Guds kristne
kirker
Nr. 147
Kristi
Guddom
(utgave 4.0 19951203-19991108-20231120-20240210)
Denne viktige
artikkelen tar for seg Bibelens syn på Kristi guddom. Artikkelen undersøker og
diskuterer de ulike posisjonene fra radikal unitarisme til trinitarisk
prosessteologi. Kristi preeksistens demonstreres ut fra Skriften. Artikkelen Om
udødelighet (nr. 165) utfyller denne artikkelen.
Christian
Churches of God
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 1995,
1999, 2023, 2024 Wade Cox)
(tr. 2024)
Denne artikkelen kan kopieres og
distribueres fritt forutsatt at den kopieres i sin helhet, og
at det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse,
samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt
for kopier som distribueres. Korte sitater kan innlemmes i
kritiske artikler og omtaler uten
at opphavsretten brytes.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt
versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org and http://www.ccg.org
Kristi Guddom
Denne artikkelen tar for seg
spørsmålet om Kristi guddom, slik det ble tatt opp på den internasjonale
ministerkongressen til Church of God (Seventh Day) 5.-10. desember 1994,
publisert i Bible Advocate i februar 1995.
Denne saken er svært viktig,
ettersom den gjenspeiler et retningsskifte i lederskapet i en av Guds kirker,
fra en tradisjonell unitarisk posisjon til en posisjon som i praksis støtter
den trinitariske strukturen slik den ble fastlagt på kirkemøtet i Kalcedon.
Denne posisjonen er nedfelt i det som feilaktig kalles den nikéanske
trosbekjennelsen eller trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikéa, noe den ikke
er. Denne utviklingen er viktig fordi Guds kirke [med det menes her Church of
God, ikke kristenheten generelt – ov anm] har vært unitarisk i rundt nitten
århundrer.
Referansebetingelser: Bibelen
anses som den definitive kilden til bevis i denne saken. Vi er her opptatt av
hva som er bibelsk sant og sammenhengende.
Det primære spørsmålet er: Er
Kristus guddommelig, og hvordan er han i så fall guddommelig?
Det første mulige svaret er at
Kristus ikke er guddommelig, og at han av natur bare var et menneske. Den
første muligheten er delt i to deler.
1.Det første forslaget var at
han bare var et menneske uten noen forutgående eksistens.
Denne posisjonen kan betegnes
som radikal unitarisme. Den hevder den ene sanne Guds posisjon på en slik måte
at den ikke bare benekter en guddommelighet som tilskrives Kristus før
oppstandelsen, men også enhver posisjon før inkarnasjonen. Kristus ofret altså
ikke noe annet enn en jordisk eksistens for sine medmennesker.
De bibelske bevisene taler mot
påstand 1. Johannes 1:1 etablerer
påstanden om to guddommelige vesener ut fra distinksjonen i akkusativ vs. nominativ
mellom "Gud-en"(bestemt form) som bruker akkusativ kasus og bestemt
artikkel bare i forhold til Faderen, og nominativ kasus og ingen artikkel for
theos i forhold til logos som her identifiseres med Messias. Denne bruken av
akkusativ og bestemt artikkel er gjennomgående i hele Bibelen. Det brukes bare
om Faderen. Det bemerkes i Heydock-kommentaren til teksten i 1Joh 5,20
(Douay-Rheims versjon fra 1851, som feilaktig forsøker å tillegge Kristus
artikkelen i 1Joh 5,20) og i den latinske Vulgata.
I Johannes 1,2-3 hevdes det at
Kristus var et overnaturlig vesen før sin eksistens. Hans rolle i skapelsen ble
bekreftet i Johannes 1,10. Han (Johannes) kom for å vitne om lyset, men han var
ikke dette lyset, men ble sendt for å vitne om det lyset som er det sanne
lyset. Det sanne lyset som opplyser alle mennesker, var på vei til verden (Joh
1,8 Oxford Annotated RSV). Det sanne lyset var Guds kraft, som vi forstår som
Den hellige ånd. Alle som tok imot Kristus og trodde på hans navn, gav han
kraft [gr. exousia: delegated empowerment -ov anm] til å bli Guds barn
(Joh 1,11). Han ble kjød og tok bolig iblant oss, full av nåde og sannhet; vi
har sett hans herlighet som en enbåren (monogenous para patros) fra en
far (Joh 1:14 Marshalls Interlinear Main Text). [gr.monogenes brukes om
mennsker for eks. i Luk 7,12; 8,42; 9,38- ov anm]
Gud har intet menneske
noensinne sett. Den eneste fødte gud (theos), den [ene] som er i Faderens favn,
den som erklærte [?ham] (Joh 1:18 Marshalls Interlinear Main Text).
Gud førte den førstefødte (gr prototokos)
inn i verden (Hebr. 1:6). Denne elohim ble salvet med gledens olje fremfor sine
partnere eller kamerater (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Dette vesenet var prototokos,
eller den førstefødte, av hele Guds skaperverk (Kol 1,15). Derfor var han
begynnelsen på Guds skaperverk (Åp 3,14). Denne Herren (eller kurios) var
Herrens røst i ørkenen under utvandringen i ørkenen (Apg 7,33).
Det er altså uomtvistelig at
Bibelen hevder at Kristus hadde en overnaturlig eksistens før inkarnasjonen.
Punkt 1 er dermed avvist.
2.Den andre påstanden er at
Kristus eksisterte som et vesen før inkarnasjonen.
Ut fra de samme tekstene som
avviser påstand 1, er påstand 2 befestet.
Kristus hadde altså en
preinkarnert eksistens.
2.1 Var Kristus Guds eneste
sønn?
Bibelen er helt klar på at
Kristus ikke er Guds eneste sønn. Da jorden ble dannet, var Guds sønner samlet,
og morgenstjernene eller lysbærerne sang sammen, og alle Guds sønner ropte av
glede (Job 38,4-7).
2.2 Fikk Kristus enekontroll
over verden?
Svaret er et klart nei.
Folkeslagene fikk tildelt sin arv av Den høye i henhold til antallet av Guds
sønner (5 Mos 32:8, se Oxford Annotated RSV; den masoretiske teksten (MT) ble
endret etter Kristus og dermed oversettelsen i KJV; se LXX aggelon theou; og
Dødehavsrullene (DSS), Beny Eliym).
Yahovas del var Israel. Jakob
er hans tildelte arv (5 Mos 32,9). Yahova fikk her tildelt sin del av den
Høyeste. Begrepet Yahova brukes dermed også om en underordnet Gud.
2.3 Hadde alle disse Guds
sønner adgang til Guds trone?
Svaret er ja. Guds sønner
trådte regelmessig frem for Gud (Job 1,6; 2,1). Dette gjaldt også Satan, som
også var en Guds sønn (Job 2,1) og denne verdens theos eller gud (2Kor 4,4).
2.4
Var alle disse sønnene trofaste?
Svaret er nei. Guds sønner
forlot sine egne tildelte posisjoner og står dermed overfor dommen (Judas 6; 1.
Mos. 6:4). Satan tok en tredjedel av Guds sønner og gjorde opprør mot den
høyeste Gud (Åp 12,3-6).
3. Er Kristus guddommelig, og i så fall
hvordan?
3.1 Det kan hevdes at Kristus
hadde Guds natur gjennom Den hellige ånd.
Han var dermed i Guds
skikkelse (he was thus in the form of God). Han forsøkte ikke å oppnå likhet (equality)
med Gud (Fil 2,6, Marshall's Interlinear RSV etc., ikke KJV). Han uttømte seg
selv, tok en tjeners skikkelse og ble født i menneskers lignelse. Og da han
fikk menneskeskikkelse, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, til
døden på en stauros, en påle som man likevel kaller et kors (Fil 2,7-8).
På samme måte har de utvalgte del i den guddommelige natur (2Pet 1,4).
Vi ser altså at i og med at
barna har fått del i kjøtt og blod, har også han selv fått del i den samme
naturen, for gjennom døden å tilintetgjøre Satan, som har dødens makt.
Derfor måtte han bli lik sine brødre
i alle henseender (Hebr. 2,17), for at han kunne være en barmhjertig og
trofast yppersteprest i Guds anliggender og gjøre soning for folkets synder.
For i og med at han selv har lidd og blitt fristet, er han i stand til å hjelpe
dem som blir fristet (se Hebr 2,10.11.14-18). Vi har altså ikke en
yppersteprest som ikke kan leve seg inn i våre svakheter, men som selv ble
fristet på alle måter som oss, men uten synd (Hebr. 4,15).
Da Kristus ble inkarnert som
menneske, var han altså lik oss mennesker på alle måter. Likevel var Kristus
full av guddommelighet (theotetos), som er Guds essens (Kol 2,9) slik
kvalitet (quality) er forskjellig fra egenskap (attribute) (se The New Thayers
Greek-English Lexicon og nedenfor). Denne guddommelighet eller guddommelige
natur er også tilgjengelig for mennesker, slik at vi kan ikle oss Guds natur
(Kol 2,10; 2Pet 1,4).
Dermed bekrefter vi Kristi
guddommelige natur.
3.2 Skiller den guddommelige
naturen Kristus delte som menneske seg fra andres?
Svaret er nei. Han ble lik oss
i alle henseender (Hebr. 2,17 RSV) for at vi skulle bli medarvinger sammen med
ham (Rom. 8,17; Gal. 3,29; Tit. 3:7; Hebr. 1:14; Hebr. 6:17; 11:9; Jak. 2:5;
1Pet. 3:7).
3.3 Betyr det at Kristus var i
besittelse av den guddommelige natur det samme som at han var i besittelse av
guddommen? (as being posessed by the Deity?)
Svaret ser ut til å være nei.
Thayer sier at guddom (theot) skiller seg fra guddommelighet (theiot)
på samme måte som essens skiller seg fra kvalitet eller egenskap (attributt) (Thayers,
s. 288). Guddommens fylde bodde legemlig i Kristus (Kol 2,9). Teksten bør altså
gjengis med guddom (deity) eller tilstanden av å være Gud (the
state of being God). Meningen er altså at hele Guds vesen bodde legemlig i
Kristus. Meningen er at det er denne
fylden av Guds essensen som er gitt oss, slik at alle mennesker ikles Guds nye
natur (Kol 3,10). De er verken jøder eller grekere, men alle tilhører Kristus
fordi han er i alle (Kol3,11). Han modulerer (develops) mennesker gjennom Den
hellige ånds kraft, for til slutt å gjøre Gud til alt i alle (1Kor 15:28 KJV;
se også Marshall's Interlinear RSV; ikke i henhold til NIV).
4. Er det én Gud eller to guder?
Dette er kanskje et feil
spørsmål. Bibelen er tydelig på at det bare finnes én sann Gud (Joh 17,3; 1Joh
5,20) og at han alene er udødelig (1Tim 6,16). I Joh 17,3 står det også at
Jesus Kristus (som Sønnen) er sendt av Gud, og å vite det er evig liv (No. 133). Kristus er altså forskjellig
fra den ene sanne Gud, som alene er udødelig.
Bibelen bekrefter altså Guds
enhet og at den ene sanne Gud er Faderen. Denne Faderen heter Eloah i Det gamle
testamentet (Ordsp 30,4-5). Han kalles også Den høyeste Gud (1 Mos 14,18; 4 Mos
24,16; 5 Mos 32,8; Mk 5,7). Han skiller seg fra Kristus som sønn.
Femte Mosebok 6:4 sier Shema
Yishrael Jehovah Elohenu Jehovah Ehad.
Det antas, bare av kristne, at
denne teksten, som betyr Hør, Israel, Herren vår Gud, Herren er én, på
en eller annen måte refererer til to vesener, og at Elohenu er en
avledning av flertallsordet Elohim. Elohim er i seg selv en
flertallsform av Eloah, som er entall. Begrepet Elohenu er i entall og
refererer bare til den høyeste Gud, Eloah, som er Gud Fader (se Ordsp 30,4-5).
Treénighetspåstander om denne
teksten har ikke noe grunnlag. Som vi skal se senere, har begrepet Yahova to
bruksområder. Soncino-kommentarene sier om denne teksten:
Herren vår Gud, Herren er én. Herren, som nå er vår Gud og ikke andre folks Gud, vil med tiden bli anerkjent som den eneste Gud [Rashi]. Er én betyr 'Han alene' er Herren [Ibn Ezra]. Teksten har vår Gud fordi han utførte sine mirakler med Moses [Nachmanides]. De siste bokstavene ayin og daleth i de hebraiske ordene for høre og Én er skrevet med store bokstaver for å konsentrere oppmerksomheten om tanken som ligger i dem [Sforno].
Miraklene som ble utført med
Moses, ble utført av Nærværets Engel under ledelse av Gud. Ingen mennesker,
heller ikke Moses, har noen gang sett Gud eller hørt hans stemme (se YHVHs Engel (Nr.
024)). Bruken av navnet Yahova er delegert. Det finnes to former av Yahova.
Formene er Jehova (SHD 3068) og Jehovih (SHD 3069). Jehova er det jødiske
nasjonale navnet på Gud og gjengis som Herren. SHD 3069 brukes etter SHD 136
Adonai og uttales av jøder som Elohim for å unngå gjentakelse av samme lyd som
3068, som gjengis med Adonai. Dette navnet gjengitt med elohim er navnet på
Gud. Adonai Jehova er altså et underordnet vesen og Israels nasjonale Gud. Jehovih
Elohim er Gud-en (the God) og Adonai Jehovas Gud. Dette er meningen med
Salme 45,6-7 og Hebreerbrevet 1,8-9. Jehova viste seg for profetene og
formidlet ordrer fra Jehovih Elohim eller Jehovah Elohim. Messias
står i Jehova Elohims navn (Mik 5,4). Dette er Herren Gud, Herren eller hærskarenes
Gud (Amos 3:13; 4:13; 5:14; osv.). Herren, hærskarenes Gud, sendte Jehova
til folkeslagene. Dette fremgår tydelig av Sak 2,8-9.
Sak 2:8-9
For så sier Herren, hærskarenes Gud: Etter herligheten har han sendt meg til
folkeslagene som har plyndret dere, for den som rører ved dere, rører ved hans
øyensten. 9For se, jeg vil riste min hånd på dem, og de skal være et bytte for
sine tjenere; og dere skal vite at Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg.
(KJV)
Her er det tydelig at Jehova
er forskjellig fra hærskarenes Herre (Jehova Sebaot). Israels Jehova handler
altså på ordre fra en overordnet Gud.
Den enheten som her er Israels
elohim, forklares senere i Sakarja som Jehovas engel som står i spissen for
Davids hus. De som tilhører huset (the household) vil også bli som Elohim.
Sakarja 12:8
På den dagen skal Herren forsvare Jerusalems innbyggere; og den som er svak
blant dem på den dagen skal være som David; og Davids hus skal være som Gud,
som Herrens engel foran dem. (KJV) eller i spissen for dem (RSV).
Ordet for Gud her er elohim.
Davids hus skal altså være som Gud, som Herrens engel i spissen for dem. Den
som står i spissen for kongehuset, som er de utvalgte, er Messias. Messias er
identifisert som elohim i Salme 45,6-7 og Hebreerbrevet 1,8-9.
5. Er disse elohimene da begrenset til to
elohim eller enheter?
Svaret er nei. Salmene viser
med all tydelighet at elohimene er et råd.
Elohim dømmer blant elohimene
(Sal 82,1). Denne rangen skal utvides til også å gjelde mennesker (Sal 82,6;
Sak 12,8). Han er større enn de andre elohimene (Sal 86,8). Gud er en stor
konge over alle elohim (Sal 95,3) og skal fryktes over alle elohim (Sal 96,4).
Gud skal tilbedes av elohimene (Sal 97,7) som han er opphøyet over (Sal 97,9).
Israels Jehova, adon-en (entall) eller Israels Herre står over alle elohim (Sal
135,5). Jehova Elohim Sabaoth er en sterk Jah eller Gud (Sal 89,8-9).
Enhetene er altså forskjellige
og mer enn to. Det finnes en Elohim av Elohim som er gjenstand for lovprisning
og takksigelse (Sal 136,2). Denne Elohim salvet Messias med gledens olje
fremfor sine partnere (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Disse partnerne er elohim som
alle er Guds sønner. Kristus fikk sin status som Guds sønn i kraft ved sin
oppstandelse fra de døde (Rom 1,4). Han ga avkall på den posisjonen han hadde
for å bli opphøyet over den og bli yppersteprest (Hebr. 1,3-14; 2,5-10). Både
han som helliggjør og de som blir helliggjort, har ett og samme opphav.
Derfor skammer han seg ikke over å kalle dem brødre (Hebr. 2,11). Alle blir
elohim som Guds sønner.
Som medarvinger vil vi også
oppnå denne statusen. Helt siden kirkens begynnelse har vi hatt denne læren.
Ireneus mente at Salme 82,1 refererte til theoi eller guder (elohim)
som inkluderte de utvalgte, nemlig de som tilhørte adopsjonen (Against
Heresies, Bk. 3, kap. 6, Ante-Nicene Fathers, Vol. 1, s. 419).
6. Hvordan kan det da finnes flere elohim?
Elohim er identifisert som
Bene Elyon eller Den høyestes sønner. Dette har blitt kommentert av mange
forskere. Sabourin S.J., The Psalms Their Origin and Meaning Alba House, NY, s.
72-74, bemerker disse anvendelsene og erkjenner at eksistensen av elohim som et
råd har vært en del av den jødiske religionen i årtusener. Det er ikke et nytt
konsept. Det som er nytt, er påstanden om at begrepet elohim er begrenset til
to vesener. Denne påstanden fremsettes av ikke-hebréere som enten er
trinitariske eller har binitariske forløpere.
Denne forståelsen blir utdypet
i Åpenbaringen 4,1 til 5,14. De eldstes råd er hærskarens indre råd.
Prestedømmet i templet gjenspeiler ypperstepresten, som er Kristus (Hebr.
8,1-2), og de tjuefire eldste rundt Guds trone som overvåker de helliges bønner
(Åp. 5,8).
Elohimene er altså flere. Det
var et trettitalls personer i det indre rådet, og de hellige eller qadosim
eller de hellige englene ble forstått som en indre og en ytre struktur. De
hellige eller qadosim (SHD 6918) fremgår av Salme 89,1-8, Job 5,1 og
Sakarja 14,5, og er også mennesker.
Det indre og det ytre rådet
ble forstått som sytti [to], som forbilledlig ble reflektert i (det jødiske) Sanhedrin
eller de eldste og deretter av de sytti som ble ordinert av Kristus (Luk
10:1,17). Teksten har hebdomekonta [duo] (se Marshall's Interlinear) eller
sytti [to], men er gjengitt med sytti, ettersom også sanhedrinet aldri bare ble
forstått å være bare sytti. Folkeslagene ble også forstått som sytti på grunn
av antallet rådsforsamlinger, slik de ble allokert fra 5 Mos 32,8.
Hærskarens antall gikk fra
dette rådet på tretti og deretter sytti til hærskarens administrative struktur,
som ble forstått som de tusen. Det ble forstått fra Job at en av de
tusen måtte sone for menneskenes synder som en mellommann (Job 33:19-24;
spesielt v. 23).
Disse gudssønnene var kjent
som budbringere eller delegater (se ovenfor) eller malak (på hebraisk),
gjengitt aggelos på gresk og dermed engel på norsk. De var også kjent
som voktere (watchers)(Dan. 4:13,17,23). Disse Guds sønner var også kjent som elahhin,
tilsvarende elohim, på kaldéisk. De bodde ikke blant mennesker (Dan.
2,11).
Elohim-ene eller elahhin,
som er flertall av Eloah eller Elahh (kaldéisk) eller Allahh (arabisk), er
altså Eloahs sønner. Den sønnen han utpekte til å forløse menneskeheten, ble
utpekt som hans sønn i Ordspråkene 30:4-5. Dette vesenet var Patriarkenes
Elohim, som også var Forløsningens Engelen i 1. Mosebok 48:15-16. Elohim som ga
Jakob mat i alle hans livs dager, var også engelen som forløste ham. Denne Forløsningens
engel var den vi ser i Job 33:23, en av Guds sønner. Denne ble utnevnt til
yppersteprest i Guds hus og til å bli El Betel eller El i Guds hus (1 Mos
28,10-22).
Det finnes altså flere
gudesønner som deler den guddommelige natur med Faderen. Måten de deler den
guddommelige naturen på, kan bare skje ved hjelp av det Lyset som skulle komme
til verden for å forsone menneskene med Gud, og det var Den Hellige Ånd (Joh
1,9).
7. Basert på premisser fra gresk filosofi har
treénighetsteoretikerne etablert noen påstander vedrørende Kristi offer. De
angriper det hebraiske forsoningsbegrepet og påstår at bare ved å være lik Gud
i alle aspekter og bare ved å dele Guds allvitenhet og evelighet, kunne sønnen
forsone menneskeheten med Gud. De hevder at en sønn, som er avhengig av Faderen
for sin udødelighet og eksistens, er "mindreverdig" og "av en
annen substans enn Faderen", og "sønnen er derfor ulik Faderen",
og som sådan er han ikke i stand til å forsone verden.
Disse utsagnene er
ikke-bibelske, falske påstander som er basert på greske filosofiske premisser
om at bare det som er likt, er i stand til å bli venn med, eller sone for det
som er likt. Dette konseptet har ikke noe grunnlag i hele den hebraiske
tankestrukturen som er basert på Guds lover. De falske påstandene er et angrep
på hele offerbegrepet, som var skyggen av Kristi sonoffer.
Kristus gikk inn i Det aller
helligste med sitt eget blod i stedet for med blod fra okser. Han ofret seg
selv (Hebr. 7,26-28). Han fortsetter i et uforanderlig prestedømme (Hebr.
7,24). Enhver yppersteprest er ordinert til å bære fram gaver og offer (Hebr.
8,3). Ypperstepresten gikk inn i Det Aller Helligste en gang hvert år, og ikke
uten blod som han ofret for seg selv og for folkets synder (Hebr. 9,7). Den
Hellige Ånd viste med dette at veien inn i Det aller helligste ennå ikke var
åpenbaret mens det første tabernaklet ennå sto der (Hebr. 9,8).
Ofringen av det uskyldige for
å forsone de lavere (the inferior) med
den høyere (the superior) var altså en integrert del av den hebraiske
gudsdyrkelsen og den guddommelige orden. Å avvise tilstrekkeligheten av dette
offeret, er et angrep på Guds forsoningsplan.
For å kunne angripe grunnlaget
for hebraisk teologi og løftene til Israel, måtte grekerne undergrave
forestillingen om Guds overlegenhet over elohim eller Guds sønner. For å gjøre
dette måtte de opphøye Kristus til å være likestilt med Gud, slik at de kunne
hevde at lovene som Gud hadde gitt gjennom Toraen, kunne endres. Konseptet med
den utvidede elohim kunne bare fornektes ved å begrense måten den guddommelige
naturen ble inngitt på og isolere den som en enhet. På denne måten ble Den
hellige ånd hevdet å være en person på konsilet i Kalcedon i 451, som en ratifikasjon
av en påstand som var halvt utformet på konsilet i Konstantinopel i 381.
Konsilet i Nikea i 325 hadde ikke tatt opp dette spørsmålet. Trosbekjennelsen,
kalt den nikéanske trosbekjennelsen, som tilskrives dette konsilet, er en
senere oppfinnelse.
For å underbygge angrepene på
loven ble Kristi guddommelighet (the divinity of Christ) hevdet striden rundt
modalismen. Denne fornektet ganske enkelt at Kristus var en enhet som var
atskilt fra Faderen. Dette var så åpenbart utilstrekkelig og en så åpenbar
vranglære at den bare ble akseptert i Roma og Alexandria. Trinitarismens mål er
å angripe Kristi underordning og Kristi avhengighet av Faderen som et utilstrekkelig
offer. Dette gjøres ut fra premisset om at bare like kan bli venner med like.
Dette er en særegent gresk forestilling som fornekter hele dynamikken i
Skriften. Det greske ordet agape, som brukes om Guds kjærlighet, er et
låneord fra det hebraiske ordet 'ahabah (SHD 160). Ordet agape
dukket ikke opp blant grekerne og i deres filosofi før Septuaginta (LXX) ble
skrevet. Det var altså begrepene kjærlighet til barn (filial love) og erotisk
kjærlighet som ga opphav til denne feilaktige greske tankegangen, som så ble
brukt til å angripe Skriften og eliminere loven. Treenighetslæren er i sitt
filosofiske utgangspunkt et angrep på Guds lover. For å rettferdiggjøre en
endring av loven, må Kristus gjøres likeverdig og evig med Gud. Det faktum at
dette er bibelsk uforsvarlig, blir ignorert, og tekstene som motbeviser
påstanden, blir ignorert, angrepet, forvrengt eller feiloversatt.
Sirkelargumentasjon brukes
deretter på tanken om at hvis sønnen ikke er lik Faderen, hvordan kan han da
gis ære, heder og, i misforstått forstand, tilbedelse?
8. Resonnementet er feil. Det aktuelle punktet
er en nødvendig utvikling av monoteismen.
Definisjon: Et vesen er det
som er eller eksisterer.
Aksiom: Det som antas å
eksistere, er nødvendigvis et vesen.
Bibelen legger følgende
premisser til grunn:
1. Det finnes bare én sann Gud (5 Mos 6,4; Joh
17,3; 1 Joh 5,20).
2. Han har sønner (1 Mos 6,4; Job 1,6; 2,1;
38,4-7), og en av dem er Jesus Kristus (Joh 17,3).
3. Han alene er udødelig (1Tim 6,16). Han lever
i evigheters evighet (Åp 4,9).
4. Ved hans vilje eksiterer alt, og ble alt
skapt (Åp 4,11).
Konklusjon: Alle andre ting,
enten det er enheter eller vesener, er altså et produkt av Faderens vilje.
Bibelen hevder at Guds sønner
eksisterer. Per definisjon er et vesen det som eksisterer. Derfor er Gud og
Guds sønner vesener. Konklusjonen er at Guds sønner er et produkt av Faderen.
Kristus er en sønn av Gud, derfor er Kristus et produkt av Faderen. Han ble korsfestet
i svakhet, men lever ved Guds kraft, og vi lever i ham og blir bevart ved Guds
kraft (2Kor 13,4; 1Pet 1,5).
Rekkefølge (order of
precedence) gir ikke rang. Det er makten som gir rang, og den kan avgjøre
rangfølgen. Gud alene var til før begynnelsen i sin evige vedvarenhet, idet han
er udødelig (1Tim 6,16). Gud er derfor kilden til all makt som han gir sønnen
(1Pet 3,22). De makter som finnes er innsatt av Gud (Rom 13,1).
Fordi Kristus og sønnene er
produkter av Faderen, har de lavere rang. At noen er underlegne i rang, betyr
ikke at de er underlegne i substans. Guds sønner har fått kraft fra Gud fordi
de er Guds avbilder og av samme substans som Gud. Å være av samme substans
betyr ikke at de er med-evige (co-eternal). Faderen er logisk sett forut for
sønnen, ellers er det ingenting som er mulig å forutsette innenfor et slikt
forhold med noen som helst språklig mening. Den fysiske skapelsen er forutbestemt
til forfall og død. Derfor er de fysiske sønnene av en annen substans. De
fysiske må fødes på ny for å komme inn i Guds rike (Joh 3,3). Alle som gjør
det, er født av Gud (1Joh 4,7), og den som er født av Gud, synder ikke, for han
er født av Gud (1Joh 3,9; 5,18). Disse sønnene er forutbestemt til å bli elohim
med Jehovas engel foran dem (Sak 12,8) og til å få evig liv (1Joh 5,11; 2,25)
ved lydighet slik Kristus viste Faderen. I kraft av Kristi ulastelige liv i
lydighet, og hans død og oppstandelse til ånd som en Guds sønn i kraft (Rom
1,4), er han nå udødelig (Hebr 5,6.8.9) og sitter ved sin Guds høyre hånd i
kraft (Ef 1,17-23). Dette skjedde ved Den hellige ånd.
Det Gud skaper, kan han
ødelegge. Derfor kan også de ulydige tilintetgjøres for all evighet (Åp 20,15).
Kristus er altså udødelig som
en elohim som sitter ved Faderens høyre hånd som hans yppersteprest, men han er
ikke av samme rang som Faderen. Han er verken likestilt (co-equal) eller me-evig
(co-eternal) med Faderen, annet enn ved delegering og fullmakt fra Faderen, som
gir ham alt (jf. 1Kor 15,24; Åp 12,5; 19,15).
Åndelig og biologisk sett er
vi alle Guds sønner, men vi ble skapt til å utøve hans makt ved delegering som
elohim (Sak 12,8; jf. 1Joh 5,11; 2,25).
Kristus har ikke livet i seg
selv (does not have life inherently within himself). Dette er en trinitarisk feilaktig
påstand som strider mot Joh 5,26.
Joh 5:26 For
likesom Faderen har liv i seg selv, har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.
(KJV)
Sønnen har liv i seg selv ved
Faderens forordning, og det har vi alle. Kristus eksisterer altså ved Faderens forordning.
Å hevde at Kristus alltid
har eksistert og alltid vil eksistere, er å fornekte Guds gave fra Kristi
lydighet. Det er i strid med de ovennevnte skriftstedene og fornekter 1Tim 6:13
som hevder at Gud gir liv til alle ting.
I 1Tim 6,16 står det klart og
tydelig at bare Gud er udødelig, og at ingen har sett ham og aldri kan se ham.
Han bor i et utilnærmelig lys som bare kan sees av åndelige vesener. Av denne
grunn forsøker treenighetslæren å forklare at Faderen og Sønnen er aspekter av
den samme Gud. Slik oppstår læren om Monarchia og Circumincession. Ut
fra disse logiske absurditetene anses Kristus for å være distinkt, men ikke
adskilt.
9. Antikrists lære.
Fra dette punktet er det verdt
å se på læren om Antikrist i 1Joh 4:1-2.
1Joh 4:1-2
Mine kjære, tro ikke enhver ånd, men prøv om åndene er av Gud, for mange falske
profeter er gått ut i verden. 2 På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som
bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjødet, er av Gud.
Betydningen av denne teksten
er endret. Modalistene, som senere ble avløst av deres etterkommere
trinitarianerne, forsøkte å hevde at Kristus ikke døde, og at en del av ham
forble i himmelen som Gud. Det var denne vranglæren Johannes ble konfrontert
med, og som han refererer til. Denne teksten ble svært tidlig endret av
modalistene og trinitarerne fordi den identifiserte dem med læren om Antikrist.
Den korrekte antikke teksten finner vi hos Ireneus (Kap. 16:8, Ante-Nicene
Fathers, Vol. 1, fn. p. 443).
Slik kjenner
dere Guds ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjød, er av
Gud, og hver ånd som skiller (separates) Jesus Kristus, er ikke av Gud, men av
Antikrist.
Historikeren Sokrates sier
(VII, 32, s. 381) at avsnittet ble forvansket av dem som ønsket å skille
Jesu Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet.
10. Noen vanlige trinitariske problemer og
løsninger.
10.1 Begrepene å skape, begynnelse,
avlet og eneste fødte forkvakles og misbrukes for å tilsløre teksten.
I Åpenbaringen 3,14 hevdes det
at Kristus er begynnelsen (arche) av Guds skaperverk. Oversettelsen er
gjengitt med hersker (ruler) i NIV for å unngå å gi inntrykk av at Kristus er
skapt. Bruken av begrepet arche, som betyr begynnelse, er viktig med tanke på
gnostikernes tidlige teologi. Ordet arche brukes presist og betyr
begynnelse (se The
Holy Spirit (No. 117)).
Et ord som også har med
skapelsen å gjøre, er prototokos, der det i Kolosserbrevet 1,15 står at
Kristus er den usynlige Guds bilde, prototokos av all skapnigen
(KJV:firstborn of every creature). Her er det gjengitt som den førstefødte. Prototokos
brukes som et ledd i en serie. Kristus var den førstefødte i skaperverket i
den åndelige verden. Han var Marias førstefødte eller prototokos (Luk 2,7).
Matteus 1:25 refererer til Kristus som hennes førstefødte (prototokos) i
Receptus.
Matteus 1:25
Og han holdt seg ikke inn til henne før hun hadde født sin førstefødte sønn, og
han kalte ham JESUS. (KJV)
Receptus sier at hun fødte sin
førstefødte sønn. Og hun kalte ham Jesus (Josva). Dette har blitt utelatt fra
moderne tekster basert på svært svake bevis. (f eks i Bibelselskapets nettbibel
er førstefødt utelatt … «før hun hadde født sin sønn»- ov. anm.) Companion
Bible sier om denne teksten om hennes førstefødte sønn:
Disse ordene
er sitert av Tatian (172 e.Kr.) og tolv av fedrene før cent. 4; og finnes i
nesten alle MSS. bortsett fra Vatikanet og Sinaitic (cent. 4). Alle [moderne]
tekster utelater "hennes førstefødte" på grunn av dette svake og
mistenkelige beviset.
Det er i sannhet et svakt og
mistenkelig bevis. Mariatroen oppstod både i Syria og særlig i Roma i de senere
århundrene. Det var nødvendig å fornekte at Maria hadde andre barn for å få hennes påståtte guddommelighet etablert.
Lukasevangeliet kunne ikke endres, men det var ikke like åpenbart farlig som
Matteus' tekst. At Kristus hadde brødre og søstre er bibelsk ubestridelig ut
fra Matteus 13,55 og Markus 6,3.
Kristi brødre var Jakob, Josef
(Joses), Simon og Judas (ikke Iskariot). Søstrene hans er nevnt i Matteus 13,56
og Markus 6,3, men ikke ved navn (se også Matt 27,56). Jakob nevnes også i Mark
16,1, og Judas nevnes i Luk 6,16. Det skilles nøye mellom ham og Iskariot. Han
omtales som Jakobs bror fordi tekstene er skrevet etter oppstandelsen.
Det er ingen tvil om at
Kristus, ut fra bruken av prototokos, ble sett på som den første i en
rekke i tre henseender. Han er den førstefødte i skapelsen (Kol 1,15). Han er
den førstefødte av Marias barn (ovenfra), og han er også den førstefødte fra de
døde (Kol 1,18). Vi er også likedannet med Kristus, som er Guds bilde, slik at
han er prototokos eller den førstefødte blant mange brødre (Rom 8,29).
Bruken av prototokos er
som den første i en rekke. Det brukes inkonsekvent fordi trinitarister unngår
konsekvensene av tekstene der det er mulig. Begrepet prototokos er også det
begrepet som brukes i Hebreerbrevet 1:6 når Gud bringer den førstefødte inn i
verden. I Hebreerbrevet 1,5 siteres Salme 2,7 som viser at David forsto at
Messias var en sønn (understood the sonship of Messiah)
Distinksjonen er viktig.
Kristus var den førstefødte (firstbegotten) i den åndelige skapelsen. Han var
også en av Guds mange sønner, men han var den eneste sønnen eller elohim som
ble født. Han omtales derfor som den monogenes theos eller den eneste
fødte gud i Johannes 1,18. Receptus har monogenes uion eller den eneste
fødte sønn for å unngå implikasjonene av monogenes theos, men begrepet
ble fra gammelt av forstått som monogenes theos. Han var altså den
førstefødte av skaperverket, men den eneste fødte [eneste som ble født som menneske
-ov.anm.] av Guds sønner. Vi er alle født på ny som Guds sønner, men prototokos
brukes bare om Kristus i forbindelse med oppstandelsen fra de døde.
Kristus er altså den eneste
guden som er født, men likevel den første av de skapte elohim eller theoi.
Paulus sier at det finnes mange theoi og mange kurioi, men for oss er det bare
én Gud Faderen, som alle ting kommer fra, og én Herre Jesus Kristus (1Kor
8,5-6).
Det finnes altså bare én sann
Gud som er Faderen (Joh 17,3).
10.2 Trinitarister hevder at
det er et skille mellom Kristus og de andre gudesønnene som er engler.
Dette er et klassisk foranliggende
resonnement (anterior reasoning). Kristus ble hevet over englehæren ved sin
oppstandelse fra de døde. Hele teksten i Hebreerbrevet handler om degraderingen
under englene og opphøyelsen over dem. At han ikke alltid har vært det, fremgår
av Hebreerbrevet 1:3-4.
Hebreerbrevet
1:3-4 Han gjenspeiler Guds herlighet og bærer preg av hans vesen, idet han
opprettholder universet ved sitt kraftfulle ord. Da han hadde renselse for
syndene, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye, 4 og ble så mye
bedre enn englene som det navnet han har fått, er mer fremragende enn deres.
(RSV)
Hebreerne 1:5 viser til at han
var den eneste som var født (gegenneka) av Gud. Likevel var han prototokos
som ble brakt til verden. Han ble salvet med gledens olje utover sine partnere
(metoxous) (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9). Englene er tjenende ånder som er
sendt ut for å tjene dem som skal bli frelst (Hebr. 1,14). Det har blitt hevdet
at denne teksten nedvurderer hærskarens stilling og gjør det umulig at Kristus
en gang har vært som dem og at de er likestilt med de utvalgte. Dette er en
total misforståelse av teksten i Hebreerbrevet. Hebreerbrevet kvalifiseres ved Kristi
vitnesbyrd, som sier at menneskehetens bestemmelse (destiny) er å være lik
englene (isaggelos; Luk. 20:36). Kristus vil bekjenne oss for Guds engler (Luk
12,8-9), som er våre brødre (Åp 12,10).
Det er altså tydelig at
Messias måtte sone synden på to nivåer og ble gjort til yppersteprest og konge
over både den åndelige og den fysiske sfære.
At englene er underordnet
Kristus, betyr ikke at Kristus er lik Gud, og det betyr heller ikke at vi vil
befinne oss på et annet plan eller være av en annen substans enn Gud, Kristus
eller englene. Vi vil alle være Guds sønner, slik de fortsatt vil forbli Guds
sønner. De er av én substans med Faderen, slik Kristus er det, og slik vi er
konsubstantielle med Faderen (se Consubstantial with the Father (No. 081)).
Vi har Den hellige ånd, og av
den grunn er vi konsubstantielle. Gud replikerer (mangfoldiggjør) seg selv, og
faktum er at han har til hensikt å bli alt i alle (Ef 4,6; 1Kor 15,28 KJV; se
også Marshall's Interlinear Main Text). Etter å ha blitt skapt blir vi, i
likhet med alle Guds sønner, ett med Faderen. Guddommens fylde, iboende den
enkelte, gir per definisjon sønnene sønnene kapasitet til å være Gud. De er da
per definisjon av samme substans. Det faktum at de er blitt til eller skapt, nødvendiggjør
ikke en distinksjon i ulike substanser. Det hevdes heller ikke noe sted i
Bibelen at det skulle være slik.
Vi har alle del i den
guddommelige natur (2Pet 1,4). Dette faktum overfører imidlertid ikke
automatisk evighet og autoritet til oss. Videre: at evelighet gitt i
fremskridende dimensjon, betyr heller ikke at den samme sam-evelighet alltid
har eksistert i en forbigangen æra. Den er gitt av Gud, men har ikke eksistert
i Kristus eller hærskaren fra begynnelsen. Derfor er det ikke noe vesen som får
egenskapene «med-eksistens» (co-eternality) og «med-likhet» (co-equality) ved å
ta del i Faderens guddommelige natur og substans. Derfor er det bare Gud som er
udødelig (1Tim 6,16).
Å hevde at Kristus er sann Gud
er en vranglære som bryter med det første budet. Det finnes bare én sann Gud
(Joh 17,3; 1Joh 5,20), og Jesus Kristus er hans sønn. Kristus er ikke sann Gud.
Hvis han var det, ville det per definisjon finnes to sanne Guder, og dermed
ville NT være falsk. Å hevde at det finnes to sanne Guder fornektes av
trinitarianere. De eneste som hevder en slik ikke-bibelsk usannhet, er de
såkalte binitarianerne, som går i den logiske fellen som trinitarerne har satt.
Binitarisme er et sent avvik. Man finner den vanligvis hos personer med
trinitarisk bakgrunn som ser treénighetslæren som feilaktig ut fra Bibelen, men
som likevel ikke ønsker å fremstå som ugudelige i trinitarisk forstand ved å
redusere Kristi posisjon. Denne posisjonen er selvfølgelig nonsens og ignorerer
Skriften. Binitarisme er logisk sett polytéistisk, og det er grunnen til at treénighetslæren
ble ledet til å fornekte at Gud og Kristus er atskilt i guddommen. Man mener
altså at de er forskjellige, men ikke atskilte. Bibelsk sett er dette bare tull.
Bibelen er helt klar på at det finnes én sann Gud, og at han er Jesu Kristi Gud
og Far og vår alles Gud og Far (Joh 20,17).
Kristus er ikke på samme nivå
(equal to) Faderen (Matt. 19:17; 20:23; Mk. 13:32; Joh. 12:29; 14:28; 1. Kor.
3:23; 11:3; 15:28). Kristus er ikke sam-evig (co-eternal) sammen med Faderen
(1Tim 6,16). Bare Gud eksisterer utenfor tiden, dvs. før begynnelsen, ettersom
tid er en relasjon mellom to eller flere objekter.
Bare Gud er alfa og omega, den
første og den siste. Jeg er alfa-en og omega-en, sier Herren Gud (Åp 1,8). Den
bestemte artikkelen er ikke oversatt i tekstene.
Eksistensen som alfa og omega
er som en som er, som var og som skal komme. Han er den Allmektige. Det er Gud
Fader som taler. Denne Gud ga Åpenbaringsboken til Kristus for at den skulle
åpenbares for hans tjenere.
Kristus er altså ikke
allvitende, verken som menneske (Mk 13,32) eller som guddommelig vesen (Åp
1,1).
Guds egenskaper er altså
delegert. Likevel er vi alle elohim, den Høyestes barn alle sammen (med
henvisning til Sal 82,6), og Skriften kan ikke brytes (Joh 10,34-35).
Kristus og alle elohim er
underordnet Gud som handler etter delegering. Som vi har sett, er den opplevde
underlegenheten som trinitarianerne trekker ut av denne posisjonen, knyttet til
ønskemålet om å opphøye Kristus for å eliminere nødvendigheten av å holde Guds
lover. Men synd er overtredelse av loven (1Joh 3,4), som er frihetens fullkomne
lov (Jak 1,25) som vi blir dømt etter (Jak 2,12).
Det er også et absurd
resonnement å hevde at et vesen kan være sin egen yppersteprest, noe som er en
logisk nødvendighet i treénighetslæren. Et slikt ubrukelig og feilaktig
resonnement ville utelukke et slikt vesen fra tittelen Gud.
Ut fra den ovennevnte
betraktningen om Gud, Kristus og hærskaren som Guds sønner, er det ikke
vanskelig å se hvordan skapelsen er delegert under Faderens vilje og plan. Ut
fra denne delegerte makten skaper Kristus, slik vi ser i Kolosserbrevet
1,16-18. På denne måten blir Kristus også arving til de egenskapene som er lagt
til side for hans arv, slik vi ser i Jesaja 9:6. Kristus kan også være en evig
far fordi det finnes mange farsfamilier i himmelen og på jorden (Ef 3,14).
Ordet som her er oversatt med familie, er patria eller farskap. Tittelen far,
enten det er for husholdninger eller for Guds husholdning, er altså en delegert
tittel som betegner det endelige ansvaret til den som innehar embetet.
Kristus er den førstefødte av
alle skapninger. Å forsøke å hevde at dette ikke betyr at han var en skapning, lager
nonsens av den aksepterte språkfilosofi. Dette er klassisk trinitarisk
inkoherens.
Kristus er Messias av Juda ætt
og arving til Guds løfter. Han er arving til Davids trone. David arver
ingenting fra Kristus. David er en del av Messias' slektstavle, og han er
medarving, slik alle Guds sønner er fra de dødes oppstandelse. En arving er
bare prototokos eller førstefødt i en slektsrekke hvis han er den
førstefødte, og den posisjonen tilhører Kristus etter hans oppstandelse som
Guds sønn i kraft fra de døde (Rom 1,4). Alle i rekken er arvinger i bibelsk
forstand, som vi ser ovenfor. Gud talte til oss ved sin sønn, som han satte til
arving til alle ting, men vi er medarvinger, som vi ser av de mange tekstene
ovenfor (f.eks. Rom 8,16-17 osv.).
Guds egenskaper er gitt av Gud
etter hans vilje. Kristus har del i den guddommelige naturen, slik vi alle har.
Dermed blir vi alle elohim eller theoi eller guder, men vi er likevel ikke
med-likestilte eller med-evelige i retrograd forstand, selv om vi får evig liv
fordi vi kjenner den ene sanne Gud og hans sønn Jesus Kristus (Joh 17,3). Vi er
gitt evig liv (1Tim 6,19) som arvinger i håpet (Tit 3,7).
Kristus, som lærte lydighet
gjennom det han led og ble fullkommengjort, ble for alle dem som adlyder ham, årsaken
(Marshalls Interlinear Main Text) til evig frelse, idet han av Gud ble utpekt
til yppersteprest etter Melkisedeks orden (Hebr 5,8-10). Kristus ble dermed
fullkommengjort og gjorde det mulig for oss alle å oppnå evig liv og frelse på
grunn av sin lydighet, men han var ikke selv kilden til evig liv. Det evige
livet var lovet oss av Gud (1 Joh 2,25). Bare Gud er udødelig. Gud ga oss evig
liv i gave (1Joh 5,11-13). Dette er den sanne Gud og det evige liv (1Joh 5,20).
Vi er alle skapt i Guds bilde,
både fysiske og åndelige vesener (1 Mos 1,26-27). Den Hellige Ånd var den
manglende dimensjonen som skulle bringes inn i verden, slik vi så i Johannes
1,9. Kristus var ikke dette lyset, og han var heller ikke opphavet til lyset.
Gud er kilden til lyset, og lyset er Guds kraft som vi kjenner som Den hellige
ånd. Kristus, som Guds redskap til evig frelse, ble forutsagt av profetene (Jer
23,5.6; Jes 43,11 jf. Luk 2,11; Jes 45,15-24). Gud opphøyet Kristus, som vi så
av hans lydighet, ved å ydmyke seg til døden og gi ham et navn og en myndighet
som er over alle navn (Fil 2,5-11). Faderens rett til å gi autoritet er altså
ubestridelig. Å utlede likhet fra denne teksten er helt feil. Kristus sa ikke
på noe tidspunkt i sitt liv at han var Gud, og han omtalte bare Faderen som
Gud. Johannes og Paulus insisterte på at ingen har sett Gud, selv om tusenvis
av mennesker har sett og hørt Kristus.
Han kom i sin Faders navn, og
de tok ikke imot ham (Joh 5,43). Han var den profeten som var forutsagt gjennom
Moses (5 Mos 18,18-19).
5 Mosebok
18:18-19 Jeg vil oppreise en profet som deg blant deres brødre, og jeg vil
legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg befaler ham.
19 Og den som ikke gir akt på mine ord som han skal tale i mitt navn, vil jeg
selv kreve det av ham. (RSV)
Messias taler i Guds navn, men
han er ikke Gud. Han er en elohim, en av Guds sønner, men han er ikke Eloah
(Gud / ton theon) som er Gud Fader i Det nye testamentet. Kristus var trofast
mot ham som skapte ham (lit: to the [one] making him Hebr. 3:2, Marshall's
Interlinear; poiesanti oversatt med utnevnt av trinitarister). Poieo
/ skapt er den betydningen som ble lagt til grunn på konsilet i Nikea.
Den trinitariske troen, slik
den kommer til uttrykk i trosbekjennelser som den nikeanske, er i strid med
troens uttrykkelige læresetninger slik de formidles i Bibelen.
Historien om konsilene i
Nikea, Konstantinopel og Kalcedon og de påfølgende trosbekjennelsene vil bli
behandlet i senere artikler.
Den nikeanske trosbekjennelsen
forsøker å hevde en rekke falske premisser som Bibelen benekter. I hovedsak
forsøker den å antyde at Kristus er Guds eneste sønn, selv om dette er feil,
som vi har sett. Påstandene om at Kristus er av én substans med Faderen, forsøker
igjen å skille Kristus fra alle andre vesener. Det er også et forsøk på å hevde
at han er en sann Gud, noe som er åpenbar blasfemi ut fra de ulike tekstene som
er sitert ovenfor. Kristus er en snublestein og en klippe til anstøt.
Trinitarister forstår ikke profetier og offer. Kristus er
en stein som
vil få mennesker til å snuble og en klippe som vil få dem til å falle, for de
snubler fordi de er ulydige mot ordet, slik de var bestemt til å gjøre. Men
dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, Guds eget
folk, for at dere skal forkynne de underfulle gjerningene til ham som kalte
dere fra mørket til sitt herlige lys. En gang var dere ikke noe folk, men nå er
dere Guds folk; en gang hadde dere ikke fått barmhjertighet, men nå har dere
fått barmhjertighet (1Pet 2:8-10).
Det finnes bare én sann Gud
(Joh 17,3; 1Joh 5,20), som er Jesu Kristi Gud og Far og vår alles Gud og Far
(Joh 20,17). Ingen mennesker har noen gang sett denne Gud, har aldri hørt hans
stemme og kan heller aldri se ham. Han bor i et utilnærmelig lys, og bare denne
Gud er udødelig (1Tim 6,16). Han gir alle som adlyder ham evnen til å være Guds
sønner (Rom. 8,14; Gal. 4,5-6; Hebr. 2,10; 1Joh. 3,1-2; jf. Hebr. 5,9) og
dermed elohim (Sak. 12,8) eller theoi. Derfor er Gud én.
Merk:
Den korrekte gjengivelsen av Jehovah
(SHD 3068) og Jehovih (SHD 3069) er Yahovah og Yahovih, da det ikke finnes noen
J på hebraisk.
Merknad 2:
Audioen inneholder mer
informasjon om emnet for denne artikkelen.
q