Guds kristne
kirker
Nr. 001
De utvalgte som Elohim
Den Bibelske posisjon på Kristi tid
(Utgave 3.0 19940311-19990322-20071112-20161215-20210126)
Kirkens opprinnelige læresetninger og
treenighetens tilblivelse
Christian
Churches of God
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 1994, 1998,
1999, 2007, 2016, 2021 Wade Cox)
(tr. 2024)
Disse skriftene kan kopieres og
distribueres hvis samtlige av skriftene
er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt
opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres.
Opphavsretten brytes ikke ved bruk av
korte sitater som innlemmes i
kritiske artikler og omtaler.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt
versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org and http://www.ccg.org
De utvalgte som Elohim
I det tredje og fjerde århundret foretok
kirken et læremessig skifte fra den posisjonen at de utvalgte etter
oppstandelsen vil eksistere som elohim eller theoi, som var Kristi posisjon i
Johannes 10:34-35 ut fra Salme 82:6, og som var kirkens opprinnelige
forståelse. Det opprinnelige standpunktet er utførlig forklart i verket God
Revealed. Denne artikkelen er opptatt av hva bibelteksten faktisk sier, og
av å etablere den planen den skisserer. Etter at den bibelske planen er
etablert, vil den deretter bli testet opp mot forståelsen til de tidligste
kirkelige forfatterne. Problemene og forutsetningene er skissert i artikkelen God Revealed Chapter 1 Ancient Monotheism (Nr. G1).
De fleste hebraisk-engelske leksika tar opp
ulike måter å bruke ordene på. Den varierende bruken av gudsnavnene er hentet
fra dette og forklart ut fra et treénighetsparadigme. Et slikt paradigme krever
at tekstene forklares innenfor en kontekst som ikke gjør treénighetslæren
absurd. Derfor er noen, som Francis, Driver and Briggs eller den mer brukte Gesenius
(Robinson, tr. Brown, Driver, Briggs update), konstruert for å forklare den
omfattende betydningen av begrepene som brukes om guddommen og hærskaren (the
Host) innenfor et paradigme av en religion i utvikling.
Religionsvitenskapen forsøker også å
forklare sammenhengen mellom Det gamle og Det nye testamentet på samme måte.
Dette opplegget passer både trinitarister og agnostikere. Førstnevnte fordi de
tar utgangspunkt i at den endelige strukturen først ble utviklet ved hjelp av
gresk metafysikk under konsilet i Kalcedon (ca. 451 e.Kr.), og sistnevnte fordi
forestillingen om en levende Gud som har skrevet en inspirert Bibel, er i strid
med deres synkretistiske studier. Vi er opptatt av de faktiske ordene i tekstene.
Ord som vanligvis brukes om guddommen i
israelittiske og ikke-israelittiske samfunn, brukes også om mennesker. En slik
anvendelse er i tråd med Midtøstens verdensbilde, som utvider den himmelske hærskare
til å interagere med mennesker. Undersøkelsen av bruken av Eloah, elohim, el,
elim (eliym) etc., de hebraiske eller kaldeiske og arameiske ekvivalentene,
finnes i verket God Revealed. Eksemplene på hvor Eloah (eller Elahh) brukes i
entall for å referere til en annen gud enn Eloah, er i 2Krøn 32,15, Daniel 11,37-39
og Habakkuk 1,11. Eloah har aldri artikkelen, selv om Habakkuk 1:11 bestemmer
den ved hjelp av suffikset, og den finnes én gang i konstruksjonen i Salme
114:7 (se Theological Wordbook of the Old Testament, Harris ed., Moody,
Chicago, 1980, s. 93). Slike bekymringer er ikke til hinder for denne
artikkelen. For eksempel viser tekstene i Brown-Driver-Briggs-Gesenius om El
(SHD 410), side 42, at ordet betyr gud, men med ulike underordnede anvendelser
for å uttrykke ideer om makt, og brukes om menn med makt og rang.
På samme måte forklares elohim (SHD
430) som en flertallsbetegnelse på herskere eller dommere, enten som
guddommelige representanter på hellige steder eller som uttrykk for guddommelig
majestet og makt. Begrepet omfatter altså både mennesker og engleskaren. De
bibelske tekstene viser at denne enkle forklaringen, som gjenspeiler
guddommelig majestet, er den betydningen begrepet ble brukt i Bibelen. Navnet
hadde altså en autoritet som i seg selv var gitt av Gud. Denne betydningen
avvises av trinitarister.
Det er vanlig med trinitariske verk som
søker å fremme forestillingen om Bibelen som en utviklingsstruktur som går over
i treenigheten. Gode eksempler er Karen Armstrongs A History of God
(Heinemann, London, 1993) og C.M. LaCugnas GOD FOR US: The Trinity and
Christian Life (Harper, San Francisco, 1993). LaCugna innrømmer (Encyc. of
Religion, art. 'Trinity') at verken Det gamle eller Det nye testamentet
inneholder noe grunnlag for treénigheten. Det klassiske verket som det henvises
til for slike formål, er W.F. Albrights Yahweh and the Gods of Canaan
(London, 1968). G.R. Driver utvikler mytebegrepet i sin Canaanite Myths and
Legends (Edinburgh, 1956). R.L. Fox går enda lenger i denne retningen i The
Unauthorised Version: Truth and Fiction in the Bible (London, 1991). Den
fundamentalistiske trinitære tilnærmingen har vært å endre oversettelsen av
bibeltekstene for å skjule begrepene og fornekte pluraliteten i ordet elohim.
Josva 22,22 er et eksempel på dette. RSV gjengir teksten slik:
Den mektige, Gud Herren! Den mektige, Gud Herren!
Mark S. Smith i The Early History of God
(Harper, San Francisco, 1990, s. 8) noterer den hebraiske teksten som 'el'elohim
yhwh 'el'elohim yhwh eller gudenes Gud er yhwh gudenes Gud er yhwh.
El av Elohim betyr altså overhode for et flertall. Smith mener at teksten viser
assimileringen av ordet el i hebraisk og dets utvikling til et generisk
substantiv som betyr gud. Smith argumenterer for at utviklingen av de hebraiske
begrepene, fra kanaaneisk, kanskje fra perioden jernalder I, som vist fra det
ugarittiske korpus, påtvang seg Jahvekulten (Intr., s. xxvii). Han sier at ved
slutten av monarkiet var monolatrisk jahvisme normen i Israel, noe som
muliggjorde en gradvis utvikling av monoteismen (ibid.). Smith innrømmer at det
ble importert skikker til Israels religion. Han argumenterer for at noen
skikker som anses som synkretistiske, tilhører Israels gamle religiøse arv
(ibid., s. xxxi), kanskje også fra den kanaaneiske språkbasen, som i hovedsak
er det samme språket som hebraisk. Smith forsøker å etablere de bibelske
påstandene og deretter undersøke dem i en større sammenheng.
Dette arbeidet er også opptatt av å etablere
det bibelske rammeverket slik at det kan undersøkes i en større sammenheng, men
med andre konklusjoner enn Smith. Denne undersøkelsen er videreført i verket Mysticism Chapter 4
Judeo-Christianity (Nr. B7_4). Rammeverket bør altså ikke skrives ned av sosiologiske fordommer.
Strukturen må gjenopprettes på en troverdig måte ved å gå ut fra at
bibelteksten mener det den sier. Trinitariske fordommer forstyrrer denne
prosessen. Dødehavsrullene, Ugarit- og Nag Hammadi-tekstene har kastet viktig
lys over hva som faktisk ble forstått som meningen med bibeltekstene på Kristi
tid, og det er nødvendig å henvise til disse.
Det som er viktig, er at ingen seriøse
forskere benekter at Bibelen på Kristi tid ble forstått slik at den refererte
til et Elohim- eller Elim-råd, og at begrepet strakk seg langt utover
forestillingen om en dualitet eller en treénighet. Et viktig verk om emnet er The
Psalms: Their Origin and Meaning av Leopold Sabourin, S.J., (Alba
House, NY; revidert og oppdatert versjon (etter 1974)). Sabourin demonstrerer
konseptet med Elohims råd i sitt verk. På side 398f. lister Sabourin opp bruken
av Eloah, men unngår å gå inn på viktigheten. På sidene 72-74 tar Sabourin for
seg Salme 86,8-10, 95,3, 96,4 og 135,5. Bene Elim blir identifisert som
Guds sønner, i likhet med Bene Elyon (Den høyestes sønner). På side
102-104 nevner han helgenene eller de hellige (qedosim) fra Salme
89:6-8, som er Guds himmelske tjenere, og at begrepet også brukes om de
menneskelige troende. Disse overjordiske vesenene tilhører Bene Elim eller Bene
HaElohim. Bene HaElohim er Gud-en(e)s sønner. Sabourin, som også
noterer seg Coppens kommentar (ETL, 1963, s. 485-500) om at substantivet
qedosim i den masoretiske teksten betegner YHVHs overjordiske hoff (court), som
anses for å være elohim (s. 102-103), sier om dette:
Forestillingen om en himmelsk forsamling er ikke en rent litterær form,
men en del av det levende mønsteret i israelittisk tro (s. 75).
Mønsteret i bruken av begrepene for Gud er
av en utvidet orden. Det er ingen tvil om at meningen ble forstått uansett om
det ble skrevet på hebraisk, arameisk eller kaldeisk. Mønsteret er utvilsomt en
utvidet orden som inkluderte mennesker, og som involverte et Råd som Kristus hadde opprettet på Sinai.
Disse elohim omtales i 2 Mosebok 21,6, der ordet er oversatt med dommere.
Ordet anerkjennes altså som flertall her, og
i 2 Mos 22,8-9, ved at det oversettes med dommere, men ordet som brukes er
elohim. Det finnes imidlertid to helt vanlige ord for dommer(e) på hebraisk.
Disse er paliyl (SHD 6414; 2 Mos 21,22; 5 Mos 32,31) og shaphat
(SHD 8199; 4 Mos 25,5; 5 Mos 1,16 ff.). Ordene var i bruk på den tiden ordet
elohim ble brukt. Dermed var distinksjonen ment å formidle et annet konsept enn
dommer. Begrepet var ment å formidle Guds autoritet slik den var utvidet til
Israels menighet. Israels styrende råd var dermed en del av Elohim. Denne
utvidelsen var en gjenspeiling av det himmelske systemet, slik vi så i
Hebreerne 8,5. Mønsteret ble forstått på en konsekvent måte gjennom hele Det
gamle testamentet, og ble anvendt på samme måte i Det nye testamentet. Det var
Guds uttalte intensjon at han med utgangspunkt i denne pakten skulle skrive
loven inn i menneskenes hjerter og sinn, slik at de ikke trengte lærere (Hebr
8,10).
Det gamle testamentet viser Elohims
underordnede relasjoner og omfanget av dem. Det identifiserer også YHVHs engel
(som kan leses som Yahovah ut fra de gamle gjengivelsene av Yaho i
Elephantine-tekstene; se Pritchard, The Ancient Near East: An
Anthology of Texts and Pictures, Princeton 1958, s. 278-282) og hans
forhold til loven, noe som er grunnleggende for spørsmålet om Kristi posisjon
og autoritet. Den progressive identifikasjonen av YHVHs engel begynner i 1 Mos
16,7 (se NIVs fotnote). Kommentatorene identifiserer ham også som Nærværets
engel (Jes 63,9). Det finnes også eksempler på at flere vesener opptrer og
omtales som YHVH. I vedlegg 32 i The Companion Bible finner du en
oversikt over hvordan YHVH blir endret til Adonai (av Sopherim) på 134 steder.
(se også App. 31 for de femten ekstraordinære punktene og App. 33 for endringer,
samt Ginsburg, Introduction to the Hebrew Bible, s. 318-334 for
detaljer).
Engelen viste seg for Abraham og familien
hans. Hagar så engelen (1. Mos. 16,7) som ble omtalt som Du er Gud som ser.
Han var en El. Enheten ble om hverandre omtalt som Yahovahs engel og Yahovah,
den som taler til henne - noe som antyder multiplisitet. Denne engelen, som
var Yahovah, viser seg for Abraham i 1. Mosebok 17, 18,3 (den første av de 134
endringene i Sopherim; se Massorah, ss. 107-115 og Ginsburg, ibid.).
Erstatningene som berører dette begrepet, finner vi i 1 Mos 18,3.27.30.32;
19,18; 20,4; 2 Mos 4,10.13; 5,22; 15,17; 34,9; 4 Mos 14,17. Elohim ble
behandlet på samme måte, og listen må derfor utvides. De tre entitetene som
viste seg for Abraham, ble omtalt som YHVH uten forskjell, og de to englene som
ødela Sodoma i 1. Mosebok 19, ble omtalt som YHVH, begge sammen og uten
forskjell, noe som sannsynligvis er årsaken til Sopherims endringer.
Ødeleggelsen av Sodoma ble utført av elohim (1 Mos 19,29). Tittelen Yahovah
eller YHVH brukes altså i en hierarkisk struktur fra hærskarenes YHVH, Gud den
høyeste eller Eloah, til Israels Elohim som er en underordnet gud, til de to
englene som igjen var underordnet denne Elohim. Det er altså snakk om en
autoritet som er delegert fra Eloah. Elohim, som var YHVHs engel, viste seg
også for Abimelek i 1 Mos 20,4 ff. I 1 Mosebok 21,17-30 omtales elohim
som elohims engel.
Abraham ble selv omtalt som elohim i
1 Mos 23,6. Uttrykkene er oversatt med mektig fyrste, men ordene er nâsîy'
(SHD 5387) en opphøyet som en konge eller sjeik og elohim
(SHD 430), altså konge eller fyrste elohim.
1. Mosebok 23:6 Hør på oss, min herre: Du er en mektig fyrste blant
oss; begrav dine døde i våre utvalgte graver; ingen av oss skal holde tilbake
sin grav fra deg, men du må begrave dine døde. (KJV)
Ordene som gjengis med mektig fyrste,
er i virkeligheten elohims fyrste. Dette er litt ubeleilig for treénighetslæren
og den moderne jødedommen, så begge gjengir det som en mektig fyrste.
Derfor ble både Abraham og Moses kalt elohim i Bibelen.
YHVHs engel ble kalt elohim, Yahovah
og Yahovahs engel i forbindelse med ofringen av Isak i 1. Mosebok 22,11-12 (se The
Interlinear Bible). Dette underordnede vesenet var ikke allvitende. Han
dukket opp i 1 Mos 24,7.30-44,48 og var tydeligvis ikke Eloah.
YHVHs engel åpenbarte seg for Jakob som El
BethEl eller Gud (El) for Guds hus, og dermed ypperstepresten i Guds
hus (1 Mos 28,21-22). Denne YHVH, patriarkenes Elohim og Guds hus' El,
identifiserer seg senere som HaElohims eller Gud-ens(-enes) engel (1 Mos
31,11-13). Denne elohim instruerer Jakob (1 Mos 35,1-13). I 1 Mos 35,11ff.
brukes AbiEl eller Gud er min far. Begrepet Elohim Abi El
Shaddai har også betydningen Guden som tilber den Allmektige Gud (se
artikkelen God Revealed Chapter 1 Ancient
Monotheism (No. G1)). Denne engelen var Peniel eller Guds ansikt (1 Mos
32,24-30). Hosea identifiserer denne engelen som elohim (Hos 12,2-9).
Denne engelen, en av elohimene, var hærførerens Elohim (eller kaptein)
(Elohi ha Tseba'avch-(=ha Sebaot-ov.anm.), feilaktig kalt hærskarenes
Gud (idet man stryker referanse til The( – altså ha som er
bestemt art. på hebr. og betydningen skjules ov.anm.).
Han var en 'ach elohim eller Broder
Elohim, som betegner et bredere familieforhold mellom elohimene. Amos 9,5
har også en lignende betydning som samsvarer med Josva 5,15. Denne engelen var hærføreren
eller kapteinen for Guds hær. Yahovah er hans minnesmerke (memorial)
ser ut til å være en annen betegnelse på engelen. Begrepet segl eller merke
er sannsynligvis hentet fra 2. Mosebok 3,15 (Mitt navn er mitt minnesmerke).
Jakob så på denne elohim som Forløsningens Engel (1 Mos
48,15-16).
Denne YHVHs engel henvendte seg til Moses på
Gudenes fjell (HaElohim) og identifiserte seg som Abrahams, Isaks og
Jakobs Elohi (2 Mos 3:1-6,10-12). Han skiller seg fra og er en budbringer
for Eloah, hærskarenes Gud eller Gud den høyeste. Dette vesenet
var engelen i skyen i 2. Mosebok 13,21; 14,19 (merk den utskiftbare
identifikasjonen), som var YHVH som drev havet tilbake (2. Mosebok 14,21), YHVH
i ild- og skystøtten (2. Mosebok 14,24). Han har altså utskiftbare titler. Det
var han som ga Moses loven og innsatte de sytti eldste i Israel (2 Mos
24,9-18). 5 Mos 5,30-33 identifiserer denne enheten som YHVH, og han er
et sendebud fra hærskarenes YHVH, som Kristus sier at ingen har sett og
ingen har hørt (Joh 5,37; 6,46). Denne engelen ble forstått som Guds nærvær og
dermed som Nærværets Engel. Han er en underordnet Gud som er utnevnt som
Israels Elohi av sin Gud, over sine partnere (Sal 45,6-7; se også Hebr
1,5-13; Rom 15,6; Ef 1-3). YHVH sendte denne engelen for å føre Israel ut av
Egypt (4 Mos 20,16) og for å drive ut innbyggerne i Kanaan (2 Mos 33,2-3).
Denne engelen var den YHVH som talte til Moses ansikt til ansikt (2 Mos 33,11),
og Moses skilte ikke nevneverdig mellom dem (2 Mos 33,12-17). Dermed ble Guds
nærvær ansett for å være i engelen som var hans ansikt eller persona,
som er det latinske ordet for ansikt eller maske, og som person
er avledet av, og som feilaktig anvendes og begrenses i treénighetsbegrepet.
Denne YHVHs engel forble hos Israel gjennom
hele dommerperioden og omtales som YHVH (se Dom. 6,11ff.). Engelen omtales som Adonai
(v. 13), og YHVH (v. 15) (endret av Sopherim), og Elohims engel
(v. 20). Denne engelen omtales også som YHVH Shalom eller Han gir
fred, og er dermed fredsfyrsten, en Messias-tittel. Gideon ba og
ofret til Gud-en og ikke til denne elohim (Jdg. 6,36), selv om denne elohim
gjorde det mulig for Herrens Ånd å komme inn i Gideon (Jdg. 6,34).
Engelen viste seg for Samsons foreldre og
ble omtalt som elohim (Dom 13,19-20). Engelen oppga sitt navn som pel'iy
(Jdg. 2,18), noe som tilsvarer underfull, som er en Messias-tittel (fra
Jes. 9,6). Engelen dukker opp i kongenes dager (2Sam 24,16; 1Kr 21,12-30).
Denne engelen er en mellommann mellom himmel og jord (1Krøn 21,16). YHVHs engel
var den YHVH som talte gjennom profeten Gad (v. 18). Versjonen i Samuelsboken
viser at to YHVH-er er involvert: YHVHs engel og den YHVH som det ofres for. YHVH
befaler deretter engelen (1Kr 21,27). David var motivert av frykt for YHVHs
engel og flyttet derfor tempelet eller Guds hus (1Kr 22,3).
YHVHs engel viste seg for Elia og ble kalt YHVH
(1Kg 19,5-12). Han talte fordømmende til kongen i 2Kong 1,3. I 2Kong 1,15 taler
han på vegne av YHVH, som identifiseres som hærskarenes YHVH i 2Kong 19,31-32;
2Krøn 32,31; Jesaja 37,33-36 handler om den YHVH som taler til Jesaja. Denne
JHVHs engel, Israels mellomgud, er Israels beskytter (Sal 34,7).
Ærbødighetsformene
for omtale av Yahovah og hans overordnede, hærskarenes Yahovah, finner vi i
Esekiel (se også SHD 3068, 3069). Yahovah omtalte hærskarenes Yahovah som Yahovih
(f.eks. Esek. 16:36; 31:10,15; 36:5; 38:10,14; 39:8 osv.). Dabar Yahovah
eller Yahovahs ord gjengis normalt i Esekiel. Esekiel 31:1ff. refererer
til Guden(e)s hage (HaElohim). Adonai Yahovih brukes om denne profetien i
Esekiel 29:8, noe som innebærer et skille mellom Guds ord og bruken av Adonai
Jahovih. Det hebraiske begrepet er altså en videreutvikling av Memra,
som ble oversatt med logos i Det nye testamentet på gresk.
Guds engel eller Guds ord som Memra-en
forstås som Messias. Sakarja 3,1-9 viser engelen som dommer og identifiseres
som JHVH og JHVHs engel. Satan står som anklager. Engelen har makt til å dømme
og er dermed Testamentenes rettferdige dommer og Elohim i Salme 82:1 som står i
El's menighet og dømmer blant elohimene. Henvisningen omfatter også YHVHs
tjener, grenen (The branch). Salme 110,4 utvider prestedømmet fra det aronske
til det melkisedekske gjennom denne enheten. DSS viser at jødedommen forventet
en Messias med to kommer (se G. Vermes, The Dead Sea Scrolls in English,
spesielt Messianic Anthology og oversettelsen av de tretten fragmentene
fra hule XI).
Messias var av Natans og Levis ætt (se Sak
12,10; derav Luk 3). Den messianske antologien gjør oppmerksom på
løftene til Levi i 5 Mos 33,8-11 og 5,28-29. Teksten identifiserer profeten i 5
Mos 18,18-19 som Messias, i likhet med 4 Mos 24,15-17. Arons Messias og Israels
Messias var samme person i Damaskusregelen (VII) og det upubliserte fragmentet
i hule IV (Vermes, s. 49). Qumran-oversettelsene refererer til Melkisedek som
Elohim og El. Dette skyldes fornemmelsen av den endelige dommen som den
messianske presten og presteskapet utfører. Jesaja 52,7 bruker elohim i
forbindelse med den messianske ankomsten til Sion (se Hebr. 12,22-23). Han ble
oppfattet som identisk med erkeengelen Mikael og var overhode for himmelens
sønner eller rettferdighetens guder. Noen jødiske sekter identifiserte
derfor Messias som Mikael (fra Dan 12,1). Dette var den gamle læren til
syvendedagsadventistene frem til 1931 og Uriah Smiths død, og varte frem til
1978 da de gikk over til trinitarisme.
Messias antas også å være Melkisedek. Denne
antagelsen er feil. Messias er yppersteprest av Melkisedeks orden, Guds
prestedømme. Melkisedek har betydningen Min konge er rettferdighet eller
Min konge er rettferdighet (rettferdighet/eng.justice og
rettferdighet/eng. righteousness er synonymer - se Vermes
Dødehavsrullene på engelsk). Hvis Melkisedek skulle være Messias, er det et
alvorlig problem med inkarnasjonen og ofringen. Den kristne antakelsen om at
Melkisedek er Messias hviler på en misforståelse av teksten i Hebreerbrevet
7,3. Uttrykkene uten far, mor og genealogi (apator etc.) viser
til kravet om å ha nedtegnet aronsk avstamning (Neh 7:64) for det levittiske
prestedømmet. Uttrykket livs begynnelse og livs ende viser til kravet om å
påbegynne tjenesten når man er tretti år gammel og slutte når man er femti år
(4 Mos 4,47). Ypperstepresten etterfulgte sin forgjenger den dagen han døde.
Melkisedek har ikke noe slikt krav. Hebreerbrevet forteller at han var et menneske
(Hebr. 7,4). Han ble gjort lik Guds sønn (Hebr. 7,3), men han var ikke Guds
sønn, som var en annen prest (Hebr. 7,11).
Dermed kan alle de utvalgte ta del i
prestedømmet og bli gjort lik med Guds sønn, uavhengig av avstamning og alder,
og i all evighet. Hvem Melkisedek var, kan vi bare gjette oss til (se
artikkelen Melchisedek (No. 128)). Esséerne mistolket teksten messiansk,
slik også noen moderne fundamentalister har gjort. Hebreerbrevet ser ut til å
ha blitt skrevet for å rette opp denne feilen, men har selv blitt feiltolket.
Midrash hevder at han var Sem (ifølge Rashi) som var konge (melek) over
et rettferdig sted (tsedek) (Abraham ibn Esra og Nachmanides). Dette
stedet var stedet der tempelet skulle bygges for det guddommelige nærværet, noe
Midrash anvender på Jerusalem som helhet, ut fra teksten Rettferdighet bor i
henne (Jes 1,21) (ibn Ezra og Nachmanides, se Soncino fn. 1 Mos 14,18).
Viktigere er det imidlertid at
forestillingen om Elohims råd var absolutt og ubestridelig, og at det er
den riktige forståelsen av de gammeltestamentlige tekstene som involverer
Elohim. Elohims underordnede struktur er forstått på den ene siden, men
misforstått i forhold til Mikael og Melkisedek.
YHVH Sabaot eller hærskarenes YHVH er navnet
på Gud (fra Jes 51,15; 54,5; Jer 10,16; 32,35 ff.; Amos 4,13; 5,27) som er
Eloah. Dette vesenet har en sønn, kanskje ut fra lesningen av teksten i 1Krøn
22:11 (i stedet for hayah, SHD 1691), som sønn av Yehi Yahovah. Eloah har helt
sikkert en sønn, ut fra Ordspråkene 30:4-5. Eloahs sønn ser altså ut til å være
Israels Elohi, men han er ikke gjenstand for bønn og offer.
Denne Elohim, som er salvet av sin Gud og
har en elohims trone (Sal 45,6-7), står så i El's forsamling og
dømmer midt blant Elohim (Sal 82,1). Herav:
Stå opp, Elohim, og døm jorden (Sal 82,8).
Sluttresultatet av denne aktiviteten til YHVHs
engel som Elohim er utvidet til Davids husstand i Det gamle testamentet. Det er
derfor helt sikkert utifra Det gamle
testamentet at bestemmelsen (destiny) til de utvalgte i Davids husstand som
Israels konge var å bli som Elohim, med YHVHs engel i spissen(at their head).
Sakarja 12:8 På den dagen skal Herren forsvare Jerusalems innbyggere,
og den som er svak blant dem på den dagen, skal være som David, og Davids hus
skal være som Gud, som Herrens engel foran dem. (KJV)
Uttrykket foran dem er andre steder
oversatt med ved deres hode. Herrens engel var altså elohim i spissen
for Israels hus. Dette vesenet kan bare være Messias.
Det gamle testamentet viser altså frem til
en forfremmelse av Israels status. Kongens husstand blir opphøyet til elohim
som hersker fra Jerusalem blant folkeslagene. Vi ser at dette konseptet ikke er
fysisk og at det ikke er utviklet fra
Det nye testamentet.
Det nye testamentet (Apostlenes gjerninger
7,38) bekrefter at det var en engel som viste seg på Sinai og talte til Moses
og ga loven (Apostlenes gjerninger 7,53), og identifiserer Kristus som denne
engelen i Det gamle testamentet. Dessuten viser Det nye testamentet (Hebr.
1,8-9 med henvisning til Sal. 45,6-7) Kristi underordning og lydighet helt
konklusivt.
Det entallsordet eller navnet som brukes om
Gud den høyeste, er Eloah. Det brukes om Gud Faderen og aldri om
Kristus. Elohim er den generiske betegnelsen som brukes om den utvidede
hærskaren som opererer under Guds autoritet.
Elohim opptrer både som et råd blant hærskaren
og overfor menneskeheten. Trinitariernes oppfatning om at rådet er det samme
som magistratene i Jerusalem, er en antakelse avledet fra kommentarer i 2.
Mosebok. I det første århundret var det en akseptert oppfatning at rangen
Elohim eller Theoi også omfattet menneskeheten, og det ble også slik forstått
slik at Moses var omfattet av dette, med henvisning til både Philo og Josefus.
Den kristne holdningen var slik den ble fremstilt av Ireneus. Dette er godt
forstått av moderne forskere. Gregg og Groh refererer for eksempel til Ireneus
som sa:
Der er ingen andre som kalles Gud i skriftene unntatt alles Fader og
sønnen, og de som har del i adopsjonen (Early Arianis – A view of Salvation,
Fortress Press, Philadelphia, 1981, s. 68).
Ireneus brukte det greske begrepet theoi,
som tilsvarer det hebraiske elohim. Moderne antagelser går, utifra denne
uttalelsen, ut på at engleskaren ikke var inkludert i dette begrepet.
Man mener nemlig at de var mindreverdige i
forhold til menneskene (ut fra en misforståelse av 1Kor 6,3, som utelukkende
gjelder den falne hærskaren) også fordi man mener at de ikke var delaktige i adopsjonen, men det er jo noe
som var unødvendig for dem. De tidlige teologene mente at den falne engler var
i stand til å omvende seg (dette utdypes i verket God Revealed).
Moderne forskning viser at jødedommen
anerkjente en dualitet i guddommen - nemlig én overordnet Gud og en underordnet
Gud - helt frem til middelalderen (se Peter Hayman, Monotheism: A Misused
Word In Jewish Studies? JJS 42 (1991), 1-15; Margaret Barker, The Great
Angel: A Study of Israel's Second God, SPCK, London, 1992; og også Hurtado,
One God, One Lord: Early Christian Devotion and Ancient Jewish Monotheism,
Fortress/SCM; hans artikkel i Dictionary of Jesus and the Gospels (red.
Green McKnight og Marshall, Inter-Varsity Press, 1992); og hans upubliserte What
do we mean by "First-Century Monotheism"? (forskningsrapport fra
University of Manitoba). The Theological Wordbook of the Old Testament (93c)
avviser opprinnelsen til Elah, det bibelske arameiske navnet på Gud, som
avledet av to guder, El og Ah (forkortet Ahyeh eller "jeg skal være"
som foreslått av Feigin (JNES 3:259)). Det er liten tvil om at entiteten
Eloah er den høyeste Gud, og at dualiteten hos de israelittiske gudene direkte
involverer overordnede og underordnede former.
Når det refereres til Gud den høyeste,
skilles han fra den underordnede YHVH med epitetet hærskarenes YHVH,
eller Elyon, betegnelsen Den Høyeste. Smith (loc. cit.)
argumenterer for en utvikling av gudsbegrepet. Han hevder at Israels
opprinnelige Gud var El. Dette fordi El ikke er et Yahvistisk navn. Derfor var
El den opprinnelige hovedguden for gruppen som ble kalt Israel. Smith finner
støtte i 1. Mosebok 49,24-25, som presenterer El-navnet separat fra omtalen av YHVH
i vers 18. Også 5. Mosebok 32,8-9 gir YHVH rollen som en av sønnene til El, her
kalt Elyon.
Da den Høyeste (Elyon) ga folkeslagene deres arv, da [H]an skilte
menneskene fra hverandre, fastsatte [H]an folkenes grenser etter antallet
guddommelige vesener. For Jahves del er hans folk, Jakob hans tildelte arv
(Smith, s. 7).
Soncino oversetter den masoretiske teksten
(MT) som i henhold til Israels barns antall. Dermed er sammenhengen
begrenset til de tolv stammene og de kanaaneiske områdene, men bare av Rabbi
Rashbam.
I MT (Masoretteksten, som er den jødiske
standardversjonen av den hebraiske originalteksteen av GT, gjort i tidlig
middelalder – ov. anm.) står det bene
yisrael der Septuaginta (LXX) leser aggelon theou og Qumran leser bny
'ilhym [eller bene eliym] (jf. Smith, n. 37, som også nevner Meyer,
og Skehan BASOR 136 (1954):12-15 (jf. Klemens' første brev, som bruker aggelon
theou), og teksten i Ben Sira 17:17, som gjenspeiler senere eksegese av 5
Mos 32:8, innebærer en guddommelig hersker for hver nasjon). De eldre tekstene
støtter altså det ovenstående, og den masoretiske teksten ser ut til å ha blitt
endret på et senere tidspunkt. RSV(Revised Standard Version) adopterer dette
synet og gjengir tekstene som Guds sønner.
Fordelingen av nasjonene i henhold til
antallet Guds sønner eller Elohim/eliym viser ytterligere den utvidede orden. I
stedet for å støtte oppfatning om en utviklende struktur, støtter den snarere
en utvidet struktur som ble fordekt av fariseisk
jødedom - og en slik fordekning støttes uten alvorlige innvendinger av
trinitarianerne.
Smith sier selv:
På samme måte som det finnes få bevis for El som en egen israelittisk
gud i Dommernes tid, finnes det få bevis for Ahserah som en egen israelittisk
gudinne i denne perioden. Argumentene ... hviler på Dommerne 6, der hun nevnes
sammen med Baal.
Den
regionale forståelsen som en utvidet struktur av elim-ene er ikke fullt
ut innsett forstått av forskere. Den synkretiske integrasjonsteorien
(syncretistic integration theory) brukes til å forklare de ulike titlene og
hierarkiene. Dette var imidlertid ikke så tilfeldig (confused) blant nasjonene
som noen forskere vil ha oss til å tro. Oppfattelsen om at de utvalgte skulle bli
elohim blir tatt opp som et faktum i Gilgamesj-eposet, der Noah
(Uta-Napishtim) blir gjort til en av elimene eller elohimene (se New
Larousse Encyclopedia of Mythology, kap. 'Assyro-Babylonian Mythology', Hamlyn,
1984, s. 63).
Den såkalte Yahweh (eller mer korrekt Yahovah)
som det refereres til ovenfor, fra 5. Mosebok 32,8-9, er Israels underordnede Yahovah
som ble tildelt Israel som nøkkelnasjonen i gjenopprettelsen. Fordelingen av
nasjonene i henhold til antallet guddommelige vesener strekker seg her utover
de tretti, ettersom det ble antatt å være sytti nasjoner eller tungemål. Av
dette kan vi slutte at det skulle være sytti guddommelige elohimer i Elohims
fulle råd.
Sanhedrin eller eldsterådet som ble
opprettet på Sinai, var en prototype på den utvidede ordenen. At de nasjonale
vokterne (watchers) eller elim gjorde motstand mot Gud og Israels
YHVH, fremgår av Daniel 10,13 (jf. 5 Mos 32,18). Det utvidede rådet må altså ha
hatt et betydelig antall Elohim som gjorde opprør. Disse enhetene skal
erstattes fra de utvalgtes rekker fra og med den første oppstandelsen.
Harvey (i Jesus and the Constraints of
History, i kap. 'The Constraint of Monotheism', Westminster Press,
Philadelphia, 1982) bemerker at æresbetegnelsen brukes til å beskrive andre
skikkelser enn Gud. Moses omtales som guddommelig. Han omtales som Theios
hos Josefus (Antiquities of the Jews 3:180; 8:34,187; 10:35) og også
hos Philo (f.eks. Vita Moses 1:158). Harvey mener at omtalen av Moses
som guddommelig er et språklig fenomen som ikke kvalifiserer den unike
guddommeligheten Gud.
Ingen av kommentatorene synes imidlertid å
være klar over at det var Gud som gjorde Moses til en Elohim og
plasserte ham som Elohim i Egypt og gjorde Aron til sin profet. Disse
betegnelsene brukes bare om den guddommelige representasjonen (agency), men
delegeringen skjedde ikke bare fra Gud den høyeste til Nærværets Engel, men
også videre til Moses, som var det første konkrete bibelske beviset vi har på
at elohims rang ble utvidet til å omfatte mennesker, og det etter direkte ordre
fra Gud (se 2 Mos 4,16; 7,1). Hvis elohims rang ikke kunne delegeres etter
ordre fra Eloah, ville Gud selv ha vært skyldig i å ha tvunget Farao til å
bryte det første budet ved å gjøre Moses til en Elohim for Farao. Det vil si at
Farao ville ha hatt en annen Elohim fremfor Gud.
Men det er tydelig at budet ikke betyr noe
slikt. Ved å utnevne Moses til Elohim demonstrerte Gud at uttrykket fremfor/foran
(before) eller ved siden av (beside) betydde spesifikt i stedet for,
eller uten delegasjon og autoritet. Derfor kunne Gud utnevne Israels
underordnede Elohim i Salme 45,7 uten at det påvirket meningen av og autoriteten til det første budet. Bruken av
begrepet Elohim ved delegering til magistratene, som dommere i
Jerusalem, antas å innebære at begrepet som Gud derfor ikke strekker seg
utover tre hypostaser i virkeligheten. Et slikt absurd resonnement ser
ut til å reversere tankegangen i Det gamle testamente.
Begrepet Elohim ble brukt til å
referere både til engleskaren og om de
som hadde autoritet i prestedømmet, spesifikt om Moses, for å demonstrere at
Elohims rang, og Guds enhet og natur, ville også komme til å omfavne
menneskeheten. Hvis det motsatte var tilfelle, ville presteskapet ha drevet med
blasfemi på kontinuerlig basis.
Begrepet elohim er et flertallsord som
brukes om engleskaren, eller om Gud som handler gjennom eller med engleskaren.
Dette viser i seg selv at elohim er et flertallsord som utvider begrepet Gud og
Guds autoritet til en underordnet struktur. I 1 Mosebok 35,7 har termen elohim
et verb i flertall, men er oversatt med Gud ble åpenbart (God was revealed)
i
stedet for at gudene ble åpenbart (Gods were revealed). Det bemerker
Soncino:
Elohim, som beskriver Gud under aspektet av herredømme, kan brukes i
flertall; men ingen andre ord som betyr Gud, er noen gang brukt på denne måten.
Soncino skriver videre at den rabbinske
autoriteten Abraham ibn Esra forstod denne teksten som en henvisning til engler.
Denne teksten kan utvikles til å vise at den refererte til Nærværets engel
eller Messias. Det viktige aspektet er at logikken i bruken av elohim her
erkjennes å omfatte englehæren. I jødedommen var altså konseptet om utvidelsen
av kapasiteten til englehæren å være elohim, anerkjent. Utvidelsen av dette til (the extension to) de utvalgte (the
elect), begynte ifølge Bibelen i alle fall like tidlig som Moses.
Henvisningen til Jesaja 44,8 som et bevis på
at YHVH er én (one) Elohim - som trinitaristene bruker - er ganske enkelt feil.
I Jesaja 44,6-8 står det:
Så sier Jehova, Israels konge og hans gjenløser, hærskarenes Jehova:
Jeg er den første og den siste, og det finnes ingen annen Gud foruten meg ...
Er det noen Gud ved siden av meg? Ja, det er ingen. Jeg har ikke kjent noen
klippe. (Interlinear)
Det hevdes at Yahovah (eller feilaktig
Jehovah) er én her, men teksten viser faktisk til to enheter, Israels konge Yahovah
og hærskarenes Yahovah. Yahovah, Israels konge, snakker om hærskarenes Yahova.
Green har oversatt teksten ved å sette inn og med sin Forløser
for å få det til å se ut som om begge omtales som én. På samme måte har han
oversatt ordet biladay (SHD 1107) med uten i Jesaja 44,6 og med
ved siden av i Jesaja 44,8. Meningen som formidles her er imidlertid foruten eller ved siden av.
Jesaja 44:8 identifiserer tydelig den enheten
som omtales, nemlig hærskarenes YHVH, som Eloah. Eloah er et entallsord som
bare refererer til Gud Fader eller hærskarenes Gud. Fra Ordspråkene 30:4-5 vet
vi at denne Eloah er Gud Faderen, og at han har en sønn i sitt
gammeltestamentlige forhold til Israel. Jødedommen, islam og den bibelske
kristendommen tilber denne enheten som den ene, høyeste Gud. Israels Yahovah
blir fra det ovenstående identifisert som Nærværets Engel, som er Messias.
Teksten viser at det er to YHVH-er her, med Israels underordnede YHVH som
proklamerer hærskarenes YHVHs overhøyhet. Denne hærskarenes YHVH er Eloah, og
ved siden av ham, ja, uten ham, finnes det ingen Elohim. Dette konseptet danner
grunnlaget for det første budet. Israels YHVH er altså her separat og
underordnet.
Israels underordnede Gud, YHVHs engel som er
Messias, er ypperstepresten i Guds hus eller tempel. Han er El BethEl.
Hebreerbrevet refererer hans utnevnelse direkte fra Salme 45,6-7. Det er ingen
tvil om at denne elohim ble salvet og utnevnt over sine partnere (metoxous)
eller kamerater (Hebr. 1:9) i rådet. Elohim-rådet som han leder som
øversteprest, gjenspeiles i templets organisasjon, ettersom Sions tempel er et
eksempel på og en skygge av den himmelske strukturen (Hebr. 8,5). Yppersteprestene
i tempelet var organisert i tjuefire avdelingsyppersteprester og en sentral
yppersteprest. Organiseringen gjenspeiles i de eldstes råd i Åpenbaringen 4 og
5. Dette Rådet av Eldste/Elohim omtales i hele Midtøstens kosmologi og blir
referert til fra Sumeria til Egypt, noe som viser at den bibelske strukturen
var allment kjent (se også Eliade Gods, Goddesses and Myths of Creation,
Harper and Row, New York, 1974, s. 21-25).
Salme 89,6-9 viser til JHVH som er trofast i
de helliges (skarenes) forsamling. Han er den høyeste av de mektiges sønner
(eller Eliym som flertall av El, dvs. gudene). El er i høy grad å frykte i de
helliges (qadoshim eller helliges) forsamling (indre forsamling eller
råd). Yahovah, hærskarenes Gud, er den enheten som omtales som omgitt av
trofasthet. Åpenbaringen 4 og 5 viser at denne gruppen besto av tretti enheter,
inkludert de fire kjerubene eller levende vesener. Derfor ble det krevd tretti
sølvpenger (også prisen for en slave) for forræderiet mot Kristus (Matt 27,3.9
jf. Sak 11,12-13), ettersom det var en forbrytelse mot hele Guddommen. De
eldste har til oppgave å overvåke de helliges bønner (Åp. 5,8), og Kristus er
deres øversteprest, den av dem som ble funnet verdig til å åpne bokrullen i
Guds plan etter å ha løskjøpt menneskene og gjort dem til et kongerike og til
prester for vår Gud, dvs. rådets og Kristi Gud (Åp. 5,9-10).
Løskjøpingen av mennesker er en del av
endetidens gjenopprettelse som skjer ved Messias' andre komme som Israels
konge, hvor hans første komme forstås som Arons Messias. Dette første
messianske kommes hensikt var forsoningen for synd og opprettelsen av
Melkisedeks prestedømme. Endetidens gjenopprettelse ble forstått som en utvidelse
av elohim, slik det er fremstilt i Sakarja 12,8. I gjenopprettelsen i de siste
dager, når Messias skal komme til Sion, slik det ble forstått ut fra
Hebreerbrevet 12:22-23, involverte sekvensen av hans komme (the Advent) også forsvaret
av Jerusalem og styrkingen av byens fysiske innbyggere for det tusenårige riket.
Men som vi har sett ovenfor, sier Sakarja videre:
Og den som er svak blant dem på den dagen, skal være som David, og
Davids hus skal være som Gud (elohim), som YHVHs engel foran dem.
Det viktige her var at Sakarja ble gitt å forstå at YHVHs engel var en elohim, og at Davids
hus (David var forlengst død) skulle bestå av de som selv skulle være elohim
som en del av Davids hus. Sakarja skrev på slutten av Bibelens periode som en
av de siste bøkene som ble skrevet (angivelig ca. 413-410 f.Kr., jf. app. 77 i
The Companion Bible). Forståelsen av denne sekvensen ble dermed ikke endret i
løpet av tekstens tilblivelsesperiode. Fra DSS/Ugarit/Nag Hammadi vet vi at
forståelsen var intakt på Kristi tid.
Kirken adopterte en form for trinitarisme
som først og fremst forsøkte å fornekte det ovennevnte. Den er svært
usammenhengende og ikke-bibelsk. Kort sagt ble den tidlige formen for
trinitarisme opprinnelig utviklet av Origenes i Alexandria for å bekjempe det
såkalte gnostiske synet på et himmelsk elohim-råd, et syn som ble antatt av den
tidlige kirke. Kristus var en underordnet Gud utnevnt av sin Gud (Sal 45,7 (bruker
Eloheik) og Hebr 1,9) som var Eloah eller Theon eller ho
Theos (som Gud-en) på gresk (Joh 1,1.18). Origenes brukte det stoiske
begrepet hypostase, som er et synonym (i likhet med det platonske ousia)
som betyr virkelig eksistens eller essens, det som en ting er. Men
Origenes gir det betydningen individuell subsistens og dermed individuell
eksistens. Origenes utviklet altså et lukket hierarki med bare tre
elementer i guddommen. Faderen var den høyeste Gud. De to andre elementene,
Sønnen og Den hellige ånd, var skapninger av Faderen som ktisma. Men
Origenes' system er en forløper for trinitarisme, hvis eneste formål var å
begrense utvidelsen av muligheten til å være elohim til tre vesener, og
fornekte denne muligheten i forhold til de utvalgte og den himmelske hærskaren.
Grekerne tok opp Origenes' system i siste
halvdel av det tredje århundret. Noen, som Theognostos fra den kateketiske
skolen i Alexandria, understreket Sønnens slektskap med Faderen, selv om Sønnen
var en skapning hvis aktivitet var begrenset til rasjonelle vesener. Han
erklærte også at Sønnens substans eller ousia (han brukte det platonske
begrepet i stedet for hypostase) var avledet av Faderens substans (se
Kelly, Early Church Doctrines, s. 133). Andre la vekt på at han var
underordnet. Fra artikkelen The Origins of Christmas
and Easter (No. 235) vet vi at guden Attis hadde begge aspektene
av far og sønn. Det er en modalistisk struktur. Disse to elementene ga opphav
til trinitarisme, som er et ønske om å tillempe strukturen i gudsdyrkelsen av
guden Attis, og dens modalisme, i kristendommen for å tilfredsstille de
filosofiske innvendingene fra dens tilhengerne.
Origenes' disippel Dionysius, pave i
Alexandria, skrev et verk som tilbakeviste modalismen på grunn av et
utbrudd av sabellianisme i det libyske Pentapolis på slutten av femtitallet i
det tredje århundret. Han satte det
personlige skillet mellom Faderen og Sønnen i forgrunnen. Sabellianerne hadde
et av brevene hans til biskopene Ammonius og Euphranor som fremhevet dette
aspektet, noe Kelly (s. 134) hevder var indiskret. Sabellianerne klaget over at
origenistene laget et skarpt skille som medførte et reelt skille (amounting
to separatation) mellom Faderen og
Sønnen. Dette ble motarbeidet og begrenset av novasjonistene i Roma som
påvirket biskop Dionysius, paven. Athanasius forsøkte (De sent Dion. 4)
å renvaske Dionysius av Alexandria hundre år senere, men Basilius (Ep.
9.2) hevdet at han hadde gått til den motsatte ytterlighet i sin
anti-sabellianske iver.
Begrepet hypostaser ble til slutt
innlemmet i den katolske læren, noe som resulterte i anatemaene fra konsilene i
Chalcedon og Konstantinopel II. Strukturen resulterte i erklæringene om
Monarchia og Circumincession. Erklæringen om at Guddommen er distinkt, men
ikke separat, er i bunn og grunn en erklæring fra Monarchia og
Circumincession. Det er filosofisk absurd med tanke på det engelske (og
norske-ov.anm.) språkets funksjoner. Bruken av hypostaser og ousia
som begreper ser ut til å være et forsøk på å dekke over den manglende
sammenhengen i dette. Trinitarierne mener at Guddommen består av tre hypostaser
i én ousia, og bruker stoiske og platonske termer for å forsøke å skille
mellom dem.
Ved å fornekte betegnelsen et Værende
(a Being) for Gud og Kristus, fornekter man i praksis deres eksistens,
noe som er absurd. Når man sier at Gud er Universelt Sinn (Universal Mind)
(eller Universell Sjel/Soul), avpersonifiserer man Gud fullstendig og fornekter
Guds Sønns eksistens, bortsett fra at Sønnens eksistens begrepsmessig erklæres
som en hypostase. Det er en ordlek som ikke gir Frelseren noen realitet.
På den annen side, hvis man insisterer på Sønnens realitet (i trinitariske
mening – ov-anm.), er læren i bunn og grunn et begynnende brudd på det første
bud.
Du skal ikke ha noen annen elohim foran meg.
Enheten her er YHVH Eloheik (YHVH din
Elohim), som i Salme 45:7-8 identifiseres som den Elohim som salvet Israels
Elohi (Salm 45:8 ..“derfor har Gud din Gud salvet deg“…her brukes elohim
eloheik -ov. anm.)
Ved å opphøye vår mellomværende
(intermediary) Elohim, en av rådsmedlemmene (Salme 89:7), til samme nivå som
Eloah (Gud Faderen), bryter vi det første budet. Dette er Satans synd, han som
hevdet å være el i Elohims råd (Esek 28,2) (Heb. Moshab: et
sete,forsamling,værested-ov.anm.). Se artikkelen Det første bud:Satans synd. The First Commandment: The Sin of
Satan (No. 153).
Treénighetslærens falske premisser
Treenighetslæren hviler på en rekke falske
premisser som skal muliggjøre et paradigmeskifte (se artikkelen Binitarianism and Trinitarianism (No.
076)). Disse er
a) At elohim som guddommen bare
refererer til to enheter, uten å skille mellom Eloah og de mange enhetene,
inkludert Rådet og hærskaren (Dan 7,9ff.).
b) At disse to enhetene (og Ånden) ikke
kan skilles fra hverandre, verken faktisk eller tankemessig, og at de ikke
skikkelig kan beskrives som vesener(beings)
c) At Kristi eksistens før inkarnasjonen
ikke var som JHVHs engel.
d) At
Kristus var Guds eneste Sønn før verdens skapelse (se Job 1:6; 38:7).
e) At Kristus og Satan var de to eneste
morgenstjernene (se Job 38,7; Jes 14,12; Åp 2,28; 22,16).
f) At Kristus er Gud på samme måte som
Gud er Gud (se ovenfor) og ikke en underordnet Gud (Hebr. 1,9) sendt av
hærskarenes Herre (Sak. 2,10-11). Derfor blir han gjort til gjenstand for
tilbedelse og bønn, i motsetning til 2 Mos 34,14, Mat 4,10 osv.).
g) At Kristus var den enbårne Sønn og
ikke den eneste fødte
Gud og Sønn (monogenes theos og uion; Joh. 1:18; 3:16; 1Joh.
4:9; se også Luk. 7:12; 8:42; 9:38; Hebr. 11:17 for sammenligning). Han var den
førstefødte (prõtotokos) av hele skapelsen (Kol 1:15) og dermed
begynnelsen på Guds skapelse (Åp 3:14).
h) At Kristus hadde en eksistens fraskilt
sin eksistens som inkarnert, og at han derfor kunne ha bedt til seg selv
som Gud. En slik påstand fornekter i praksis skillet mellom Faderen og Sønnen,
og oppstandelsens totalitet. Den tilhører Antikrist (1 Joh 2,22; 4,3; 2 Joh 7).
i) At Kristus og Gud hadde samme vilje,
og at Kristus ikke hadde en egen vilje som han underordnet Gud gjennom
frivillig lydighet, i strid med Matt 21,31; 26,39; Mark 14,36; Joh 3,16;
4,34.
j) At den guddommelige naturen ikke
tillater noen gevinst eller tap (admits of no gains and losses) i Kristus.
Logisk sett ville dette fornekte de helliges oppstandelse, slik det forklares i
1. Korinterbrev 15, og i de bibelske løftene til de utvalgte. Treenighetslæren
søker å hevde at den guddommelige naturen som er gitt til de utvalgte, skiller
seg fra måten den deles av Kristus.
k) At den Hellige ånd gies etter et
bestemt mål, i strid med Joh 3,34 (RSV) og Rom 12,6.
l) At
Kristus ikke kunne ha syndet (ut fra det falske premisset om at guddommelig
natur ikke tillater noen gevinst eller tap, snarere enn ut fra Guds
allvitenhet, som visste at Kristus ikke ville synde).
m) At Kristus var en del av (consubstantial
with) Gud på en slik måte at han var lik og evig med Gud, i strid med
Filipperbrevet 2,6 og 1Timoteusbrevet 6,16, som viser at bare Gud er udødelig.
Kristi evelighet eller aioniske liv (1Joh 1,2) og alle veseners,
inkludert Kristus, stammer fra denne enheten. Både Kristus og de utvalgte har
samme opphav (Hebr. 2,11, RSV), og får sitt liv og sin evelighet (eternality) fra
betinget lydighet mot Faderen (Joh. 5,19-30), som har skapt oss alle (Mal.
2,10-15). På samme måte som Faderen har liv i seg selv, har han gitt Sønnen å
ha liv i seg selv (Joh 5,26), og vi er medarvinger, idet vi er ordinert til å
ha liv i oss selv etter fullmakt fra Gud (se artikkelen Consubstantial
with the Father (No. 081)).
n) At de utvalgte ikke er Guds sønner på
samme måte som Kristus er Guds sønn og dermed ikke medarvinger, i strid med
Rom 8,17; Gal 3,29; Tit 3,7; Hebr 1,14; 6,17; 11,9; Jak 2,5; 1Pet 3,7.
o) At den høyeste Gud kom ned i kjød og tok
bolig blant menneskene (stammer fra de falske innskuddene i 1Tim 3:16 i
Codex A. De falske innskuddene ble beholdt i KJV og manipulert inn introduksjonen
i NIV). Påstanden om at den høyeste Gud kom ned i kjød er i strid med Joh 1:18
(og Joh 1:14 hvor det var logos (eller Memra) som ble kjød), og
de mange tekstene som distanserer Kristus fra den ene sanne Gud (Eloah eller
Theon eller ho Theos som Gud-en, som er Gud Fader), Jesu Kristi Gud (Joh 17:3,
20:17; 1Kor 8:6; 2Kor 1:3) som står i hans navn (Mik 5:5).
Trinitarianerne misforstår konseptet om hvordan
Gud er én. I Shema (5 Mos 6,4) omtales Yahovah Elohenu eller Yahovah
som én Gud. Enheten i 5. Mosebok 6,5 (Yahovah Eloheicha/Eloheik – ov
anm.) kan identifiseres som Gud den høyeste, den Gud som salvet Kristus som
Israels Elohi i Salme 45,8.
Guds enhet, som er nødvendig for
monoteismen, omfatter en utvidet orden som eksisterer i enhet under en sentral
vilje i enighet og åndelig samhandling gjennom Guds ånd og kraft (1Kor 2,4-14),
som gjennom Kristus er rettet mot Gud (2Kor 3,3-4). Treenighetslæren fornekter
den foreningen som er nødvendig for monoteismen, og er logisk sett polyteistisk.
Den oppstår fordi denne verdens herskere ikke forstår, fordi de er uåndelige
(1Kor 2,8.14).
Den guden som i Ordspråkene 30,4 sies å ha
en sønn, er Eloah, fra Ordspråkene 30,5. Guds sønner er altså kjent fra Det
gamle testamentet, og spesielt Messias er kjent. Kristi forståelse av Faderen
er en konsekvens av Faderens frivillige selvåpenbaring (se Åp 1,1.6). Kristus
er ikke allvitende og har aldri hevdet å være det.
Ifølge Bibelen er Gud Kristi Gud og Far (se
Rom 15,6; 2Kor 1,3; 11,31; Ef 1,3.17; Kol 1,3; Hebr 1,1 ff.; 1Pet 1,3; 2Joh 3;
Åp 1,1.6; 15,3). Kristus henter sitt liv, sin kraft og sin autoritet fra Gud
Faderen (Joh 10,17-18). Kristus underordner sin vilje under Gud, som er Faderen
(Mat 21,31; 26,39; Mk 14,36; Joh 3,16; 4,34). Gud ga de utvalgte til Kristus,
og Gud er større enn Kristus (Joh 14,28) og større enn alle (Joh 10,29). Derfor
sendte Gud sin eneste fødte (monogene) Sønn til verden for at vi skulle få liv gjennom
ham (1Joh 4:9). Det er Gud som ærer Kristus, fordi han er større (Joh 8,54).
Gud er klippen (sur) som et
steinbrudd eller fjell som alle andre er brutt fra, flinten i Josva 5:2, den grunnleggende
og den utøvende årsak (5 Mos 32:4, se Maimonedes Guide of the Perplexed,
University of Chicago Press, 1965, kap. 16, s. 42ff.). Gud er Israels klippe,
deres frelses klippe (5 Mos 32,15), klippen som bar dem (5 Mos 32,18.30-31).
1Samuelsbok 2,2 viser at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 26,4). Det
er fra denne klippen at alle andre er hugget ut, i likhet med alle Abrahams
etterkommere i troen (Jes 51,1-2). Messias er hugget ut av denne klippen (Dan
2,34.45) for å underlegge seg verdensrikene. Det er Gud, ikke Peter,
Kristus eller noen annen, som er klippen eller fundamentet som Kristus skal
bygge sin kirke på (Mat 16,18) og som han selv hviler på.
Messias er hoved- hjørnesteinen i Guds
tempel, der de utvalgte er Naos eller Det aller helligste, Den hellige
ånds oppholdssted. Tempelets steiner er alle hugget ut av klippen som er Gud,
slik Kristus også var, og gitt til Kristus, den åndelige klippen (1Kor 10,4),
anstøtsklippen og snublesteinen (Rom 9,33), for å danne tempelet. Kristus skal
bygge tempelet slik at Gud kan være alt, i alle (Ef 4,6). Gud har gitt
Kristus å være alt og i alle (panta
kai en pasin, Kol 3,11), lagt alt under hans føtter (1Kor 15,27) og gitt
ham å være hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylden av
ham som fyller alt i alle (Ef 1,22-23).
Når Gud legger alt under Kristus, er det
tydelig at Gud er unntatt, for det er han som har lagt alt under Kristi føtter
(1Kor 15,27). Når Kristus legger alt under seg, skal Kristus selv underordne
seg Gud, som la alt under Kristus for at Gud skal være alt i alle (panta
en pasin, 1Kor 15:28, ikke i RSV)(RSV er en bibel som brukes mye av
forfatteren. I dette verset oversetter de med “be everything to everyone“ som
ikke dekker meningen- ov. anm.). De platonistiske læresetningene som søker å
slå sammen Gud og Kristus i treenigheten, er altså metafysisk nonsens som
strider mot Skriften. Kristus vil sitte ved Guds høyre hånd, etter Guds
befaling (Hebr. 1:3,13; 8:1; 10:12; 12:2; 1Pet. 3:22) og dele Guds trone slik
de utvalgte vil dele den tronen som er gitt til Kristus (Åp. 3:21), som er en
Guds trone (Sal. 45:6-7; Hebr. 1:8 eller Gud er din trone oversatt Din
trone o Gud, se fn. til kommentert RSV).
Gud som sender, er større enn den som blir
sendt (Joh 13,16), og tjeneren er ikke større enn sin Herre (Joh 15,20). Det er
helt absurd å hevde at et vesen kan ofre seg for seg selv (could be a sacrifice unto
itself). En slik handling ville logisk sett være selvmord, eller, innenfor
treenighetslæren, en delvis lemlestelse. Derfor fornekter læren oppstandelsen,
særlig ut fra 1. Korinterbrev 15.
Dermed er distinksjonen i korsfestelsen og
oppstandelsen påkrevet og fullstendig. Oppstandelsen måtte være i kjødet og
innebære en transformasjon (translation) som i svingekornbåndet (Jf 3 Mos
23,10-12 der de på dagen etter sabbaten i den usyrede brøds høytid bar inn det
første kornbånd av førstegrøden - en høst som ble fullført 7 uker senere, i
pinsen, ukenes høytid, på førstegrødens dag -
og dette kornbånd skulle svinges for Guds åsyn og symboliserer Kristus
og hans opstigning til Faderen etter sin oppstandelse som den første av
førstefrukten-ov. anm.), ellers er det ingen frelse og ingen pågående høst.
Kristi forberedelse til sin oppstigning til hans Gud og vår Gud, som er vår Far
(Joh 20,17), var virkelig og tydelig. Kristus oppfylte sitt potensiale (achieved his capacity to be God) til å bli Gud og oppnådde Guddommens fylde
kroppslig (achieved the fullness of the Godhead bodily) gjennom Den hellige
ånds gjerning. Dermed er læren om sønneskapet fra dåpen sann og fullstendig.
Situasjonen i det 1. og 2. århundret
Etter å ha etablert den bibelske posisjonen
på Kristi tid, kan vi se hvordan denne posisjonen var til stede i løpet av det
første og andre århundret. Ut fra Justin Martyrs og Ireneus' tekster vet vi at
denne forståelsen var utbredt i oldkirken.
Justin Martyr sier at Gud lærte det samme gjennom
profetene som gjennom Moses, og dette bekreftes ovenfor (se Dialog med
Trypho, kap. XXVII, ANF, bind I, s. 207f.). Justin lærte at Gud avlet, som
begynnelsen, en viss rasjonell kraft fra seg selv som kalles, ved Den hellige
ånd: nå Herrens herlighet, nå Sønnen, igjen Visdom, igjen en engel, så Gud
(Theos), og så Herre og logos. Justin identifiserer ham som fyrsten for Herrens
hær som viste seg for Josva (ibid., LXI). Dette avsnittet er hentet fra
utlegningen av Ordspråkene 8,12ff. der Visdommen ble identifisert som Messias,
som ble skapt av Gud, og Guds vilje ble deretter utført av Messias. Justin
mener (ibid., LXII) at Gud i skapelsen snakket med enheter som var numerisk
forskjellige fra ham selv. Moses ble derfor ansett for å erklære at skapelsen
involverte minst to vesener som var numerisk forskjellige fra hverandre.
Ditheister forsøker å isolere dette til to, og trinitarister slår det sammen
til tre utydelige hypostaser. Elohimene var faktisk flere, noe som
fremgår av de andre tekstene som er nevnt ovenfor, spesielt Salme 45,6-7, som
tilskriver Kristus flere partnere.
Ireneus (ca. 125-203) skrev om problemstillingen
rundt det å utvide begrepet elohim (eller theoi på gresk) til
også å gjelde menneskene. Irenaeus er viktig fordi han ble undervist av
Polykarp, Johannes' disippel (se Butler, Lives of the Saints, Burns
& Oates, UK, 1991, s. 56). Dermed kan vi være ganske sikre på at Irenaeus'
forståelse (uten å være en forfalskning) var tilnærmet lik oldkirkens. Han
støttet utvilsomt kvartodecimanerne (den første kirke som holdt påsken etter
den opprinnelige tempelkalenderen i føge bibelen- ov. anm.) og meglet i
påskestriden (Butler, ibid., s. 197), selv om han var isolert fra Lilleasia,
siden han befant seg i Lyon. I sitt verk Against Heresies (Mot
vranglære) forklarte han konseptet om at
de utvalgte skulle eksistere som elohim.
Irenaeus mente at englene og verdens skaper
ikke var uvitende om den høyeste Gud, i det de forstod at de var hans eiendom og skapninger, og at de
var underlagt ham (Bk. II, kap. VI, ANF, s. 365). Ireneus omtalte ikke
tidsalderens skaper (creator of the age), som var Messias, som Gud den høyeste
eller den Allmektige (ibid., kap. VI, s. 2). Fra dette verket ser vi at de
greske begrepene Demiurgen og Pleroma hadde invadert begrepene om det som
kalles æoner og hadde forsøkt å blande de bibelske begrepene med gresk
metafysikk og dermed ødelegge dem. Gnostikerne ble tvunget under jorden, ble en
del av mysteriekultene og utviklet seg til slutt til å etablere treenigheten.
Dette er utdypet andre steder.
Ireneus (og Justin) lærte
at oppstandelsen var fysisk, og at Gud ville gjøre kroppene uforgjengelige og
udødelige (ANF, bind I, s. 403). Gud anses å
være Skaperen (ibid., s. 404) i motsetning til Kristus, som skapte verden under
denne Gud (ibid., s. 405). Ireneus mente at Den hellige ånd hadde utpekt både
Faderen og Sønnen (fra Sal 45,6-7) som Elohim eller Theoi - Faderen utpekte Sønnen.
Ireneus mente at Salme 82,1 refererte til
Faderen, Sønnen og de utvalgte (de som tilhører adopsjonen, altså kirken) når
det stod:
Gud står i gudenes (theoi) menighet , han dømmer blant gudene (Adv.
Her., bk. III, kap. VI, ANF, bind I, s. 419).
Han forstod ikke helt omfanget av de
utvalgtes brorskap, som omfattet hele hærskaren, som er brødre i Riket.
Åpenbaringen ble gitt til Johannes i eksil på Patmos etter at han hadde lært
opp Polykarp. Ifølge Åp 12,10 er englene de utvalgtes brødre. Åpenbaringen 4 og
5 viser at de utvalgte er blitt løskjøpt til de eldstes råd for å bli konger og
prester blant
engleskaren. Kristus sier at de utvalgte skal bli likestilt med englene
(isaggelos fra isos og aggelos (Luk. 20:36), som betyr å
være en del av dem som en orden). Kristus bekjenner oss for sine brødre for
englene.
Ireneaeus mente at kirken var Guds synagoge,
som Sønnen hadde samlet til seg selv. I Salme 50,1 menes det at gudenes Gud (uttrykket
Gudenes Gud/ho theos theon brukes her i LXX/Brentons oversettelse – ov.
anm.) refererer til Gud. Vår Messias var den theos eller Gud som skal komme
åpenlyst og ikke tie (Sal 50,3), og som åpenlyst viste seg for dem som ikke
søkte ham (Jes 65,1), og navnet guder i Sal 50,1(Jfr LXX ovenfor: God of Gods
-ov.anm) der guder (Gods) refererer til de utvalgte som Kristus skal ha referert
til da han sa:
Dere er guder og den Høyestes sønner (Joh 10,34-35, jf. Sal 82,6)
(ibid.).
Det blir derfor helt feil når kirken på to
årtuseners avstand hevder at Kristus brukte en tekst som refererte til
magistratene i Jerusalem, når en av Polykarps disipler mente at han refererte
til de utvalgte som elohim. Irenaeus mente at de som trodde på Kristus, var
Guds sønner, medarvinger til Kristus og dermed elohim.
Irenaeus mente også at Kristus var Sønnen
til Jeg er den jeg er (YHVH), eller mer korrekt: Jeg vil være det jeg
vil bli (I will be what I will become) (jf. Oxford Annotated RSV;
fra 2 Mos 3,14). Tittelen ble altså overført ved delegering. Ireneus siterer
Jesaja slik:
Også jeg er vitne (erklærer han), sier Herren Gud, og Sønnen som jeg
har utvalgt, for at dere skal kjenne og tro og forstå at JEG ER (Jes 43,10)
(ibid.).
Soncino gjengir teksten:
Dere er mine vitner, sier Herren, og min Tjener som jeg har utvalgt,
for at dere skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er han; før meg ble det
ikke dannet noen Gud (El), og det skal heller ikke bli noen etter meg.
Sitatet fra Ireneus og Soncino-varianten,
som mer eller mindre bekrefter Ireneus, viser at JEG ER refererer til Gud, som
er Faderen. Henvisningen til tjener i Soncino-varianten viser ifølge Ireneus
til Messias. Soncino forsøker å sette likhetstegn mellom Min tjener og de
tidligere vitnene, som Israel, selv om ingen rabbinsk autoritet er sitert. Det
som er sikkert, er at denne teksten ble oppfattet å indikere at bare Gud, og ikke Messias, var
pre-eksisterende. I tillegg skilles Messias fra Gud.
Ireneus viste at hans forståelse av Jesaja
44,9 og Jeremia 10,11 i forbindelse med spørsmålet om avgudene, var at avgudene
var avguder av demoner(Adv. Her., Bk. III, kap. VI, ANF, s. 419). Disse
demonene ble fjernet fra theoi eller elohim. Med henvisning til
Jeremia 10,11 siterer Ireneus:
De guder som ikke har skapt himmelen og jorden, skal forgå fra jorden
under himmelen. For når han skriver at de skal gå til grunne, viser han at de
ikke er guder (elohim eller theoi) i det hele tatt.
På denne måten ble avgudene i seg selv ikke
forstått som rene avguder (simple idols), men snarere som legemliggjøringen
(embodiment) av demonen de representerte (se også Bk. III, kap. XII:6, ibid.,
s. 432). Dette var den vanlige oppfatningen i hele den antikke verden. Fjernelsen
av demonene, og at de ble holdt i varetekt og senere dømt, fjernet dem fra kategorien
elohim (Thus, the removal of the demons and their restraint and later judgment
removed them from the category of elohim). Ireneus viser med henvisning til 2.
Mosebok 7,1 at Moses faktisk ble gjort til elohim for Farao, men at profetene
ikke kaller ham Herre eller Gud. Ånden omtaler ham snarere som Moses, Guds
trofaste tjener (Hebr 3,5; 4 Mos 12,7), og det er også slik Messias omtales i
tekstene. Hver av elohimene er altså en underordnet tjener for Eloah, Elyon-en.
Ireneus (ibid., s. 421) sier at Kristus
bekjente Cæsar som Cæsar og Gud som Gud, ut fra Matteus 22,21, og også ut fra
Matteus 6,24 ved å tjene Gud og ikke mammon. Dermed tok Kristus avstand fra
påstanden om å være Gud-en (se også ibid., s. 422).
Irenaeus siterer Filipperbrevet 2,8 og viser
at forholdet Kristus hadde som Gud og dommer, var avledet fra Guden over alle
fordi han ble lydig til døden (ibid., kap. XII,8, s. 433). Ireneus siterer LXX
fra Jesaja 9,6, der det står at Messias var Emmanuel, budbæreren [eller
engelen] fra Faderens store råd (ibid., kap. XVI,3, s. 441). Han viste
dermed at engelen fra det store råd i Det gamle testamentet (LXX) ble forstått
som Kristus.
Ireneus avviser konseptet om at Jesu lidelse
kan skilles fra Messias/Kristus ved å hevde at Kristus forble ubererøt av
lidelse og død. Med andre ord avviser han forsøket på å hevde at Messias'
guddommelige aspekt kan skilles fra mennesket Jesus på jorden. Dette ble en
lære i de gnostiske sektene, som forvrengte Markusevangeliet og ignorerte
andre. Ireneus viser også hva som ble grunnlaget for sektenes feil. Ebionittene
brukte bare Matteusevangeliet. Dermed trakk de feilaktige konklusjoner om
Kristi stilling. Senere brukte athanasianerne eller trinitarianerne betegnelsen
ebionitt i et forsøk på å stemple alle som, av enhver overbevisning,
lærte Kristi subordinasjon (under Faderen-ov.anm.) som kjettere i det man
trekte en linje som gikk fra ebionittene til de partiene som var involvert i
stridighetene i Nikea og som ble stemplet som arianere. Slike påstander er
uriktige når man ser på de oldkirkelige forfatterne som før Nikea var
subordinasjonistiske (jf. artikkelen Early Theology of the
Godhead (Nr. 127)).
Ireneus var tydelig på at det bare fantes én
Gud eller Fader, nemlig Gud Faderen. Messias var hans sønn. Han sier at Marcion
også mutilerte Lukasevangeliet for å etablere sin egen lære. Valentinianerne
brukte Johannes på bekostning av de andre og inkluderte også pseudoevangelier.
Faktum er at den gang som nå må Skriftene, med omhu, brukes sammen og ikke
selektivt hver for seg. Irenaeus viser en avansert forståelse av evangelienes
firfoldige natur og deres betydning i forhold til kjerubene (ibid., Bk. III, kap.
XI:8, s. 428-429).
Ireneus avviste tanken om at Jesus kunne ha
lidd og stått opp igjen, og at den som oppsteg
i det høye, var en annen som forble uaffisert av lidelse og død
(remaining impassible). Irenaeus mente at den Kristus som Gud lovet å sende,
sendte han i Jesus, som de korsfestet og Gud oppreiste (ibid., kap.
XII:2,4,5, s. 430-431).
Denne teologen blander ikke sammen Gud og
Kristus, og han sier klart og tydelig at apostlene ikke forandret Gud, men at
Kristus ble sendt av Gud. Irenaeus sier:
Hermed kjenner dere Guds ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus
er kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som deler (eng.: separates) Jesus
Kristus, er ikke av Gud, men av Antikrist (Kap XVI:8 med henvisning til 1Joh
4:1,2). Merk: Vulgata og Origenes er enige med Ireneus. Tertullian ser ut til å
anerkjenne begge lesemåtene. Sokrates sier (VII,32. s. 381) at avsnittet var
blitt forvansket av dem som ønsket å skille Kristi menneskelighet fra hans
guddommelighet. Polykarp (Ep., c, vii) synes å være enig med Ireneus, og det
samme gjør Ignatius (Ep. Smyr., c, v) (se fn. til ANF, ibid., s. 443, som også
siterer Burton Ante-Nicene Testimonies to the Divinity of Christ).
Enhver lære som søker å dele Kristus ved samtidig
å tildele ham både en jordisk og
himmelsk plassering (by conjoint relocation to both earthly and heavenly
realms), ble av oldkirken oppfattet som Antikrists lære. Endringen av teksten
ser ut til å ha skjedd i Østen. Bibeltekstene er fortsatt ukorrigert den dag i
dag.
Ireneus sier at Guds Ånd dalte ned over
Kristus som en due for å oppfylle Jesaja 11,2 (Guds Ånd skal hvile over ham) og
Jesaja 61,1 (Herrens Ånd er over meg fordi han har salvet meg). Det er altså
ikke dere som taler, men deres Fars Ånd som taler i dere (Matt. 10:20) (ibid.,
kap. XVII:1, s. 444). Den Hellige Ånd ble derfor forstått slik at den var fra
Gud og ikke fra Kristus, men gjennom Kristus, som forklart ovenfor.
Dette var slik, så det var:
... Guds Sønn, som ble gjort til Menneskesønnen, og som i fellesskap
med ham ble vant til å bo i menneskeslekten, til å hvile sammen med menneskene
og til å bo i Guds verk, for å virke Faderens vilje i dem og til å fornye dem
fra deres gamle vaner til Kristi nyskapelse (ibid.).
Ireneus lærte at de utvalgte ville komme til
å ikle seg udødelighet slik at de kunne
bli adoptert som sønner (ibid., kap. XIX:1).
Ånden forente de utvalgte med Gud og førte
fjerne stammer til enhet, og ga Faderen førstegrøden av alle folkeslag (ibid.,
2). Kristus var redskapet for denne handlingen, men han var ikke gjenstand for
tilbedelse eller arkitekten bak den. Likevel var han den underfulle rådgiver og
mektige gud som omtales i Jesaja 9,6 og som dommeren i Daniel 7,13 (ibid.).
Kristus anerkjente imidlertid Faderen som
sin Gud, slik også David gjorde ved å sitere den samme Salme 22:1, der David
først sa:
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Kristus sa dette igjen på korset, slik det
står i Matteus 27,46 og Markus 15,34. Begge tekstene refererer til Eloah, den
høyeste Gud og Kristi Gud og Far. Ordene Kristus brukte er arameiske - han skal
nemlig ha sagt:
Eli, Eli, la'ma sabach-th'a'ni.
Dette er en engelsk translitterasjon av en
gresk translitterasjon av det arameiske 'eli, 'eli lamah 'azabthani. Ordet for
Gud er det arameiske El, men tilsvarer her Eloah, som Gud som uttrykker sin
vilje til sin sønn. Ikke desto mindre ble Kristus og de utvalgte kalt gud
(elohim) ved utvidelse og inklusjon av
og i dette (nonetheless, Christ and the elect were called God (elohim)
by extension).
Ireneus sier:
Det er ingen andre som Skriftene kaller Gud enn Faderen til alle, og
Sønnen og de som har adopsjonen (Adv. Her., Bk. IV, Pref. 4, ANF, s. 463).
Videre:
[1. Siden derfor dette er sikkert og fast (sic), at ingen annen Gud
eller Herre ble kunngjort av Ånden, unntatt Han, som Gud, hersker over alt,
sammen med sitt Ord, og de som mottar adopsjonens ånd [se iii. 6,1], det vil si
de som tror på den ene og sanne Gud, og på Jesus Kristus, Guds Sønn; og
likeledes betegnet apostlene av seg selv ingen annen som Gud, eller omtalte
[ingen annen] som Herre; og, hva som er mye viktigere, [siden det er sant
(sic)] at vår Herre [handlet på samme måte], som også befalte oss å bekjenne
ingen som Far, unntatt Ham som er i himlene, som er den ene Gud og den ene Far;
... (ibid.., p. 463).
Det er derfor absurd å hevde at oppfatningen
om at de utvalgte vil bli elohim, ikke var den opprinnelige oppfatningen i
kirkens to første århundrer, gitt at Ireneus er den nærmeste forbindelsen vi
har til kirkens doktriner, og at han så tydelig inntok denne posisjonen. Videre
er det hevet over enhver tvil at denne posisjonen er den sammenhengende planen
i Skriften, ikke bare i selve Skriften (Scriptures proper), som etter bibelsk
definisjon var Det gamle testamentet (Dan. 10:20; Mat. 21:42; 22:29; 26:54; Mk.
12:10,24; 14:49; 15:28; Luk. 4:21; 24:27,32,45; Joh. 2:22; 5:39; 7:38; etc.),
men også i evangeliene og i skriftene i Det nye testamentet.
I selve avsnittet som omhandler de utvalgte
som elohim, nemlig Joh 10,35, introduserer Kristus konseptet om at Skriften
ikke kan brytes cannot be broken). Valget av dette avsnittet som eksempel var
ikke tilfeldig. Nettopp dette konseptet kjennetegner vår bestemmelse (our
destiny) og er det aspektet som motstanderen helst vil angripe, og som er
formålet som treenigheten ble utformet for. Evangeliene er spesielt tilegnet å utlegge det kommende Guds rike. Apostlenes
skrifter skal forberede de utvalgte og vise hvordan det skal gjennomføres. Men
alle apostlene, som Paulus påpekte, mente at:
Hele Skriften er inspirert av Gud (eller innåndet av Gud) og nyttig til
undervisning, til overbevisning, til rettledning og til oppdragelse i
rettferdighet (2Tim 3,16).
Skriften er bærer av den kongelige lov:
"Du skal elske din neste som deg selv" (Jak. 2,8), og ingen skrift
kan tolkes privat (2. Pet. 1,20). En lære som ble utviklet av tre kappadokiske
teologer på 400- og 500-tallet (treenighetslæren- ov. anm.), og som er i strid
med Skriften og kirkens tidlige standpunkt, må derfor bekjempes med all kraft.
Det er et åpenbart brudd på det første budet, som gjør Kristus lik Gud. Dette
var så åpenbart hensikten at avsnittet i Filipperbrevet 2:6 ble endret i KJV for
å gjenspeile dette aspektet og skape en illusjon om at Kristus var lik Gud.
Dette er å anklage Kristus for avgudsdyrkelse, slik som Satans synd.
Ingen kristen kan akseptere
treenighetslæren, ettersom den fornekter Gud Faders allmakt og fornekter vårt
potensiale (rejects our destiny). Av disse grunnene har Guds menigheter blitt
forfulgt i 1600 år.
De utvalgte har blitt forfulgt på grunn av
denne læren av dem som kaller seg ortodokse, eller som i alle fall har fått aksept
på denne tittelen, fordi deres doktrine om styresett (doctrine of government) passet best til den sivile strukturen i det
imperiet som utnyttet dem. Guds menigheter har helt frem til nyere tid hatt en
annen organisasjonsstruktur som har hjulpet dem til å motstå den forfølgelsen
de har vært utsatt for.
Paulus forteller at menigheten ved mange
anledninger har hatt lærestrid, selv om de ikke har hatt for vane å være glade
i stridigheter (1Kor 11,16). Han forteller at det har oppstått tvister som har
ført til splittelse i Guds menigheter.
For det må også være vranglære blant dere, for at de som er rettroende,
skal komme til syne blant dere (1Kor 11,19).
Uenighet om Guds natur og Kristi
underordning har oppstått også tidligere i kirkens epoker. Resultatet har vært
splittelse. Gruppene som har omfavnet trinitarisme, eller dens modalistiske
ekvivalent på Johannes' tid, har enten forlatt kirken når feilene deres ble
påpekt, slik som hos Johannes (1Joh 2,19), eller de har forfalt til antinomisme
og blitt protestanter, slik det skjedde blant Waldenserne. Kristus grep ikke
inn, i hvert fall ikke ved den siste anledningen. Hver enkelt måtte ta et valg
basert på sin egen forståelse, slik den ble utviklet av Den hellige ånd.
Tradisjonelt har utlegningen av
treenighetslæren foregått over tid. Det første trinnet var å utlegge læren om
at Kristus var sam-evig (co-eternal) med Gud fra begynnelsen av, i motsetning
til fra hans tilblivelse (from his direction), slik som de utvalgte og hele
hærskaren. På bakgrunn av denne feilslutningen ble læren om Kristi likeverd (co-equality)
videreutviklet til det ble ansett som kjetteri å hevde hans avhengige
underordnethet til Gud, eller at han var prõtotokos, den førstefødte av
hele skaperverket, begynnelsen på Guds skapelse. Prõtotokos er ikke en
tittel, slik den tidlige forståelsen viser. Derfor sier Kristus i Åp 3,14 til
Laodikea-menigheten at han var begynnelsen eller arche av Guds
skaperverk (jf. artikkelen Arche of the Creation of
God as Alpha and Omega (No. 229)). Det virker som denne kirken
lærte at han ikke var det. De var den eneste kirken som gjorde det, og enhver
lære om epoker må konkludere med at kirkens siste epoke gjør det samme. Feilen ved
co-eternalitet, ab origine, begynte å bli avdekket i Guds kirker for
første gang på fem hundre år en gang etter 1940, sannsynligvis på 1950-tallet.
Denne villfarelsen må forstås og rettes opp.
Bibliografi
Albright, W. F. Yahweh and the Gods of
Canaan (London, 1968).
Armstrong, Karen, A History of God (Heinemann,
London, 1993).
Barker, Margaret, The Great Angel: A
Study of Israel's Second God, SPCK, London, 1992;
Brown-Driver-Briggs-Gesenius om El (SHD
410), side 42,
Butler, Lives of the Saints, (St.
John, Polycarp, Irenaeus) Burns & Oates, UK, 1991, s. 56.
Driver, G.R. Canaanite Myths and Legends
(Edinburgh, 1956).
Fox, R.L. The Unauthorised Version: Truth
and Fiction in the Bible (London, 1991)
Ginsburg, Introduction to the Hebrew
Bible, s. 318-334.
Harvey, Jesus and the Constraints of
History, kap. "The Constraint of Monotheism", Westminster Press,
Philadelphia, 1982).
Hayman, Peter Monotheism: A Misused Word
In Jewish Studies? JJS 42 (1991), s. 1-15.
Hurtado, One God, One Lord: Early
Christian Devotion and
Ancient Jewish Monotheism, Fortress/SCM;
Dictionary of Jesus and
the Gospels (red. Green McKnight og Marshall, Inter-Varsity Press, 1992) artikkel
What do we mean by
“First-Century Monotheism”? (University
of Manitoba research paper (unpublished)
Kelly, Early Church Doctrines, s.
133.
LaCugna, C.M. GOD FOR US: The Trinity and
Christian Life (Harper, San Francisco, 1993).
LaCugna, C.M. (Encyc. of Religion,
art. 'Trinity')
Justin Martyr, Dialogue with Trypho,
kap. XXVII, ANF, bind I, s. 207f.
Pritchard, The Ancient Near East: An
Anthology of Texts and Pictures, Princeton 1958, s. 278-282).
Sabourin, Leopold S.J., The Psalms: Their
Origin and Meaning, (Alba House, NY;
Smith, Mark S., The Early History of God
(Harper, San Francisco, 1990, s. 8).
Theological Wordbook of the Old Testament,
Harris ed., Moody, Chicago,
1980, s. 93).
Vermes, G. The
Dead Sea Scrolls in English
Early Arianism - A View of Salvation, Fortress Press,
Philadelphia, 1981, s. 68.
New Larousse Encyclopedia of Mythology, kap. 'Assyro-Babylonian
Mythology', Hamlyn, 1984, s. 63).
Eliade, Gods, Goddesses and Myths of
Creation, Harper and Row, New York, 1974, s. 21-25.
Josephus (Antiquities of the Jews
3:180; 8:34,187; 10:35).
Philon (Vita Moses 1:158)
Irenaeus, Adv. Her., bk. III, kap.
VI, ANF, s. 419
Strong’s
Hebrew Dictionary
The Companion
Bible
The Oxford Annotated Bible-RSV
The RSV
The
Interlinear Bible
The Septuagint
(LXX)
The Soncino
Cox, W. E. (ccg.org)
Gud åpenbart Kapittel 1 Antikkens monoteisme (nr. G1).
Mystikk Kapittel 4 Jødekristendommen (nr. B7_4).
Melkisedek (nr. 128)
Opprinnelsen til jul og påske (nr. 235)
Det første bud: Satans synd (nr. 153).
Binitarisme og trinitarisme (nr. 076)
Konsubstantiell med Faderen (nr. 081).
Tidlig teologi om Guddommen (nr. 127).
Skapelsen av Gud som alfa og omega (nr. 229)
q