Guds kristne kirker

 

Nr. 147

 

 

 

 

 

Kristi Guddom

(utgave 4.0 19951203-19991108-20231120-20240210)

 

 

Denne viktige artikkelen tar for seg Bibelens syn på Kristi guddom. Artikkelen undersøker og diskuterer de ulike posisjonene fra radikal unitarisme til trinitarisk prosessteologi. Kristi preeksistens demonstreres ut fra Skriften. Artikkelen Om udødelighet (nr. 165) utfyller denne artikkelen.

 

 

 

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN  ACT 2606,  AUSTRALIA

 

E-mail: secretary@ccg.org

 

 

 

(Copyright © 1995, 1999, 2023, 2024 Wade Cox)

(tr. 2024)

 

 

Denne artikkelen kan kopieres og distribueres fritt forutsatt at den kopieres i sin helhet, og at det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Korte sitater kan innlemmes i kritiske artikler og omtaler uten at opphavsretten brytes.

 

 

 

Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) følgende nettsteder:

 

http://www.logon.org and http://www.ccg.org

 


Kristi Guddom


Denne artikkelen tar for seg spørsmålet om Kristi guddom, slik det ble tatt opp på den internasjonale ministerkongressen til Church of God (Seventh Day) 5.-10. desember 1994, publisert i Bible Advocate i februar 1995.

Denne saken er svært viktig, ettersom den gjenspeiler et retningsskifte i lederskapet i en av Guds kirker, fra en tradisjonell unitarisk posisjon til en posisjon som i praksis støtter den trinitariske strukturen slik den ble fastlagt på kirkemøtet i Kalcedon. Denne posisjonen er nedfelt i det som feilaktig kalles den nikéanske trosbekjennelsen eller trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikéa, noe den ikke er. Denne utviklingen er viktig fordi Guds kirke [med det menes her Church of God, ikke kristenheten generelt – ov anm] har vært unitarisk i rundt nitten århundrer.

Referansebetingelser: Bibelen anses som den definitive kilden til bevis i denne saken. Vi er her opptatt av hva som er bibelsk sant og sammenhengende.

Det primære spørsmålet er: Er Kristus guddommelig, og hvordan er han i så fall guddommelig?

Det første mulige svaret er at Kristus ikke er guddommelig, og at han av natur bare var et menneske. Den første muligheten er delt i to deler.

1.Det første forslaget var at han bare var et menneske uten noen forutgående eksistens.

Denne posisjonen kan betegnes som radikal unitarisme. Den hevder den ene sanne Guds posisjon på en slik måte at den ikke bare benekter en guddommelighet som tilskrives Kristus før oppstandelsen, men også enhver posisjon før inkarnasjonen. Kristus ofret altså ikke noe annet enn en jordisk eksistens for sine medmennesker.

De bibelske bevisene taler mot påstand 1.  Johannes 1:1 etablerer påstanden om to guddommelige vesener ut fra distinksjonen i akkusativ vs. nominativ mellom "Gud-en"(bestemt form) som bruker akkusativ kasus og bestemt artikkel bare i forhold til Faderen, og nominativ kasus og ingen artikkel for theos i forhold til logos som her identifiseres med Messias. Denne bruken av akkusativ og bestemt artikkel er gjennomgående i hele Bibelen. Det brukes bare om Faderen. Det bemerkes i Heydock-kommentaren til teksten i 1Joh 5,20 (Douay-Rheims versjon fra 1851, som feilaktig forsøker å tillegge Kristus artikkelen i 1Joh 5,20) og i den latinske Vulgata.

I Johannes 1,2-3 hevdes det at Kristus var et overnaturlig vesen før sin eksistens. Hans rolle i skapelsen ble bekreftet i Johannes 1,10. Han (Johannes) kom for å vitne om lyset, men han var ikke dette lyset, men ble sendt for å vitne om det lyset som er det sanne lyset. Det sanne lyset som opplyser alle mennesker, var på vei til verden (Joh 1,8 Oxford Annotated RSV). Det sanne lyset var Guds kraft, som vi forstår som Den hellige ånd. Alle som tok imot Kristus og trodde på hans navn, gav han kraft [gr. exousia: delegated empowerment -ov anm] til å bli Guds barn (Joh 1,11). Han ble kjød og tok bolig iblant oss, full av nåde og sannhet; vi har sett hans herlighet som en enbåren (monogenous para patros) fra en far (Joh 1:14 Marshalls Interlinear Main Text). [gr.monogenes brukes om mennsker for eks. i Luk 7,12; 8,42; 9,38- ov anm]

Gud har intet menneske noensinne sett. Den eneste fødte gud (theos), den [ene] som er i Faderens favn, den som erklærte [?ham] (Joh 1:18 Marshalls Interlinear Main Text).

Gud førte den førstefødte (gr prototokos) inn i verden (Hebr. 1:6). Denne elohim ble salvet med gledens olje fremfor sine partnere eller kamerater (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Dette vesenet var prototokos, eller den førstefødte, av hele Guds skaperverk (Kol 1,15). Derfor var han begynnelsen på Guds skaperverk (Åp 3,14). Denne Herren (eller kurios) var Herrens røst i ørkenen under utvandringen i ørkenen (Apg 7,33).

Det er altså uomtvistelig at Bibelen hevder at Kristus hadde en overnaturlig eksistens før inkarnasjonen. Punkt 1 er dermed avvist.

2.Den andre påstanden er at Kristus eksisterte som et vesen før inkarnasjonen.

Ut fra de samme tekstene som avviser påstand 1, er påstand 2 befestet.

Kristus hadde altså en preinkarnert eksistens.

2.1 Var Kristus Guds eneste sønn?

Bibelen er helt klar på at Kristus ikke er Guds eneste sønn. Da jorden ble dannet, var Guds sønner samlet, og morgenstjernene eller lysbærerne sang sammen, og alle Guds sønner ropte av glede (Job 38,4-7).

2.2 Fikk Kristus enekontroll over verden?

Svaret er et klart nei. Folkeslagene fikk tildelt sin arv av Den høye i henhold til antallet av Guds sønner (5 Mos 32:8, se Oxford Annotated RSV; den masoretiske teksten (MT) ble endret etter Kristus og dermed oversettelsen i KJV; se LXX aggelon theou; og Dødehavsrullene (DSS), Beny Eliym).

Yahovas del var Israel. Jakob er hans tildelte arv (5 Mos 32,9). Yahova fikk her tildelt sin del av den Høyeste. Begrepet Yahova brukes dermed også om en underordnet Gud.

2.3 Hadde alle disse Guds sønner adgang til Guds trone?

Svaret er ja. Guds sønner trådte regelmessig frem for Gud (Job 1,6; 2,1). Dette gjaldt også Satan, som også var en Guds sønn (Job 2,1) og denne verdens theos eller gud (2Kor 4,4).

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             2.4 Var alle disse sønnene trofaste?

Svaret er nei. Guds sønner forlot sine egne tildelte posisjoner og står dermed overfor dommen (Judas 6; 1. Mos. 6:4). Satan tok en tredjedel av Guds sønner og gjorde opprør mot den høyeste Gud (Åp 12,3-6).

3.   Er Kristus guddommelig, og i så fall hvordan?

3.1 Det kan hevdes at Kristus hadde Guds natur gjennom Den hellige ånd.

Han var dermed i Guds skikkelse (he was thus in the form of God). Han forsøkte ikke å oppnå likhet (equality) med Gud (Fil 2,6, Marshall's Interlinear RSV etc., ikke KJV). Han uttømte seg selv, tok en tjeners skikkelse og ble født i menneskers lignelse. Og da han fikk menneskeskikkelse, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, til døden på en stauros, en påle som man likevel kaller et kors (Fil 2,7-8). På samme måte har de utvalgte del i den guddommelige natur (2Pet 1,4).

Vi ser altså at i og med at barna har fått del i kjøtt og blod, har også han selv fått del i den samme naturen, for gjennom døden å tilintetgjøre Satan, som har dødens makt.

Derfor måtte han bli lik sine brødre i alle henseender (Hebr. 2,17), for at han kunne være en barmhjertig og trofast yppersteprest i Guds anliggender og gjøre soning for folkets synder. For i og med at han selv har lidd og blitt fristet, er han i stand til å hjelpe dem som blir fristet (se Hebr 2,10.11.14-18). Vi har altså ikke en yppersteprest som ikke kan leve seg inn i våre svakheter, men som selv ble fristet på alle måter som oss, men uten synd (Hebr. 4,15).

Da Kristus ble inkarnert som menneske, var han altså lik oss mennesker på alle måter. Likevel var Kristus full av guddommelighet (theotetos), som er Guds essens (Kol 2,9) slik kvalitet (quality) er forskjellig fra egenskap (attribute) (se The New Thayers Greek-English Lexicon og nedenfor). Denne guddommelighet eller guddommelige natur er også tilgjengelig for mennesker, slik at vi kan ikle oss Guds natur (Kol 2,10; 2Pet 1,4).

Dermed bekrefter vi Kristi guddommelige natur.

3.2 Skiller den guddommelige naturen Kristus delte som menneske seg fra andres?

Svaret er nei. Han ble lik oss i alle henseender (Hebr. 2,17 RSV) for at vi skulle bli medarvinger sammen med ham (Rom. 8,17; Gal. 3,29; Tit. 3:7; Hebr. 1:14; Hebr. 6:17; 11:9; Jak. 2:5; 1Pet. 3:7).

3.3 Betyr det at Kristus var i besittelse av den guddommelige natur det samme som at han var i besittelse av guddommen? (as being posessed by the Deity?)

Svaret ser ut til å være nei. Thayer sier at guddom (theot) skiller seg fra guddommelighet (theiot) på samme måte som essens skiller seg fra kvalitet eller egenskap (attributt) (Thayers, s. 288). Guddommens fylde bodde legemlig i Kristus (Kol 2,9). Teksten bør altså gjengis med guddom (deity) eller tilstanden av å være Gud (the state of being God). Meningen er altså at hele Guds vesen bodde legemlig i Kristus. Meningen er at det er  denne fylden av Guds essensen som er gitt oss, slik at alle mennesker ikles Guds nye natur (Kol 3,10). De er verken jøder eller grekere, men alle tilhører Kristus fordi han er i alle (Kol3,11). Han modulerer (develops) mennesker gjennom Den hellige ånds kraft, for til slutt å gjøre Gud til alt i alle (1Kor 15:28 KJV; se også Marshall's Interlinear RSV; ikke i henhold til NIV).                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                

4.   Er det én Gud eller to guder?

Dette er kanskje et feil spørsmål. Bibelen er tydelig på at det bare finnes én sann Gud (Joh 17,3; 1Joh 5,20) og at han alene er udødelig (1Tim 6,16). I Joh 17,3 står det også at Jesus Kristus (som Sønnen) er sendt av Gud, og å vite det er evig liv (No. 133). Kristus er altså forskjellig fra den ene sanne Gud, som alene er udødelig.

Bibelen bekrefter altså Guds enhet og at den ene sanne Gud er Faderen. Denne Faderen heter Eloah i Det gamle testamentet (Ordsp 30,4-5). Han kalles også Den høyeste Gud (1 Mos 14,18; 4 Mos 24,16; 5 Mos 32,8; Mk 5,7). Han skiller seg fra Kristus som sønn.

Femte Mosebok 6:4 sier Shema Yishrael Jehovah Elohenu Jehovah Ehad.

Det antas, bare av kristne, at denne teksten, som betyr Hør, Israel, Herren vår Gud, Herren er én, på en eller annen måte refererer til to vesener, og at Elohenu er en avledning av flertallsordet Elohim. Elohim er i seg selv en flertallsform av Eloah, som er entall. Begrepet Elohenu er i entall og refererer bare til den høyeste Gud, Eloah, som er Gud Fader (se Ordsp 30,4-5).

Treénighetspåstander om denne teksten har ikke noe grunnlag. Som vi skal se senere, har begrepet Yahova to bruksområder. Soncino-kommentarene sier om denne teksten:

Herren vår Gud, Herren er én. Herren, som er vår Gud og ikke andre folks Gud, vil med tiden bli anerkjent som den eneste Gud [Rashi]. Er én betyr 'Han alene' er Herren [Ibn Ezra]. Teksten har vår Gud fordi han utførte sine mirakler med Moses [Nachmanides]. De siste bokstavene ayin og daleth i de hebraiske ordene for høre og Én er skrevet med store bokstaver for å konsentrere oppmerksomheten om tanken som ligger i dem [Sforno].

 

Miraklene som ble utført med Moses, ble utført av Nærværets Engel under ledelse av Gud. Ingen mennesker, heller ikke Moses, har noen gang sett Gud eller hørt hans stemme (se YHVHs Engel (Nr. 024)). Bruken av navnet Yahova er delegert. Det finnes to former av Yahova. Formene er Jehova (SHD 3068) og Jehovih (SHD 3069). Jehova er det jødiske nasjonale navnet på Gud og gjengis som Herren. SHD 3069 brukes etter SHD 136 Adonai og uttales av jøder som Elohim for å unngå gjentakelse av samme lyd som 3068, som gjengis med Adonai. Dette navnet gjengitt med elohim er navnet på Gud. Adonai Jehova er altså et underordnet vesen og Israels nasjonale Gud. Jehovih Elohim er Gud-en (the God) og Adonai Jehovas Gud. Dette er meningen med Salme 45,6-7 og Hebreerbrevet 1,8-9. Jehova viste seg for profetene og formidlet ordrer fra Jehovih Elohim eller Jehovah Elohim. Messias står i Jehova Elohims navn (Mik 5,4). Dette er Herren Gud, Herren eller hærskarenes Gud (Amos 3:13; 4:13; 5:14; osv.). Herren, hærskarenes Gud, sendte Jehova til folkeslagene. Dette fremgår tydelig av Sak 2,8-9.

Sak 2:8-9 For så sier Herren, hærskarenes Gud: Etter herligheten har han sendt meg til folkeslagene som har plyndret dere, for den som rører ved dere, rører ved hans øyensten. 9For se, jeg vil riste min hånd på dem, og de skal være et bytte for sine tjenere; og dere skal vite at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. (KJV)

 

Her er det tydelig at Jehova er forskjellig fra hærskarenes Herre (Jehova Sebaot). Israels Jehova handler altså på ordre fra en overordnet Gud.

Den enheten som her er Israels elohim, forklares senere i Sakarja som Jehovas engel som står i spissen for Davids hus. De som tilhører huset (the household) vil også bli som Elohim.

Sakarja 12:8 På den dagen skal Herren forsvare Jerusalems innbyggere; og den som er svak blant dem på den dagen skal være som David; og Davids hus skal være som Gud, som Herrens engel foran dem. (KJV) eller i spissen for dem (RSV).

 

Ordet for Gud her er elohim. Davids hus skal altså være som Gud, som Herrens engel i spissen for dem. Den som står i spissen for kongehuset, som er de utvalgte, er Messias. Messias er identifisert som elohim i Salme 45,6-7 og Hebreerbrevet 1,8-9.

5.   Er disse elohimene da begrenset til to elohim eller enheter?

Svaret er nei. Salmene viser med all tydelighet at elohimene er et råd.

Elohim dømmer blant elohimene (Sal 82,1). Denne rangen skal utvides til også å gjelde mennesker (Sal 82,6; Sak 12,8). Han er større enn de andre elohimene (Sal 86,8). Gud er en stor konge over alle elohim (Sal 95,3) og skal fryktes over alle elohim (Sal 96,4). Gud skal tilbedes av elohimene (Sal 97,7) som han er opphøyet over (Sal 97,9). Israels Jehova, adon-en (entall) eller Israels Herre står over alle elohim (Sal 135,5). Jehova Elohim Sabaoth er en sterk Jah eller Gud (Sal 89,8-9).

Enhetene er altså forskjellige og mer enn to. Det finnes en Elohim av Elohim som er gjenstand for lovprisning og takksigelse (Sal 136,2). Denne Elohim salvet Messias med gledens olje fremfor sine partnere (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Disse partnerne er elohim som alle er Guds sønner. Kristus fikk sin status som Guds sønn i kraft ved sin oppstandelse fra de døde (Rom 1,4). Han ga avkall på den posisjonen han hadde for å bli opphøyet over den og bli yppersteprest (Hebr. 1,3-14; 2,5-10). Både han som helliggjør og de som blir helliggjort, har ett og samme opphav. Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre (Hebr. 2,11). Alle blir elohim som Guds sønner.

Som medarvinger vil vi også oppnå denne statusen. Helt siden kirkens begynnelse har vi hatt denne læren. Ireneus mente at Salme 82,1 refererte til theoi eller guder (elohim) som inkluderte de utvalgte, nemlig de som tilhørte adopsjonen (Against Heresies, Bk. 3, kap. 6, Ante-Nicene Fathers, Vol. 1, s. 419).

6.   Hvordan kan det da finnes flere elohim?

Elohim er identifisert som Bene Elyon eller Den høyestes sønner. Dette har blitt kommentert av mange forskere. Sabourin S.J., The Psalms Their Origin and Meaning Alba House, NY, s. 72-74, bemerker disse anvendelsene og erkjenner at eksistensen av elohim som et råd har vært en del av den jødiske religionen i årtusener. Det er ikke et nytt konsept. Det som er nytt, er påstanden om at begrepet elohim er begrenset til to vesener. Denne påstanden fremsettes av ikke-hebréere som enten er trinitariske eller har binitariske forløpere.

Denne forståelsen blir utdypet i Åpenbaringen 4,1 til 5,14. De eldstes råd er hærskarens indre råd. Prestedømmet i templet gjenspeiler ypperstepresten, som er Kristus (Hebr. 8,1-2), og de tjuefire eldste rundt Guds trone som overvåker de helliges bønner (Åp. 5,8).

Elohimene er altså flere. Det var et trettitalls personer i det indre rådet, og de hellige eller qadosim eller de hellige englene ble forstått som en indre og en ytre struktur. De hellige eller qadosim (SHD 6918) fremgår av Salme 89,1-8, Job 5,1 og Sakarja 14,5, og er også mennesker.

Det indre og det ytre rådet ble forstått som sytti [to], som forbilledlig ble reflektert i (det jødiske) Sanhedrin eller de eldste og deretter av de sytti som ble ordinert av Kristus (Luk 10:1,17). Teksten har hebdomekonta [duo] (se Marshall's Interlinear) eller sytti [to], men er gjengitt med sytti, ettersom også sanhedrinet aldri bare ble forstått å være bare sytti. Folkeslagene ble også forstått som sytti på grunn av antallet rådsforsamlinger, slik de ble allokert fra 5 Mos 32,8.

Hærskarens antall gikk fra dette rådet på tretti og deretter sytti til hærskarens administrative struktur, som ble forstått som de tusen. Det ble forstått fra Job at en av de tusen måtte sone for menneskenes synder som en mellommann (Job 33:19-24; spesielt v. 23).

Disse gudssønnene var kjent som budbringere eller delegater (se ovenfor) eller malak (på hebraisk), gjengitt aggelos på gresk og dermed engel på norsk. De var også kjent som voktere (watchers)(Dan. 4:13,17,23). Disse Guds sønner var også kjent som elahhin, tilsvarende elohim, på kaldéisk. De bodde ikke blant mennesker (Dan. 2,11).

Elohim-ene eller elahhin, som er flertall av Eloah eller Elahh (kaldéisk) eller Allahh (arabisk), er altså Eloahs sønner. Den sønnen han utpekte til å forløse menneskeheten, ble utpekt som hans sønn i Ordspråkene 30:4-5. Dette vesenet var Patriarkenes Elohim, som også var Forløsningens Engelen i 1. Mosebok 48:15-16. Elohim som ga Jakob mat i alle hans livs dager, var også engelen som forløste ham. Denne Forløsningens engel var den vi ser i Job 33:23, en av Guds sønner. Denne ble utnevnt til yppersteprest i Guds hus og til å bli El Betel eller El i Guds hus (1 Mos 28,10-22).

Det finnes altså flere gudesønner som deler den guddommelige natur med Faderen. Måten de deler den guddommelige naturen på, kan bare skje ved hjelp av det Lyset som skulle komme til verden for å forsone menneskene med Gud, og det var Den Hellige Ånd (Joh 1,9).

7.   Basert på premisser fra gresk filosofi har treénighetsteoretikerne etablert noen påstander vedrørende Kristi offer. De angriper det hebraiske forsoningsbegrepet og påstår at bare ved å være lik Gud i alle aspekter og bare ved å dele Guds allvitenhet og evelighet, kunne sønnen forsone menneskeheten med Gud. De hevder at en sønn, som er avhengig av Faderen for sin udødelighet og eksistens, er "mindreverdig" og "av en annen substans enn Faderen", og "sønnen er derfor ulik Faderen", og som sådan er han ikke i stand til å forsone verden.

Disse utsagnene er ikke-bibelske, falske påstander som er basert på greske filosofiske premisser om at bare det som er likt, er i stand til å bli venn med, eller sone for det som er likt. Dette konseptet har ikke noe grunnlag i hele den hebraiske tankestrukturen som er basert på Guds lover. De falske påstandene er et angrep på hele offerbegrepet, som var skyggen av Kristi sonoffer.

Kristus gikk inn i Det aller helligste med sitt eget blod i stedet for med blod fra okser. Han ofret seg selv (Hebr. 7,26-28). Han fortsetter i et uforanderlig prestedømme (Hebr. 7,24). Enhver yppersteprest er ordinert til å bære fram gaver og offer (Hebr. 8,3). Ypperstepresten gikk inn i Det Aller Helligste en gang hvert år, og ikke uten blod som han ofret for seg selv og for folkets synder (Hebr. 9,7). Den Hellige Ånd viste med dette at veien inn i Det aller helligste ennå ikke var åpenbaret mens det første tabernaklet ennå sto der (Hebr. 9,8).

Ofringen av det uskyldige for å forsone de lavere  (the inferior) med den høyere (the superior) var altså en integrert del av den hebraiske gudsdyrkelsen og den guddommelige orden. Å avvise tilstrekkeligheten av dette offeret, er et angrep på Guds forsoningsplan.

For å kunne angripe grunnlaget for hebraisk teologi og løftene til Israel, måtte grekerne undergrave forestillingen om Guds overlegenhet over elohim eller Guds sønner. For å gjøre dette måtte de opphøye Kristus til å være likestilt med Gud, slik at de kunne hevde at lovene som Gud hadde gitt gjennom Toraen, kunne endres. Konseptet med den utvidede elohim kunne bare fornektes ved å begrense måten den guddommelige naturen ble inngitt på og isolere den som en enhet. På denne måten ble Den hellige ånd hevdet å være en person på konsilet i Kalcedon i 451, som en ratifikasjon av en påstand som var halvt utformet på konsilet i Konstantinopel i 381. Konsilet i Nikea i 325 hadde ikke tatt opp dette spørsmålet. Trosbekjennelsen, kalt den nikéanske trosbekjennelsen, som tilskrives dette konsilet, er en senere oppfinnelse.

For å underbygge angrepene på loven ble Kristi guddommelighet (the divinity of Christ) hevdet striden rundt modalismen. Denne fornektet ganske enkelt at Kristus var en enhet som var atskilt fra Faderen. Dette var så åpenbart utilstrekkelig og en så åpenbar vranglære at den bare ble akseptert i Roma og Alexandria. Trinitarismens mål er å angripe Kristi underordning og Kristi avhengighet av Faderen som et utilstrekkelig offer. Dette gjøres ut fra premisset om at bare like kan bli venner med like. Dette er en særegent gresk forestilling som fornekter hele dynamikken i Skriften. Det greske ordet agape, som brukes om Guds kjærlighet, er et låneord fra det hebraiske ordet 'ahabah (SHD 160). Ordet agape dukket ikke opp blant grekerne og i deres filosofi før Septuaginta (LXX) ble skrevet. Det var altså begrepene kjærlighet til barn (filial love) og erotisk kjærlighet som ga opphav til denne feilaktige greske tankegangen, som så ble brukt til å angripe Skriften og eliminere loven. Treenighetslæren er i sitt filosofiske utgangspunkt et angrep på Guds lover. For å rettferdiggjøre en endring av loven, må Kristus gjøres likeverdig og evig med Gud. Det faktum at dette er bibelsk uforsvarlig, blir ignorert, og tekstene som motbeviser påstanden, blir ignorert, angrepet, forvrengt eller feiloversatt.

Sirkelargumentasjon brukes deretter på tanken om at hvis sønnen ikke er lik Faderen, hvordan kan han da gis ære, heder og, i misforstått forstand, tilbedelse?

8.  Resonnementet er feil. Det aktuelle punktet er en nødvendig utvikling av monoteismen.

Definisjon: Et vesen er det som er eller eksisterer.

Aksiom: Det som antas å eksistere, er nødvendigvis et vesen.

Bibelen legger følgende premisser til grunn:

1.  Det finnes bare én sann Gud (5 Mos 6,4; Joh 17,3; 1 Joh 5,20).

2.  Han har sønner (1 Mos 6,4; Job 1,6; 2,1; 38,4-7), og en av dem er Jesus Kristus (Joh 17,3).

3.  Han alene er udødelig (1Tim 6,16). Han lever i evigheters evighet (Åp 4,9).

4.      Ved hans vilje eksiterer alt, og ble alt skapt (Åp 4,11).

Konklusjon: Alle andre ting, enten det er enheter eller vesener, er altså et produkt av Faderens vilje.

Bibelen hevder at Guds sønner eksisterer. Per definisjon er et vesen det som eksisterer. Derfor er Gud og Guds sønner vesener. Konklusjonen er at Guds sønner er et produkt av Faderen. Kristus er en sønn av Gud, derfor er Kristus et produkt av Faderen. Han ble korsfestet i svakhet, men lever ved Guds kraft, og vi lever i ham og blir bevart ved Guds kraft (2Kor 13,4; 1Pet 1,5).

Rekkefølge (order of precedence) gir ikke rang. Det er makten som gir rang, og den kan avgjøre rangfølgen. Gud alene var til før begynnelsen i sin evige vedvarenhet, idet han er udødelig (1Tim 6,16). Gud er derfor kilden til all makt som han gir sønnen (1Pet 3,22). De makter som finnes er innsatt av Gud (Rom 13,1).

Fordi Kristus og sønnene er produkter av Faderen, har de lavere rang. At noen er underlegne i rang, betyr ikke at de er underlegne i substans. Guds sønner har fått kraft fra Gud fordi de er Guds avbilder og av samme substans som Gud. Å være av samme substans betyr ikke at de er med-evige (co-eternal). Faderen er logisk sett forut for sønnen, ellers er det ingenting som er mulig å forutsette innenfor et slikt forhold med noen som helst språklig mening. Den fysiske skapelsen er forutbestemt til forfall og død. Derfor er de fysiske sønnene av en annen substans. De fysiske må fødes på ny for å komme inn i Guds rike (Joh 3,3). Alle som gjør det, er født av Gud (1Joh 4,7), og den som er født av Gud, synder ikke, for han er født av Gud (1Joh 3,9; 5,18). Disse sønnene er forutbestemt til å bli elohim med Jehovas engel foran dem (Sak 12,8) og til å få evig liv (1Joh 5,11; 2,25) ved lydighet slik Kristus viste Faderen. I kraft av Kristi ulastelige liv i lydighet, og hans død og oppstandelse til ånd som en Guds sønn i kraft (Rom 1,4), er han nå udødelig (Hebr 5,6.8.9) og sitter ved sin Guds høyre hånd i kraft (Ef 1,17-23). Dette skjedde ved Den hellige ånd.

Det Gud skaper, kan han ødelegge. Derfor kan også de ulydige tilintetgjøres for all evighet (Åp 20,15).

Kristus er altså udødelig som en elohim som sitter ved Faderens høyre hånd som hans yppersteprest, men han er ikke av samme rang som Faderen. Han er verken likestilt (co-equal) eller me-evig (co-eternal) med Faderen, annet enn ved delegering og fullmakt fra Faderen, som gir ham alt (jf. 1Kor 15,24; Åp 12,5; 19,15).

Åndelig og biologisk sett er vi alle Guds sønner, men vi ble skapt til å utøve hans makt ved delegering som elohim (Sak 12,8; jf. 1Joh 5,11; 2,25).

Kristus har ikke livet i seg selv (does not have life inherently within himself). Dette er en trinitarisk feilaktig påstand som strider mot Joh 5,26.

Joh 5:26 For likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. (KJV)

 

Sønnen har liv i seg selv ved Faderens forordning, og det har vi alle. Kristus eksisterer altså ved Faderens forordning.

Å hevde at Kristus alltid har eksistert og alltid vil eksistere, er å fornekte Guds gave fra Kristi lydighet. Det er i strid med de ovennevnte skriftstedene og fornekter 1Tim 6:13 som hevder at Gud gir liv til alle ting.

I 1Tim 6,16 står det klart og tydelig at bare Gud er udødelig, og at ingen har sett ham og aldri kan se ham. Han bor i et utilnærmelig lys som bare kan sees av åndelige vesener. Av denne grunn forsøker treenighetslæren å forklare at Faderen og Sønnen er aspekter av den samme Gud. Slik oppstår læren om Monarchia og Circumincession. Ut fra disse logiske absurditetene anses Kristus for å være distinkt, men ikke adskilt.

9.   Antikrists lære.

Fra dette punktet er det verdt å se på læren om Antikrist i 1Joh 4:1-2.

1Joh 4:1-2 Mine kjære, tro ikke enhver ånd, men prøv om åndene er av Gud, for mange falske profeter er gått ut i verden. 2 På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er av Gud.

 

Betydningen av denne teksten er endret. Modalistene, som senere ble avløst av deres etterkommere trinitarianerne, forsøkte å hevde at Kristus ikke døde, og at en del av ham forble i himmelen som Gud. Det var denne vranglæren Johannes ble konfrontert med, og som han refererer til. Denne teksten ble svært tidlig endret av modalistene og trinitarerne fordi den identifiserte dem med læren om Antikrist. Den korrekte antikke teksten finner vi hos Ireneus (Kap. 16:8, Ante-Nicene Fathers, Vol. 1, fn. p. 443).

Slik kjenner dere Guds ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som skiller (separates) Jesus Kristus, er ikke av Gud, men av Antikrist.

 

Historikeren Sokrates sier (VII, 32, s. 381) at avsnittet ble forvansket av dem som ønsket å skille Jesu Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet.

10.   Noen vanlige trinitariske problemer og løsninger.

10.1 Begrepene å skape, begynnelse, avlet og eneste fødte forkvakles og misbrukes for å tilsløre teksten.

I Åpenbaringen 3,14 hevdes det at Kristus er begynnelsen (arche) av Guds skaperverk. Oversettelsen er gjengitt med hersker (ruler) i NIV for å unngå å gi inntrykk av at Kristus er skapt. Bruken av begrepet arche, som betyr begynnelse, er viktig med tanke på gnostikernes tidlige teologi. Ordet arche brukes presist og betyr begynnelse (se The Holy Spirit (No. 117)).

Et ord som også har med skapelsen å gjøre, er prototokos, der det i Kolosserbrevet 1,15 står at Kristus er den usynlige Guds bilde, prototokos av all skapnigen (KJV:firstborn of every creature). Her er det gjengitt som den førstefødte. Prototokos brukes som et ledd i en serie. Kristus var den førstefødte i skaperverket i den åndelige verden. Han var Marias førstefødte eller prototokos (Luk 2,7). Matteus 1:25 refererer til Kristus som hennes førstefødte (prototokos) i Receptus.

Matteus 1:25 Og han holdt seg ikke inn til henne før hun hadde født sin førstefødte sønn, og han kalte ham JESUS. (KJV)

 

Receptus sier at hun fødte sin førstefødte sønn. Og hun kalte ham Jesus (Josva). Dette har blitt utelatt fra moderne tekster basert på svært svake bevis. (f eks i Bibelselskapets nettbibel er førstefødt utelatt … «før hun hadde født sin sønn»- ov. anm.) Companion Bible sier om denne teksten om hennes førstefødte sønn:

Disse ordene er sitert av Tatian (172 e.Kr.) og tolv av fedrene før cent. 4; og finnes i nesten alle MSS. bortsett fra Vatikanet og Sinaitic (cent. 4). Alle [moderne] tekster utelater "hennes førstefødte" på grunn av dette svake og mistenkelige beviset.

 

Det er i sannhet et svakt og mistenkelig bevis. Mariatroen oppstod både i Syria og særlig i Roma i de senere århundrene. Det var nødvendig å fornekte at Maria hadde andre barn for å få  hennes påståtte guddommelighet etablert. Lukasevangeliet kunne ikke endres, men det var ikke like åpenbart farlig som Matteus' tekst. At Kristus hadde brødre og søstre er bibelsk ubestridelig ut fra Matteus 13,55 og Markus 6,3.

Kristi brødre var Jakob, Josef (Joses), Simon og Judas (ikke Iskariot). Søstrene hans er nevnt i Matteus 13,56 og Markus 6,3, men ikke ved navn (se også Matt 27,56). Jakob nevnes også i Mark 16,1, og Judas nevnes i Luk 6,16. Det skilles nøye mellom ham og Iskariot. Han omtales som Jakobs bror fordi tekstene er skrevet etter oppstandelsen.

Det er ingen tvil om at Kristus, ut fra bruken av prototokos, ble sett på som den første i en rekke i tre henseender. Han er den førstefødte i skapelsen (Kol 1,15). Han er den førstefødte av Marias barn (ovenfra), og han er også den førstefødte fra de døde (Kol 1,18). Vi er også likedannet med Kristus, som er Guds bilde, slik at han er prototokos eller den førstefødte blant mange brødre (Rom 8,29).

Bruken av prototokos er som den første i en rekke. Det brukes inkonsekvent fordi trinitarister unngår konsekvensene av tekstene der det er mulig. Begrepet prototokos er også det begrepet som brukes i Hebreerbrevet 1:6 når Gud bringer den førstefødte inn i verden. I Hebreerbrevet 1,5 siteres Salme 2,7 som viser at David forsto at Messias var en sønn (understood the sonship of Messiah)

Distinksjonen er viktig. Kristus var den førstefødte (firstbegotten) i den åndelige skapelsen. Han var også en av Guds mange sønner, men han var den eneste sønnen eller elohim som ble født. Han omtales derfor som den monogenes theos eller den eneste fødte gud i Johannes 1,18. Receptus har monogenes uion eller den eneste fødte sønn for å unngå implikasjonene av monogenes theos, men begrepet ble fra gammelt av forstått som monogenes theos. Han var altså den førstefødte av skaperverket, men den eneste fødte [eneste som ble født som menneske -ov.anm.] av Guds sønner. Vi er alle født på ny som Guds sønner, men prototokos brukes bare om Kristus i forbindelse med oppstandelsen fra de døde.

Kristus er altså den eneste guden som er født, men likevel den første av de skapte elohim eller theoi. Paulus sier at det finnes mange theoi og mange kurioi, men for oss er det bare én Gud Faderen, som alle ting kommer fra, og én Herre Jesus Kristus (1Kor 8,5-6).

Det finnes altså bare én sann Gud som er Faderen (Joh 17,3).

10.2 Trinitarister hevder at det er et skille mellom Kristus og de andre gudesønnene som er engler.

Dette er et klassisk foranliggende resonnement (anterior reasoning). Kristus ble hevet over englehæren ved sin oppstandelse fra de døde. Hele teksten i Hebreerbrevet handler om degraderingen under englene og opphøyelsen over dem. At han ikke alltid har vært det, fremgår av Hebreerbrevet 1:3-4.

Hebreerbrevet 1:3-4 Han gjenspeiler Guds herlighet og bærer preg av hans vesen, idet han opprettholder universet ved sitt kraftfulle ord. Da han hadde renselse for syndene, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, 4 og ble så mye bedre enn englene som det navnet han har fått, er mer fremragende enn deres. (RSV)

 

Hebreerne 1:5 viser til at han var den eneste som var født (gegenneka) av Gud. Likevel var han prototokos som ble brakt til verden. Han ble salvet med gledens olje utover sine partnere (metoxous) (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Englene er tjenende ånder som er sendt ut for å tjene dem som skal bli frelst (Hebr. 1,14). Det har blitt hevdet at denne teksten nedvurderer hærskarens stilling og gjør det umulig at Kristus en gang har vært som dem og at de er likestilt med de utvalgte. Dette er en total misforståelse av teksten i Hebreerbrevet. Hebreerbrevet kvalifiseres ved Kristi vitnesbyrd, som sier at menneskehetens bestemmelse (destiny) er å være lik englene (isaggelos; Luk. 20:36). Kristus vil bekjenne oss for Guds engler (Luk 12,8-9), som er våre brødre (Åp 12,10).

Det er altså tydelig at Messias måtte sone synden på to nivåer og ble gjort til yppersteprest og konge over både den åndelige og den fysiske sfære.

At englene er underordnet Kristus, betyr ikke at Kristus er lik Gud, og det betyr heller ikke at vi vil befinne oss på et annet plan eller være av en annen substans enn Gud, Kristus eller englene. Vi vil alle være Guds sønner, slik de fortsatt vil forbli Guds sønner. De er av én substans med Faderen, slik Kristus er det, og slik vi er konsubstantielle med Faderen (se  Consubstantial with the Father (No. 081)).

Vi har Den hellige ånd, og av den grunn er vi konsubstantielle. Gud replikerer (mangfoldiggjør) seg selv, og faktum er at han har til hensikt å bli alt i alle (Ef 4,6; 1Kor 15,28 KJV; se også Marshall's Interlinear Main Text). Etter å ha blitt skapt blir vi, i likhet med alle Guds sønner, ett med Faderen. Guddommens fylde, iboende den enkelte, gir per definisjon sønnene sønnene kapasitet til å være Gud. De er da per definisjon av samme substans. Det faktum at de er blitt til eller skapt, nødvendiggjør ikke en distinksjon i ulike substanser. Det hevdes heller ikke noe sted i Bibelen at det skulle være slik.

Vi har alle del i den guddommelige natur (2Pet 1,4). Dette faktum overfører imidlertid ikke automatisk evighet og autoritet til oss. Videre: at evelighet gitt i fremskridende dimensjon, betyr heller ikke at den samme sam-evelighet alltid har eksistert i en forbigangen æra. Den er gitt av Gud, men har ikke eksistert i Kristus eller hærskaren fra begynnelsen. Derfor er det ikke noe vesen som får egenskapene «med-eksistens» (co-eternality) og «med-likhet» (co-equality) ved å ta del i Faderens guddommelige natur og substans. Derfor er det bare Gud som er udødelig (1Tim 6,16).

Å hevde at Kristus er sann Gud er en vranglære som bryter med det første budet. Det finnes bare én sann Gud (Joh 17,3; 1Joh 5,20), og Jesus Kristus er hans sønn. Kristus er ikke sann Gud. Hvis han var det, ville det per definisjon finnes to sanne Guder, og dermed ville NT være falsk. Å hevde at det finnes to sanne Guder fornektes av trinitarianere. De eneste som hevder en slik ikke-bibelsk usannhet, er de såkalte binitarianerne, som går i den logiske fellen som trinitarerne har satt. Binitarisme er et sent avvik. Man finner den vanligvis hos personer med trinitarisk bakgrunn som ser treénighetslæren som feilaktig ut fra Bibelen, men som likevel ikke ønsker å fremstå som ugudelige i trinitarisk forstand ved å redusere Kristi posisjon. Denne posisjonen er selvfølgelig nonsens og ignorerer Skriften. Binitarisme er logisk sett polytéistisk, og det er grunnen til at treénighetslæren ble ledet til å fornekte at Gud og Kristus er atskilt i guddommen. Man mener altså at de er forskjellige, men ikke atskilte. Bibelsk sett er dette bare tull. Bibelen er helt klar på at det finnes én sann Gud, og at han er Jesu Kristi Gud og Far og vår alles Gud og Far (Joh 20,17).

Kristus er ikke på samme nivå (equal to) Faderen (Matt. 19:17; 20:23; Mk. 13:32; Joh. 12:29; 14:28; 1. Kor. 3:23; 11:3; 15:28). Kristus er ikke sam-evig (co-eternal) sammen med Faderen (1Tim 6,16). Bare Gud eksisterer utenfor tiden, dvs. før begynnelsen, ettersom tid er en relasjon mellom to eller flere objekter.

Bare Gud er alfa og omega, den første og den siste. Jeg er alfa-en og omega-en, sier Herren Gud (Åp 1,8). Den bestemte artikkelen er ikke oversatt i tekstene.

Eksistensen som alfa og omega er som en som er, som var og som skal komme. Han er den Allmektige. Det er Gud Fader som taler. Denne Gud ga Åpenbaringsboken til Kristus for at den skulle åpenbares for hans tjenere.

Kristus er altså ikke allvitende, verken som menneske (Mk 13,32) eller som guddommelig vesen (Åp 1,1).

Guds egenskaper er altså delegert. Likevel er vi alle elohim, den Høyestes barn alle sammen (med henvisning til Sal 82,6), og Skriften kan ikke brytes (Joh 10,34-35).

Kristus og alle elohim er underordnet Gud som handler etter delegering. Som vi har sett, er den opplevde underlegenheten som trinitarianerne trekker ut av denne posisjonen, knyttet til ønskemålet om å opphøye Kristus for å eliminere nødvendigheten av å holde Guds lover. Men synd er overtredelse av loven (1Joh 3,4), som er frihetens fullkomne lov (Jak 1,25) som vi blir dømt etter (Jak 2,12).

Det er også et absurd resonnement å hevde at et vesen kan være sin egen yppersteprest, noe som er en logisk nødvendighet i treénighetslæren. Et slikt ubrukelig og feilaktig resonnement ville utelukke et slikt vesen fra tittelen Gud.

Ut fra den ovennevnte betraktningen om Gud, Kristus og hærskaren som Guds sønner, er det ikke vanskelig å se hvordan skapelsen er delegert under Faderens vilje og plan. Ut fra denne delegerte makten skaper Kristus, slik vi ser i Kolosserbrevet 1,16-18. På denne måten blir Kristus også arving til de egenskapene som er lagt til side for hans arv, slik vi ser i Jesaja 9:6. Kristus kan også være en evig far fordi det finnes mange farsfamilier i himmelen og på jorden (Ef 3,14). Ordet som her er oversatt med familie, er patria eller farskap. Tittelen far, enten det er for husholdninger eller for Guds husholdning, er altså en delegert tittel som betegner det endelige ansvaret til den som innehar embetet.

Kristus er den førstefødte av alle skapninger. Å forsøke å hevde at dette ikke betyr at han var en skapning, lager nonsens av den aksepterte språkfilosofi. Dette er klassisk trinitarisk inkoherens.

Kristus er Messias av Juda ætt og arving til Guds løfter. Han er arving til Davids trone. David arver ingenting fra Kristus. David er en del av Messias' slektstavle, og han er medarving, slik alle Guds sønner er fra de dødes oppstandelse. En arving er bare prototokos eller førstefødt i en slektsrekke hvis han er den førstefødte, og den posisjonen tilhører Kristus etter hans oppstandelse som Guds sønn i kraft fra de døde (Rom 1,4). Alle i rekken er arvinger i bibelsk forstand, som vi ser ovenfor. Gud talte til oss ved sin sønn, som han satte til arving til alle ting, men vi er medarvinger, som vi ser av de mange tekstene ovenfor (f.eks. Rom 8,16-17 osv.).

Guds egenskaper er gitt av Gud etter hans vilje. Kristus har del i den guddommelige naturen, slik vi alle har. Dermed blir vi alle elohim eller theoi eller guder, men vi er likevel ikke med-likestilte eller med-evelige i retrograd forstand, selv om vi får evig liv fordi vi kjenner den ene sanne Gud og hans sønn Jesus Kristus (Joh 17,3). Vi er gitt evig liv (1Tim 6,19) som arvinger i håpet (Tit 3,7).

Kristus, som lærte lydighet gjennom det han led og ble fullkommengjort, ble for alle dem som adlyder ham, årsaken (Marshalls Interlinear Main Text) til evig frelse, idet han av Gud ble utpekt til yppersteprest etter Melkisedeks orden (Hebr 5,8-10). Kristus ble dermed fullkommengjort og gjorde det mulig for oss alle å oppnå evig liv og frelse på grunn av sin lydighet, men han var ikke selv kilden til evig liv. Det evige livet var lovet oss av Gud (1 Joh 2,25). Bare Gud er udødelig. Gud ga oss evig liv i gave (1Joh 5,11-13). Dette er den sanne Gud og det evige liv (1Joh 5,20).

Vi er alle skapt i Guds bilde, både fysiske og åndelige vesener (1 Mos 1,26-27). Den Hellige Ånd var den manglende dimensjonen som skulle bringes inn i verden, slik vi så i Johannes 1,9. Kristus var ikke dette lyset, og han var heller ikke opphavet til lyset. Gud er kilden til lyset, og lyset er Guds kraft som vi kjenner som Den hellige ånd. Kristus, som Guds redskap til evig frelse, ble forutsagt av profetene (Jer 23,5.6; Jes 43,11 jf. Luk 2,11; Jes 45,15-24). Gud opphøyet Kristus, som vi så av hans lydighet, ved å ydmyke seg til døden og gi ham et navn og en myndighet som er over alle navn (Fil 2,5-11). Faderens rett til å gi autoritet er altså ubestridelig. Å utlede likhet fra denne teksten er helt feil. Kristus sa ikke på noe tidspunkt i sitt liv at han var Gud, og han omtalte bare Faderen som Gud. Johannes og Paulus insisterte på at ingen har sett Gud, selv om tusenvis av mennesker har sett og hørt Kristus.

Han kom i sin Faders navn, og de tok ikke imot ham (Joh 5,43). Han var den profeten som var forutsagt gjennom Moses (5 Mos 18,18-19).

5 Mosebok 18:18-19 Jeg vil oppreise en profet som deg blant deres brødre, og jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg befaler ham. 19 Og den som ikke gir akt på mine ord som han skal tale i mitt navn, vil jeg selv kreve det av ham. (RSV)

 

Messias taler i Guds navn, men han er ikke Gud. Han er en elohim, en av Guds sønner, men han er ikke Eloah (Gud / ton theon) som er Gud Fader i Det nye testamentet. Kristus var trofast mot ham som skapte ham (lit: to the [one] making him Hebr. 3:2, Marshall's Interlinear; poiesanti oversatt med utnevnt av trinitarister). Poieo / skapt er den betydningen som ble lagt til grunn på konsilet i Nikea.

Den trinitariske troen, slik den kommer til uttrykk i trosbekjennelser som den nikeanske, er i strid med troens uttrykkelige læresetninger slik de formidles i Bibelen.

Historien om konsilene i Nikea, Konstantinopel og Kalcedon og de påfølgende trosbekjennelsene vil bli behandlet i senere artikler.

Den nikeanske trosbekjennelsen forsøker å hevde en rekke falske premisser som Bibelen benekter. I hovedsak forsøker den å antyde at Kristus er Guds eneste sønn, selv om dette er feil, som vi har sett. Påstandene om at Kristus er av én substans med Faderen, forsøker igjen å skille Kristus fra alle andre vesener. Det er også et forsøk på å hevde at han er en sann Gud, noe som er åpenbar blasfemi ut fra de ulike tekstene som er sitert ovenfor. Kristus er en snublestein og en klippe til anstøt. Trinitarister forstår ikke profetier og offer. Kristus er

en stein som vil få mennesker til å snuble og en klippe som vil få dem til å falle, for de snubler fordi de er ulydige mot ordet, slik de var bestemt til å gjøre. Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, Guds eget folk, for at dere skal forkynne de underfulle gjerningene til ham som kalte dere fra mørket til sitt herlige lys. En gang var dere ikke noe folk, men nå er dere Guds folk; en gang hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere fått barmhjertighet (1Pet 2:8-10).

 

Det finnes bare én sann Gud (Joh 17,3; 1Joh 5,20), som er Jesu Kristi Gud og Far og vår alles Gud og Far (Joh 20,17). Ingen mennesker har noen gang sett denne Gud, har aldri hørt hans stemme og kan heller aldri se ham. Han bor i et utilnærmelig lys, og bare denne Gud er udødelig (1Tim 6,16). Han gir alle som adlyder ham evnen til å være Guds sønner (Rom. 8,14; Gal. 4,5-6; Hebr. 2,10; 1Joh. 3,1-2; jf. Hebr. 5,9) og dermed elohim (Sak. 12,8) eller theoi. Derfor er Gud én.

Merk:

Den korrekte gjengivelsen av Jehovah (SHD 3068) og Jehovih (SHD 3069) er Yahovah og Yahovih, da det ikke finnes noen J på hebraisk.

Merknad 2:

Audioen inneholder mer informasjon om emnet for denne artikkelen.

 

q