Guds kristne
kirker
No.002B
Shema
(Utgave
2.0 20220328-20220511)
Denne artikkelen forklarer teologien bak Shema og Bibelens struktur.
Christian Churches of God
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 2022 Wade Cox and Tom Schardt)
(tr. 2024)
Disse skriftene kan kopieres og
distribueres hvis samtlige av skriftene
er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt
opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres.
Opphavsretten brytes ikke ved bruk av
korte sitater som innlemmes i
kritiske artikler og omtaler.
Dette
manuskriptet er tilgjengelig
(både som originaltekst og i oversatt versjon)
på følgende nettsteder:
http://www.logon.org and http://www.ccg.org
Shema
Shema i 5. Mosebok
6, vers 4
"Hør, Israel!
Herren vår Gud er én Herre". Shema er knyttet til den opprinnelige
jødisk-kristne tilbedelsen av den ene sanne Gud [ordet shema kommer
av hebr. shama som betyr å høre, og har blitt stående som betegnelse på
dette skriftstedet og dets utsagn som er så sentralt i jødenes tro og
bekjennelse- ov. anm.] Det grunnleggende prinsippet i Shema i 5. Mosebok 6,4 og
Markus 12,28-34 gjenspeiles i entallsaspektet (the singular aspect) av Gud.
Denne teksten har blitt brukt av trinitarister og binitarister for å hevde at
elohimene er en enhet, på en slik måte at Gud og Kristus oppfattes som én
elohim. Dette er imidlertid feil. Eloahs singularitet er absolutt og omfatter
ikke den sønnen som er utvalgt som Messias, slik Ordspråkene 30,4-5 viser. Den
omfatter heller ingen av Guds sønner, som det er, og alltid har vært mange av
(Job 1,6; 2,1; 38,4-7).
Grunnteksten på
hebraisk er: Shema Yishrael Yahovah Elohenu Yahovah Ehad
Den grunnleggende
antakelsen til trinitarister (og forkludret av selverklærte binitarister) er at
begrepet Elohenu er beslektet med elohim. Elohenu er en avledning av Eloah og
er entall, slik Eloah er entall. Elohim er et flertallsord og er ikke roten til
dette ordet. Eloah er basis for begge ordene.
5. Mosebok 6,5
følger etter Shema: Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og
av hele din sjel og av all din kraft.
Kristus selv siterer
5. Mosebok 6,5, som er en integrert del av Shema som det første og det store
bud (Matt 22,37; Mk 12,28-34; Luk 10,25-28) og er det essensielle og
grunnleggende prinsippet i loven. Deretter befales det (v. 6-8) at barna skal
lære dette budet og snakke flittig om det når de er i huset og på veien eller
gatene. Det er i vers 8 at de identifiseres som et tegn på hånden og som en
minneseddel (eng: frontlet) mellom øynene. Loven kan altså ikke skilles fra
Shema som identifikator for Guds folk.
At elohimene er ett,
betyr det at de er under Eloahs styre og vilje han som er den ene sanne Gud
(Joh 17,3; 1Joh 5,20). Jesus Kristus er ikke den ene sanne Gud, og derfor kan
ikke denne teksten referere til Messias, men kun til Faderen. Treénighetslærere,
og i en annen grad binitarister og ditéister (jf. No. 076; No. 076B),
bryter dermed det første budet.
Objektet for
tilbedelsen er hær-skarenes Yahova som Eloah [ordet hærskare brukes mye
av denne forfatteren og benevnes på engelsk som the Host. Vi bruker det
på norsk i forbindelsen hærskarenens Gud, og ved Jesu fødsel var der en hærskare
av engler som lovet Gud, men utover dette brukes det lite. Det betegner altså
hele den himmelske skare av vesenser utenom Gud selv. I noen sammenhenger ser
vi at forfatteren inkludere også menneskene i begrepet ov. anm.] Dette vesenet er Yahovih (SHD 3069) som jødene
omtaler som Elohim når de leser Jahovih. Alle åndelige vesener som opptrer for
ham, bærer navnet Yahova (SHD 3068), som er en tredjepersonsform av verbet som
betyr han får til å være (he causes to be), og som jødene leser som
Adonai (jf. Ann. Oxford RSV n. til 2 Mos 3,14). Det er imidlertid Eloah og
ingen annen som er det sentrale objektet for tilbedelse. Vesenene, både ånds-vesen
og fysiske, som handlet for ham, var alle elohim som en forlengelse av den ene sanne
Gud, Eloah, Elohim-en (The Elohim); derav den generiske referansen til
skaperen. Ingen skulle gjøre opprør mot elohimene eller krenke dem.
2. Mosebok 22:28-31 "Du skal ikke spotte Gud eller forbanne en av
ditt folks herskere. 29"Dere skal ikke vente med å ofre av det dere har
høstet og av det som er kommet ut av pressene. "Den førstefødte av deres
sønner skal dere gi til meg. 30Det samme skal dere gjøre med okser og sauer: I
syv dager skal de være hos sin mor, og den åttende dagen skal dere gi dem til
meg. 31"Dere skal være mennesker som er innviet til meg; derfor skal dere
ikke ete noe kjøtt som er ihjelrevet av dyrene på marken; dere skal kaste det
til hundene (RSV).
Kosmologi
Oversikt: Hvordan
Gud er én
Den hebraiske
oppfatningen av Gud som en flertallsstruktur (kalt Elohim på hebraisk, eller
Theoi på gresk), er avledet av den logiske nødvendigheten av å utelukke polytéistiske
former. Gud er én fordi himmelens hærskare er forent av ånden som én innenfor viljen
til den sentrale enheten som var strukturens kausale opphav. Dette mangfoldet
er helt og holdent avledet av det sentrale singulære vesenet, som det er
avhengig av for å eksistere (jf. Cox; How God
Became a Family (nr. 187)).
Denne enheten kalles
på hebraisk Eloah eller ha Elohim (dvs. Gud-en: bestemt form)). I det greske
(koiné-gresk) NT heter han Ho Theos, Gud-en (gr.: ho er den bestemte artikkel
i nominativ- ov .anm)). I Johannes kapittel 1 brukes for eksempel akkusativ
kasus Theon eller ton Theon om dette vesenet. Han er i entall og evig. På
engelsk kjennes han som God the Father. Han eksisterte før tiden begynte, i sin
vedvarende evighet, som en entallsenhet (singular entity) i fullendt,
fullstendig form, med alle nødvendige egenskaper iboende. Det vil si at han
ikke skapte noen av de attributtene som er nødvendige for hans guddom, som
allvitenhet eller allmakt; de eksisterte som en del av hans vesen.
Det nye testamentet
bruker greske filosofiske termer, i tillegg til det systemet som ble utviklet
av LXX i Septuaginta, for å forklare strukturen og angivelig for å unngå
forvirring. Disse begrepene vil bli brukt og forklart. Det er viktig å huske på
at de hebraiske apostlene forklarte et hebraisk konsept med greske ord til en
gresk utdannet flerguds- eller polytéistisk verden; ord som i noen tilfeller
hadde en helt annen betydning enn de samme ordene har i dag.
Gud skapte etter sin
vilje ved sin ånds kraft (som kommer til uttrykk som en kraft som kan sidestilles
med en guddommelig ytring, og som på gresk kan kalles Logon i en generell
betydning) (Åp 4,11). Den primære skapelsen (som kom før skapelsen av den
fysiske verden ov. anm.) var den sentrale ordenen av hær-skaren som ble kalt
Elohim. Elohimene ble initiert fra en emanasjon (utstråling) av ånden som må ha
vært samtidig (simultaneous). Elohimene hadde grad og rang som en orden av
åndelige vesener, som oppnådde sin enhet med Eloah fra emanasjonen av Logon-en
(the Logon), hvis individuelle manifestasjoner omtales som Logos eller Logoi i
flertallsform. Guds Logoi er flertallsformen som brukes både i LXX og NT for
Guds orakler, som er en oversettelse av det hebraiske Dabar Yahovah
eller Guds ord når det vedgikk det Aller Helligste. (Se Oracle of God og
Oracles of God som sammenligner MT med LXX: se Cox, The Oracles of God (nr. 184), CCG). I forbindelse med mennesker ble det
animistiske begrepet pneuma brukt, noe som har vist seg å være noe
misvisende i diskusjonen om denne strukturen.
Elohims skapelse og
bevegelse innledet tidsbegrepet. De påfølgende skapelseshandlingene ble
overlatt til underordnede enheter. I GT ble handlingene på vegne av den ene
sanne Gud, som er alles Far, utført av underordnede enheter. Dette synet er i
tråd med antikkens teologi generelt. Det vesenet som viste seg for menneskene i
GT, var YHVHs engel, som av av den tidlige kirke ble oppfattet som Kristus. I
sin pre-inkarnerte form (dermed menes hans eksistens før han ble inkarnert som
Jesus Kristus-ov.anm.) ga han loven til Moses (jf. Cox: The Elect as Elohim (nr. 1); YHVHs Engel (nr.
024); Early Theology of
the Godhead (nr. 127) og The
Pre-Existence of Jesus Christ (nr. 243), CCG, 1994-2000). Vi vet
fra bibeltekstene og fra det ovenstående at Kristus var en skaper. Han skapte
derfor i samsvar med Gud Faders vilje og med kunnskap som sto i forhold til den
åpenbaring av planen han hadde mottatt. Elohimene skapte i samsvar med Eloahs
vilje, men hadde faktisk en viss autonomi når det gjaldt materielle strukturer
innenfor de befalinger de mottok. Elohimene er replikerte (kopistrukturer ov.
anm.) vesener som emanasjoner av Eloahs kraft. Han var den sentrale Elohim og
den eneste som kunne være både Eloah og Elohim. Eloah salvet Elohim for de
befalinger han ga dem. Israels Elohim ble salvet av sin Elohim (som var Eloah)
(jf. 5 Mos 32,8; Salme 45,6-7; Hebr 1,8-9).
Elohimene (the
elohim) ble kalt YHVH på hebraisk (uttalt Yahovah (SHD 3068 ovenfor), som er navnet
på den sentrale enheten som kalles Hærskarenes Yahovah (Yahova of Hosts) som en
æresbetegnelse, noe som viser at de handlet på vegne av ham. De var budbringere
for YHVH og ble derfor omtalt som "budbringere", både i den hebraiske
formen "malak" og i den greske formen "aggelos", som
begrepet engel er avledet av. Abrahams, Isaks og Jakobs elohim var YHVHs
engel (1 Mos 48,15-16). Den sentrale enheten vi kaller Gud Fader, ble kalt
"hærskarenes YHVH" (jf. Sak 2,5-13). Han var alle elohims Gud (jf.
også Psalm 8 (No. 014), CCG,
2000) og Gud for den som kalles Messias (Joh 20,17). Messias betyr den salvede.
Det finnes mer enn én salvet i Bibelen. Begrepet Kristus er en gresk
form for den salvede. Hebreernes oppfatning på Kristi tid, var at Messias ville
fremstå i to former, Arons Messias og Israels Messias. Ut fra Dødehavsrullene
ser det ut til at de forsto dette slik at Messias først ville fremstå som Arons
Messias. Deretter skulle han komme tilbake som Israels Messiaskonge. Det synes
å være liten tvil (ut fra Damascus Rule VII og fragmentet fra hule IV) om at de
er én og samme person, og at Israels Messiaskonge forutgås av en profet i følge
Fellesskapsregel IX (Geza Vermes, The
Dead Sea Scrolls in English Penguin, 2. utg. 1985, s. 48-49).
Navnet YHVH
YHVH brukes både om
Gud og budbringere for Gud. Det brukes i to former, Yahovah (SHD 3068) og
Yahovih (SHD 3069). Det er avledet av det hebraiske 'eyeh 'asher 'eyeh"
i 2. Mos. 3:14 som "Jeg vil være det jeg vil bli". Yahovah er egentlig en
tredjepersonsform av verbet som betyr "han får til å være".
Strukturen forklares av Oxford-forskerne i Oxford Annotated RSV i fn. til 2 Mos
3,14. De behandles også i tekstene om Guds navn - The Names of God(No. 116), Dialogue on the
Name and Nature of God (nr. 116A) og Etymology
of the Name of God (No. 220). Yahovah (SHD 3068) brukes også når
det refereres til elohim som Guds sønner, og "Han får til å
være" (he causes to be) er en æresbetegnelse som hedrer deres posisjon som
budbringere for den ene sanne Gud og viser tilbake til den Gud de
representerer, Yahovih (SHD 3069), som er Ha Elohim eller Gud-en, som er Eloah,
Elyon, Gud Faderen som intet menneske har sett eller noensinne kan se (Jfr. Joh
1,18; 5,37; 6,46; 1Tim8,16). Den
sentrale YHVH, eller hærskarenes YHVH, oppgis å være Messias' Gud (fra Mika 5:2-4).
Det er derfor logisk absurd å hevde at den enheten som omtales som Messias, er
det samme vesenet som Eloah eller Ho Theos, som er Gud Fader. De er ett, i
utvidet forstand, i likhet med alle Elohim. For å strukturere begrepet brukes
betegnelsen Bene Elohim som "Guds sønner". Både englene og menneskene
er Guds sønner, både virkelige (real) og utvalgte. Alle vesener er altså ett
som Elohim, men det finnes grader og rang. Elohim-en (the Elohim), Eloah,
salvet derfor Elohim-skaren til å gi ordre til de som var underordnet ham som
Bene Elohim eller Guds sønner. (Hver av dem var i sin tur underordnet sin Elohim
eller Theos. Elohim og Eloah (og Theos og Ho Theos) er begge oversatt med Gud,
slik at den engelske (og norske) oversettelsen ikke gjengir og klargjør noe av
de begreper som ligger i den opprinnelige strukturen.
Elohim forordnet
loven i hendene på en mellommann (Gal. 3:19). Elohim, som ble kalt budbringere,
hadde en skapende kraft, ettersom skaperverket var underlagt loven, og Eloah
skaper ikke lover uten kropp (disembodied laws). Loven og objektene som
reguleres av den, er med andre ord ikke atskilt. Loven eksisterer ikke
uavhengig av det skapte, og derfor ble disse enhetene skapt (jf. Cox et al, The Law of God (No. L1) series, CCG,
1998). Faktisk attesterer hele strukturen i 1. Mosebok på at det er Elohim som
har skapt. Noen av Elohims høyeste rang gjorde opprør under den tildekkende
kjeruben kalt Azazel, senere kjent som Satan, av verbet å anklage. Dette
vesenet ble kalt Lysbæreren eller Lucifer. Han hadde rang av
hersker over dette systemet. Han var kjent som "Morgenstjernen", og
han nevnes i denne sammenhengen i Jesaja kapittel 14. Satan hadde tilgang til
Guds trone frem til en periode mellom sekvensen i Job og Kristi tid. Han ble
kastet ut av himmelen, ifølge Kristus i Lukas 10:18. Kristus skal erstatte ham
som den nye Morgenstjernen når han kommer tilbake som Israels Messias for å
overta planeten ved slutten av denne tidsalderen. Åpenbaringen tar for seg
denne hendelsen i rekkefølge. Det henvises spesifikt til den fra Åp 20,4ff (jf.
Cox; The First Commandment: The Sin of Satan
(nr. 153)).
Vesenene i den falne
hær-skaren ble omtalt som elohim på ulike måter i Det gamle testamentet. I Det
nye testamentet ser det ut til at de tilskrives et begrep som pseudologon
eller falsk logon i motsetning til logon eller Guds Ånd. Den tildekkende
kjeruben, som er denne verdens fyrste eller Elohim, ble dømt på Kristi tid,
sannsynligvis på grunn av sine handlinger frem til fristelsen (Joh 16,11).
Resten av hær-skarene har ikke blitt dømt, men holdes i varetekt for dom inntil
Herrens dag, eller "den store hvite trone" i Åpenbaringen. Ut fra
1Kor 6,3 vil de utvalgte eller de hellige dømme den falne hær-skaren (selv om
noen forsøker å hevde at de hellige, ut fra dette avsnittet, vil ha overhøyhet
over den lojale hærskaren). Logisk sett er det vanskelig å se hvordan de kan
komme til doms. Bibelen sier i hvert fall at menneskene vil bli likestilt med
englene som isaggelos (Luk. 20,36) eller, mer korrekt, som en orden av engler,
som deres brødre (Åp. 12,10) og til slutt synonyme med dem (i Åp. 21,17).
Etter Messias'
tusenårige regjeringstid og den andre oppstandelsen og dommen, vil hele skaren innta
og arve universet, noe som omtales i 5. Mosebok 4,19.
Hærskaren skal være
ett, og Gud skal være alt i alle (1Kor 15,28; Ef 4,6). Det er ut fra
forestillingen om Guds enhet (oneness and unity) at hver enhet må eksistere
blant Elohim eller Theoi som en enhetlig struktur (single structure) som er
knyttet til sin Elohim. Hver Elohim er i sin tur knyttet til sin sentrale
Elohim eller Eloah. Medlemmene av hærskaren omtales derfor som Bene Elohim
eller Guds sønner. Alle er imidlertid en del av den generiske strukturen
Elohim.
De enhetene som
utgjør guddommen som Elohim, er i virkeligheten tretti vesener, bestående av
Eloah og de fire serafene, eller levende vesener, symbolisert ved skapninger
med menneske-, løve-, okse- og ørnehoveder (kjeruber). De eldstes råd,
presbuteros, er Elohims himmelske råd, tjuefire i tallet under ypperstepresten,
som er Lammet eller Messias. Det var Messias som forløste menneskene for å
etablere det himmelske herredømmet på jorden (Åp. kap. 4).
Tabernaklets
struktur var en bevisst avspeiling av Guds himmelske styre. (jf. Cox, The Government of God (nr. 174), CCG). Objektet
for tilbedelsen i tabernaklet var Eloah, eller Elahh (jf. Chald. SHD 426). Det
var en yppersteprest og tjuefire avdelings-yppersteprester, til sammen tjuefem.
Stammene var inndelt i fire grupper på tre stammer, alltid på de samme stedene
i nord, sør, øst og vest (se 4. Mosebok, særlig kap. 10). Stammenes fordeling
ser ut til å endre seg etter Messias' gjenkomst (fra Esekiel). Tabernaklet
viste to kjeruber. Det ser dermed ut til at de tjuefire kjerubene ble delt innpå
basis av to pr enhet, slik at det ble tolv enheter som et komplett system.
Dermed kan de tolv stammene bokstavelig talt representere de tolv himmelske
systemene i hærskaren. Hvert system er da en av fire grupper på tre. Betalingen
av de tretti sølvpengene for forræderiet mot Kristus ser ut til å relatere til
en forestillingen om at hele saken er en forbrytelse mot hele Guddommen. Tanken
om at en tredjedel av guddommen gjorde opprør, ville ha ført til en alvorlig
splittelse an enheten i guddommen, og det kan ha medført at opptil et dusin Elohim
ble splittet fra de Eldstes råd. At Moses og Elia opptrer sammen med Kristus
(Mark 9,4), kan gjenspeile at de er utnevnt til de nye kjerubene i denne
strukturen. På denne måten gjøres gjenspeilingen av utskiftninger i hærskaren åpenbar.
Hvert av
prestedømmets systemer ser ut til å gjenspeile den himmelske strukturen.
Menneskets mulighet til å oppnå udødelighet innenfor en struktur kan bare være
monotéistisk hvis enhetene henter sin eksistens og status fra en enhetlighet
med Gud som Elohim. De er ett på samme måte som de nåværende Elohim er ett.
Derfor viser Kristi utsagn i Johannes 17:21-22 at menneskeheten vil bli ett med
Gud, slik Kristus var ett med Gud. Det er logisk umulig å etablere en enhetlig
struktur (der Gud er én og alt i alle) når verten eksisterer uavhengig av
hverandre i vilje og vesen, og ikke henter sin enhetlighet fra selve Guds natur
og Ånd. Påstanden om at Kristus var ett av tre elementer i guddommen (selv om
det tredje elementet reduseres til en kraft som ånd og Faderen og Sønnen hevdes
å være en bi-guddommelighet (Bi-deity)), er et polytéistisk konsept som hviler
på påstander om dualisme i guddommen og er logisk sett trinitaristisk i den
nåværende betydningen av dette begrepet. Det er filosofisk absurd og
fullstendig ubibelsk. Dessverre er folk så indoktrinert at de tenker innenfor
denne strukturen, og mener det er ugudelig å avvise dens premisser. Enkelt
sagt, er Kristus er rett og slett ikke det eneste vesenet som eksisterer som en
Elohim i enhet med (as one with) Eloah. Alle som tilhører hærskarene må
nødvendigvis avlede sine posisjoner innenfor denne strukturen på denne måten.
På denne måten er vi også Kristi medarvinger.
Den athanasianske
forståelsen av guddommen som bare to vesener som en ånd utgår fra, er feilaktig
og begrenser potensialet for menneskelig erstatning av den falne del av
hærskaren. Det trinitariske ståsted hviler på læren om en udødelig sjel for å
oppnå udødelighet, og denne strukturen er logisk sett polytéistisk. Gud kan
bare være én hvis hærskarens medlemmer henter sin eksistens som nominelle guder
fra en enhet av essens og vilje som stammer fra og samsvarer med Eloahs vilje.
Å hevde at Kristus er én Gud med Eloah er logisk sett feil, med mindre Kristus avleder
sin enhet som Elohim på samme måte som andre enheter avleder, eller skal
utlede, sin natur som en del av Elohim. Påstanden om at Guddommen bare har tre
aspekter, hindrer mennesket i å nå sitt fulle potensial. Den er logisk sett
splittende og polytéistisk. Det kan bare være demoners lære (jf. Cox, Love and the Structure of the Law (nr. 200);
Cox, Creation: From Anthropomorphic Theology
to Theomorphic Anthropology (nr. B5), CCG, 2000).
Guddommen som Eloah,
Elohimene, Morgenstjernene og Guds sønner
Elohimene
Lovens ordinasjon
som gitt av hebreernes Gud og Paulus' kommentar i Galaterbrevet 3:19-20 om at
loven ble ordinert av engler i en mellommanns hånd, viser en grunnleggende
konseptuell vanskelighet. Vi har sett (Cox, B5) at Gud ikke kan skape lover uten
kropp (disembodied laws), slik at innstiftelsen av loven innebærer åndelig
eller materiell kontroll og impliserer kreativitet. Men at engler innstiftet
eller skapte loven, krever at de må ha hatt delegert makt avledet av Guds natur, som de hadde og som var rettet
mot den materielle skapelsen. Siden denne delegeringen logisk sett gikk forut
for skapelsen, var mellommannen (eller formidleren) dermed også skaperen. Loven
ble derfor lagt i mellommannens hånd for å muliggjøre skapelsen i samsvar med
Eloahs plan. Dette poenget ble forstått av den gamle jødedommen, men unngås
tilsynelatende av den moderne jødedommen.
RSV sier i vers 20: En
mellommann innebærer flere enn én, men Gud er én. Paulus ser på Guds
sønners mangfoldighet som et mangfold som er forent i én Gud. Dette mangfoldet
og denne foreningen har vært gjenstand for forvirring i den tidlige kristne
kirken på grunn av den totale misforståelsen av Guddommens natur som følge av
det kaldéiske treénighetssystemet, som begrenset Guddommen til tre elementer.
Det forsøkte å påføre det bibelske systemet sine konseptuelle begrensninger, og
lyktes (se Cox, God Revealed Chapter 1
Ancient Monotheism (No. G1), CCG).
Elohim som en
pluralitet
YHVHs engel, eller Yahova,
er en del av dette mangfoldet av elohimer. Dette gjenspeiles i utsagnet i Salme
82,1 (RSV):
"Gud (Elohim) har inntatt sin plass i det guddommelige råd; midt
blant gudene (Elohim) holder han dom,"
og i vers 6 står det
skrevet:
"Jeg sa: 'Dere er guder (Elohim), den Høyestes sønner alle sammen;
likevel skal dere dø som mennesker og falle som enhver fyrste.'"
Kristus sier i
Johannes 10:34-36 om dette avsnittet:
"Står det ikke skrevet i deres lov: 'Jeg sa: Dere er guder'? Hvis
han kalte dem guder som Guds ord kom til (og Skriften kan ikke brytes), sier
dere da om ham som Faderen innviet og sendte til verden: Dere spotter fordi jeg
sa at jeg er Guds Sønn."
Elohim er altså ikke
Faderen og Sønnen, ikke en treénighet, men et råd av vesener som besitter Gud
Faders natur og er i total forening med ham, og som loven utgår fra gjennom en
mellommann. Bruken av gresk her i Det nye testamentet er interessant i og med
at ordet som brukes er Theos eller Gud, og her er det åpenbart flertall, fra
Elohim i Salme 82:1 og bruken. Fra Johannes 1:18 ser vi denne theos tydelig underordnet under den øverste
Gud-en (Ho Theos) som ingen har sett. Elohim på denne planeten er salvet av
Gud, som Gud, og besitter Guddommens fylde. I Salme 45,6-7 (RSV) står det:
Din guddommelige trone [eller din trone er en Guds trone: se note h]
varer i evigheters evighet, ditt kongelige septer er et rettferdighetens
septer, du elsker rettferdighet og hater ugudelighet, derfor har Gud, din Gud,
salvet deg med gledens olje fremfor dine partnere(fellows).
Denne enheten, eller
Elohim, ble identifisert i Hebreerbrevet 1:8-9, der ordet partnere (fellows) er
oversatt med kamerater. I Hebreerbrevet 1:10 identifiseres Sønnen som
grunnleggeren av jorden og (dens) himler i begynnelsen. Ifølge Hebreerbrevet
1:11-12 vil denne enheten rulle dem sammen og forandre dem etter hvert som de
blir gamle, men selve enheten er evig og uforanderlig.
Hebreerbrevet ser ut
til å gjøre et begrepsmessig skille mellom de tjenende åndene og begrepet Guds
sønner. Kommentaren "Du er min sønn, i dag har jeg født deg" fra
Salme 2,7, og Elohims kommentar til David om Salomo (2Sam 7,14), "Jeg vil
være en far for ham, og han skal være en sønn for meg", var for å klargjøre
at utvalgte var bestemt til å bli Guds
sønner. I Hebreerbrevet 1,6 står det: "Men når han igjen fører den
førstefødte inn i verden, sier han: 'La alle Guds engler tilbe ham'."
Dette er imidlertid en oversettelsesfeil fra Salme 97,7, der det står:
"Tilbe ham, alle dere guder", og der guder er oversatt fra Elohim.
Elohim omtales her som hærskarens engler, som i Salme 8 (ibid, nr. 14). Den
andre referansen til dette sitatet finnes i 5. Mosebok 32,43, der ordet tjener
brukes, og begrepet ser ut til å ha blitt utviklet i Septuaginta-versjonen. Englene
i Hebreerbrevet 1:7 er de som i Salme 104:4 omtales med den vanlige betegnelsen
Malak, som er den samme som brukes om forløsningsengelen i 1 Mosebok 48:16, som
her identifiseres som Elohim, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Alle disse ordene
er oversatt med engler fra det greske ordet 'aggelos, en budbringer, altså en
engel. Vanskeligheten ligger i at det er så få ord i det greske språket som kan
ha flere betydninger. At det finnes ulike grader av budbringere, synes
uomtvistelig. At forløsningsengelen, en av Elohim, fikk forrang etter
inkarnasjonen, synes uunngåelig ut fra dette avsnittet i Hebreerbrevet.
Dette tilslører
eller reduserer imidlertid ikke den tidligere strukturen i skapelsens orden og
hærskarenes makt. I Hebreerbrevet 1:2 står det at inkarnasjonen (den som ble
inkarnert -ov.anm.) er utnevnt til arving til alle ting og var mellommannen som
Gud skapte verdenene gjennom, selv om ordet her burde være tidsaldre, ikke
verdener. Passasjen er sannsynligvis en referanse til den mithraiske læren om
aion som "livets saft", altså en levetid eller epoke, slik det greske
ordet aion brukes og i jødisk forstand betyr en messiansk periode (se Strongs
konkordans).
Det ser ut til at
begrepet alder også kan relateres til perioder og varighet av solens gang. Den
nåværende tidsalderen innebærer kanskje en overgang (transit) fra øst til vest,
og i Salme 82,5 står det at "alle jordens grunnvoller er ustabile".
(KJV). Aion er her feilaktig oversatt med verdener, men er mer korrekt oversatt
andre steder. En statue av aion med løvehode befinner seg i Vatikanmuseet. (Et
bilde og notasjoner finnes i Francis Huxleys The Dragon: Nature of Spirit,
Spirit of Nature, Collier, New York, 1979, s. 90-91). Jesaja 24:1-6 viser
at jorden blir snudd opp ned (KJV), noe som i senere verk er blitt gjengitt som
"dens overflate vridd". Denne forandringen av tidsalderen ved å snu
verden og dermed solens gang, kan ha stor betydning for styringen av planeten. The
Ethiopic Book of Enoch (M.A. Knibb, Oxford Clarendon, 1982) gir en nyttig
forståelse av synet på hendelsene som ledet opp til syndfloden, sett med oldtidens
øyne frem til begynnelsen av vår tidsregning.
Denne oppfatningen
av formidleren (mediator) som skaper kan av og til bli tilsløret, fordi det er
skapt en illusjon om at Gud Faderen, eller Eloah, var den som talte til
profetene. Problemet oppstår på grunn av det konseptuelle skillet mellom Logos,
som ennå ikke er blitt kjød i enhet med Guddommen, og referansene til Sønnen
etter inkarnasjonen som noe annet enn den delen (that facet) av Elohim som
kalles Logos (oversatt som Ordet). Dette konseptet av Elohim-strukturen er det største enkeltproblemet den kristne
kirken har stått overfor, og det er ikke korrekt forstått selv i dag.
Morgenstjerner
Begrepet morgenstjerne
finnes i en rekke bøker i Bibelen og andre steder i antikkens kosmologi. I
Johannes' åpenbaring brukes begrepet Morgengryet eller Morgenstjernen fra proinos
eller orthrinos (også knyttet til daggryet og som et epitet på Venus)
spesifikt på Jesus Kristus i Åpenbaringen 22:16. Morgenstjernen er åpenbart en
rang av hersker over planetens nasjoner, som i Åpenbaringen 2:26-28. Kristus
lover dem i kirken i Tyatira som seirer, at han vil gi dem Morgenstjernen.
De skal få makt over nasjonene, og de skal herske med jernstav, slik Kristus
selv fikk makt fra sin Far. Peter viser også til dette aspektet ved Kristus i
2Peter 1:16-19, der Morgenstjernen (RSV) eller Dagstjernen (Moffatt) stiger opp
i de utvalgtes hjerter.
Begrepet
Morgenstjernen har skapt en viss forvirring, ettersom det er en rang, brukes
det om planetens åndelige og effektive hersker. Satan, som er denne planetens
morgenstjerne eller gud (2Kor 4,4), har altså hatt denne rangen frem til den
kommende messianske tidsalder. Satan omtales slik i Jesaja 14,12-15 (RSV):
Hvor du er falt ned fra himmelen, du dagstjerne, du daggryets sønn! Hvor
du er hugget til jorden, du som la folkeslagene i grus! Du sa i ditt hjerte: 'jeg
vil stige opp til himmelen; Over Guds
stjerner vil jeg sette min trone høyt oppe, jeg vil sette meg på
forsamlingsfjellet langt mot nord; jeg vil stige opp over skyenes høyder. Jeg
vil gjøre meg selv lik den Høyeste, men du er ført ned til sheol, til dypet av
avgrunnen.
Ordet for daggry her er schachar, som
betyr tidlig lys eller morgen, og er oversatt slik i blant annet NKJV. NKJV
oversetter lysbæreren (dagstjernen ovenfor) med Lucifer eller lysbæreren.
Dette avsnittet
skildrer opprøret i himmelen og omtales av Kristus i denne sammenhengen i Lukas
10,18, der han sier: "Jeg så Satan som et lyn falle ned fra
himmelen." Ifølge Åpenbaringen involverte opprøret en tredjedel av
himmelens hærskare, her omtalt som stjerner. I Åpenbaringen 12:7-9 ser vi:
Og det brøt ut krig i himmelen: Mikael og hans engler kjempet mot
dragen, og dragen og hans engler kjempet, men de seiret ikke, og det ble heller
ikke lenger plass for dem i himmelen. Så ble den store dragen kastet ut, den
gamle slangen som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden; han
ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham.
Det er verdt å merke
seg at begrepet Satan er avledet av det hebraiske verbet å anklage
(radikal STN), altså anklager av brødrene.
Forestillingen om at
morgenstjernen holdes i munnen på dragen, finnes på sanskrit. Huxley bemerker
at dragen i sin tidlige udifferensierte tilstand av både væren og ikke-væren
var kjent som Tad Ekam eller "Den ene" (That One). Solen er
altså dragebarnet og senere dragedreperen. Symbolisert som Garuda var den
mellomleddet til himmelen (ibid., s. 66). Før denne krigen og fallet fra
himmelen fikk Satan adgang til Guds trone. Jobs bok viser at Bene Elohim, eller
Guds sønner, presenterte seg for den evige, og at Satan kom med dem (Job 1,6).
Av vers 7 ser vi at han også på den tiden hadde frihet eller herredømme over
jorden, slik han hadde på Kristi tid og, ifølge Åpenbaringen, fortsatt har frem
til gjenkomsten av Messias som den nye morgenstjernen eller planetherskeren.
Det var imidlertid flere enn to personer som bar denne betegnelsen. Fra Job
38:4 vet vi at da planeten ble skapt, samlet morgenstjernene seg og sang
sammen, og alle Guds sønner jublet av glede.
Denne situasjonen
har ved logisk følge to svært alvorlige konsekvenser.
For det første er
det åpenbart at det fantes andre morgenstjerner, noe som innebærer at det
fantes andre planetsystemer, og at de var inkludert i, men atskilt fra Guds
sønner, noe som også innebærer at de utvidede systemene var av ulik grad og
rang.
For det andre
innebærer denne påstanden at ekstensjonen av Guds ånd var relativ. Vi har sett
skillet mellom Eloah som Gud i entall eller Gud Faderen og den utvidede Gud (the
extended God) eller Elohim, som var et mangetall (pluralitet) som et råd av
guder. Disse ser ut til å tilsvare Morgenstjernene. Bene Elohim eller Guds
sønner er underordnet.
Vi kan nå stille
noen spørsmål ved monismens påstander helt fra begynnelsen av, med Parmenides'
påstand om at det ikke kan være mer eller mindre av den ene, og at det er, som
James ville ha sagt, "nesten ingenting"(of next to next nothingness).
Det er tydelig at det konseptet som her omfavnes er at vi har å gjøre med et
mangfold av åndelige vesener med trans-materiell kapasitet i forening med ånden
som Elohim-en (the Elohim). Med Kristus som forbilde er det her snakk om en
forening med Eloah som et enhetlig legeme (a unified body), og som den
formidlende Elohim taler for. Elohimene har en metafysisk, eller åndelig,
forening og kommunikasjon som hittil har blitt ufullstendig forstått. Det er
denne foreningen (it is from this union) som gjør at Gud er én. For øyeblikket
er ikke Gud "alt i alle". Denne situasjonen oppstod på grunn av
opprøret og vil bli korrigert når den nye Morgenstjernen, Messias, kommer.
Kjerubene
Betegnelsen
"Guds sønner" er, ut fra det ovenstående, en orden av vesener, en
rang, som tilhører den Høyeste i en
eller annen form for åndelig forening. Disse Sønner av den høyeste Gud er alle
Elohim (fra Salme 82:1) i varierende grad. Elohims råd er dommens råd, og
Elohim, eller den nye Morgenstjernen på planeten Jorden, har inntatt sin plass
blant Elohim. Rådet ser derfor ut til å være et råd av planet- eller
systemkommandører som kalles Morgenstjerner. Morgenstjernene ser ut til å være
tildelt oppgaver som kjeruber. Før han falt, var den nåværende Morgenstjernen,
Azazel eller Lucifer, en av de tildekkende kjerubene. Det fremgår av
2Samuelsbok 22,11, Salme 18,10 og Esekiel kapittel 1, 9 og 10 at den evige rir
på fire kjeruber. Konseptet med planetariske kommandanter som romtransportører
er mildt sagt interessant. Konseptet er derfor sannsynligvis allegorisk, og
indikerer at de har en viss iboende autoritet. Forløsningens Engel bar også
navnet til den evige, som El og Elohim, og ble kalt Yahova til forskjell fra Hærskarenes
Yahova eller Eloah. Dette pre-kartesianske konseptet er kanskje mest
forvirrende for ikke-hebraiske tenkere. Ved å bære Guds navn, HaShem, bar
enheten også autoriteten. Dette er Messias' primære egenskap (jf. Cox, How God Became a Family (nr. 187), CCG).
Etter tanken om
syndefallet, der menneskene hadde fått kunnskap om godt og ondt, sa Elohim:
"Se, mennesket er blitt som en av oss, med kunnskap om godt og ondt."
Her har Elohim blitt oversatt med Herren Gud, og disse formene er åpenbart feil.
Det grunnleggende problemet er at tekstene er blitt oversatt av forskere som er
gjennomsyret av athanasiansk og kaldeisk teologi, og de har konsekvent tilslørt
den metafysiske strukturen gjennom misforståelser og feilaktige gjengivelser. Gud
som begrep kommer fra det angelsaksiske "good" og er entall (singular)
bare i betydningen det godes ultimate sentralitet. Elohim plasserte kjeruber
øst for hagen fra denne tiden for å hindre mennesket i å spise av livets tre og
oppnå evig liv. Mennesket har derfor ikke evig åndelig liv. Mennesket ble skapt
i Elohims bilde av Elohim fra materie, og mennesket er derfor ikke en ånd.
Gjennom hele skapelsesberetningen er det Elohim som snakker i flertall. Først i
1 Mos 6,5 nevnes YHVH (som inngir tanken om singularitet) som den som observerer
menneskets ondskap.
Kjerubene (hebr. cherubim)
ble tildelt oppgaver fra rådet rundt Guds trone, og vi vet fra den bibelske
fremstillingen at det var minst to tildekkende kjeruber, og sannsynligvis fire
som vi ser fra Esekiel. Disse skikkelsene hadde en sammensatt symbolikk, og i
de tilfellene der denne sammensatte symbolikken differensieres, omtales de som serafer
med seks vinger (Jesaja 6,2.6). Disse skapningene tjener ved Guds (Eloahs) trone - den Gamle av Dager, som
"skapte alle ting, og ved din vilje er de til og ble skapt" (Åp
4,11). Den Gamle av Dager er skaperen, og Elohim har skapt etter Eloahs (eller
den eviges) vilje og i samsvar med hans plan. Vi skal ikke her spekulere i
hvilken rolle serafene spiller, og vi skal heller ikke spekulere i hva
kjerubene symboliserer.
Uttrykket i
Åpenbaringen kapittel 4 og 5 som refererer til de tjuefire eldste, er presbuteros,
som betyr eldre eller gammel, og som ifølge Strong's Concordance brukes om en
skikkelse i det himmelske råd (se Greek Dictionary, s. 60). Dette er Elohims
guddommelige råd. Kristus lovprises av dem fordi han ved Lammets offer har
gjenløst mennesker fra folkeslagene til Gud, for å bli gjort til konger og
prester for sin Gud, Theos den Allmektige, Ho Theos eller ton Theon fra Joh 1,1,18
i akussativ form, for å regjere på jorden. Både her og ovenfor er betegnelsen
for Gud i distributiv betydning og kan stå i entall eller flertall. Den
bestemte artikkelen gjør det til entall og refererer til Gud-en (the God), dvs.
Faderen. Hvis det står i entall, med tilleggsbegrepet den Allmektige, vil det
igjen bety den Høyeste Gud, (dvs. Guden/The God). Ordet Theos kan altså være
hierarkisk på samme måte som Elohim med
den Høyeste Elohim, eller Theos som Eloah eller Ho Theos (akkusativ ton Theon i
Joh 1,1.18). På grunn av dets implikasjoner er dette verset åpenbart
feiloversatt i noen bibler (f.eks. Knox, KJV, NKJV). Det er nesten så korrekt
som engelsk tillater i RSV, NIV, New English, Jerusalem og Moffatt. American
Standard Version Committee korrigerte KJV-oversettelsesfeilen i sin versjon fra
1901. Se også Hort, On the Words: Monogenes
Theos in Scripture and Tradition (No. B4), i Two Dissertations,
UK, 1876, gjenutgitt av CCG, 2004.
Fra Åpenbaringen 21 ser vi at Guds regjerings sentrum skal flyttes til jorden
(jf. Cox, The City of God (No. 180),
CCG). Når kjerubene kommer til syne, bærer de YHVHs herlighet og hans glans, og
lyden av vingene deres er som røsten fra El, og Elohims herlighet er over dem.
Fra Esekiel 10:20 ser vi at de støtter Elohim-en (the Elohim), og det var
Elohim-en (the Elohim) han så ved elven Kebar. Ånden taler fra dem. Esekiel
forteller at Yahovas ånd talte til ham og overbrakte et budskap fra Adonai, her
brukt i betydningen "min Herre". Yahova er Elohim-ens (the Elohim)
talsmann eller formidler, symbolsk støttet av kjerubene som en del av Elohim-ens
(the Elohim) kraft. Yahova (fra Esekiel 11) utnevner seg selv til Israels
Elohim (the Elohim of Israel), og i vers 7:21 refererer han merkelig nok til Yahova
den Evige i den ærbødige tiltaleformen som brukes av underordnede, for eksempel
av Abraham, når han refererer til ham, dvs. som Yahova. Bruken av Adonai og
Jahova her som en ærbødig tiltaleform viser at vi blir tiltalt av Yahovas engel
og ikke av den Evige eller Eloah. Med andre ord av Elohims mellommann (the Elohim
mediator), som bærer navnet hans som Yahova. Dette konseptet er svært viktig,
ettersom metafysikken avhenger av det, i likhet med forståelsen av Guddommens
natur, skapelsens rekkefølge og en adekvat forklaring på dens formål. I
Abrahams og Lots handlinger i Sodoma og Gomorra ble begrepet Yahova brukt om
tre forskjellige vesener samtidig. Abraham tiltalte dem som Yahova. Lot
tiltalte også de to underordnede gudene som Yahova (1 Mos 19,18), og de kalte
ned ild over Sodoma fra Yahova i himmelen (1 Mos 19,24; jf. No. 024
ovenfor).
Skillet mellom entitetene
som bærer tetragrammet YHVH, gjøres eksplisitt i Mika 5,2-4:
Men du, Betlehem Efrata, som er så liten blant Judas tusener, fra deg
skal det komme en til meg som skal være hersker i Israel, en som har gått ut
fra gammelt av, fra evighet (eller fra eldgamle dager). Derfor skal han overgi
dem til den tid da hun som har født, har født; da skal resten av hans brødre
vende tilbake til Israels barn. Og han skal bli stående og gjete sin hjord i
kraft av Jahovah, i majestet av yahovas sin Guds navn, og de skal bli værende;
for nå skal han være stor inntil jordens ender.
Her er den hebraiske oppfatningen av det
vesenet som Mika mente hadde pre-eksistens fra "tidenes morgen"(fra eldgamel
dager), noe som logisk sett var tidens begynnelse som begynte med skapelsen av
Elohim. Denne enheten bar tetragrammet YHVH, men Yahova var også hans Gud, noe
som gjentok konseptet "derfor har Elohim, din Elohim, salvet deg".
Konseptuelt sett bar navnet autoriteten, derav praksisen med å kalle dommere
for "Elohim", noe som henger igjen i dag i terminologien "din
tilbedelse"(your worship).
Det er et klart
begrepsmessig skille mellom Elohim Yahova og Hærskarenes Yahova. Sakarja 2:5-13
gjør dette skillet der Yahova sier at han kommer for å bo i Jerusalem, og at når
dette skjer, "skal dere vite at hærskarenes Yahova har sendt meg."
Denne enheten var tydeligvis underordnet hærskarenes Yahova, og Yahova her er
den enheten i Salme 18:28 som er "min klippe". I Salme 18,31 er han
"vår Elohim", og Eloah er Yahova, eller hærskarenes YHVH, også kalt
Jahovih. Israels Elohim Yahova (Yahova the Elohim of Israel) er en separat og
distinkt enhet i forhold til hærskarenes Yahova, Eloah, eller Gud Faderen og
Skaperen. Inkarnasjonen (altså:han som ble inkarnert-ov.anm.)ble
ansett for å være YHVH og Israels Elohim, men underordnet sin Elohim, som var
Eloah. Begge enhetene eksisterte bare fra skapelsen av Elohim (underforstått:kun
én eksiterte førskapelsen av elohim-.ov. anm.), som separate enheter: Logos
eller det guddommelige uttrykket (the Divine Expression) , et attributt av Gud,
som skapte eller skapte replikasjonen av Logos som en Elohim. Elohim-en for
denne planeten (the Elohim for this planet) er ypperstepresten eller
mellommannen mellom hærskaren ( the host) og Den ene Sanne Gud, Ha Elohim.
Ifølge Salmene er
Israels Yahova en stor konge over alle Elohim (Salme 95,3), fryktet over alle
andre Elohim (Salme 95,4) og Elohims Elohim (Salme 136,2). Elohimene har derfor
grader av rang, noen er underordnet andre og alle er underordnet Eloah. Israels
Elohim var den klippen som var Kristus, men han var ikke og kunne ikke være
Eloah eller hærskarenes Yahova. Alle Elohim var en gang innenfor Eloahs vilje,
men de opprørske Elohim plasserte seg selv utenfor hans vilje og Elohims
struktur. De forble imidlertid Elohim som falne Elohim og omtales som Elohim
gjennom hele Det gamle testamentet. De falne Elohim differensieres fra de
utskårne bildene som "ikke er noen Elohim" (2Kg 19,18; Jer 2,11).
Den korrekte uttalen
av Yahova ble bevisst tilslørt, og vi har sett ovenfor at Yahovas Engel brukte
en ærbødighets-form når han refererte til den høyeste Yahova eller Hærskarenes Yahova.
Ærbødighetsformen ble oppnådd ved å endre den siste vokalen fra a til i.
Rekonstruksjonen av den korrekte uttalen av ordet Yaho kan fastslås ut fra
formene som ble brukt i tempelet i Elephantine, der formen ble forkortet
snarere enn endret. Oversettelsen av Elephantine-papyrusen finnes i James B.
Pritchards: The Ancient Near East, bind 1, s. 279. Navnet gjengis med
YAHO, og formene er dermed Yahovah of Hosts eller Yahovah (uttalt Yahowah som
en stille w), eller ved bruk av ærbødig tiltale er det Yahovih. Jødene uttaler
SHD 3068 Yahovah som Adonai, og SHD 3069 Yahovih gjengir de som elohim, for å
skille tydelig mellom de to entitetene som nevnt ovenfor.
Teologisk sett var Elohimene
en replikasjon av Eloahs bilde, slik mennesket ble skapt i Elohims bilde.
Kristus var "bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av hele skapningen."
Det er altså slik at skapelsen begynte med Elohim i Forløsningens Engel og hans
kolleger, eller kamerater, som tiden begynte med. Disse begrepene behandles i
det følgende, og de har påvirket begrep
og struktur av den kausale forklaring, ettersom de var ufullstendig forstått.
Del 2
Logos
"I begynnelsen
var Ordet [Logos], og Ordet [Logos] var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt er blitt
til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til" (Johannes 1:1-3).
Det er verdt å merke
seg at Johannes 1,1 har et oversettelsesproblem. Det dreier seg om to ord for
Gud og en reversering. Det hevdes at teksten burde lyde: "I begynnelsen
var Logos, og Logos var hos Theon, og Theos var Logos." For å
rettferdiggjøre reverseringen til "og Logos var Gud", sier Alfred
Marshall i sin RSV Interlinear (som samsvarer med Receptus) i fotnoten:
"Men legg merke til at subjektet har artikkel og predikatet ikke har det;
derfor oversettes 'Ordet var Gud'." Å gjøre dette er et påfunn for å etablere
det trinitariske systemet. Johannes refererte tydeligvis til to separate
enheter, Gud og en elohim som var logos. Disse omtales med akkusativ og
nominativ (i Koiné) som Theon og Theos, for i vers 18 sier han:
Gud [Theon] har intet menneske noensinne sett;
(den) enbårne [faktisk den enbårne] Gud [Theos] den (ene) som var i Faderens favn,
den ene erklærte [? ham].
Hort (ibid.) viser i verket On Monogenese
Theos in Scripture and Tradition (B4) (republisert CCG 2004) at den
korrekte betegnelsen i de antikke tekstene faktisk var monogenese theos eller
den enbårne Gud. Dette verket, som ble publisert i 1876, har blitt omhyggelig
unngått av trinitarianere på grunn av implikasjonene.
Å hevde at
forskjellen bare er grammatisk, gjør strukturen usammenhengende og i strid med
den hebraiske strukturen som forklares. Tilføyelsen av "ham" i dette avsnittet
er upassende, ettersom Johannes ser ut til å bruke begrepet "Ho
Legon", som var velkjent for grekerne. Han identifiserer Kristus som
"Gud som taler". Johannes bruker også tydelig Det gamle testamentets
begreper om den ene guden, Eloah, som Theon og de underordnede elohim som
theos. Athanasianerne måtte konstruere denne passasjen for å støtte treénighetslæren,
og til slutt skulle de europeiske athanasianerne (muligens Erasmus) sette inn
den falske teksten i 1Joh 5,7 i Textus Receptus for å omorganisere
kristologien.
Johannes og Paulus
tilskriver skapelsen til Logos. Begrepet her er guddommelig uttrykk (the
concept here is Divine Expression). Videre identifiserer 2Kor 4,4 Kristus som
Guds bilde. Åpenbaringen 4:11 sier imidlertid om Gud at:
Du skapte alle ting,
og ved din vilje er de til og ble skapt.
Begrepet
sabellianisme, eller modalisme, kom inn i kristendommen fra tilbedelsen av
guden Attis i mysteriekultene. Attis var Faderen og Sønnen som én Gud, og var
forskjellige aspekter av det ene vesenet. Denne læren ble videreført og ble til
den binitariske strukturen, og til slutt til treénighetslæren. På 400-tallet
klaget Attis' prester over at det kristne presteskapet i Roma hadde stjålet
alle læresetningene deres.
Dette konseptet
førte de fleste kristne sekter på villspor og utløste den store striden mellom
de to fraksjonene, som fikk navn etter sine talsmenn da striden brøt ut i stor
skala i 318 e.Kr. Striden fortsatte under det store kirkemøtet i Nikea i 325,
den videre synoden i Antiokia i 341 og til slutt konsilet i Konstantinopel i
381, der athanasianerne tok kontrollen med hjelp av den spanskfødte Theodosius.
Deretter ble striden avgjort med våpenmakt mellom nasjoner, noe som endte i
Spania i 586 og Thüringen i 742 e.Kr. med Bonifatius' omvendelser. De to
partene var den athanasianske fraksjonen, som senere ble til den ortodokse
eller katolske fraksjonen, og den arianske eller eusebianske fraksjonen, også
oppkalt etter sine ledende talsmenn. Stridighetene er omtalt i artikkelen The Unitarian/Trinitarian Wars (nr. 268).
Shema i Koranen
Den islamske troen
refererer til den ene sanne Gud som Allah. Navnene Eloah og Allah' er avledet
av to varianter av samme språkstruktur. Eloah er Elahh på kaldeisk. Elohim er
Elahhin. Kaldeisk utviklet seg til østarameisk, og hebraisk ble til
vestarameisk. Begrepet Elahh ble grunnlaget for det arabiske begrepet Allah'h.
Dette er det grunnleggende spørsmålet som står på spill i islams første
trosbekjennelse: Det finnes ingen annen Allah'h [Eloah] enn Allah'h [Eloah] (La
Elaaha Ella Allah (se også 37:35; 47:19)). Begrepet Allah'h brukes i islam kun
fordi det ikke tillater noen som helst pluralitet, og utelukker Kristus og
elohim-skaren (the elohim Host) fra posisjonen som én sann Gud.
Betydningen av
begrepet Allah'h fra dets gamle opprinnelse refererer egentlig til Gud som
"Kraften". Lah (Allah) er det sentrale samarbeidet der Faderen er
skaperen og den ledende kraften i skaperverket. Den avler ikke og ble heller
ikke avlet. Det er til den den vender tilbake.
Kristus ble ikke
unnfanget som et resultat av en naturlig forening mellom mann og kvinne. Gud sa
bare ordet, og Kristus ble unnfanget i sin mor Mariams liv. Guds sønner ble alle
skapt av Gud gjennom en guddommelig beslutning eller erklæring, og ikke ved
noen formeringshandling. Hadith gir bare en feilaktig fremstilling av hva
Koranen sier.
Pakten, Sjema og det
første budet
Første prinsipp: Det
finnes én sann Gud
2. Mosebok 20:3
"Du skal ikke ha andre guder enn meg." (BBE)
Shema handler om
dette grunnleggende standpunktet. Det mest grunnleggende spørsmålet i pakten
mellom Gud og hans folk blir forstått selv av dem som selv ikke forstår hva
Satans brudd på det første budet går ut på. Et eksempel er R. J. Rushdoony, som
er trinitarist.
Gjenopprettelsen av dette paktsforholdet var Kristi verk, hans nåde til
sitt utvalgte folk. Oppfyllelsen av denne pakten er deres store oppdrag: å
underlegge alle ting og alle nasjoner under Kristus og hans [Guds] lovord (R.
J. Rushdoony The Institutes of Biblical Law, The Presbyterian Publishing
Company, USA, 1973, s. 14).
Satans grunnleggende
synd var å opphøye seg selv og, gjennom ham, andre Guds sønner til å ha samme
vilje og posisjon som Eloah, som er Gud Faderen. Satan brøt dermed denne
regelen, mens Kristus og den lojale hærskaren ikke gjorde denne feilen. Dette
var det vesentlige skillet mellom dem.
Gud er én, og
sannheten er én. Sannheten er én fordi den, i likhet med godhetens natur,
springer ut av Guds allmakt og allvitenhet. Allvitenhet forstås som kunnskap om
alle sanne formuleringer (propositions), og dermed er sannhet en sentral del av
Guds makt. Dermed finnes det én sannhet.
Til tross for denne
forståelsen tar ikke slike trinitariske eller binitariske tenkere stilling til
det inkongruente i deres syn på Guddommen.
Treénighetstenkere,
som Rushdoony, ser at det første budet er sentralt i pakten og forsøker å
forene motsetningen i opphøyelsen av Kristus til et nivå med Gud ved å slå
sammen entitetene, til tross for de klare bevisene i bibeltekstene. Med-evelighet
(co-eternality) må biblesk sett tilsidesettes fordi 1Tim 6:16 viser at bare Gud
er udødelig. Gud gir Kristus evig liv (Joh 5,26).
Joh 5:26 For likesom Faderen har liv i seg selv, har han gitt Sønnen å
ha liv i seg selv (KJV).
Kristus er altså
avhengig av Gud for å få evig liv. Følgelig kan Kristus ikke ha vært sammen med
Gud i evigheten før skapelsens begynnelse. Før tidenes begynnelse, i evigheten,
var bare Gud der alene. Derfor er Kristus ikke en sann Gud i samme forstand som
Gud er den ene sanne Gud. Han hadde herligheten
til en enbåren sønn (uios) og gud (theos eller elohim) (Joh. 17:3; 1Joh.
5:20; Joh. 1:14,18; se Marshalls Greek-English Interlinear).
Trinitarister
forsøker å unngå dette intellektuelle dilemmaet ved å slå sammen vesenene (merging
the beings) og deretter unngå de ontologiske (ontologi: lærene om verdens/eksistensens
beskaffenhet/funksjon-ov.anm.) problemene ved å appellere til det mysteriøse. I
bunn og grunn er dette Satans synd. Trinitarister og binitarister forsøker å
anklage Kristus og de kristne for den samme synden som Satan gjorde seg skyldig
i.
Binitarister er
faktisk i et større dilemma enn trinitarister. Satans synd er et klart brudd på
det første budet. En binitarist hevder at Kristus har eksistert i all evighet (Constitution
of the United Church of God, an International Association, Revision of 21
November 1995).
Denne sataniske
vranglæren rammer de utvalgtes mulighet og evne til å bli Kristi medarvinger.
Logisk sett innebærer standpunktet at det finnes to sanne guder, nemlig Gud og
Kristus, og at de har eksistert i all evighet. Påstanden innebærer implisitt at
Kristus har eksistert uavhengig av Guds makt. Denne påstanden er en fordømt vranglære
(damnable heresy)fordi den bryter med de logiske forutsetningene for Guds allmakt og er direkte i strid med
Skriften. Siden binitarister hevder en fullstendig logisk og faktisk uavhengighet
av de to adskilte vesener, er de dermed logisk sett dualister. Dualismen angriper
selve den monoteistiske strukturen og Guds makt. Læren fører til at noen hevder
den blasfemiske påstand om at Gud og Kristus kunne ha diskutert hvem som skulle
stige ned for å bli ofret. Denne påstanden har faktisk blitt fremsatt av en
amerikansk evangelist på møter (f.eks. i Canberra, Australia, under Tabernacles
1990) som en teologisk sannsynlighet. Denne blasfemien rammer selve kjernen i
det første budet. Se også kommentaren på
side 6 i mars-april 1989-utgaven av magasinet The Good News.
Ved å innrømme at
det finnes en annen sann Gud som eksisterte i all evighet før Guds virksomhet,
og dermed skapelsen, begynte, etablerer man en annen elohim som objekt for
tilbedelse ved siden av Eloah. Dette er uttrykkelig forbudt. En slik lære medfører
at der finnes enda en Gud og er avgudsdyrkelse. En slik lære fratar sine
tilhengere tilgang til den første oppstandelsen (Åp. 20,1-6) og er
avgudsdyrkelse.
Det andre
prinsippet: Guds og lovens uforanderlighet
Rushdoony fremsetter
en rekke viktige tilleggsprinsipper som er grunnleggende for det første budet,
til tross for hans problem med treénigheten. De andre premissene er
2. En absolutt
uforanderlig Gud betyr en absolutt uforanderlig lov. Alternativet til loven er
ikke nåde, men lovløshet (ibid., s. 20). Å si at loven gjelder for Israel, men
ikke for kristne, er ikke bare å oppgi loven, men også å oppgi lovens Gud.
Siden det bare finnes én sann Gud, og hans lov er uttrykk for hans
uforanderlige natur og rettferdighet, vil det å forlate den bibelske loven til
fordel for et annet lovsystem være å bytte gud. Kristenhetens moralske
sammenbrudd er et resultat av denne prosessen med å skifte guder (ibid., s.
20).
Prinsipp 2 har en rekke
underelementer.
2.1 er at Guds
uforanderlige natur betyr at loven er uforanderlig. Dette er essensielt,
ettersom loven må ha en annen forutsetning enn at Gud har gitt den ut fra et
innfall eller en fantasi. Det eneste grunnlaget for utstedelsen av loven er at
den utgår fra Guds natur, og at han ikke kan utstede noe annet system.
2.2 er altså
utviklet fra denne forutsetningen. Nåden kan altså ikke være et alternativ til
loven. Den må være et supplement til dette systemet og et middel til
fullkommenhet innenfor systemet. Alternativet til loven er lovløshet. Dette
kalles antinomianisme, av gr.nomos:
lov. Dette er i bunn og grunn en gnostisk doktrine som stammer fra gnostisismen
i Alexandria, og som ble utviklet av både romerne og grekerne i deres
teologiske utlegning av kristendommen. Den angrep først jødedommen og deretter
kristendommen. Henry A. Green (The Economic and Social Origins of Gnosticism,
SBL, Dissertation Series 77, Scholars Press, Atlanta, Georgia, 1985) sier i
sitt verk:
For flertallet av
gnostikerne, som stod i gjeld til den jødiske skapelsesberetningen, var
antinomianismen i realiteten en motstand mot Moseloven, den kosmiske loven. All
lov ble identisk med en undertrykkende kosmisk skjebne. Den pneumatiske
moralen, som var preget av fiendtlighet mot den kosmiske verden, konsentrerte
seg om å frigjøre gnostikerne fra Moseloven og jødisk moral. ... En allegorisk
tolkning av Moseloven eller en hel eller delvis forkastelse av den kunne lett
ha ført til heterodokse bevegelser som var karakteristiske for opprørernes respons.
Som et uttrykk for den anomiske,rettighetsløse (disenfranchised) jødes
synspunkt kunne gresk etikk og greske holdninger komme åpent til overflaten, renset
for den jødiske Gud og [hans] lover.
Der er mange beviser, både
hos kirkefedrene og i Nag Hammadi-biblioteket på at gnostikerne var motstandere av
Moseloven (s. 204-205).
Opphøyelsen av
Kristus tjente to formål. Den fjernet Messias ontologisk sett fra de utvalgte
og rammet dermed de utvalgtes arverett som medarvinger. Det var imidlertid
nødvendig fordi det bare var ved å opphøye Kristus til likhet og med-evelighet
(co-eternality) med Gud at man kunne hevde at Kristus hadde eliminert loven til
jødenes Gud, og i stedet kunne man fremme en struktur basert på gresk etikk og
teologisk forståelse. De gnostiske doktrinene, som resulterte i treénighetslæren,
var avgjørende for den hellenistiske tankegangen innenfor den nye troen. Bare
på denne måten kunne Satan undergrave budskapet og sørge for at Guds lov ikke
ble overholdt. Hele lov/nåde-argumentasjonen i moderne kristendom er en
demonisk inspirert gnostisk posisjon (se også artiklene The Relationship Between Salvation by Grace and the Law
(No. 082), Works of the Law
Text - or MMT (No. 104) og Heresy
in the Apostolic Church (No. 089). Det er gjennom The Holy Spirit (No. 117) at vi blir Consubstantial
with the Father (No. 081) og i The
Covenant of God (No. 152).
Tredje prinsipp:
Lydighet mot Gud
Det tredje
prinsippet i det første budet er kanskje det vanskeligste, men også det mest
sentrale for Kristi virksomhet. Det er prinsippet om lydighet. Kristus lærte
lydighet av alt han led (Hebr. 5,8). Ved Kristi lydighet skal mange bli gjort
rettferdige (Rom 5,19). Hensikten med troen var å gjøre hedningene, eller
nasjonene, lydige (Rom 16,19.26). Rushdoony sier:
3. Et tredje prinsipp i Israels Shema er at én Gud, én lov, krever én,
uforanderlig og uforbeholden lydighet:
"Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din
sjel og av all din kraft" (5 Mos 6,5). Betydningen er at mennesket må
adlyde Gud totalt, under alle forhold, med hele sitt vesen. Siden mennesket
helt og holdent er Guds skapning, og siden det ikke finnes en eneste fiber i
menneskets vesen som ikke er Guds verk og derfor underlagt Guds totale lov,
finnes det ikke et eneste område av menneskets liv og vesen som kan holdes utenfor
Gud og hans lov. Derfor heter det i 5. Mosebok 6,6: "Og disse ord som jeg
i dag befaler deg, skal være i ditt hjerte." (ibid., s. 20-21).
Hensikten med Den
hellige ånd var å innpode disse lydighetsprosessene til Guds lov i menneskenes
hjerter. Monoteismen er helt og holdent basert på dette tredje prinsippet om
lydighet mot Guds vilje, som i egenskap av lov stammer fra hans natur. Hans
vilje er altså lov, idet det er et uttrykk for guddommelig allvitenhet og
allmakt som skapende kraft. Alle vesener er underlagt den guddommelige vilje,
slik den kommer til uttrykk i loven. Hvis ikke er de polyteister, med viljer
som ligger utenfor Guds vilje. I denne forstand er binitarisme polyteistisk i
den forstand at den søker å etablere to evige viljer.
Sjelelæren tar denne
polyteismen et skritt videre ved å hevde at det finnes flere viljer som er
utenfor Guds makt og uavhengige av Gud for å oppnå evig liv. Det bibelske
standpunktet er at selv Kristus er avhengig av Gud for å få evig liv, ettersom
Gud har liv i seg selv. Kristus er dermed ikke en sann Gud, og den såkalte
udødelige sjelen kan ikke eksistere, eller monoteismen er logisk sett brudt ned,
slik Skriften på samme måte blir brudt (Joh. 5:26; 14:28; 1Tim. 6:16).
Å gjøre opprør mot
Guds vilje, og hans vilje som lov, er å gjøre seg uavhengig av Gud og bestride
monoteismens logiske nødvendighet. Derfor er opprør likt med heksekunstens synd
(1Sam 15,23) (hence, rebellion is as the
sin of witchcraft).
Fjerde prinsipp:
Opplæring i loven
Prinsippet om
lydighet mot loven følger av det fjerde prinsippet. Dette prinsippet om
opplæring i loven er uatskillelig fra både lydighet mot loven og tilbedelse.
Dette er de første elementene. Tilbedelsen er helt og holdent sentrert rundt
Eloah, som er tilbedelsens objekt og tempelets fokus (Esra 4:24; 5:1-2,8,12-17; 6:3-12). Derfor:
der er ingen annen Gud enn Eloah.
Rushdoony sier om
dette prinsippet
4. Et fjerde prinsipp som følger av Shema Israel, står i 5 Mos
6,7-9.20-25. Opplæring i loven er grunnleggende for og uatskillelig fra både
utifra kravet om lydighet mot loven og
tilbedelse. Loven krever opplæring i forhold til loven. Alt annet enn en
bibelsk fundert skolegang er derfor et frafall for en troende: Det innebærer å
ha en annen gud og bøye seg for ham for å lære av ham. Det kan ikke være noen
sann tilbedelse uten sann opplæring, for loven foreskriver og er absolutt, og
ingen kan nærme seg Gud uten å følge Guds forskrifter.
Fra 5. Mosebok 6,8 har Israel avledet bruken av tephillin, de delene av
loven som bindes på hodet eller armen ved bønn. Om 6:8,9 er det blitt bemerket:
Ettersom disse ordene er billedlige og betegner en ufravikelig
overholdelse av de guddommelige befalinger, må også det påfølgende budet om å
skrive ordene på husets dørstolper og på portene forstås åndelig, og den
bokstavelige oppfyllelsen av et slikt bud kan bare være en prisverdig skikk
eller velbehagelig for Gud når det brukes som middel til å holde Guds bud
konstant for øyet. Selve påbudet forutsetter imidlertid eksistensen av en slik
skikk, som ikke bare finnes i de muhmmedanske landene i Østen i dag, men som
også var en vanlig skikk i det gamle Egypt. (Keil og Delitzsch, Biblical
Commentary on the Old Testament, vol III, The Pentateuch (Grand Rapids:
Eerdmans 1949), s. 324).
Det som kreves, er at sinn og handling, familie og hjem, menneskets
visjon og menneskets arbeid blir sett i lys av Guds lovord.
Men dette er ikke alt. Den bokstavelige oppfyllelsen av befalingen om minnesedler
(frontlets) og innskriving på dørstolpene(posts)
(5 Mos 6,8.9) er helt klart påkrevd, slik 4 Mos 15,37-41 (jf. 5 Mos 11,18-20)
tydeliggjør. Den blå tråden som kreves, kan ikke åndeliggjøres bort. Gud krever
at han blir tilbedt i samsvar med sitt eget ord. (ibid., s. 21-22).
5 Mos 6,8 er
modifisert av 5 Mos 6,6. Den åndelige hensikten gjenspeiles i båndene (4 Mos
15,37-41) (jf. også artikkelen Blue Ribbons
(No. 273). Lovens elementer er dermed sentrale for prinsippet om
oppdragelse og mental opptatthet av å tjene Gud. Det første budet har dermed en
rekke underordnede forordninger som utvikler og forklarer dets hensikt og
formål (jf. artikkelen Law and the First
Commandment (nr. 253)).
Et annet aspekt som
Rushdoony utvikler i dette prinsippet, er at tilbedelse på et ukjent språk (1.
Kor. 14) er et brudd på dette budet, i likhet med tilbedelse som mangler
trofast forkynnelse av Guds ord, eller som er uten opplæring av paktsfolket i
forhold til paktens lovord. (ibid. s. 23)
Derfor er tungetale,
enten av mennesker eller av demoner, enten fremmed og ekte, eller forvrengt og uforståelig,
eller innbilt, også et brudd på prinsippene i det første budet. Dette punktet
leder over til det femte prinsippet, nemlig at responsen på nåden er å holde
loven (se Jak 1,22-26).
Femte prinsipp:
Nåden i loven
Dette er kanskje det
mest misforståtte eller bevisst feiltolkede prinsippet. Hele
nåde/lov-argumentet stammer fra en feilaktig anvendelse av bibeltekstene.
Feilene er klart fordømt av hele strukturen i det reformatoriske systemet (se
artikkelen Cox; Distinction in the Law (No.
096)).
Rushdoony sier om
nådens prinsipp:
Et femte prinsipp som også proklameres i det samme avsnittet, i 5 Mos
6,20-25, er at det i denne påkrevde opplæringen må understrekes at svaret på
nåden er å holde loven. Barna skal lære at meningen med loven er at Gud
forløste Israel fra trelldommen og "for å bevare oss i live",
"befalte oss å holde alle disse lovene, å frykte Herren vår Gud, til vårt
eget beste alltid" (6,24). Verken i Det gamle eller Det nye testamentet
finnes det noen grunn til å sette dette til side. I de tilfellene hvor
menighetene i Det gamle eller Det nye testamentet har gitt loven en falsk
mening, blir denne falske meningen angrepet av profeter og apostler, men aldri
av Guds egen lov. Fordi Gud er én, er hans nåde og lov ett i formål og retning.
Dette avsnittet viser med all tydelighet at Guds utvelgende nåde har prioritet
i kallet og forløsningen av hans utvalgte folk. Forholdet til Israel var et
nådeforhold, og loven ble gitt for å gi Guds folk den nødvendige og påkrevde
responsen på nåden og manifestasjonen av nåden: å holde loven. (ibid., s. 23)
Loven står altså
intakt og holdes av kristne. Den forsvares av profetene og apostlene. Hvis
bekjennende kristne ikke taler i samsvar med loven og vitnesbyrdet, er det ikke
noe lys i dem (Jes 8,20).
Sjette prinsipp:
Frykten for Gud og hans nidkjærhet
I 5. Mosebok 6,10-15 er det et annet sentralt poeng når det gjelder
implikasjonene av Shema Israel:
Når Herren din Gud fører deg inn i det landet som han har lovet dine
fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi deg, skal han gi deg store og gode byer som
du ikke har bygget, og hus fulle av gods som du ikke har fylt, og cisterner som
du ikke har hugget ut, vingårder og oliventrær som du ikke har plantet, skal du
ete og bli mett - så pass på at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av
Egyptens land, ut av trelldommens hus. Du skal frykte Herren din Gud, ham alene
skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge. Du skal ikke gå etter andre
guder, ikke etter gudene til de folk som er rundt omkring deg; for Herren din
Gud er en nidkjær Gud midt iblant deg, for at ikke Herrens, din Guds, vrede
skal bli opptent mot deg og han utrydde deg fra jordens overflate. (Masoretisk
tekst fra Jewish Publication Society of America, heretter kalt MTV).
Her er det sjette
prinsippet i det første budet gudsfrykt eller nidkjærhet overfor Gud, avhengig
av hvilket perspektiv man ser aktiviteten fra. Det sentrale poenget er at det
ikke finnes noen annen lovorden enn den Gud har etablert. Derfor kunne ikke
Kristus oppheve loven, siden han var et bilde av den usynlige Gud, og siden han
hadde Den hellige ånd, tok han del i den guddommelige naturen og kunne ikke gi
noen annen instruksjon enn den som ble formidlet til ham fra Guds natur gjennom
Den hellige ånd. Rushdoony sier:
Det sjette prinsippet er altså Guds nidkjærhet. Dette er et faktum av
avgjørende betydning. Når det utvalgte folket inntar og besitter et rikt land
som de ikke selv har utviklet, advares de mot å glemme Gud, som utfridde og gav
dem velstand. Når Guds paktsfolk ser rikdommen
som kom fra en kultur som var fiendtlig innstilt til Gud, vil de bli fristet
til å se andre veier til suksess og velstand enn Herrens. Det blir fristet til
å "gå etter andre guder ... gudene til folkene rundt omkring". Det er
å tro at det finnes en annen lov og orden enn Guds; det er å glemme at kanaanéernes
suksess og tilintetgjørelse var Guds verk. Det er provokasjonen av Guds vrede
og sjalusi. Det faktum at sjalusi gjentatte ganger knyttes til loven og
påkalles av Gud når han gir loven, er av avgjørende betydning for forståelsen
av loven. Guds lov er ikke en blind, upersonlig og mekanisk virkende lov. ...
Men den nidkjære Gud forhindrer både Kanaans og et frafallent Israel eller menighets
triumf. Uten en nidkjær, personlig Gud er ingen rettferdighet mulig. (ibid., s.
24-25).
Ut fra dette
prinsippet antar man ofte at det er makt og antall som er avgjørende for Guds
kirke. Denne antakelsen er feilaktig. Guds menighet triumferer ved oppstandelsen,
når Messias kommer tilbake for å regjere i tusenårsriket. Det er av denne grunn
at det trinitariske systemet, og spesielt den katolske kirke, må tildele seg
selv funksjonen som den sanne kirke under Kristi herredømme nå, når det
tydeligvis ikke er slik ifølge Skriften. Skriften fremstiller en falsk kirke
med stor makt under et verdenssystem styrt av Satan og dyrets makt. Denne
kirken (representert ved betegnelsen kvinne) er beruset av de helliges
og martyrenes blod (Åp 17,1-6). Dette systemet eksisterer i en verden som
styres av denne verdens gud (2Kor 4,4) og luftens makts fyrste (Ef 2,2).
Velsignelsen i
paktens Israel tilfaller nasjonen ved førstefødselsrett og bevares av de
individer i nasjonen som holder fast ved troen. Det var tydelig fra 1400-tallet
at kanskje halvparten av England bekjente seg i private sammenhenger som
unitariske i løpet av reformasjonstiden, og guddommen identifiseres av mange
innenfor trinitariske menigheter i unitariske termer. Av denne grunn har Gud
beskyttet Israel, sin utvalgte, selv om den teologiske sannheten på mange
områder har blitt undertrykt (ov. anm: forfatteren anser den engelsktalende
verden, og deler av fastlandeuropa og skandinavia å representere etterkommerne
av de 10 stammer av Israel som ble spredt blandt folkene på 700-tallet f kr.,
og at i profetisk sammenheng identifiseres disse folk som Israel i kontrast til
Juda).
Det syvende prinsippet:
Gud lar seg ikke friste
Det syvende
prinsippet, som følger av Shema, handler om å friste Gud. Dette skiller
seg fra konseptet om å sette Gud på prøve, som han spesifikt ber oss om
å gjøre når det gjelder tiende (Mal 3,10). Tiende er spesifikt knyttet til det
første budet, og selv om det forklares separat som en lære, er det definert av
tilbedelsen av den ene sanne Gud. Å gi tiende til et frafallen system er å
tilbe en falsk gud og et brudd på det første budet (se artikkelen Tithing (No. 161).
Et syvende prinsipp som følger av Shema Israel, står i 5. Mosebok
6,16-19:
Dere skal ikke friste Herren deres Gud, slik dere fristet ham i Massa.
Dere skal flittig holde Herrens, deres Guds, bud og hans vitnesbyrd og lover
som han har befalt dere. Og du skal gjøre det som er rett og godt i Herrens
øyne, for at det må gå deg vel, og for at du kan dra inn og ta i eie det gode
landet som Herren har sverget dine fedre å drive alle dine fiender bort foran
deg, slik Herren har talt (MTV).
Det var dette Satan
forsøkte å friste Jesus til å gjøre: å friste Gud, å sette Gud på prøve. Israel
fristet Gud ved Massa ved å stille spørsmålet: "Er Herren iblant oss eller
ikke?" (2 Mos 17,7).
Tilbedelse av Jehova
utelukker ikke bare all avgudsdyrkelse, som Herren som en nidkjær Gud ikke vil
tåle (se 2 Mos xx.5), men som han vil straffe med tilintetgjørelse fra jorden
("jordens overflate", som i 2 Mos xxxii.12): men det utelukker også å
friste Herren ved en vantro murring mot Gud, hvis han ikke fjerner enhver form for
nød og ubehag umiddelbart, slik folket allerede hadde syndet ved Massa, dvs.
ved Rephidim (Ex xvii. 1-7). (Keil og Delitzsch, op. cit., III, 325 f.).Dette
syvende prinsippet forbyr altså en vantro prøvelse av Gud: Guds lov er en
prøvelse av mennesket, og derfor kan ikke mennesket påberope seg å være gud og
sette Gud og hans lovord på prøve. Et slikt skritt er det ytterste hovmod
og blasfemi; det er det motsatte av lydighet, fordi det er selve essensen av
ulydighet mot loven. Derfor står det i motsetning til en flittig overholdelse
av loven. Denne lydigheten er betingelsen for velsignelse: Den er grunnlaget
for erobring og besittelse, og på disse betingelser er det at Guds paktsfolk, hans
lovfolk, går inn i sin arv. (ibid., s. 26-27).
Det første budet
står altså sentralt i troen, og på dette budet hviler de andre budene og
forordningene. Jakob (Jakobs brev) var i stand til å føre hele argumentasjonen
videre til å hevde at brudd på ett av dem er et brudd på dem alle. Dette ble så
utvidet til at å gjøre forskjell på folk (respect of persons) var et direkte
angrep på loven. Nødvendigheten av gjerninger i troen under loven er et
sentralt poeng i Jakobs brev. På grunn av dette budskapet blir det nedvurdert
av teologer.
Jakob 2:1-26 Mine brødre, tro ikke på vår Herre Jesus Kristus,
herlighetens Herre, med hensyn til personer. 2For om det kommer en mann til
deres forsamling med en gullring og i fine klær, og det også kommer en fattig
mann i usle klær, 3og dere har respekt for den som har de fine klærne, og sier
til ham: Sett deg her på en god plass, og sier til den fattige: Stå der, eller
sett deg her under min fotskammel! 4Er dere da ikke partiske i dere selv, og er
dere ikke blitt dommere over onde tanker? 5Hør, mine kjære brødre: Har ikke Gud
utvalgt de fattige i denne verden, rike i troen, til arvinger til det rike som
han har lovet dem som elsker ham? 6Men dere har foraktet de fattige. Er det
ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for domsstolene? 7Spotter de
ikke det verdige navn som dere er kalt med? 8Hvis dere oppfyller den kongelige
lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere vel:
9Men hvis dere tar hensyn til personer, da synder dere og blir dømt som
lovovertredere. 10For den som holder hele loven og likevel bryter den på ett
punkt, han er skyldig i alt. 11For den som sa: Du må ikke drive hor, sa også:
Du må ikke slå i hjel. Men selv om du ikke driver hor, er du blitt en lovbryter
hvis du slår ihjel. 12Slik taler I og gjør som de som skal dømmes etter frihetens
lov. 13For den som ikke har vist barmhjertighet, skal dømmes uten
barmhjertighet, og barmhjertighet gleder seg over dommen. 14Hva hjelper det,
mine brødre, om et menneske sier at det har tro, men ikke har gjerninger, kan da
troen frelse det? 15Hvis en bror eller søster er naken og mangler daglig føde,
16og en av eder sier til dem: Gå bort i fred, la eder varme og mette, men I gir
dem ikke det som er nødvendig for legemet, hva hjelper det da? 17Også troen,
hvis den ikke har gjerninger, er død og står alene. 18Ja, et menneske kan si:
Du har tro, og jeg har gjerninger; vis mig din tro uten dine gjerninger, så vil
jeg vise dig min tro ved mine gjerninger. 19Du som tror at det er én Gud, du
gjør det godt; også djevlene tror og skjelver. 20Men vet du, du forfengelige
menneske, at tro uten gjerninger er død? 21 Ble ikke Abraham, vår far,
rettferdiggjort ved gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret? 22Ser du
hvordan troen virket sammen med hans gjerninger, og hvordan troen ble
fullkommen ved gjerninger? 23Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde
Gud, og det ble tilregnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn.
24Du ser altså at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger og ikke bare
ved tro. 25Slik ble heller ikke skjøgen Rahab rettferdiggjort ved gjerninger,
da hun tok imot sendebudene og sendte dem ut på en annen vei? 26For som legemet
uten ånd er dødt, slik er også troen uten gjerninger død. (KJV)
Oppsummering
Etter å ha sett på
guddommens struktur, er det tydelig at den består av et enhetlig hierarki av
vesener, med utgangspunkt i en sentral singularitet hvis vilje strukturen
handler innenfor. Når vesener handler i strid med Eloahs vilje, er de
dømt til å være i opprør og dermed polytéistiske. Slike enheter skal derfor
tilintetgjøres, da de har begrenset eksistens og formål. Nødvendigheten av at
disse entitetene må være åndelige (altså av immateriell ånd/åndssubstans i
motsetning til matereie/materiell substans) utledes av logiske prosedyrer og
fysiske begrensninger. Materiens understruktur ser ut til å være immateriell,
noe som støtter forestillingen om en immateriell intelligens som regulerer den materielle
strukturen.
Det som er viktig,
er at ingen seriøse forskere benekter at Bibelen på Kristi tid ble forstått
slik at den refererte til et Elohim- eller Elim-råd, og at begrepet strakk seg
langt utover forestillingen om en dualitet eller en treénighet. Et viktig verk
om emnet er The Psalms: Their Origin and Meaning av Leopold Sabourin,
S.J., (Alba House, NY; revidert og oppdatert versjon (etter 1974)). Sabourin
demonstrerer konseptet med Elohims råd i sitt verk. På side 398f. lister
Sabourin opp bruken av Eloah, men unngår å gå inn på betydningen. På sidene
72-74 tar Sabourin for seg Salme 86,8-10, 95,3, 96,4 og 135,5. Bene Elim blir
identifisert som Guds sønner, i likhet med Bene Elyon (Den høyestes sønner). På
side 102-104 nevner han helgenene eller de hellige (qedosim) fra Salme 89:6-8,
som er Guds himmelske tjenere, og at begrepet også brukes om de menneskelige
troende. Disse overjordiske vesenene tilhører Bene Elim eller Bene HaElohim.
Bene HaElohim er Guds sønner. Sabourin, som også noterer seg Coppens kommentar
(ETL, 1963, s. 485-500) om at substantivet qedosim i den masoretiske
teksten betegner JHVHs overjordiske hoff, som anses for å være elohim (s.
102-103), sier om dette:
Forestillingen om en himmelsk forsamling er ikke en rent litterær form,
men en del av det levende mønsteret i israelittisk tro (s. 75).
Konstruksjonen/mønsteret
(the pattern) i bruken av de ulike ordene for Gud er av en utvidet orden. Det
er ingen tvil om at meningen ble forstått uansett om det ble skrevet på
hebraisk, araméisk eller kaldéisk. Konstruksjonen er utvilsomt av en utvidet
orden som inkluderte mennesker, og som involverte et råd som Kristus hadde
opprettet på Sinai. Disse elohim omtales i 2 Mosebok 21,6, der ordet er
oversatt med dommere (judges).
Ordet anerkjennes
altså som flertall her, og i 2 Mos 22,8-9, ved at det oversettes med dommere,
men ordet som brukes er elohim. Det finnes imidlertid to helt vanlige ord for
dommer(e) på hebraisk. Disse er paliyl (SHD 6414; 2 Mos 21,22; 5 Mos 32,31)
og shaphat (SHD 8199; 4 Mos 25,5; 5 Mos 1,16 ff.). Ordene var i bruk på
den tiden ordet elohim ble brukt. Dermed var distinksjonen ment å formidle et
annet konsept enn dommer. Begrepet (elohim) var ment å formidle Guds autoritet
slik den var utvidet til Israels menighet. Israels styrende råd (the Governing Counsil
of Israel) var dermed en del av Elohim. Denne utvidelsen var en gjenspeiling av
det himmelske systemet, slik vi så i Hebreerne 8,5. Denne sammensetningen ble
forstått på en konsekvent måte gjennom hele Det gamle testamentet, og ble
anvendt på samme måte i Det nye testamentet. Det var Guds uttalte intensjon at
han med utgangspunkt i denne pakten skulle skrive loven inn i menneskenes
hjerter og sinn, slik at de ikke trengte lærere (Hebr 8,10).
Det gamle
testamentet viser Elohims underordnede relasjoner og omfanget av dem. Det identifiserer
også YHVHs engel (som kan leses som Yahovah ut fra de gamle gjengivelsene av
Yaho i Elephantine-tekstene; se Pritchard, The Ancient Near East: An
Anthology of Texts and Pictures, Princeton 1958, s. 278-282) og dennes
forhold til loven, noe som er grunnleggende for spørsmålet om Kristi posisjon
og autoritet. Den progressive identifikasjonen av YHVHs engel finner vi fra 1
Mos 16,7 (se NIVs fotnote). Kommentatorer identifiserer ham også som Nærværets Engel
(Jes 63,9)( norsk: hans Åsyns engel- ov.anm.). Det finnes også eksempler på at flere
vesener opptrer og omtales som YHVH. I vedlegg 32 i The Companion Bible finner
du en oversikt over hvordan YHVH blir endret til Adonai (av Sopherim) på 134
steder. (se også App. 31 for de femten ekstraordinære punktene og App. 33 for endringer
samt Ginsburg, Introduction to the Hebrew Bible, s. 318-334 for
detaljer).
Logiken i Bibelen er
enkel. Det finnes én sann Gud, og han sendte Jesus Kristus (Joh 17,3). Bare den
ene sanne Gud er Gud. Han bor i et utilnærmelig lys. Ingen har sett ham eller
kan noensinne se ham, og ingen har noen gang hørt hans røst (Joh. 1:18; 5:37;
1Tim. 6:16).
Joh 1:18 sier at den
eneste-fødte gud (monogenes theos eller elohi (jf. Marshalls Interlinear
og den araméiske teksten i Peshitta)) erklærte (eller talte; ordet eng. Him/no.
ham er lagt til i den engelske/norske teksten). Det følger derfor at Kristus og
apostlene sa at ingen har sett eller hørt Eloah (eller Ha Elohim) noen gang, og
at det som viste seg for profetene, ikke kan ha vært det vesenet som omtales
som Eloah eller den ene sanne Gud.
q