah forekommer tre ganger parallelt med
stein/klippe som en beskrivende betegnelse for Gud (5 Mos 32,15; Sal 18,31 [H
32]; Jes 44,8). Omvendt brukes Eloah tre ganger i forbindelse med å inngyte
frykt hos syndere (Sal 50,22; 114,7; 139,19). Eloah, Faderen, var den som
skapte og opprettholdt universet (1 Mos 1,1; Neh 9,6; Sal 124,8; Jes 40,26-28;
44,8; 44:24; Apg 14:15; 17:24-25; Åp 14:7). Ved hans vilje ble alt skapt og
eksisterer.
Åpenbaringen 4:8-11 Og de fire levende vesener, hver av dem med seks
vinger, er fulle av øyne hele veien rundt og i sitt indre, og dag og natt
slutter de aldri å synge: "Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den
allmektige, han som var og er og skal komme!" 9 Og når de levende vesener
gir ære og herlighet og takk til ham som sitter på tronen, han som lever i
evigheters evighet, 10 faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på
tronen og tilber ham som lever i evigheters evighet; de kaster sine kroner foran
tronen og synger: 11 "Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta
herlighet og ære og makt, for du skapte alle ting, og ved din vilje ble de til
og ble skapt." (RSV)
Dette objektet for Lammets og eldsterådets
tilbedelse er den Gud som er Faderen. Dette eldsterådet er Guds himmelske
regjering.
Gud før begynnelsen
Gud eksisterte alene før noen annen enhet. Han var
alene før begynnelsen. Dermed var han alene om å ha pre-eksistens.
Jesaja 43:10 "Dere er mine vitner," sier Herren, "og min
tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro meg og forstå at jeg
er han. Forut for meg ble det ikke dannet noen gud, og det skal heller ikke
komme noen etter meg. (RSV)
Før ham ble det ikke dannet noen El, og det skal
heller ikke komme noen etter ham. Han er altså den første og den siste, Alfa-en
og Omega-en. I Åpenbaringen 1:8, åpenbaringen som Gud ga Jesus Kristus,
erklærer Gud for Kristus at Han (Gud) er Alfa-en og Omega-en (bestemt form i
gr. txt) og den Allmektige.
Åpenbaringen 1:8 "Jeg er Alfa-en og Omega-en", sier Herren
Gud, han som er og var og skal komme, den Allmektige. (RSV)
Faderen, som Eloah, er altså den Allmektige og skaperverkets objekt så vel som dets skaper. Han utvider denne kapasitet til Messias fra og med hans komme (Åp 22,13). Dette er også behandlet i artikkelen Arche av Guds skapelse som alfa og omega (No. 229)).
Utvidelsen av Eloah til Elohim, fra en strikt
singulær form til en flertallsstruktur, gjenspeiles også i bruken av Yahovah
(Strongs Hebrew Dictionary (SHD) 3068) og Jahovih (SHD 3069). Det finnes flere
værender (engl.: beings) som kalles Yahovah (av noen også kalt Jehovah eller
Jahve) i GT. Yahovah forstås som Israels nasjonale Gud og omtales som Adonai av
jøder når de leser navnet. Jehovih forstås som Gud-en (med det menes den
høyeste Gud, den som i Joh 17:3 omtales som den «eneste sanne Gud» - ov. anm.)
og omtales som elohim av jøder når de leser tekstene. To vesener er involvert.
Derfor ble Yahova endret til Adonai 134 ganger i Det gamle testamentet av
Sopherim (de jødiske skriftlærde). Jahova/Yahova er en delegert tittel som
omfatter flere vesener, slik tilfellet var da tre Jahovaer viste seg og talte
til Abraham før ødeleggelsen av Sodoma, og to av dem gikk videre til Lot i
Sodoma. Det var en fjerde Jahova i himmelen som lot ild regne ned over Sodoma
(jf. 1 Mos 19,24). Disse tekstene ble endret av Sopherim (se The Companion
Bible, Appendix 32; se også Frequently Asked Questions Series
1: The Nature of God (No. 003)).
Hele spørsmålet om tidens begynnelse er behandlet
i artikkelen The Government of God (No. 174)). Der finnes et tidspunkt da Ånden ble relativ
og ikke bare innlemmet i den guddommelige essens som en egenskap ved Gud. Gud
eksisterte i sin vedvarende evighet. Han alene var udødelig (1Tim 6,16). Gud er
tidsaldrenes konge (1Tim 1,17; jf. den greske teksten til Tobit 13,6.10) og
tidsaldrenes Gud (theos tõn aiõniõn, jf. Eccleus.36,17; Jes 9,6; Jer 10,10).
Guds skapervirksomhet innledet Åndens og dermed tidens relativitet. Gud viderega
Guds barn evnen til å være udødelige helt fra de ble skapt. Med skapelsen av
den fritt bevegelige eller uavhengige Ånden, som intelligens i interaksjon med
Gud, begynte tiden.
Begynnelsen
Gud begynte å skape. Den første
skapelseshandlingen, ved å frambringe (by generation), var hans sønner som
dannet elohimene. Dette var den åndelige skapelsen. Disse Guds sønner var
flere. Den Hellige Ånd var kraften eller den guddommelige essensen som bandt
disse elohimene sammen og gjorde dem i stand til å være ett med Gud (se ariklene The Holy Spirit (No. 117); Eternal Life (No.
133); Consubstantial with the Father
(No. 081); The Gender of the Holy Spirit
(No. 155); The Oracles of God (No. 184) God Our Saviour (No. 198)). Tiden begynte med skapelsen av hærskaren
(se også Augustin The City of God og artikkelen The City of God (No. 180).
Elohimenes råd som Guds sønner
Guds sønner var organisert i en struktur. De ble
styrt av et råd, noe som fremgår av Åpenbaringsboken. Det består av tjueni
enheter som omgir Guds trone. Det er tjuefire eldste under en yppersteprest.
Det er også fire serafer (kalt levende vesener på grunn av hodene de har).
Satan var den salvede kjeruben som dekket Guds trone (Esek. 28,14).
Dette rådet kalles Elohimenes råd eller Gudenes
råd. Den fysiske skapelsen ble utført av elohimene.
1 Mosebok 1:1 I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. (RSV)
Men jorden var uten form og tom. Det var mørke
over dypet, og Guds Ånd beveget seg over vannene (1 Mos 1,2).
Elohimene skapte mennesket i elohimenes bilde
etter deres lignelse.
1 Mosebok 1:26-27 Da sa Gud: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde,
etter vår lignelse, og la dem få herredømme over fiskene i havet og over
fuglene under himmelen og over buskapen og over hele jorden og over alt kryp
som kryper på jorden." 27 Så skapte Gud mennesket i sitt eget bilde, i
Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. (RSV)
Her bestemmer elohim (flertall-«elohim-ene») seg
for å skape mennesket (adam uten artikkel, altså menneskeheten) i sitt
bilde. Vers 27 reduseres deretter til entall som skaper. Mennesket som skapes
her, er adam med artikkel altså
Adam(-en). Det er altså to aspekter ved denne skapelsen.
Dermed er skapelsen etablert, både av himmelen og
jorden (1 Mos 2,1). Fra 5. Mosebok 32,8-9 vet vi at Gud den høyeste fordelte
folkeslagene etter Guds sønner (bene Eliym; DSS) eller Guds engler ('agellon
theou; LXX). En gang etter Kristus ble den Masoretiske Teksten endret til å lyde i henhold til
Israels barns antall.
5 Mosebok 32:8-9 Da Den høyeste gav folkene deres arvedel, da han
skilte menneskenes sønner, fastsatte
han folkenes grenser etter antallet av Guds sønner. 9 For Herrens del er hans
folk, Jakob hans tildelte arv. (RSV)
RSV anerkjenner den
korrekte teksten i sin oversettelse. Det fantes flere Guds sønner (se også The Pre-Existence of Jesus Christ
(No. 243)).
Guds stjerner
Den høyeste Gud er
identifisert som Faderen og skaperen i 5. Mosebok 32,6.
5. Mosebok 32,6-7 Er det slik dere gjør mot Herren, dere uforstandige
og ufornuftige folk? Er han ikke deres far, han som skapte dere, som skapte
dere og grunnfestet dere? 7 Kom i hu de gamle dager, tenk på de mange slekters
år; spør faren din, så skal han vise deg det; de eldste, så skal de fortelle
deg det. (RSV)
Den høyeste er altså Faderen, og Guds sønner er de
eldste. Yahova er i denne teksten Israels underordnede Gud. Yahova er altså en
avledet autoritet fra Gud den høyeste, som er Faderen. Han tildelte elohimene
til nasjonene i henhold til deres antall, som faktisk er sytti. Det finnes både
et indre og et ytre råd av eldste, eller elohim. Yahova har fått en plass i
rådet. Han ble salvet som Israels Gud for å etablere Guds frelsesplan, noe som
var nødvendig fra Edens hage og hærskarens (vi har ikke et godt ord for dette
på norsk som på engelsk er «the host» - betyr himmelhæren/hærskaren av
åndsvesen jfr. Luk 2,13: «en himmelsk hærskare»- gr. stratia: hær – ov.
anm.) opprør, da Satan var blitt plassert over Edens hage som kjerub eller
morgenstjerne eller dagstjerne (jf. The Doctrine of
Original Sin Part I The Garden of Eden (No. 246)).
Morgenstjernens rang var mangfoldig fra skapelsen
av og utvides til å omfatte også Kristus og de utvalgte (the elect).
Job 38:4-7 Hvor var du da jeg la jordens grunnvoll? Si det, hvis du har
forstand! 5 Hvem har lagt dens mål, om du vet det, eller hvem har strukket
målesnor over den? 6 Hvorpå er dets grunnvoller festet? eller hvem la dens
hjørnestein; 7 Når morgenstjernene jublet sammen, og alle Guds sønner ropte av
glede? (KJV)
Det skulle komme en stjerne ut av Jakob fra 4 Mos 24,17. Den skulle erstatte stjernen som falt ned fra himmelen (Åp 8,10). Dette symboliserer Kristus som erstatter Satan som morgenstjerne (se også Lucifer: Lucifer: Light Bearer and Morning Star (No. 223); The Purpose of the Creation and the Sacrifice of Christ (No. 160)(overs. til norsk: Hensikten med skaperverket og Jesu Kristi offergave); Arche av Guds skapelse som alfa og omega (No. 229)). (også oversatt- se over).
Dagstjernen eller Morgenstjernen skal gå opp i
våre hjerter (2Pet 1,19). Vi får del i Morgenstjernen gjennom Kristus (Åp.
2:28; 22:16). Alle er underlagt Gud den høyeste.
Sønnen som var Israels Elohim
Israel forsto dette forholdet mellom overordnede og underordnede
elohimer. Faderen ble forstått som den overordnede eller høyeste Gud. Han var
alene som Eloah, El av El. Guds Sønn, salvet som Israels Yahova eller Elohi,
var underordnet.
Salme 45:7-8 Din guddommelige trone varer til evig tid. Ditt kongelige
septer er et rettferdighetens septer; 8 du elsker rettferdighet og hater
ondskap. Derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje over/fremfor dine
kamerater (engl: comrades/companions); (RSV)
Den det dreier seg om her, er Israels Elohim som
vi forstår som Jesus Kristus.
Hebreerne 1:8-9 Men om Sønnen sier han: "Din trone, Gud, er til
evig tid, det rettferdige septer er ditt rikes septer. 9 Du har elsket
rettferdighet og hatet lovløshet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med
gledens olje framfor dine kamerater." (RSV)
Frem til sin inkarnasjon hadde Jesus Kristus
status som en av elohimene. Han var talsmann for elohimene, og når han handlet,
ble de også sett å være i aksjon. Etter sin oppstandelse ble han hevet over
sine partnere som Guds Sønn i kraft gjennom Den hellige ånd.
Romerne 1:4 Og erklært å være Guds Sønn med kraft, i henhold til
hellighetens ånd, ved oppstandelsen fra de døde.
Denne pluraliteten av elohim fremgår av
filisterens kommentar.
1Samuel 4:8 Ve oss! Hvem kan frelse oss fra disse mektige gudenes makt?
Det er disse gudene som slo egypterne med alle slags plager i ørkenen. (RSV)
De mektige gudene her er bokstavelig talt et
flertall av elohim selv. Yahova talte altså på vegne av elohimene. Guds Sønn,
som hadde kommandoen over Israel, handlet med autoritet og på oppdrag fra rådet
som var hans partnere (metoxous – gr: partner, assosiert, felle Ps.
45:6-7 LXX; Hebr. 1:8-9). Folkeslagene forsto også at det var flere elohim.
1Kong 20:10 Ben-ha'dad sendte bud til ham og sa: "Gudene gjør slik
mot meg, og mer til, hvis støvet fra Samaria er nok til håndfuller for hele
folket som følger meg." (RSV)
Guder her er elohim. Slik anerkjente altså
Ben-Hadad elohimene.
Israels Yahva dømmer blant elohimene.
Salme 82:1 En salme av Asaf. Gud har tatt sin plass i det guddommelige
råd; midt blant gudene holder han dom: (RSV)
Her har elohim inntatt sin plass blant gudene
eller El. Midt blant elohimene holder han dom. Teksten fortsetter med å utvide
sønneskapet til hele hærskaren. Som vi vet, ble dette forstått som å omfatte
også de utvalgte (the elect – med dette mener forfatteren at det inkluderer
ikke bare den himmelske hærskare, men også de utvalgte, sanne troende blant
menneskene- ov. anm.) fra Ireneus' tid (se artikkelen Early Theology of the Godhead
(No. 127)).
Salme 82:6 Jeg sier: "Dere er guder, den Høyestes sønner, alle
sammen!" (RSV)
Blant elohimene anses det ikke å være noen som er
lik Yahova (her oversatt med Herre).
Salme 86:8 Det er ingen som deg blant gudene, Herre, og det er ingen
gjerninger som ligner dine. (RSV)
Josva eller Jesus Kristus i Det nye testamentet.
Det er viktig at vi forstår hva som skjer i NT og
hvor navnet Jesus kommer fra og hva bruken av det er ment å oppnå.
Jesus var ikke navnet på Jesus Kristus, altså
Messias. Navnet hans var Yoshua eller Joshua i engelsk språkbruk, som ikke er
en hard J, men en myk J. Navnet Joshua har vært konsekvent i engelsk språkbruk
i tusenvis av år. Det gjelder både for skikkelsene i GT og NT. Gresk i NT
bruker de formene som finnes i Septuaginta-oversettelsen av de hebraiske
skriftene, som ble oversatt i Alexandria rundt tre hundre år før Kristus.
Septuaginta var en bemerkelsesverdig prestasjon.
De har greske standardformer for de hebraiske ordene. Ièsous er den greske
formen i Septuaginta for ordet Josva eller Yoshua i GT. Septuaginta var NTs
bibel. De fleste sitatene fra NT er hentet fra Septuaginta-versjonen (LXX).
Septuaginta var akseptert som Bibel på Kristi tid. Den ble først angrepet av
det fariséiske system, det vil si det rabbinske systemet som ble etterfølgeren
til det fariséiske systemet, etter at tempelet ble ødelagt et godt stykke ut i
det andre århundret.
På Kristi tid var det altså ingen tvil om at
Septuaginta var Skriften. Den danner faktisk grunnlaget for NT. De greske
ordene i Septuaginta ble brukt på navn på personene i NT, og denne gresken ble
oversatt til engelsk langt senere. Mange århundrer senere utviklet vi den
engelske versjonen av NT.
Problemet var at ordet Josva ble oversatt fra det greske ordet som var
skrevet for Josva, som forekommer en rekke ganger i NT, og som er knyttet til
en rekke forskjellige personer og oversettes på forskjellige måter. I KJV
Hebreerbrevet 4:8 ble for eksempel ordet for Josva konsekvent oversatt med
Jesus, slik at ordet Josva i hele NT ble oversatt med Jesus fra det greske
Ièsous for Josva. Men Hebreerne 4:8 refererer til Josva, sønn av Nun, og alle
andre bibler anerkjenner at det refererer til Josva, sønn av Nun. I notene til
Companion Bible anerkjenner Bullinger at Hebreerne 4,8 ikke refererer til Jesus
i betydningen Kristus, men til Josva, sønn av Nun.
Den andre Josva kalt Justus i Kolosserbrevet,
omtales også som Jesus kalt Justus (Kol 4,11). Det finnes forløpere til Kristus
i slektene. I Lukas 3:29 leser vi at Josva var sønn av Elias. Dette ordet som
er oversatt med Josva, er det greske ordet for Josva, nemlig Jesus. Ingen
hevder i fullt alvor at Josva, sønn av Elias og far til Er, faktisk heter
Jesus. Det er rett og slett den greske måten å skrive Josva på, etter den
regelen som er etablert i Septuaginta. KJV skjuler dette ved å referere til
Josva her som Jose. Denne regelen for gresk gjengivelse av Josva følges blant
annet i Hebreerbrevet 4:8. Det er en annen person der Ièsous brukes, og det
oversettes med noe annet igjen. Variasjoner av Josva er den fullstendige
versjonen Jahoshua (eller Jahoshua) og også Jeshua, Jeshuah, Hosea, Hoshea,
Osea, men forskjellene finnes også på hebraisk.
Den komparative bruken i Septuaginta fremgår av en
undersøkelse av alle forekomster av ordet Yahoshua eller Yahshua i det
hebraiske GT, som på engelsk gjengis som Joshua. I alle tilfeller blir Josva
gjengitt som Jesus eller Ièsous på gresk. Ordet Jesus er en translitterasjon av
gresk og er ikke den korrekte gjengivelsen av navnet på engelsk. Faktum er at
Ièsous er det greske ordet for Josva, og når man oversetter gresk til engelsk
ved hjelp av de hebraiske skriftene, er det Septuaginta som former regelen. Reglene
for navnene er at de brukes i den aksepterte engelske betydningen, at de
hebraiske skriftene oversettes til engelsk.
Så når Ièsous brukes i NT i henhold til Septuagintas regler, refererer det til Josva, som har vært standardbruken av navnet i århundrer. I oversettelsen av KJV til engelsk forsøkte de trinitariske lærde å skille mellom NT og GT og skille skikkelsene og personene i NT fra GT, slik at kontinuiteten mellom NT og GT ble tilslørt. Dermed kunne man trekke et skille mellom loven slik den anvendes i Bibelen. Guds lov i GT ble skilt fra det som skjedde i Kristus-hendelsen (den messianske hendelsen til Josva, Messias i NT). Derfor kalte de ham Jesus Kristus, som betyr Jesus den Salvede. Josva Messias betyr Josva, den salvede. Ordet som gjelder den salvede, er altså gjengitt på engelsk i GT Messias, og det fantes mer enn én Messias.
Så Joshua er den korrekte formen av Ièsous på
gresk. Hvis du er greker, er det ingen tvil om at du i din fonetiske struktur
fortsatt vil referere til NT-strukturen på gresk, og når du leser GT, vil du
uten tvil fortsatt lese (eller bør lese) Josva som Ièsous også for
konsistensens skyld, fordi det er slik det står i LXX. Vi er ikke opptatt av å
snakke gresk. Vi er opptatt av å snakke på engelsk, i engelske oversettelser
som relaterer tilbake til Bibelens personer, slik at det utvikles en klar og
konsistent struktur, og at NT ikke er løsrevet fra GT.
Det er én Bibel, helt avhengig av hverandres deler
for autoritet og sammenheng. Det er svært viktig at vi alle forstår dette. Når
Bibelen oversettes til andre språk, er det svært viktig at skikkelsene i NT med
disse navnene oversettes på riktig måte. De bærer da de navnene som disse
personene ville hatt i GT på det språket det oversettes til, enten det er
russisk, ukrainsk, fransk, tysk, nederlandsk eller hva som helst. Det er rett
og slett uærlig å gjøre disse forskjellene, og det tjener ikke noe annet formål
enn å støtte den antinomiske treénighetsteologien som var årsaken til disse
manipulerte oversettelsene. Det er viktig at vi gjenoppretter Skriftens sanne
hensikt og struktur.
Josva var navnet på Messias, fordi det betyr Guds
frelse. Josva, Nuns sønn, ble kalt Guds frelse, utholdenhetens sønn, noe som
betyr at frelse kommer av utholdenhet. Betydningen av navnet på Messias var at
frelsen kommer som Guds sønn. Guds frelse kommer fra Gud. Det er betydningen av
hvorfor Messias burde hete Yahoshua eller Joshua på engelsk, og hvorfor navnet
Jesus skjuler dette faktum.
Når det for eksempel gjelder Messias' mor, ser vi
at hun het Mariam, og navnet hennes går igjen i hele NT. Søsteren hennes het
Maria. Navnet Maria (Mary på engelsk) er altså ikke et navn som forekommer i NT
i det hele tatt. Det (Mary) er en anglisering av Maria, og Maria var ikke
Kristi mor. I alle tilfeller unntatt ett, der det brukes en kortere variant, er
Mariam navnet på moren og Maria navnet på tanten. Hans far var Josef. Det
forstår vi. De har ingen problemer med å finne fram til Josef, men når de snakker
om Kristi brødre, forkler de dem i stedet for å bruke de vanlige engelske
navnene på brødrene hans.
Disse poengene må anerkjennes. Vi kommer til å se
nærmere på dette i de innledende kommentarene til Bibelen og spesielt til NT,
når vi redegjør for navnene og forklarer bruken. Det tjener ingen god hensikt å
fortsette å opprettholde en fiksjon om det trinitariske, engelske kirkeétablissementet,
som har gjort mer skade på forståelsen av Bibelens teologi og Guds lover enn
noen annen institusjon i den engelsktalende verden. Kristus ville og vil avvise
dem som kjettere. Det betyr ikke at vi må følge i deres fotspor. Bibelens
sannhet må gjenopprettes på en klar og sammenhengende måte.
Gudenes Gud
Herren er en stor El og en konge over alle
elohimer.
Salme 95:3 For Herren er en stor Gud og en stor konge over alle guder.
(RSV)
Elohimene for folkeslagene blir holdt for å være
ingenting (oversatt som avguder).
Salme 96:4-5 For Herren er stor og prisverdig, han er å frykte framfor
alle guder. 5 For alle folkenes guder er avguder, men Herren har skapt
himmelen. (RSV)
Herren er her Yahova, som er opphøyet over alle
elohim. Dette reiser noen viktige aspekter ved Yahova (Jehova) som begrep, som
vi har sett ovenfor.
Salme 97:7-9 Alle billedtilbedere blir til skamme, de som roser seg av
verdiløse avguder, alle guder bøyer seg for ham. 8 Sion hører og gleder seg, og
Judas døtre jubler på grunn av dine dommer, Gud. 9 For du, Herre, er den
høyeste over hele jorden; du er opphøyet langt over alle guder. (RSV)
Her identifiseres Yahova som den høyeste. Det er
altså snakk om to entiteter, Israels Jahova og den høyeste Yahova. Denne
høyeste Yahova står over alle elohim.
Ypperstepresten og gudenes Gud
Salme 135:5 For jeg vet at Herren er stor, og at vår Herre er over alle
guder. (RSV)
Her er Adonim eller Herren vår den entitet som
står over alle elohim. Derfor utvides overhøyheten her til å gjelde Israels
Elohim. Han blir dermed utpekt som yppersteprest for Elohim. Han er imidlertid
ikke Elohims Elohim. Det er forbeholdt Eloah eller Jahova den høyeste.
Salme 136:2 Takk gudenes Gud, for hans faste kjærlighet varer til evig
tid. (RSV)
Han alene er adonim av adonim eller Herrenes
Herre. Han skapte ved delegering, og derav flertallsformen i teksten i Jeremia
10:10-11.
Jeremia 10:10-11 Men Herren er den sanne Gud, han er den levende Gud og
den evige konge. Ved hans vrede skjelver jorden, og folkene tåler ikke hans
harme. 11 Så skal dere si til dem: "De gudene som ikke har skapt himmelen
og jorden, skal forgå fra jorden og under himmelen." (RSV)
Som vi ser, finnes det bare én sann Gud. Han er
den levende Gud og den evige konge. Elohimene hadde altså ulike roller i
skapelsen. Den ene sanne Gud skapte jorden ved sin kraft og visdom.
Jeremia 10:12-13 Det er han som har skapt jorden ved sin makt, som har
grunnfestet verden ved sin visdom og strukket ut himmelen ved sin forstand. 13
Når han lar sin røst lyde, blir det en storm av vann på himmelen, og han lar
tåken stige opp fra jordens ender. Han lager lyn for regnet, og han bringer
frem vinden fra sine forrådskamre. (RSV)
Denne skapelseshandlingen ble utført av Gud. Noen
aspekter ved skapelsen ble utført av Messias, skapelsens førstefødte. Ett
aspekt trenger imidlertid en avklaring.
Efeserne 3:9 Og for at alle mennesker skal se hva som er fellesskapet i
den hemmelighet (KJV: what is the fellowship of the mystery….) som fra verdens
begynnelse har vært skjult i Gud, han som skapte alle ting ved Jesus Kristus.(
KJV)
Ordene «dia Iesou Christou», eller ved Jesus
Kristus er feil. Ordene finnes i Receptus og dermed i KJV, men de finnes ikke i
de gamle tekstene. De finnes heller ikke i de moderne versjonene av Bibelen.
RSV gjengir teksten korrekt:
Efeserne 3:9 og for å få alle mennesker til å se hva som er planen ved
det mysterium (eng: what is the plan of the mystery) som i evigheter har vært
skjult i Gud, som har skapt alle ting; (RSV)
Kolosserne 1:15-20 Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte
av all skapelse (eng: of all creation); 16 for i ham ble alle ting skapt, i
himmelen og på jorden, synlige og usynlige, enten troner eller herredømme eller
fyrstedømmer eller myndigheter - alle ting ble skapt gjennom ham og for ham. 17
Han er før alle ting, og i ham henger alt sammen. 18 Han er hodet for legemet,
menigheten; han er begynnelsen, den førstefødte fra de døde, for at han
i alt skulle være den fremste. 19 For det var velbehagelig at i ham var all
Guds fylde iboende, 20 og gjennom ham å forlike alle ting med seg selv , enten
det er på jorden eller i himmelen, i det han gjorde fred skape fred ved korsets blod. (RSV)
Legg merke til at det står at han er
begynnelsen (dvs. Kristus).
Den administrative strukturen i det himmelske
systemet må ikke forveksles med selve elohim-entitetene. De archai som omtales
i Kolosserbrevet, har til hensikt å imøtegå et argument om at verden ble skapt
av materie, som i seg selv ble ansett for å være en archai (se artikkelen The Holy Spirit
(No. 117) og The Development of
the Neo-Platonist Model (No. 017)).
Det var Kristi og Guds sønners tilblivelse som var
begynnelsen på Guds skapelse. Denne begynnelsen på Guds skaperverk er det som
menes i Åp 3,14.
Det var velbehagelig for Gud å la hele sin fylde ta bolig i Kristus
(Kol 1:19). Kristus er altså et redskap for Gud som begynnelsen på hans
skaperverk. Han var den førstefødte fra de døde, slik at han kunne ha
førsteplassen i alle ting. Men alle ting har én Far, én opprinnelse og én
skaper, som alene er den ene sanne Gud.
Malaki 2:10 Har vi ikke alle én far? Har ikke én Gud skapt oss? Hvorfor
er vi da troløse mot hverandre og vanhelliger våre fedres pakt? (RSV)
Faderen er hærskarenes Herre (Mal 1,6). Han
utvider faderskapets posisjon til elohimene ved delegering. Jesaja 9,6 utvider
faderskapet til Messias. Det finnes mange faderskap (Patria) i himmelen og på
jorden, og de er oppkalt etter Faderen (Ef 3,14).
Ef 3:14-15 Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, 15 som har gitt navn
til alle slekter i himmelen og på jorden (RSV).
[interlinær engl:
from whom every family/patria in the heavens and on earth is named -ov.
anm.]
Inkarnasjonen
Hebreerbrevet 1:6 viser til at den førstefødte ble
brakt til verden. Dette vesenet, den førstefødte (prõtotokos) av alle
skapninger i Kolosserbrevet 1:15, er identifisert som Sønnen. Sønnen er også
Mariams (eller Marias) prõtotokos (Mat. 1:25; Luk. 2:7). Sønnen var også
prõtotokos blant mange brødre. Begrepet brukes altså om den første i en
rekke, som identifiseres ved hjelp av kvalifikatoren.
Noen trinitarer forsøker å hevde at Mariam (Maria)
ikke hadde andre barn. Dette er feil. Kristus hadde brødre og søstre (Matt
13,55-56) (se artikkelen The Virgin Mariam and the Family
of Jesus Christ (No. 232)). Navnene på Kristi brødre var: Jakob, av
hedningene kalt James (på engl.); Josef, oppkalt etter sin far; Juda, oppkalt
etter sin stamme, kalt Judas (engl: Jude); og Simon. Navnene på søstrene hans
har vi ikke en opptegnelse på, men disse navnene er ganske klare og tydelige,
og de er overført fra GT til engelsk. Det er en ganske åpenbar grunn til at de
ble endret. Det var for å fornekte at Kristus hadde brødre og søstre og for å
opphøye Mariam til modergudinne-figur i easter-systemet («easter» som er vanlig
betegnelse på «påske» på engelsk, nedarves frå den paganistiske/hedenske
vårfesten for Astarte/Eostre – derav navnet «easter». Det norske «påske»
stammer fra gresk pascha som er en araméisert form av hebr. pacach som
betyr å gå forbi eller hoppe over- ov. anm.). Å fornekte at Mariam (Maria)
hadde andre barn, blir litt kleint når Josef nevnes som Mariams sønn, en av
Kristi brødre, og faren het Josef. Det er helt åpenbart at han bar farens navn.
Dette er slektsnavn man forventer å finne i Kristi familie.
Messias er også her den førstefødte fra de døde. Han er dermed begynnelsen som legemets hode. I samme kontekst var han også begynnelsen på Guds skaperverk (Åp 3,14). Hele strukturen ble skapt av Gud gjennom delegasjon. Han ble altså til for å virkeliggjøre Guds plan, slik hele skaperverket ble det. Messias' ypperlighet (engl: pre-eminence) er et resultat av Guds plan og Guds befaling (se Arche av Guds skapelse som alfa og omega (No. 229)).
Vi vet fra Joh 17,3 og 1Joh 5,20 at denne ene sanne Gud er Faderen og
at Jesus Kristus er hans sønn.
Joh 17:3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne
Gud, og Jesus Kristus, som du har utsendt. (RSV)
1John 5:20 Og vi vet at Guds Sønn er kommet og har gitt oss forståelse,
for å kjenne ham som er sann; og vi er i ham som er sann, i hans Sønn Jesus
Kristus. Dette er den sanne Gud og det evige liv. (RSV)
Den eneste sanne Gud er evig liv. Vi har fått
denne forståelsen av Guds Sønn for at vi skal kjenne ham som er sann, og for at
vi skal være i ham som er sann og i hans sønn Jesus Kristus eller Josva
Messias. Denne ene sanne Gud er evig liv. Bare han er udødelig.
1Tim 6:13-16 I nærvær av Gud, han som gir alle ting liv, og i Kristus
Jesu nærvær, han som i sitt vitnesbyrd for Pontius Pilatus avla den gode
bekjennelse, 14 pålegger jeg dere å
holde budet ubesmittet og ubesudlet inntil vår Herre Jesu Kristi tilsynekomst; 15 og
dette vil bli åpenbart til rett tid av den velsignede og eneste Suverene,
kongenes konge og herrenes herre, 16 som alene har udødelighet og bor i
utilnærmelig lys, som ingen noen gang har sett eller kan se. Ham være ære og
evig herredømme. Amen. (RSV)
Messias måtte legge fra seg det evige livet han
hadde fått av Faderen, og anta menneskelig skikkelse. Han la ned sitt liv på
Faderens befaling og tok det opp igjen på Faderens befaling (Joh 10,17-18).
Joh 10:17-18 Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg legger ned mitt liv
for å ta det opp igjen. 18 Ingen tar det fra meg, men jeg legger det ned av meg
selv. Jeg har makt til å legge det ned, og jeg har makt til å ta det igjen;
denne befalingen har jeg fått av min Far." (RSV)
Slik gir Gud liv til alle ting.
Gjenkomsten/ Det Andre Komme
Guds Sønns tilsynekomst manifesteres til rett tid
av den eneste hersker som er Kongenes Konge og Herrenes Herre, og som alene har
udødelighet (se artiklene Eternal Life (No. 133) and On
Immortality (No. 165)). Han delegerer disse aspektene til Sønnen
for å opprette Guds rike, slik vi ser i Åp 17,14 og 19,16. Disse navnene er
anordnet på Messias' kjortel og lend.
Åpenbaringen 19:11-16 Da så jeg himmelen åpnet, og se, en hvit hest!
Han som satt på den, kalles trofast og sannferdig, og i rettferdighet dømmer
han og fører krig. 12 Øynene hans er som en ildflamme, og på hodet hans er det
mange diademer, og han har et navn innskrevet som ingen andre enn han selv
kjenner. 13 Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og navnet han kalles, er
Guds ord. 14 Og himmelens hærer, kledd i fint lin, hvitt og rent, fulgte ham på
hvite hester. 15 Fra hans munn går det ut et skarpt sverd som han skal slå
folkeslagene med, og han skal herske over dem med jernstav; han skal trede
vinpressen av Guds, den allmektiges vredes vin. 16 På sin kjortel og på sin
lend har han et navn innskrevet: Kongenes konge og herrenes herre. (RSV)
Gud handler gjennom Guds Sønn som er utpekt til
yppersteprest
Guds ord er Guds Sønn. Denne var med Gud i
begynnelsen. Denne var med (eller mot: engl: toward; gr.pros) Gud (ton
theon), og denne var theos eller elohim. Vi vet at denne elohim er underordnet
(fra Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Paulus erkjenner at det ikke er noen annen Gud
(theos) enn én; men det var mange guder (theoi) (theoi polloi) og herrer
(kurioi) i himmelen, men det var bare én Gud Faderen og én Herre Jesus Kristus
(1Kor 8:5-6; se Marshalls Interlinear). Hele systemet vil bli konsolidert under
disse entiteter, og tempelsystemet vil bli gjenopprettet intakt, både i
himmelen og på jorden.
Gud valgte å handle ved å delegere til sin
Hellige, som deretter salvet Israels konge, slik vi ser i Salme 89:18-20.
Salme 89:18-20 For Herren er vårt vern, og Israels Hellige er vår
konge. 19 Da talte du i et syn til din hellige og sa: Jeg har gitt hjelp til en
mektig, jeg har opphøyet en utvalgt av folket. 20 Jeg har funnet David, min
tjener; med min hellige olje har jeg salvet ham.(KJV)
RSV ser ut til å forvanske denne teksten, kanskje
på grunn av dens implikasjoner (se Greens Interlinear for hovedteksten).
Det himmelske systemet ble kopiert i Israels
jordiske tempel fra dannelsen av tabernaklet, som kulminerte med Salomos
tempel.
Hebreerne 8:5 De tjener som forbilder og skygger av det himmelske, slik
Moses ble formanet av Gud da han skulle bygge tabernaklet: "Se til, sa
han, at du gjør alt etter det mønsteret som er vist deg på fjellet. (KJV)
Vi ser også at der var to salvede, dekkende
kjeruber eller Cherubim i tabernaklet (2 Mos 25,18-22) som dekket toppen av
paktens ark. Kjerubene omfattet også de fire levende skapningene. I den ytre
delen av Esekiels tempel var det imidlertid bare to kjeruber, en med
menneskehode og en med løvehode, på hver side av palmetreet som er Kristus
(Esek 41,19). Satan ble plassert sammen med en salvet vokterkjerub på
Guds fjell (Esek 28,14).
Esekiel 28:14-18 Sammen med en salvet vokterkjerub plasserte jeg
deg; du var på Guds hellige fjell, midt blant ildsteinene gikk du. 15 Du var
ulastelig i din ferd fra den dag du ble skapt, inntil det ble funnet
misgjerning hos deg. 16 Da du drev handel i overflod, ble du full av vold, og
du syndet, så jeg kastet deg ut fra Guds fjell som et vanhelliget dyr, og den
voktende kjerub drev deg ut av ildsteinenes midte. 17 Ditt hjerte var hovmodig
på grunn av din skjønnhet, du fordervet din visdom på grunn av din prakt. Jeg
kastet deg til jorden, jeg stilte deg fram for kongene så de kunne fryde seg
over deg. 18 Ved mengden av dine misgjerninger, i din urettferdige handel,
vanhelliget du helligdommene dine; så førte jeg ild ut fra din midte; den
fortærte deg, og jeg gjorde deg til aske på jorden for øynene på alle som så
deg. (RSV)
Her ser vi at Satan blir kalt kongen av Tyrus. Han
ble kastet til jorden. Han var lysbæreren eller Lucifer, morgenstjernen eller
dagstjernen på denne planeten.
Jesaja 14:12-15 Hvorledes er du falt ned fra himmelen, Lucifer,
morgenstjernens sønn, hvordan er du hugget ned til jorden, du som svekket
folkeslagene! 13 For du har sagt i ditt hjerte: Jeg vil stige opp til himmelen,
jeg vil opphøye min trone over Guds stjerner: Jeg vil sitte på forsamlingens
berg, på nordsiden: 14 Jeg vil stige opp over skyenes høyder, jeg vil være lik
den Høyeste. 15 Men du skal bli ført ned til helvete, til avgrunnens sider.
(KJV)
Her forsøkte Lysbæreren eller Morgenstjernen å
heve seg over Guds stjerner og bli som Den høyeste. Satan var ikke fornøyd med
å være en av Guds stjerner og en Guds sønn som den salvede, dekkende kjerub.
Han ønsket å være Gud den høyeste.
Han nøyde seg ikke med å være i Guds skikkelse og
besitte den guddommelige naturen, men ønsket å tilrane seg likestilling med Gud
(engl. tekst: «wanted to seize equality with God»). Derfor ble han kastet til
jorden. Likevel hadde han fortsatt tilgang til Guds trone.
Job 1:6 Men det var en dag da Guds sønner kom for å stille seg fram for
Herren, og Satan var også blant dem. (RSV)
Disse Guds sønner hadde gjort opprør mot Guds
vilje på den andre siden av vannflommen, slik vi ser i Josva 24:14-15.
Josva 24:14-15 Så frykt nå Herren og tjen ham i oppriktighet og
sannhet, og legg bort de guder som deres fedre tjente på den andre siden av
vannflommen og i Egypt, og tjen Herren! 15 Og hvis det synes eder ondt å tjene
Herren, så velg eder i dag hvem I vil tjene, enten det er gudene som eders
fedre tjente på den andre siden av vannflommen, eller amorittenes guder, i hvis
land I bor, men jeg og mitt hus vil tjene Herren. (KJV)
Som vi ser av englenes oppførsel, var opprøret en
kontinuerlig prosess.
1 Mosebok 6:2-4 Guds sønner så at menneskedøtrene var skjønne, og de
tok de av dem til hustru som de ville. 3 Da sa Herren: "Min ånd skal ikke
bli i mennesket til evig tid, for det er kjød, men dets dager skal være hundre
og tjue år." 4 Nefilim var på jorden i de dager, og også senere, da Guds
sønner kom inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn. Dette var de
mektige mennene fra gamle dager, de berømte mennene. (RSV)
Disse Guds sønner tilhørte den opprørske
hærskaren. De forlot sin tidligere stand og fulgte lysten.
Jud 6-7 Og de englene som ikke holdt seg til sin egen stilling, men
forlot sin egen bolig, er av ham blitt holdt i evige lenker i underverdenens
mørke inntil dommen på den store dag; 7 på samme måte som Sodoma og Gomor'rah
og de omkringliggende byene, som også handlet umoralsk og henga seg til
unaturlig begjær, tjener som eksempel ved å gjennomgå en straff av evig ild.
(RSV)
Kristus søkte ikke å tilrane seg likhet med Gud,
men ga sitt liv på Guds ordre. Dette skal vi se nærmere på nedenfor. Han gjorde
dette for å forsone hærskaren, som yppersteprest.
Melkisedek ble også forstått som prest for den
høyeste Gud (se artikkelen Melchisedek (No. 128)), og
Messias ble forstått som en annen prest som også var prest til evig tid etter
Melkisedeks orden (Sal 110,4; Hebr 7,1.11). Denne Herren, som var Davids Herre,
var den som i Salme 110,1 fikk beskjed om å sette seg ved Herrens høyre hånd
inntil han gjorde fiendene til Davids Herre (Messias) til sin fotskammel. Denne
Herren, som var Messias, ble innviet av Herren til prest for alltid etter
Melkisedeks orden. Denne Herren som det her refereres til, er Gud Fader, som er
Messias' Herre, og som det er sikkert at denne teksten fra Hebreerbrevet
refererer til. Soncino noterer også at denne teksten refererer til Messias.
Kristus eller Messias er identifisert som den
høyeste Guds sønn i Det nye testamentet i Markus 5,7 og Lukas 8,28.
Messias antok menneskelig eksistens for å være et
offer. Dette ble foregrepet av forsoningsofferet i templet, der ypperstepresten
en gang i året gikk inn i Det aller helligste med et blodoffer. Messias gjorde
dette, slik vi ser i Hebreerbrevet. Denne forsoningen ved blodofferet skulle
forsone hærskaren (the Host) med Gud ved hjelp av Guds natur som Gud hadde gitt
til hærskaren. Opprøret hadde medført en forkastelse av denne måten å tenke og
handle på, som var Guds måte å tenke og handle på. Kristus var ikke lik Gud
(was not equal with God), men som Sønn var han lydig. Dette gjenspeiles i
Filipperbrevet 2:6, som er misvisende i KJV. KJV gjengir teksten i vers 5-7
slik:
Philippians 2:5-7 La dette sinnet være i dere, som også var i Kristus
Jesus: 6 Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke syntes det var røveri å
være lik Gud, 7 men gjorde seg selv uten anseelse og tok på seg en tjeners
skikkelse og ble gjort i menneskers likhet.(KJV)
Teksten er nå anerkjent av forskere som en
feilaktig oversettelse. RSV har:
Philippians 2: 5-7 Ha dette sinnet blant dere selv, som er deres i
Kristus Jesus, 6 som, selv om han var i Guds skikkelse, ikke regnet likhet med
Gud som noe å tilrøve seg/rive til seg (a thing to be grasped), 7 men tømte seg
selv og tok en tjeners form og ble født i menneskers likhet. (RSV)
Betydningen er at likestilling med Gud ikke var
noe som skulle gripes etter[slik Satan hadde forsøkt å gjøre], noe som har
motsatt betydning av KJV. Gr.arpagmon betyr her det å gripe ( the act of
seizing), eller en ting som skal gripes, altså et bytte eller en premie. Thayer
observerer dette (s. 74) og forklarer betydningen av Filipperbrevet 2,6 under
morphe (s. 418). Denne betydningen av likhet ble ikke sett på som noe man
skulle holde fast ved eller beholde. ( \Ov.
anm.: Biblehubs forklaring for harpagmos: eng: spoil=norsk: bytte, an
object of eager desire, a prize. Fra verbet harpazå: seize, snatch,
obtain by robbery: eksempler: Matt 11,12; 12,29; 13,19; Joh 10,12. ve28, ve 29
m fl.)
Den amerikanske standardversjonen av KJV, som ble
utgitt i 1901, reviderte teksten i Filipperbrevet 2,6 for å rette opp feilen i
den autoriserte teksten. Nå lyder den slik:
Ha det samme sinnelag i dere som Kristus Jesus hadde, han som var i
Guds skikkelse, men som ikke anså det å være Gud lik som noe å gripe (gripe
etter?), men som uttømte seg selv og tok en tjeners skikkelse på seg og ble
gjort lik mennesker;
Det jødiske nytestamentet (tr. David Stern)
gjengir vers 6 slik:
Selv om han var i Guds skikkelse, betraktet han ikke likhet med Gud som
noe man kunne erobre med makt. (something to be posessed by force)
Guds sønner var alle erkjent som engler eller
sendebud for den høyeste Gud. De gjorde ingenting på egen hånd. All deres
virksomhet var i samsvar med Guds vilje (Luk. 11:2; Joh. 5:30).
Joh 5,30 "Jeg kan ikke gjøre noe på egen hånd; jeg dømmer etter
det jeg hører, og min dom er rettferdig, for jeg søker ikke min egen vilje, men
viljen til ham som har sendt meg. (RSV)
Israels Elohim var en engel (som betyr budbringer,
engl: messenger ov. anm.). Han viste seg for Abraham og var Abrahams, Isaks og
Jakobs Gud. Israels Elohim var også forløsningens engel, slik Jakob forteller
oss.
1 Mosebok 32:1 Jakob gikk sin vei, og Guds engler kom ham i møte (RSV).
Mens han var i kontakt med englene, og de var i
flertall, snakket han om forløsningens engel i entall.
1 Mosebok 48:13-16 Og Josef tok dem begge, E'phraim i sin høyre hånd
mot Israels venstre hånd, og Manas'seh i sin venstre hånd mot Israels høyre
hånd, og førte dem nær til seg. 14 Og Israel rakte ut sin høyre hånd og la den
på hodet til E'phraim, som var den yngste, og sin venstre hånd på hodet til
Manas'seh, og han krysset sine hender, for Manas'seh var den førstefødte. 15 Og
han velsignet Josef og sa: "Den Gud som mine fedre Abraham og Isak har
vandret for, den Gud som har ledet meg hele mitt liv fram til i dag, 16 den
engel som har frelst meg fra alt ondt, velsigne guttene, og la mitt navn og
mine fedre Abrahams og Isaks navn foreviges i dem, og la dem vokse til en
mengde på jordens midte." (RSV)
Jahovahs engel
identifiseres som Messias og også som Elohim og Guds sønn (se artikkelen YHVHs Engel (No. 024)(finnes også i norsk
oversettelse: YHVHs engel). Han kom som forløser gjennom inkarnasjonen. Han
er dermed overhode for de utvalgte som er Davids husstand under Messias som
Elohim. Sakarja 12,8 viser at denne elohim også var Jahovas engel.
Sakarja 12:8 På den dagen vil Herren legge et skjold over Jerusalems
innbyggere, så den svakeste blant dem på den dagen skal være som David, og
Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel, i spissen for dem. (RSV)
Herrens engel er her Yahova i teksten (se Green's
Interlinear). Ordet for Gud i denne teksten er Elohim. Denne teksten viser at
tekstenes Elohim også var Yahovas eller JHVHs engel, og at Davids husstand (med
andre ord, de utvalgte) vil være som elohim. Elohim-en som er husets overhode,
er Messias.
Messias ble her den monogenes theos eller
den eneste -fødte gud i Johannes 1,18.
Mens han var prõtotokos av Guds sønner, og elohim etter sin død( og
oppstandelse – ov. anm.), ble han den eneste sønnen som ble født (som menneske-
ov. anm.), og dermed den enbårne (enestefødte-ov.anm.) gud eller monogenes
theos. Receptus har monogenes uion eller enbåren sønn. Uansett var
han den eneste guden og sønnen som ble født - alle andre sønner forble ånder.
Vi ble ikke født som sønner, men er adoptivsønner.
Det finnes altså en overordnet og en underordnet
elohim. Den overordnede elohim var kjent som Gud den høyeste, eller den høyeste
Gud (1 Mos 14:18-20,22). 5. Mosebok 32,8 viser at den høyeste Gud delte
nasjonene. Som vi har sett, var det ifølge den masoretiske teksten (MT) i
henhold til Israels barns antall. I Septuaginta (LXX) står det imidlertid etter
antallet av Guds engler. DSS (dead see scrolls) viser at betydningen fra
hebraisk var i henhold til (Guds sønners) guder (eller bene Eliym). Israel ble Yahovas
del. Dette leder oss inn på skillet mellom de to Yahovaene. Bibelen er tydelig
på at det finnes to Yahova. Yahova den høyeste, og Israels Jahova og andre vesener bærer denne
tittelen.
Som vi har sett ovenfor, bemerker også Strong
skillet mellom Yahova, den høyeste, og Israels Yahova. Forskjellen i navnene er
at Yehovih refererer til den overordnede og Yahovah refererer til
den underordnede når de brukes alene. Når Yahovah brukes om den overordnede,
ledsages det vanligvis av en kvalifikator som Yahovah of Hosts (Hærskarenes Yahovah-
Yahova Sebaot- skrives vanligvis i norske bibler som «Hærskarenes Gud»- ov
anm). De relevante nummer er SHD 3068 og 3069. Strong sier om SHD 3068 Yahova
at det er det jødiske nasjonale navnet på Gud. Han sier at SHD 3069 Yehovih
brukes etter Adonai [altså Han er Herren Jehovih] og uttales av jødene som
Elohim for å forhindre gjentakelse av den samme lyden, siden de ellers uttaler
SHD 3068 som SHD 136 Adonai - dette vesenet er Gud.
Jødene er altså klar over at det er to enheter
her, en overordnet og en underordnet. Som vi har sett, anerkjennes Messias som
den enheten i Salme 45,6-7 som ble salvet av sin Gud.
Sakarja 2,3 ( fra 2:7 i norske bibler ) viser at Yahovas engel (som her åpenbart er
Messias) ga et budskap til Sakarja om at han
skulle komme til Israel på oppdrag fra hærskarenes Herre. Distinksjonen
viser tydelig at det er snakk om Messias og Gud Fader, som er hærskarenes Herre
(Yahova Sebaot)
Sakarja 2:8-12 (fra ve 12 i norske bibler) For så sier hærskarenes
Herre (Yahova Sebaot), etter sin herlighet sendte han meg til de folkeslagene
som plyndret dere, for den som rører ved dere, rører ved hans øyensten: 9
"Se, jeg vil riste min hånd over dem, og de skal bli til bytte for dem som
tjente dem. Da skal dere vite at Herren, hærskarenes Gud (Jahova Sebaot), har
sendt meg. 10 Syng og juble, Sions datter, for se, jeg kommer og tar bolig midt
iblant dere, sier Herren (Yahova). 11 Og mange folkeslag skal slutte sig til
Herren(Yahova) på den dag og bli mitt folk, og jeg vil bo midt iblandt eder, og
I skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud(Yahova Sebaot), har sendt mig til
eder. 12 Og Herren (Yahova)skal gjøre Juda til sin arvedel (interlin: and will
take possession of Judah as his inheritance) i det hellige land og igjen
utvelge Jerusalem." (RSV).
Forskjellen mellom Israels Jahova, som kalles
elohim, og hans elohim, som kalles Eloah eller Gud den høyeste, hærskarenes
Herre (Jahova Sebaot), er en distinksjon som går tapt i engelsk (og norsk) der
det ikke finnes noe annet ord for Gud. Dette innholdet blir ikke formidlet til
leserne.
Messias vil arve Juda som sin del i de siste
dager. Han vil igjen velge Jerusalem ved sin gjenkomst. Disse aktivitetene til
Messias kan deretter deles inn i seksjoner etter rekkefølge.
Denne artikkelen fungerer
som en introduksjon til en serie artikler om disse temaene, hvorav mange er
nummerert her.
q