Guds kristne kirker

 

Nr. 001

 

 

 

 

 

De utvalgte som Elohim

Den Bibelske posisjon på Kristi tid

 

(Utgave 3.0 19940311-19990322-20071112-20161215-20210126)

 

 

Kirkens opprinnelige læresetninger og treenighetens tilblivelse

 

 

 

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN  ACT 2606,  AUSTRALIA

 

E-mail: secretary@ccg.org

 

 

 

(Copyright © 1994, 1998, 1999, 2007, 2016, 2021 Wade Cox)

(tr. 2024)

 

Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.

 

 

 

Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) følgende nettsteder:

http://www.logon.org and http://www.ccg.org

 

 


De utvalgte som Elohim


 

I det tredje og fjerde århundret foretok kirken et læremessig skifte fra den posisjonen at de utvalgte etter oppstandelsen vil eksistere som elohim eller theoi, som var Kristi posisjon i Johannes 10:34-35 ut fra Salme 82:6, og som var kirkens opprinnelige forståelse. Det opprinnelige standpunktet er utførlig forklart i verket God Revealed. Denne artikkelen er opptatt av hva bibelteksten faktisk sier, og av å etablere den planen den skisserer. Etter at den bibelske planen er etablert, vil den deretter bli testet opp mot forståelsen til de tidligste kirkelige forfatterne. Problemene og forutsetningene er skissert i artikkelen God Revealed Chapter 1 Ancient Monotheism (Nr. G1).

 

De fleste hebraisk-engelske leksika tar opp ulike måter å bruke ordene på. Den varierende bruken av gudsnavnene er hentet fra dette og forklart ut fra et treénighetsparadigme. Et slikt paradigme krever at tekstene forklares innenfor en kontekst som ikke gjør treénighetslæren absurd. Derfor er noen, som Francis, Driver and Briggs eller den mer brukte Gesenius (Robinson, tr. Brown, Driver, Briggs update), konstruert for å forklare den omfattende betydningen av begrepene som brukes om guddommen og hærskaren (the Host) innenfor et paradigme av en religion i utvikling.

 

Religionsvitenskapen forsøker også å forklare sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamentet på samme måte. Dette opplegget passer både trinitarister og agnostikere. Førstnevnte fordi de tar utgangspunkt i at den endelige strukturen først ble utviklet ved hjelp av gresk metafysikk under konsilet i Kalcedon (ca. 451 e.Kr.), og sistnevnte fordi forestillingen om en levende Gud som har skrevet en inspirert Bibel, er i strid med deres synkretistiske studier. Vi er opptatt av de faktiske ordene i tekstene.

 

Ord som vanligvis brukes om guddommen i israelittiske og ikke-israelittiske samfunn, brukes også om mennesker. En slik anvendelse er i tråd med Midtøstens verdensbilde, som utvider den himmelske hærskare til å interagere med mennesker. Undersøkelsen av bruken av Eloah, elohim, el, elim (eliym) etc., de hebraiske eller kaldeiske og arameiske ekvivalentene, finnes i verket God Revealed. Eksemplene på hvor Eloah (eller Elahh) brukes i entall for å referere til en annen gud enn Eloah, er i 2Krøn 32,15, Daniel 11,37-39 og Habakkuk 1,11. Eloah har aldri artikkelen, selv om Habakkuk 1:11 bestemmer den ved hjelp av suffikset, og den finnes én gang i konstruksjonen i Salme 114:7 (se Theological Wordbook of the Old Testament, Harris ed., Moody, Chicago, 1980, s. 93). Slike bekymringer er ikke til hinder for denne artikkelen. For eksempel viser tekstene i Brown-Driver-Briggs-Gesenius om El (SHD 410), side 42, at ordet betyr gud, men med ulike underordnede anvendelser for å uttrykke ideer om makt, og brukes om menn med makt og rang.

 

På samme måte forklares elohim (SHD 430) som en flertallsbetegnelse på herskere eller dommere, enten som guddommelige representanter på hellige steder eller som uttrykk for guddommelig majestet og makt. Begrepet omfatter altså både mennesker og engleskaren. De bibelske tekstene viser at denne enkle forklaringen, som gjenspeiler guddommelig majestet, er den betydningen begrepet ble brukt i Bibelen. Navnet hadde altså en autoritet som i seg selv var gitt av Gud. Denne betydningen avvises av trinitarister.

 

Det er vanlig med trinitariske verk som søker å fremme forestillingen om Bibelen som en utviklingsstruktur som går over i treenigheten. Gode eksempler er Karen Armstrongs A History of God (Heinemann, London, 1993) og C.M. LaCugnas GOD FOR US: The Trinity and Christian Life (Harper, San Francisco, 1993). LaCugna innrømmer (Encyc. of Religion, art. 'Trinity') at verken Det gamle eller Det nye testamentet inneholder noe grunnlag for treénigheten. Det klassiske verket som det henvises til for slike formål, er W.F. Albrights Yahweh and the Gods of Canaan (London, 1968). G.R. Driver utvikler mytebegrepet i sin Canaanite Myths and Legends (Edinburgh, 1956). R.L. Fox går enda lenger i denne retningen i The Unauthorised Version: Truth and Fiction in the Bible (London, 1991). Den fundamentalistiske trinitære tilnærmingen har vært å endre oversettelsen av bibeltekstene for å skjule begrepene og fornekte pluraliteten i ordet elohim. Josva 22,22 er et eksempel på dette. RSV gjengir teksten slik:

Den mektige, Gud Herren! Den mektige, Gud Herren!

 

Mark S. Smith i The Early History of God (Harper, San Francisco, 1990, s. 8) noterer den hebraiske teksten som 'el'elohim yhwh 'el'elohim yhwh eller gudenes Gud er yhwh gudenes Gud er yhwh. El av Elohim betyr altså overhode for et flertall. Smith mener at teksten viser assimileringen av ordet el i hebraisk og dets utvikling til et generisk substantiv som betyr gud. Smith argumenterer for at utviklingen av de hebraiske begrepene, fra kanaaneisk, kanskje fra perioden jernalder I, som vist fra det ugarittiske korpus, påtvang seg Jahvekulten (Intr., s. xxvii). Han sier at ved slutten av monarkiet var monolatrisk jahvisme normen i Israel, noe som muliggjorde en gradvis utvikling av monoteismen (ibid.). Smith innrømmer at det ble importert skikker til Israels religion. Han argumenterer for at noen skikker som anses som synkretistiske, tilhører Israels gamle religiøse arv (ibid., s. xxxi), kanskje også fra den kanaaneiske språkbasen, som i hovedsak er det samme språket som hebraisk. Smith forsøker å etablere de bibelske påstandene og deretter undersøke dem i en større sammenheng.

 

Dette arbeidet er også opptatt av å etablere det bibelske rammeverket slik at det kan undersøkes i en større sammenheng, men med andre konklusjoner enn Smith. Denne undersøkelsen er videreført i verket Mysticism Chapter 4 Judeo-Christianity (Nr. B7_4). Rammeverket bør altså ikke skrives ned av sosiologiske fordommer. Strukturen må gjenopprettes på en troverdig måte ved å gå ut fra at bibelteksten mener det den sier. Trinitariske fordommer forstyrrer denne prosessen. Dødehavsrullene, Ugarit- og Nag Hammadi-tekstene har kastet viktig lys over hva som faktisk ble forstått som meningen med bibeltekstene på Kristi tid, og det er nødvendig å henvise til disse.

 

Det som er viktig, er at ingen seriøse forskere benekter at Bibelen på Kristi tid ble forstått slik at den refererte til et Elohim- eller Elim-råd, og at begrepet strakk seg langt utover forestillingen om en dualitet eller en treénighet. Et viktig verk om emnet er The Psalms: Their Origin and Meaning av Leopold Sabourin, S.J., (Alba House, NY; revidert og oppdatert versjon (etter 1974)). Sabourin demonstrerer konseptet med Elohims råd i sitt verk. På side 398f. lister Sabourin opp bruken av Eloah, men unngår å gå inn på viktigheten. På sidene 72-74 tar Sabourin for seg Salme 86,8-10, 95,3, 96,4 og 135,5. Bene Elim blir identifisert som Guds sønner, i likhet med Bene Elyon (Den høyestes sønner). På side 102-104 nevner han helgenene eller de hellige (qedosim) fra Salme 89:6-8, som er Guds himmelske tjenere, og at begrepet også brukes om de menneskelige troende. Disse overjordiske vesenene tilhører Bene Elim eller Bene HaElohim. Bene HaElohim er Gud-en(e)s sønner. Sabourin, som også noterer seg Coppens kommentar (ETL, 1963, s. 485-500) om at substantivet qedosim i den masoretiske teksten betegner YHVHs overjordiske hoff (court), som anses for å være elohim (s. 102-103), sier om dette:

Forestillingen om en himmelsk forsamling er ikke en rent litterær form, men en del av det levende mønsteret i israelittisk tro (s. 75).

 

Mønsteret i bruken av begrepene for Gud er av en utvidet orden. Det er ingen tvil om at meningen ble forstått uansett om det ble skrevet på hebraisk, arameisk eller kaldeisk. Mønsteret er utvilsomt en utvidet orden som inkluderte mennesker, og som involverte et  Råd som Kristus hadde opprettet på Sinai. Disse elohim omtales i 2 Mosebok 21,6, der ordet er oversatt med dommere.

 

Ordet anerkjennes altså som flertall her, og i 2 Mos 22,8-9, ved at det oversettes med dommere, men ordet som brukes er elohim. Det finnes imidlertid to helt vanlige ord for dommer(e) på hebraisk. Disse er paliyl (SHD 6414; 2 Mos 21,22; 5 Mos 32,31) og shaphat (SHD 8199; 4 Mos 25,5; 5 Mos 1,16 ff.). Ordene var i bruk på den tiden ordet elohim ble brukt. Dermed var distinksjonen ment å formidle et annet konsept enn dommer. Begrepet var ment å formidle Guds autoritet slik den var utvidet til Israels menighet. Israels styrende råd var dermed en del av Elohim. Denne utvidelsen var en gjenspeiling av det himmelske systemet, slik vi så i Hebreerne 8,5. Mønsteret ble forstått på en konsekvent måte gjennom hele Det gamle testamentet, og ble anvendt på samme måte i Det nye testamentet. Det var Guds uttalte intensjon at han med utgangspunkt i denne pakten skulle skrive loven inn i menneskenes hjerter og sinn, slik at de ikke trengte lærere (Hebr 8,10).

 

Det gamle testamentet viser Elohims underordnede relasjoner og omfanget av dem. Det identifiserer også YHVHs engel (som kan leses som Yahovah ut fra de gamle gjengivelsene av Yaho i Elephantine-tekstene; se Pritchard, The Ancient Near East: An Anthology of Texts and Pictures, Princeton 1958, s. 278-282) og hans forhold til loven, noe som er grunnleggende for spørsmålet om Kristi posisjon og autoritet. Den progressive identifikasjonen av YHVHs engel begynner i 1 Mos 16,7 (se NIVs fotnote). Kommentatorene identifiserer ham også som Nærværets engel (Jes 63,9). Det finnes også eksempler på at flere vesener opptrer og omtales som YHVH. I vedlegg 32 i The Companion Bible finner du en oversikt over hvordan YHVH blir endret til Adonai (av Sopherim) på 134 steder. (se også App. 31 for de femten ekstraordinære punktene og App. 33 for endringer, samt Ginsburg, Introduction to the Hebrew Bible, s. 318-334 for detaljer).

 

Engelen viste seg for Abraham og familien hans. Hagar så engelen (1. Mos. 16,7) som ble omtalt som Du er Gud som ser. Han var en El. Enheten ble om hverandre omtalt som Yahovahs engel og Yahovah, den som taler til henne - noe som antyder multiplisitet. Denne engelen, som var Yahovah, viser seg for Abraham i 1. Mosebok 17, 18,3 (den første av de 134 endringene i Sopherim; se Massorah, ss. 107-115 og Ginsburg, ibid.). Erstatningene som berører dette begrepet, finner vi i 1 Mos 18,3.27.30.32; 19,18; 20,4; 2 Mos 4,10.13; 5,22; 15,17; 34,9; 4 Mos 14,17. Elohim ble behandlet på samme måte, og listen må derfor utvides. De tre entitetene som viste seg for Abraham, ble omtalt som YHVH uten forskjell, og de to englene som ødela Sodoma i 1. Mosebok 19, ble omtalt som YHVH, begge sammen og uten forskjell, noe som sannsynligvis er årsaken til Sopherims endringer. Ødeleggelsen av Sodoma ble utført av elohim (1 Mos 19,29). Tittelen Yahovah eller YHVH brukes altså i en hierarkisk struktur fra hærskarenes YHVH, Gud den høyeste eller Eloah, til Israels Elohim som er en underordnet gud, til de to englene som igjen var underordnet denne Elohim. Det er altså snakk om en autoritet som er delegert fra Eloah. Elohim, som var YHVHs engel, viste seg også for Abimelek i 1 Mos 20,4 ff. I 1 Mosebok 21,17-30 omtales elohim som elohims engel.

 

Abraham ble selv omtalt som elohim i 1 Mos 23,6. Uttrykkene er oversatt med mektig fyrste, men ordene er nâsîy' (SHD 5387) en opphøyet som en konge eller sjeik og elohim (SHD 430), altså konge eller fyrste elohim.

1. Mosebok 23:6 Hør på oss, min herre: Du er en mektig fyrste blant oss; begrav dine døde i våre utvalgte graver; ingen av oss skal holde tilbake sin grav fra deg, men du må begrave dine døde. (KJV)

 

Ordene som gjengis med mektig fyrste, er i virkeligheten elohims fyrste. Dette er litt ubeleilig for treénighetslæren og den moderne jødedommen, så begge gjengir det som en mektig fyrste. Derfor ble både Abraham og Moses kalt elohim i Bibelen.

 

YHVHs engel ble kalt elohim, Yahovah og Yahovahs engel i forbindelse med ofringen av Isak i 1. Mosebok 22,11-12 (se The Interlinear Bible). Dette underordnede vesenet var ikke allvitende. Han dukket opp i 1 Mos 24,7.30-44,48 og var tydeligvis ikke Eloah.

 

YHVHs engel åpenbarte seg for Jakob som El BethEl eller Gud (El) for Guds hus, og dermed ypperstepresten i Guds hus (1 Mos 28,21-22). Denne YHVH, patriarkenes Elohim og Guds hus' El, identifiserer seg senere som HaElohims eller Gud-ens(-enes) engel (1 Mos 31,11-13). Denne elohim instruerer Jakob (1 Mos 35,1-13). I 1 Mos 35,11ff. brukes AbiEl eller Gud er min far. Begrepet Elohim Abi El Shaddai har også betydningen Guden som tilber den Allmektige Gud (se artikkelen God Revealed Chapter 1 Ancient Monotheism (No. G1)). Denne engelen var Peniel eller Guds ansikt (1 Mos 32,24-30). Hosea identifiserer denne engelen som elohim (Hos 12,2-9). Denne engelen, en av elohimene, var hærførerens Elohim (eller kaptein) (Elohi ha Tseba'avch-(=ha Sebaot-ov.anm.), feilaktig kalt hærskarenes Gud (idet man stryker referanse til The( – altså ha som er bestemt art. på hebr. og betydningen skjules ov.anm.).

 

Han var en 'ach elohim eller Broder Elohim, som betegner et bredere familieforhold mellom elohimene. Amos 9,5 har også en lignende betydning som samsvarer med Josva 5,15. Denne engelen var hærføreren eller kapteinen for Guds hær. Yahovah er hans minnesmerke (memorial) ser ut til å være en annen betegnelse på engelen. Begrepet segl eller merke er sannsynligvis hentet fra 2. Mosebok 3,15 (Mitt navn er mitt minnesmerke). Jakob så på denne elohim som Forløsningens Engel (1 Mos 48,15-16).

 

Denne YHVHs engel henvendte seg til Moses på Gudenes fjell (HaElohim) og identifiserte seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Elohi (2 Mos 3:1-6,10-12). Han skiller seg fra og er en budbringer for Eloah, hærskarenes Gud eller Gud den høyeste. Dette vesenet var engelen i skyen i 2. Mosebok 13,21; 14,19 (merk den utskiftbare identifikasjonen), som var YHVH som drev havet tilbake (2. Mosebok 14,21), YHVH i ild- og skystøtten (2. Mosebok 14,24). Han har altså utskiftbare titler. Det var han som ga Moses loven og innsatte de sytti eldste i Israel (2 Mos 24,9-18). 5 Mos 5,30-33 identifiserer denne enheten som YHVH, og han er et sendebud fra hærskarenes YHVH, som Kristus sier at ingen har sett og ingen har hørt (Joh 5,37; 6,46). Denne engelen ble forstått som Guds nærvær og dermed som Nærværets Engel. Han er en underordnet Gud som er utnevnt som Israels Elohi av sin Gud, over sine partnere (Sal 45,6-7; se også Hebr 1,5-13; Rom 15,6; Ef 1-3). YHVH sendte denne engelen for å føre Israel ut av Egypt (4 Mos 20,16) og for å drive ut innbyggerne i Kanaan (2 Mos 33,2-3). Denne engelen var den YHVH som talte til Moses ansikt til ansikt (2 Mos 33,11), og Moses skilte ikke nevneverdig mellom dem (2 Mos 33,12-17). Dermed ble Guds nærvær ansett for å være i engelen som var hans ansikt eller persona, som er det latinske ordet for ansikt eller maske, og som person er avledet av, og som feilaktig anvendes og begrenses i treénighetsbegrepet.

 

Denne YHVHs engel forble hos Israel gjennom hele dommerperioden og omtales som YHVH (se Dom. 6,11ff.). Engelen omtales som Adonai (v. 13), og YHVH (v. 15) (endret av Sopherim), og Elohims engel (v. 20). Denne engelen omtales også som YHVH Shalom eller Han gir fred, og er dermed fredsfyrsten, en Messias-tittel. Gideon ba og ofret til Gud-en og ikke til denne elohim (Jdg. 6,36), selv om denne elohim gjorde det mulig for Herrens Ånd å komme inn i Gideon (Jdg. 6,34).

 

Engelen viste seg for Samsons foreldre og ble omtalt som elohim (Dom 13,19-20). Engelen oppga sitt navn som pel'iy (Jdg. 2,18), noe som tilsvarer underfull, som er en Messias-tittel (fra Jes. 9,6). Engelen dukker opp i kongenes dager (2Sam 24,16; 1Kr 21,12-30). Denne engelen er en mellommann mellom himmel og jord (1Krøn 21,16). YHVHs engel var den YHVH som talte gjennom profeten Gad (v. 18). Versjonen i Samuelsboken viser at to YHVH-er er involvert: YHVHs engel og den YHVH som det ofres for. YHVH befaler deretter engelen (1Kr 21,27). David var motivert av frykt for YHVHs engel og flyttet derfor tempelet eller Guds hus (1Kr 22,3).

 

YHVHs engel viste seg for Elia og ble kalt YHVH (1Kg 19,5-12). Han talte fordømmende til kongen i 2Kong 1,3. I 2Kong 1,15 taler han på vegne av YHVH, som identifiseres som hærskarenes YHVH i 2Kong 19,31-32; 2Krøn 32,31; Jesaja 37,33-36 handler om den YHVH som taler til Jesaja. Denne JHVHs engel, Israels mellomgud, er Israels beskytter (Sal 34,7).

 

 Ærbødighetsformene for omtale av Yahovah og hans overordnede, hærskarenes Yahovah, finner vi i Esekiel (se også SHD 3068, 3069). Yahovah omtalte hærskarenes Yahovah som Yahovih (f.eks. Esek. 16:36; 31:10,15; 36:5; 38:10,14; 39:8 osv.). Dabar Yahovah eller Yahovahs ord gjengis normalt i Esekiel. Esekiel 31:1ff. refererer til Guden(e)s hage (HaElohim). Adonai Yahovih brukes om denne profetien i Esekiel 29:8, noe som innebærer et skille mellom Guds ord og bruken av Adonai Jahovih. Det hebraiske begrepet er altså en videreutvikling av Memra, som ble oversatt med logos i Det nye testamentet på gresk.

 

Guds engel eller Guds ord som Memra-en forstås som Messias. Sakarja 3,1-9 viser engelen som dommer og identifiseres som JHVH og JHVHs engel. Satan står som anklager. Engelen har makt til å dømme og er dermed Testamentenes rettferdige dommer og Elohim i Salme 82:1 som står i El's menighet og dømmer blant elohimene. Henvisningen omfatter også YHVHs tjener, grenen (The branch). Salme 110,4 utvider prestedømmet fra det aronske til det melkisedekske gjennom denne enheten. DSS viser at jødedommen forventet en Messias med to kommer (se G. Vermes, The Dead Sea Scrolls in English, spesielt Messianic Anthology og oversettelsen av de tretten fragmentene fra hule XI).

 

 Messias var av Natans og Levis ætt (se Sak 12,10; derav Luk 3). Den messianske antologien gjør oppmerksom på løftene til Levi i 5 Mos 33,8-11 og 5,28-29. Teksten identifiserer profeten i 5 Mos 18,18-19 som Messias, i likhet med 4 Mos 24,15-17. Arons Messias og Israels Messias var samme person i Damaskusregelen (VII) og det upubliserte fragmentet i hule IV (Vermes, s. 49). Qumran-oversettelsene refererer til Melkisedek som Elohim og El. Dette skyldes fornemmelsen av den endelige dommen som den messianske presten og presteskapet utfører. Jesaja 52,7 bruker elohim i forbindelse med den messianske ankomsten til Sion (se Hebr. 12,22-23). Han ble oppfattet som identisk med erkeengelen Mikael og var overhode for himmelens sønner eller rettferdighetens guder. Noen jødiske sekter identifiserte derfor Messias som Mikael (fra Dan 12,1). Dette var den gamle læren til syvendedagsadventistene frem til 1931 og Uriah Smiths død, og varte frem til 1978 da de gikk over til trinitarisme.

 

Messias antas også å være Melkisedek. Denne antagelsen er feil. Messias er yppersteprest av Melkisedeks orden, Guds prestedømme. Melkisedek har betydningen Min konge er rettferdighet eller Min konge er rettferdighet (rettferdighet/eng.justice og rettferdighet/eng. righteousness er synonymer - se Vermes Dødehavsrullene på engelsk). Hvis Melkisedek skulle være Messias, er det et alvorlig problem med inkarnasjonen og ofringen. Den kristne antakelsen om at Melkisedek er Messias hviler på en misforståelse av teksten i Hebreerbrevet 7,3. Uttrykkene uten far, mor og genealogi (apator etc.) viser til kravet om å ha nedtegnet aronsk avstamning (Neh 7:64) for det levittiske prestedømmet. Uttrykket livs begynnelse og livs ende viser til kravet om å påbegynne tjenesten når man er tretti år gammel og slutte når man er femti år (4 Mos 4,47). Ypperstepresten etterfulgte sin forgjenger den dagen han døde. Melkisedek har ikke noe slikt krav. Hebreerbrevet forteller at han var et menneske (Hebr. 7,4). Han ble gjort lik Guds sønn (Hebr. 7,3), men han var ikke Guds sønn, som var en annen prest (Hebr. 7,11).

 

Dermed kan alle de utvalgte ta del i prestedømmet og bli gjort lik med Guds sønn, uavhengig av avstamning og alder, og i all evighet. Hvem Melkisedek var, kan vi bare gjette oss til (se artikkelen Melchisedek (No. 128)). Esséerne mistolket teksten messiansk, slik også noen moderne fundamentalister har gjort. Hebreerbrevet ser ut til å ha blitt skrevet for å rette opp denne feilen, men har selv blitt feiltolket. Midrash hevder at han var Sem (ifølge Rashi) som var konge (melek) over et rettferdig sted (tsedek) (Abraham ibn Esra og Nachmanides). Dette stedet var stedet der tempelet skulle bygges for det guddommelige nærværet, noe Midrash anvender på Jerusalem som helhet, ut fra teksten Rettferdighet bor i henne (Jes 1,21) (ibn Ezra og Nachmanides, se Soncino fn. 1 Mos 14,18).

 

Viktigere er det imidlertid at forestillingen om Elohims råd var absolutt og ubestridelig, og at det er den riktige forståelsen av de gammeltestamentlige tekstene som involverer Elohim. Elohims underordnede struktur er forstått på den ene siden, men misforstått i forhold til Mikael og Melkisedek.

 

YHVH Sabaot eller hærskarenes YHVH er navnet på Gud (fra Jes 51,15; 54,5; Jer 10,16; 32,35 ff.; Amos 4,13; 5,27) som er Eloah. Dette vesenet har en sønn, kanskje ut fra lesningen av teksten i 1Krøn 22:11 (i stedet for hayah, SHD 1691), som sønn av Yehi Yahovah. Eloah har helt sikkert en sønn, ut fra Ordspråkene 30:4-5. Eloahs sønn ser altså ut til å være Israels Elohi, men han er ikke gjenstand for bønn og offer.

 

Denne Elohim, som er salvet av sin Gud og har en elohims trone (Sal 45,6-7), står så i El's forsamling og dømmer midt blant Elohim (Sal 82,1). Herav:

Stå opp, Elohim, og døm jorden (Sal 82,8).

 

Sluttresultatet av denne aktiviteten til YHVHs engel som Elohim er utvidet til Davids husstand i Det gamle testamentet. Det er derfor helt sikkert utifra  Det gamle testamentet at bestemmelsen (destiny) til de utvalgte i Davids husstand som Israels konge var å bli som Elohim, med YHVHs engel i spissen(at their head).

Sakarja 12:8 På den dagen skal Herren forsvare Jerusalems innbyggere, og den som er svak blant dem på den dagen, skal være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem. (KJV)

 

Uttrykket foran dem er andre steder oversatt med ved deres hode. Herrens engel var altså elohim i spissen for Israels hus. Dette vesenet kan bare være Messias.

 

Det gamle testamentet viser altså frem til en forfremmelse av Israels status. Kongens husstand blir opphøyet til elohim som hersker fra Jerusalem blant folkeslagene. Vi ser at dette konseptet ikke er fysisk og at det  ikke er utviklet fra Det nye testamentet.

 

Det nye testamentet (Apostlenes gjerninger 7,38) bekrefter at det var en engel som viste seg på Sinai og talte til Moses og ga loven (Apostlenes gjerninger 7,53), og identifiserer Kristus som denne engelen i Det gamle testamentet. Dessuten viser Det nye testamentet (Hebr. 1,8-9 med henvisning til Sal. 45,6-7) Kristi underordning og lydighet helt konklusivt.

 

Det entallsordet eller navnet som brukes om Gud den høyeste, er Eloah. Det brukes om Gud Faderen og aldri om Kristus. Elohim er den generiske betegnelsen som brukes om den utvidede hærskaren som opererer under Guds autoritet.

 

Elohim opptrer både som et råd blant hærskaren og overfor menneskeheten. Trinitariernes oppfatning om at rådet er det samme som magistratene i Jerusalem, er en antakelse avledet fra kommentarer i 2. Mosebok. I det første århundret var det en akseptert oppfatning at rangen Elohim eller Theoi også omfattet menneskeheten, og det ble også slik forstått slik at Moses var omfattet av dette, med henvisning til både Philo og Josefus. Den kristne holdningen var slik den ble fremstilt av Ireneus. Dette er godt forstått av moderne forskere. Gregg og Groh refererer for eksempel til Ireneus som sa:

Der er ingen andre som kalles Gud i skriftene unntatt alles Fader og sønnen, og de som har del i adopsjonen (Early Arianis – A view of Salvation, Fortress Press, Philadelphia, 1981, s. 68).

 

Ireneus brukte det greske begrepet theoi, som tilsvarer det hebraiske elohim. Moderne antagelser går, utifra denne uttalelsen, ut på at engleskaren ikke var inkludert i dette begrepet.

 

Man mener nemlig at de var mindreverdige i forhold til menneskene (ut fra en misforståelse av 1Kor 6,3, som utelukkende gjelder den falne hærskaren) også fordi man mener at de ikke  var delaktige i adopsjonen, men det er jo noe som var unødvendig for dem. De tidlige teologene mente at den falne engler var i stand til å omvende seg (dette utdypes i verket God Revealed).

 

Moderne forskning viser at jødedommen anerkjente en dualitet i guddommen - nemlig én overordnet Gud og en underordnet Gud - helt frem til middelalderen (se Peter Hayman, Monotheism: A Misused Word In Jewish Studies? JJS 42 (1991), 1-15; Margaret Barker, The Great Angel: A Study of Israel's Second God, SPCK, London, 1992; og også Hurtado, One God, One Lord: Early Christian Devotion and Ancient Jewish Monotheism, Fortress/SCM; hans artikkel i Dictionary of Jesus and the Gospels (red. Green McKnight og Marshall, Inter-Varsity Press, 1992); og hans upubliserte What do we mean by "First-Century Monotheism"? (forskningsrapport fra University of Manitoba). The Theological Wordbook of the Old Testament (93c) avviser opprinnelsen til Elah, det bibelske arameiske navnet på Gud, som avledet av to guder, El og Ah (forkortet Ahyeh eller "jeg skal være" som foreslått av Feigin (JNES 3:259)). Det er liten tvil om at entiteten Eloah er den høyeste Gud, og at dualiteten hos de israelittiske gudene direkte involverer overordnede og underordnede former.

 

Når det refereres til Gud den høyeste, skilles han fra den underordnede YHVH med epitetet hærskarenes YHVH, eller Elyon, betegnelsen Den Høyeste. Smith (loc. cit.) argumenterer for en utvikling av gudsbegrepet. Han hevder at Israels opprinnelige Gud var El. Dette fordi El ikke er et Yahvistisk navn. Derfor var El den opprinnelige hovedguden for gruppen som ble kalt Israel. Smith finner støtte i 1. Mosebok 49,24-25, som presenterer El-navnet separat fra omtalen av YHVH i vers 18. Også 5. Mosebok 32,8-9 gir YHVH rollen som en av sønnene til El, her kalt Elyon.

Da den Høyeste (Elyon) ga folkeslagene deres arv, da [H]an skilte menneskene fra hverandre, fastsatte [H]an folkenes grenser etter antallet guddommelige vesener. For Jahves del er hans folk, Jakob hans tildelte arv (Smith, s. 7).

 

Soncino oversetter den masoretiske teksten (MT) som i henhold til Israels barns antall. Dermed er sammenhengen begrenset til de tolv stammene og de kanaaneiske områdene, men bare av Rabbi Rashbam.

 

I MT (Masoretteksten, som er den jødiske standardversjonen av den hebraiske originalteksteen av GT, gjort i tidlig middelalder – ov. anm.)  står det bene yisrael der Septuaginta (LXX) leser aggelon theou og Qumran leser bny 'ilhym [eller bene eliym] (jf. Smith, n. 37, som også nevner Meyer, og Skehan BASOR 136 (1954):12-15 (jf. Klemens' første brev, som bruker aggelon theou), og teksten i Ben Sira 17:17, som gjenspeiler senere eksegese av 5 Mos 32:8, innebærer en guddommelig hersker for hver nasjon). De eldre tekstene støtter altså det ovenstående, og den masoretiske teksten ser ut til å ha blitt endret på et senere tidspunkt. RSV(Revised Standard Version) adopterer dette synet og gjengir tekstene som Guds sønner.

 

Fordelingen av nasjonene i henhold til antallet Guds sønner eller Elohim/eliym viser ytterligere den utvidede orden. I stedet for å støtte oppfatning om en utviklende struktur, støtter den snarere en utvidet struktur som ble  fordekt av fariseisk jødedom - og en slik fordekning støttes uten alvorlige innvendinger av trinitarianerne.

 

Smith sier selv:

På samme måte som det finnes få bevis for El som en egen israelittisk gud i Dommernes tid, finnes det få bevis for Ahserah som en egen israelittisk gudinne i denne perioden. Argumentene ... hviler på Dommerne 6, der hun nevnes sammen med Baal.

 

 Den regionale forståelsen som en utvidet struktur av elim-ene er ikke fullt ut innsett forstått av forskere. Den synkretiske integrasjonsteorien (syncretistic integration theory) brukes til å forklare de ulike titlene og hierarkiene. Dette var imidlertid ikke så tilfeldig (confused) blant nasjonene som noen forskere vil ha oss til å tro. Oppfattelsen om at de utvalgte skulle bli elohim blir tatt opp som et faktum i Gilgamesj-eposet, der Noah (Uta-Napishtim) blir gjort til en av elimene eller elohimene (se New Larousse Encyclopedia of Mythology, kap. 'Assyro-Babylonian Mythology', Hamlyn, 1984, s. 63).

 

Den såkalte Yahweh (eller mer korrekt Yahovah) som det refereres til ovenfor, fra 5. Mosebok 32,8-9, er Israels underordnede Yahovah som ble tildelt Israel som nøkkelnasjonen i gjenopprettelsen. Fordelingen av nasjonene i henhold til antallet guddommelige vesener strekker seg her utover de tretti, ettersom det ble antatt å være sytti nasjoner eller tungemål. Av dette kan vi slutte at det skulle være sytti guddommelige elohimer i Elohims fulle råd.

 

Sanhedrin eller eldsterådet som ble opprettet på Sinai, var en prototype på den utvidede ordenen. At de nasjonale vokterne (watchers) eller elim gjorde motstand mot Gud og Israels YHVH, fremgår av Daniel 10,13 (jf. 5 Mos 32,18). Det utvidede rådet må altså ha hatt et betydelig antall Elohim som gjorde opprør. Disse enhetene skal erstattes fra de utvalgtes rekker fra og med den første oppstandelsen.

 

Harvey (i Jesus and the Constraints of History, i kap. 'The Constraint of Monotheism', Westminster Press, Philadelphia, 1982) bemerker at æresbetegnelsen brukes til å beskrive andre skikkelser enn Gud. Moses omtales som guddommelig. Han omtales som Theios hos Josefus (Antiquities of the Jews 3:180; 8:34,187; 10:35) og også hos Philo (f.eks. Vita Moses 1:158). Harvey mener at omtalen av Moses som guddommelig er et språklig fenomen som ikke kvalifiserer den unike guddommeligheten Gud.

 

Ingen av kommentatorene synes imidlertid å være klar over at det var Gud som gjorde Moses til en Elohim og plasserte ham som Elohim i Egypt og gjorde Aron til sin profet. Disse betegnelsene brukes bare om den guddommelige representasjonen (agency), men delegeringen skjedde ikke bare fra Gud den høyeste til Nærværets Engel, men også videre til Moses, som var det første konkrete bibelske beviset vi har på at elohims rang ble utvidet til å omfatte mennesker, og det etter direkte ordre fra Gud (se 2 Mos 4,16; 7,1). Hvis elohims rang ikke kunne delegeres etter ordre fra Eloah, ville Gud selv ha vært skyldig i å ha tvunget Farao til å bryte det første budet ved å gjøre Moses til en Elohim for Farao. Det vil si at Farao ville ha hatt en annen Elohim fremfor Gud.

 

Men det er tydelig at budet ikke betyr noe slikt. Ved å utnevne Moses til Elohim demonstrerte Gud at uttrykket fremfor/foran (before) eller ved siden av (beside) betydde spesifikt i stedet for, eller uten delegasjon og autoritet. Derfor kunne Gud utnevne Israels underordnede Elohim i Salme 45,7 uten at det påvirket meningen av  og autoriteten til det første budet. Bruken av begrepet Elohim ved delegering til magistratene, som dommere i Jerusalem, antas å innebære at begrepet som Gud derfor ikke strekker seg utover tre hypostaser i virkeligheten. Et slikt absurd resonnement ser ut til å reversere tankegangen i Det gamle testamente.

 

Begrepet Elohim ble brukt til å referere både  til engleskaren og om de som hadde autoritet i prestedømmet, spesifikt om Moses, for å demonstrere at Elohims rang, og Guds enhet og natur, ville også komme til å omfavne menneskeheten. Hvis det motsatte var tilfelle, ville presteskapet ha drevet med blasfemi på kontinuerlig basis.

 

Begrepet elohim er et flertallsord som brukes om engleskaren, eller om Gud som handler gjennom eller med engleskaren. Dette viser i seg selv at elohim er et flertallsord som utvider begrepet Gud og Guds autoritet til en underordnet struktur. I 1 Mosebok 35,7 har termen elohim et verb i flertall, men er oversatt med Gud ble åpenbart (God was revealed)   i stedet for at gudene ble åpenbart (Gods were revealed). Det bemerker Soncino:

Elohim, som beskriver Gud under aspektet av herredømme, kan brukes i flertall; men ingen andre ord som betyr Gud, er noen gang brukt på denne måten.

 

Soncino skriver videre at den rabbinske autoriteten Abraham ibn Esra forstod denne teksten som en henvisning til engler. Denne teksten kan utvikles til å vise at den refererte til Nærværets engel eller Messias. Det viktige aspektet er at logikken i bruken av elohim her erkjennes å omfatte englehæren. I jødedommen var altså konseptet om utvidelsen av kapasiteten til englehæren å være elohim,  anerkjent. Utvidelsen av  dette til (the extension to) de utvalgte (the elect), begynte ifølge Bibelen i alle fall like tidlig som Moses.

 

Henvisningen til Jesaja 44,8 som et bevis på at YHVH er én (one) Elohim - som trinitaristene bruker - er ganske enkelt feil. I Jesaja 44,6-8 står det:

Så sier Jehova, Israels konge og hans gjenløser, hærskarenes Jehova: Jeg er den første og den siste, og det finnes ingen annen Gud foruten meg ... Er det noen Gud ved siden av meg? Ja, det er ingen. Jeg har ikke kjent noen klippe. (Interlinear)

 

Det hevdes at Yahovah (eller feilaktig Jehovah) er én her, men teksten viser faktisk til to enheter, Israels konge Yahovah og hærskarenes Yahovah. Yahovah, Israels konge, snakker om hærskarenes Yahova. Green har oversatt teksten ved å sette inn og med sin Forløser for å få det til å se ut som om begge omtales som én. På samme måte har han oversatt ordet biladay (SHD 1107) med uten i Jesaja 44,6 og med ved siden av i Jesaja 44,8. Meningen som formidles her er imidlertid  foruten eller ved siden av.

 

 Jesaja 44:8 identifiserer tydelig den enheten som omtales, nemlig hærskarenes YHVH, som Eloah. Eloah er et entallsord som bare refererer til Gud Fader eller hærskarenes Gud. Fra Ordspråkene 30:4-5 vet vi at denne Eloah er Gud Faderen, og at han har en sønn i sitt gammeltestamentlige forhold til Israel. Jødedommen, islam og den bibelske kristendommen tilber denne enheten som den ene, høyeste Gud. Israels Yahovah blir fra det ovenstående identifisert som Nærværets Engel, som er Messias. Teksten viser at det er to YHVH-er her, med Israels underordnede YHVH som proklamerer hærskarenes YHVHs overhøyhet. Denne hærskarenes YHVH er Eloah, og ved siden av ham, ja, uten ham, finnes det ingen Elohim. Dette konseptet danner grunnlaget for det første budet. Israels YHVH er altså her separat og underordnet.

 

 Israels underordnede Gud, YHVHs engel som er Messias, er ypperstepresten i Guds hus eller tempel. Han er El BethEl. Hebreerbrevet refererer hans utnevnelse direkte fra Salme 45,6-7. Det er ingen tvil om at denne elohim ble salvet og utnevnt over sine partnere (metoxous) eller kamerater (Hebr. 1:9) i rådet. Elohim-rådet som han leder som øversteprest, gjenspeiles i templets organisasjon, ettersom Sions tempel er et eksempel på og en skygge av den himmelske strukturen (Hebr. 8,5). Yppersteprestene i tempelet var organisert i tjuefire avdelingsyppersteprester og en sentral yppersteprest. Organiseringen gjenspeiles i de eldstes råd i Åpenbaringen 4 og 5. Dette Rådet av Eldste/Elohim omtales i hele Midtøstens kosmologi og blir referert til fra Sumeria til Egypt, noe som viser at den bibelske strukturen var allment kjent (se også Eliade Gods, Goddesses and Myths of Creation, Harper and Row, New York, 1974, s. 21-25).

 

Salme 89,6-9 viser til JHVH som er trofast i de helliges (skarenes) forsamling. Han er den høyeste av de mektiges sønner (eller Eliym som flertall av El, dvs. gudene). El er i høy grad å frykte i de helliges (qadoshim eller helliges) forsamling (indre forsamling eller råd). Yahovah, hærskarenes Gud, er den enheten som omtales som omgitt av trofasthet. Åpenbaringen 4 og 5 viser at denne gruppen besto av tretti enheter, inkludert de fire kjerubene eller levende vesener. Derfor ble det krevd tretti sølvpenger (også prisen for en slave) for forræderiet mot Kristus (Matt 27,3.9 jf. Sak 11,12-13), ettersom det var en forbrytelse mot hele Guddommen. De eldste har til oppgave å overvåke de helliges bønner (Åp. 5,8), og Kristus er deres øversteprest, den av dem som ble funnet verdig til å åpne bokrullen i Guds plan etter å ha løskjøpt menneskene og gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, dvs. rådets og Kristi Gud (Åp. 5,9-10).

 

Løskjøpingen av mennesker er en del av endetidens gjenopprettelse som skjer ved Messias' andre komme som Israels konge, hvor hans første komme forstås som Arons Messias. Dette første messianske kommes hensikt var forsoningen for synd og opprettelsen av Melkisedeks prestedømme. Endetidens gjenopprettelse ble forstått som en utvidelse av elohim, slik det er fremstilt i Sakarja 12,8. I gjenopprettelsen i de siste dager, når Messias skal komme til Sion, slik det ble forstått ut fra Hebreerbrevet 12:22-23, involverte sekvensen av hans komme (the Advent) også forsvaret av Jerusalem og styrkingen av byens fysiske innbyggere for det tusenårige riket. Men som vi har sett ovenfor, sier Sakarja videre:

Og den som er svak blant dem på den dagen, skal være som David, og Davids hus skal være som Gud (elohim), som YHVHs engel foran dem.

 

Det viktige  her var at Sakarja ble gitt å forstå  at YHVHs engel var en elohim, og at Davids hus (David var forlengst død) skulle bestå av de som selv skulle være elohim som en del av Davids hus. Sakarja skrev på slutten av Bibelens periode som en av de siste bøkene som ble skrevet (angivelig ca. 413-410 f.Kr., jf. app. 77 i The Companion Bible). Forståelsen av denne sekvensen ble dermed ikke endret i løpet av tekstens tilblivelsesperiode. Fra DSS/Ugarit/Nag Hammadi vet vi at forståelsen var intakt på Kristi tid.

 

Kirken adopterte en form for trinitarisme som først og fremst forsøkte å fornekte det ovennevnte. Den er svært usammenhengende og ikke-bibelsk. Kort sagt ble den tidlige formen for trinitarisme opprinnelig utviklet av Origenes i Alexandria for å bekjempe det såkalte gnostiske synet på et himmelsk elohim-råd, et syn som ble antatt av den tidlige kirke. Kristus var en underordnet Gud utnevnt av sin Gud (Sal 45,7 (bruker Eloheik) og Hebr 1,9) som var Eloah eller Theon eller ho Theos (som Gud-en) på gresk (Joh 1,1.18). Origenes brukte det stoiske begrepet hypostase, som er et synonym (i likhet med det platonske ousia) som betyr virkelig eksistens eller essens, det som en ting er. Men Origenes gir det betydningen individuell subsistens og dermed individuell eksistens. Origenes utviklet altså et lukket hierarki med bare tre elementer i guddommen. Faderen var den høyeste Gud. De to andre elementene, Sønnen og Den hellige ånd, var skapninger av Faderen som ktisma. Men Origenes' system er en forløper for trinitarisme, hvis eneste formål var å begrense utvidelsen av muligheten til å være elohim til tre vesener, og fornekte denne muligheten i forhold til de utvalgte og den himmelske hærskaren.

 

Grekerne tok opp Origenes' system i siste halvdel av det tredje århundret. Noen, som Theognostos fra den kateketiske skolen i Alexandria, understreket Sønnens slektskap med Faderen, selv om Sønnen var en skapning hvis aktivitet var begrenset til rasjonelle vesener. Han erklærte også at Sønnens substans eller ousia (han brukte det platonske begrepet i stedet for hypostase) var avledet av Faderens substans (se Kelly, Early Church Doctrines, s. 133). Andre la vekt på at han var underordnet. Fra artikkelen The Origins of Christmas and Easter (No. 235) vet vi at guden Attis hadde begge aspektene av far og sønn. Det er en modalistisk struktur. Disse to elementene ga opphav til trinitarisme, som er et ønske om å tillempe strukturen i gudsdyrkelsen av guden Attis, og dens modalisme, i kristendommen for å tilfredsstille de filosofiske innvendingene fra dens tilhengerne.

 

Origenes' disippel Dionysius, pave i Alexandria, skrev et verk som tilbakeviste modalismen på grunn av et utbrudd av sabellianisme i det libyske Pentapolis på slutten av femtitallet i det tredje århundret.  Han satte det personlige skillet mellom Faderen og Sønnen i forgrunnen. Sabellianerne hadde et av brevene hans til biskopene Ammonius og Euphranor som fremhevet dette aspektet, noe Kelly (s. 134) hevder var indiskret. Sabellianerne klaget over at origenistene laget et skarpt skille som medførte et reelt skille (amounting to  separatation) mellom Faderen og Sønnen. Dette ble motarbeidet og begrenset av novasjonistene i Roma som påvirket biskop Dionysius, paven. Athanasius forsøkte (De sent Dion. 4) å renvaske Dionysius av Alexandria hundre år senere, men Basilius (Ep. 9.2) hevdet at han hadde gått til den motsatte ytterlighet i sin anti-sabellianske iver.

 

Begrepet hypostaser ble til slutt innlemmet i den katolske læren, noe som resulterte i anatemaene fra konsilene i Chalcedon og Konstantinopel II. Strukturen resulterte i erklæringene om Monarchia og Circumincession. Erklæringen om at Guddommen er distinkt, men ikke separat, er i bunn og grunn en erklæring fra Monarchia og Circumincession. Det er filosofisk absurd med tanke på det engelske (og norske-ov.anm.) språkets funksjoner. Bruken av hypostaser og ousia som begreper ser ut til å være et forsøk på å dekke over den manglende sammenhengen i dette. Trinitarierne mener at Guddommen består av tre hypostaser i én ousia, og bruker stoiske og platonske termer for å forsøke å skille mellom dem.

 

Ved å fornekte betegnelsen et Værende (a Being) for Gud og Kristus, fornekter man i praksis deres eksistens, noe som er absurd. Når man sier at Gud er Universelt Sinn (Universal Mind) (eller Universell Sjel/Soul), avpersonifiserer man Gud fullstendig og fornekter Guds Sønns eksistens, bortsett fra at Sønnens eksistens begrepsmessig erklæres som en hypostase. Det er en ordlek som ikke gir Frelseren noen realitet. På den annen side, hvis man insisterer på Sønnens realitet (i trinitariske mening – ov-anm.), er læren i bunn og grunn et begynnende brudd på det første bud.

Du skal ikke ha noen annen elohim foran meg.

 

Enheten her er YHVH Eloheik (YHVH din Elohim), som i Salme 45:7-8 identifiseres som den Elohim som salvet Israels Elohi (Salm 45:8 ..“derfor har Gud din Gud salvet deg“…her brukes elohim eloheik -ov. anm.)

 

Ved å opphøye vår mellomværende (intermediary) Elohim, en av rådsmedlemmene (Salme 89:7), til samme nivå som Eloah (Gud Faderen), bryter vi det første budet. Dette er Satans synd, han som hevdet å være el i Elohims råd (Esek 28,2) (Heb. Moshab: et sete,forsamling,værested-ov.anm.). Se artikkelen Det første bud:Satans synd. The First Commandment: The Sin of Satan (No. 153).

 

Treénighetslærens falske premisser

 

Treenighetslæren hviler på en rekke falske premisser som skal muliggjøre et paradigmeskifte (se artikkelen Binitarianism and Trinitarianism (No. 076)). Disse er

 

a) At elohim som guddommen bare refererer til to enheter, uten å skille mellom Eloah og de mange enhetene, inkludert Rådet og hærskaren (Dan 7,9ff.).

 

b) At disse to enhetene (og Ånden) ikke kan skilles fra hverandre, verken faktisk eller tankemessig, og at de ikke skikkelig kan beskrives som vesener(beings)

 

c) At Kristi eksistens før inkarnasjonen ikke var som JHVHs engel.

 

 d) At Kristus var Guds eneste Sønn før verdens skapelse (se Job 1:6; 38:7).

 

e) At Kristus og Satan var de to eneste morgenstjernene (se Job 38,7; Jes 14,12; Åp 2,28; 22,16).

 

f) At Kristus er Gud på samme måte som Gud er Gud (se ovenfor) og ikke en underordnet Gud (Hebr. 1,9) sendt av hærskarenes Herre (Sak. 2,10-11). Derfor blir han gjort til gjenstand for tilbedelse og bønn, i motsetning til 2 Mos 34,14, Mat 4,10 osv.).

 

g) At Kristus var den enbårne Sønn og ikke  den eneste fødte Gud og Sønn (monogenes theos og uion; Joh. 1:18; 3:16; 1Joh. 4:9; se også Luk. 7:12; 8:42; 9:38; Hebr. 11:17 for sammenligning). Han var den førstefødte (prõtotokos) av hele skapelsen (Kol 1:15) og dermed begynnelsen på Guds skapelse (Åp 3:14).

 

h) At Kristus hadde en eksistens fraskilt sin eksistens som inkarnert, og at han derfor kunne ha bedt til seg selv som Gud. En slik påstand fornekter i praksis skillet mellom Faderen og Sønnen, og oppstandelsens totalitet. Den tilhører Antikrist (1 Joh 2,22; 4,3; 2 Joh 7).

 

i) At Kristus og Gud hadde samme vilje, og at Kristus ikke hadde en egen vilje som han underordnet Gud gjennom frivillig lydighet, i strid med Matt 21,31; 26,39; Mark 14,36; Joh 3,16; 4,34.

 

j) At den guddommelige naturen ikke tillater noen gevinst eller tap (admits of no gains and losses) i Kristus. Logisk sett ville dette fornekte de helliges oppstandelse, slik det forklares i 1. Korinterbrev 15, og i de bibelske løftene til de utvalgte. Treenighetslæren søker å hevde at den guddommelige naturen som er gitt til de utvalgte, skiller seg fra måten den deles av Kristus.

 

k) At den Hellige ånd gies etter et bestemt mål, i strid med Joh 3,34 (RSV) og Rom 12,6.

 

 l) At Kristus ikke kunne ha syndet (ut fra det falske premisset om at guddommelig natur ikke tillater noen gevinst eller tap, snarere enn ut fra Guds allvitenhet, som visste at Kristus ikke ville synde).

 

m) At Kristus var en del av (consubstantial with) Gud på en slik måte at han var lik og evig med Gud, i strid med Filipperbrevet 2,6 og 1Timoteusbrevet 6,16, som viser at bare Gud er udødelig. Kristi evelighet eller aioniske liv (1Joh 1,2) og alle veseners, inkludert Kristus, stammer fra denne enheten. Både Kristus og de utvalgte har samme opphav (Hebr. 2,11, RSV), og får sitt liv og sin evelighet (eternality) fra betinget lydighet mot Faderen (Joh. 5,19-30), som har skapt oss alle (Mal. 2,10-15). På samme måte som Faderen har liv i seg selv, har han gitt Sønnen å ha liv i seg selv (Joh 5,26), og vi er medarvinger, idet vi er ordinert til å ha liv i oss selv etter fullmakt fra Gud (se artikkelen  Consubstantial with the Father (No. 081)).

 

n) At de utvalgte ikke er Guds sønner på samme måte som Kristus er Guds sønn og dermed ikke medarvinger, i strid med Rom 8,17; Gal 3,29; Tit 3,7; Hebr 1,14; 6,17; 11,9; Jak 2,5; 1Pet 3,7.

 

o) At den høyeste Gud kom ned i kjød og tok bolig blant menneskene (stammer fra de falske innskuddene i 1Tim 3:16 i Codex A. De falske innskuddene ble beholdt i KJV og manipulert inn introduksjonen i NIV). Påstanden om at den høyeste Gud kom ned i kjød er i strid med Joh 1:18 (og Joh 1:14 hvor det var logos (eller Memra) som ble kjød), og de mange tekstene som distanserer Kristus fra den ene sanne Gud (Eloah eller Theon eller ho Theos som Gud-en, som er Gud Fader), Jesu Kristi Gud (Joh 17:3, 20:17; 1Kor 8:6; 2Kor 1:3) som står i hans navn (Mik 5:5).

 

Trinitarianerne misforstår konseptet om hvordan Gud er én. I Shema (5 Mos 6,4) omtales Yahovah Elohenu eller Yahovah som én Gud. Enheten i 5. Mosebok 6,5 (Yahovah Eloheicha/Eloheik – ov anm.) kan identifiseres som Gud den høyeste, den Gud som salvet Kristus som Israels Elohi i Salme 45,8.

 

Guds enhet, som er nødvendig for monoteismen, omfatter en utvidet orden som eksisterer i enhet under en sentral vilje i enighet og åndelig samhandling gjennom Guds ånd og kraft (1Kor 2,4-14), som gjennom Kristus er rettet mot Gud (2Kor 3,3-4). Treenighetslæren fornekter den foreningen som er nødvendig for monoteismen, og er logisk sett polyteistisk. Den oppstår fordi denne verdens herskere ikke forstår, fordi de er uåndelige (1Kor 2,8.14).

 

Den guden som i Ordspråkene 30,4 sies å ha en sønn, er Eloah, fra Ordspråkene 30,5. Guds sønner er altså kjent fra Det gamle testamentet, og spesielt Messias er kjent. Kristi forståelse av Faderen er en konsekvens av Faderens frivillige selvåpenbaring (se Åp 1,1.6). Kristus er ikke allvitende og har aldri hevdet å være det.

 

Ifølge Bibelen er Gud Kristi Gud og Far (se Rom 15,6; 2Kor 1,3; 11,31; Ef 1,3.17; Kol 1,3; Hebr 1,1 ff.; 1Pet 1,3; 2Joh 3; Åp 1,1.6; 15,3). Kristus henter sitt liv, sin kraft og sin autoritet fra Gud Faderen (Joh 10,17-18). Kristus underordner sin vilje under Gud, som er Faderen (Mat 21,31; 26,39; Mk 14,36; Joh 3,16; 4,34). Gud ga de utvalgte til Kristus, og Gud er større enn Kristus (Joh 14,28) og større enn alle (Joh 10,29). Derfor sendte Gud sin eneste fødte (monogene) Sønn til verden for at vi skulle få liv gjennom ham (1Joh 4:9). Det er Gud som ærer Kristus, fordi han er større (Joh 8,54).

 

Gud er klippen (sur) som et steinbrudd eller fjell som alle andre er brutt fra, flinten i Josva 5:2, den grunnleggende og den utøvende årsak (5 Mos 32:4, se Maimonedes Guide of the Perplexed, University of Chicago Press, 1965, kap. 16, s. 42ff.). Gud er Israels klippe, deres frelses klippe (5 Mos 32,15), klippen som bar dem (5 Mos 32,18.30-31). 1Samuelsbok 2,2 viser at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 26,4). Det er fra denne klippen at alle andre er hugget ut, i likhet med alle Abrahams etterkommere i troen (Jes 51,1-2). Messias er hugget ut av denne klippen (Dan 2,34.45) for å underlegge seg verdensrikene. Det er Gud, ikke Peter, Kristus eller noen annen, som er klippen eller fundamentet som Kristus skal bygge sin kirke på (Mat 16,18) og som han selv hviler på.

 

Messias er hoved- hjørnesteinen i Guds tempel, der de utvalgte er Naos eller Det aller helligste, Den hellige ånds oppholdssted. Tempelets steiner er alle hugget ut av klippen som er Gud, slik Kristus også var, og gitt til Kristus, den åndelige klippen (1Kor 10,4), anstøtsklippen og snublesteinen (Rom 9,33), for å danne tempelet. Kristus skal bygge tempelet slik at Gud kan være alt, i alle (Ef 4,6). Gud har gitt Kristus  å være alt og i alle (panta kai en pasin, Kol 3,11), lagt alt under hans føtter (1Kor 15,27) og gitt ham å være hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylden av ham som fyller alt i alle (Ef 1,22-23).

 

Når Gud legger alt under Kristus, er det tydelig at Gud er unntatt, for det er han som har lagt alt under Kristi føtter (1Kor 15,27). Når Kristus legger alt under seg, skal Kristus selv underordne seg Gud, som la alt under Kristus for at Gud skal være alt i alle (panta en pasin, 1Kor 15:28, ikke i RSV)(RSV er en bibel som brukes mye av forfatteren. I dette verset oversetter de med “be everything to everyone“ som ikke dekker meningen- ov. anm.). De platonistiske læresetningene som søker å slå sammen Gud og Kristus i treenigheten, er altså metafysisk nonsens som strider mot Skriften. Kristus vil sitte ved Guds høyre hånd, etter Guds befaling (Hebr. 1:3,13; 8:1; 10:12; 12:2; 1Pet. 3:22) og dele Guds trone slik de utvalgte vil dele den tronen som er gitt til Kristus (Åp. 3:21), som er en Guds trone (Sal. 45:6-7; Hebr. 1:8 eller Gud er din trone oversatt Din trone o Gud, se fn. til kommentert RSV).

 

Gud som sender, er større enn den som blir sendt (Joh 13,16), og tjeneren er ikke større enn sin Herre (Joh 15,20). Det er helt absurd å hevde at et vesen kan ofre seg  for seg selv (could be a sacrifice unto itself). En slik handling ville logisk sett være selvmord, eller, innenfor treenighetslæren, en delvis lemlestelse. Derfor fornekter læren oppstandelsen, særlig ut fra 1. Korinterbrev 15.

 

Dermed er distinksjonen i korsfestelsen og oppstandelsen påkrevet og fullstendig. Oppstandelsen måtte være i kjødet og innebære en transformasjon (translation) som i svingekornbåndet (Jf 3 Mos 23,10-12 der de på dagen etter sabbaten i den usyrede brøds høytid bar inn det første kornbånd av førstegrøden - en høst som ble fullført 7 uker senere, i pinsen, ukenes høytid, på førstegrødens dag -  og dette kornbånd skulle svinges for Guds åsyn og symboliserer Kristus og hans opstigning til Faderen etter sin oppstandelse som den første av førstefrukten-ov. anm.), ellers er det ingen frelse og ingen pågående høst. Kristi forberedelse til sin oppstigning til hans Gud og vår Gud, som er vår Far (Joh 20,17), var virkelig og tydelig. Kristus oppfylte sitt  potensiale (achieved his capacity to be God)  til å bli Gud og oppnådde Guddommens fylde kroppslig (achieved the fullness of the Godhead bodily) gjennom Den hellige ånds gjerning. Dermed er læren om sønneskapet fra dåpen sann og fullstendig.

 

Situasjonen i det 1. og 2. århundret

 

Etter å ha etablert den bibelske posisjonen på Kristi tid, kan vi se hvordan denne posisjonen var til stede i løpet av det første og andre århundret. Ut fra Justin Martyrs og Ireneus' tekster vet vi at denne forståelsen var utbredt i oldkirken.

 

Justin Martyr sier at Gud lærte det samme gjennom profetene som gjennom Moses, og dette bekreftes ovenfor (se Dialog med Trypho, kap. XXVII, ANF, bind I, s. 207f.). Justin lærte at Gud avlet, som begynnelsen, en viss rasjonell kraft fra seg selv som kalles, ved Den hellige ånd: nå Herrens herlighet, nå Sønnen, igjen Visdom, igjen en engel, så Gud (Theos), og så Herre og logos. Justin identifiserer ham som fyrsten for Herrens hær som viste seg for Josva (ibid., LXI). Dette avsnittet er hentet fra utlegningen av Ordspråkene 8,12ff. der Visdommen ble identifisert som Messias, som ble skapt av Gud, og Guds vilje ble deretter utført av Messias. Justin mener (ibid., LXII) at Gud i skapelsen snakket med enheter som var numerisk forskjellige fra ham selv. Moses ble derfor ansett for å erklære at skapelsen involverte minst to vesener som var numerisk forskjellige fra hverandre. Ditheister forsøker å isolere dette til to, og trinitarister slår det sammen til tre utydelige hypostaser. Elohimene var faktisk flere, noe som fremgår av de andre tekstene som er nevnt ovenfor, spesielt Salme 45,6-7, som tilskriver Kristus flere partnere.

 

Ireneus (ca. 125-203) skrev om problemstillingen rundt det å utvide begrepet elohim (eller theoi på gresk) til også å gjelde menneskene. Irenaeus er viktig fordi han ble undervist av Polykarp, Johannes' disippel (se Butler, Lives of the Saints, Burns & Oates, UK, 1991, s. 56). Dermed kan vi være ganske sikre på at Irenaeus' forståelse (uten å være en forfalskning) var tilnærmet lik oldkirkens. Han støttet utvilsomt kvartodecimanerne (den første kirke som holdt påsken etter den opprinnelige tempelkalenderen i føge bibelen- ov. anm.) og meglet i påskestriden (Butler, ibid., s. 197), selv om han var isolert fra Lilleasia, siden han befant seg i Lyon. I sitt verk Against Heresies (Mot vranglære) forklarte  han konseptet om at de utvalgte skulle eksistere som elohim.

 

Irenaeus mente at englene og verdens skaper ikke var uvitende om den høyeste Gud, i det de forstod at  de var hans eiendom og skapninger, og at de var underlagt ham (Bk. II, kap. VI, ANF, s. 365). Ireneus omtalte ikke tidsalderens skaper (creator of the age), som var Messias, som Gud den høyeste eller den Allmektige (ibid., kap. VI, s. 2). Fra dette verket ser vi at de greske begrepene Demiurgen og Pleroma hadde invadert begrepene om det som kalles æoner og hadde forsøkt å blande de bibelske begrepene med gresk metafysikk og dermed ødelegge dem. Gnostikerne ble tvunget under jorden, ble en del av mysteriekultene og utviklet seg til slutt til å etablere treenigheten. Dette er utdypet andre steder.

 

Ireneus (og Justin) lærte at oppstandelsen var fysisk, og at Gud ville gjøre kroppene uforgjengelige og udødelige (ANF, bind I, s. 403). Gud anses å være Skaperen (ibid., s. 404) i motsetning til Kristus, som skapte verden under denne Gud (ibid., s. 405). Ireneus mente at Den hellige ånd hadde utpekt både Faderen og Sønnen (fra Sal 45,6-7) som Elohim eller Theoi - Faderen utpekte Sønnen.

 

Ireneus mente at Salme 82,1 refererte til Faderen, Sønnen og de utvalgte (de som tilhører adopsjonen, altså kirken) når det stod:

Gud står i gudenes (theoi) menighet , han dømmer blant gudene (Adv. Her., bk. III, kap. VI, ANF, bind I, s. 419).

 

Han forstod ikke helt omfanget av de utvalgtes brorskap, som omfattet hele hærskaren, som er brødre i Riket. Åpenbaringen ble gitt til Johannes i eksil på Patmos etter at han hadde lært opp Polykarp. Ifølge Åp 12,10 er englene de utvalgtes brødre. Åpenbaringen 4 og 5 viser at de utvalgte er blitt løskjøpt til de eldstes råd for å bli konger og prester blant                                                                                                 engleskaren. Kristus sier at de utvalgte skal bli likestilt med englene (isaggelos fra isos og aggelos (Luk. 20:36), som betyr å være en del av dem som en orden). Kristus bekjenner oss for sine brødre for englene.

 

Ireneaeus mente at kirken var Guds synagoge, som Sønnen hadde samlet til seg selv. I Salme 50,1 menes det at gudenes Gud (uttrykket Gudenes Gud/ho theos theon brukes her i LXX/Brentons oversettelse – ov. anm.) refererer til Gud. Vår Messias var den theos eller Gud som skal komme åpenlyst og ikke tie (Sal 50,3), og som åpenlyst viste seg for dem som ikke søkte ham (Jes 65,1), og navnet guder i Sal 50,1(Jfr LXX ovenfor: God of Gods -ov.anm) der guder (Gods) refererer til de utvalgte som Kristus skal ha referert til da han sa:

Dere er guder og den Høyestes sønner (Joh 10,34-35, jf. Sal 82,6) (ibid.).

 

Det blir derfor helt feil når kirken på to årtuseners avstand hevder at Kristus brukte en tekst som refererte til magistratene i Jerusalem, når en av Polykarps disipler mente at han refererte til de utvalgte som elohim. Irenaeus mente at de som trodde på Kristus, var Guds sønner, medarvinger til Kristus og dermed elohim.

 

Irenaeus mente også at Kristus var Sønnen til Jeg er den jeg er (YHVH), eller mer korrekt: Jeg vil være det jeg vil bli (I will be what I will become) (jf. Oxford Annotated RSV; fra 2 Mos 3,14). Tittelen ble altså overført ved delegering. Ireneus siterer Jesaja slik:

Også jeg er vitne (erklærer han), sier Herren Gud, og Sønnen som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro og forstå at JEG ER (Jes 43,10) (ibid.).

 

Soncino gjengir teksten:

Dere er mine vitner, sier Herren, og min Tjener som jeg har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er han; før meg ble det ikke dannet noen Gud (El), og det skal heller ikke bli noen etter meg.

 

Sitatet fra Ireneus og Soncino-varianten, som mer eller mindre bekrefter Ireneus, viser at JEG ER refererer til Gud, som er Faderen. Henvisningen til tjener i Soncino-varianten viser ifølge Ireneus til Messias. Soncino forsøker å sette likhetstegn mellom Min tjener og de tidligere vitnene, som Israel, selv om ingen rabbinsk autoritet er sitert. Det som er sikkert, er at denne teksten ble oppfattet å indikere  at bare Gud, og ikke Messias, var pre-eksisterende. I tillegg skilles Messias fra Gud.

 

Ireneus viste at hans forståelse av Jesaja 44,9 og Jeremia 10,11 i forbindelse med spørsmålet om avgudene, var at avgudene var avguder av demoner(Adv. Her., Bk. III, kap. VI, ANF, s. 419). Disse demonene ble fjernet fra theoi eller elohim. Med henvisning til Jeremia 10,11 siterer Ireneus:

De guder som ikke har skapt himmelen og jorden, skal forgå fra jorden under himmelen. For når han skriver at de skal gå til grunne, viser han at de ikke er guder (elohim eller theoi) i det hele tatt.

 

På denne måten ble avgudene i seg selv ikke forstått som rene avguder (simple idols), men snarere som legemliggjøringen (embodiment) av demonen de representerte (se også Bk. III, kap. XII:6, ibid., s. 432). Dette var den vanlige oppfatningen i hele den antikke verden. Fjernelsen av demonene, og at de ble holdt i varetekt  og senere dømt, fjernet dem fra kategorien elohim (Thus, the removal of the demons and their restraint and later judgment removed them from the category of elohim). Ireneus viser med henvisning til 2. Mosebok 7,1 at Moses faktisk ble gjort til elohim for Farao, men at profetene ikke kaller ham Herre eller Gud. Ånden omtaler ham snarere som Moses, Guds trofaste tjener (Hebr 3,5; 4 Mos 12,7), og det er også slik Messias omtales i tekstene. Hver av elohimene er altså en underordnet tjener for Eloah, Elyon-en.

 

Ireneus (ibid., s. 421) sier at Kristus bekjente Cæsar som Cæsar og Gud som Gud, ut fra Matteus 22,21, og også ut fra Matteus 6,24 ved å tjene Gud og ikke mammon. Dermed tok Kristus avstand fra påstanden om å være Gud-en (se også ibid., s. 422).

 

Irenaeus siterer Filipperbrevet 2,8 og viser at forholdet Kristus hadde som Gud og dommer, var avledet fra Guden over alle fordi han ble lydig til døden (ibid., kap. XII,8, s. 433). Ireneus siterer LXX fra Jesaja 9,6, der det står at Messias var Emmanuel, budbæreren [eller engelen] fra Faderens store råd (ibid., kap. XVI,3, s. 441). Han viste dermed at engelen fra det store råd i Det gamle testamentet (LXX) ble forstått som Kristus.

 

Ireneus avviser konseptet om at Jesu lidelse kan skilles fra Messias/Kristus ved å hevde at Kristus forble ubererøt av lidelse og død. Med andre ord avviser han forsøket på å hevde at Messias' guddommelige aspekt kan skilles fra mennesket Jesus på jorden. Dette ble en lære i de gnostiske sektene, som forvrengte Markusevangeliet og ignorerte andre. Ireneus viser også hva som ble grunnlaget for sektenes feil. Ebionittene brukte bare Matteusevangeliet. Dermed trakk de feilaktige konklusjoner om Kristi stilling. Senere brukte athanasianerne eller trinitarianerne betegnelsen ebionitt i et forsøk på å stemple alle som, av enhver overbevisning, lærte Kristi subordinasjon (under Faderen-ov.anm.) som kjettere i det man trekte en linje som gikk fra ebionittene til de partiene som var involvert i stridighetene i Nikea og som ble stemplet som arianere. Slike påstander er uriktige når man ser på de oldkirkelige forfatterne som før Nikea var subordinasjonistiske (jf. artikkelen Early Theology of the Godhead (Nr. 127)).

 

Ireneus var tydelig på at det bare fantes én Gud eller Fader, nemlig Gud Faderen. Messias var hans sønn. Han sier at Marcion også mutilerte Lukasevangeliet for å etablere sin egen lære. Valentinianerne brukte Johannes på bekostning av de andre og inkluderte også pseudoevangelier. Faktum er at den gang som nå må Skriftene, med omhu, brukes sammen og ikke selektivt hver for seg. Irenaeus viser en avansert forståelse av evangelienes firfoldige natur og deres betydning i forhold til kjerubene (ibid., Bk. III, kap. XI:8, s. 428-429).

 

Ireneus avviste tanken om at Jesus kunne ha lidd og stått opp igjen, og at den som oppsteg  i det høye, var en annen som forble uaffisert av lidelse og død (remaining impassible). Irenaeus mente at den Kristus som Gud lovet å sende, sendte han i Jesus, som de korsfestet og Gud oppreiste (ibid., kap. XII:2,4,5, s. 430-431).

 

Denne teologen blander ikke sammen Gud og Kristus, og han sier klart og tydelig at apostlene ikke forandret Gud, men at Kristus ble sendt av Gud. Irenaeus sier:

Hermed kjenner dere Guds ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som deler (eng.: separates) Jesus Kristus, er ikke av Gud, men av Antikrist (Kap XVI:8 med henvisning til 1Joh 4:1,2). Merk: Vulgata og Origenes er enige med Ireneus. Tertullian ser ut til å anerkjenne begge lesemåtene. Sokrates sier (VII,32. s. 381) at avsnittet var blitt forvansket av dem som ønsket å skille Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet. Polykarp (Ep., c, vii) synes å være enig med Ireneus, og det samme gjør Ignatius (Ep. Smyr., c, v) (se fn. til ANF, ibid., s. 443, som også siterer Burton Ante-Nicene Testimonies to the Divinity of Christ).

 

Enhver lære som søker å dele Kristus ved samtidig å tildele ham  både en jordisk og himmelsk plassering (by conjoint relocation to both earthly and heavenly realms), ble av oldkirken oppfattet som Antikrists lære. Endringen av teksten ser ut til å ha skjedd i Østen. Bibeltekstene er fortsatt ukorrigert den dag i dag.

 

Ireneus sier at Guds Ånd dalte ned over Kristus som en due for å oppfylle Jesaja 11,2 (Guds Ånd skal hvile over ham) og Jesaja 61,1 (Herrens Ånd er over meg fordi han har salvet meg). Det er altså ikke dere som taler, men deres Fars Ånd som taler i dere (Matt. 10:20) (ibid., kap. XVII:1, s. 444). Den Hellige Ånd ble derfor forstått slik at den var fra Gud og ikke fra Kristus, men gjennom Kristus, som forklart ovenfor.

 

Dette var slik, så det var:

... Guds Sønn, som ble gjort til Menneskesønnen, og som i fellesskap med ham ble vant til å bo i menneskeslekten, til å hvile sammen med menneskene og til å bo i Guds verk, for å virke Faderens vilje i dem og til å fornye dem fra deres gamle vaner til Kristi nyskapelse (ibid.).

 

Ireneus lærte at de utvalgte ville komme til å  ikle seg udødelighet slik at de kunne bli adoptert som sønner (ibid., kap. XIX:1).

 

Ånden forente de utvalgte med Gud og førte fjerne stammer til enhet, og ga Faderen førstegrøden av alle folkeslag (ibid., 2). Kristus var redskapet for denne handlingen, men han var ikke gjenstand for tilbedelse eller arkitekten bak den. Likevel var han den underfulle rådgiver og mektige gud som omtales i Jesaja 9,6 og som dommeren i Daniel 7,13  (ibid.).

 

Kristus anerkjente imidlertid Faderen som sin Gud, slik også David gjorde ved å sitere den samme Salme 22:1, der David først sa:

Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

 

Kristus sa dette igjen på korset, slik det står i Matteus 27,46 og Markus 15,34. Begge tekstene refererer til Eloah, den høyeste Gud og Kristi Gud og Far. Ordene Kristus brukte er arameiske - han skal nemlig ha sagt:

Eli, Eli, la'ma sabach-th'a'ni.

 

Dette er en engelsk translitterasjon av en gresk translitterasjon av det arameiske 'eli, 'eli lamah 'azabthani. Ordet for Gud er det arameiske El, men tilsvarer her Eloah, som Gud som uttrykker sin vilje til sin sønn. Ikke desto mindre ble Kristus og de utvalgte kalt gud (elohim) ved utvidelse og inklusjon  av og i dette (nonetheless, Christ and the elect were called God (elohim) by extension).

 

Ireneus sier:

Det er ingen andre som Skriftene kaller Gud enn Faderen til alle, og Sønnen og de som har adopsjonen (Adv. Her., Bk. IV, Pref. 4, ANF, s. 463).

 

Videre:

[1. Siden derfor dette er sikkert og fast (sic), at ingen annen Gud eller Herre ble kunngjort av Ånden, unntatt Han, som Gud, hersker over alt, sammen med sitt Ord, og de som mottar adopsjonens ånd [se iii. 6,1], det vil si de som tror på den ene og sanne Gud, og på Jesus Kristus, Guds Sønn; og likeledes betegnet apostlene av seg selv ingen annen som Gud, eller omtalte [ingen annen] som Herre; og, hva som er mye viktigere, [siden det er sant (sic)] at vår Herre [handlet på samme måte], som også befalte oss å bekjenne ingen som Far, unntatt Ham som er i himlene, som er den ene Gud og den ene Far; ... (ibid.., p. 463).

 

Det er derfor absurd å hevde at oppfatningen om at de utvalgte vil bli elohim, ikke var den opprinnelige oppfatningen i kirkens to første århundrer, gitt at Ireneus er den nærmeste forbindelsen vi har til kirkens doktriner, og at han så tydelig inntok denne posisjonen. Videre er det hevet over enhver tvil at denne posisjonen er den sammenhengende planen i Skriften, ikke bare i selve Skriften (Scriptures proper), som etter bibelsk definisjon var Det gamle testamentet (Dan. 10:20; Mat. 21:42; 22:29; 26:54; Mk. 12:10,24; 14:49; 15:28; Luk. 4:21; 24:27,32,45; Joh. 2:22; 5:39; 7:38; etc.), men også i evangeliene og i skriftene i Det nye testamentet.

 

I selve avsnittet som omhandler de utvalgte som elohim, nemlig Joh 10,35, introduserer Kristus konseptet om at Skriften ikke kan brytes cannot be broken). Valget av dette avsnittet som eksempel var ikke tilfeldig. Nettopp dette konseptet kjennetegner vår bestemmelse (our destiny) og er det aspektet som motstanderen helst vil angripe, og som er formålet som treenigheten ble utformet for. Evangeliene er spesielt tilegnet  å utlegge det kommende Guds rike. Apostlenes skrifter skal forberede de utvalgte og vise hvordan det skal gjennomføres. Men alle apostlene, som Paulus påpekte, mente at:

Hele Skriften er inspirert av Gud (eller innåndet av Gud) og nyttig til undervisning, til overbevisning, til rettledning og til oppdragelse i rettferdighet (2Tim 3,16).

 

Skriften er bærer av den kongelige lov: "Du skal elske din neste som deg selv" (Jak. 2,8), og ingen skrift kan tolkes privat (2. Pet. 1,20). En lære som ble utviklet av tre kappadokiske teologer på 400- og 500-tallet (treenighetslæren- ov. anm.), og som er i strid med Skriften og kirkens tidlige standpunkt, må derfor bekjempes med all kraft. Det er et åpenbart brudd på det første budet, som gjør Kristus lik Gud. Dette var så åpenbart hensikten at avsnittet i Filipperbrevet 2:6 ble endret i KJV for å gjenspeile dette aspektet og skape en illusjon om at Kristus var lik Gud. Dette er å anklage Kristus for avgudsdyrkelse, slik som Satans synd.

 

Ingen kristen kan akseptere treenighetslæren, ettersom den fornekter Gud Faders allmakt og fornekter vårt potensiale (rejects our destiny). Av disse grunnene har Guds menigheter blitt forfulgt i 1600 år.

 

De utvalgte har blitt forfulgt på grunn av denne læren av dem som kaller seg ortodokse, eller som i alle fall har fått aksept på denne tittelen, fordi deres doktrine om styresett (doctrine of government)  passet best til den sivile strukturen i det imperiet som utnyttet dem. Guds menigheter har helt frem til nyere tid hatt en annen organisasjonsstruktur som har hjulpet dem til å motstå den forfølgelsen de har vært utsatt for.

 

Paulus forteller at menigheten ved mange anledninger har hatt lærestrid, selv om de ikke har hatt for vane å være glade i stridigheter (1Kor 11,16). Han forteller at det har oppstått tvister som har ført til splittelse i Guds menigheter.

For det må også være vranglære blant dere, for at de som er rettroende, skal komme til syne blant dere (1Kor 11,19).

 

Uenighet om Guds natur og Kristi underordning har oppstått også tidligere i kirkens epoker. Resultatet har vært splittelse. Gruppene som har omfavnet trinitarisme, eller dens modalistiske ekvivalent på Johannes' tid, har enten forlatt kirken når feilene deres ble påpekt, slik som hos Johannes (1Joh 2,19), eller de har forfalt til antinomisme og blitt protestanter, slik det skjedde blant Waldenserne. Kristus grep ikke inn, i hvert fall ikke ved den siste anledningen. Hver enkelt måtte ta et valg basert på sin egen forståelse, slik den ble utviklet av Den hellige ånd.

 

Tradisjonelt har utlegningen av treenighetslæren foregått over tid. Det første trinnet var å utlegge læren om at Kristus var sam-evig (co-eternal) med Gud fra begynnelsen av, i motsetning til fra hans tilblivelse (from his direction), slik som de utvalgte og hele hærskaren. På bakgrunn av denne feilslutningen ble læren om Kristi likeverd (co-equality) videreutviklet til det ble ansett som kjetteri å hevde hans avhengige underordnethet til Gud, eller at han var prõtotokos, den førstefødte av hele skaperverket, begynnelsen på Guds skapelse. Prõtotokos er ikke en tittel, slik den tidlige forståelsen viser. Derfor sier Kristus i Åp 3,14 til Laodikea-menigheten at han var begynnelsen eller arche av Guds skaperverk (jf. artikkelen Arche of the Creation of God as Alpha and Omega (No. 229)). Det virker som denne kirken lærte at han ikke var det. De var den eneste kirken som gjorde det, og enhver lære om epoker må konkludere med at kirkens siste epoke gjør det samme. Feilen ved co-eternalitet, ab origine, begynte å bli avdekket i Guds kirker for første gang på fem hundre år en gang etter 1940, sannsynligvis på 1950-tallet. Denne villfarelsen må forstås og rettes opp.

 

 Bibliografi

 

Albright, W. F. Yahweh and the Gods of Canaan (London, 1968).

 

Armstrong, Karen, A History of God (Heinemann, London, 1993).

 

Barker, Margaret, The Great Angel: A Study of Israel's Second God, SPCK, London, 1992;

 

Brown-Driver-Briggs-Gesenius om El (SHD 410), side 42,   

 

Butler, Lives of the Saints, (St. John, Polycarp, Irenaeus) Burns & Oates, UK, 1991, s. 56.

 

Driver, G.R. Canaanite Myths and Legends (Edinburgh, 1956).

 

Fox, R.L. The Unauthorised Version: Truth and Fiction in the Bible (London, 1991)

 

Ginsburg, Introduction to the Hebrew Bible, s. 318-334.

 

Harvey, Jesus and the Constraints of History, kap. "The Constraint of Monotheism", Westminster Press, Philadelphia, 1982).

 

Hayman, Peter Monotheism: A Misused Word In Jewish Studies? JJS 42 (1991), s. 1-15.

 

Hurtado, One God, One Lord: Early

Christian Devotion and Ancient Jewish Monotheism, Fortress/SCM;

Dictionary of Jesus and the Gospels (red. Green McKnight og Marshall, Inter-Varsity Press, 1992) artikkel

 

What do we mean by “First-Century Monotheism”? (University of Manitoba research paper (unpublished)

 

Kelly, Early Church Doctrines, s. 133.

 

LaCugna, C.M. GOD FOR US: The Trinity and Christian Life (Harper, San Francisco, 1993).

 

LaCugna, C.M. (Encyc. of Religion, art. 'Trinity')

 

Justin Martyr, Dialogue with Trypho, kap. XXVII, ANF, bind I, s. 207f.

 

Pritchard, The Ancient Near East: An Anthology of Texts and Pictures, Princeton 1958, s. 278-282).

 

Sabourin, Leopold S.J., The Psalms: Their Origin and Meaning, (Alba House, NY;

 

Smith, Mark S., The Early History of God (Harper, San Francisco, 1990, s. 8).

 

Theological Wordbook of the Old Testament, Harris ed., Moody, Chicago, 1980, s. 93).

 

Vermes, G. The Dead Sea Scrolls in English

 

Early Arianism - A View of Salvation, Fortress Press, Philadelphia, 1981, s. 68.

New Larousse Encyclopedia of Mythology, kap. 'Assyro-Babylonian Mythology', Hamlyn, 1984, s. 63).

 

Eliade, Gods, Goddesses and Myths of Creation, Harper and Row, New York, 1974, s. 21-25.

Josephus (Antiquities of the Jews 3:180; 8:34,187; 10:35).

 

Philon (Vita Moses 1:158)

Irenaeus, Adv. Her., bk. III, kap. VI, ANF, s. 419

 

Strong’s Hebrew Dictionary              

The Companion Bible

The Oxford Annotated Bible-RSV

The RSV

The Interlinear Bible

The Septuagint (LXX)

The Soncino

 

 

Cox, W. E. (ccg.org)

Gud åpenbart Kapittel 1 Antikkens monoteisme (nr. G1).

Mystikk Kapittel 4 Jødekristendommen (nr. B7_4).

Melkisedek (nr. 128)

Opprinnelsen til jul og påske (nr. 235)

Det første bud: Satans synd (nr. 153).

Binitarisme og trinitarisme (nr. 076)

Konsubstantiell med Faderen (nr. 081).

Tidlig teologi om Guddommen (nr. 127).

Skapelsen av Gud som alfa og omega (nr. 229)

 

q