Guds kristne kirker
[252]
Det første store budet
[252]
(Utgave 1.2 19981005-19990607) Audio (på engelsk)
Loven består av to bud. Disse to store budene danner grunnlaget for hele loven og vitnesbyrdet til profetene, inkludert Jesus Kristus, og er nedtegnet i det vi kjenner som Bibelen. Det første store budet lyder: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Det andre store budet lyder: Du skal elske din neste som deg selv.
Christian Churches of God
PO Box 369, WODEN ACT 2606, AUSTRALIA
E-mail: secretary@ccg.org
Copyright © 2003 Wade Cox)
(Tr. 2003)
Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn på inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org og http://www.ccg.org
Det første store budet [252]
Innledning
Forståelsen av loven og formålet med den har blitt tillagt ulik betydning gjennom tidene. Det synes som om perspektivet har forskjøvet seg i takt med tiden, slik at loven kan betraktes som ulike lag med skiftende vektlegging. Grovt sagt virker det som om de tidlige profetene hovedsakelig betraktet loven i betydningen sosial rettferdighet. Senere profeter har gitt uttrykk for en sterk fokusering på liturgi og prestevirksomhet. Noen er opptatt av den profetiske dommen og at Israel skal gjenoppbygges i henhold til loven. Det såkalte Nye testamente fokuserer på temaet rundt den messianske autoriteten og videreføringen av loven, i motsetning til den nyere metoden som bygger på rabbinske oppfatninger og uttalelser. Det koptiske evangeliet til Thomas blir innledet med et spørsmål som danner fokus for hele budskapet. Forutsetningen for tidsangivelsene var hvor ofte man skulle be, når man skulle faste, samt hvor mye man skulle gi i almisse. Alle disse lagene er beholdt og sammenfattet i Koranen, som slutter sirkelen og vender tilbake til fokuseringen på sosial rettferdighet.
Enhver detaljstudie av loven krever at man undersøker hva som er vektlagt i de ulike skriftene gjennom historien, samt formålet med den opprinnelige lovgivningen. Det er en sak som fremstår som den viktigste, og det er at Kristus ikke fjernet den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven. Som vi skal se, har hele budskapet gjennom den bibelske historien gått ut på å få menneskene til å elske og således adlyde Gud samt elske sin neste.
I budene, gjennom en analyse av Guds lover, ser vi en sammenhengende redegjørelse av Bibelens budskap utvikle seg gjennom historien. Guds lov er den samme nå som den alltid har vært. Alle problemer og bekymringer rundt liturgi, renhet, almisser og grunnlag for troen blir løst ved en riktig gjennomgang av loven, fremstilt for hver sjuårssyklus og grunnfestet i den.
Vi skal få se at vi ikke blir frelst ved å overholde loven. Vi blir frelst ved nåde. Uten Den Hellige Ånd kunne vi ikke følge loven, slik som Juda stamme og de hedenske nasjoner så tydelig har vist gjennom de siste tre tusen år. Vi følger loven siden vi er forpliktet til det gjennom vår kjærlighet og lydighet overfor Gud. Det var alltid hensikten at vi skulle gjøre dette, det er kun presteskapet i denne verden som har formidlet en annen lære eller forvrengt Guds lover og hans kalender slik at de ikke kan følges på riktig måte.
Moderne konvensjonell kristendom lærer feilaktig at Guds lov ble spikret fast til korset på grunn av en uriktig forklaring i Kolosserbrevet 2:14–15. Det var skyldbrevet som belastet oss med lovens krav – cheirographon – som ble spikret fast til korset, ikke selve Guds lov. Den romerske formen av det som skulle komme til å kalles kristendom forsøkte å tilpasse Kristus til en form av det gamle hedenske trossystemet og plassere dette systemet i den eksisterende gresk-romerske politiske ordningen. For å gjennomføre dette, var det tvunget til å underminere og ødelegge hele det bibelske systemet uten at det i virkeligheten skulle se ut som om det ble ødelagt. Således ble de fiktive elementene i Det nye testamente skapt og avskaffelsen av Guds lov fikk sin begynnelse. Utskiftningen av den bibelske kalenderen fant sted. Den hedenske kalenderen med sin soldyrkelse, jul og påske byttet plass med Guds kalender og hans regler for tilbedelse.
Romerne tilpasset religionen til imperiet, og da imperiet falt, lagde de et bilde av dyret og lot religionen styre de nasjonale områdene hvor imperiet selv tidligere hadde hatt makten. Dette kunne bare gjennomføres ved å bruke den fullstendig modifiserte formen av det religiøse systemet siden Guds eksisterende lover helt og holdent stod i strid med det gresk-romerske politiske og religiøse systemet under en treenig gud. Dette falske religiøse og politiske systemet eksisterer fortsatt, og Europa har vært forpliktet til å håndheve det. Dette vil imidlertid endre seg i en ikke altfor fjern fremtid.
Det er vår oppgave, som uttrykkelig fremsatt i Guds lov, å studere og forklare loven. Ved å gjøre dette, ser vi hva som på lang sikt vil erstatte den under Messias. Hadde vi gjort dette fortløpende siden loven ble gitt oss, ville vi ikke ha blitt ledet bort fra den, og historien vår hadde sett annerledes ut.
Budene i lovgivningen
I motsetning til den allmenne myten var Guds lov og budene i sin helhet til stede fra begynnelsen. Dette fremgår av tekstene som omhandler doktrinen om arvesynden, (Doctrine of Original Sin Part 1 The Garden of Eden [246] og Doctrine of Original Sin Part 2 The Generations of Adam [248]). Forestillingen om en lov ifølge Noa, som gikk forut for overleveringen av loven på Sinai-fjellet, er en fiksjon som stammer fra senere rabbinsk jødedom. Forståelsen og frykten for Gud fantes i Israel fra Adam via patriarkene og fortsatte inn i Egypt.
Annen Mosebok 1:17-21 17 Men jordmødrene fryktet Gud, de gjorde ikke som kongen i Egypt bød dem, men lot guttebarna leve. 18 Da kalte kongen i Egypt jordmødrene til seg og sa til dem: Hvorfor gjør dere dette og lar guttebarna leve? 19 Jordmødrene svarte Farao: De hebraiske kvinner er ikke som de egyptiske. De er sterkere, og før jordmoren kommer til dem, har de født. 20 Og Gud gjorde vel mot jordmødrene. Folket økte og ble meget tallrikt. 21 Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav ham dem etterkommere.
Og Gud talte til sine tjenere profetene, og spesielt Moses gjennom Yahovahs engel (jf. studieskriftet The Angel of YHVH [24]).
Annen Mosebok 3:2-22 2 Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. 3 Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. 4 Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. 5 Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det sted du står på, er hellig grunn. 6 Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å se Gud. 7 Og Herren sa: Jeg har så visst sett mitt folks nød i Egypt. Jeg har hørt deres klagerop over slavefogdene, og jeg vet hva de lider. 8 Nå er jeg steget ned for å utfri dem fra egypterens hånd. Jeg skal føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning. Det er det landet hvor kana’aneerne bor, og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. 9 Israels barns skrik har nå nådd opp til meg. Jeg har også sett hvordan egypterne mishandler dem. 10 Gå av sted! Jeg sender deg til Farao. Du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypt. 11 Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulle gå til Farao, og at jeg skulle føre Israels barn ut av Egypt? 12 Han sa: Sannelig, jeg vil være med deg. Dette skal være et tegn for deg på at jeg har sendt deg: Når du har ført folket ut av Egypt, da skal dere holde gudstjeneste på dette fjell. 13 Da sa Moses til Gud: Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! – og de så spør meg: Hva er hans navn? – Hva skal jeg da svare dem? 14 Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. 15 Så sa Gud til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig til, så skal de kalle meg fra slekt til slekt. 16 Gå og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, deres fedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har åpenbaret seg for meg og sagt: Jeg har sett til dere og jeg har sett hva som er blitt gjort mot dere i Egypt, 17 og jeg har sagt: Jeg vil føre dere ut fra alt det onde dere lider i Egypt, til kana’aneernes og hetittenes og amorittenes og ferisittenes og hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning. 18 De skal komme til å høre på dine ord. Og du skal gå inn til kongen i Egypt, du og de eldste i Israel, og dere skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss! La oss nå gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud. 19 Men jeg vet at kongen i Egypt ikke vil la dere få fare uten at han får kjenne en sterk hånd over seg. 20 Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypt med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblant dem. Så skal han la dere fare. 21 Og jeg vil la dette folk vinne godvilje hos egypterne, så dere ikke skal gå tomhendt når dere drar ut. 22 Hver kvinne skal be sin grannekone og dem som bor i hennes hus, om smykker av sølv og gull og om klær. Dette skal dere la deres sønner og døtre ta på seg. Det er det bytte dere skal ta fra egypterne.
JEG ER DEN JEG ER er ’eyeh ’asher ’eyeh eller JEG SKAL VÆRE DET SOM JEG SKAL KOMME TIL Å BLI (eller I WILL BE THAT WHICH I WILL BECOME (jf. fotnote til Oxford Annotated RSV). Den eneste sanne Gud som alene er udødelig (Joh 17:3, 1 Joh 5:20, 1 Tim 6:16), Den Høyeste (Elyon) (5 Mos 32:8). ELOAH (Esras 4:24 – 7:26; Ordspr 30:4-5) skulle gjøre sitt ytterste for å bli Gud som ELOHIM. Og denne evnen gav han til sine sønner (Sal 82:1, 6).
Han salvet sin åndelige sønn til Elohim,
Salmene 45:7-8 7 Din trone, Gud, står fast for evig og alltid, rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav. 8 Du elsker rettferd og hater ondskap, derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.
Og sendte ham ut til menneskene.
Hebr 1:8-9 8 Men om Sønnen sier ham: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsket rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.
Dette ble gjort slik at de også kunne komme til å bli ELOHIM.
Salmene 82:1-6 1 En salme av Asaf. Gud står i Guds menighet, midt iblant guder holder han dom: 2 Hvor lenge vil dere dømme urettferdig og holde med de ugudelige? Sela. 3 Vern den ringe og farløse, la den elendige og fattige få sin rett! 4 Redd den ringe og fattige, frels ham fra de ugudeliges hånd! 5 De skjønner intet, og de forstår intet. De vandrer i mørket. Alle jordens grunnvoller vakler. 6 Jeg har sagt: Dere er guder, dere er alle Den Høyestes sønner.
Eloah gav Israels folk til sin sønn som hans eiendom, som Yahovah av Israel.
5 Mosebok 32:8-9 8 Da Den Høyeste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner. 9 For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel.
Mennesker skal komme til å bli ELOHIM, og Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Joh 10:34-35). Og Gud talte til menneskene gjennom sine tjenere profetene.
Annen Mosebok 4:1-10 1 Moses svarte: De vil visst ikke tro meg og ikke høre på meg! De vil si: Herren har ikke åpenbaret seg for deg. 2 Da sa Herren til ham: Hva er det du har i hånden? Han svarte: En stav. 3 Da sa han: Kast den på jorden! Han kastet den på jorden. Da ble den til en slange, og Moses flyktet for den. 4 Herren sa til Moses: Rekk ut din hånd og grip den i halen! Så rakte han ut hånden og grep den, og den ble til en stav i hånden hans. 5 Så må de vel tro at Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har åpenbaret seg for deg. 6 Og Herren sa videre til ham: Stikk hånden inn på brystet! – Han stakk hånden inn på brystet, og da han drog den ut, se, da var hånden blitt spedalsk, som snø. 7 Og han sa: Stikk hånden inn på brystet igjen! – Han stakk igjen hånden inn på brystet, og da han drog den ut, se, da var den igjen blitt som hans legeme ellers. 8 Om de nå ikke tror deg eller akter på det første tegnet, så vil de da visst tro på det andre. 9 Men tror de ikke på disse to tegnene, og vil de ikke høre på deg, da skal du ta vann i elven og helle det ut over tørre marken. Og vannet du tar fra elven, skal bli til blod på marken. 10 Men Moses sa til Herren: Hør meg, Herre! Jeg har aldri vært noen ordets mann, verken før eller nå etter at du begynte å tale til din tjener. Jeg er tung i mæle og tung i tale.
Annen Mosebok 4:29 Så gikk Moses og Aron og samlet alle de eldste av Israels barn.
Gud, som Eloah, opphøyde sine budbringere, både åndelig og kroppslig, til elohim over folket.
Annen Mosebok 7:1 Da sa Herren til Moses: Se, jeg har satt deg som Gud for Farao, og Aron, din bror, skal være din profet.
Fra denne stund og fremover ville Gud handle for å befri planeten gjennom sitt folk Israel under hans sønn. Dette vesenet, som en ånd, bar hans navn Yahovah og utøvde således Guds autoritet og talte til folket gjennom profetene. Senere ble han til kjøtt og blod i lydighet mot Gud.
Annen Mosebok 11:1-10 1 Nå sa Herren til Moses: Enda en plage vil jeg føre over Farao og over Egypt, så skal han la dere dra herfra. Ja, når han lar dere fare, skal han drive dere ut med alt dere har. 2 Si nå til folket at hver mann skal be sin granne og hver kvinne sin grannekvinne om smykker av sølv og gull. 3 Og Herren lot folket få godvilje hos egypterne. Men så var også Moses holdt for en meget stor mann i Egypt, både av Faraos tjenere og av folket. 4 Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå midt igjennom Egypt. 5 Og alle førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trellkvinnen, som står bak håndkvernen, likeså alt førstefødt blant buskapen. 6 I hele landet Egypt skal det bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mer skal bli. 7 Men ikke en hund skal gjø mot noen av Israels barn, verken mot folk eller fe. Slik skal dere kjenne at Herren gjør forskjell på egyptere og Israel. 8 Da skal alle disse dine tjenere komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, både du og hele det folk som følger deg! Og så skal jeg dra ut. – Så gikk han bort fra Farao i brennende harme. 9 Herren hadde sagt til Moses og Aron: Farao skal ikke høre på dere, så jeg kan få gjort mange under i landet Egypt. 10 Moses og Aron gjorde alle disse under for Farao. Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn dra bort fra sitt land.
Gud brukte Israel til å utføre mirakler, samt til å vise sin makt over folkene og de falne englene.
Annen Mosebok 14:1-30 1 Så talte Herren til Moses og sa: 2 Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellom Migdol og havet, midt imot Ba’al-Sefon. Der skal dere slå leir ved havet. 3 Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne. 4 Jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. – Og de gjorde så. 5 Da nå kongen i Egypt fikk melding om at folket hadde flyktet, skiftet Farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette og lot Israel dra bort fra vår tjeneste? 6 Så lot han spenne for sin vogn og tok sin hær med seg. 7 Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt. Krigsmenn var det på dem alle. 8 For Herren forherdet Faraos, egypterkongens hjerte, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn drog ut med løftet hånd. 9 Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet – alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær – ved Pi-Hakirot, foran Ba’al-Sefon. 10 Da Farao nærmet seg, så Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren. 11 Og de sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? 12 Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen. 13 Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. 14 Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. 15 Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! 16 Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen. 17 Men jeg vil forherde egypternes hjerte så de setter etter dere. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. 18 Egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk. 19 Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. 20 Slik kom den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom ikke innpå den andre hele natten. 21 Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. 22 Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side. 23 Da satte egypterne etter dem, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk, og de fulgte dem til midt ut i havet. 24 Men ved morgenvaktens tid så Herren fra ildstøtten og skystøtten ned på egypternes leir, og han skapte forvirring i egypternes leir. 25 Han slo hjulene av deres vogner, så det ble tungt for dem å komme fram. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel! Herren strider for dem mot egypterne. 26 Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. 27 Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og Herren drev egypterne midt ut i havet. 28 Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som hadde fulgt etter dem ut i havet. Ikke én mann kom fra det med livet. 29 Men Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side. 30 Slik frelste Herren denne dagen Israel av egypternes hånd. Og Israel så egypterne ligge døde på havstranden.
Israel ble døpt til hans tjeneste i Rødehavet. Han ble da gjenstand for deres tilbedelse og det sentrale i deres dyrkelse, slik at de skulle komme til å bli hans utvalgte og hans utvidede vesen som Elohim, som Yahovahs engel foran dem (jf. Sak 12:8).
Det nevnes ti sanger som priser Herren (jf. (1) 2 Mos 15:1-19; (2) 4 Mos 21:17-18, (3) 5 Mos 32:1-43; (4) Dom 5:1-31; (5) 1 Sam 2:1-10; (6) 2 Sam 22:1-51; (7) Luk 1:46-55; (8) Luk 1:68-79; (9) Luk 2:29-32; (10) Åp 14:3; 15:3). Hvis sangen om Moses er (5 Mos 32:1-43), kan den andre sangen (jf. 2 Mos 15:1-19) være Sangen om Lammet, ettersom det er en lovsang. Disse to sangene om Moses og Lammet er de som identifiserer de utvalgte i gjenopprettelsen av Guds lov og rettferdighet (Åp 15:3-4).
Johannes’ åpenbaring 15:3-4 3 De synger Guds tjener Moses’ sang og Lammets sang, og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. 4 Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.
(Jf. Sal 86:9-12; Jes 66:15, 16, 23; Sef 2:11; Sak 14:16-21.)
Med denne handlingen skal vi gjenopprette kraften i de sangene morgenstjernene sang da jorden ble grunnlagt (Job 38:4-7).
Job 38:4-7 4 Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Har du innsikt, så fortell meg det! 5 Hvem fastsatte dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? 6 Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein, 7 mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?
Vi skal være som Elohim og Gud skal være vår sang. Vi skal klargjøre en bolig for ham. Han er våre fedres Elohim og vi er hans tempel. Elohim til våre Elohim har valgt oss ut til hans bosted.
Annen Mosebok 15:1-19 1 Da sang Moses og Israels barn denne lovsang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet. Hest og rytter styrtet han i havet. 2 Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse. Han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. 3 Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. 4 Faraos vogner og hans hær kastet han i havet. Hans utvalgte stridsmenn sank i Rødehavet. 5 Avgrunner skjulte dem, de sank som stein i dype vann. 6 Din høyre hånd, Herre, er herlig i sin kraft. Din høyre hånd, Herre, knuser fiender. 7 I din høyhet og velde slår du ned dem som reiser seg mot deg. Du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. 8 Ved ditt åndepust hopet vannene seg opp. Bølgene stod som en voll. Dype vann stivnet i havets hjerte. 9 Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem. Jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. 10 Du blåste med din ånde, havet skjulte dem. De sank som bly i de veldige vann. 11 Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herlig i hellighet, forferdelig å lovprise, underfull i gjerning? 12 Du rakte ut din høyre hånd, jorden slukte dem. 13 Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste. Du leder dem ved din kraft til den hellige bolig. 14 Folkene hører det, de skjelver. Angst griper dem som bor i filisterland. 15 Da blir Edoms stammehøvdinger forferdet. Redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst. 16 Forferdelse og redsel faller over dem. Ved din arms velde blir de stumme som stein, mens ditt folk drar fram, Herre, mens det folk drar fram som du har vunnet deg. 17 Du vil føre dem inn og plante dem på det berg som er din arv, Herre, det sted du har skapt til bolig for deg, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. 18 Herren skal være konge i all evighet. 19 For da Faraos hester med hans vogner og menn fór ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på tørr grunn midt gjennom havet.
Israel ble reddet, og ble gjennom denne handlingen plassert på klippen i Yahovahs arvedel. Jakob som Israel hersker fra Guds klippe (jf. 5 Mos 32:8). Jakob som Israel (betyr ”han skal herske som Gud”) ble opprettet av Yahovah i det fristedet hans hender hadde skapt. På denne måten ble vi Yahovahs medarvinger, og som medarvinger tar vi hans arvedel som elohim fritt ble gitt som utvalgte av Eloah vår Far (jf. Rom 8:17; Gal 3:29; Tit 3:7; Heb 1:14; 6:17; 11:9; Jak 2:5; 1 Pet 3:7; jf. også Mal 2:10; Heb 2:11). Vi er Guds sønner sammen med hærskarene (jf. Job 1:6; 2:1) og alle er velsignet under en Far (Mal 2:10), av en og samme opprinnelse som Messias (Heb 2:11), for han ble Guds sønn i kraft av sin oppstandelse fra de døde (Rom 1:4).
Men folket murret mot sin befrielse:
Annen Mosebok 15:20-27 20 Profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i hånden, og alle kvinnene gikk etter henne med trommer og dans. 21 Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høy og opphøyet, hest og rytter styrtet han i havet. 22 Så lot Moses Israel bryte opp fra Rødehavet, og de drog ut i ørkenen Sur. I tre dager drog de fram gjennom ørkenen uten å finne vann. 23 Så kom de til Mara. Men de kunne ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt. Derfor ble stedet kalt Mara. 24 Folket knurret mot Moses og sa: Hva skal vi drikke? 25 Da ropte han til Herren, og Herren viste ham et tre. Det kastet han i vannet. Og vannet ble godt. – Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem. 26 Han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på deg noen av de sykdommer som jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege. 27 Så kom de til Elim. Der var tolv vannkilder og sytti palmetrær. Og de slo leir der ved vannet.
Israel skulle komme til å bli helbredet for sin lastefullhet, og skulle etablere seg under de tolv og de sytti som skulle gi dem vann og beskyttelse under Messias, slik de gjorde ved Elim (jf. studieskriftene Moses and the Gods of Egypt [105] og Pentecost at Sinai [115]).
Men Gud skulle først gi dem en formaning med føde som var for mektig til å fordøye.
Annen Mosebok 16:9-12 9 Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom fram for Herren, for han har hørt hvordan dere knurrer. 10 Mens Aron så talte til hele Israels barns menighet, vendte de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte seg i skyen. 11 Og Herren talte til Moses og sa: 12 Jeg har hørt hvordan Israels barn knurrer. Si til dem: Mellom de to aftenstunder skal dere få kjøtt å ete, og i morgen tidlig skal dere få mette dere med brød. Dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud.
Herren lot dem leve på manna i ørkenen i førti år. De som hadde forkastet Guds arvedel, døde. Føden i ørkenen var en skygge av det som skulle komme, ettersom den viste til kirken, som de utvalgte, og Den Hellige Ånd som føde i de kommende førti jubelår. Vi kan ikke se Gud i vår nåværende tilstand; da ville vi med sikkerhet dø. Intet menneske har sett ham eller kan noensinne se ham. Han alene har udødelighet og bor i et lys dit ingen kan komme (1 Tim 6:16).
Vi skulle holde dette i minne frem til Messias.
Annen Mosebok 16:32-36 32 Moses sa: Så har Herren befalt: Fyll en omer med manna og gjem den for deres etterkommere, så de kan se det brød jeg gav dere å ete i ørkenen da jeg førte dere ut av landet Egypt. 33 Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna. Sett den ned for Herrens åsyn, den skal gjemmes for deres etterkommere. 34 Som Herren hadde befalt Moses, slik satte Aron krukken ned foran Vitnesbyrdet til å gjemmes. 35 Israels barn åt manna i førti år, til de kom til bebodd land. De åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land. 36 En omer er tiendedelen av en efa.
Gud fastsatte vilkårene for hvordan vi skulle arve dette løftet og bli til en spesiell og dyrebar skatt for ham.
Annen Mosebok 19:1-25 1 På tremånedersdagen etter at Israels barn var dratt ut av landet Egypt, kom de til Sinai ørken. 2 De brøt opp fra Refidim og kom til Sinai ørken og slo leir i ørkenen. Israel leiret seg der midt imot fjellet. 3 Så steg Moses opp til Gud. Og Herren ropte til ham fra fjellet og sa: Så skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn: 4 Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg. 5 Dersom dere nå virkelig vil høre min røst og holde min pakt, da skal dere være min eiendom framfor alle folk – for hele jorden er min. 6 Dere skal være et kongerike av prester for meg og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn. 7 Da Moses kom tilbake, kalte han til seg folkets eldste og bar fram for dem alle disse ord som Herren hadde pålagt ham. 8 Da svarte hele folket, alle sammen: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren. 9 Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil komme til deg i en tett sky, så folket kan høre når jeg taler med deg, og alltid tro på deg. – Og Moses bar folkets ord fram for Herren. 10 Og Herren sa til Moses: Gå til folket og hellige dem i dag og i morgen. La dem vaske sine klær. 11 På den tredje dagen skal de holde seg rede, for på den tredje dagen skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øyne. 12 Du skal avmerke en grense for folket rundt omkring, og si: Ta dere i vare for å stige opp på fjellet eller røre ved dets fot! Hver den som rører ved fjellet, skal visselig lide døden. 13 Ingen hånd skal røre ved ham, han skal steines eller gjennombores med piler. Enten det er dyr eller mennesker, skal de ikke leve. – Når basunen lyder med lange toner, da skal de stige opp på fjellet. 14 Så gikk Moses ned fra fjellet til folket. Han helliget folket, og de vasket sine klær. 15 Og han sa til folket: Hold dere rede den tredje dagen, kom ikke nær noen kvinne. 16 Så skjedde det på den tredje dagen da morgenen brøt fram, da tok det til å tordne og lyne. En tung sky la seg over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd. Da skalv alt folket i leiren. 17 Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet. 18 Hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild. Røken steg opp som av en smelteovn, og hele fjellet skalv. 19 Basunens lyd økte og ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte ham med høy røst. 20 Og Herren steg ned på Sinai berg, på toppen av fjellet. Så kalte Herren Moses opp på toppen av fjellet, og Moses steg opp. 21 Og Herren sa til Moses: Stig ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se ham, for da kommer mange av dem til å falle. 22 Også prestene, de som trer Herren nær, skal hellige seg, så ikke Herren skal bryte inn blant dem. 23 Da sa Moses til Herren: Folket kan ikke stige opp på Sinai berg. Du har selv advart oss og sagt at vi skulle avmerke en grense om fjellet og hellige det. 24 Men Herren sa til ham: Gå ned, og kom så opp igjen, du og Aron. Men prestene og folket må ikke trenge seg fram og stige opp til Herren, for at han ikke skal bryte inn blant dem. 25 Da steg Moses ned til folket og sa det til dem.
Gud gav loven gjennom Den store engelen (Engelen av Det store rådet i Septuagint, the Angel of the Great Counsel of the LXX). På denne måten, gjennom en formidler, gav Gud lovens struktur til Moses, og denne åndelige klippen var Kristus (1 Kor 10:4).
Annen Mosebok 20:1-17 1 Da talte Gud alle disse ord og sa: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset.
[I] 3 Du skal ikke ha andre guder foruten meg.
[II] 4 Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, 6 og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
[III] 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
[IV] 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. 11 For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
[V] 12 Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.
[VI] 13 Du skal ikke slå i hjel.
[VII] 14 Du skal ikke drive hor.
[VIII] 15 Du skal ikke stjele.
[IX] 16 Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste.
[X] 17 Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
Oppdelingen av loven i to store bud blir finner sted lenger ute i Femte Mosebok. Strukturen skiller seg klart ut i og med at de fire første budene omhandler kjærligheten til Gud, og de seks siste omhandler kjærligheten til medmennesker. Dette ble siden forankret i befolkningen (jf. også Love and the Structure of the Law [200]).
Vår forpliktelse er i første rekke overfor Gud, og deretter overfor våre medmennesker. Vår plikt er å forberede oss på å motta Den levende Gud på riktig måte. Han er de levendes Gud og ikke de dødes.
Matteus 22:29-46 29 Men Jesus svarte og sa til dem: Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft. 30 For i oppstandelsen verken tar de til ekte eller blir gitt til ekte, men de er som Guds engler i himmelen. 31 Men når det gjelder de dødes oppstandelse, har dere da ikke lest det som er talt til dere av Gud, som sier: 32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke de dødes Gud, men de levendes. 33 Folket som hørte dette, ble slått av undring over hans lære. 34 Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, samlet de seg om ham. 35 Og en av dem, en lovlærd, fristet ham og sa: 36 Mester! Hvilket bud er det største i loven? 37 Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. 38 Dette er det største og første bud. 39 Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. 40 På disse to bud hviler hele loven og profetene. 41 Men mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: 42 Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av? De sier til ham: Av David. 43 Han sier til dem: Hvordan kan da David i Ånden kalle ham Herre? Han sier jo: 44 Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! 45 Når nå David kaller ham Herre, hvordan kan han da være hans sønn? 46 Og ingen var i stand til å svare ham et ord. Heller ikke våget noen å spørre ham mer fra den dagen.
Hvordan hadde det seg slik at David kalte ham Herre og Elohim (Sal 45:6-7; Hebr 1:8-9)?
For at han var den elohim av Israel som talte med profetene og patriarkene. Han var Yahovahs engel foran Israel (Sak 12:8).
Den første delen av loven omhandler kjærligheten til Gud. Den skal være med hele hjertet og sjelen og sinnet. Den andre delen går ut på at man skal elske sin neste som seg selv. For dersom man ikke elsker sin neste, som man har sett, hvordan kan man da elske Gud, som man ikke har sett?
1 Joh 4:20-21 20 Dersom noen sier: Jeg elsker Gud! – og likevel hater sin bror, så er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, hvorledes kan han elske Gud, som han ikke har sett? 21 Og dette bud har vi fra ham at den som elsker Gud, skal også elske sin bror.
Strukturen til Det første store budet danner grunnlaget for Det andre store budet, og på disse to budene hviler hele loven og profetene. Således er de ti budene en undergruppe av disse to, og resten av loven er undergrupper av de ti budene. Det første store budet består av de fire første blant de ti budene.
Herren tar for seg denne strukturen, gjennom logikken bak ham som er opprinnelsen til skapelsen og frelsen. Han gir evig liv til dem han velger ut, i den orden han har fastsatt.
Det første budet erklærer og fastsetter Guds unike stilling og overhøyhet.
Annen Mosebok 20:1-3 1 Da talte Gud alle disse ord og sa: 2 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder foruten meg.
Det andre budet skildrer det profane og verdslige i avgudsdyrkingen og dyrkingen av materielle ting. Gud vil at menneskene skal dyrke ham i ånd og sannhet.
[II] 4 Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, 6 og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.
Dette budet viser oss gjenstanden for tilbedelse. Vi skal ikke lage avbilder av noe vi skal knele for eller dyrke eller tilbe. Dette omfatter både kors, statuer, enhver fremstilling av Gud, ham selv, og definitivt ikke Kristus og de døde helgener, hvorav kun Kristus er oppstanden.
Det tredje budet er utformet for å beskytte kraften i Guds navn og alle handlinger som utføres i hans navn, enten det gjelder dom, embete eller forvaltning. Alle handlinger utgår fra hans kraft og makt og autoritet.
[III] 7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.
Det fjerde budet er utformet for å sikre at hele hans struktur er innlemmet i hans lov, kalender og system. Det fjerde budet viser ikke bare til sabbatsdagen, det identifiserer sabbatsordningen, samt hele loven og regelverket i ordningen.
[IV] 8 Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! 9 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 10 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du selv eller din sønn eller din datter, verken din trell eller din trellkvinne, eller ditt fe eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter. 11 For på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
Således er opprettelsen av en kalender basert på ethvert annet system blasfemisk og et brudd på loven, samt dyrking av en falsk Gud.
Gud har opprettet sabbaten og nymånedagene og de årlige sabbatene og høytidene. Det finnes ingen annen tillatt ordning enn den han har foreskrevet. Det falske systemet med søndager, jul og påske er et system under den treenige Gud og er hedensk. Det er et brudd på de fire første punktene i Det første store budet og et brudd på loven i sin helhet (jf. studieskriftene The Origins of Christmas and Easter [235]; Doctrine of Original Sin Part 1 The Garden of Eden [246] og Doctrine of Original Sin Part 2 The Generations of Adam [248]).
Oppfatningen innen store deler av den moderne kristendommen om at Guds lov har blitt tatt fra oss, stammer fra en dyptgående uvitenhet om lovens struktur, profetene, samt budskapet til Kristus og apostlene. Det er et skille i Guds lov mellom loven som stammer fra De to store bud og De ti bud som utvikler dem, og de offer og ritualer som utgjør den såkalte seremonielle loven som er en del av tempelsystemet. Store deler av den moderne kristendommen forveksler disse emnene og fører feilaktig sammen kalenderen og andre viktige sider av loven med offerritualene i et forsøk på å se bort fra Guds lov og ødelegge den med det hedenske soldyrkingssystemet og mysteriekultene. Det blir redegjort for dette skillet i studieskriftet Distinction in the Law [96], og det blir også behandlet i de studieskriftene som tar for seg budene individuelt.
Vi skal nå se nærmere på det første budet.