Guds kristne kirker
[253]
Loven og det første budet
[253]
(Utgave 1.0 19981005-19901005)
Den første delen av Det første store budet er det vi kjenner og oppfatter som det første av Guds ti bud. Denne loven er utviklet gjennom en komplett lovgivning som samlet utgjør Guds lov.
Christian Churches of God
PO Box 369, WODEN ACT 2606, AUSTRALIA
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 1998 Wade Cox)
(Tr. A. Binder 2003)
Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org og http://www.ccg.org
Loven og det første budet [253]
Det første budet i lovgivningen
Vi ser at Det første store budet forkynnes i det første budet. Troen i sin helhet erklæres ut fra frykten og tilbedelsen av Den eneste sanne Gud. Han åpenbarte seg i sin lov på Sinai-fjellet gjennom Yahovahs engel, som var Elohim foran Israel (Sak 12:8).
Annen Mosebok 20:18-21 18 Hele folket så og hørte tordenen og lynene og basunlyden og fjellet i røk. Og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte. 19 Og de sa til Moses: Tal du til oss, så vil vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø! 20 Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Gud er kommet for å prøve dere, og for at frykt for ham skal være over dere, så dere ikke synder. 21 Så ble folket stående langt borte, men Moses gikk nær til mørket hvor Gud var.
Derfor ble Guds kraft satt fremfor dem som et eksempel, for de hadde ikke Den Hellige Ånd, og kunne ikke som et folk vandre av troen alene.
Det udelte ordet
Guds ord er udelt og fører til rettferdig bedømmelse og korrekt avveid sannhet (3Mos 19:36-37). Vi skal ta vare på hans lover og holde dem, for han er Herren som helliger oss, han har valgt oss ut til å være hans folk (3Mos 20:8; 22:31-33; 5Mos 7:6-8; 8:1-18; 10:14-17; 11:1-8; 13:18; 26:16-19).
Herren vår Gud er en fortærende ild og han går foran oss for å frelse og beskytte oss. Israel drog inn i Egypt sytti i tallet, og nå er vi et mangfold på jorden (5Mos 9:1-6; 10:21-22).
Loven om del i pakten
Lovene som omhandler del i Herrens pakt finnes, eller refereres til, i følgende skrifter:
[2Mos 20:1-3; 1Mos 17:1, 9, 14; 18:17-19; Rom 4:9-12; Kol 2:11-13; 3Mos 12:3; 2Mos 12:48-49; Luk 1:59; 2:21, 24; Fil 3:5; Gal 2:3; 5Mos 10:16; Jer 4:4; 6:10; Rom 2:28-19; Kol 2:11; 3Mos kap. 12; 2Mos 40:12; 3Mos kap. 15; 16:26, 28; 17:15; 22:4, 6; 4Mos 19:8, Esek 36:25, 26; Jer 31:31-34; 2Mos kap. 12; 13:1-10, 11-16; 4Mos 9:1-14; 5Mos 16:3, 4; 2Mos 23:18; 1Kor 5:7, 8; 1Mos 15:1-21; Joh 15:13; Rom 6:23; Sal 49:7, 8; 3Mos 17:11; Mark 10:45; Apg 20:28; Joh 10:17-18; Luk 22:37; Jes 53:12; 1Kor 11:27-30; 1Mos 9:5, 6; 2Mos 13:1, 2; 5Mos 15:19-20; Rom 11:16; 2Mos 4:22, 23; 5Mos 14:23; 15:19-22; 23:8; 3Mos 23:10, 17; 5Mos 26:1-11; Rom 8:13; 11:16; Rom 8:23; Åp 14:4; 2Mos 9:29; 5Mos 10:14; Sal 24:1; 1Kor 10:26; 2Mos 36:3-7; 3Mos 22:21]; (jf. studieskriftet The Covenants of God [152]).
Perfeksjon
Gud sa til Abraham at han var Gud Den Allmektige, og befalte Abraham å vandre for hans åsyn og være ustraffelig (1Mos 17:1).
Han skal være kjent ved sitt navn som Yahovah (2Mos 6:3, ”Herren” i norsk oversettelse). Alle vesener er underlagt høyere makter, og vi er bestemt til å være hans folk (Rom 13:1-6).
Det første budet og Shema Israel
Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én (5Mos 6:4) (Yahovah Elohenu (er) Yahovah Echad). Yahovah Elohenu er Yahovah den Eneste, som den første eller ordinale, den fremste Yahovah (jf. Strongs Hebrew Dictionary SHD 259).
For å kunne ta del i pakten, kreves det at vi skiller oss i tilbedelsen, slik Abraham var tvunget til å gjøre (1Mos 12:1). Det forutsettes at vi skal tilbe og tjene ham (5Mos 10:12-13; Matt 22:37; Mark 12:30; Luk 10:27): Gud er vår konge, men vi er bundet av hans lov og skal ikke gjøre det som synes rett i våre egne øyne (Dom 17:6; 21:25; 5Mos 12:8).
Guds tjenester gjennom Sønnen er bestemt ut fra Skriften (Sal 2:11-12)
Herren er konstant og forandrer seg ikke (Mal 3:6).
Vi bærer blå bånd som en påminnelse om Loven og som et tegn på vår troskap overfor Gud (4Mos 15:37-41) (jf. studieskriftet Blue Ribbons [273]).
Guds lov skal være bundet til vårt hjerte, som et kjennemerke mellom våre øyne og på våre hender (5Mos 11:18-20). Dette krever konstante og uopphørlige studier. Dette er ikke fysiske symboler.
Herren er sen til vrede, men han lar ikke den skyldige være ustraffet, og han er en nidkjær Gud (Nah 1:1-3; Rom 13:4). Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve (5Mos 6:16; Matt 4:7, 10). Du skal frykte Gud, ham skal du tjene, og ham skal du holde fast ved (5Mos 10:20). Han gir oss manna å ete (5Mos 8:3) og ordene fra hans munn på alle våre ferder (Matt 4:4; 2Mos 17:1-7).
Loven forutsetter at intet menneske som dyrker andre guder og tilber dem gjennom utøvelsen av heksekunst, skal tillates å leve.
Annen Mosebok 22:18 En trollkvinne skal du ikke la leve.
Heksekunst var samkvem med de dødes ånder og manifesterte seg også som hedensk tro og dyrkelse.
Annen Mosebok 22:20 Den som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene, skal være forbannet.
Gjenstand for denne tilbedelsen var Yahovah av Hærskarene som Eloah. Alle åndelige vesener som opptrådte for ham, bar navnet Yahovah. Han, og ikke de, var den eneste sentrale gjenstand for tilbedelse. De vesener, både åndelige og legemlige, som opptrådte som ham, var alle elohim, som en forlengelse av den Eneste Sanne Gud, Eloah, ELOHIM i bestemt form. Ingen kunne gjøre opprør mot dem eller spotte dem.
Annen Mosebok 22:28-31 28 Gud skal du ikke spotte, og en høvding blant ditt folk skal du ikke banne. 29 Vent ikke med å gi meg av alt det som fyller din låve og som flyter fra din vinpresse. Den førstefødte av dine sønner skal du gi meg. 30 Det samme skal du gjøre med ditt storfe og ditt småfe. Sju dager skal det være hos moren. Den åttende dagen skal du gi meg det. 31 Dere skal være hellige mennesker for meg. Dere skal ikke ete kjøtt av ihjelrevne dyr som dere finner på marken, det skal dere kaste for hundene.
På denne måten skulle de førstefødte, i likhet med den første avlingen, gis til Gud siden de tilhørte ham. Slik ser man hvordan forlengelsen til de øvrige budene stammer fra dette første budet.
På samme måte har høytidene og hele trossystemet sitt utspring i tilbedelsen av den ene sanne Gud.
Annen Mosebok 23:17 Tre ganger om året skal alle menn blant dere møte fram for Herren Herrens åsyn.
Annen Mosebok 23:20-33 20 Se, jeg sender en engel foran deg, for å vokte deg på veien og for å føre deg til det sted jeg har utsett for deg. 21 Ta deg i vare for ham og hør på hans røst. Vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med deres overtredelser, for mitt navn er i ham. 22 Men dersom du lyder hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. 23 For min engel skal gå foran deg og føre deg fram til det landet hvor amorittene og hetittene og ferisittene og kana’aneerne og hevittene og jebusittene bor, og jeg vil tilintetgjøre dem. 24 Du skal ikke tilbe deres guder eller tjene dem. Du skal ikke gjøre det som de gjør. Men du skal rive deres avgudsbilder ned og slå deres steinstøtter i stykker. 25 Dere skal tjene Herren deres Gud, og han skal velsigne ditt brød og ditt vann. Og jeg vil holde sykdom borte fra deg. 26 Det skal ikke være noen kvinne i ditt land som føder i utide eller er ufruktbar. Dine dagers tall vil jeg gjøre fullt. 27 Redsel for meg vil jeg sende foran deg og forvirre alle de folkene du kommer til. Og jeg vil la alle dine fiender flykte for deg. 28 Jeg vil sende vepser foran deg. De skal jage hevittene, kana’aneerne og hetittene bort fra deg. 29 Jeg vil ikke jage dem bort fra deg på ett år, for at ikke landet skal bli øde og de ville dyr bli for mange for deg. 30 Litt etter litt vil jeg jage dem bort fra deg, inntil du blir så stort et folk at du kan ta landet i eie. 31 Jeg vil la ditt lands grenser gå fra Rødehavet til filistrenes hav, og fra ørkenen til elven. For landets innbyggere vil jeg gi i deres hånd, du skal jage dem bort fra deg. 32 Du skal ikke gjøre noen pakt med dem eller med deres guder. 33 De skal ikke bo i ditt land, for at de ikke skal forføre deg til å synde mot meg. For da ville du tjene deres guder, og det ville bli en snare for deg.
Gud satte engelen Yahovah foran dem og han skulle adlydes. Hvis de adlød ham og dyrket den eneste sanne Gud og ham alene, skulle han beskytte dem og velsigne dem. Han lovet at han skulle gi dem landet som strakte seg fra Rødehavet til Eufrat, og fra Middelhavet til ørkenen. De skulle også bli som elohim, som denne engelen foran dem (Sak 12:8).
Herrens engel
Herrens engel omtales i følgende skriftsteder (1Mos 16:10, 13; 18:2-4, 13, 14, 33, 22:11, 12, 15, 16; 31:11, 13; 32:30; Josva 5:13-15; 6:2; Jes 63:9; Sak 1:10-13; 3:1-2).
(Referanser i Det nye testamente: Apg 5:19; 12:7-11; 1Kor 10:9; Åp 22:18-19.)
Den underliggende grunnleggende striden gjelder de to trossystemene for tilbedelse. Tilbedelsen av Gud kontra trossystemet med Molok, noe som gjenspeiles i feiringen av jul og påske.
Gud kontra Molok
Tekstene som omhandler dette slaget finner man i følgende skriftsteder:
[5Mos 18:9-22; 13:1-4; 3Mos 18:21; 19:26, 31; 5Mos 12:29-32; 1Kong 11:7, 33; Sef 1:4, 5; Jer 32:35; 49:1, 3; 1Kong 6:5, 33; 11:7, 8; 1Sam 8:7-9, 11-18; 28:1-25; 15:10-35; Jes 47:10-14; 5Mos 12:23; Apg 15:20; 1Mos 9:6; 3Mos 17:10-14; 5Mos 12:15, 16; 1Kor 10:16; Ef 2:13; Heb 9:14, 22; 10:19, 20; 1Pet 1:2, 29; 1Joh 1:7; Åp 7:14; 12:11; 3Mos 19:2; 11:44; 20:26; 1Tess 4:7; 1Pet 1:15, 16; 2Mos 20:8; Sak 14:21; 2Kor 7:1; 5Mos 13:1-18; 18:13-22; Jes 8:18, 19].
Tiende
Gud opprettet sine regler om tiende i sin helhet som et tegn på vår gjenkomst og troskap overfor ham (jf. Mal 3:7-12) (jf. studieskriftet Tithing [161]).
Juda barn kom ikke inn på grunn av vantro (Heb 4:6). Til tross for dette ble Gud (elohim) prøvet og godkjent av patriarkene (1Mos 28:20-22).
Reglene om tiende strakte seg til å omfatte skatt og krigsutbytte (4Mos 31:25-54). Reglene om tiende ble opprettet for å muliggjøre at systemet med tilbedelse ble overholdt (5Mos 14:22-29), og for å beskytte de fattige (5Mos 26:12-15). Stammene ble pålagt å avsette en plass for overholdelse av høytidene, og høytidsmåltidene kunne ikke spises innenfor egne dører (5Mos 12:6, 7, 17, 18; jf. 5Mos 16:2, 7). Høytidene er tre i tallet som Guds høytider (5Mos 15:3, 10-16). Denne ordningen er innvevd i og basert på systemet med jubelår (3Mos 25:1-7; 2Mos 23:11).
Alt som gjøres for Gud står i forhold til villigheten i vilje og sinn, samt evnen. Det må finnes en handling og utførelse for alt som er i systemet for å rettferdiggjøre kallet (2Kor 8:12; jf. Mal 3:7-12).
Del II
Pakten om å bli Gud i Guds tempel
Annen Mosebok 24:1-18 1 Til Moses sa han: Stig opp til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste. Og dere skal tilbe på avstand. 2 Bare Moses skal komme nær til Herren. De andre skal ikke gå nær til, og folket skal ikke stige opp med ham. 3 Så kom Moses og forkynte folket alle Herrens ord og alle lovene. Og hele folket svarte med én røst: Alle de ord Herren har talt, vil vi holde oss etter.
Her ble det etablert en formidler mellom Gud og hans folk, og Moses representerer i fysisk form denne åndelige formidleren. Og de tolv støttene fra de tolv stammene ble representert ved de tolv støttene i Guds tempel. De tolv dommerne var forløpere for de tolv støttene, som var Messias’ apostler.
4 Så skrev Moses opp alle Herrens ord. Han stod opp tidlig om morgenen og bygde et alter nedenfor fjellet og reiste tolv støtter for de tolv Israels stammer. 5 Siden sendte han noen unge menn av Israel dit. De bar fram brennoffer og ofret slaktoffer av okser til fredsoffer for Herren. 6 Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet stenket han på alteret. 7 Så tok han paktens bok og leste den opp for folket. Og de sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde. 8 Da tok Moses blodet og stenket det på folket, og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren oppretter med dere på alle disse ord.
Denne pakten viste til blodspakten, som var Messias’ blod, og dermed var en ny pakt opprettet ut fra etableringen av den første pakten (jf. studieskriftet The Covenants of God [152]).
9 Så steg Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste dit opp. 10 Og de så Israels Gud. Under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirsten, klart som selve himmelen. 11 Han løftet ikke sin hånd mot de fremste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk. 12 Og Herren sa til Moses: Stig opp til meg på fjellet og bli der! Så vil jeg gi deg steintavler og loven og budet, som jeg har skrevet opp for å veilede dem. 13 Da gikk Moses av sted med sin tjener Josva. Og Moses gikk opp på Guds berg. 14 Og han sa til de eldste: Bli her til vi kommer tilbake til dere. Aron og Hur er jo hos dere. Den som har en rettssak, kan gå til dem! 15 Så steg Moses opp på fjellet, og skyen skjulte fjellet. 16 Og Herrens herlighet hvilte på Sinai berg. Skyen skjulte det i seks dager. Den sjuende dagen kalte han på Moses midt ut av skyen. 17 Synet av Herrens herlighet var for Israels barns øyne som en fortærende ild på toppen av fjellet. 18 Og Moses gikk midt inn i skyen og steg opp på fjellet. Og Moses var på fjellet i førti dager og førti netter.
Tabernaklet, eller Guds tempel, skulle bygges ved hjelp av velvillige offergaver, gitt av de som ønsket å delta i byggingen. Dette skulle peke på viljen til selvoppofrelse blant de individer som skulle bli en del av Guds tempel, dette templet som vi er (1Kor 3:17).
Annen Mosebok 25:1-40 [LESES I SIN HELHET]
2Mos 25:1-40 omhandler byggingen av tabernaklet. De offergavene som skulle gis var spesifikke og nødvendige for byggingen, men de måtte gis med glede. Instruksjonene vedrørende byggingen var tydelige og omfattet regler for innredning. Disse instruksjonene måtte følges til punkt og prikke.
Innredningen med de ti forhengene skulle kunne gjenspeiles i de ti lysene i Salomos tempel. Man måtte passere de ti forhengene for å komme til Guds endelige rike. Denne rekkefølgen viste til Messias, de sju kirkene og de to vitnene, som hver og en hadde en lysestake. Det ellevte lyset er av de ti foregående og viser til Messias’ gjenkomst og opprettelsen av Guds tusenårsrike.
Annen Mosebok 26:1-37 [LESES I SIN HELHET]
Også her gis det utførlige instruksjoner vedrørende forhengene og utsmykkingen av tabernaklet. Antall og farger beskrives detaljert, og nøyaktige mål og spesifikke dekorasjoner angis, samt instrukser for hvordan de skal festes og hvilke materialer som skal brukes. Til og med overflødig stoff fra forhengene skulle brukes. Enhver liten ting som villig ble gitt til byggingen av tabernaklet skulle brukes på en slik måte at alt kom til nytte. Dette faktum viser hvilket åndelig byggverk det ble. Ingenting ble kassert, forspilt eller ikke tatt i bruk.
De målene som viser til kjerubene angår også deres ansvar i universets fire oppdelinger. De fire livsvesener i kapittel 4 og 5 av Åpenbaringen er kjeruber i sine oppdelinger (jf. Esek 1:1 ff).
Annen Mosebok 27:1-21 [LESES I SIN HELHET]
Oppdelingen av tabernaklet og dets støtter representerer støttene i Guds tempel og deres antall. Det totale antallet representerer Guds styre.
Prestedrakten har også betydning for Den Hellige Ånds inntreden, som er presteskapets bryst; liksom Urimm og Thummin er i øversteprestens snørepose.
Annen Mosebok 28:1-43 [LESES I SIN HELHET]
Annen Mosebok 28 beskriver kledningen til Aron og hans sønner, med forklaringer om hvordan disse skulle bæres. Disse kledningene var hellige og måtte lages av dem som hadde visdom i hjertet og var fylt av Den Hellige Ånd.
De tolv steinene representerer de tolv stammene og nasjonens enhet. Presteskapet til de utvalgte i Den Hellige Ånd er sluttresultatet av templet. Templets eget presteskap viser til de utvalgtes presteskap, som det åndelige tempel i Guds kongerike. Det er bygd i utbredelsen av levende steiner og hersker over verden i Den Hellige Ånd under Guds herredømme, under Jesus Kristus i tusenårsriket.
Annen Mosebok 29:1-46 [LESES I SIN HELHET]
2Mos 29 omhandler innvielsen av Aron og hans sønner. Offerritualene og seremonien beskrives utførlig.
Messias helliget alle de utvalgte gjennom offerblodet på hans øre fra tornekronen og på hans tå fra spikrene. Han som helliger og de som blir helliget er av én og samme opprinnelse. Alt er betalt for gjennom Messias’ offer, og dette var det som skatten på en halv shekel viste til. Dette kunne bare betales gjennom Messias.
Annen Mosebok 30:1-38 [LESES I SIN HELHET]
I 2Mos 30 får Aron instrukser om hvordan alteret skal lages. Det skal brukes for å brenne søt røkelse konstant. Det må ikke brukes for å brenne noen form for fremmed røkelse, brennoffer, slakt- og drikkeoffer. Aron, som øversteprest, skulle gjøre bot og soning her en gang om året.
De utvalgte som kongelig presteskap skulle salves som hellige med olje fra Den Hellige Ånd.
Gud kaller alle de utvalgte ved navn og setter dem til side for Guds arbeid, i byggingen av hans tempel.
2Mos 31:1-11 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Se, jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme. 3 Og jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid, 4 til å tenke ut kunstverker, til å arbeide i gull og sølv og i kobber 5 og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags arbeid. 6 Og se, jeg har gitt ham til medhjelper Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, og alle de menn som forstår seg på kunst, har jeg gitt visdom i hjertet, så de kan gjøre alt det jeg har sagt deg: 7 sammenkomstens telt, vitnesbyrdets ark og nådestolen over den, og alt som hører teltet til, 8 og bordet med det som hører til, og lysestaken av rent gull med alt som hører til den, og røkofferalteret 9 og brennofferalteret med alt som hører til, og vaskekaret med sitt fotstykke, 10 og embetsdrakten og de hellige klær til Aron, presten, og presteklærne til hans sønner, 11 og salvingsoljen og røkelsen av velluktende krydderier til helligdommen. De skal i ett og alt gjøre slik som jeg har sagt dem.
Israels troskap var ustadig og folket vaklet fordi Gud holdt igjen sin salvede Moses, som han holdt igjen sin salvede Messias. Og folket henfalt til avgudsdyrkelse, da som nå.
Annen Mosebok 32:1-35 [LESES I SIN HELHET]
Gudene i de trossystemene som gikk forut for hendelsene i Annen Mosebok ble representert av øreringer som utgjorde de symbolske fremstillingene av guddommene gjennom sine former. De ble brukt til å forme gullet til Gullkalven, slik at de kunne bli tatt bort fra Israel.
Gullkalven var det sentrale punktet i det gamle religionssystemet, knyttet til dyrkingen av måneguden Sin i sine ulike manifestasjoner. Denne troslæren hadde også sammenheng med tilbedelsen av eiken, samt feiring av jul og påske hos hedningene (jf. studieskriftene The Golden Calf [222] og Opprinnelsen til jul og påske [235]).
Annen Mosebok 33:1-23 [LESES I SIN HELHET]
Herren gir Moses beskjed om å bryte opp og vandre til det forjettede land. En engel skal gå foran dem, deres fiender skal drives ut. Moses oppretter tabernaklet utenfor leiren. Det var her Moses talte til Herren. Han bad om at Guds nærvær måtte være med dem. Moses ble fortalt at intet menneske kan se hans ansikt og fortsatt leve. Til tross for dette fikk Moses se hans ære.
Messias er Herrens ære. Intet menneske har noensinne sett Gud, heller ikke har de sett hans skikkelse, heller ikke har de noensinne hørt hans røst (Joh 1:18, 5:37; 1Tim 6:16; 1Joh 5:20).
Annen Mosebok 34:1-35 [LESES I SIN HELHET]
Lovens to steinplater er erstattet. Moses ber om at folket skal bli tilgitt. Gud skal drive ut deres fiender, men de kan ikke inngå noen pakt med innbyggerne i det landet de vandrer til. De må ødelegge sine altere, knuse sine avbilder, hugge ned sine lunder. De må ikke tilbe noen annen gud. De må ikke gifte seg inn i andre folkeslag, siden de da vil bli tiltrukket av deres guder. De må ikke lage noen avgudsbilder.
Det usyrede brøds høytid må holdes. Alle førstefødte hanner blant dyrene skal tilhøre Gud, bortsett fra det førstefødte hanndyret blant eslene, som skal løses ut med et lam, ellers vil dets nakke bli knekket. Alle førstefødte sønner skal også løses ut, ingen skal stå tomhendt fremfor Gud. Sabbaten, ukefesten og innhøstingsfesten skal holdes. Tre ganger hvert år skal samtlige menn tre frem for Herren, Israels Gud. Da skal Gud drive ut folkene og utvide våre grenser og beskytte vårt land. Pakten mellom Gud og folket er inngått på denne bakgrunn. Moses fastet 40 dager og 40 netter da han skrev de ti budene og pakten.
Teksten her viser til at Guds vilje til å åpenbare seg fremkommer gjennom en gradvis utvidelse til de han kaller og gir myndighet til. Denne ordningen peker mot Messias og hans virksomhet i legemliggjørelsen.
Annen Mosebok 35:1-35 [LESES I SIN HELHET]
Moses gav folket opplæring i loven. Herren krever et offer fra de som har et villig hjerte. De som var villige brakte alt som var påkrevd for Guds arbeid. De med gaver fra Den Hellige Ånd skal utføre fagarbeidet med alt det som er fremskaffet av de villige deltakerne i byggingen av templet.
Tabernaklet ble opprettet fra den første dagen i den første måneden. Denne tidsangivelsen peker mot helliggjørelsen av de utvalgte i henhold til Den hellige kalenderen, og begynner med helliggjørelsen av templet den første måneden. Det at Juda plasserer det nye året i den sjuende og noen ganger i den åttende måneden, forsøker å undergrave denne opprettelsen og prosedyren. Utøvelsen av Rosh Hashanah er en senere rabbinsk tradisjon som ble innført fra Babylon og opprettet i det tredje århundre av nåværende tidsregning. Den ble aldri fulgt i tempelperioden frem til templets ødeleggelse i år 70 e.Kr. (jf. studieskriftet Sanctification of the Temple of God [241], samt R. Samuel. Kohn, The Sabbatarians in Transylvania, ed. Cox tr. McElwain and Rook, CCG Publishing, 1998, jf. Foreword p.v).
Annen Mosebok 40:1-38 [LESES I SIN HELHET]
Når tempelet er bygd, skal Guds ære fylle tabernaklet. Israels barn skal bli veiledet i alle sine handlinger av Den Hellige Ånd under Messias, i ildsøylen og skystøtten.
Offer og gaver
De følgende tekster tar for seg begrepet om offergaver til Gud som tilbedelse, innenfor ordningen av det første budet.
Tredje Mosebok 1:1-17 [LESES I SIN HELHET]
I denne teksten skal offergavene komme fra en hjord eller flokk blant buskapen. Det skal være hanndyr uten lyte, og skal velvillig ofres fremfor Herren. Brennofferet kan også være fugler, f.eks. turtelduer eller unge duer.
Tredje Mosebok 2:1-16 [LESES I SIN HELHET]
Dette avsnittet tar for seg instruksjoner for slaktofferet.
Begrensningene i loven vedrørende førstefødte har kontinuerlig blitt brutt av de falne englene og fiendene til Guds lov.
Tredje Mosebok 3:1-17 [LESES I SIN HELHET]
Dette er instruksene for fredsofferet. Det kan være hann- eller hunndyr fra hjorden eller flokken, og må være uten lyte. Det er en evigvarende forordning at verken blod eller fett kan spises.
Tredje Mosebok 4:1-35 [LESES I SIN HELHET]
Her tar man for seg synd gjennom uvitenhet kontra budene. Bot og soning peker mot Jesus Kristus, men ble hele tiden betraktet som ansvaret til herskerne og individene selv.
Tredje Mosebok 5:14-19 [LESES I SIN HELHET]
Denne teksten tar for seg synd begått av uvitenhet mot Guds hellige ting. Her skal offergaven være en vær uten lyte. Man må også gi oppreisning ved å tilføye en femtedel. Brudd på loven i uvitenhet er likevel et brudd og krever innløsning. Uvitenhet er ingen unnskyldning, og folkene skal være fordømt.
Tredje Mosebok 6:8-30 [LESES I SIN HELHET]
Her gis det videre instrukser angående brennofferet. Ilden skal for alltid brenne på alteret, den skal aldri slukne.
Tredje Mosebok 7:1-38 [LESES I SIN HELHET]
Fortsettelsen av instruksene vedrørende offer og gaver gis her. Helliggjørelsen av presteskapet styres av offer og salvelse i henhold til de ritualer som viser til de utvalgte. Alle offerlover viser til Messias og Israels nye og større ordning, under et utvidet presteskap.
Tredje Mosebok 8:1-36 [LESES I SIN HELHET]
Denne teksten tar for seg innvielsen av Aron og hans sønner.
Det er Gud som bestemmer innholdet i offeret. Han kaller de han vil og tillater ikke utilbørlig bruk av lover og forordninger.
Tredje Mosebok 10:1-20 [LESES I SIN HELHET]
Nadab og Abihu, Arons sønner, ofret en fremmed ild fremfor Gud, og døde. Inntak av vin og sterke drikker før gudstjeneste for Herren i tabernaklet er også forbudt.
Dyreofferet skal inntas på det hellige stedet av Aron, hans sønner og døtre. Det er forklart hvilke spesifikke deler av dyret de kan spise. Hele ordningen med offer og slakting er tilegnet Gud. Derfor er slakting av dyr uten anerkjennelse av Gud i seg selv en synd.
Tredje Mosebok 17:7-9 7 De skal ikke lenger ofre sine slaktoffer til de onde ånder som de driver avgudsdyrkelse med. Dette skal være en evig lov for dem, fra slekt til slekt. 8 Og du skal si til dem: Når noen mann av Israels hus eller av de fremmede som bor blant dem, ofrer et brennoffer eller slaktoffer, 9 og ikke fører det fram til inngangen til sammenkomstens telt for å ofre det til Herren, da skal den mannen utryddes av sitt folk.
Inntaket av kjøtt som ikke er tilegnet Gud, er ikke en synd når slaktingen ikke er under individets kontroll (jf. studieskriftet Vegetarianism in the Bible [183]).
Tredje Mosebok 19:5-8 5 Når dere vil ofre fredsoffer til Herren, da skal dere ofre det slik at han kan ha velbehag i dere. 6 Den dagen dere ofrer det, skal det etes, eller også dagen etter. Men det som blir til overs til den tredje dagen, skal brennes opp med ild. 7 Dersom det etes på den tredje dagen, da er det en styggedom, Herren har da ikke behag i det. 8 Og den som eter det, fører skyld over seg. For han har vanhelliget det som var helliget Herren. Han skal utryddes av sitt folk.
Denne restriksjonen er innlemmet i de generelle offerlovene som ble innført gjennom Messias’ offer.
Alle deler av skapelsen skal være rene og hellige for Herren. De er de utvalgtes ansvar å se til at dette blir gjennomført.
Tredje Mosebok 19:19 Dere skal holde mine lover: Du skal ikke la to slags dyr av ditt fe pare seg med hverandre. Du skal ikke så to slags utsæd på din mark. Det skal ikke komme på deg klær som er vevd av to slags garn.
Tredje Mosebok 19:21-22 21 Men han skal føre sitt skyldoffer fram for Herren, til inngangen til sammenkomstens telt, en skyldoffervær. 22 Med skyldofferværen skal presten gjøre soning for ham for Herrens åsyn, for den synd han har gjort. Så får han tilgivelse for den synd han har gjort.
Gud kontrollerer fortæringen av sin skapning og oppretter lover som verner om omgivelsene og individenes langsiktige velferd.
Tredje Mosebok 19:23-25 23 Når dere kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skal dere holde deres første frukt for uren. I tre år skal de være urene for dere, og dere skal ikke ete av dem. 24 I det fjerde året skal all deres frukt vies til Herren i en gledesfest. 25 Først i det femte året kan dere ete deres frukt – for at de siden kan bære dess mer for dere. Jeg er Herren deres Gud.
Helligheten blant Guds utvalgte folk
Kontrollen med livet og dyrkingen er rettet mot Den eneste sanne Gud, innen hans kalender og ifølge hans lov.
Tredje Mosebok 19:26 Dere skal ikke ete noe med blodet i. Dere skal ikke gi dere av med å tyde varsler eller spå av skyene.
Vi skal ikke beskjeftige oss med dødningemanere eller trollmenn og bli besmittet av dem.
Tredje Mosebok 19:31 Dere skal ikke vende dere til dødningemanere og ikke gå til spåmenn, så dere gjør dere urene ved dem. Jeg er Herren, deres Gud.
Tredje Mosebok 20:27 Når det i en mann eller en kvinne er en dødningemanerånd eller en spådomsånd, da skal de dø. De skal steines. Deres blod være over dem.
Femte Mosebok 18:9-14 9 Når du kommer til det landet Herren din Gud gir deg, skal du ikke ta etter disse folks motbydelige skikker. 10 Det skal ikke finnes hos deg noen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden. Heller ikke noen som gir seg av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann. 11 Heller ikke noen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen spåmann, ingen som gjør spørsmål til de døde. 12 For hver den som gjør slikt, er en styggedom for Herren. Og for disse motbydelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for deg. 13 Ustraffelig skal du være for Herren din Gud. 14 For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på tegntydere. Men deg har Herren din Gud ikke tillatt slikt.
Påbudet er tydelig: Spådom ved astrologi, åndemaning og annen trolldom er forbudt, og straffen er fangenskap eller eksil. Ingen tegn på deres trossystem skal finnes hos oss.
Tredje Mosebok 19:27 Dere skal ikke rundskjære håret, heller ikke skal du klippe ditt skjegg kort.
Tredje Mosebok 19:28 Dere skal ikke skjære dere i kjøttet av sorg over en avdød, og ikke brenne inn skrifttegn på dere. Jeg er Herren.
Vi skal ikke ofre til dem og deres barbariske riter, hvor man kunne bevitne ofring av barn samt kannibalistiske skikker (jf. studieskriftene The Golden Calf [222]; Opprinnelsen til jul og påske [235] og The Messages of Revelation 14 [270]).
Tredje Mosebok 20:1-7: 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Du skal si til Israels barn: Om noen av Israels barn eller noen av de fremmede som bor i Israel, gir noen av sine barn fra seg til Molok, han skal dø. Folket i landet skal steine ham. 3 Jeg vil sette mitt åsyn mot den mannen og utrydde ham av hans folk fordi han har gitt sitt barn fra seg til Molok og gjort min helligdom uren og vanhelliget mitt hellige navn. 4 Om folket i landet lukker øynene til og ikke straffer en slik mann med døden når han gir sitt barn fra seg til Molok, 5 da vil jeg sette mitt åsyn mot denne mannen og hans slekt. Ham og alle dem som følger ham i å drive avgudsdyrkelse med Molok, vil jeg utrydde av deres folk. 6 Når noen vender seg til dødningemanere og spåmenn og driver utroskap med dem, da vil jeg sette mitt åsyn mot den mannen og utrydde ham av hans folk. 7 Dere skal hellige dere og være hellige, for jeg er Herren deres Gud.
Vårt folk og vårt presteskap skal være hellige.
Tredje Mosebok 21:1-24 1 Herren sa til Moses: Tal til prestene, Arons sønner, og si til dem: En prest skal ikke gjøre seg uren blant sitt folk ved å røre et lik, 2 unntagen det er hans nærmeste slekt – hans mor, hans far, hans sønn, hans datter, hans bror 3 eller hans ugifte søster, som ennå hører til slekten og ikke er blitt noen manns hustru, ved henne kan han gjøre seg uren. 4 Han skal ikke gjøre seg uren som ektemann, så han vanhelliger seg blant sitt folk. 5 De skal ikke rake seg skallet på noen del av hodet og ikke klippe skjegget kort og ikke skjære seg i kjøttet. 6 De skal være hellige for sin Gud og ikke vanhellige sin Guds navn. For de bærer fram Herrens ildoffer, sin Guds mat. Derfor skal de være hellige. 7 En skjøge eller en kvinne som er vanæret, skal de ikke ta til ekte. Heller ikke en kvinne som hennes mann har skilt seg fra. For presten er hellig for sin Gud. 8 Du skal holde ham hellig, for han bærer fram din Guds mat. Han skal være hellig for deg, for jeg, Herren, som helliger dere, er hellig. 9 Dersom en prests datter vanhelliger seg ved å drive hor, så vanhelliger hun sin far. Hun skal brennes med ild. 10 Den som er yppersteprest blant sine brødre, han som har fått salvingsoljen utøst over sitt hode, og som er innviet og har ikledd seg de hellige klær, han skal ikke gå med uflidd hår og ikke sønderrive sine klær. 11 Han skal ikke gå inn til noe lik, ikke engang ved sin far eller sin mor skal han føre urenhet over seg. 12 Han skal ikke gå ut av helligdommen for ikke å vanhellige sin Guds helligdom. For innvielsen han fikk ved sin Guds salvingsolje, er over ham. Jeg er Herren. 13 Til hustru skal han ta en ren jomfru. 14 En enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge – noen slik må han ikke gifte seg med. Bare en jomfru av sitt folk skal han ta til hustru. 15 Han skal ikke vanhellige sin ætt blant sitt folk. For jeg er Herren, som helliger ham. 16 Og Herren talte til Moses og sa: 17 Tal til Aron og si: Ingen av din ætt, verken nå eller i kommende tider, som har noe lyte, skal tre nær for å bære fram sin Guds mat. 18 Ingen som har noe lyte, skal tre nær, ingen som er blind eller halt eller har noe ansiktslyte eller et lem som er for stort, 19 ingen som har brukket fot eller hånd, 20 ingen som er pukkelrygget eller dverg eller har en hvit flekk på øyet eller har skabb eller noe annet utslett, eller som har fått sine stener knust. 21 Ingen av presten Arons ætt som har noe lyte, skal tre nær for å bære fram Herrens ildoffer. Han har et lyte, han skal ikke tre nær for å bære fram sin Guds mat. 22 Han kan få ete sin Guds mat, både av de høyhellige og av de hellige gaver, 23 men han må ikke gå fram til forhenget og ikke tre nær til alteret, fordi han har et lyte, han skal ikke vanhellige mine helligdommer. For jeg er Herren, som helliger dem. 24 Moses sa dette til Aron og hans sønner, og til alle Israels barn.
Tredje Mosebok 21:1-6 1 Herren sa til Moses: Tal til prestene, Arons sønner, og si til dem: En prest skal ikke gjøre seg uren blant sitt folk ved å røre et lik, 2 unntagen det er hans nærmeste slekt – hans mor, hans far, hans sønn, hans datter, hans bror 3 eller hans ugifte søster, som ennå hører til slekten og ikke er blitt noen manns hustru, ved henne kan han gjøre seg uren. 4 Han skal ikke gjøre seg uren som ektemann, så han vanhelliger seg blant sitt folk. 5 De skal ikke rake seg skallet på noen del av hodet og ikke klippe skjegget kort og ikke skjære seg i kjøttet. 6 De skal være hellige for sin Gud og ikke vanhellige sin Guds navn. For de bærer fram Herrens ildoffer, sin Guds mat. Derfor skal de være hellige.
Tredje Mosebok 21:10-12 10 Den som er yppersteprest blant sine brødre, han som har fått salvingsoljen utøst over sitt hode, og som er innviet og har ikledd seg de hellige klær, han skal ikke gå med uflidd hår og ikke sønderrive sine klær. 11 Han skal ikke gå inn til noe lik, ikke engang ved sin far eller sin mor skal ha føre urenhet over seg. 12 Han skal ikke gå ut av helligdommen for ikke å vanhellige sin Guds helligdom. For innvielsen han fikk ved sin Guds salvingsolje, er over ham. Jeg er Herren.
Det faktum at ypperstepresten sønderrev sine klær da han hadde å gjøre med Jesus Kristus, skulle vise at yppersteprestembetet var blitt tatt bort fra Levi og gitt til Messias og de utvalgte, etter Melkisedeks ordning.
Tabernaklet og skuebrødet
Hele symbolikken med tabernaklet peker i retning av kirkens åndelige forhold til Gud i Den Hellige Ånd i de siste dagene (jf. studieskriftet The Day of the Lord and the Last Days [192]). Juda stamme var blind for symbolikken og mislyktes dermed i å tre inn i denne endringsprosessen i nesten to tusen år, bortsett fra på et individuelt plan.
Tredje Mosebok 24:1-9 [LESES I SIN HELHET]
Lampene i templet skal brenne kontinuerlig. Dette er prestenes ansvar. Skuebrødet skal settes på bordet i to rader med røkelse. Hver sabbat skal det settes frem på rett måte for Herren. Skuebrødet ble satt frem for Herren hver sabbat, og det stod som et minnesmerke for nasjonen ved at det var plassert i stammer under ledere for Guds kongerike. Denne seremonien så fremover mot beviset på Den Hellige Ånd i de utvalgte, blant Israels stammer, som Guds tempel.
Gud beordret lojalitet og forbød offer til avguder (jf. Law and the Second Commandment [255]). Ordet til den levende Gud beskriver straffen for brudd på pakten. Dersom man ikke overholder Guds lov og tilber ham, skal straffen være pest, sykdom, plager, krig og fangenskap.
Tredje Mosebok 26:1-46 1 Dere skal ikke gjøre dere avguder og ikke reise opp utskårne bilder eller støtter. Og dere skal ikke sette opp steiner med bilder i deres land for å tilbe ved dem. For jeg er Herren deres Gud. 2 Mine sabbater skal dere holde, og min helligdom skal dere ha ærefrykt for. Jeg er Herren. 3 Dersom dere vandrer i mine lover og tar vare på mine bud og holder dem, 4 da vil jeg gi dere regn i rette tid. Jorden skal gi sin grøde, og markens trær skal gi sin frukt. 5 Tresketiden skal vare hos dere like til vinhøsten. Og vinhøsten skal vare til kornet blir sådd. Dere skal ete dere mette av brødet som dere har dyrket, og bo trygt i deres land. 6 Jeg vil gi dere fred i landet. Dere skal hvile i ro, og ingen skal forferde dere. Jeg vil utrydde de ville dyr av landet, og sverdet skal ikke fare gjennom deres land. 7 Dere skal forfølge deres fiender, og de skal falle for deres sverd. 8 Fem av dere skal forfølge hundre, og hundre av dere skal forfølge ti tusen, og deres fiender skal falle for deres sverd. 9 Jeg vil vende meg til dere og gjøre dere fruktbare og tallrike, og jeg vil holde min pakt med dere. 10 Dere skal ha gammel grøde å ete inntil dere må føre den bort for den nye grødens skyld. 11 Jeg vil sette min bolig midt iblant dere, og jeg skal aldri forkaste dere. 12 Jeg vil vandre midt iblant dere. Jeg vil være deres Gud, og dere skal være mitt folk. 13 Jeg er Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt, for at dere ikke mer skulle være egypternes treller, og jeg brøt i stykker stengene i åket som lå på dere og lot dere gå oppreist. 14 Men dersom dere ikke lyder meg og ikke holder alle disse bud, 15 dersom dere forakter mine forskrifter, og dersom dere forkaster mine lover, så dere ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt, 16 da vil også jeg gjøre slik mot dere: Jeg vil hjemsøke dere med redsler, med sott som tærer og feber som brenner, så deres øyne slokner og sjelen vansmekter. Til ingen nytte skal dere så deres utsæd, deres fiender skal ete den. 17 Jeg vil sette mitt åsyn mot dere, og deres fiender skal slå dere. De som hater dere, skal herske over dere. Og dere skal flykte selv om ingen forfølger dere. 18 Dersom dere enda ikke lyder meg, da vil jeg tukte dere sju ganger mer for deres synder. 19 Jeg vil bryte ned den styrke som dere er så stolte av. Jeg vil gjøre himmelen over dere som jern og jorden under dere som kobber. 20 Til ingen nytte skal dere fortære deres kraft. Landet skal ikke gi sin grøde, og trærne i landet skal ikke gi sin frukt. 21 Dersom dere enda står meg imot og ikke vil lyde meg, da vil jeg slå dere sju ganger mer, som deres synder fortjener. 22 Jeg vil sende ville dyr mot dere. De skal røve barna fra dere, ødelegge kveget og gjøre dere få, og veiene skal bli øde. 23 Dersom dere enda ikke lar dere tukte av meg, men står meg imot, 24 da vil også jeg stå dere imot og slå dere sju ganger mer for deres synder. 25 Jeg vil føre over dere et sverd som hevner pakten. Og om dere samler dere i byene, da vil jeg sende pest iblant dere. Og dere skal gis i fiendens hånd. 26 Når jeg bryter i stykker brødets stav for dere, da skal ti kvinner bake brød i én ovn, og gi dere brød igjen etter vekt. Og dere skal ete og ikke bli mette. 27 Dersom dere enda ikke lyder meg, men står meg imot, 28 da vil også jeg stå dere imot i vrede og tukte dere sju ganger mer for deres synder. 29 Dere skal ete kjøttet av deres egne sønner og døtre. 30 Jeg vil ødelegge offerhaugene deres og utrydde solstøttene. Jeg vil kaste deres døde kropper oppå de døde kroppene av deres motbydelige avguder. Og min sjel skal vemmes ved dere. 31 Jeg vil gjøre deres byer til en ørken og legge deres helligdommer øde. Og jeg vil ikke nyte vellukten av deres offer. 32 Jeg vil legge landet øde, så deres fiender som bor der, skal forferdes over det. 33 Men dere vil jeg spre blant hedningene. Med draget sverd vil jeg forfølge dere. Dere land skal bli øde og deres byer en ørken. 34 Da skal landet gjøre godt igjen for sine sabbatsår hele den tid det ligger øde, mens dere er i deres fienders land. Da skal landet hvile og gjøre godt igjen for sine sabbatsår. 35 Hele den tid det ligger øde, skal det ha hvile, den hvile som det ikke fikk i sabbatsårene mens dere bodde der. 36 Og de som blir igjen av dere, dem vil jeg gi et motløst hjerte i sine fienders land, så lyden av et løvblad for vinden vil jage dem. De skal flykte som en flykter for sverd, og falle skjønt ingen forfølger dem. 37 De skal falle, den ene over den andre, som for sverd, skjønt ingen forfølger dem. Og dere skal ikke holde stand mot fiendene. 38 Dere skal gå til grunne blant hedningene, og deres fienders land skal fortære dere. 39 De som blir igjen av dere, skal visne bort i fiendenes land for sin misgjernings skyld. Også for sine fedres misgjerninger, som hviler på dem, skal de visne bort. 40 Da skal de bekjenne sin misgjerning og sine fedres misgjerning, som de gjorde i sin troløshet mot meg. De skal bekjenne at de stod meg imot. 41 Derfor stod også jeg dem imot og førte dem inn i deres fienders land. - Ja, da skal deres uomskårne hjerte ydmyke seg, og de skal bøte for sin misgjerning. 42 Og så vil jeg komme i hu min pakt med Jakob, og min pakt med Isak og min pakt med Abraham vil jeg komme i hu. Og landet vil jeg komme i hu. 43 Men først skal de ha forlatt landet. Det skal gjøre godt igjen for sine sabbatsår, mens det ligger øde og forlatt av dem. Og de skal bøte for sin misgjerning, fordi de foraktet mine lover og forkastet mine bud. 44 Men selv da, når de er i sine fienders land, vil jeg ikke støte dem bort og avsky dem, så jeg skulle tilintetgjøre dem og bryte min pakt med dem. For jeg er Herren deres Gud. 45 Til gagn for dem vil jeg komme i hu pakten med fedrene, som jeg førte ut av landet Egypt midt for hedningenes øyne for å være deres Gud. Jeg er Herren. 46 Dette er de forskrifter og de bud og de lover som Herren satte mellom seg og Israels barn ved Moses på Sinai berg.
Gud lovet Israel beskyttelse og regn i rett tid, hvis de overholdt loven.
Frelse står i forhold til alder og evne når den skal prissettes. Gud gjør alle i stand til å tre inn i kongeriket, i forhold til evnen til å arbeide og tjene. Han som har mye, må også forvente at det kreves mye av ham.
Tredje Mosebok 27:1-34 [LESES I SIN HELHET]
Tredje Mosebok 27:1-34 tar for seg løfter som gis, samt inndelingen av mennesker, dyr og land til tjeneste for Gud, og gjenløsningen som følger av slike gaver. Verdien fastsettes av en prest. Lovene som gjelder jubelårene i forhold til land som er tildelt, blir forklart. Den førstefødte i hjorden eller flokken tilhører allerede Gud, og kan dermed ikke helliggjøres. En femtedel av verdien blir lagt til prisen for gjenløsning.
Levi i templet
Presteskapet er ansvarlig for oppføringen og forflytningen av tabernaklet. Dette ansvaret overføres til de utvalgtes presteskap som gjennom sitt arbeid er ansvarlig for oppføringen av templet som består av levende byggesteiner.
Fjerde Mosebok 1:47-54 47 Men levittene etter sin fedrestamme ble ikke mønstret sammen med dem. 48 For Herren talte til Moses og sa: 49 Bare Levi stamme skal du ikke mønstre, og over dem skal du ikke oppta manntall sammen med de andre Israels barn. 50 Men du skal sette levittene over vitnesbyrdets tabernakel og over alle dets redskaper og over alt som hører til. De skal bære tabernaklet og alle dets redskaper, og de skal tjene ved tabernaklet og slå leir omkring det. 51 Når tabernaklet skal bryte opp, skal levittene ta det ned, og når tabernaklet skal slå leir, skal levittene reise det opp. Kommer det noen fremmed nær det, skal ha dø. 52 Israels barn skal slå opp sine telt, hver i sin leir og hver ved sitt banner, hær for hær. 53 Men levittene skal slå opp sine telt rundt omkring vitnesbyrdets tabernakel, for at det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet. Levittene skal ta seg av det som er å gjøre ved vitnesbyrdets tabernakel. 54 Og Israels barn gjorde dette, de gjorde i ett og alt slik som Herren hadde befalt Moses.
De utvalgte er atskilt fra folket ved fødselsrett, og nå kan de vantro bli frelst, ettersom de bringes inn i Israel som en del av nasjonen også som Guds tempel.
Fjerde Mosebok 2:33 Men levittene ble ikke mønstret sammen med de andre Israels barn, slik som Herren hadde befalt Moses.
Oppdelingen av presteskapet fant sted rundt det hellige stedet, i henhold til symbolikken til selve tabernaklet. Hver av funksjonene hadde forbindelse med betydningen av plasseringen og oppbyggingen av tabernaklet.
Fjerde Mosebok 3:1-51 [LESES I SIN HELHET]
Fjerde Mosebok 3 tar for seg generasjonene til Aron og Moses. Antallet levitter, familiene, ansvar og forpliktelser forklares. Levittene var Herrens. De førstefødte i Israel var blir opptelt, og en gjenløsningsavgift var pålagt. Gjenløsningen av de førstefødte representerte de utvalgte, som ble gjenløst og gitt til presteskapet under Messias. Levi pekte mot og opprettet den innerste kretsen blant presteskapet i stammene. De utvalgte ble kalt og utnevnt gjennom sin renselse ved fødselen.
Ordningen ble opprettet for å muliggjøre at en person kunne settes til side som nasireere, og dette viste også til de utvalgte. Dette systemet kunne ikke i seg selv føre til frelse, og gjorde det heller ikke. Johannes’ dåp var ikke tilstrekkelig for å tildele ham Den Hellige Ånd, selv om han hadde vært nasireer helt fra fødselen av, som sønn av en øversteprest.
Fjerde Mosebok 6:1-27 [LESES I SIN HELHET]
Loven om nasireere forklares i denne teksten.
Fjerde Mosebok 4:1-49 [LESES I SIN HELHET]
Sønnene til Kahat, Gerson og Merari regnes å være i alderen tretti til femti år, og har fått tildelt sine oppgaver i tabernaklet.
Presteskapet til Melkisedek er uten genealogi og uten begynnelsesdag eller sluttår. De utvalgtes presteskap under Messias er uten mor og far som avstamning, og uten dager for begynnelse eller slutt (Heb 7:1-10). Presteskapet fortsetter etter døden og frem til gjenoppstandelsen, mens Levi derimot opphører som følge av fysiske år (50 år innen tempelordningen), og går til den andre oppstandelsen, såfremt de ikke, spesifikt skilt ut av Den Hellige Ånd i profetene, går til den første oppstandelsen.
Fjerde Mosebok 7:1-89 [LESES I SIN HELHET]
Fjerde Mosebok kapittel 7 tar for seg offergavene til Israels stammer, tilegnet tabernaklet, i tilbedelsen av den eneste sanne Gud. De totale offergavene er samlet inn fra stammene, i henhold til antallet i den himmelske hærskare, og betydningen av gavene har også forbindelse med hærskaren. Hvert offer viser til denne ordningen, og de årlige, månedlige og ukentlige ofrene viser til de utvalgte som de 144 000, hvor den store skaren var representert av kveldsofferet.
Også lampene har betydning for denne ordningen.
Fjerde Mosebok 8:1-4 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til Aron og si til ham: Når du setter lampene opp, skal alle sju lampene kaste lyset rett fram for lysestaken. 3 Og Aron gjorde slik. Han satte lampene opp så de kastet lyset rett fram for lysestaken, slik som Herren hadde befalt Moses. 4 Lysestaken var laget av hamret gull. Både foten og blomstene var hamret arbeid. Etter det bilde Herren hadde vist Moses, hadde han laget lysestaken.
Fjerde Mosebok 8:5-26 [LESES I SIN HELHET]
Renselsen og helliggjørelsen av levittene omhandles i denne teksten. Tjenesten for Gud i templet ble utført gjennom hardt arbeid, mens man var i alderen 25 til 50 år, og fra 50 år og oppover drev man kun med undervisning. Man begynte å jobbe med undervisning i templet fra og med 30-årsalderen. I alderen 25 til 30 tjenestegjorde man og studerte for å bli lærer.
Gud sikrer velferden til sitt folk. Klagemål er krenkende.
Fjerde Mosebok 11:1-35 [LESES I SIN HELHET]
Folk klaget over mangel på kjøtt under utvandringen. De ble gitt manna. Dette forutså den lange perioden på førti år i villmarken, og brødet og vannet til de utvalgte ville bli sikret. Moses bad til Gud om at byrden med å lede Israel var altfor tung for ham. De sytti eldste i Israel ble til Sanhedrin. Opprettelsen av de sytti med ånden som hvilte på Moses, pekte mot Messias og de sytti utvalgte som ble de nye eldste i Israel, og som ble sendt ut to og to, noe som også skjedde med de tolv (jf. Luk 10:1, 17).
Israels barn fikk vaktler da de klaget over at de ikke hadde kjøtt, men kjøttet var for harskt for dem da de fikk det, og ettersom de var grådige, døde mange. Dette har en åndelig konnotasjon. Poenget er at Gud gav Israel føde slik de var i stand til å motta den, og de som ikke var i stand til dette, døde. Begrepet her viser også til Den Hellige Ånds kraft, og forståelsen av Guds mysterier (jf. studieskriftet The Mysteries of God [131]).
Gud gav Israel muligheten til å komme inn i det forjettede land til å begynne med, men de avslo dette. De skulle også gjøre dette i Messias’ tid, da de fikk muligheten, men Juda og Levi avslo det til og med etter hans gjenoppstandelse.
Fjerde Mosebok 13:1-33 [LESES I SIN HELHET]
Tolv menn ble sendt ut for å se det forjettede land og deretter vende tilbake og fortelle om det. Beretningen deres viser en fullstendig mangel på tro på Gud.
Fjerde Mosebok 14:1-45 [LESES I SIN HELHET]
Israels manglende tro talte mot dem. Forsamlingen var redd og klaget på Moses og Aron. Josva og Kaleb, som var de eneste som trodde, var ikke i stand til å overbevise folket om at de burde og kunne ta opp sin arverett gjennom troen. Gud var sint på dem, og det var kun gjennom bønnene til Moses at de ikke ble utslettet da. Folket ble da dømt til å vandre i villmarken i førti år på grunn av sin manglende tro. Bare Kaleb og Josva skulle få tillatelse til å komme inn i det forjettede land.
Moses ble testet og sviktet ikke. Gud hadde opprettet sin ordning og sitt presteskap og sitt folk, og han arbeidet med dem slik at vi i de siste dagene skal kunne forstå hva som vil komme til å skje. Juda ble tildelt førti år til anger etter Messias’ død, men de angret ikke, og dermed ble de ødelagt og sendt i fangenskap (jf. The Sign of Jonah and the History of the Reconstruction of the Temple [013]).
Hele ordningen med tilbedelse og offer skal være ensartet, både for de vantro og for de innfødte israelitter.
Fjerde Mosebok 15:1-41 [LESES I SIN HELHET]
I Fjerde Mosebok kapittel 15 gjentas gavene og ofrene som skal gis når man trer inn i det forjettede land. Straffen for brudd på sabbaten er døden. Klærne skal kantes med blå bånd som en påminnelse om budene.
Herren befaling er at Israel skal bære et symbol på de ti budene som skal være skrevet i hjertene deres.
Femte Mosebok 22:12 Du skal gjøre deg dusker på de fire kantene av kappen som du dekker deg med.
Juda har forvrengt denne lovgivningen, og gjort det til hvite frynser på et underplagg.
Fjerde Mosebok 16:1-50 [LESES I SIN HELHET]
Korahs opprør omtales i kapittel 16. Alle som deltok i opprøret døde. Hjemsøkelsen opphørte da Aron stod mellom de døde og de levende. Denne handlingen symboliserte presteskapets forbønn for folket, og pekte mot kirken og dens roller og funksjoner. Dette opprøret til Israels sønner begynte faktisk med presteskapet og Israels herskere. Dette frafallet skulle skje igjen blant stammene gjentatte ganger, både i Israel og blant kirkene etter spredningen, helt opp til vår tid.
Fjerde Mosebok 17:1-13 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til Israels barn, og få tolv staver av dem, en stav for hver stamme. Av hver stammehøvding skal du få en stav, og på den skal du skrive hans navn. 3 Og Arons navn skal du skrive på Levis stav. Det skal være én stav for hvert overhode over deres stammer. 4 Og du skal legge dem i sammenkomstens telt foran vitnesbyrdet, der hvor jeg kommer sammen med dere. 5 Da skal det skje at staven til den mann som jeg utvelger, skal spire. Så får jeg vel fred for Israels barns knurr, som de plager dere med. 6 Så talte Moses til Israels barn, og alle høvdingene gav ham hver sin stav. Det var én stav for hver stamme, i alt tolv staver. Og Arons stav var mellom de andres. 7 Moses la så stavene ned for Herrens åsyn i vitnesbyrdets telt.
De tolv stavene under Arons stav er relatert til de tolv stammene under dommerne, samt til apostlene. Grunnleggelsen av Guds by hviler på disse tolv apostlene og deres gjerninger (jf. Åp 21:10-14).
8 Da Moses dagen etter kom inn i vitnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav, den som var for Levis hus, hadde spirt. Den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler. 9 Da bar Moses alle stavene ut fra Herrens åsyn og viste dem til alle Israels barn. Og de så dem og tok hver sin stav. 10 Og Herren sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vitnesbyrdet så den kan gjemmes som et tegn for de gjenstridige. Du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det. Ellers skal de dø. 11 Og Moses gjorde så, han gjorde som Herren hadde befalt ham. 12 Men Israels barn sa til Moses: Se, vi omkommer! Vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen! 13 Enhver som kommer nær – som kommer nær til Herrens tabernakel, han må dø. Skal vi da omkomme alle sammen?
Den urett som begås på det hellige stedet blir båret av lederskapet, og dette er sant for det levende templet.
Fjerde Mosebok 18:1-32 [LESES I SIN HELHET]
De utvalgte sendes ut i verden som får blant ulver, og denne arveprosessen blant levittene gjelder på samme måte blant de utvalgte. De utvalgte er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap og et hellig folk (1Pet 2:9).
Moses ble forhindret fra å komme inn i landet fordi han slo på klippen. Han og Aron døde utenfor Israel, for å minne oss om at vi skulle være en del av den første oppstandelsen og dra inn i Israel med Moses som åndelige vesener. Hvis Moses hadde dødd i Israel, ville folket ha laget avgudsbilder og fetisjer av levningene hans. Det var av denne grunn erkeengelen Mikael kjempet mot Satan over Moses’ kropp (Jud 9).
Fjerde Mosebok 20:1-14 [LESES I SIN HELHET]
Vi ser ut fra denne teksten at motstand mot Herrens folk medfører straff.
Fjerde Mosebok 20:14-29 [LESES I SIN HELHET]
Som kana’aneerne dømte, slik ble de dømt.
Fjerde Mosebok 21:1-35 [LESES I SIN HELHET]
Israel beseiret kana’aneerne, men mistet senere motet og beklaget seg til Gud igjen. Gud sendte da giftige slanger som straff. Moses bad til Gud og laget den såkalte kobberslangen som skulle helbrede dem. Denne gjenstanden var egentlig en seraf. Serafen var et overnaturlig vesen med seks vinger, og det overnaturlige aspektet ved denne virksomheten har gått tapt i oversettelsene.
Gud beskyttet Israel og førte dem til sin arvedel. Det fant sted en systematisk fjerning av de stammene som truet Israel. Israels arvedel ble gjennom denne prosessen utvidet til bortenfor Jordan. Dette pekte mot de siste dager samt de utvalgtes handlinger. Israel ble imidlertid ført på villspor mot avgudsdyrkelsen av falske prester, som søkte etter å ødelegge dem.
Bileams profeti
Fjerde Mosebok 22:1-41 [LESES I SIN HELHET]
I Fjerde Mosebok 22 ser vi at Israel slo leir på Moabs ødemarker på den andre siden av Jordan midt imot Jeriko. Moab var redde for Israels folk, siden de var så mange. Moabittene sendte bud på Bileam, sønn av Beor, for å forbanne israelittene. Offergavene til Bileam var utformet for å underminere Israel, som skulle beskyttes gjennom Guds sju ånder, noe vi også kan se i de sju kirkenes engler.
Fjerde Mosebok 23:1-30 [LESES I SIN HELHET]
Denne profetien er av varig betydning siden den har å gjøre med Guds anvisninger for profetene angående beskyttelse og velsignelse av Israel. Den hører også sammen med doktrinene om undervisning for penger, samt misbruk av bibelsk lov for å tjene penger, noe som nærmest skulle komme til å bli en genetisk sykdom blant Israels presteskap, og som det skulle bli for nasjonene.
Fjerde Mosebok 24:1-25 1 Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulle velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, slik han hadde gjort de to første gangene, men han vendte seg mot ørkenen. 2 Og Bileam løftet sine øyne og så Israel leiret etter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham 3 og han stemte i sitt kvad: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen med lukket øye, 4 så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra Den Allmektige – sunket til jorden med opplatt øye: 5 Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! 6 Som vide daler, som hager ved en elv, som aloëtrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet! 7 Vann tømmes ut av hans kar, hans utsæd får rikelig vann. Mektigere enn Agag skal hans konge være, opphøyet skal hans kongerike være! 8 Gud førte ham ut fra Egypt, styrke har han som en villokse. Han skal fortære hedningefolk som står ham imot, knuse deres ben og gjennombore dem med sine piler. 9 Han legger seg, han hviler som en løve, som en løvinne. Hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner deg, og forbannet den som forbanner deg. 10 Da ble Balaks vrede opptent mot Bileam, og han slo hendene sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte deg hit for å forbanne mine fiender, og nå har du velsignet tre ganger! 11 Far nå hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise deg ære, men du ser at Herren har nektet deg den. 12 Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til dine sendebud: 13 Om Balak gav meg sitt hus fullt av sølv og gull, kunne jeg ikke gjøre noe mot Herrens ord og handle etter mitt eget hjerte, verken godt eller ondt. Jeg kan ikke tale annet enn det Herren sier. 14 Se, jeg vender nå hjem til mitt folk. Men la meg først varsle deg om hva dette folket skal gjøre med ditt folk i de siste dager. 15 Og han stemte i sitt kvad og sa: Så sier Bileam, Beors sønn. Så sier mannen med lukket øye. 16 Så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra Den Høyeste. Han som skuer syner fra Den Allmektige, sunket til jorden med opplatt øye. 17 Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel. Han knuste Moabs tinninger og utryddet ufredsætten. 18 Edom blir ham underlagt, Se’ir, hans fiende, blir ham underlagt. Stort velde vinner Israel. 19 En hersker går ut fra Jakob, han utrydder dem som har reddet seg inn i byene. 20 Så fikk han se amalekittene. Da begynte han å fremsi sitt kvad: Det første blant hedningefolkene er Amalek, men til sist skal han gå til grunne. 21 Så fikk han se kenittene, og han sa fram sitt kvad: Fast er din bolig, på berget har du bygd ditt rede, 22 men likevel skal Ka’in bli ødelagt når Assur fører deg bort i fangenskap. 23 Så stemte han igjen i med sitt kvad og sa: Ve! Hvem skal bli i live når Gud lar dette skje? 24 En flåte av skip kommer fra Kittims kyst. De underkuer Assur. De underkuer Eber. Men også de skal gå til grunne. 25 Så stod Bileam opp og vendte hjem igjen. Og Balak drog også sin vei.
Profetien har sammenheng med Israels fangenskap i Assyria samt utslettelsen av Eber. De siste dagers ødeleggelser og krigene ved tidens ende blir også skissert i denne enkle sekvensen (jf. The Doctrine of Balaam and Balaam’s Prophecy [204]). Resultatet er tydelig.
Fjerde Mosebok 25 1-18 1 Mens Israel oppholdt seg i Sittim, begynte folket å drive utukt med Moabs døtre, 2 som innbød folket til offermåltidene for sine guder. Og folket åt og tilbad deres guder. 3 Israel holdt seg til Ba’al-Peor. Da ble Herrens vrede opptent mot Israel. 4 Og Herren sa til Moses: Ta alle lederne i folket og la dem nagle til pælen under solen for Herren, for at Herrens brennende vrede kan vendes bort fra Israel. 5 Og Moses sa til Israels dommere: Hver av dere skal slå i hjel dem av sine folk som har holdt seg til Ba’al-Peor! 6 Da kom en mann av Israels barn med en midianittisk kvinne. Han førte henne inn blant sine brødre, like for øynene på Moses og hele Israels menighet, mens de satt og gråt ved inngangen til sammenkomstens telt. 7 Da Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, så det, steg han fram av menigheten. Han tok et spyd i hånden. 8 Så gikk han etter den israelittiske mannen inn i det innerste rommet i teltet. Der stakk han spydet gjennom dem begge, både den israelittiske mannen og kvinnen, så det gikk inn i hennes liv. Da stanset sotten og vek fra Israels barn. 9 De som døde i sotten, var tjuefire tusen. 10 Og Herren talte til Moses og sa: 11 Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har vendt min vrede bort fra Israels barn. For han brant av min nidkjærhet blant dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet. 12 Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel. 13 Med ham og hans etterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn. 14 Men navnet på den drepte israelittiske mannen, han som ble drept sammen med midianittiske kvinnen, var Simri, sønn av Salu, høvding for en familie blant simeonittene. 15 Og den drepte midianittiske kvinnens navn var Kosbi, datter av Sur. Han var høvding for en stammefamilie blant midianittene. 16 Og Herren talte til Moses og sa: 17 Angrip midianittene og slå dem! 18 For de angrep dere og la svikefulle planer mot dere, da dette hendte med Peor og med Kosbi, deres søster, den midianittiske fyrstens datter, hun som ble drept den gang sotten kom over dere for Peors skyld.
Midian skulle også gå til grunne som følge av sitt forfall til avgudsdyrking.
I det daglige offeret ble lammene sendt fram og ofret to og to, som med alle de utvalgte. Derfor er den store skaren i Johannes’ åpenbaring 7:9 ff relatert til det daglige offeret.
Fjerde Mosebok 28:1-31 1 Og Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til Israels barn og gi dem dette påbud: Mitt offer, min mat, mine ildoffer, som er til velbehagelig duft for meg, skal dere akte på å bære fram for meg til fastsatt tid. 3 Du skal si til dem: Dette er det ildoffer som dere skal bære fram for Herren hver dag: To årsgamle lam uten lyte til et stadig brennoffer. 4 Det ene lammet skal du ofre om morgenen, det andre skal du ofre mellom de to aftenstunder. 5 Som matoffer skal du ofre tiendedelen av en efa fint mel blandet med fjerdedelen av en hin olje av knuste oliven. 6 Dette er det stadige brennoffer, det samme som ble ofret ved Sinai berg til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. 7 Drikkofferet som hører til det første lammet, skal være fjerdedelen av en hin. I helligdommen skal du ofre drikkoffer av sterk drikk til Herren. 8 Det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstunder. Du skal ofre det med det samme matoffer som om morgenen og med det samme drikkoffer. Det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. 9 På sabbatsdagen skal du ofre to årsgamle lam uten lyte og som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje, og drikkofferet som hører til. 10 Dette er sabbatsbrennofferet, det som skal bæres fram hver sabbat, i tillegg til det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. 11 Den første dagen i hver måned skal dere ofre til Herren et brennoffer: to unge okser og en vær og sju årsgamle lam uten lyte. 12 Til matoffer skal dere ofre for hver okse tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje, og til væren to tiendedeler fint mel blandet med olje, 13 og for hvert lam en tiendedel fint mel blandet med olje. Da er det et brennoffer til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. 14 Drikkofrene som hører til, skal være en halv hin vin for hver okse og tredjedelen av en hin til væren og fjerdedelen av en hin for hvert lam. Dette er månedsbrennofferet, som skal bæres fram hver nymånedag i året. 15 Det skal også ofres en geitebukk som syndoffer til Herren, i tillegg til det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. 16 I den første måneden, på den fjortende dag i måneden, er det påske for Herren. 17 Og på den femtende dag i samme måneden er det høytid, i sju dager skal det etes usyret brød. 18 På den første dagen skal det være en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 19 Dere skal ofre et ildoffer, et brennoffer for Herren: to unge okser og en vær og sju årsgamle lam – uten lyte skal de være – 20 og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje. Dere skal ofre tre tiendedeler av en efa for hver okse, to tiendedeler til væren, 21 og en tiendedel for hvert av de sju lammene. 22 Dere skal også ofre en geitebukk som syndoffer, for å gjøre soning for dere. 23 Disse skal dere ofre i tillegg til morgenbrennofferet, som tilhører det stadige brennoffer. 24 Slike offer skal dere ofre hver dag i sju dager. Det er ildoffermat til en velbehagelig duft for Herren. Det skal ofres i tillegg til det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. 25 På den sjuende dagen skal dere holde en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 26 På førstegrødens dag, når dere bærer fram for Herren et offer av den nye grøden, på ukenes høytid, skal dere holde en hellig sammenkomst. Dere skal ikke gjøre deres vanlige arbeid. 27 Dere skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: to unge okser og en vær og sju årsgamle lam. 28 Som tilhørende matoffer skal dere ofre fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver okse, til væren to tiendedeler, 29 og en tiendedel for hvert av de sju lammene. 30 Og en geitebukk skal dere ofre til å gjøre soning for dere. 31 I tillegg til det stadige brennoffer med tilhørende matoffer, skal dere bære fram disse offer – uten lyte skal de være – med tilhørende drikkoffer.
Slik løper rekkefølgen til dagene og følgelig fra de 144 000 til den store skare i løpet av førti år.
Loven under okkupasjonen
Gud gav denne loven til Moses gjennom Jesus Kristus, og han begynte å nedtegne den i Moab på andre siden av Jordan, og således ble lovgivningen for okkupasjonen forberedt før Israels inntreden. Slik vil det også bli i de siste dagene.
Femte Mosebok 1:1-46 [LESES I SIN HELHET]
Da de førti årene nærmet seg slutten, gikk Moses gjennom de hendelsene som hadde utspilt seg i løpet av førti år i ødemarken. Han minnet folket om dets murring og fortalte dem at Josva og Kaleb ville tre inn i det forjettede land, men at deres fedre ikke skulle tre inn på grunn av sin sviktende tro og ulydighet overfor den levende Gud.
Slik skulle Moses etterfølges av Josva som krigsherre, og Josva tok Israels folk inn i det forjettede land. Dette peker mot arvefølgen fra Moses til Messias, som Yehoshua eller Josva, som var hans fornavn i Juda. Jesus Kristus er en avledning av den greske formen av det aramesiske navnet som egentlig betyr Yoshua Messias. Septuaginta oversetter Yoshua med Ièsous.
Femte Mosebok 2:1-37 [LESES I SIN HELHET]
I Femte Mosebok 2:1-37 fortsatte Moses å minne Israels folk om historien bak deres vandringer i ødemarken, deres kamper og deres seire. Således var alle folkene forutbestemt til å bli overgitt i Israels hender, underlagt deres ordrer og i henhold til Guds anvisninger. Dette var et løfte som ble utført for å opprette budene og Guds lov i deres nasjonale bevissthet, og som pekte mot tusenårsriket under Messias.
Femte Mosebok 3:1-29 [LESES I SIN HELHET]
Teksten tok for seg kampen mot Og, konge av Bashan. Seieren førte med seg at landområder som lå utenfor det forjettede land ble fordelt mellom stammene der, og Josva eller Yoshua ble formelt utpekt til leder.
Gud var nå med Israel siden de var lydige under sitt faste lederskap. Denne rekkefølgen pekte mot de siste dager og opprettelsen av Israel i sin arvedel, samt anbringelsen av Israel under ledelse av Herrens armeer. Stammene var, her i sin arvedel, ikke fritatt fra tjenester og forpliktelse før hele underkastelsesperioden var over og alle stammene var i sin arvedel.
Israel skulle holde budene fri for tillegg og overstrykninger. Juda hadde gjennom muntlig tradisjon kommet med tillegg til budene, og ble av den grunn fordømt av Messias og deretter sendt i fangenskap.
Femte Mosebok 4:1-40 [LESES I SIN HELHET]
I denne teksten får Israel beskjed om å overholde pakten og budene og Guds lover. Moses forteller dem her at de ikke kommer til å gjøre det, samt at de vil bli spredt blant jordens folk. Moses selv skulle heller ikke få krysse Jordan.
Femte Mosebok 4:40-49 [LESES I SIN HELHET]
I Femte Mosebok 4:40-49 ser vi at Moses opprettet et rettssystem utenfor det forjettede land, på østsiden av Jordan. Dette har også betydning for de siste dagene. Løftene Gud gir til Israel har aspekter av deres arvedel knyttet til deres plikter (jf. 1Mos 49:1-33).
Opprettelsen av et rettssystem for okkupasjonen var fullført før Israel krysset Jordan, og slik skal det også være i de siste dagene. Hele ordningen hadde sitt utspring i de ti budene, som ble gjentatt i Femte Mosebok.
Femte Mosebok 5:1-33 1 Moses kalte hele Israel sammen og sa til dem: Hør Israel, de lover og de bud som jeg taler for deres ører i dag. Lær dem og ta vare på dem så dere holder dem! 2 Herren vår Gud gjorde en pakt med oss på Horeb. 3 Ikke med våre fedre gjorde Herren denne pakten, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag. 4 Åsyn til åsyn talte Herren med dere på fjellet midt ut av ilden. 5 Jeg stod den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord, for dere var redde for ilden og gikk ikke opp på fjellet. Og han sa: 6 Jeg er Herren din Gud, som førte dere ut av landet Egypt, av trellehuset. 7 Du skal ikke ha andre guder foruten meg. 8 Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde, noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. 9 Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd, på dem som hater meg, 10 og som gjør miskunn mot tusen ledd, mot dem som elsker meg og holder mine bud. 11 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. 12 Ta hviledagen i akt så du holder den hellig, slik som Herren din Gud har befalt deg. 13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. 14 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter eller din trell eller din trellkvinne eller din okse eller ditt esel eller noen av dine dyr eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter, for at også din trell og din trellkvinne skal få hvile, som du selv. 15 For du skal komme i hu at du selv var trell i landet Egypt, og at Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen. 16 Hedre din far og din mor, slik som Herren Gud har befalt deg, så dine dager må bli mange, og det må gå deg vel i det landet Herren din Gud gir deg. 17 Du skal ikke slå i hjel. 18 Du skal ikke drive hor. 19 Du skal ikke stjele. 20 Du skal ikke si falskt vitnesbyrd mot din neste. 21 Du skal ikke begjære din nestes hustru. Og du skal ikke begjære din nestes hus, hans jord eller hans tjener eller hans tjenestepike, hans okse eller hans esel eller noe som hører din neste til. 22 Disse ord talte Herren på fjellet med høy røst til dere alle, hele menigheten, midt ut av ilden, skyen og mørket, og han la intet til. Han skrev dem på to steintavler og gav meg dem. 23 Men da dere hørte røsten midt ut av mørket, mens fjellet stod i lys lue, da kom dere til meg, alle overhodene for deres stammer og deres eldste. 24 Og dere sa: Se, Herren vår Gud har latt oss se sin herlighet og sin storhet. Vi har hørt hans røst midt ut av ilden. På denne dag har vi sett at Gud kan tale med et menneske, og mennesket likevel bli i live. 25 Hvorfor skal vi da dø? For denne store ild vil fortære oss. Dersom vi enda lenger skal høre Herrens, vår Guds røst, må vi dø. 26 For hvem er det på hele jorden som har hørt den levende Guds røst tale midt ut av ilden som vi, og enda er blitt i live? 27 Gå du nær til og hør alt det Herren vår Gud sier, så du kan tale til oss alt det Herren vår Gud taler til deg. Vi vil høre på det og gjøre etter det. 28 Herren hørte deres ord da dere talte til meg, og Herren sa til meg: Jeg har hørt de ordene som dette folket har talt til deg. De har talt vel i alt de har sagt. 29 Måtte de bare alle dager ha det samme hjertelag til å frykte meg og ta vare på alle mine bud, så det kan gå dem og deres barn vel til evig tid! 30 Gå og si til dem: Vend tilbake til teltene! 31 Men du skal stå her hos meg, så vil jeg kunngjøre deg alle de bud og lover og forskrifter som du skal lære dem, og som de skal leve etter i det landet jeg gir dem til eie. 32 Så akt nå på det som Herren deres Gud har befalt dere, og gjør etter det! Dere skal ikke vike av, verken til høyre eller til venstre. 33 Hele den veien Herren deres Gud har befalt dere å følge, skal dere gå. Da skal dere få leve, det skal gå dere vel, og deres dager skal bli mange i det landet dere skal ta i eie.
Disse budene ble opprettet for å gi liv til ikke bare Israels folk, men til hele verden i og gjennom Israel, under Messias i tilbedelsen av Gud.
Femte Mosebok 6:1-25 1 Dette er de bud, de lover og de forskrifter som Herren deres Gud har befalt meg å lære dere, og som dere skal leve etter i det landet dere drar over til og skal ta i eie. 2 Slik skal du frykte Herren din Gud og ta vare på alle hans lover og bud, som jeg byder deg, både du og din sønn og din sønnesønn, alle ditt livs dager, for at dine dager må bli mange. 3 Så hør, Israel, og akt vel på å holde dem, så det må gå deg vel, og dere må øke og bli tallrike, slik som Herren, dine fedres Gud, har lovt deg – i et land som flyter med melk og honning. 4 Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. 5 Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 6 Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. 7 Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. 8 Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. 9 Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter. 10 Når Herren din Gud fører deg inn i det landet han med ed har lovt dine fedre Abraham, Isak og Jakob å ville gi deg – store og gode byer som du ikke har bygd, 11 hus fulle av gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet – når du eter og blir mett, 12 da ta deg i vare at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset! 13 Herren din Gud skal du frykte, og ham skal du tjene. Ved hans navn skal du sverge.14 Dere skal ikke følge andre guder, av de folks guder som bor rundt omkring dere – 15 for en nidkjær Gud er Herren din Gud, som er midt iblant dere – for at ikke Herrens, din Guds vrede skal opptennes mot deg, og han skal utrydde deg av jorden. 16 Dere må ikke friste Herren deres Gud, slik som dere fristet ham i Massa. 17 Dere skal ta vare på Herrens, deres Guds bud og hans vitnesbyrd og hans forskrifter, som han har gitt deg. 18 Du skal gjøre det som er rett og godt i Herrens øyne, for at det må gå deg vel, og du må komme inn i det gode landet som Herren med ed har lovt dine fedre, og ta det i eie. 19 Han skal drive ut alle dine fiender for deg, slik som Herren har sagt. 20 Når din sønn i framtiden spør deg og sier: Hva er meningen med de vitnesbyrd og de forskrifter og bud som Herren vår Gud har gitt dere? 21 – skal du si til ham: Vi var treller hos Farao i Egypt. Men Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd. 22 Herren gjorde store og ødeleggende tegn og under på egypterne, på Farao og på hele hans hus for våre øyne. 23 Men oss førte han ut derfra for å føre oss inn i det landet han med ed hadde lovt våre fedre, og gi oss det. 24 Herren bød oss å holde alle disse lover, og frykte Herren vår Gud, så han kunne holde oss i live, og det kunne gå oss vel alle dager, slik det er gått til denne dag. 25 Det skal tjene oss til rettferdighet, når vi akter vel på å holde alle disse bud for Herrens, vår Guds åsyn, slik han bød oss.
Israel ble hele tiden forsøkt underminert av avgudsdyrkelsen til andre folkesalg. Ordningen med avgudsdyrkelse og tilbedelsen av hærskaren er forbudt i alle sine former.
Femte Mosebok 4:19 Når du løfter dine øyne opp til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens nær, må du ikke la deg forføre, så du begynner å tilbe dem og dyrke dem. Det har Herren din Gud overlatt til alle folkene under himmelen.
Loven og kalenderen står intakt i tilbedelsen av Gud
Budene ledsages av lovene, og lovens oppbygning står intakt.
Femte Mosebok 4:40 Du skal ta vare på hans lover og hans bud, som jeg gir deg i dag, for at det kan gå deg vel, og dine barn etter deg, og for at du kan leve mange dager i det landet Herren din Gud gir deg til evig eie.
Oppbygningen av Israels pakt ble utvidet til å omfatte kirken under Messias og videre til de vantro.
Femte Mosebok 5:1-7 1 Moses kalte hele Israel sammen og sa til dem: Hør, Israel, de lover og de bud som jeg taler for deres ører i dag. Lær dem og ta vare på dem så dere holder dem! 2 Herren vår Gud gjorde en pakt med oss på Horeb. 3 Ikke med våre fedre gjorde Herren denne pakten, men med oss, vi som er her, alle vi som er i live i dag. 4 Åsyn til åsyn talte Herren med dere på fjellet midt ut av ilden. 5 Jeg stod den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord, for dere var redde for ilden og gikk ikke opp på fjellet. Og han sa: 6 Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. 7 Du skal ikke ha andre guder foruten meg.
Oppbygningen av Guds lov og system er representert ved sabbaten og den hellige kalender.
Femte Mosebok 5:14 Men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter eller din trell eller din trellkvinne eller din okse eller ditt esel eller noen av dine dyr eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter, for at også din trell og din trellkvinne skal få hvile, som du selv.
Israel er påkrevd å anbringe loven på to store steiner, slik også hver husholdning er pålagt å gjøre med de ti bud. Denne ordningen med steiner skal fungere som et originaleksemplar av nasjonens lov.
Femte Mosebok 27:1-26 [LESES I SIN HELHET]
Denne teksten inneholder ytterligere formaninger om å overholde budene. De skal bygge et alter og skrive lovens innhold på steinene. Spesielle forbannelser for brudd på loven finnes i tekstene.
Velsignelser og forbannelser
Femte Mosebok 28:1-68 [LESES I SIN HELHET]
Forbannelsene følges av velsignelser, som vil være et resultat av lydighet. Ytterligere formaninger mot ulydighet gis her. De blir gjennomgått i studieskriftet The Blessings and the Curses [075].
Mirakler gjennom beskyttelse
Femte Mosebok 29:1-29 [LESES I SIN HELHET]
Teksten i Femte Mosebok 29:1-29 viser at Israels folk blir minnet om de miraklene de hadde opplevd siden Rødehavet. Deres sko og klær var ikke blitt utslitt. De blir fortalt at pakten mellom Gud og dem står ved lag, og de blir advart om hva som vil skje ved brudd på pakten. Dette eksemplet skulle stå som en del av loven i all fremtid.
Femte Mosebok 30:1-20 1 Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har forelagt deg, og du tar det til hjerte ute blant alle de folk som Herren din Gud har drevet deg bort til, 2 og når du av hele ditt hjerte og hele din sjel omvender deg til Herren din Gud og hører på hans røst i alt det som jeg byder deg i dag, både du og dine barn, 3 da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg. Han skal igjen samle deg fra alle de folk som Herren din Gud hadde spredt deg iblant. 4 Selv om dere er drevet bort til himmelens ende, så skal Herren din Gud samle deg og hente deg der. 5 Og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg mer tallrik enn dine fedre. 6 Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. Da skal du få leve. 7 Herren din Gud skal legge alle disse forbannelser på dine fiender og på dem som har hatet og forfulgt deg. 8 Men du skal igjen høre på Herrens røst og holde alle hans bud, som jeg gir deg i dag. 9 I alt det du tar deg fore, skal Herren din Gud gi deg overflod på alt som godt er, både av ditt livs frukt og av frukten av ditt fe og av frukten av din jord. For Herren skal igjen glede seg over deg og gjøre vel imot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, 10 så sant du hører på Herren, din Guds røst, så tar du vare på hans bud og hans lover, og det som er skrevet i denne lovens bok, og så sant du omvender deg til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel. 11 For dette bud som jeg gir deg i dag, er ikke for høyt for deg, og det er ikke langt borte. 12 Det er ikke oppe i himmelen, så du må si: Hvem vil fare opp til himmelen for oss og hente det ned og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 13 Det er heller ikke på den andre siden av havet, så du må si: Hvem vil fare over havet for oss og hente det til oss og la oss høre det, så vi kan gjøre etter det? 14 Men ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det. 15 Se, jeg har i dag lagt fram for deg livet og det gode, og døden og det onde. 16 Jeg byder deg i dag å elske Herren din Gud, og vandre på hans veier og ta vare på hans bud og hans lover og hans forskrifter, så du kan leve og bli tallrik, og Herren din Gud kan velsigne deg i det land du kommer inn i og skal ta i eie. 17 Men dersom ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil være lydig, men lar deg forføre og tilber andre guder og dyrker dem, 18 da forkynner jeg dere i dag at dere skal gå helt til grunne. Dere skal ikke leve lenge i det land som du nå drar til over Jordan for å komme inn i det og ta det i eie. 19 Jeg tar i dag himmelen og jorden til vitne mot dere. Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! 20 Elsk Herren din Gud, hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, og da skal du nå en høy alder og få være i det land som Herren med ed har lovt å gi til dine fedre Abraham, Isak og Jakob.
Å lese Guds lov
Femte Mosebok 31:1-30 [LESES I SIN HELHET]
Moses ble ett hundre og tjue år gammel, og hans tid var da til ende. Han oppmuntert folket og han oppmuntret Josva. Moses fortsatte med å nedtegne loven, og den ble plassert i paktens ark. Moses formidlet da Guds befaling om at denne loven skal leses som følger:
Femte Mosebok 31:10-13 10 Og Moses bød dem og sa: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, på løvhyttefesten, 11 når hele Israel møter fram for å vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger, da skal du lese opp denne lov for hele Israel så de hører på det. 12 Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna og de fremmede som bor i dine byer, så de kan høre det og lære å frykte Herren deres Gud og akte vel på å holde alle ordene i denne lov. 13 Deres barn, som ikke kjenner den, skal få høre den og lære å frykte Herren deres Gud alle de dager dere lever i det land som dere nå drar til over Jordan og skal ta i eie.
Moses’ andre sang
Gud opprettet sin lov og sin trosordning under en trofast tjener. Når han hadde fullført alt Gud hadde krevd av ham, fortalte Gud Moses at tiden var inne for at Moses skulle dø. Moses og Josva kom til menighetens tabernakel, og Gud trådte fram for dem. Han fortalte dem at han visste at folket ville bryte pakten, at han ville bli sint på dem og at mange ulykker ville ramme dem. De måtte lære denne sangen og synge den. Dette er den andre lovsangen, kjent som Moses’ sang.
Femte Mosebok 32:1-52 1 Lytt, dere himler, og jeg vil tale! La jorden høre på min munns ord! 2 La min lære risle som regnet, og mine ord dryppe som duggen, som regnskur på grønne spirer, som regnbyger på urter og gress! 3 For Herrens navn vil jeg forkynne. Gi vår Gud ære! 4 Klippen! Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier. En trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. 5 Dårlig handlet de mot ham, de er ikke-sønner av ham, en fordervet og vrang slekt. 6 Lønner dere Herren slik, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din Far, som gjorde deg til sin eiendom? Han skapte deg og dannet deg. 7 Kom svunne dager i hu, gi akt på årene fra slekt til slekt! Spør din far, han vil kunngjøre deg det – dine gamle, de vil si deg det. 8 Da Den Høyeste gav folkene arv, da han skilte menneskenes barn, satte han folkenes grenser etter tallet på Israels sønner. 9 For Herrens del er hans folk, Jakob er hans arvedel. 10 Han fant ham i et øde land, i villmarken, blant hyl fra villdyr i ørkenen. Han vernet om ham, han våket over ham, han voktet over ham som sin øyesten. 11 Som ørnen vekker sitt rede og svever over sine unger, slik bredte han ut sine vinger. Han tok ham opp og bar ham på sine slagfjær. 12 Det var Herren alene som førte ham, og ingen fremmed gud var med ham. 13 Han lot ham fare fram over jordens høyder. Han åt markens grøde. Han lot ham suge honning av klippen og olje av det hårdeste fjell. 14 Han gav ham rømme av kyr og melk av sauer og fett av lam og av værer fra Basan og av bukker, og hvetens ferskeste marg. Druers blod drakk du, skummende vin. 15 Da ble Jesurun fet og spente bakut – du ble fet og tykk og stinn. Han forkastet Gud, som hadde skapt ham, og foraktet sin frelses klippe. 16 De vakte hans nidkjærhet ved fremmede guder, ved motbydelige avguder vakte de hans harme. 17 De ofret til åndemaktene, som ikke er Gud, til guder som de ikke kjente, nye og nylig oppkommet, som deres fedre ikke fryktet. 18 Klippen, ditt opphav, enset du ikke. Du glemte Gud, han som fødte deg. 19 Herren så det og forkastet dem, for hans sønner og døtre hadde krenket ham. 20 Og han sa: Jeg vil skjule mitt åsyn for dem. Jeg vil se hva ende det vil ta med dem. For en vrang slekt de er, barn som det ikke er troskap i. 21 De vakte min nidkjærhet med det som ikke er Gud. De vakte min harme ved sine tomme avguder. Også jeg vil vekke deres nidkjærhet med det som ikke er et folk, ved et uforstandig folk vil jeg vekke deres harme. 22 For en ild er opptent i min vrede og brenner til dypeste dødsrike. Den fortærer landet og dets grøde og setter fjellenes grunnvoller i brann. 23 Jeg vil samle ulykker over dem. Alle de piler jeg har, vil jeg bruke mot dem. 24 De skal utsuges av sult og fortæres av brennende feber og giftig sott. Villdyrs tann vil jeg sende mot dem og eiter av ormen som kryper i støvet. 25 Ute skal sverdet, inne i kamrene skal redsel bortrive både unge menn og jomfruer, det diende barn og den gråhårede mann. 26 Jeg sa: Jeg vil knuse dem, utslette minnet om dem blant menneskene! 27 Men jeg fryktet for at fiendene skulle krenke meg, at deres motstandere skulle mistyde det og si: Det var vår hånd som var så sterk, det var ikke Herren som gjorde alt dette. 28 For de er et folk uten visdom, det er ikke forstand hos dem. 29 Dersom de var vise, ville de forstå dette, innse hvordan det ville gå dem til slutt. 30 Hvordan kunne én forfølge tusen, og to drive ti tusen på flukt, hvis ikke deres klippe hadde solgt dem, og Herren overgitt dem? 31 For deres klippe er ikke som vår klippe – det kan våre fiender selv vitne! 32 Deres vintre er av Sodomas vintre og fra Gomorras marker. Deres druer er giftige druer, de har beske klaser. 33 Deres vin er slangers brennende gift og fryktelig ormeeiter. 34 Er ikke dette gjemt hos meg, under segl i mine lagerrom? 35 Meg hører hevn og gjengjeldelse til på den tid da deres fot vakler. For deres undergangs dag er nær, hastig kommer det som venter dem. 36 For Herren skal dømme sitt folk og ha medynk med sine tjenere, når han ser at deres makt er borte, at det er ute både med store og små. 37 Og han skal si: Hvor er nå deres guder, klippen som de satte sin lit til, 38 de som åt fettet av deres slaktoffer og drakk deres drikkoffers vin? La dem reise seg og hjelpe dere! La dem være deres vern! 39 Nå ser dere hvem jeg er, og at det er ingen Gud foruten meg. Jeg døder og gjør levende. Jeg sårer, og jeg leger, og det er ingen som redder av min hånd. 40 For jeg løfter min hånd mot himmelen og sier: Så sant jeg lever evig: 41 Når jeg kvesser mitt lynende sverd og tar dommen i min hånd, da vil jeg føre hevn over mine fiender og gjengjelde dem som hater meg. 42 Jeg vil gjøre mine piler drukne av blod, og mitt sverd skal ete kjøtt, blod av falne og fangne, av fiendelige høvdingers hode. 43 Dere hedninger, pris hans folk! For han hevner sine tjeneres blod. Over sine fiender fører han hevn, og han gjør soning for sitt land, for sitt folk. 44 Så kom da Moses og sa fram hele denne sangen for folket, han og Josva, Nuns sønn. 45 Og da Moses var ferdig med å tale alle disse ord til hele Israel, 46 sa han til dem: Akt på alle de ord som jeg i dag gjør til et vitne mot dere. Byd deres barn å ta vare på dem, så de holder alle ordene i denne lov! 47 For dette er ikke noe tomt ord for dere, men det er deres liv. Og ved dette ord skal dere leve lenge i det land dere nå drar over til Jordan og skal ta i eie. 48 Samme dag talte Herren til Moses og sa: 49 Gå opp på Abarim-fjellet her, på Nebo-fjellet i Moabs land rett imot Jeriko, og se ut over Kana’ans land, som jeg gir Israels barn til eiendom. 50 Der på fjellet som du går opp på, skal du dø og samles til dine fedre, likesom Aron, din bror, døde på fjellet Hor og ble samlet til sine fedre, 51 fordi dere syndet mot meg blant Israels barn ved Meribas vann i Kades i ørkenen Sin og ikke helliget meg blant Israels barn. 52 Du skal få se landet rett foran deg, men du skal ikke komme inn i det land som jeg gir Israels barn.
Velsignelsen av stammene
Moses velsignet deretter Israels stammer.
Femte Mosebok 33:1-29 1 Dette er den velsignelsen som Moses, Guds mann, lyste over Israels barn før han døde. 2 Han sa: Herren kom fra Sinai, han steg opp for dem fra Se’ir. Han strålte fram fra Parans fjell og kom med titusener av hellige. Ved hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. 3 Ja, han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord. 4 En lov gav Moses oss, en arvedel for Jakobs menighet. 5 Og han ble konge i Jesurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer alle sammen. 6 Måtte Ruben leve og ikke dø, og hans menn være talt. 7 Og dette sa han om Juda: Hør, Herre, Judas røst, og før ham hjem til sitt folk! Med sine hender strir han for det. Du skal være hans hjelp mot hans fiender. 8 Om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, og som du trettet med ved Meribas vann, 9 han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke! – og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt. 10 De skal lære Jakob dine bud og Israel din lov. De skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter. 11 Herre, velsign hans kraft, og la hans henders gjerning behage deg! Knus hoftene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mer! 12 Om Benjamin sa han: Herrens elskede er han! Trygt bor han hos ham. Hele dagen holder han sin hånd over ham – han hviler mellom hans skuldrer. 13 Og om Josef sa han: Velsignet av Herren være hans land med himmelens ypperste gaver, med dugg og med vann fra de store dyp der nede, 14 med det ypperste av det solen fostrer, med det ypperste av det som måneskiftene driver fram, 15 med det herligste fra de eldgamle fjell og det ypperste fra de evige hauger, 16 med det ypperste av jorden og dens fylde og med nåde fra ham som bodde i tornebusken! Må det komme over Josefs hode, over hans isse, han som er fyrste blant sine brødre! 17 Herlig er den førstefødte av hans okser, og hans horn er som villoksens horn. Med dem stanger han alle folkene like til jordens ender. Det er Efra’ims ti tusener, det er Manasses tusener. 18 Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, i din utferd, og du, Issakar, i dine telt! 19 Folkeslag kaller de til sitt fjell. Der ofrer de rettferdighetsoffer. For havets overflod og sandens skjulte skatter suger de inn. 20 Om Gad sa han: Lovet være han som gir Gad vidt rom! Som en løvinne har han lagt seg ned, og han sønderriver både arm og hode. 21 Han utså den første part for seg selv, for der var herskerens del gjemt. Og folkets høvdinger kom sammen. Det som var rett for Herren, det som han hadde fastsatt, gjorde han, sammen med Israel. 22 Om Dan sa han: Dan er en løveunge som springer fram fra Basan. 23 Og om Naftali sa han: Naftali, mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse – må han ta eiendom i vest og sør! 24 Og om Aser sa han: Velsignet framfor sønner være Aser! Må han være den kjæreste blant sine brødre og dyppe sin fot i olje! 25 Din lås skal være av jern og kobber. Som dine dager er, skal din styrke være! 26 Det er ingen som Gud, Jesurun! Han farer fram over himmelen med hjelp for deg, og i sin høyhet på skyene. 27 En bolig er den eldgamle Gud, og her nede er evige armer. Han driver fienden bort for deg og sier: Rydd ut! 28 Så bor Israel trygt for seg selv! Jakobs kilde er skjult i et land med korn og most. Ja, hans himmel drypper av dugg. 29 Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse i Herren. Han er ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd. Dine fiender kryper for deg, mens du skrider fram over deres høyder.
Moses og de utvalgte
Moses fikk lov til å se det forjettede land, men ble tatt bort fra folket før okkupasjonen. Og dette er livets vilkår for de utvalgte, for de kommer til å se Israel under Messias som åndelige vesener.
Femte Mosebok 34:1-12 1 Så gikk Moses fra Moabs ødemarker opp på Nebo-fjellet, på Pisgas topp, som ligger rett imot Jeriko. Og Herren lot ham se ut over hele landet: Gilead like til Dan 2 og hele Naftalis og Efra’ims og Manasses land og hele Juda land helt til havet i vest 3 og sydlandet og Jordan-sletten, dalen ved Jeriko, Palmestaden, helt til Soar. 4 Og Herren sa til ham: Dette er det land som jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob idet jeg sa: Din ætt vil jeg gi det! Nå har jeg latt deg se det med dine øyne, men du skal ikke få komme inn i det. 5 Så døde Moses, Herrens tjener, der i Moabs land slik Herren hadde sagt. 6 Og han begravde ham i dalen i Moabs land midt imot Bet-Peor, og ingen vet til denne dag hvor graven hans er. 7 Moses var ett hundre og tjue år gammel da han døde. Hans øyne var ikke sløvet, og hans kraft var ikke veket bort. 8 Og Israels barn gråt over Moses på Moabs ødemarker i tretti dager. Da var gråtens dager til ende, sorgen over Moses. 9 Og Josva, Nuns sønn, var fylt med visdoms ånd, for Moses hadde lagt sine hender på ham. Og Israels barn var lydige mot ham og gjorde som Herren hadde befalt Moses. 10 Men det stod ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente åsyn til åsyn – 11 når en kommer i hu alle de tegn og under Herren hadde sendt ham til å gjøre i landet Egypt, med Farao og alle hans tjenere og hele hans land, 12 og hele den veldige kraft og alle de store, forferdelige gjerninger som Moses gjorde for hele Israels øyne.
Gud som hærskarenes Yahovah setter oss av til tjeneste for ham gjennom og med profetene under Yahovah. Vi skal ikke ha andre guder enn Gud. Det finnes ingen Eloah utenom Eloah. Yahovah er vår elohim, og vi skal ikke ha noen annen elohim foran ham. Evnen til å bli elohim ble utvidet av Gud til Yahovas budbringer gjennom Den Hellige Ånd. Han ble øversteprest og banet vei for oss slik at vi kunne bli Guds sønner i kraft av elohim, i likhet med ham, ved oppstandelsen fra de døde (jf. Rom 1:4). Han ble gjort til en elohim som Yahovas engel foran oss (Sak 12:8). Gjennom vår lydighet overfor loven frem til vår død, er vi også gjort til Guds sønner, som guder og barn av Den Høyeste, samtlige av oss, og Skriften kan ikke gjøres ugyldig (Sal 82:6; Joh 10:34-35).