Guds kristne kirker


 

 

 

Trosbekjennelsen [A1]

 

(Utgave 1.0 19971223-19971223)

 

Denne bekjennelsen er et sammendrag av Bibelens standpunkt slik det ble hevdet av apostlene i det første århundret. På en tydelig og logisk måte gjenspeiler den Bibelens standpunkt, og består av sju kapitler. Kapitlene tar for seg spørsmål om Gud, Gud frelses plan, doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser, doktriner om Messias, ondskapens problem, kirken og Guds rike. Innledningen går inn på forskjellene mellom den moderne og den antikke kristendommen. Det er også et tillegg som beskriver utviklingen innen treenighetslæren.

 

 

 

 

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN  ACT 2606, AUSTRALIA

 

E-mail: secretary@ccg.org

 

 

(Opphavsrett © 1994, 1995, 1996, 1997 Christian Churches of God)

 

 

Opphavsrett: Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater i tekstene.

 

Dette manuskriptet er tilgjengelig på følgende nettsteder:

 

http://www.logon.org og http://www.ccg.org

 

 

 

Brosjyren skal ikke selges. Den er gratis utdanningsmateriell av allmenn interesse.

 


Trosbekjennelse for den kristne troen [A1]

 

1. utgave august 1994

2. utgave februar 1995
3. utgave juni 1996
4. utgave mars 1997

 

Innhold

 

Innledning

 

Kapittel 1. Gud
1.1                   Gud Fader

1.2                                      Jesus – Guds Sønn

1.3                                      Den Hellige Ånd

1.4                                      Forholdet mellom Den Hellige Ånd, Kristus og menneskeheten

1.5                                      Kristi, Satans og Himmelens hærskares forhold til Gud

1.5.1                    Kristus som Guds Sønn

1.5.2                    Doktrinen om Antikrist

1.5.3                    Guds navn og suverenitet

Kapittel 2. Guds frelses plan
2.1                   Menneskehetens syndefall

2.2                                      Menneskehetens frelse

2.3                                      Bibelen som den inspirerte sannhet

2.4                                      Anger og omvendelse

2.5                                      Dåpen

Kapittel 3. Doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser
3.1                   Bønnen og gudstjenesten

3.1.1                Gud som gjenstand for bønn og gudstjeneste
3.1.1.1             Gud som gjenstand for gudstjeneste

3.1.1.2             Gud som gjenstand for bønn
3.1.1.3             Individuell og kollektiv bønn på vegne av andre
3.2                   Forholdet mellom frelsen og loven
3.2.1                Gud er vår klippe
3.2.2                Frelsen av nåde

3.2.3                Forpliktelsene ifølge loven

3.2.3.1             Hvorfor følger kristne loven?
3.2.3.2             Kristne som Guds tempel
3.2.4                De ti bud

3.2.5                Andre lover som regulerer menneskets oppførsel

3.2.5.1             Spiselovene

3.2.5.2             Sabbaten

3.2.5.3             Nymånedagen 

3.2.5.4             De årlige høytidene

3.2.5.5             Ekteskapet

3.2.6                Økonomisk forvaltning

3.2.6.1             I forhold til Gud

3.2.6.2             I forhold til andre

3.2.7                Krigføring og valg
3.2.7.1             Krigføring

3.2.7.2             Valg

 

Kapittel 4. Doktriner om Messias   
4.1                   Kristi føreksistens

4.2                                     Korsfestelsen og oppstandelsen

4.3                                     Kristi gjenkomst

4.4                                     Kristi tusenårsrike

 

Kapittel 5. Ondskapens problem

5.1                                     Ondskapens eksistens gjennom Himmelens hærskares opprør

5.2                                     Doktriner om forutbestemmelse

5.3                                     De dødes tilstand

5.4                                     De dødes oppstandelse

5.5                                     Syndernes straff

Kapittel 6. Kirken
6.1                   Hvem eller hva er Kirken?

6.2                                     Kirkens organisasjon

6.3                                     Kirkens mål og oppgaver

6.4                                     Helliggjørelsen

Kapittel 7. Guds rike
7.1                   Guds rike oppstår

7.1.1                    Det åndelige riket

7.1.2                Kristi tusenårsrike
7.1.2.1             Messias’ gjenkomst

7.1.2.1             Israels samling

7.1.2.3             Herrens dag
7.1.3                Det evige Guds rike
7.1.3.1             Guds komme

7.1.3.2             Den nye jord og det nye Jerusalem

7.1.3.3             Menneskehetens skjebne

Tillegg




 

 



 

Innledning

 

I sytten hundre år har kristendommen vært bygd på et teologisk system basert på gresk filosofi og et system beslektet med nyplatonismen. Den unitariske enkelheten i Bibelens budskap og (logikken i) Guds åpenbaring for menneskeheten har i begge testamentene blitt endret og gjort uklar på grunn av kampen om makt og verdensherredømme som hersket på den tiden.

 

Som en følge av dette ble den teologiske strukturen utarbeidet i konsilene i Nikaias (325 e.Kr.), Laodikeas (366 e.Kr.), Konstantinopel (381 e.Kr.) og Kalkedonias (451 e.Kr.) Denne strukturen forandret oppfatningen av Gud ved å forbinde den med metafysiske ideer og dermed danne Treenigheten. Laodikeas konsil (29. kanon) erklærte sabbaten ulovlig og påla straff ved overtredelser, samt at det ble innført hedenske høytider som søndagstilbedelser og solfest i desember, og en påske som erstattet den jødiske påsken. Oppfatningen av Bibelen og lovene ble også endret. Lovene gitt til Moses ble ikke lenger betraktet som relevante, og tekstene i Det nye testamente ble fortolket slik at disse hedenske skikkene kunne rettferdiggjøres.

 

For eksempel ble den feilaktige tolkningen av kap. 10 i Apostlenes gjerninger samt andre tekster brukt til å forkaste spiselovene. De helsemessige konsekvensene viste seg umiddelbart, men det endelige resultatet av miljøpåvirkningen kunne først ses etter to tusen år. Sammenbruddet i næringskjeden skyldes i høy grad inntak av matvarer som var forbudt i henhold til Bibelens lover.       

 

Nedbrytingen av jordbrukssystemene kan kun betraktes i sin helhet når jorda er utpint på grunn av manglende evne til å overholde systemet med jubelår og jordas sabbat fordi disse er uløselig knyttet til den kalenderen som følger månens nittenårige syklus. Innføringen av solkalenderen var et viktig skritt på veien mot å ødelegge forståelsen av de mønstre og sykluser Gud hadde opprettet for å oppnå naturlig harmoni.

 

I det store og hele har moderne kristendom lite til felles med den opprinnelige kristendommen. Det kan hevdes at islams fremvekst og krigene som fulgte i kjølvannet av dette var et direkte resultat av det falske kristendomssystemet som ble opprettet i Europa og Vest-Asia gjennom det greske teologiske systemet som anvendte kappadokisk teologi basert på den treenige Gud, samt forsøket på å danne en mystisk forening med Gud.      

 

Treenighetens system fungerer simpelthen ikke. Sluttresultatet av sytten hundre år med denne feilaktige læren har ført til nesten total ødeleggelse av planeten og forfølgelse av mennesker som oppriktig forsøker å overholde Bibelens lover.

 

Formålet med dette verket er på en enkel og lettfattelig måte å skille ut Bibelens opprinnelige budskap og den nytestamentlige kirken under Jesus Kristus og hans apostler. Det er ikke tvil om at enkelte høyt verdsatte historier vil bli utfordret og plukket fra hverandre ut fra det som fremkommer her. Verket er skrevet slik at det ligger så nær opptil de bibelske formuleringene som mulig, og hvor støtteteksten er sitert. På den måten blir verket mindre tvetydig og hensikten blir klar. Der hvor det er mulig, har man oppført en fullstendig oversikt over tekster vedrørende et emne, slik at man unngår den altfor utbredte praksisen med å sitere isolerte eller feiloppfattede tekster. Noen bibelske tekster er rene forfalskninger (f.eks. Johannes 5:7 KJV, 1 Timoteus 3:16 KJV fra kodeks A), eller de er feil oversatt (1 Korinter 15:28 RSV osv., Johannes’ åpenbaringen 3:14 o.a.). De er utformet for å gjøre motstridende tekster virkningsløse eller mistyde tekster slik at det ser ut som om de støtter Treenigheten eller kappadokiernes system om man betrakter dem isolert.

 

Når Messias vender tilbake, skal han i sin helhet innføre de lovene han gav til Moses på Sinaifjellet. Enhver kristen forplikter seg til å kjenne igjen og innføre levemåten og tilbedelsen som er nedfelt i Bibelen. De kristne forplikter seg til å etterligne Jesu Kristi levemåte og leve etter det systemet Kristus innførte og levde i som menneske og før han ble inkarnert. Dette verket tar sikte på å presentere hele systemet på en sammenhengende og gjenkjennelig måte slik at de feilaktige systemene som har dominert i sytten hundre år kan feies til side og den opprinnelige og sanne veien kan identifiseres og bli en del av alle menneskers liv, uansett hva de har gjort i fortiden. Vår oppgave er å be menneskene om å angre sine synder og begynne et nytt liv.

Kapittel 1

Gud

 

1.1              Gud Fader

 

Den største guddommen i universet er Gud. Han er den allmektige, skaperen og opprettholderen av alle ting i himmelen og på jorden (1 Mos 1:1; Neh 9:6, Sal 124:8; Jes 40:26, 28; 44:24; Apg 14:15; 17:24-25; Åp 14:7). Han er den eneste og den udødelige (1 Tim 6:16), Han er vår Gud og Fader, og Jesu Kristi Fader (Joh 20:17). Han er den høyeste Gud (1 Mos 14:18; 4 Mos 24:16; 5 Mos 32:8; Mark 5:7), og den eneste sanne Gud (Joh 17:3; 1 Joh 5:20).

 

1.2       Jesus – Guds sønn

Jesus er den førstefødte (prototokos) som står over alt det skapte (Kol 1:15), derfor er han opphavet (arche) til Guds skaperverk (Åp 3:14). Han er den eneste (monogene) Sønn (Matt 3:17; Joh 1:18; 1 Joh 4:9), som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria (Luk 1:26–35). Han er Kristus eller Messias (Matt 16:16; Joh 1:41) som ble sendt av Gud for å være vår frelser og gjenløser (Matt 14:33; Joh 8:42; Ef 1:7; Tit 2:14). Han kalles den høyeste Guds Sønn (Mark 5:7). Han ble ved hellighets Ånd innsatt som Guds Sønn med makt da han stod opp fra de døde (Rom 1:4). Han har fått Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme (Luk 1:32).


1.3       Den Hellige Ånd


Den Hellige Ånd (Apg 2:4) er Guds kraft eller natur som Jesus lovet å sende til de utvalgte (Joh 16:7). Det er ikke en person, men uttrykket av Guds levende kraft, og ved hjelp av det får vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4), og vi blir fylt av Den Hellige Ånd (Apg 9:17; Ef 5:18). Derfor er vi alle Guds barn (Job 38:17; Rom 8:14; 1 Joh 3:1-2) og Kristi medarvinger (Rom 8:17; Gal 3:29; Tit 3:7; Hebr 1:14, 6:17, 11:9; 1 Pet 3:7). Den er gitt til dem som ber (Luk 11:9-13) og som adlyder ham, den bor i dem som holder Guds bud (1 Joh 3:24; Apg 5:32). Den Hellige Ånd er trøsteren som fører Guds tjenere til fullkommen sannhet (Joh 14:16, 17, 26). Den Hellige Ånd gir oss kraft til å vitne (Apg 1:8). Ifølge 1 Kor 12:7-11 deler Den Hellige Ånd ut gaver og frukt (Gal 5:22-23) uten mål (Joh 3:34; Rom 12:6). Det er på denne måten Gud til sist kan bli alt i alle (1 Kor 15:28; Ef 4:6).

1.4       Forholdet mellom Den Hellige Ånd, Kristus og menneskeheten

Den Hellige Ånd er i virksomhet allerede før dåpen, og ved Kristus leder den mennesker til Gud (Hebr 7:25).

Åndens første frukt blitt gitt under dåpen. I brevet til romerne 8:23 fremkommer det tydelig at den ikke opptas før legemet er fridd ut.  

 

Slik blir vi født på ny, men fortsetter daglig å vokse opp i Jesu Kristi ånd før vi kommer inn i Guds ære. Den Hellige Ånd er sannhetens ånd (1 Joh 4:6, 5:6), og ved å være tro mot sannheten i alle ting skal vi vokse opp til ham som er vårt overhode, Kristus (Ef 4:15). Den Hellige Ånd er Guds ånd (Rom 8:18) og troens ånd (2 Kor 4:13), som utforsker alle ting og vet alle ting (1 Kor 2:10-11, 12:3).  

 

Således er ikke Den Hellige Ånd et uavhengig aspekt av en treenig Gud, men et redskap som gjør oss til elohim (Sak 12:8). Ånden formidler en forståelse av våre tanker og vår eksistens til Gud.  Når den overføres ved hjelp av Jesus Kristus som vår mellommann og formidlende elohim eller theos (Sal 45:6-7; Sak 12:8; Hebr 1:8-9) gir Ånden Kristus mulighet til å gi oss hjelp, viten og trøst, samt bruke Guds kraft. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til gagn, i henhold til Guds ønske, som beskrevet i 1 Kor 12:7-11).

 

Ånden kan bli slokket (1 Tess 5:19) dersom man forsømmer den eller gjør den sorg (Ef 4:30), og kan således påføre både vinning og tap hos individet.

 

I Galaterne 5:22 står det at Den Hellige Ånds frukt er kjærlighet. Derfor, hvis vi ikke elsker hverandre, er den ikke med oss.

 

Ifølge Filipperne 3:3 tilber vi Gud ved Den Hellige Ånd. Dermed kan den ikke være Gud som en gjenstand for tilbedelse og følgelig heller ikke likeverdig med Gud Fader. Den er en kraft som gir Kristus styrke, og Kristus er således en Evig Far (Jes 9:6), hvorav det finnes mange farskap i himmelen og på jorden (Ef 3:15). Ved delegasjon blir Kristus den evige Far.

 

Gud Fader har gitt navn til alle ætter, derfor bøyer vi våre knær for Faderen og tilber Ham (Ef 3:14-15).

 

Kristus var skapelsens førstefødte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter, alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham (Kol 1:16-17). Men det var Gud som skapte ham og som ønsket at skaperverket skulle eksistere i Kristus. Derfor betyr Kristus ikke Gud som Gud Fader, den eneste som er udødelig (1 Tim 6:16), og som består i uendelighet. 

 

De kristne blir kalt bort fra denne verden for å leve et liv i tjeneste og oppofrelse. Mange er kalt, men få er utvalgt (Matt 20:16; 22:14). De kristne er de utvalgte, slik som Kristus var Guds utvalgte (Luk 23:35). Det er Kristus som har utpekt de utvalgte (Joh 6:70, 15:16, 19) under veiledning av Gud (1 Pet 2:4).

 

For å hjelpe Kirken har de utvalgte, som er Kirken – eller ecclesia – fått forståelsen av Guds hemmeligheter. Den Hellige Ånd var mekanismen som gjorde at de fikk forståelsen av Guds hemmeligheter og Guds rike (Mark 4:11). For Guds visdom er forkynt i en hemmelighet (1 Kor 2:7) som blir forklart av Guds tjenere (1 Kor 2:7, 15:51). For Guds vilje er forklart som en hemmelighet (Ef 1:9) som Gud gav til sine tjenere i en åpenbaring. Videre ligger hemmeligheten i Kristi tjenester gjennom de utvalgte. Paulus skrev:

 

”Dere har hørt om den nåde Gud har gitt meg: å være en forvalter hos dere over den hemmelighet som ble kunngjort for meg i en åpenbaring. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort om dette, og når dere leser det, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i Kristi hemmelighet. Den var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter: At også hedningene har fått del i arven; de hører med til det samme legeme og har del i løftet – i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet.” (Efeserne 3:2-6).

 

 

1.5.      Kristi, Satans og Himmelens hærskares forhold til Gud

I Bibelen blir flere vesener (substanser) betegnet som Elohim eller Theoi, som betyr guder. Kristus var et av disse underordnede vesener som er betegnet med ordet Elohim i Det gamle testamentet (se Sak 12:8). I Det nye testamente er det sagt at Kristus skal være den nye Morgenstjernen når han kommer tilbake til jorden. Han vil dele sin ære med sine utvalgte (Åp 2:28, 22:16).  


I Bibelen blir Gud betraktet som Gud og Kristi Far (Rom 15:6; 2 Kor 1:3, 11:31; Ef 1:3; Kol 1:3; Hebr 1:1; 1 Pet 1:3; 2 Joh 3; Åp 1:1, 6, 15:3). Kristus har fått sitt liv, sin kraft og autoritet fra Gud Fader (Joh 10:17-18).

 

Kristus underordner seg Gud Faders vilje (Matt 21:31, 26:39; Mark 14:36; Joh 3:16, 4:34). Gud gav de utvalgte til Kristus, og Gud er større enn Kristus (Joh 14:28) og større enn alle (Johannes 10:29). Gud sendte sin eneste (monogene) Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham (1 Joh 4:9). Det er Gud som ærer og løfter opp Kristus (Joh 8:54), fordi han er større enn Kristus (Joh 14:28).

 

Gud er klippen (sur), som et steinbrudd eller et fjell hvor alle andre stein er brutt fra, steinkniven fra Josva 5:2 som omskjærer Israel, den opprinnelige og virkningsfulle årsaken (5 Mos 32:4). Gud er Israels klippe, frelsens klippe (5 Mos 32:15), Klippen som fødte dem (5 Mos 32:18, 28-31). 1. Samuel 2:2 viser at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 26:4). Det er fra denne klippen alle andre er hogd ut, ettersom vi alle i troen er av Abrahams ætt (Jes 51:1-2). Messias er hogd ut fra denne klippen (Dan 2:34, 45) for å underlegge seg verdensrikene. Gud er klippen, og på denne klippen skal Kristus bygge sin kirke (Matt 16:18) og finne hvile der. Messias er den viktigste hjørnesteinen i Guds tempel, hvor de utvalgte er Naos eller de hellige blant de hellige, Den Hellige Ånds hvilested. Samtlige steiner i templet er hogd ut fra klippen som er Gud; det ble også Kristus. Disse steinene ble gitt til Kristus, den åndelige klippe (1 Kor 10:4), forargelsens klippe og en snublestein (Rom 9:33) for å forme templet.    

 

Kristus lager templet slik at Gud kan være alt, i alle (Ef 4:6). Gud har gitt Kristus å være alt og i alle (panta kai en pasin Kol 3:11), og han har lagt alt under Kristi føtter (1 Kor 15:27), og ham, overhodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:22, 23). Da Gud la alle ting under Kristi føtter, er det åpenbart at Gud forventes å være den Ene som legger ting under Kristi føtter (1 Kor 15:27).  

 

Når alle ting er underlagt Kristus, skal også Kristus selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle (panta en pasin 1 Kor 15:28). Derfor står platonikernes doktrine, som vil forene Gud og Kristus i Treenigheten, i et motsetningsforhold til Skriften. Kristus skal sitte ved Guds høyre hånd i det høye (Hebr 1:3, 13, 8:1, 10:12, 12:2; 1 Pet 3:22) og dele Guds trone slik som de utvalgte skal dele den tronen som er gitt til Kristus (Åp 3:21), og som er en trone av Gud (Sal 45:6-7; Hebr 1:8) eller Gud er din trone oversatt med Din trone O Gud (se fotnote til annotert RSV).

 

Gud, som sender, er større enn utsendingen (Joh 13:16), og en tjener er ikke større enn sin herre (Joh 15:20).

 

I ørkenen ble Kristus utfordret av Satan, og dette innledet Satans prøvelser. Satan, som var Morgenstjernen, Lucifer og Lysets bærer for denne planeten (Jes 14:12) som vokter og lærer, var egentlig en elohim som var underlagt Gud Fader.

 

Kristus var stjernen som skulle oppstå fra Jakob (4 Mos 24:7). Derfor er det skrevet i Mosebøkene at en av morgenstjernene som var til stede da planeten tok form og ble fullført (Job 38:7), en elohim, skulle bli til et menneske fra Jakob og David (Åp 22:16).

 

Den elohim vi kjenner som Jesus Kristus var ennå ikke blitt planetens Morgenstjerne. Den posisjonen var det Satan som hadde (Jes 14:12, Esek 28:2-10).

 

Kristus var blitt salvet som Israels elohim (Sal 45:7), salvet over sine følgesvenner eller ledsagere. Imidlertid var ikke Kristus i Morgenstjernens posisjon, og han skulle ikke påta seg disse pliktene før sin andre ankomst. Posisjonen og pliktene skal Kristus dele med de utvalgte, og de skal få del i hans egenskaper som Morgenstjerne i sine hjerter (2 Pet 1:19). Løftet om at de utvalgte skal ta del i denne kraften, finner man i Johannes’ åpenbaring 2:28.  

 

Som Morgenstjerne hadde Satan utfordret Den høyeste Gud eller Gud Fader (Jes 14:12). Han forsøkte å bestige eller opphøye sin trone, en Guds trone, over Guds stjerner eller Elohims råd. Rådet er menigheten til elohim eller guder, som nevnt i Salmene 82:1. Det kan med interesse bemerkes at Irenæus, disippel av Polykarp, disippel av Johannes, hevdet av Salmenes bok 82:1 viste til Theoi eller guder som også omfattet de utvalgte, dvs. de som ble opptatt (Against Heresies, Bk. 3, Ch. 6, ANF, Vol. 1, p. 419).       

 

Det er flere Sønner av Gud (fra Job 1:6, 2:1. 38:7; Sal 86:8-10, 95:3, 96:4, 135:5) som identifiseres som Bene Elyon eller Sønner av Den Høyeste. De utvalgte blant mennesker er også inkludert i Himmelens hærskare som Guds barn (Rom 8:14). Således er Kristus og de utvalgte som Guds barn ett med Gud gjennom Den Hellige Ånd, forutbestemt fra tidenes opprinnelse. Kristus la ned sin kraft for å bli et menneske. Han og alle de utvalgte får rett til å være Sønnen i Den Hellige Ånds kraft gjennom oppstandelsen fra de døde (Rom 1:4).

 

I henhold til Apostlenes gjerninger 7:35-39 var det en engel som snakket til Moses på Sinai-fjellet, og denne engelen var Kristus. I Galaterne 4:14 sammenligner Paulus seg med en Guds engel, til og med Jesus Kristus.

 

Vi skal også bli som englene (Matt 22:30) som en ordre eller isaggelos (fra Luk 30:36) ved å være Kristi medarvinger (Rom 8:17; Gal 3:29; Tit 3:17; Hebr 1:14, 6:17, 11:9; Jak 2:5; 1 Pet 3:7). Det gamle testamente ser YHWHs engel som både Jehova og Elohim (2 Mos 3:2, 4-6), hvor Gud eller elohim her var en engel, jf. Sak 12:8).

 

Salmene 89:6-8 viser at det finnes et Råd av hellige (qedosim eller qadosim, også brukt om mennesker) som bestod av både et indre og et ytre råd. Dette oppfattes å være et himmelsk råd av de rettferdiges elohim.

 

1.5.1.   Kristus som Guds Sønn


Satan prøvde å friste Kristus på forskjellige måter. Først omtalte Satan Kristus som Guds Sønn (Matt 4:3, 4:6; Luk 4:3). Også demonene omtalte Kristus som Guds Sønn (Matt 8:29, Luk 4:41, Mark 3:11). Satan ville at Kristus skulle bevise sin stilling som Guds Sønn ved å vise sin kraft, ettersom Gud hadde lovet å sende sine engler for å beskytte ham (Sal 91:11-12). Satan utelot å bevare deg på alle dine veier og tilføyde til enhver tid. Således, ved å fordreie Skriften, prøvde Satan å ta Kristi liv.

 

Kristus prøvde aldri å korrigere Satan eller demonene ved å si at han var Gud i stedet for Guds Sønn. Det var riktignok ingen demoner som prøvde å hevde den villfarelsen at Kristus var Den høyeste Gud mens han var i live. Det skjedde først etter hans død, og hensikten var å innføre en doktrine som hevdet av Kristus var Gud på samme måte som Gud Fader var Gud og således aktiv etter sin død, en villfarelse som Kristus ville ha imøtegått mens han levde. Gjennom hver av fristelsene var målet å undergrave lydighetsforholdet Kristus hadde overfor Gud, og dermed krenke Skriften. 

Satan prøvde å få Kristus til å tilbe ham. Han lovet at Kristus da skulle få makt over hele planeten hvis Kristus ville tilbe ham.  

 

Kristus bestred ikke hans rett til å overføre makten over planeten eller det at han allerede satt ved makten. I stedet svarte Kristus:

 

”For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.” (Matteus 4:10)

 

Kristus sa ikke til Satan at han skulle tilbe Kristus, men henviste snarere til Loven. I løpet av sin gjerning gjorde Kristus aldri krav på å være Gud. Han sa at han var Guds Sønn. Det var på grunn av dette han ble dømt.

 

I Matteus 27:43 står det skrevet:

 

”Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. For han sa at han var Guds Sønn.”  

 

Det var her Kristus ropte ut følgende for at Skriften i Salme 22:1 skulle gå i oppfyllelse:

 

”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”

 

Det er åpenbart at Kristus ikke betraktet seg selv som Gud. Å foreslå at han var en del av det vesenet han påkalte, i en likeverdig form, hvorav en del var usårlig, er absurd.

 

1.5.2        Doktrinen om Antikrist

 

Doktrinen om Antikrist er inkludert i 1 Johannes 4:1-2. Den opprinnelige teksten i 1 Johannes 4:1-3 er rekonstruert fra Irenæus, kapittel 16:8 (ANF, Vol. 1, fn. p. 443).

 

”Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme.”

 

Historikeren Sokrates har sagt (VII, 32, s.138) at dette bibelstedet har blitt ødelagt av dem som ønsket å skille Jesu Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet.

 

Kristus som Sønnen er ikke den eneste sanne Gud (Joh 17:3).

 

Også i Lukas 22:70 ble det spurt: ”Du er altså Guds Sønn?”

Han svarte: ”Dere sier selv at jeg er det.”

Han ble anerkjent som Guds Sønn i

            Matteus 27:54 hvor de sa ”Sannelig, dette var Guds Sønn!”

 

            I Markus 1:1 er det skrevet at dette er evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.

 

            I Lukas 1:35 er det skrevet at barnet som blir født, skal være hellig og kalles Guds Sønn.

 

Oppfatningen om at Kristus er Guds Sønn er en åpenbaring fra Gud.

 

”Da svarte Simon Peter: ”Du er Messias, den levende Guds Sønn.” Jesus tok til orde og sa: ”Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.” (Matt 16:16-17)

 

Også i Matteus 11:27 er det skrevet:

 

”Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.”

 

Således åpenbarer Faderen ting til individer og gir dem til Kristus, som deretter åpenbarer Faderen for dem.

 

1.5.3    Guds navn og suverenitet


Det er ingen tvil om at Gud er den eneste og den øverste. Salomos Ordspråk 30:4-6 viser Guds navn og at han har en Sønn.

 

Hvem har steget opp til himmelen og er kommet ned igjen?

Hvem har samlet vinden i sin hule hånd og bundet vannet i et klede?

Hvem har fastsatt alle jordens grenser?

Hva er hans navn, og hva heter hans sønn?

Det vet du vel?

Hvert ord (ELOAH) fra Gud er rent. Han er et vern for dem som tyr til ham.

Legg ikke noe til hans ord, ellers refser han deg, og du står der som løgner.

 

Bibelen tolker seg selv, og Guds navn er gitt etter spørsmålet. Det er klart at dette vesenet ikke er sammensetning av Faderen og Sønnen, men snarere at han har en Sønn.

 

I Det nye testamentet fremgår det dessuten tydelig at det er Faderen som er gjenstand for tilbedelsen. I Johannes 4:21 advarte Kristus den samaritanske kvinnen med at det skulle komme en tid når de ikke kunne tilbe Faderen, verken på hennes fjell (Samaria) eller i Jerusalem. Men i Johannes 4:23 sier han klart:

 

”Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen ha.”

 

Her identifiserer Kristus Gud som gjenstand for tilbedelsen, og ikke seg selv. Det er således temmelig blasfemisk å hevde at man skal tilbe den opphøyde Kristus ut fra en forvrengning av Johannes 3:14 hvor Menneskesønnen skulle løftes opp likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen. Hensikten med korsfestelsen var at menneskene skulle få evig liv, ikke at Kristus skulle gjøres til gjenstand for tilbedelse, som det feilaktig blir hevdet. Ut fra disse falske premissene blir det også feilaktig hevdet at kristne tilber Kristi legeme og blod i den hellige nattverd.

 

Eloah var Gud i Det gamle testamente og templet, samt Gud for Jesus Kristus i Det nye testamente. Templet i Jerusalem var Eloahs Hus (Esras 4:24, 5:2, 13, 15, 16, 17; 6:3, 5, 7, 8, 16, 17; 7:23). Han var Israels Eloah (Esras 5:1; 7:15), himmelens høye Eloah (Esras 5:8, 12). Det ble ofret til ham i templet (Esras 6:10) hvor han hadde latt sitt navn bo (Esras 6:12). Han gav ordre om at templet skulle bygges (Esras 6:14) og at presteskapet skulle stå til hans tjeneste (Esras 6:18; 7:24) og utføre det som var hans vilje (Esras 7:18). Loven er den fra himmelens Eloah (Esras 7:12, 14). Alle dem som kjenner Eloahs lover, må forkynne dem for dem som ikke kjenner lovene (Esras 7:25), og dommen skal skje etter Eloahs lover (Esras 7:26). Dette vesenet er Faderen som er den eneste Eloah og Den høyeste Gud, Messias’ Far og alle Guds barn. 

 

 

 

Kapittel 2

Guds frelses plan

 

 

 

2.1       Menneskehetens syndefall

 

Mennesket ble skapt i Guds bilde (1 Mos 1:26-27). Adam og Eva ble forbannet på grunn av ulydighet (1 Mos 3:16-19). På grunn av deres opprør kom synden og følgelig døden over menneskeheten (1 Kor 15:22; Rom 5:12).

2.2       Menneskehetens frelse

Gud vil ikke at noen skal gå fortapt (2 Pet 3:9). For at menneskeheten skal kunne unnslippe straffen for sine synder, som er døden, innførte Gud en frelses plan som innebar et offer – hans sønn Jesu Kristi død og oppstandelse (Joh 3:16). Planen omfatter en etterfølgende høst hvor Kristus er førstegrøden av dem som er sovnet inn (1 Kor 15:20). Guds frelses plan er gjenspeilt i de årlige bibelske høytidene (3 Mos 23).


2.3       Bibelen som den inspirerte sannhet

Kristus sa: ”Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.” (Matt 4:4; Luk 4:4.) Bibelen er kjent som Skriften (Daniel 10:21) og retter seg mot menneskehetens frelse og tilkjennegivelsen av Guds kraft (2 Mos 9:16; Rom 9:17). Midlet for frelsen er Jesus Kristus (Rom 10:11), som det ble forutsagt i Skriften av Moses og profetene (Lukas 24:27), og hvor profetien var Skriften (Matt 26:56; Rom 1:2). Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning (2 Tim 3:16-17). 

 

På Kristi og apostlenes tid var Skriften Det gamle testamente (Matt 21:42; Mark 12:10, Apg 17:2). Det gamle testamente blir i Skriften referert til som inngitt av Gud i 2 Tim 3:16. Det nye testamente er et tillegg til Det gamle testamente. Det erstatter ikke Det gamle testamente.

 

Det gamle testamente var skrevet i tidligere tider for at vi skulle lære av det. Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som Skriften gir (Rom 15:4). Villfarelse kommer av at man ikke kjenner Skriften godt nok (Matt 22:29; Mark 12:24). Berøanerne gransket Skriften daglig for å se om det som var skrevet, stemte. Dette ble ansett for å være edelt (Apg 17:11). Hele bildet av Bibelen er tatt fra alle deler av Skriften, bud på bud, regel på regel, litt her, litt der (Jes 28:10). Skriften viser at Jesus var Messias eller Kristus (Apg 18:28). Det er Kristus som ved hjelp av Den Hellige Ånd åpner forstanden til alle de utvalgte, hvor han begynner med apostlene, slik at de kunne forstå Skriften (Luk 24:45). 

 

Skriftene i Det gamle testamente må bli oppfylt (Matt 26:54, 56; Mark 12:10, 14:49) og kan ikke settes ut av kraft (Joh 10:35). Mange steder i Skriftene retter seg mot og ble oppfylt i Kristus, eller vil bli oppfylt i Kristus i hans andre gjenkomst (Åp 1:7, 12:10, 17:14, 19:11-21), som vil bli med stor makt og herlighet (Matt 24:30).

 

2.4       Anger og omvendelse

 

Gud krever at menneskeheten viser anger over sine synder for å kunne leve eller ha evig liv. Hvis menneskene ikke vender om, er de forutbestemt til å dø (Luk 13:3-5).

 

Kristus ble sendt for å be menneskeheten om å angre (Luk 11:32). Kristus begynte sin forkynnergjerning etter fengslingen av døperen Johannes (Matt 4:12). Johannes ble fengslet en tid etter den jødiske påskehøytiden i år 28 (Joh 3:22-24, 4:12). Dette var påskehøytiden etter at Johannes hadde begynt sin forkynnergjerning, i det femtende året av keiser Tiberius’ regjering (Luk 3:1). Fra den tiden begynte Jesus å forkynne: ”Vend om, for himmelriket er nær!” (Matt 4:17). Kristus sendte sine disipler ut for å forkynne evangeliet om anger over syndene, og han gav dem makt over urene ånder og demoner (Mark 6:7, 12; Luk 10:1, 17-20).

 

Anger over syndene ble betraktet som opptakten til å stryke ut syndene (eller ondskapen) (Apg 8:22), for at Herren skal gi tider med lindring og sende den Kristus som er bestemt for oss (Apg 3:19-20).

 

Gud overså den såkalte uvitenhetens tid, men etter Kristus befaler Han alle mennesker å angre, og Han har fastsatt dommens dag (Apg 17:30). Angeren ble således utvidet til å omfatte hedningene (Apg 15:3).

 

Etter angeren og omvendelsen til Gud, må den angrende synderen gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen (Apg 26:20).

 

Kirken i Efesos ble bedt om å vise anger og huske hvor de stod før de falt, samt gjøre om igjen sine første gjerninger (Åp 2:5). På samme måte ble kirken i Pergamon (Åp 2:16) og kirken i Tyatira (Åp 2:21-22), som hadde frafalne blant seg med falske religiøse lærere, bedt om å vise anger. Også menigheten i Sardes ble bedt om å vende seg om, ellers skulle Kristus komme som en tyv om natten, og de skulle ikke vite timen for hans komme (Åp 3:3). Kristus refser og tukter dem han elsker. Han forlanger at de (i dette tilfellet menigheten i Laodikea) skal være ivrige og at de skal angre (Åp 3:19). Det er anger i alle Guds kirker, og det er alles plikt (Jak 5:19-20).

 

2.5              Dåpen

 

All makt ble gitt til Kristus etter hans oppstandelse (Matt 28:18). Derfor befalte han disiplene sine å gå ut gjøre alle folkeslag til disipler og døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (Matt 28:19) og lære dem å holde alt som han befalte. Så kunne Kristus være med dem alle dager inntil verdens ende (Matt 28:20).

 

Angeren må ledsages av dåpen for at man skal få Den Hellige Ånds gave (Apg 2:38). Du kan ikke få Den Hellige Ånd med mindre du angrer og blir døpt, og således født på ny. Med mindre du er født på ny, kan du ikke komme inn i Guds rike (Joh 3:3-5). Anger over syndene er en betingelse for dåpen og Den Hellige Ånds gaver. Følgelig er dåpen av spedbarn logisk utelukket av Bibelen. Betingelsen for anger er understreket i forkynnergjerningen til døperen Johannes, som var forløperen til dåpen med Den Hellige Ånd i Kristus (Mark 1:4, 8). Johannes sa at Kristus skulle døpe med Den Hellige Ånd og med ild når det gjaldt dem som ikke angret (beskrevet som agnene) (Luk 3:16-17). Den Hellige Ånd er gitt etter ordre fra Gud. Etter anmodning, tilkjennegitt ved håndspåleggelse, går Den Hellige Ånd inn i et menneske. Ånden blir således gitt for hvert aspekt ved gjerningen. Den Hellige Ånd virker før dåpen og angår hvert menneske. Ved Kristus leder Den Hellige Ånd de utvalgte til Gud (Hebr 7:25). Ifølge Romerne 8:23 er den første frukt av Ånden gitt til mennesket i dåpen, og her kommer det klart til uttrykk at opptakelsen ikke finner sted før legemet blir fridd ut. På denne måten blir vi født på ny, men fortsetter daglig å vokse i ånden i Jesus Kristus før vi kommer inn i Guds herlighet.

 

Det å gi Den Hellige Ånd i dåpen er vann fra frelsens kilder, som Gud lovet gjennom profetene (Jes 12:3). Dette vannet fra Den Hellige Ånd var Guds løfte til Jakob, som beskrevet i Jesaja 44:3. Herren Gud er kilden med levende vann (Jer 2:13, 17:13; også Sak 14:8). Dette er elven med livets vann (Åp 22:1). Da Kristus snakket om Ånden (Joh 7:39), sa han at det levende vannet rant fra ham (Joh 4:10-14, 7:38; Jes 21:3, 55:1, Esek 47:1). I Esekiels bok 36:25 er det beskrevet at Israel er blitt åndelig ren med vannet, som er livets vann eller Den Hellige Ånd. De utvalgte skal få dette vannet for intet (Åp 22:17).

 

 

Kapittel 3

Doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser

 

 

3.1       Bønn og gudstjeneste

3.1.1    Gud som gjenstand for bønn og gudstjeneste

3.1.1.1 Gjenstand for gudstjeneste

Det viktigste standpunktet til og det fremste tegnet på de utvalgte er og har alltid vært deres absolutte monoteisme og tro på det underordnete forholdet til Jesus Kristus. Vi tilber ikke noen annen elohim enn Gud (2 Mos 34:14; 5 Mos 11:16), ellers skal vi gå til grunne (5 Mos 30:17-18). Guds første bud var:

 

”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.” (2 Mos 20:2, 3)

 

Begrepet enn meg betyr ved siden, parallelt med meg, i mitt sted. Vi må betrakte Gud som Gud Fader.

 

Vi må elske vår Gud, og vi må tjene Ham av hele vårt hjerte og vår sjel, det vil si med hele vårt vesen. Da vil vi få regn til rett årstid, slik at vi kan høste inn kornet, vinen og oljen. Med andre ord, vi skal ete og bli mette. (5 Mos 11:13-15). Men vi har en ny pakt hvor Herren gir sine lovbud i våre sinn og skriver dem i våre hjerter. Han er vår Gud og vi er Hans tjenere som tilber ham ved å overholde budene i vårt sanne vesen (Hebr 8:10-13).

 

Vi må tilbe framfor Herren vår Gud (5 Mos 26:10; 1 Sam 1:3, 15:25). Han er den eneste sanne Gud, Gud Fader. Forutsetningen for evig liv er at vi kjenner ham og hans Sønn Jesus Kristus (Joh 17:3). Vi gir Herren den ære hans navn skal ha og bøyer oss for ham i hellig skrud (Sal 29:2, 96:9). Hele jorden tilber ham og lovsynger hans navn (Sal 66:4). Dette er en profeti som skal oppfylles. Alle folkeslag han har skapt skal komme og bøye seg skjelvende ned for ham (Salmene 96:9), og de skal ære hans navn, for han er den eneste Gud (Sal 86:9-10). Han er vår Gud og vi er den hjord hans hånd leder (Sal 95:6-7). Han er hellig (Sal 99:5, 9). Forståelsen av hvem vi tilber fremkommer også av to symboler, som sammen med forståelsen av Guds vesen, danner grunnlaget for de utvalgtes besegling. De to symbolene er:

 

            Sabbaten (2 Mos 20:8, 10, 11; 5 Mos 5:12). Sabbaten er det symbolet mellom oss og          Gud som gjør oss hellige (2 Mos 31:12-14).

 

            Påskehøytiden. Påsken og de usyrede brøds høytid er et tegn eller en bekreftelse på at         disse høytidene, som beskrevet i 2 Mos 13:9, 16, er et tegn på Guds bud (5 Mos 6:8)         og Israels befrielse (5 Mos 6:10), som, i Det nye testamente, omfatter alle som er i         Kristus (Rom 9:6, 11:25-26).  

 

Disse symbolene på loven, sabbaten og påskehøytiden, har til hensikt å forhindre avgudsdyrkelse (5 Mos 11:16). Disse to symbolene er beseglingen på hånden og pannen til Guds utvalgte, og sammen med Den Hellige Ånd skal de danne grunnlaget for beseglingen av de 144 000 i de siste dagene (Åp 7:3). De fører frem til resten av de hellige dagene.  

 

Kristus sa: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene (Matt 4:10, Luk 4:8). Således er å tjene det samme som å tilbe ifølge bibelsk terminologi.

 

Tilbedelse av Gud etter menneskelig praksis er forgjeves tilbedelse (Matt 15:8, 9). For Faderen vil at vi skal tilbe ham i ånd og sannhet (Joh 4:21-24). For det er vi som er de omskårne, vi som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd; vi har vår ros i Kristus Jesus (Filipperne 3:3). Alle fra de eldstes råd, inkludert Kristus, tilber Gud som har skapt alle ting, og ved hvis vilje de ble skapt og eksisterer (Åp 4:10). Etter Kristi befaling tilber vi Gud både ved loven (2 Mos 20:3) og åpenbaringen (Åp 22:9).

 

3.1.1.2 Gjenstand for bønn 

Menneskene ber til Gud (Sal 39:13, 54:3) som hører. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, om dere ber med tro (Matt 21:22). I sin bønn til sin Gud og vår Gud som er Faderen, var Kristus et eksempel for menneskene (Luk 6:12). Eksemplet på hvordan man skal be, finnes i Herrens bønn, som er en avskrift av bønnens struktur og som var gitt av Kristus (Luk 11:2-4).


Hovedmålet for de utvalgte og forkynnerne er bønnen og ordets tjeneste (Apg 6:4). De eldstes råd ble gitt ansvaret for overvåkingen av de helliges bønner (Åp 5:8).

 

3.1.1.3 Individuell og kollektiv bønn på vegne av andre

 

Kollektiv bønn i enstemmighet er et eksempel fra apostlene (Apg 1:14). Dette ble tatt opp av hele menigheten (Apg 12:5).

 

Bønner er ikke bare for kirken; de er også for dem som er ivrige, men som ikke er opplyst og som ikke kjenner Guds rettferdighet. For Kristus er lovens ende, og hver den som tror, blir rettferdig for Gud (Rom 10:1-4).

 

Bønner gir hjelp. Når mange ber, vil takken for Guds nådige hjelp og det han har gjort mot oss, stige opp fra manges munn (2 Kor 1:11). Bønnen må skje i ånden (Ef 6:18), og den må være utholdende (Kol 4:2-4). Den hjelper oss slik at vi kan være standhaftige i sannhet og rettferdighet (Ef 6:14).

 

Et rettferdig menneskes bønn er virksom. Troens bønn skal helbrede den syke og sikre syndenes tilgivelse. Derfor bekjenner vi våre synder for hverandre og ber for hverandre slik at vi kan bli helbredet (Jak 5:15-16). 

 

3.2              Forholdet mellom frelsen og lovene

 

3.2.1    Gud er vår klippe

Gud er vår klippe, vår kraft og vår frelse som vi tar tilflukt i (Sal 18:1-2). Vi stoler på ham og frykter ikke (Jes 12:2). Kunnskapen om frelsen er en funksjon av Kristus og profetene (Luk 1:77). Denne kunnskapen er utvidet til å omfatte kirken, hvor de hellige er forvaltere av Guds hemmeligheter (1 Kor 4:1). Frelsen kommer fra jødene (Joh 4:22), men ble i Kristus utvidet til å omfatte dem som tilber Gud i ånd og sannhet (Joh 4:23-24). Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved (Apg 4:12). Derfor er frelsen gitt med evangeliet, som er Guds kraft for å gi frelse til alle som tror, jøder først og så de vantro. For i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik som det er skrevet: ”Den rettferdige skal leve ved tro” (Rom 1:14-17). Gud har ikke bestemt menneskeheten til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus (1 Tess 5:9).


Oppfatningen av Gud resulterer i gudfryktig sorg som skaper omvendelse som fører til frelse (2 Kor 7:10). Følgelig er evangeliet sannhetens ord, og derfor er det evangeliet om frelsen som merker de omvendte med Den Hellige Ånds segl (Ef 1:13). Frelsen er gitt fra de hellige Skriftene. Skriftene inngitt av Gud er også nyttige til å gi den omvendte opplæring i frelse gjennom troen på Jesus Kristus (2 Tim 3:15-16). Selv om han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham (Hebr 5:8-9).

 

Slik er han ofret én gang for å ta bort synder, og siden skal han for annen gang komme til syne for å frelse dem som venter på ham (Hebr 9:28). Derfor kan alle få frelse, og den er en gang for alle overgitt til de hellige (Jud 3). Så er det ikke noen annen åpenbaring enn den som Gud har gitt til Jesus Kristus og overgitt til Johannes. Alt som er nødvendig for menneskehetens frelse, står skrevet i Bibelen. Frelse og kraft og herlighet tilhører Gud, og han har åpenbart det til sine tjenere ved Jesus Kristus, og det kan ikke forandres (Åp 22:18-19).

 

De hellige skal bli beseglet ved Den Hellige Ånd ifølge Guds lov, slik det er åpenbart i Bibelen, Det gamle testamente, og som begynner med åpenbaringen i loven.

 

Kristus gav loven på Sinai-fjellet, som Paktens eller Tilstedeværelsens Engel, Jahves Engel. Han sa:

 

”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av de minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dette, han skal være stor i himmelriket.” (Matteus 5:18-19)

 

Derfor innskrenket ikke Kristus loven på noen måte. Han fulgte loven og fikk menneskene til å gjøre det samme. Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra Johannes’ tid forkynnes det glade budskapet om Guds rike, og alle trenger seg inn i det med makt (Luk 16:16).

 

            Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort (Luk 16:17).

 

Loven som var gitt ved Moses, ble egentlig ikke overholdt (Joh 7:19). Alle de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle de som syndet og hadde loven, skal dømmes etter loven (Rom 2:12), for synd er lovbrudd (1 Joh 3:4). Omskjæringen skjer i hjertet, og overholdelsen av lovens prinsipper er målestokken på omskjæringen. Den som følger loven, er omskåret i sitt hjerte. Den som er omskåret, men ikke følger loven, er som en vantro. De som er jøder og de som følger loven, er jøder i sine hjerter. Men de som kaller seg jøder og ikke er det, blir straffet (Åp 3:9) og vil bli kastet i bakken foran de hellige (dette knefallet blir også oversatt med tilbedelse og brukes angående Kristus og de utvalgte).

 

Loven er hellig, og budene er rettferdige, gode og hellige (Rom 7:12). Så det er ikke loven som fører til synd, men snarere synden, som er overtredelse av loven og som virker i mennesker (Rom 7:13).

 

Loven er av Ånden, men menneskeheten er kjødelig, solgt til synden (Rom 7:14). Det virkelig omvendte mennesket sier med glede ja til Guds lov i sitt indre (Sal 119:1 og følgende; Rom 7:22). For loven leder mennesker til Kristus, som er lovens ende (Rom 10:4). Hvis et menneske er drevet av Ånden, er han ikke lenger under loven (Gal 5:18). Ikke for at loven skal bli avskaffet, men snarere at den gjør loven i stand til å bli overholdt ut fra et indre ønske og riktige handlinger, for den er skrevet i våre hjerter (Hebr 8:10-13). Guds lov er fylt med tro, ikke med gjerninger (Rom 9:32). Lydighet overfor budene er en nødvendig forutsetning for å beholde Den Hellige Ånd, for Den Hellige Ånd er i dem som holder budene (1 Joh 3:24; Apg 5:32). Det er derfor umulig å være en kristen og elske Gud og Kristus uten å overholde loven. Dette omfatter også å følge det fjerde budet – overholde sabbaten.

 

3.2.2    Frelsen av nåde   

 

Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker, og lære oss opp til å gi avkall på alle irreligiøse og verdslige lidenskaper, samt leve et rent og guddommelig liv i denne verden, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Jesus Kristus skal komme til syne i herligheten (Tit 2:11, se Marshalls RSV Interlinear Greek-English New Testament). Kristus er herlighetens åpenbaring av den store Gud som er vår frelser (Tit 2:10). Derfor er nåden et resultat av Jesu Kristi virksomhet.    

 

Kirken er bevart gjennom Guds kraft, troen på en frelse som ligger ferdig til å åpenbares ved tidenes ende (1 Pet 1:5). Troens mål er sjelens frelse. Profetene profeterte om frelse, men de visste ikke tiden eller Messias’ person da de vitnet om hans lidelser og etterfølgende herlighet (1 Pet 1:9-10).

 

Synden kom inn i verden med Adam og hersket fra Adam til Moses. Med synden kom døden (Rom 5:12). Synden eksisterte før loven ble gitt til Moses (Rom 5:13). Følgene av loven var dermed kjent for Adam, ettersom synden ikke kan regnes hvor det ikke er lov. Nåden ble stor på grunn av menneskets frelse fra synden, samt loven. Der synden var stor, ble nåden enda større (Rom 5:15-21). Hvis et menneske adlyder, vil mange bli rettferdige i nåden som hersker gjennom rettferdigheten og gir evig liv ved den salvede Jesus Kristus, vår Herre (Rom 5:20-21).

 

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Loven er dermed oppfylt i oss som lever ifølge Ånden (Rom 8:4).

 

Ånden leder sinnet i samsvar med sitt formål (Rom 8:5). Det mennesker av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud. Vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det (Rom 8:7). Således kan den kjødelige eller uomvendte natur kjennes igjen ved sin motstand mot å følge Guds lover.

 

Den Ånden som reiste Jesus opp fra de døde, bor i de kristne, og den gir våre dødelige legemer liv ved den Ånden som bor i oss (Rom 8:11). Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn (Rom 8:14), og det er ved Guds nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten ved Jesus Kristus (Joh 1:17). Vi utvikler det samme barnekåret som ble gitt til vår bror Jesus Kristus, og som gjør at vi roper Abba eller Far (Rom 8:15).

 

Loven i seg selv gjør ikke et menneske rettferdig. Et menneske blir rettferdig ved troen på Jesus Kristus (Gal 2:16). Livet de lever er i troen på Guds Sønn (Gal 2:20). Vi er døde for loven og lever for Gud (Gal 2:19). Men vi forkaster ikke Guds nåde ved å følge loven, fordi vi ikke blir rettferdige ved loven (Gal 2:21). Vi følger loven fordi Ånden får oss til å gjøre det, og loven har sitt utspring i guddommelig natur som vi skal få ta del i, i likhet med Kristus (2 Pet 1:4). 

 

Vi er frelst, ikke ved loven, men ved Jesu Kristi nåde (Apg 15:11). Synden hersker ikke over de utvalgte, for de står ikke under loven, men under nåden, og de er Guds tjenere (Rom 6:14-15). Men vi synder ikke ved å bryte loven fordi vi er Guds tjenere, rettferdige og uten synd, av hjertet lydige mot den lære som ble overgitt til oss (Rom 6:17-18). Selv om vi var døde på grunn av våre synder, er vi gjort levende med Kristus i nåden (Ef 2:5). I Kristus ble vi reist opp fra døden og satt i himmelen sammen med ham. Slik ville Gud i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus (Ef 2:6-7). For av nåde er vi frelst ved tro. Det er ikke menneskets gjerning, det er Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg (Ef 2:9). Så følger vi loven ved Guds Ånd i nåden.

 

3.2.3        Forpliktelsene ifølge loven

 

Det er en kontinuerlig forpliktelse til å oppfylle loven som ikke opphører eller forandres, som vi har sett (Matt 5:18; Luk 16:17). På Kristi tid ble ikke loven overholdt på korrekt måte av jødene (Joh 7:19), og den ble forandret i henhold til tradisjonen av datidens jødiske lærere (Matt 15:2-3, 6; Mark 7:3, 5, 8-9, 13) til en byrde eller et åk, og utfordret dermed Gud (Apg 15:10).

 

Men det finnes en høyere befaling om å overholde Guds bud. Den er i behold og vil ikke forsvinne før tiden for menneskets tidsalder er over.

 

3.2.3.1  Hvorfor følger kristne loven?

 

Kristne er frelst ved nåden, ikke ved loven. Hvorfor er det da innlysende at de erkjenner og følger loven? Fordi:

 

            Guds lov strømmer ut fra den vedvarende godheten ved hans natur.

 

Guds lov følger av Guds natur, og derfor blir den evig, for Gud selv er uforanderlig ved å være grunnleggende god som sentrum for den ultimate godheten. I Markus 10:18 sa Kristus: ”Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god – det er Gud”, eller ”Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god. Men vil du gå inn til livet, så hold budene!” (Matt 19:17). Guds godhet driver oss til omvendelse (Rom 2:4). Guds natur er godhet som ikke forandres. Himmelens hærskare er hans medlemmer. Derfor blir de uendret i guddommelig natur og godhet.

 

På denne måten er Kristus i går og i dag den samme, ja til evig tid (aioonas) (Hebr 13:8). De utvalgte, som er en del i den guddommelige natur (2 Pet 1-4), blir en del av Melkisedeks guddommelige presteskap, som er evig (aparabaton) eller som er uforanderlig til evig tid (aioona) (Hebr 7:24). Kristus kan fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham (Hebr 7:25, se Marshall’s Greek-English Interlinear). Men han er ikke gjenstand for tilbedelsen, heller ikke Gud som befaler med sin vilje.

 

Guds lov skal følges i troen, ikke i gjerninger (Rom 9:32). Vi har en ny pakt hvor Herren legger sine lovbud i våre sinn og skiver dem i våre hjerter. Han er vår Gud og vi er hans folk som tilber ham ved å overholde lovbudene som en del av vår natur (Hebr 8:10-13). Derfor er ytre tegn verdiløse. Det er overholdelsen av Guds bud i vårt indre som omskjærer oss (1 Kor 7:19) som kristne og medlemmer av det åndelige Israel. Det er de som holder Guds bud som fyller draken med raseri og som forfølges (Åp 12:17). Overholdelsen av Guds bud identifiserer dem under forfølgelsene (Åp 12:17). Dette er de hellige som holder seg til Guds bud og holder ut (Åp 14:12).

 

3.2.3.2 Kristne som Guds tempel


De hellige er Guds tempel eller alter (naos), og Guds Ånd bor i dem. Hvis noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig og dette templet er oss (1 Kor 3:16-17). Derfor må kristne holde sine legemer sunne slik at de kan motta Guds Ånd. For Gud har sagt at han vil leve i oss, blant oss, og han skal være vår Gud. Vi må være hellige og atskilte. Gud er vår Far og vi er hans barn (2 Kor 6:16-18 siterer løst en rekke tekster fra Det gamle testamente: 3 Mos 26:12; Esek 37:27; Jes 52:11; 2 Sam 7:14).

 

Av den grunn skulle de kristne ikke omgås med de vantro (2 Kor 6:14). De skulle rense seg fra all urenhet på kropp og sjel og fullføre sin helliggjørelse i frykt for Gud (2 Kor 7:1). De er således utvalgt fra begynnelsen og frelst gjennom helliggjørelsen ved Ånden og troen på sannheten (2 Tess 2:14). Derfor er sannheten en forutsetning for åndelig helse og et tegn på de utvalgte. I henhold til denne utviklingen kan man se at Bibelens generelle lover har en spesifikk betydning og hensikt. Målingen av Guds tempel finner sted i henhold til disse lovene (Åp 11:1).

 

3.2.4    De ti bud

Kirken forplikter seg til å overholde de ti budene som er inkludert i 2 Mosebok 20:1-17 og 5 Mosebok 5:6-21.


Det første budet er:

                Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder               enn meg.

 

Gud Fader er den eneste sanne Gud (Joh 17:3), og det er ikke noen elohim som kommer før ham eller er lik med ham. Det er utillatelig å tilbe eller be til noe annet vesen, deriblant Jesus Kristus.

 

Det andre budet er:

 

            Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og dyrke dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de               hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.

 

Det er således utillatelig å lage figurer eller bilder ut fra beskrivelser til bruk i religiøs tilbedelse eller symbolisme. Derfor er krusifikset som et symbol i kirken forbudt.

 

Budene selv utgjør del av det religiøse systemets identifikasjon, og samtlige er dermed grunnfestet.

 

Det tredje budet er: 

 

            Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker hans navn,           være skyldfri.

 

Guds navn innebærer autoritet, derfor gjelder dette budet ikke bare blasfemi, men også misbruk av kirkens autoritet samt alle dem som gir seg ut for å handle etter Guds ordre gjennom Jesus Kristus.

 

Det fjerde budet er:

 

                Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning.                Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken             du selv eller din sønn eller din datter, verken tjeneren eller tjenestepiken eller feet, eller den   fremmede som er hos deg innenfor dine porter. For på seks dager skapte Herren himmelen,       jorden og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren              hviledagen og lyste den hellig. 

 

Så er den sjuende dagen eller sabbaten obligatorisk. Ingen kristen kan tjene Gud og unnlate å ære sabbaten, kjent som lørdag i vår kalender. Innføringen av en annen dag for tilbedelse bryter ikke bare med dette budet, men det blir også et avgudssymbol som ligger utenfor Guds uttrykkelige vilje. Det blir en gjenstridig handling og tilsvarer dermed trolldom (1 Sam 15:23). I forbindelse med det andre budet som befester det fjerde, blir det avgudsdyrkelse. Slik er det også med innføringen av kalenderen hvor ukene tilpasses etter et rotasjonsprinsipp.

 

Disse første fire budene fastsetter vårt forhold til Gud og er inkludert i det første og viktigste hovedpunktet i loven: Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft (Mark 12:30). Dette er det største og første bud (Matt 22:37-38).

 

Den absolutte identifikasjonen med Gud stammer fra troskapen mot disse budene og at man unngår handlinger som vil kunne virke til skade for dette.

 

Det andre store budet er:

 

Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to (Matt 22:39; Mark 12:31).

 

Dette andre største budet gjenspeiles i de seks siste budene, og de angår forholdet mellom mennesker.

 

Det femte budet er:

 

                Du skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg.

 

Familieforholdet er den grunnleggende byggesteinen for ethvert folk og gjenspeiler holdningene som uttrykkes i en videre religiøs struktur.

 

Det sjette budet er:

 

                Du skal ikke slå i hjel.

 

De kristne bedømmes ut fra den høyere loven som går ut på ikke å være sint på sine medmennesker. Å nære sinne er å øve vold mot sin neste. Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild (Matt 5:22).

 

Det sjuende budet er:

 

                Du skal ikke bryte ekteskapet.

 

Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte (Matt 5:28).

 

Det åttende budet er:

 

                Du skal ikke stjele.

 

Å stjele betyr å øve vold mot sin neste og bryte forholdet til Gud.

 

Det niende budet er:

 

Du skal ikke vitne falskt mot din neste.

 

”Rettferdighet” og ”sannferdighet” er kjerner i samme begrep og er samme ord på hebraisk. Således kan ikke en kristen være rettferdig hvis han ikke er sannferdig. Å forvrenge sannheten gjennom falske vitnesbyrd er i strid med den kristnes frelse. 

 

Det tiende budet er:

 

                Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans tjener eller               tjenestepike, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

 

Begjær er en prosess som setter materielle goder eller et seksuelt forhold over forholdet til Gud. I dette tilfellet blir det avgudsdyrking. Det gjør at man begjærer et annet objekt og er i strid med de andre budene. Siden budene er forbundet med hverandre, blir begjæret en forløper for brudd på de andre budene, og dermed betyr bruddet på ett aspekt i loven at loven i sin helhet brytes. Det er således ingen relativitet i synden. Synden er overtredelsen av loven. Kristus gav en forklaring på den sanne forståelsen av loven i Matteus 5:21-48, hvor han tar for seg 2 Mosebok 20:13, 5 Mosebok 5:17, 16:18. Se også Lukas 12:57-59).

 

Foreldre må kontinuerlig undervise sine barn i budene. Budene må bli tegn på tanker og gjerninger, og de må nedtegnes på dørstolpene i huset (5 Mos 7:7-9).

 

3.2.4        Andre lover som regulerer menneskets oppførsel

 

3.2.5.1 Spiselovene

Spiselovene finner man i Tredje Mosebok 11:1-47 og i Femte Mosebok 14:4-21. De er grunnlagt på reguleringen av menneskekroppen i en god helsetilstand, og er basert på fornuftige, fysiske prinsipper. Befalingen skal være hellig og kroppen skal være egnet til å motta Den Hellige Ånd. Det foreligger solid vitenskapelig basis for spiselovene. Det fremgår av Femte Mosebok 12:16 at det er forbudt å spise blod, og av Tredje Mosebok 3:17 fremgår det at det også er forbudt å spise fett. Man må ikke spise noe som er selvdødt eller revet i hjel (Esek 44:31). Forbudet som gjelder frukt finnes i tredje Mosebok 19:23-26. Disse lovene har en åndelig betydning.

 

3.2.5.2 Sabbat

Det er Herrens uttrykkelige befaling og ett av de ti budene å holde den sjuende dagen sabbat (se 2 Mos 20:8-11; 5. Mosebok 5:12-15). Dette er evige og ukrenkelige lover for alle mennesker. Sabbaten er hellig. Den som vanhelliger sabbaten dør og skal utryddes av sitt folk (2 Mos 31:14-15). Sabbaten er en evig pakt mellom Israels folk og et evig tegn mellom dem og Gud, der han anerkjennes som skaperen (2 Mos 31:15-16). Alle kristne er åndelig av Israels folk, og alle vantro skal til sist komme inn blant Israels folk. Derfor er sabbaten et tegn mellom Gud og hans folk til evig tid. Straffen for å vanhellige sabbaten er døden som ligger i berøvelsen av Den Hellige Ånd og at man underlegges den andre oppstandelsen (se Åp 20:5). Sabbaten er en glede og skal æres som Herrens hellige dag. Sabbaten er ikke en dag for tomme fornøyelser, men for hellig samling (Jes 58:13-14). På denne dagen må man ikke gjøre noe arbeid eller bære noen bør (Jer 17:21-22).


Herren overholdt sabbaten hele sitt liv (Mark 6:2). Apostlene overholdt sabbaten (og høytidene), og vi må også overholde sabbaten. I de siste dager, når Messias hersker, vil Herren gjeninnføre sabbaten, nymåner og høytider gjennom lovens kraft i den tusenårige gjenoppbyggingen og straffe de nasjoner som ikke retter seg etter dem (Jes 66:22-23; Sak 14:16-19).

 

3.2.5.3 Nymånedagen

Det kreves at nymånedagene skal være underlagt loven (4 Mos 10:10, 28:11-15; 1 Krøn 23:31; 2 Krøn 2:4, 8:13, 31:3). I denne tiden, liksom på sabbaten, er det forbudt å drive handel (Am 8:5). Nymånedagene ble overholdt både av Israel (Jes 1:13-14; Esras 3:5; Neh 10:33; Sal 81:3; Hos 2:11) og av kirken i århundrer. Kirken holdt nymånedagene, sabbaten og høytidene (Kol 2:16). Nymånedagene skal bli holdt som en sabbat i gjenoppbyggingen under Messias (Jes 66:23; Esek 45:17, 46:1,3,6).


3.2.5.4 De årlige høytidene

De årlige høytidene er beskrevet i Tredje Mosebok 23:1-44 og Femte Mosebok 16:1-16. Disse årlige høytidene gjenspeiler Herrens frelses plan. Det er følgende høytider:

 

            Påsken og det usyrede brøds høytid

            Pinse

            Basunenes høytid

            Soningsdagen

            Løvhyttefesten

            Den siste store dagen

 

Disse høytidene er obligatoriske og fører med seg spesielle krav som tegn mellom Gud og hans folk. Høytiden betraktes som en sabbat.

 

3.2.5.5 Ekteskapet

Ekteskapet er en hellig institusjon som representerer Kristi forbindelse med kirken under Gud (Åp 19:7, 9). Denne lignelsen ble forklart i Matteus 22:2-14. Ekteskapet er en progressiv institusjon med Kristus (Matt 25:10), som er basert på åndelig modenhet. Etter den endelige forsoningen kommer det ikke lenger til å være noe ekteskap. Ekteskapet ble innstiftet for mennesker og er ikke englers institusjon (Matt 22:30). Når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte (Mark 12:25). De skal bli funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde. De skal da bli lik englene og være Guds barn (Luk 20:34-36).


Ekteskapet er således en institusjon for mennesker, og vil opphøre å eksistere når skapelsens menneskelige fase er over. Fra og med skapelsen av Adam ble denne institusjonen innstiftet slik at mannen skulle forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett (1 Mos 2:24).  

 

En kvinne blir til en hustru ifølge pakten, og Herren ønsker et guddommelig avkom fra ekteskapet. Herren hater skilsmisse, som er vold (Mal 2:16). Moses tillot skilsmisse, men kristne skulle ikke forlate sin ektefelle av andre grunner enn hor (Matt 5:31-32). Hvis en ikke-troende samtykker i å leve sammen med en troende ektefelle, bør ekteskapet bestå (1 Kor 7:10-16).

 

3.2.6    Økonomisk forvaltning 

3.2.6.1 I forhold til Gud

Økonomiske plikter overfor Gud er beskrevet i Femte Mosebok 12:5-19. Enhver kristen har plikt til å støtte kirkens virksomhet. Dette prinsippet kommer fra tienden som ble gitt til Gud gjennom prester og levitter under bosettingen av Israel (5 Mos 12:9-14) før templet ble bygd. Tempelskatt ble innført på soningsdagen. I Nehemja 10:32 er det beskrevet hvordan den ble betalt. Dette arbeidet skal fortsette under Messias’ tusenårsrike (Mal 3:1-6). I Malaki 3:7 befaler Gud sitt folk å vende tilbake til ham, så skal han vende tilbake til dem. Man kan vende tilbake ved å gjøre Guds gjerninger og betale tienden (Mal 3:7). Det å ikke betale tienden er som å berøve Gud (Mal 3:8-10).

Kollektiv betaling av tienden sikrer at Guds gjerning kan fortsette, og at Gud til gjengjeld skal gi jorden grøde (Mal 3:10-12).

 

Kirkens ansvar overfor Gud er beholdt fra apostlenes tid, selv om det ikke alltid ble praktisert, og selv om presteskapet avstod fra det (2 Kor 12:13-18). For Kristus sendte to og to av de eldste, og de skulle få støtte fra den menigheten de arbeidet i (Luk 10:1-12). De som gjør tjeneste i templet og forkynner evangeliet, skulle leve av evangeliet (1 Kor 9:13-14). Det er kirkens plikt å sørge for dem som underviser og forkynner evangeliet på heltid (1 Tim 5:17-18; jf. 5. Mos 24:14-15).

 

Tiender er akseptable for Gud, med unntak av tilfeller hvor de kommer fra uærlig vinning eller er brakt som offer til avguder (1 Kor 10:27). Man må betale tiender til kirken slik at den kan hjelpe dem som trenger det (1 Tim 5:9-10, 16). Tienden skal samles inn i lokale forsamlinger, og en tiendedel av tienden skal betales til forsamlingens ledere, som det står skrevet i Fjerde Mosebok 18:26 og Nehemja 10:37-39. Loven om førstegrøden krever umiddelbar betaling (2 Mos 22:29). Det første av jordens førstegrøde må bringes til Herren med én gang, når festen begynner; det må være på innhøstingens første kveld, eller Løvhyttefesten (2 Mos 23:19). Den førstefødte er også hellig for Herren (4 Mos 18:15-18).

3.2.6.2 I forhold til andre

En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro (1 Tim 5:8).

Ingen kristen må undertrykke eller holde tilbake lønnen til en annen person (5 Mos 24:15). De må betale all gjeld, og i sabbatsåret må de ettergi gjeld hos sine trosfeller (5 Mos 15:1-3; Neh 10:31).

 

Tiender til fester reguleres av en rekke skriftsteder. Den andre tienden skal ikke brukes i hjemmet, men der hvor Gud bestemmer (5 Mos 12:17-19).

 

I det tredje året av sabbatsyklusen må man gi tienden til støtte for de fattige (5 Mos 14:28, 26:12). Den tredje tiendens år er 1994-95, 2001-02, 2008-09, 2015-16, 2022-23, 2030-31. Det hellige året 2030-31 er det første tredje tiendens år i den nye jubelsyklusen eller det nye årtusenet. Dette er basert på jubelårene som faller på årene 27-28 og 77-78, slik det er skrevet i Esekiel 1:1. Forpliktelsen med den tredje tienden kan tas bort eller forandres i henhold til kirkens grunnlov i områder med en tilfredsstillende ordning for sosialtrygd.

 

Sabbatsåret er hvileår for jorden, vingårdene og frukthagene, slik at de fattige kan spise fra grøden, og dyrene kan spise det som blir igjen (2 Mos 23:10-11). Sabbatsåret faller på de hellige årene 1998-99, 2005-06, 2012-13, 2019-20, 2026-27, og jubelåret faller på 2027-28.

 

Den som hjelper en stakkar, låner til Herren, og Herren skal gi ham igjen for hans velgjerning (Ordspr 19:17), og han skal aldri lide nød (Ordspr 28:27). Gud er i stand til å gi slik at du kan gi til alle gode gjerninger, ikke bare hjelpe de helliges i deres nød, men i overflod i takk til Gud (2 Kor 9:6-12).

3.2.7    Krigføring og valg

3.2.7.1 Krigføring

De hellige er den høyeste Guds prester. En kristen må ikke ta andres liv (2 Mos 20:13; Matt 5:38:48; Luk 6:27-36). Hvis Kristi tjenere var av denne verden, hadde de kjempet for at de ikke skulle overleveres til de jordiske myndighetene (Joh 18:36). Selv om kristne lever som mennesker, kjemper de ikke som mennesker gjør (2 Kor 10:3). Våpnene som er brukt av de utvalgte har guddommelig kraft til å legge festninger i grus (2 Kor 10:4). De er således de kristnes plikt å støtte sitt lands regjering, samt å arbeide for nasjonens velferd gjennom bønn og oppriktig lydighet slik at Gud kan beskytte dem gjennom sin kraft. 

 

3.2.7.2 Valg

Kristne må følge lovene i sitt land hvis de ikke er i direkte konflikt med Bibelens lover. Når det kreves av loven at vi må delta i valg, kan kristne uttrykke sitt vitnesbyrd på denne måten der hvor det ikke kommer i konflikt med Bibelens prinsipper. Utvelgelsen av ledere gjennom valg stammer fra Femte Mosebok 1:9-14 og fra Hosea 1:11 som tar for seg endetiden og tusenårsprofetien. Engasjementet i politisk kamp blir sett på som en forlengelse av krigføringen.



 

Kapittel 4

Doktriner om Messias



4.1       Kristi føreksistens

Jesus Kristus føreksisterte som et åndelig vesen. Han har eksistert fra begynnelsen av skapelsen (Joh 1:1) og er den førstefødte, som står over alt det skapte (Kol 1:15), og følgelig er han opphavet til Guds skaperverk (Åp 3:14). I Det gamle testamente ble han beskrevet som Jahves engel, tilstedeværelsens eller paktens engel. Han var engelen som førte Israel ut av Egypt og gjennom Rødehavet. Han var engelen i skyen og engelen som talte til Moses på Sinai-fjellet (Apg 7:35-38). Han var El Bethel eller El, Gud eller øverstepresten i Guds hus (1  Mos 28:17, 21-22, 31:11-13; Hebr 3:1).  Kristus var HaElohims engel (1 Mos 31:11-13). Han ble utnevnt til elohim av sin elohim (Sal 45:6-7), som var Gud Fader. Han var trofast mot den som utnevnte ham, som en sønn, slik som Moses også var trofast i Guds hus (Hebr 3:2), men som en tjener.

 

Kristus kom til verden for å vitne om sannheten (Joh 18:37). Hans herredømme har ennå ikke kommet til jorden. Han var utvalgt før verden ble skapt, men han skal åpenbare seg ved tidenes ende for vår skyld (1 Pet 1:20).

 

4.2              Korsfestelse og oppstandelse

 

Kristus ble sendt til verden som et lam (Åp 5:6-8) for å frelse menneskeheten ved å påta seg verdens synder (Matt 1:21, 9, 6; Mark 3:28). Han ble slaktet fra verdens grunnvoll som en utøvelse av Guds guddommelige forutseenhet (Åp 13:8)

 

Med mindre menneskeheten tror at Kristus er Messias, skal den dø i sine synder (Joh 8:24).

 

Kristus døde for våre synder ifølge Skriften, han ble begravet, og han stod opp den tredje dag (1 Kor 15:3-4), og deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre (1 Kor 15:5-6). Kristus var allerede oppstått før dagen kalt søndag eller den første dagen i uken (Joh 20:1, se også den usikre Mark 16:9-10, merk tempus i etter at han var oppstått). Det ble sagt at han var tre dager og tre netter i jordens dyp, slik som Jona-tegnet (Matt 12:39-40; se også Luk 24:6-8).

 

Kristus ble korsfestet (Matt 27:32-50; Mark 15:24-37; Luk 23:33-46; Joh 19:23-30) omtrent ved den tredje timen, klokka 9 om morgenen, til den niende timen, dvs. kl. 3 om ettermiddagen (Mark 15:33). Det er ikke bevist om det var en påle eller det kjente T-korset. Uavhengig av dette, blir ikke korset betraktet som et symbol på troen, men stammer fra gammel, ikke-kristen overtro.

 

Kristus ble korsfestet og har stått opp fra de døde (Mark 16:6). Etter oppstandelsen for han opp til sin Far og vår Far, sin Gud og vår Gud (Joh 20:11-18). Han sitter ved Guds høyre hånd, etter at engler, myndigheter og makter er ham underlagt (1 Pet 3:22).

 

Gjennom apostlene gav Kristus kirken kraft til å tilgi og fastholde synder (Joh 20:22-23).

 

4.3              Kristi andre gjenkomst

 

Første gang kom Kristus som et offer for å sone for synder. Han kom ikke som kong Messias, og det ble misforstått av datidens jøder. De hadde forventet en seirende konge (Matt 27:11, 29, 37; Luk 23:2-3, 37-38; Joh 19:14-16). Likevel ble han anerkjent, av noen gjennom Den Hellige Ånd, som Israels konge (Joh 1:49, 12:13-15), og således ble profetien oppfylt (Sak 9:9).

 

Jesus vil igjen komme til makten, ledsaget av Himmelens hærskare (Matt 25:31), som kong Messias (Åp 17:14). Hans gjenkomst vil bli klart synlig som lynet på himmelen (Matt 24:27). Han skal herske i sin kraft sammen med de oppstandne hellige (Åp 20:4).    

 

Med sin ankomst skal Kristus utrydde Den lovløse (2 Tess 2:8) og deretter de verdslige krefter. Når Den lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan, og han opptrer med stor makt og med under og falske tegn (2 Tess 2:9). Denne apostasien er sendt over Guds tempel fordi de ikke elsket sannheten og dermed ble frelst. Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen (2 Tess 2:10-12). Når Herren kommer i sin herlighet, skal han utrydde Den lovløse med pusten fra sin munn og tilintetgjøre ham (2 Tess 2:8).

4.4       Kristi tusenårsrike

Sammen med de oppstandne hellige, skal Kristus opprette et herredømme på denne planeten og herske i tusen år (Åp 20:3-4). Satan skal bli bundet i tusen år og kastes i avgrunnen eller tartaroo, plassen for de falne englene (2 Pet 2:4). De hellige som var blitt halshogd fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd og på Guds ord, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller bildet av det, og ikke fått dets merke på pannen eller hånden, skal bli levende igjen og skal herske sammen med Kristus i tusen år (Åp 20:4). Dette er den første oppstandelsen (Åp 20:5). De andre døde blir ikke levende før de tusen årene er gått (Åp 20:5). Dette er den andre eller alminnelige oppstandelsen.

 

I løpet av denne tusenårsperioden skal Kristus gjenopprette herredømmet etter de bibelske lover han gav på Sinai-fjellet. Det skal skje den dagen han står på Oljeberget (Sak 14:4-6 og følgende). Nasjonene skal føre krig mot Jerusalem, og de skal utryddes (Sak 14:12). Hver og en som overlever i nasjonene skal år etter år dra opp for å tjene Hærskarenes Herre og delta i Løvhyttefesten (Sak 14:16). Sabbaten, nymånedagene og høytidene skal bli obligatoriske, og loven skal utgå fra Jerusalem. Nasjoner som ikke sender utsendinger til Løvhyttefesten i Jerusalem, skal ikke få regn til rett årstid (Sak 14:16-19).

 

Når de tusen år er til ende, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel for å forføre folkene i alle verdenshjørner (Åp 20:7-8). De skal samle seg til strid, men ilden skal fortære dem (Åp 20:9). Da skal Satan bli utryddet. Da skal oppstandelsen og dommen finne sted (Åp 20:13-15).

 

 

 

Kapittel 5

Ondskapens problem



5.1       Ondskapens eksistens gjennom Himmelens hærskares opprør

Satan ble forvist fra himmelen på grunn av et opprør som – fordi det søker etter å opprette en vilje som er lik eller står over Gud Fader – er avgudsdyrkelse (eller trolldom som beskrevet i 1 Sam 15:23). Satan strebet etter å gjøre seg likeverdig med Den høyeste eller Gud Fader. Kristus, derimot, strebet ikke etter å gjøre seg likeverdig med Gud, men underordnet seg Guds vilje (Joh 4:34).

 

            Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik.

               

                Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.

               

                I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden,
                ja korsets død. 

               

                Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn

                (Fil 2:6-9).

 

Gud opphøyet Kristus gjennom hans lydighet, fordi han ikke søkte likhet med eller ville avsette Gud, slik som en tredjedel av elohim eller bene elohim hadde strebet etter.

 

I Lukas 10:18 sa Kristus at han så Satan falle ned fra himmelen som et lyn. Satan dro med seg tredjedelen av englene eller stjernene (Åp 12:4). Disse englene ble forvist og kastet ned på jorden sammen med Satan (Åp 12:9). Denne ødeleggelsen er symbolisert ved det som står skrevet i Johannes’ åpenbaring 8:10, hvor den tredje engelen igjen viser den ødeleggelsen som ble forårsaket av fallet til en stjerne eller en engel, hvor en tredjedel av skaperverket ble ødelagt. Himmelens hærskare ble etterlatt i sorg og elendighet gjennom opprøret. Himmelens hærskare er Guds tabernakel i himmelen. På grunn av opprøret ble en tredjedel av dette tabernaklet fjernet, og det jordiske systemet uttrykker bespottelser mot Guds navn og hans hus, dvs. mot dem som lever i himmelen (Åp 13:6). Således lever Gud både i himmelens tabernakel, som er Himmelens hærskare, og i de utvalgte, som er Guds hus på jorden.

 

5.2       Doktriner om forutbestemmelse

Ved Kristi og Den Hellige Ånds hjelp åpner Gud forstanden til alle de utvalgte, hvor han begynner med apostlene, slik at de kan forstå Skriftene (Lukas 24:45). Kristus talte i lignelser slik at de som ikke var utvalgte ikke kunne forstå. Således kunne de vende om og bli frelst (Matt 13:10-17) før de var i stand til å møte dommen. Gud er nådig og vil ikke at noen skal fortapes. Derfor, ved hans guddommelige forutseenhet, er alle kalt i henhold til hans formål. Dem som han på forhånd hadde vedkjent seg, har han også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så at de kunne være de førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt å frelse, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet. Hva skal vi si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? (Rom 8:28-31.)


5.3       De dødes tilstand

De dødes tilstand er stillheten (Sal 115:17) og mørket (Sal 143:3). Det eksisterer ikke en evig sjel. Alle mennesker har like skjebner (Fork 9:3). De døde vet ingenting (Fork 9:5).

 

Noen av de døde fra tidligere tider skal ikke gjenoppstå (Jes 26:14; se Companion Bible notation and Interlinears).

 

De hellige som er døde blir betraktet som sovende eller sovnet inn (se Matt 9:24; Joh 11:11; 1 Kor 11:30, 15:6, 18, 51; 1 Tess 4:13-15; 2 Pet 3:4).

 

5.4       De dødes oppstandelse

Gud gjør under for de døde, og de skal stå opp for å prise ham (Sal 88:10). Hans urokkelige kjærlighet skal forkynnes fra graven (Sal 88:11) når de døde står opp. For Job visste at hans frelser lever (Job 19:25), og at han til sist skal stå fram på jorden. Når hans hud var blitt ødelagt, skulle at ut fra sitt legeme skue Gud, som ville være ved hans side, og hans øyne skulle se Ham og ikke en annen[s øyne] (Job 19:25-27).


Kristus fikk døde til å stå opp slik at vi skulle vite at han var Messias (Matt 11:4-5). Lasarus var et eksempel på hans kraft (Joh 11:11). Dette gjenoppstandelsesbegrepet som tilskrives Messias var velkjent og forventet av datidens myndigheter (Matt 14:2).

 

Det var forstått at vi ikke alle skulle sovne inn, men at vi alle skulle forvandles når det lyder støt i den siste basun (1 Kor 15:51). Således vil brødrene forbigå generasjoner og sovne inn, men i de siste dager vil Messias komme mens andre av de hellige lever. Således skal alle bli forvandlet til udødelige, åndelige legemer (1 Kor 15:44 og følgende). De som har sovnet inn, skal vekkes opp. De som lever og blir tilbake til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn (1 Tess 4:13-15). For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal de som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp til Herren, og de skal være sammen med Herren for alltid (1 Tess 4:16-17).

 

Etter oppstandelsen skal de hellige styre i tusen år. De hellige skal styre alle folk med jernstav (Åp 2:26-27).

 

Etter oppstandelsen er det ikke noe ekteskap (Matt 22:30). De hellige skal løftes opp som åndelige vesener. Kristus døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham (1 Tess 5:10).

 

Det er viktig å være klar over at det bare er de rettferdige som skal vekkes opp i den første oppstandelsen. Rettferdighet (zedek) og sannferdighet er samme ord på hebraisk, og betyr det samme. Derfor utelukker den fordreide sannheten de utvalgte fra den første oppstandelsen.

 

5.5       Syndernes straff

Menneskeheten er underlagt et system med rettferdig opplæring. Gud vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelsen (2 Pet 3:9).


Hvis Gud tok sin ånd tilbake, da ville hver levende skapning dø og mennesket bli til jord igjen (Job 34:15), og således eksisterer sjelen ikke.


Menneskene som ikke ble vekket opp i den første oppstandelsen, som er en bedre oppstandelse (Hebr 11:35), skal stå opp fra de døde i den andre oppstandelsen etter Messias’ tusenårsrike. Denne dommens prosess skal vare i mer enn hundre år (Jes 65:20). Oppstandelsens dom innebærer straff og lærdom slik at menneskeheten kan bli forberedt på å motta evig liv.  Ordet dom (kriseoos) betyr avgjørelse.

 

Dette omfatter den irettesettelsen som følger av uttalelser eller avgjørelser angående handlinger. Den kan innbefatte begrepet for straff eller gjengjeldelse. Men de brede lag av befolkningen som ikke har hatt en mulighet til å kjenne Gud, kan neppe dømmes for det. Synderne skal få intensiv opplæring. Hvis de ikke angrer etter den perioden på hundre år som er gitt til dem etter den andre oppstandelsen, skal de gis anledning til å dø, og legemene deres vil bli ødelagt i Gehennas ild (oversatt som helvete) (Matt 5:22, 29, 30, 10:28, 18:9, 23:15, 33; Markus 9:43, 45, 47; Luk 12:5; Jak 3:6).

 

I Det nye testamente er det tre ord som er oversatt som helvete. Det er hade eller Sheola, som betyr grav eller jord, et sted hvor de døde blir begravet. Det andre ordet er Gehenna, som er et ord av hebraisk opprinnelse for Hinnom-dalen. Det er et sted i Jerusalem hvor døde dyr og søppel ble brent opp. Kristus brukte dette ordet figurativt for å beskrive hvordan man ble av med de døde, både legeme og sjel (Matt 10:28) etter dommen. Det tredje ordet er tartaros, som betyr avgrunnen hvor englene som hadde gjort opprør mot Gud, ble sperret inne. 

 

Den evige straffen (kolasin, tildeling av straff) (Matt 25:46) står i motsetning til det evige livet. Den er simpelthen døden. Straffens betydning, som for eksempel i timoria (Hebr 10:29), stammer fra betydningen av rettferdiggjøring. I 2 Kor 2:6 brukes ordet epitimia (fra esteem = aktelse) for borgerrett. Følgelig har straffen den betydningen at man som borger kan miste aktelsen.

 

Således finnes det ikke evige lidelser for de døde. De hellige skal bli kalt i den første oppstandelsen for å undervise i tusenårsriket slik at demonene kan bli dømt ut fra sine handlinger, og for at verden skal få en komparativ standard den kan måle resultatene ut fra. Disse skal ikke dø, i betydningen av at de dømmes nå. Det er sagt at de skal sovne inn.

Resten av verden som ikke hører til de utvalgte, blir ikke dømt nå. Resten av verden skal føres opp og irettesettes under tilsyn ved den andre oppstandelsen (Åp 20:12-13). Det finnes ikke noen annen oppstandelse eller straff enn den andre eller alminnelige oppstandelsen. De som angrer skal få evig liv sammen med de hellige fra den første oppstandelsen, men de som ikke angrer skal simpelthen dø, og legemene deres skal brennes. Etter dette skal tilstanden som kalles døden og graven, eller Hades, bli avskaffet (Åp 20:14). De onde som er i live når Messias vender tilbake, vil bli drept (Mal 4:3) og overgis til den andre oppstandelsen. 

 

Den andre oppstandelsen var straffen som ble tildelt Juda fordi de forkastet Kristus. De var arvingene til riket som ble kastet ut i mørket utenfor (Matt 8:12). I stedet for å få del i guddommelig natur (2 Pet 1:4) og den første oppstandelsen, skal de som et folk bli overgitt til den andre oppstandelsen. Bortsett fra å bli oppført som en stamme blant de utvalgte (Åp 7:5), ble ikke Juda valgt ut til å ta del i den første oppstandelsen. For mange er kalt, men få er utvalgt (Matt 22:13-14). Mange som tar imot Kristus, men behandler hans utvalgte dårlig, eller som ikke er flittige (Matt 25:30), skal overgis til den andre oppstandelsen (Matt 24:51, 25:30). For det er mange som er utelukket (Luk 13:26-28), og selv de som tok del i den første oppstandelsen, skal omplasseres i henhold til prioritering (Luk 13:30).

 

 

 

Kapittel 6

Kirken

 

 

 

6.1       Hvem eller hva er Kirken?

Kristus sa at han ville bygge sin kirke på en klippe, og dødsrikets porter skulle ikke få makt over den (Matt 16:18). Klippen som kirken er bygd på, er Gud. Kirken er en samling av individer. Det er ikke en bygning eller en korporativ struktur. De individuelle kirkene kalles Guds kirker (1 Kor 1:2; 2 Kor 1:1, samt 1 Kor 11:22 som refererer til kirken i Korint. Som fellesbetegnelse brukes Guds kirke (Apg 20:28; Gal 1:13; 1 Tim 3:5) og Guds kirker (1 Kor 11:16; 1 Tess 2:14; 2 Tess 1:4). I 1 Kor 14:33 refereres det til de helliges kirker, og det viser til de menneskene kirkene består av. Kirkene var plassert på mange steder, og hver kirke var ansvarlig for sine anliggender.


Individene blir kalt av Gud og gitt til Kristus (Joh 17:11-12; Hebr 2:13, 9:15). Hver dag blir nye mennesker frelst, og Herren legger dem til kirken (Apg 2:47). Kirkene ble identifisert ut fra sin plassering (Rom 16:1; 1 Kor 1:2; 1 Tess 1:1; 2 Tess 1:1; 1 Pet 5:13) og var ofte små eller holdt samlinger hjemme hos folk (Rom 16:5, 23; 1 Kor 16:19; Kol 4:15; Filem 1:2). Kristus ble gjort til overhode for alle ting i kirken (Ef 1:22). Guds mangfoldige visdom skulle gjennom kirken bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet (Ef 3:10). Kristus er overhode for kirken, som er hans legeme, og det er underlagt Kristus. Kristus gav seg selv for kirken, slik som overhodet i hver husstand skal gjøre for den enheten (Ef 5:23-26). Det kreves at kirken vises frem for Kristus uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skal den være (Ef 5:27). Kirken får sin næring fra Kristus (Ef 5:29). Som kirkens overhode var Kristus den førstefødte blant de døde slik at han kunne ha forrang. Således er kirken, som Kristi legeme, viet til Kristus som en gruppe i den første oppstandelsen når brudgommen kommer (Matt 25:1-10; Kol 1:18, 24). Kirken omfatter menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen (Hebr 12:23). Guds hus er Den levende Guds kirke, sannhetens støtte og grunnvoll. Således er Guds kirke grunnlagt på sannheten (1 Tim 3:15).

 

6.2       Kirkens organisasjon

Kirken som enhet er ansvarlig for medlemmenes velferd (1 Tim 5:16). Dette skjer på lokalt nivå.


Kirken ledes av de eldste og diakoner som er valgt av brødrene (Apg 1:22,26, 6:3,5-6, 15:22; 1 Kor 16:3; 2 Kor 8:19,23), som i Herrens navn ber og salver de syke brødrene (Jak 5:14). Den Hellige Ånd gjør dem til hyrder for hjorden, som er Guds kirke (Apg 20:28). Kirkene har høy grad av selvstyre (3 Joh 1:9-10). Det administrative arbeidet i kirken utføres av diakoner og diakonisser (Rom 16:1), og de må prøves for denne tjenesten (Fil 1:1; 1 Tim 3:8-13). I kirken er det mange funksjoner, deriblant som profeter og lærere (Apg 13:1), deretter mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver, ulike slag av tungetale (1 Kor 12:28). Kirkens lære må tales i kjente språk, eller i tunger man har bedt om og forstått, og tolket av dem som er til stede (1 Kor 14:4-5). 

 

Det er kirkens plikt å hjelpe apostlene eller evangelistene som er sendt for å jobbe i større områder enn de enkeltstående kirkene (Apg 14:23,27, 15:3,4,22, 18:22, 20:17; 1 Kor 4:17).

 

Kristus gav spesifikke beskjeder til de enkeltstående kirkene og til englene som hadde ansvaret for hver av dem om å tjene som eksempler for de utvalgte (Åp 2:1,8,12,18, 3:1,7,14).

 

Funksjonene som tar for seg dommer og avgjørelser i den daglige driften av kirken, skal utføres av kirkens ordinære medlemmer, slik at de kan bli utviklet til sine roller i dommen av Himmelens hærskare (1 Kor 6:4).

 

6.3       Kirkens mål og oppgaver

Kirkens første mål er å fortsette forkynnelsen av evangeliet om Guds rike slik Jesus Kristus hadde fått i oppdrag å gjøre (Matt 4:17, 10:7, 11:1; Mark 3:14, 16:15; Luk 4:43, 9:60).


Kirken skal forkynne et gledebudskap for de arme, lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker (Jes 61:1), blinde skal få synet igjen (Luk 4:18). Det er å helbrede de syke (Luk 9:2).

 

De er å rope ut et nådens år fra Herren (Luk 4:19), og vitne om at Kristus er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde (Apg 10:42).

 

Å være hyrder for kirken er det andre målet for de eldste (Apg 20:28), de som prøver å undervise overalt, i hver kirke (1 Kor 4:17). Gavene som er beskrevet i 1 Kor 12:28 må brukes til kirkens utvikling. Disse åndsgavene må utvikles med iver når menigheten skal bygges (1 Kor 14:12). Hvordan en person styrer sitt eget hus er en veiledning til effektivt lederskap i Guds kirke (1 Tim 3:5).

 

6.4       Helliggjørelsen 

De av kirken som er kalt av Den Hellige Ånd (Rom 15:16) til å bli helgener, blir helliget (1 Kor 1:2) ved Gud Fader og bevart i Jesus Kristus (Jud 1).

De hellige blir helliget av Gud gjennom paktens blod (Hebr 10:29) og ved Jesu Kristi legeme (Hebr 10:9-10). De hellige blir deretter frelst i dåpen (1 Kor 6:11). Den Hellige Ånd er således en ånd av vår Gud, og gjennom navnet Jesus Kristus blir de utvalgte deretter helliget og vasket ved hans offer, og de er fortsatt i troen gjennom Gud (Apg 26:18).

De utvalgte får tilgivelse ved nåden og gjennom troen beholder de sin posisjon. Således helliger de hverandre både i kirken og i familiene (1 Kor 7:14). Således blir en ikke-troende ektefelle og ikke-troende barn helliget gjennom de utvalgte. De utvalgte blir helliget i Kristi legeme til å bli ett legeme i Kristus (Rom 12:5, 1 Kor 12:20-27), og derfor er ikke helliggjørelsen avhengig av gruppestrukturer.




Kapittel 7
Guds rike

 

 

7.1       Guds rike oppstår

Det ble forutsagt at Guds rike skulle oppstå ved at rikene i denne verden skulle forsvinne gjennom Messias’ ankomst ved tidens ende (Dan 2:44). Guds rike var forkynt av Kristus som sa at det var nær (Mark 1:14-15). Riket har således to faser. Først det åndelige riket og dernest det fysiske tusenårsriket under Messias.

7.1.1    Det åndelige riket

Frem til pinsen år 30 e.Kr. hadde kun et fåtall profeter og ledere mottatt Den Hellige Ånd til spesielle formål. Før opptakelsen av de vantro til kirken fra og med år 30 e.Kr, hadde ingen andre nasjoner mottatt Den Hellige Ånd. Slik var alle tilsluttet den andre eller alminnelige oppstandelsen som beskrevet i Johannes’ åpenbaring 20:4 og følgende.

Den Hellige Ånd ble gitt til menneskeheten fra og med Kristi død, som første fase av riket fra og med pinsen i år 30 e.Kr (Apg 2:1-4), og de så den komme med kraft (Mark 9:1). Det skal mottas med ydmykhet og vitebegjær som hos et barn (Mark 10:15). Med mindre en person er født på ny, av vann og Ånd, kan han ikke se Guds rike (Joh 3:3-5).

 

Guds rikes hemmeligheter er gitt til de utvalgte, og forståelsen blir gitt av Den Hellige Ånd, derfor er Bibelen skrevet i lignelser (Luk 8:10). Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd (Rom 14:17). For Guds rike består ikke i ord, men i kraft (1 Kor 14:20).    

 

Anger er en absolutt forutsetning for å komme inn i riket. Angrende syndere vil bli sluppet inn før de selvrettferdige (Matt 21:31-32). Kallelsen av de utvalgte skjer ved en generell spredning av opplysninger som kan sammenlignes med såkornet (Matt 13:3-9). Det blir spredt og mottatt med stor iver gjennom Ånden (Matt 13:44-46). Derfor blir mange kalt, men få blir faktisk utvalgt (Matt 20:16, 22:14). Kallelsen samler andre, så vel som de utvalgte, som er skilt ut ved tidens ende, enten ved Messias’ ankomst eller, for dem som er døde, ved oppstandelsene (Matt 13:25-30,36,38-40,47-50). De utvalgte er forutbestemt til å bli kalt og de skal derfor rettferdiggjøres og æres (Rom 8:29).

 

Når riket er gitt ved Den Hellige Ånd, lignes det med et sennepsfrø som vokser opp til et mektig tre, eller det lignes med en liten surdeig som gjennomsyrer hele deigen (Matt 13:31-32). Således blir det mulig for Gud å bli alt i alle (1 Kor 15:28) (se Marshall’s Interlinear Ef 4:6).

 

Forutsetningen er at man først må søke Guds rike og hans rettferdighet, så skal man få alt det andre i tillegg (Matt 6:33). Makten over demonene er et tegn på Guds rike i et individ (Matt 12:28). For at Guds rike skal opprettholdes gjennom Den Hellige Ånd, er det en helt nødvendig forutsetning at man oppfyller Guds vilje. Hvis denne forutsetningen ikke oppfylles korrekt, skal Guds rike tas bort og gis til et folk som bærer dets frukter (Matt 21:31,43).

 

Guds rike kommer ikke på en slik måte at man kan se det med øynene, men det finnes iblant oss (Luk 17:20-21). Man får ikke Guds rike, også kalt Himmelriket, gjennom utøvelsen av Kristi virke som Herren, som er et aspekt hos de utvalgte, men gjennom utøvelsen av Gud Faders vilje (Matt 7:21). Gjennom en ydmyk oppfyllelse av Guds vilje, blir man stor i Guds rike (Matt 18:3-4).

De som er utelukket fra å ta del i Guds rike er spesielt nevnt i 1 Kor 6:9-10, Gal 5:21 og Ef 5:5.

 

7.1.2    Kristi tusenårsrike

Messias’ tusenårsrike er beskrevet i Johannes’ åpenbaring 20:2-7. Denne tusenårsperioden betegnes som Millennium eller Chiliad.

7.1.2.1 Messias’ gjenkomst


Gjenopprettelsen av det bibelske systemet gjennom Messias’ gjenkomst, er beskrevet i Sakarja 14:4. Ved hjelp av en lignelse sa Kristus at han måtte gå bort og deretter vende tilbake (Luk 19:12).

 

Messias skal komme til Oljeberget. Sammen med de utvalgte skal han grunnlegge sitt herredømme. Han skal gjenoppbygge templet (Apg 15:16). Han skal gjeninnføre det bibelske systemet inkludert sabbaten, nymånedagene og de årlige høytidene. Det vil bli påkrevd at alle nasjoner sender sine emissærer til Jerusalem til Løvhyttefesten, ellers vil de ikke få regn til rett årstid (Sak 14:16-19).

 

Messias skal komme med store tegn og undere, med stor makt og herlighet (Matt 24:27, 30; Åp 1:7). Hans gjenkomst skal være tydelig og skal ledsages av himmelske tegn (Åp 6:12). Maktene skal skjelve. Solen skal bli formørket og månen skal miste sitt lys (Matt 24:29; Apg 2:20). Han skal sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. På denne måten gir Gud makt til Kristus (Matt 26:64; Mark 14:62; Luk 21:27; Apg 1:11).

 

Kristus skal komme med ropet fra erkeengelen Mikael og ved støtet i den siste basun (1 Tess 4:16-17; Åp 11:15).

 

Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet for å bli lovprist blant sine hellige (2 Tess 1:10), og alle englene med ham, skal han skille folk fra hverandre og gi seg i kast med dem (Matt 25:31-46). 

 

De utvalgte, de av Guds rike, som er blitt tildelt Den Hellige Ånd gjennom anger og voksendåp og overholdelse av budene, skal stå opp fra de døde når Kristus vender tilbake. Dette er den første oppstandelsen. De andre døde skal ikke bli levende før de tusen år er gått. Dette er den andre oppstandelsen (Åp 20:4 og følgende). De utvalgte er håpet for og grunnen til Messias’ gjenkomst (1 Tess 2:19; Åp 22:20). De utvalgte må være uklanderlige i hellighet når Kristus kommer med sine hellige (1 Tess 3:13; 1 Tess 5:23). For å bli frelst, må man elske sannheten (2 Tess 2:10). Herren skal utrydde Den lovløse med pusten fra sin munn (2 Tess 2:8). Kirken formanes til å holde seg våken og ikke sove, siden den ikke vet når Herren kommer (Mark 13:35-37; Åp 3:3, 11). Kristus skal komme tilbake for å dømme med rettferd og føre krig mot dem som nekter å følge Guds bud (Sal 96:13; Åp 19:11). Kristus skal komme tilbake og gi seg i kast med menneskeheten for alle dens handlinger (Åp 22:12).

7.1.2.2 Israels samling

Når Messias kommer tilbake, skal de utvalgte og de overlevende fra det fysiske Israel, hvorav noen vil bli brukt som prester, samles i Jerusalem fra de fire verdenshjørnene (Jes 11:12, 66:19-21).

7.1.2.3 Herrens dag

Før Herrens dag skal det finne sted et opprør eller en apostasi, et frafall (fra apostasia) fra sannheten og loven blant de utvalgte. Mennesket av lovløshet (anomias), som fikk sitt navn på grunn av frafallet fra Guds lover gjennom hans lære blant de utvalgte, blir avslørt (2 Tess 2:3-8). Han sitter i Guds tempel og kalles Gud. Han skal bli drept av Messias ved hans gjenkomst.

Herren skal ødelegge dem som går til strid mot Jerusalem. Mennesker som blir ødelagt, blir grepet av panikk og vil vende seg mot sine egne (Sak 14:12-13). Alt dette skal skje uventet (1 Tess 5:2).

 

Ødeleggelsen vil skade jorden. Menneskeheten vil gjemme seg i fjell og klipper fordi Kristus har kommet i sin vrede og ingen vil klare til å stå oppreist (Åp 6:15-17) som følge av de plagene Gud vil utgyte i de siste dager når basunene lyder (Åp 8:7-21; Åp 16:1-20). Herrens dag, som strekker seg gjennom årtusenet, vil se slutten på jorden som vi kjenner den. Planeten skal ødelegges av ild (2 Pet 3:7-10, 12), og alle spor av menneskelig bosetting blir fjernet.

Hele prosessen med Herrens dag er rettet inn mot å dømme jorden og irettesette menneskeheten (Judas 14-16). De blant de utvalgte som synder, skal bli sendt tilbake til verdenssystemet for at de kan bli frelst på Herrens dag, ved å bli irettesatt i den andre oppstandelsen (1 Kor 5:5). Således er det bare to oppstandelser.

7.1.3    Det evige Guds rike

7.1.3.1 Guds komme

Når Kristus har underlagt seg alle makter og myndigheter, skal han overgi hele systemet til Gud (1 Kor 15:24, 28). Da skal Gud komme til jorden og innføre himmelens styre her. Hele jorden skal da bli full av hans herlighet (Jes 6:3), og Gud og Lammet skal være lysene i det nye systemet (Åp 21:23).

7.1.3.2 Den nye jord og det nye Jerusalem

I Jesaja 65:17 står det at en ny himmel og en ny jord skal skapes. Israels ætt skal bestå for Guds åsyn i dette nye systemet (Jes 66:22), helt til slutten av tusenårsriket da alt kjød skal bli foreldet. Gud skal leve i Sion, som skal kalles den trofaste byen (Sak 8:3). Det nye Jerusalem skal komme ned fra himmelen (Åp 3:12). Dette nye Jerusalem er den hellige byen som skal stige ned på skapelsen av den nye himmelen og den nye jorden (Åp 21:1-4, 7, 10). Da skal Gud være med alle mennesker. Tidligere ting skal ikke lenger huskes (Jes 65:17). Vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor (2 Pet 3:13). Mange av de utvalgte som seirer vil bli gjort til søyler i det nye Guds tempel (Åp 3:12). Således skal det være et åndelig byggverk.

7.1.3.3 Menneskehetens skjebne 

De utvalgte skal tildeles styret av planeten under tusenårsriket (Luk 19:17, 19), de skal være som engler (Matt 22:30), de skal arve jorden og til sist se Gud, for de skal være Guds barn (Matt 5:3-11). Dette skal utvides til å gjelde alle nasjoner (Matt 8:11). Dette er til glede for Gud Fader (Luk 12:32). For alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn (Rom 8:14).

Messias’ tusenårsrike er kun et redskap som skal forberede menneskeheten på sine endelige forpliktelser, slik at den kan fullføre sitt potensial og Guds plan som ble lagt frem før jorden ble skapt.

 

Den endelige skjebnen til menneskeheten er å være forberedt og ta sin plass i det nye integrerte systemet til Himmelens hærskare, samt å ta opp sin rettmessige arv som er utviklingen og herredømmet på jorden (Sal 8:1-9; Dan 2:44-45), og det nye universet som skal komme (Dan 7:27, 12:3).   

 

Tillegg

 

 

Ånden i treenighetslæren

Trinitarianerne skilte teologien fra den såkalte frelsens økonomi i inkarnasjonen av Jesus Kristus. Når det gjelder utviklingen av treenighetens doktrine og atskillelsen av teologien fra Guds frelses plan (eller soteriologi), som det fremkommer av inkarnasjonen av Kristus, skriver LaCugna (GOD FOR US The Trinity and Christian Life, Harper, San Francisco, 1991) at kappadokierne styrte teologien i en retning som ytterligere bidrog til atskillelsen av økonomi og teologi. Denne retningen, eller kursen, førte til

 

”via negativa” hos Pseudo-Dionysius, og til sist teologien til Gregor av Palarma (kapittel 6).

I det vestlige latinske området, i perioden som fulgte umiddelbart etter Nikaia, holdt teologer som Hilarius av Poitiers og muligens i ekstrem grad, Marcellus av Ankyra, fast ved forbindelsen mellom den guddommelige hypostates og frelsens økonomi. Augustin innførte en helt ny tilnærmingsmetode. Hans utgangspunkt var ikke lenger Faderens monarki, men den guddommelige substansen som var likt fordelt mellom tre personer [med ettertrykk]. I stedet for å søke i teologiens natur slik den åpenbares i inkarnasjonen av Kristus og guddommeliggjøringen av Ånden [med ettertrykk], ville Augustin søke i de sporene av treenigheten man kunne finne i sjelen til hvert menneske. Augustins søken etter en ”psykologisk” analogi i det intratrinitære forholdet ville bety at treenighetsdoktrinen deretter skulle ta for seg guddommens ”interne” forhold, atskilt fra det vi vet om Gud gjennom Kristus i Ånden (LaCugna, s. 44).

Den latinske teologien i middelalderen fulgte Augustin og teologiens atskillelse fra økonomi eller soteriologi. Hele systemet ble blandet sammen med nyplatonisme og mystisisme.

 

De viktige kommentarene fra LaCugna er de fra Augustin som går ut på at Faderens monarki ikke lenger var altoverskyggende. Likestilling var en forutsetning for treenigheten. Dette var det andre trinnet som fulgte etter den falske påstanden om felles evighet. Den korrekte forutsetningen var begrepet om manifesteringen av guddommen i hvert individ, nemlig Faderens virke ved hjelp av Den Hellige Ånd som strømmer ut fra ham gjennom Jesus Kristus. Denne retningen gjennom Jesus Kristus gjorde Kristus i stand til å overvåke og styre individet i samsvar med viljen til Gud som levde i hver av de utvalgte. 

 

Kristus hadde ikke sitt utspring i Den Hellige Ånd. Han var formidler og overvåker. Han handlet på Guds vegne slik han alltid hadde handlet for og i samsvar med Guds vilje. Men har var ikke Gud. Trinitarianerne tapte dette faktum av syne, hvis de noensinne virkelig forstod hva saken gjaldt. Som LaCugna sier:

Teologien om den treenige Gud åpenbarte seg og ble tillagt tanken om én Gud (s. 44).

 

Dette hadde en fundamental påvirkning på de kristnes måte å be på. Det vil si at de ikke lenger kun bad til Gud (Matt 6:6, 9) i navnet til Sønnen slik som Bibelen viser (fra Luk 11:12), ved å tilbe Faderen (Joh 4:23), men derimot til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Videre utviklet de lærde en metafysikk av selve teologien. Men hele denne oppbygningen var laget i ringeakt overfor eller manipulasjon av Bibelen. Det er derfor trinitarianerne aldri henviser til alle bibeltekster vedrørende et emne og feilaktig oversetter og feilsiterer andre nøkkeltekster, samt ser bort fra de tekstene de ikke kan forandre. Systemet deres er imidlertid basert på mystisismen og platonismen. LaCugna skriver at

 

Kappadokierne (og også Augustin) gikk vesentlig ut over Skriftens forståelse av økonomien ved å lokalisere Guds forhold til Sønnen (og Ånden) på et ”intraguddommelig” plan (s. 54).

Den eneste Gud eksisterte som ousia i tre distinkte hypostaser. Vi har sett (Cox, The Elect as Elohim) at den platonske betegnelsen ousia og den stoiske betegnelsen hypostases i alt vesentlig betyr det samme.   

 

Forvisningen av Ånden til et intraguddommelig plan betyr at de utvalgte aldri kan få del i Guds natur slik som Kristus gjør det. Denne påstanden står i motsetning til Skriften. De utvalgte får del i den guddommelige natur (2 Pet 1:4).

 

I Efeserne 1:22 står det at Gud har lagt alt under Kristi føtter og gjort ham til overhode over alle ting i kirken. Gud reiste Kristus

 

opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over aller makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle (Efeserne 1:20-23).

 

Kristus er dermed gitt myndighet over alle navn, siden navnet selv betegner myndighet. Han er gitt myndighet over alle ting slik at kirken kan få del i arven gjennom Kristus, for i ham er hele guddomsfylden legemlig til stede. Ordet som her er oversatt med ”guddom” er theoteos som betyr guddom eller tilstanden å være Gud.

 

Thayer mener at guddom (theot) skiller seg fra guddommelighet (theoit), slik som en kjerne skiller seg fra kvalitet eller attributt (Thayer’s s. 288). Betydningen her er at fullkommenheten i Guds natur og kjerne har tatt legemlig bolig i Kristus. Det er denne fullkommenheten av kjernen som er gitt til oss for at alle mennesker kan bli opptatt i den nye naturen til Gud (Kol 3:10). De blir verken jøder eller grekere, men samtlige blir Kristus, for han er i alle (Kol 3:11). Han utvikler mennesker gjennom Den Hellige Ånds kraft, for til sist å gjøre Gud til alt i alle (1 Kor 15:28).    

 

Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle (panta en pasin) [se Marshall’s Interlinear og Kol 3:11 (panta kai en pasin)].

 

Trinitarianerne har begynt å oversette denne teksten med alt til alle for å unngå den logiske forlengelsen av Gud som kjerne som strekker seg til alle mennesker slik den gjorde for Kristus ut fra disse tekstene.

 

Det er Kristus som fyller oss med Guds fylde (Ef 3:19). Kristi fylde er et bilde på Faderen (Ef 4:13). Det er slik vi blir et bilde eller eikon av Faderen liksom Kristus, og således er vi Guds barn og Kristi medarvinger til Guds rike (Rom 8:17; Jak 2:5). Arvinger ifølge løftet (Gal 3:29) om frelsen (Hebr 1:14), og arvinger sammen av nåden (1 Pet 3:7).

 

Guds sønn blir i sin tur den evige Faderen (Jes 9:6), som overhode for farskapet over hærskarene som således tar sin plass blant andre fedre i himmelen, hvorav det er mange (Ef 3:14).

 

Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i himmel og på jord.    

 

Ordet familie her er patria eller farskap. Derfor er tittelen fader, enten det gjelder en husstand eller Guds egen husstand, en delegert tittel som viser det endelige ansvaret til hver leder i hver enhet ned til familiene. Så rekkefølgen er fra Gud til Kristus til det mannlige overhodet for husstanden (1 Kor 11:3) som må delegere sitt ansvar som Gud gjør til Kristus og de andre av Guds barn som er elohim, og slik disse elohim delegerer sitt ansvar til de under dem.

 

Den Hellige Ånd er mekanismen som knytter alle disse enhetene sammen og overfører evnen til å være elohim til hver av dem som tilhører Himmelens hærskare. Det er ingen tvil om at Den Hellige Ånd er Gud i noen som helst betydning som skiller seg ut fra den individuelle og er begrenset til et intraguddommelig forhold mellom tre enheter. Alle er Guds barn og således Kristi medarvinger i samme betydning. Tilbedelsen av Den Hellige Ånd vil, i en betydning, være som selvdyrkelse, siden det er gjennom dette Gud blir alt i alle.  

Derfor er dens tilbedelse logisk forbudt som selvdyrkelse i den forstand at den er en del av individet. Den er riktignok en kraft eller et redskap og ikke Gud selv. Den Hellige Ånd overfører evnen til å bli elohim eller theoi til oss.

 

Guddommen er en struktur som strekker seg til å omfatte et råd. Dette rådet er beskrevet i Salmene og andre tekster det vises til under, og Guds trone og de eldstes råd er beskrevet i Johannes’ åpenbaring 4:1 til 5:14. Dette rådet, som inkluderer Jesus Kristus som Lammet, og øverstepresten (fra Hebr 8:1-2), tjener og tilber den allmektige Gud (Åp 4:8-11). Gjennom å tjene Gud ofret Kristus sitt liv, og enhver prest må ha noe å gi til Gud som offergave (Hebr 8:3).

 

I Johannes’ Åpenbaring 4:8-11 er det skrevet at Herren Gud, den Allmektige sitter på tronen over de eldste som også sitter på tronen. Til tross for deres kroner, er de underordnet Herren Gud, den Allmektige, som ved sin vilje skapte alle ting. Han er Herren Gud for Kristus og rådet.

 

Det finnes et mangfold av Guds barn i Himmelens hærskare (fra Job 1:6, 2:1, 38:7, Sal 86:8-10, 95:3, 96:4, 135:5). De er betegnet som Bene Elyon eller den Høyestes Sønner (se også Sabourin SJ, The Psalms: Their Origin and Meaning, Alba House, NY, pp. 72-74). De utvalgte blant menneskene er også inkludert blant Himmelens hærskare som Guds barn (fra Rom 8:14).

 

Kristus var skapelsens førstefødte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham (Kol 1:16-17). Men det var Gud som lagde ham og som ville at skapelsen skulle eksistere i Kristus. Derfor er Kristus ikke Gud i noen betydning; Gud Fader er Gud og den eneste udødelige (1 Tim 6:16), og eksisterer i all evighet.

 

Gud anses av Bibelen å være Gud og Kristi Far (fra Rom 15:6; 2 Kor 1:3, 11:31; Ef 1:3, 17; Kol 1:3; Hebr 1:1 og følgende; 1 Pet 1:3; 2 Joh 3; Åp 1:1, 6, 15:3). Kristus får sitt liv, sin makt og myndighet etter befaling fra Gud Fader (Joh 10:17-18). Kristus underordner sin vilje Guds vilje, som er Far (Matt 21:31, 26:39; Mark 14:36; Joh 3:16, 4:34). Gud gav de utvalgte til Kristus og Gud er større enn Kristus (Joh 14:28) og større enn alle (Joh 10:29).

 

Gud sendte derfor sin eneste Sønn (monogene) til verden for at vi skulle ha liv ved ham (1 Joh 4:9). Det er Gud som ærer Kristus, og han er større enn Kristus (Joh 8:54).

 

Kristus la sin kraft som en Guds Sønn blant Himmelens hærskare til side og ble et menneske, kommet av Davids ætt (Rom 1:3). Men ved hellighet innsatt som Guds sønn med makt da han stod opp fra de døde, som Jesus Kristus vår Herre (Rom 1:4). 

 

Gud er klippen (sur) som et steinbrudd eller fjell alle andre er hogd ut fra, steinkniven i Josva 5:2 som omskjærer Israel, den opprinnelige og virkningsfulle årsaken (5 Mos 32:4, se Maimonedes, Guide of the Perplexed, University of Chicago Press, 1965, Ch. 16 pp. 42 ff). I 1 Sam 2:2 står det skrevet at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 36:4). Det er fra denne klippen alle de andre er hogd ut, og så er også alle andre etterkommere av Abraham i troen (Jes 51:1-2). Messias er hogd ut fra denne klippen (Dan 2:34, 45) for å underlegge seg verdensrikene. Det er Gud, ikke Peter eller Kristus eller noen andre, som er klippen eller grunnsteinen Kristus skal bygge sin kirke på (Matt 16:18), og hvorpå han selv hviler.       

 

Messias er den viktigste grunnsteinen i Guds tempel, og hvor de utvalgte er Naos eller de hellige blant de hellige, Den Hellige Ånds hvilested. Samtlige av templets steiner er hogd ut fra denne klippen som er Gud, liksom Kristus, og gitt til Kristus, den åndelige klippen (1 Kor 10:4), forargelsens klippe og snublesteinen (Rom 9:33) for å forme templet. Kristus skal bygge templet slik at Gud kan være alt i alle (Ef 4:6). Gud har gitt Kristus å være alt og i alle (panta kai en pasin Kol 3:11), lagt alt under hans føtter (1 Kor 15:27), gitt ham å være overhode over alle ting i Kirken som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle (Ef 1:22-23). Da Gud la alle ting under Kristus, er det åpenbart at Gud forventes å være den Ene som legger tingene under føttene til Kristus (1 Kor 15:27).

 

Når Kristus underlegger seg alle ting, da skal Kristus selv være underordnet Gud som legger alle ting under Kristus, slik at Gud kan være alt i alle (panta en pasin 1 Kor 15:28). Således står de platoniske doktrinene som forsøker å forene Gud og Kristus i treenigheten i motsetning til Skriften. Kristus skal sitte ved Guds høyre hånd, etter henvisning fra Gud (Hebr 1:3, 13, 8:1, 10:12, 12:2, 1 Pet 3:22) og dele Guds trone slik som de utvalgte skal dele den tronen som er gitt til Kristus (Åp 3:21), som er en trone av Gud (Sal 45:6-7; Hebr 1:8 eller Gud er din trone oversatt med Din trone O Gud, se fotnote til annotert RSV).

 

Gud, som sender, er større enn utsendingen (Joh 13:16), tjeneren er ikke større enn sin herre (Joh 15:20). Det er absurd å foreslå at et vesen kan bli ofret til seg selv. Logisk sett er en slik handling selvmord, eller innen treenighetslæren, en delvis ødeleggelse. Derfor fornekter doktrinen oppstandelsen, spesielt fra 1 Kor 15.  

 

Således er distinksjonen i korsfestelsen og oppstandelsen obligatorisk og fullkommen. Oppstandelsen måtte være i legemet, inneholdende en oversettelse som bølgeofferet, ellers ville det ikke bli noen frelse og ikke noen fortsatt innhøsting. Kristi forberedelse til å fare opp til hans Gud og vår Gud, som er vår Far (Joh 20:17), var virkelig og særegen.