Guds kristne
kirker
[024]
YHVHs
Engel
(Utgave 3.0 19940514-20010906-20210628)
Denne artikkelen kan fritt kopieres og distribueres, forutsatt at den kopieres i sin helhet uten endringer eller strykninger. Utgiverens navn og adresse og merknaden om opphavsrett må inkluderes. Mottakere av distribuerte eksemplarer kan ikke avkreves betaling. Korte sitater kan innarbeides i kritiske artikler og anmeldelser uten å bryte opphavsretten.
Christian
Churches of God
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 1994, 1998,
2001, 2021 Christian Churches of God, Wade Cox)
(tr. 2024)
Denne artikkelen kan fritt kopieres
og distribueres, forutsatt at den kopieres i sin helhet uten
endringer eller strykninger. Utgiverens navn og adresse
og merknaden om opphavsrett må inkluderes. Mottakere av distribuerte
eksemplarer kan ikke avkreves betaling. Korte sitater kan innarbeides i kritiske artikler
og anmeldelser uten å bryte opphavsretten.
Denne artikkelen er tilgjengelig på engelsk fra World Wide Web-siden:
http://www.logon.org and http://www.ccg.org
YHVHs Engel
YHVHs engel..........................................................
1. Innledning..........................................................
1.1 Vanskeligheter med disse læresetningene..........
1.2 Grunnleggende
prinsipper for forståelse............ 7
1.3 Definisjon
av begrepet engel.............................. 7
2. Hagar og engelen...........................................
2.1 Du-Er-Den-Gud-Som-Ser...................................
2.2 Guds engel.......................................................... 8
3. Abraham og engelen.....................................
3.1 YHVH som en delegert tittel...............................
3.2 Engelen forhindrer
at Isak blir drept................ 10
3.3 Engelen og
Isaks kone...................................... 11
4. Jakob og engelen.......................................... 11
4.1 Gud-en
i Guds hus............................................ 12
4.2 Guds ansikt....................................................... 13
4.3 Forløsningens
Engel......................................... 13
5. Moses og engelen l...................................... 14
5.1 Stefanus' tale..................................................... 14
5.2 Engelen i
busken............................................... 14
5.3 The Angel in the Cloud..................................... 15
5.4 Engelen som
lovens giver................................. 15
5.5 Engelen som
Guds nærvær............................... 16
6. Paktens engel................................................. 17
7. Bileam og engelen........................................ 17
8. Josva og engelen........................................... 17
9. Engelen og dommerne................................ 18
9.1 Gideon og
engelen............................................ 18
9.2 Foreldrene
til Samson og engelen.................... 19
10. Engelen i kongenes dager..................... 19
10.1 David og
engelen............................................ 19
10.2 Elia og
engelen............................................... 20
10.3 Jesaja og
engelen............................................ 21
10.4 Engelen beskytter
Israel................................. 21
11. Engelen og dommerne.............................. 22
11.1 Engelen som
en del av hverdagslivet i Israel. 22
11.2 Engelen i
Daniel............................................. 22
11.3 Engelen i
Sakarja............................................ 22
12. Oppsummering............................................... 24
Appendix 1: Var Kristus Guds Sønn før
han ble født som menneske?................... 25
Appendix 2: Kristus og Melchisedek... 28
Appendix 3: Opphøyelsen av Messias
og hans titler................................................... 31
Appendix 4: Kommentarer om YHVHs
engel....................................................................... 32
Appendix 5: Early Church views on
Angels and Christ........................................... 34
Appendix 6: Tilbedelse i Det nye
testamentet....................................................... 36
Appendix 7: Belshams Svar......................... 39
1. Innledning
Dette arbeidet er basert på arbeidene Creation:
From Anthropomorphic Theology to Theomorphic Anthropology (B5)
og artiklene The Elect as Elohim (nr. 001)
og The God We Worship (nr. 002).
Oppgaven bidrar til å forklare det kristne trosgrunnlaget, (A1) som den
også er basert på. Hensikten med artikkelen er å forklare plasseringen av den Store
Engelen i Det gamle testamentet (GT)- denne som viste seg for patriarkene og
som ga loven til Moses.
I løpet av de siste tiårene av det tjuende århundret kom det inn en
villfarelse i kirken som fikk alvorlige konsekvenser for teologien i Guds
kirker, og som ble brukt til å undergrave deres historiske doktriner i store deler av kirkene. Denne feilen, som
faktisk var svært alvorlig, skulle dukke opp i den grenen av kirken som ble
kjent som Worldwide Church of God (WCG).
Det fantes en rekke læresetninger om Guds og Kristi natur som fremsatte
ulike påstander om hver av dem. Blant disse læresetningene var følgende
punkter: (her følger sitater fra hva man lærte i WCG- ov anm.)
- Ja, Jesus er
også "Jehova", ... i dag antas det vanligvis å være Yahveh eller
Yahweh. Betydningen på engelsk er "THE ETERNAL" eller "THE
EVER-LIVING" eller "SELF-EXISTENT". Det er vanlig å tro at
Jahve, eller "Jehova", eller, som i den autoriserte versjonen (Athorized
Version), "Herren", i Det gamle testamentet var Gud, Jesu Kristi Fader.
Dette er en åpenbar feil! Jahve var Israels Gud, den eneste av guddommen som
det gamle Israel kjente til. (Herbert Armstrong, Is Jesus God? Reprint
Article, Ambassador College, 1955).
- Jesus kom for å
åpenbare Faderens eksistens og karakter.
Faderens eksistens var ikke allment kjent for menneskeheten før Ordet kom til
syne i kjøtt og blod. (Paul Kroll, Who Was Jesus? Worldwide Church of God,
1988, s. 18).
- Personen som
ble kalt Ordet, var den som til slutt - for mer enn 1900 år siden - ble født som
Jesus Kristus. Navnet "Ordet" er oversatt fra den greske
originalteksten og betyr bokstavelig talt det samme som på engelsk -
"Talsmann". Men han var ikke Guds Sønn "i begynnelsen".
Likevel avslører Skriftene at han alltid har eksistert og alltid vil eksistere
- "fra evighet til evighet". Han var "uten far, uten mor, uten
avstamning, uten livets begynnelse og uten livets ende ..." (Hebr. 7,3).
(Hebr. 7:3) (Herbert Armstrong, The Incredible Human Potential, Worldwide
Church of God, 1988, s. 36).
- Fra evighet av
hadde Faderen og ORDET, som ble Jesus Kristus, eksistert sammen. De hadde skapt
engler ... Fantes det før dette mer enn bare DE TO - Gud og Ordet i
GUDSFAMILIEN? Gud åpenbarer ikke mer. Var "Ordet" Guds sønn, og var
Gud hans far på den tiden? De omtales ikke noe sted som det. For å ha vært Guds
Sønn på denne forhistoriske tiden, måtte Gud nødvendigvis ha eksistert før
Sønnen ble født. Hvis det hadde vært tilfelle, ville Sønnen ha blitt til på det
tidspunktet han ble født. Men "Logos" - Ordet - hadde, i likhet med
Gud, alltid eksistert av seg selv. (Herbert Armstrong, The Incredible Human
Potential, Worldwide Church of God, 1988, s. 65).
Det ble altså undervist i flere begreper. Disse var at det fantes to
gudsvesener som alltid hadde eksistert, at disse ble kalt "Gud" og
"Ordet" og senere ble kjent som "Faderen" og
"Sønnen" etter at Kristus hadde kommet til jorden (se diskusjonen i
vedlegg 1 for bevis på at Guds faderskap og Kristi sønnskap var kjent før
Kristus kom i kjød), at Kristus var det gamle Israels Gud, kjent som YHVH; at
ingen egentlig visste at det andre gudsvesenet, Gud Faderen (som han
"senere" ble kalt), eksisterte før Kristus viste seg på jorden og
åpenbarte sin eksistens; at Kristus var Melkisedek (hevdet av WCG), og dermed levde på jorden på
Abrahams tid, men var uten far, mor, avstamning og så videre (se diskusjonen i
vedlegg 2 og også artikkelen Melchisedek (No.
128) for bevis på at Kristus ikke var Melkisedek).
Bibelen lærer selvfølgelig at det bare finnes én Gud. Å si at Jesus
Kristus eller Logos var ett guddommelig vesen og at Gud Faderen var et annet
guddommelig vesen, ville bety at det fantes 1+1=2 guddommelige vesener eller 2
guder - ikke én Gud. For å forklare denne tilsynelatende selvmotsigelsen ble
det sagt at Elohim var et substantiv i entall, og at Gud og Ordet var én
Elohim, eller at de var "én Gud" i den forstand at ordet Gud i denne
sammenhengen betydde Gudsfamilien. Videre ble begrepet Gud forklart å ha flere
betydninger: Det kunne referere til et av medlemmene i "én
gudsfamilie" som en distinkt person, eller det kunne referere til alle
medlemmene i "gudsfamilien" som en sammensatt struktur, eller det
kunne referere til Gud Faderen når man snakket om "Gud og Ordet".
Disse tingene ble mer eller mindre akseptert av de fleste som kom inn i
WCG. De ble tross alt presentert med en rekke støttende skriftsteder og ble
angivelig lett undervist av presteskapet. Læren om Guds natur ble imidlertid
som regel unngått. Det fantes også en rekke motstridende læresetninger som var
uforklarlige i lys av de tidligere påstandene. WCGs lange
bibelkorrespondansekurs - helt frem til den siste utgaven under Joseph W. Tkach
Snr. etter Herbert Armstrongs død - slo også fast at betegnelsen for Gud var
Eloah i entall, og at flertallsbetegnelsen elohim var avledet av denne
entallsformen. Dette er en sann påstand. Kirken ba heller aldri til noen andre
enn Faderen, som Gud, i Sønnen Jesu Kristi navn, og dermed ble det ikke
introdusert noen konflikt i tilbedelsen. Læren om Guds natur ble ikke undervist.
1.1 Vanskeligheter med disse læresetningene
Disse forklaringene reiste imidlertid også mange spørsmål. For det
første var forklaringen på at 2 guder = 1 Gud logisk sett avhengig av en
utvidelse av statusen til begrepet "Gud". Flere steder i Det nye
testamentet (NT) var det helt åpenbart at når Bibelens "ene Gud" ble
omtalt, var det med henvisning til Gud Faderen:
Da Jesus hadde sagt
disse ordene, løftet han blikket mot himmelen og sa: "Far, timen er
kommet; herliggjør din Sønn, for at Sønnen skal herliggjøre deg, siden du har
gitt ham makt over alt kjød til å gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og
dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Jesus
Kristus, som du har utsendt." (Joh 17,1-3, RSV).
Men for oss er
det én Gud, Faderen, som alt kommer fra, og som vi er til for, og én Herre,
Jesus Kristus, som alt er blitt til ved, og som vi er til gjennom. (1Kor 8:6,
RSV)
[Det er] én Gud
og alles Far, som er over alle og gjennom alle og i alle. (Ef. 4:6, RSV)
For det er én
Gud, og det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus,
(1Tim. 2:5, RSV).
Forklaringen på hvordan Kristus kom til å åpenbare Faderen og at
Faderens eksistens var mer eller mindre ukjent før Kristus ble manifestert i
kjødet, var også helt feil. Forklaringen strider mot en rekke steder i Det nye
testamentet der det ble tatt for gitt at Gud Faderen var Det gamle testamentets
Gud, Israels Gud, og at han sendte sin tjener, Jesus, til oss. For eksempel:
Israels menn, hør
disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som Gud har bevitnet for dere med mektige
gjerninger og under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere
selv vet - denne Jesus, overgitt etter Guds plan og forutviten, korsfestet og
drepte dere ved lovløse menneskers hender. Men Gud reiste ham opp, etter å ha
løst dødens kvaler, fordi det ikke var mulig for ham å bli holdt fast av den.
(Apostlenes gjerninger 2:22-24, RSV)
Abrahams, Isaks
og Jakobs Gud, våre fedres Gud, herliggjorde sin tjener Jesus, som dere overga og
fornektet for Pilatus, da han hadde bestemt seg for å løslate ham. (Apostlenes
gjerninger 3:13, RSV)
Tenk over dette: Hvis Gud Faderen var ukjent for Israel før Kristus kom
som menneske, ville disse utsagnene ikke gi mening, fordi de appellerer til
Israels Gud som den som bekreftet Kristi gjerning. I stedet skulle man tro at
Peter ville ha sagt noe sånt som: "Jesus var våre fedres Gud som kom i
kjød, og han åpenbarte for oss at det finnes en annen høyere Gud i himmelen som
er den høyeste Gud over alle."
Hvis du tenker over det, er faktisk hele Det nye testamentet bygget på
forståelsen av at Gud Faderen var Israels Gud, og at Jesus kom som hans Messias
og tjener, slik det var profetert. Hvis det virkelig var riktig at Gud Faderen
var ukjent før Kristus kom, ville det ha vært en overveldende åpenbaring for
jødene og de første kristne. Man skulle forvente å finne dette forklart om og
om igjen i Det nye testamentet. Det er imidlertid ikke det vi finner. Snarere
tas Gud Faders eksistens for gitt.
Det var Jesu Kristi identitet og
rolle som skapte så mye uro blant jødene, og som måtte forklares. Jesus var
Guds Sønn - Sønn av Det gamle testamentets Gud (Luk. 1:30-35). Han var Guds utvalgte
(Luk. 9:35; 23:35) - Guds tjener (Matt. 12:18). Gud, som i tidligere tider
talte gjennom sine profeter, talte i disse siste dager gjennom sin Sønn (Hebr.
1,1-2). Det er ingen tvil om at Gud Faderen var kjent i Det gamle testamentet.
Jesus sa det i hvert fall:
Og Faderen selv,
som har sendt meg, har vitnet om meg. Dere har ikke hørt hans røst noen gang,
og dere har heller ikke sett hans skikkelse (Joh 5,37 NKJV).
Men dette er ikke det samme som å si at ingen kjente til Faderens
eksistens i Det gamle testamentet. Det betyr ganske enkelt at ingen noen gang
hadde hørt hans røst eller sett hans skikkelse. Hvordan dette kan være
tilfelle, vil bli forklart nedenfor.
Et annet problem som er ganske tydelig i GT, er at begrepet YHVH ikke
utelukkende ble brukt om Kristus i GT. Ja, det finnes avsnitt der YHVH brukes
om den som ble Kristus, som vi skal se. Men det finnes mange, mange
andre steder der YHVH brukes på en slik måte at det åpenbart bare kan referere
til Gud Faderen. For eksempel:
Herren [YHVH],
deres Gud [Elohim], skal oppreise en profet som meg blant dere, blant deres
brødre - ham skal dere gi akt på (5 Mos 18,15, RSV).
[Merk: Det finnes
en rekke hebraiske termer som er oversatt med Gud i våre engelske bibler. De
viktigste av disse er:
1) Eloah -
dette er i entall og brukes om den ene sanne Gud; på arabisk heter det Allah og
brukes i islam om den ene sanne Gud;
2) Elohim
- dette er en flertallsform av Eloah og brukes om alle vesener i ånderiket,
inkludert den ene sanne Gud, Eloah, og gode og onde engler;
3) Elohi -
en entallsform av Elohim og brukes om en bestemt Elohim, særlig Mal'ak (betyr
engel/budbringer) som representerte Eloah for Israel;
4) El - et
entallsord for Gud, og brukes om både Eloah og hans Mal'ak i ulike
sammenhenger.
Se diskusjonen i
avsnitt 12 for flere detaljer].
Her erklærer Moses at YHVH vil oppreise en profet som Israel skal
adlyde. Denne profeten var Kristus, slik Apostlenes gjerninger 7:37 tydeliggjør.
Kristus oppreiste ikke seg selv - avsnittene vi leser i Apostlenes gjerninger 2
og 3 gjør det klart at det var Gud som oppreiste Kristus. Det er altså tydelig
at YHVH brukes om Gud Faderen, og dette var noe Moses forkynte for hele Israel.
Jordens konger
setter seg opp, og herskerne rådslår med hverandre mot Herren og hans salvede
og sier: ... (Sal 2:2, RSV).
Jeg vil fortelle
om Herrens (YHVHs) beslutning: Han sa til meg: Du er min sønn, i dag har jeg
født deg." (Sal 2:7, RSV)
Her leser vi om YHVH og hans salvede. I vers 7 leser vi om YHVH og Hans
Sønn som Han har født. Det er åpenbart at YHVH i denne salmen må referere til
Gud Faderen. En lignende forklaring må passe til Salme 110:1, der vi leser:
En salme av
David. Herren [YHVH] sier til min herre [Adoni]: "Sett deg ved min høyre
hånd, til jeg gjør dine fiender til din fotskammel." (RSV)
I de mange "tjenerprofetiene" om Kristus i Jesaja (fra
kapittel 42 og utover) sender YHVH sin tjener. For eksempel
Herren Herren
[Adonai YHVH] har åpnet mitt øre, og jeg var ikke opprørsk, jeg vendte meg ikke
om. Jeg ga ryggen min til dem som slo meg, og kinnene mine til dem som rykket
ut skjegget; jeg skjulte ikke ansiktet mitt for skam og spytt. (Jes 50:5-6,
RSV)
Hvem har trodd
det vi har hørt? Og for hvem er Herrens arm blitt åpenbart? For han vokste opp
foran ham som en ung plante, og som en rot av tørr jord; han hadde ingen
skikkelse eller skjønnhet så vi skulle se på ham, og ingen skjønnhet så vi
skulle begjære ham. Han var foraktet og forkastet av menneskene, han var en
sorgens mann, en mann som var kjent med sorg, og som en som menneskene skjuler
ansiktet for, var han foraktet, og vi aktet ham ikke. Han har båret våre sorger
og våre lidelser, men vi aktet ham ikke for en som var rammet, slått av Gud og
plaget. Men han ble såret for våre overtredelser, han ble knust for våre
misgjerninger; over ham kom straffen som gjorde oss hele, og med hans sår er vi
helbredet. Alle er vi som får på avveier, hver og en av oss har gått sin egen
vei, og Herren har lagt all vår misgjerning på ham. (Jes. 53:1-6, RSV)
Herren Guds Ånd
[Adonai YHVH] er over meg, for Herren [YHVH] har salvet meg til å bringe godt
budskap til de ulykkelige, han har sendt meg for å forbinde dem som har et
sønderbrutt hjerte, for å forkynne frihet for fanger og åpning av fengselet for
dem som er bundet (Jes. 61:1, RSV).
I de foregående avsnittene er det tydelig at YHVH må referere til Gud
Faderen. Et siste sted å merke seg er Sakarja 13,7, der vi leser:
"Våkn opp,
sverd, mot min hyrde, mot mannen som står ved siden av meg," sier
hærskarenes Herre [YHVH Sabaot] "Slå hyrden, så sauene blir spredt; jeg
vil vende min hånd mot de små." (RSV)
Dette er profetien "slå hyrden, så fårene blir spredt" som
Kristus refererte til, og som han anvendte på seg selv som den gode hyrde (Matt
26,31). Men denne profetien er uttalt av hærskarenes YHVH om Hans hyrde, mannen
som er YHVHs "medhjelper" (fellow) (KJV). Nok en gang må YHVH være
Gud Fader og ikke Kristus.
WCG lærte bort disse og andre feil. De som satte spørsmålstegn ved
kirkens feil, fikk følelsen av at enhver mangel på sammenheng i forklaringen
var den enkeltes feil, og spørsmål ble undertrykt hvis de dukket opp. Denne
oppførselen førte til en svært alvorlig teologisk krise, ikke bare i WCG, men
også i andre kirker, ettersom feilene ble brukt til å innføre den trinitariske
strukturen i binitarisk forkledning og deretter angripe kirkens teologi. Denne
innføringen av feil og påfølgende trinitarisk teologi skulle skje i WCG og
deretter Guds kirke (Church of God) (syvende dag) i sine grener, slik den hadde
blitt brukt i syvendedags baptistkirken fra USA og også i syvendedags
adventistkirkene med dem. Kort sagt skulle denne mangel på teologisk sammenheng
og manglende forståelse av Guds vesen bli Guds menigheters (Churches of God- med
dette siktes ikke til de kristne kirker generelt, men en liten gren som har
dette navnet-ov.anm.) teologiske undergang på slutten av 1900-tallet.
Guds menigheter (The Churches of God) i det første og andre århundret
var unitariske, noe som er hevet over enhver tvil. De lærte at Kristus var det
store vesenet som ga loven til Moses på Sinai og var sammen med Israel i
ørkenen. Dette ble proklamert av Justin Martyr i hans første apologi ca. 154
e.Kr. (LXIII, ANF, I, 184), som sa at han var Guds engel og Guds sønn og en Gud.
Det ble igjen proklamert i det store unitariske forsvarsskriv av Ireneus ca.
195 (Against Heresies), der han slo fast at Gud opprinnelig ikke hadde noe som
var samtidig med ham selv. Kristus og alle andre vesener ble til senere (se
artikkelen Early Theology of the Godhead (nr.
127)). Alle kirkens teologer, uansett overbevisning, tvilte
imidlertid ikke et øyeblikk på at Kristus var pre-eksisterende som GTs vesen
som var både engel og elohim, og de forkynte at det var de utvalgtes destinasjon
å bli elohim, slik Kristus var elohim som Guds sønn i kraft fra sin
oppstandelse fra de døde (Rom. 1:4) (se artikkelen The Elect as Elohim (No. 001)).
1.2 Grunnleggende prinsipper for forståelse
For å forstå hva Bibelen lærer oss om Gud og hvordan og gjennom hvem han
velger å samhandle med oss, må vi ta utgangspunkt i flere grunnleggende
prinsipper.
For det første finnes det bare én sann Gud. Det finnes bare én
person som i kraft av sin egenart med rette kan kalles den eneste sanne Gud.
Jesus identifiserte denne personen som sin Far og sa at evig liv avhenger av at
man forstår dette og er i stand til å skille mellom denne værende og Jesus
Kristus, som han har sendt (Joh 17,3). Han alene har iboende udødelighet (1Tim
6,16). Han alene er hellig i seg selv (Åp 15,4).
[Merk: I
uttrykket Gud, Faderen (eller Gud Faderen) står ordene Faderen grammatisk sett
i apposisjon til Gud. En apposisjon er å plassere et ord eller uttrykk ved
siden av et annet slik at det andre forklarer og har samme grammatiske
oppbygning som det første. Det kan sammenlignes med å si at Maria, kusinen min,
kom på besøk. Begrepet Faderen er en annen måte å si Gud på. Det vil si at Gud
er Faderen, og Faderen er Gud. Det er ikke slik at Gud Faderen er en enkelt
beskrivende tittel for en "hypostase av Gud". Snarere er Faderen den
ene Gud, og den ene Gud er Faderen].
Det andre grunnleggende poenget er å forstå at ingen mennesker noen
gang har sett ham eller hørt stemmen til den ene sanne Gud:
Han alene har
udødelighet og bor i et utilnærmelig lys, som intet menneske noensinne har sett
eller kan se. Ham være ære og evig herredømme. Amen. (lTim. 6:16, RSV)
Ingen har noen
gang sett Gud; den enbårne Sønn [på originalgresk står den enbårne Gud], som er
i Faderens favn, har han gjort ham kjent. (Joh. 1:18, RSV)
Ingen har noen
gang sett Gud; men hvis vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet
fullkommengjøres i oss. (1Joh. 4:12, RSV)
Ingen har sett
Faderen uten han som er fra Gud; han har sett Faderen. (Joh. 6:46, RSV)
Se artikkelen The Pre-Existence of
Jesus Christ (nr. 243) for en undersøkelse av denne saken også.
I stedet for å henvende seg til menneskene i første person, samhandlet Gud
med dem gjennom en eller flere mellommenn eller budbringere. Og dette bringer
oss til det tredje grunnleggende poenget vi må huske på. Gud åpenbarte seg for
mennesker med semittisk bakgrunn og kultur, ikke gresk bakgrunn og kultur. I
Vesten har vi en tendens til å tenke med utgangspunkt i greske ideer og
begreper. Semittiske folk hadde en helt annen måte å se ting på. Hvis vi ikke
lærer oss å verdsette og forstå på deres måte å tenke på, blir vi fryktelig
forvirret når vi leser Bibelen. Begrepene trinitarisme og binitarisme har
delvis oppstått fordi den greske og vestlige tankegangen ikke har forstått den
hebraiske tankegangen og dermed heller ikke språket i Bibelen.
1.3 Definisjon av begrepet engel
Dette siste poenget er spesielt viktig når vi ser på navnene og titlene
som ble brukt om budbringere i hebraisk kultur. Den hebraiske termen for
budbringer i GT er substantivet mal'ak. Dette begrepet forekommer til
sammen 213 ganger i GT. Det er avledet av en ubrukt rot som betyr å sende ut
som en stedfortreder. Det er dette ordet mal'ak som oversettes med engel i
våre engelske bibler. På grunn av vår bakgrunn har vi en rekke forutinntatte
meninger når vi leser ordet engel i Bibelen. Ordet engel er et "ladet ord"
om du vil, mens det egentlig bare betyr budbringer.
I Det nye testamentet på gresk er det en lignende ordning. Ordet for budbringer
på gresk er aggelos {ang'-el-os}, som vi faktisk har det engelske ordet engel
fra. Men igjen betyr det bare budbringer. (Aggelos er avledet av angello som
betyr å levere et budskap. Det brukes om både mennesker og engler. I Åp. 21:17,
etter tusenårsriket, blir begrepene menneske og engel synonyme).
I GT betegnet mal'ak dem som ble sendt over store avstander av en person
- for eksempel 1 Mos 32,3 der Jakob sendte budbringere til Esau. (Legg merke
til at i 1 Mos 32,1-2 møter Guds (Elohims) mal'ak Jakob. I vers 1-2 brukes
mal'ak altså om overnaturlige sendebud sendt av Gud, mens det i vers 3 brukes
om menneskelige sendebud sendt av Jakob).
En eller flere mal'ak kunne også bli sendt av et samfunn (4 Mos 21,21)
for å formidle et budskap. Som representant for en konge kan mal'ak ha fungert
som en diplomat (jf. 1 Kong 20,1-2). Mal'ak eller budbringeren hadde en viktig
plass i semittisk kultur. Ære til budbringeren betydde ære til avsenderen, og
det motsatte var også tilfelle (jf. Joh 5,23).
Gud sendte forskjellige typer budbringere. For det første var det
profetiske, menneskelige budbringere (2Kr 36,15-16). For det andre fantes det
også overnaturlige budbringere som Gud sendte med et bestemt budskap eller en
bestemt funksjon (1 Mos 19,1; Sal 91,11). Når det gjelder disse sistnevnte
sendebudene, oversettes mal'ak vanligvis med engel for å gjøre det lettere for
den leseren å forstå at det var et
overnaturlig sendebud fra himmelen som var ment i den hebraiske
originalteksten. Poenget er imidlertid at engel ganske enkelt betyr budbringer,
og at vi bør prøve å unngå å "belaste" ordet engel med unødvendige
forestillinger.
Av alle mal'ak som ble sendt av Gud, er den aller viktigste og mest
relevante for denne artikkelen den som ble betegnet med uttrykkene Mal'ak YHVH,
eller "Herrens Engel" i våre bibler, og Mal'ak Elohim, det vil si
"Guds Engel". (Det er ofte riktigere å oversette dette med
"gudenes engel", men det er ikke et tema i denne artikkelen). Disse
uttrykkene brukes alltid i entall. De refererer til den spesielle engelen
(eller budbæreren) som bar Guds nærvær. Fordi han bar Guds autoritet og
representerte Gud, ble han ofte kalt YHVH. Dette er et annet konsept som er
akseptabelt for semittisk tankegang, men som er fremmed for vår måte å tenke
på. En hebraisk tenker var i stand til å kalle en budbringer som representerte
Gud for Gud, samtidig som han erkjente at budbringeren bare var en budbringer
og ikke Gud i første person.
Israel kalte for eksempel sine menneskelige dommere for elohim
fordi de representerte Elohim-en (The Elohim) eller Gud-en (the God) (dvs. Gud
Fader), men det betydde ikke at dommerne faktisk var Gud i egen person:
Hvis tyven ikke
blir funnet, skal husets herre føres til dommerne [elohim] for å se om han har
lagt hånden på naboens gods. (2. Mos. 22:8, KJV)
Du skal ikke
spotte gudene [elohim] og ikke forbanne ditt folks hersker. (2. Mos. 22:28,
KJV)
Gudene som nevnes her, er Israels dommere. Når en person
møtte for en dommer i en hebraisk rettssal, ble dommeren bokstavelig talt
tiltalt som Gud, fordi dommeren representerte Gud og hadde hans autoritet. (I
våre domstoler er det ikke uvanlig å tiltale dommeren som "Deres nåde"(engl:Your
Worship-Deres Tilbedelse). Ikke usannsynlig er denne praksisen beslektet
med den tidlige semittiske ekvivalenten). Og slik var det at YHVHs Mal'ak bar YHVHs
navn og faktisk ble omtalt som YHVH fordi han bar YHVHs autoritet. (Det er også
en beslektet sak at YHVH betyr Han som får til å være/He who causes to be
i tredje person og brukes av dem som er underordnet hærskarenes YHVH, siden Han
bokstavelig talt får dem til å være (dvs. til å eksistere). Se fotnotene til New
Oxford Annotated Bible RSV, s. 70). Videre ble YHVHs Mal'ak også kalt
Elohim fordi han representerte den ene sanne Gud som var himmelens Elohim.
Merk: Noen vil kanskje protestere mot denne delegeringen av Guds navn
med henvisning til Jesaja 44,5 og andre steder. Men disse avsnittene handler om
at den eneste sanne Gud er unik og uten like. Tanken om at mindreverdige
vesener bærer Guds autoritet og dermed Guds navn, støttes tydelig i NT i Åp
3,12.
Som vi skal se, viser Bibelen at YHVHs engel eller Mal'ak er Kristus som
manifesterer seg i synlig form. Som vi skal se, gjenspeiles dette aspektet også
i Salme 45,6-7 og Hebreerbrevet 1,8-9, som vi skal se nærmere på nedenfor.
Engler som Elohim
Begrepet engel brukes også til å oversette ordet Elohim med Gud der det
brukes i GTs hebraiske tekst. I Salme 8, for eksempel, da Septuaginta ble
oversatt fra hebraisk til gresk, ble ordet elohim - som tydelig henviser
til Guds sønner og Messias - gjengitt som aggelos eller budbringere i
den greske teksten i LXX, og denne bruken ble overført til NT-teksten i
Hebreerbrevet.
Teksten skal lyde: For du har (for en tid) gjort ham litt lavere enn
Elohim (gudene) og kronet ham med herlighet og ære.
Det er betydningen på hebraisk, og det er også hensikten med
Hebreerbrevets kapittel 1 og 2 når det gjelder dette begrepet. Når det på
engelsk(og norsk) gjengis med Angels/Engler, er det utelukkende på grunn av
treenighetsteologien. Hebreerne forstod at elohim var Guds sønner. Guds
budbringere var Guds sønner og gjengis som budbringere i de greske
oversettelsene av monoteologiske grunner. Dette problemet undersøkes i
artikkelen Psalm 8 (No. 014)).
Kristi preeksistens ble tatt for gitt og ble gjentatte ganger proklamert
i oldkirkens teologi. Det er forklart i artikkelen The Pre-Existence of Jesus Christ (No. 243)).
La oss nå se nærmere på denne værende (engl : being) i GT, som var Guds engel.
2. Hagar og engelen
2.1 Du-Er-Den-Gud-Som-Ser
YHVHs engel nevnes første gang i historien om tjenestepiken Hagar som
flykter fra sin herskerinne Sarai i 1. Mosebok 16. Mens Hagar vandrer rundt i
ørkenen, kommer engelen henne i møte. Engelen lover henne at han skal velsigne
og mangfoldiggjøre hennes etterkommere. Dermed får engelen makt og myndighet
fra Gud til å gi velsignelser til menneskeheten. Ved avslutningen av dette
møtet blir engelen kalt "YHVH som talte til henne" - (Interlinear
Bible oversetter dette med "Og hun kalte Jehovas navn, han som talte til
henne, Du, en synets Gud!"). Uttrykket den som talte til henne (the One
speakig to her) indikerer at det er flere entiteter som bærer tittelen YHVH.
Det var den bestemte, spesielle YHVH som talte til henne, som så henne vandre i
ørkenen og kom henne til unnsetning - og hun kaller ham
"Du-er-Den-Gud-Som-Ser" (v. 13). Likevel omtaler engelen også YHVH i
tredje person. I dette eksemplet begynner vi altså å se hvordan Herrens engel
bærer tittelen YHVH, men også taler på vegne av den YHVH han representerer.
Herrens engel
fant henne ved en vannkilde i ørkenen, kilden på veien til Sjur. Og han sa:
"Hagar, Sarais tjenestepike, hvor kommer du fra, og hvor er du på
vei?" Hun svarte: "Jeg er på flukt fra min husfrue Sarai." Da sa
Herrens engel til henne: "Vend tilbake til din herskerinne og underkast
deg henne!" Herrens engel sa også til henne: "Jeg vil gjøre dine
etterkommere så mange at de ikke kan telles i antall." Og Herrens engel sa
til henne: "Se, du er med barn, og du skal føde en sønn; du skal kalle ham
Ismael, for Herren har gitt akt på din nød. Han skal være et villesel av en
mann, hans hånd mot hver mann, og hver manns hånd mot ham, og han skal bo over
alle sine frender." Så kalte hun Herren [YHVH], som talte til henne, ved
navn: "Du er en seende Gud [El]", for hun sa: "Har jeg virkelig
sett Gud [ordrett: har jeg virkelig
sett på den som ser meg] og blitt i live etter å ha sett ham?" (1 Mos
16,7-13, RSV).
Det er betegnende at Kristus i Det nye testamentet identifiserer seg
selv som den som ransaker hjertene og ser sinnets intensjoner. I Åpenbaringen
2:18,25 leser vi:
Og skriv til
engelen for menigheten i Thyatira: "Guds Sønns ord, han som har øyne som
en ildflamme og føtter som glødende bronse". (RSV)
Og jeg vil slå
hennes barn i hjel. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som ransaker
sinn og hjerte, og jeg vil gi hver enkelt av dere det deres gjerninger
fortjener. (RSV)
2.2 Guds engel
Når Hagar flykter for andre gang, taler engelen til henne igjen og
gjentar løftet om å gjøre sønnen hennes til en stor nasjon. Her leser vi for
første gang engelens andre tittel, Guds Engel. Det er betegnende at begrepene Gud
[Elohim] og Guds[Elohim] Engel brukes om hverandre, akkurat som YHVH
og YHVHs Engel brukes om hverandre. Gud [Elohim] hører, og engelen taler.
Engelen sier at han vil velsigne Ismael, men han sier også at han taler på
vegne av Gud [Elohim]. Dette viser at det finnes et hierarki blant Elohim. Engelen
bærer tittelen Elohim og taler på vegne av den Elohim han representerer.
Og Gud [Elohim]
hørte guttens røst, og Guds [Elohims] engel kalte på Hagar fra himmelen og sa
til henne: "Hva plager deg, Hagar? Frykt ikke, for Gud [Elohim] har hørt
guttens røst der hvor han er. Stå opp, løft gutten opp og hold ham fast med din
hånd, for jeg vil gjøre ham til et stort folk. "Da åpnet Gud hennes øyne,
og hun fikk se en vannkilde, og hun gikk bort og fylte vann i brønnen og ga
gutten å drikke. Og Gud var med gutten, og han vokste opp, bodde i ørkenen og
ble dyktig med buen. (1. Mos. 21:17-20, RSV).
3.1 YHVH som en delegert tittel
I eksemplet med Hagar og engelen så vi at YHVHs engel ble kalt YHVH
fordi han bar YHVHs autoritet og talte på hans vegne. Denne tanken om at YHVH
er en distribuert/delegert tittel (dvs. en tittel som appliseres på mange
vesener, ikke bare for hærskarenes YHVH(YHVH Sebaot), som er den eneste sanne
Gud) dukker opp flere steder. (For en diskusjon av titler i NT, se vedlegg 3).
For eksempel viste YHVH seg direkte for Abraham.
Da åpenbarte
Herren [YHVH] seg for Abram og sa: "Jeg vil gi dette landet til dine
etterkommere." Så bygde han der et alter for Herren, som hadde vist seg
for ham. (1. Mos. 12:7, RSV)
Da Abram var
nittini år gammel, viste Herren [YHVH] seg for Abram og sa til ham: "Jeg
er den allmektige Gud [El Shadday]; vandre for mitt åsyn og vær ulastelig. Så
vil jeg slutte en pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre deg tallrik."
Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud [Elohim] sa til ham: ... (1 Mos 17,1-3,
RSV).
Denne YHVH kan ikke være den eneste sanne Gud, for ingen mennesker har
noen gang sett Gud eller hørt hans røst (jf. de tidligere nevnte avsnittene i
NT). Likevel taler han som den Allmektige Gud. Det hebraiske ordet for
allmektig er Shadday og betyr den mektigste (Most Powerful). Det
kan bare være ett vesen som er den mektigste, og det er Gud, Faderen, som er
større enn alle, inkludert Kristus:
Dere hørte meg si
til dere: "Jeg går bort, og så kommer jeg til dere." Hvis dere elsket
meg, ville dere ha gledet dere, for jeg går til Faderen, for Faderen er
større enn jeg." (Joh 14,28, RSV).
Men jeg vil at
dere skal forstå at enhver manns hode er Kristus, kvinnens hode er hennes mann,
og Kristi hode er Gud. (1Kor 11:3, RSV)
I NT er begrepet Allmektig forbeholdt Gud Faderen eksklusivt.
Herren Gud, den Allmektige, er vår Far, og Jesus Kristus er vår bror:
Og jeg vil være
en far for dere og dere skal være min sønner og døtre, sier Herren den Allmektige
(2Kor 6:18, RSV)
For han som
helliggjør [Kristus] og de som blir helliggjort, har alle ett opphav. Derfor
skammer han seg ikke over å kalle dem brødre og sier: "Jeg vil forkynne
ditt navn [Faderens navn] for mine brødre, midt i menigheten vil jeg prise
deg." (Hebr. 2:11-12, RSV).
I Åpenbaringen skilles den Allmektige Gud, Gud Faderen, fra sin Kristus;
han er gjenstand for Lammets lovsang; Kristus tråkker Faderens vredes vinpresse
(dvs. utfører dommen for sin Far); og både den allmektige og Lammet utgjør
tempelet i den nye himmel og den nye jord:
Og de synger
sangen til Moses, Guds tjener, og Lammets sang og sier: "Store og
underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, den Allmektige! Rettferdige og sanne
er dine veier, du tidsaldrenes konge!" (Åp 15,3, RSV).
Fra hans munn går
det ut et skarpt sverd som han skal slå folkene med, og han skal herske over
dem med jernstav; han skal tråkke vinen fra Gud den allmektiges vredes harme."
(Åp 19,15) (Åp. 19,15, RSV). (jf. Joh. 5:27 - og har gitt ham myndighet til å
holde dom, fordi han er Menneskesønnen).
Og jeg så ikke
noe tempel i byen, for dens tempel er Herren Gud den allmektige og Lammet. (Åp.
21:22, RSV)
Siden ingen mennesker noensinne har sett den eneste sanne Gud (jf.
versene som er sitert i avsnitt 1.2) [dette er velkjent av kommentatorer. Se
sitatet fra International Standard Bible Encyclopedia i vedlegg 4], og
Gud Faderen er Gud den allmektige, og Skriften ikke kan brytes (Joh 10,35), må
vi konkludere med at den YHVH som talte til Abraham og patriarkene, var en
annen YHVH enn Gud den allmektige (Faderen), men en som talte på vegne av Gud
den Allmektige, eller El Shadday. Det vil si at Abraham hadde å gjøre med en
Elohim som talte direkte på vegne av Gud, og fordi han bar Guds autoritet, bar
han også navnet YHVH som en tittel. Kristus forklarte at han bare talte på
vegne av Gud:
Jesus sa:
"Når dere har løftet opp Menneskesønnen, da skal dere vite at jeg er ham,
og at jeg ikke gjør noe på egen hånd, men taler slik Faderen har lært
meg". (Joh. 8:28, RSV)
For jeg har ikke
talt på egen hånd; Faderen som har sendt meg, har selv gitt meg befaling om hva
jeg skal si og hva jeg skal tale. Og jeg vet at hans bud er evig liv. Derfor
sier jeg det jeg sier, slik Faderen har befalt meg. (Joh 12:49-50, RSV).
Dette konseptet med YHVH som en distribuert tittel blir enda tydeligere
i 1. Mosebok 18 når tre vesener viser seg for Abraham, og alle blir kalt YHVH:
Han [Abraham]
løftet blikket og så, og se, tre menn sto foran ham. Da han så dem, løp han ut
av teltdøren for å gå dem i møte, bøyde seg til jorden og sa: "Herre, hvis
jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener." (1. Mos.
18:2-3, RSV)
I den hebraiske originalteksten er ordet som her er gjengitt med "Herre",
faktisk YHVH. Abraham tiltalte alle de tre "mennene" som YHVH. Men da
den hebraiske teksten ble rettet av Sopherim ( de jødiske skriftlærde- ov.anm.),
som var de offisielle revisorene under Esra og Nehemja, endret de dette ordet
og 133 andre forekomster av YHVH til Adonai eller Herre. (Endringene ble notert
i margen i teksten.) Årsaken til at de gjorde disse endringene skal ha vært
ærbødighet for det guddommelige navnet YHVH, men det virker mer sannsynlig at
den egentlige grunnen var at Sopherim var bekymret for at YHVH skulle bli brukt
om andre entiteter enn YHVH, den Høyeste. Lignende endringer gjelder i vers
27,30,32. (En fullstendig liste over disse endringene finnes i vedlegg 32 i The
Companion Bible).
I vers 16-22 velger en av
mennene, nå kalt YHVH, å bli hos Abraham mens de to andre drar til Sodoma. Men
denne YHVH refererer til YHVH i tredje person når han velsigner Abraham, noe
som ytterligere indikerer at YHVH er flere personer:
Så brøt mennene
opp derfra, og de så mot Sodoma, og Abraham gikk sammen med dem for å lede dem
på veien. Herren sa: "Skal jeg skjule for Abraham hva jeg har tenkt å
gjøre, for Abraham skal bli et stort og mektig folk, og alle jordens folk skal
velsigne seg ved ham? Nei, for jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine
barn og sitt husfolk etter ham å holde Herrens vei ved å gjøre rett og
rettferdighet, så Herren kan gi Abraham det han har lovet ham." Da sa
Herren: "Fordi ropet mot Sodoma og Gomorra er stort og deres synd meget
alvorlig, vil jeg gå ned for å se om de har gjort alt etter det ropet som er
kommet til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det." Så vendte mennene seg
bort derfra og dro mot Sodoma, men Abraham ble stående der for Herrens åsyn.
(1. Mosebok 18:16-22, RSV)
Denne YHVH, som representerte YHVH i himmelen, kom ned for å se om ropet
mot Sodoma var sant. I kapittel 19 drar de to "mennene", nå kalt
engler (mal'ak), til Sodoma. I vers 18 tiltaler Lot dem som YHVH:
Og Lot sa til
dem: "Å, nei, mine herrer [enda en av de 134 endringene av Sopherim,
opprinnelig YHVH]; (1 Mos 19:18, RSV).
Englene forteller Lot at YHVH har sendt dem for å ødelegge Sodoma:
For vi er i ferd
med å ødelegge dette stedet, fordi skriket mot dets folk er blitt stort for
Herrens [YHVHs] åsyn, og Herren [YHVH] har sendt oss for å ødelegge det. (1.
Mosebok 19:13, RSV).
Vi ser altså at betegnelsen YHVH brukes om ikke mindre enn fire vesener
i disse beretningene: de tre "menneskene" (åpenbart Kristus og to
medfølgende engler) og Gud i himmelen. Det er tydelig at YHVH er en distribuert
tittel som brukes på dem som representerer Gud Faderen overfor menneskene. Jahova
i himmelen kan forstås som hærskarenes Jahova.
3.2 Engelen forhindrer at Isak blir drept
Neste gang engelen nevnes, er i episoden der Abraham blir bedt om å
drepe Isak. I dette tilfellet griper engelen inn for å forhindre Isaks død:
Men Herrens engel
ropte til ham fra himmelen og sa: "Abraham, Abraham!" Og han svarte:
"Her er jeg." Han sa: "Legg ikke hånd på gutten og gjør ikke noe
med ham, for nå vet jeg at du frykter Gud, for du har ikke holdt din sønn, din
eneste sønn, borte fra meg." Og Abraham løftet blikket og så, og se, bak
ham var det en vær som var fanget i et kratt med hornene; og Abraham gikk bort
og tok væren og ofret den som brennoffer i stedet for sin sønn. Så kalte
Abraham stedet for "Herren vil sørge", som det er sagt den dag i dag:
"På Herrens berg skal det bli sørget for." Da kalte Herrens engel for
annen gang på Abraham fra himmelen og sa: "Jeg har sverget ved meg selv,
sier Herren, fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din
eneste sønn, vil jeg velsigne deg, og jeg vil mangfoldiggjøre dine etterkommere
som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Og dine etterkommere
skal ta sine fienders port i eie, og ved dine etterkommere skal alle jordens
folkeslag velsigne seg selv, fordi du har adlydt min røst." (1. Mos.
22:11-18, RSV)
Engelen taler her både som en egen person ("for nå vet jeg
...") og på vegne av YHVH, himmelens Gud ("Ved meg selv har jeg
sverget, sier YHVH ...").
Det er interessant å merke seg at når engelen roser Abraham, sier han:
"For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har holdt tilbake
din sønn, din eneste sønn, fra meg." Av dette forstår vi at engelen var
den Elohim som instruerte Abraham om å drepe sønnen sin i vers 1-2, og at
engelen ikke visste hva Abraham ville gjøre, men oppdaget det ved å observere Abrahams
handlinger. Engelen har altså ikke absolutt forhåndskunnskap eller
forutvitenhet. Akkurat slik er det med Kristus. Det er ting som Kristus ikke
vet, og som må åpenbares for ham av hans Gud og Far, som har absolutt
forutvitenhet:
Merk: Dette er nok et bevis på at Kristus ikke er den eneste sanne Gud.
Den eneste sanne Gud, Gud Fader, kunngjør slutten fra begynnelsen (Jes
46,9-10). Det er Hans hensikt og mysterium som utfoldes på jorden (Ef 1,9-10;
3,9). Kristus får kunnskap om disse tingene ved åpenbaring fra Faderen (Åp
1,1).
Men om den dag
eller time vet ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke heller sønnen, men
bare Faderen.(Mk 13,32 RSV)
Jesu Kristi
åpenbaring, som Gud ga ham for å vise sine tjenere hva som snart skulle skje,
og han kunngjorde det ved å sende sin engel til sin tjener Johannes, (Åp. 1:1,
RSV).
Denne saken om Isaks ofring er undersøkt i detalj med implikasjoner også
for jødedommen, og også islam og Koranen i artiklene The Angel and Abraham’s Sacrifice (No. 071)
og Genesis 22, Judaism, Islam and the
Sacrifice of Isaac (No. 244).
3.3 Engelen og Isaks kone
Da Abraham senere sendte tjeneren sin for å hente en kone til Isak,
lovet han tjeneren at YHVHs engel skulle være med tjeneren for å velsigne
reisen. Ut fra det Abraham sa, forsto han forskjellen mellom YHVH, himmelens
Gud, og engelen eller Mal'ak, som var YHVHs sendebud og som YHVH handlet med
ham gjennom. Tjeneren anerkjente engelens ledelse som likeverdig med YHVHs
ledelse. Dermed representerte engelen i sannhet Gud:
Herren, himmelens
Gud, som førte meg bort fra min fars hus og fra mitt fødeland, og som talte til
meg og sverget: "Jeg vil gi dette landet til dine etterkommere", han
vil sende sin engel foran deg, og du skal ta en hustru til min sønn derfra.
Men han sa til
meg: "Herren, som jeg vandrer for, vil sende sin engel med deg og gjøre
din vei god, og du skal ta en hustru til min sønn fra min slekt og fra min fars
hus."
Da bøyde jeg mitt
hode og tilbad Herren og velsignet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ført
meg på den rette vei for å ta datteren til min herres slektning til sin sønn.
(1 Mos 24:7,40,48, RSV).
I NT fyller Kristus en lignende rolle som en som leder, beskytter,
velsigner og representerer Gud for oss:
Og Jesus kom og
sa til dem: "Meg er gitt all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor ut og
gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens
og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere, og
se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende". (Matt 28,18-20, RSV).
4. Jakob og engelen
I dette avsnittet avsløres tre grunnleggende egenskaper ved YHVHs engel:
· Som Guds (Den høyestes) sendebud er engelens nærvær det samme som Guds
nærvær. Å se engelen er det samme som å se Gud (den høyeste).
· Engelen er Guds redskap som forløser.
· Engelen er gjort lik med den Gud [Elohim] som ledet, talte med,
velsignet og mettet Jakob, Isak og Abraham.
4.1 Gud-en i Guds hus
Da han flyktet fra Esau til onkelen Laban i Haran, opplevde Jakob en mektig
drøm i nærheten av byen Luz. I drømmen så han YHVH stå over en stige som steg
opp mot himmelen og velsignet ham. YHVH lovet å være med Jakob, å bevare ham,
ikke forlate ham og føre ham tilbake til hjemlandet. Jakob avla et løfte til YHVH
og tok imot YHVH som sin Gud:
Han kom til et
bestemt sted og ble der natten over, ... Han tok en av steinene på stedet, la
den under hodet og la seg til å sove der. Og han drømte at det var satt opp en
stige på jorden, og toppen av den nådde opp til himmelen, og se, Guds engler
steg opp og ned på den! Og se, Herren [YHVH] sto over den og sa: "Jeg er
Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud; det landet du ligger på, vil jeg gi
deg og dine etterkommere ... ... Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du
enn går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet; for jeg forlater deg
ikke før jeg har gjort det jeg har talt til deg om." Da våknet Jakob av
søvnen og sa: "Herren er sannelig på dette sted, og jeg visste det
ikke." ... Han kalte stedet Betel (Guds hus), og ... Da avla Jakob et
løfte og sa: "... Herren skal være min Gud." (1 Mos 28,11-21, RSV).
Etter å ha sett et vesen som kaller seg YHVH i en drøm, opplever Jakob
flere år senere en ny drøm der Guds Engel taler til ham og sier: "Jeg er
Betels Gud", og "du avla et løfte til meg". Igjen er altså
engelen forbundet med tittelen YHVH. Det er verdt å merke seg at teksten
omtaler engelen som Mal'ak HaElohim. Preposisjonen ha betyr den (her
angis på engelsk the- altså den bestemte artikkel: Ha Elohim betyr altså
på norsk: Elohim-en – ov.anm.). Det vil si at engelen identifiseres som Guds engel.
Selv om engelen kalles Elohim, er han altså Mal'ak eller budbringer for en
høyere Elohim, som er Elohim-en (ha Elohim), det vil si Gud-en(the
God). Det er også betegnende at engelen kaller seg selv El Bethel
eller Gud av Guds hus ( God of the House of God):
Så sa Guds engel
[Mal'ak HaElohim] til meg i drømmen: "Jakob", og jeg sa: "Her er
jeg!". Og han sa: "... Jeg er Betels Gud [El Betel], der du salvet en
søyle og avla et løfte til meg. Stå nå opp, gå ut av dette landet og vend
tilbake til det landet du er født i." (1. Mos. 31:11-13, RSV)
I NT omtales Kristus som Gud som er salvet av sin Gud (som
er Faderen). Han er også Sønn og yppersteprest over sin Fars hus:
Du har elsket
rettferdighet og hatet lovløshet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med
gledens olje fremfor dine kamerater." (Hebr. 1:9, RSV).
Men Kristus var
trofast over Guds hus som en sønn. Og vi er hans hus hvis vi holder fast på vår
tillit og stolthet i vårt håp. (Hebr. 3:6, RSV).
Og siden vi har
en stor prest over Guds hus (Heb 10:21, RSV).
I det følgende avsnittet dukker Betels Gud [El] opp igjen for å velsigne
og veilede Jakob. Ut fra de foregående avsnittene og Jakobs senere kommentarer
i 1 Mos 48,15-16 er det tydelig at Betels Gud må ha vært YHVHs engel.
Parallellene mellom det han gjorde her, og det han tidligere hadde gjort
overfor Hagar og Abraham, er åpenbare:
Da sa Gud
[Elohim] til Jakob: "Stå opp, dra opp til Betel og bosett deg der, og gjør
et alter der for Gud [El], som viste seg for deg da du flyktet fra din bror Esau."
Og Jakob sa til sitt husfolk ... "Så la oss stå opp og dra opp til Betel,
så vil jeg bygge et alter for Gud [El], han som svarte meg på min nøds dag og
har vært med meg på den veien jeg har gått." ... Så kom Jakob til Luz (det
vil si Betel) ... ... Og han bygde et alter der og kalte stedet El Betel [hebr.
Gud i Guds hus], for der åpenbarte Gud seg [hebr. Elohim (guder) åpenbarte seg
- dette står i flertall og har av rabbinske kommentatorer blitt forstått som en
henvisning til englene - det vil si at henvisningen er til Elohims engel som
talte som YHVH og de andre englene som ble sett stige opp og ned på stigen;
disse er alle elohim] for ham da han flyktet fra sin brors ansikt. ... Og Gud
[Elohim] viste seg igjen for Jakob da han kom fra Padan Aram, og velsignet ham.
... Og Gud [Elohim] sa til ham: "Jeg er den allmektige Gud [El Shaddai].
Vær fruktbar og bli tallrik, et folk og en flokk av folk skal utgå fra deg, og
konger skal utgå fra ditt legeme. Det landet jeg gav Abraham og Isak, gir jeg
deg, og til dine etterkommere etter deg gir jeg dette landet." Så gikk Gud
[Elohim] bort fra ham til det sted hvor han hadde talt med ham. (1. Mos.
35:1-13 NKJV)
Igjen, som med Abraham og Isak (1 Mos 28,3), taler engelen som El
Shadday, noe som indikerer at det er El Shaddays Mal'ak eller sendebud som
taler.
4.2 Guds ansikt
På vei tilbake for å møte Esau kommer "en mann" Jakob i møte
og bryter med ham til daggry. Jakob sammenligner denne opplevelsen som det å se
Gud [Elohim] "ansikt til ansikt" og kaller stedet "Guds
ansikt". Det er tydelig at denne "mannen" bar Guds nærvær i seg.
Så ble Jakob
alene igjen, og en mann kjempet med ham til det ble lyst. Da mannen så at han
ikke hadde vunnet over ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål
gikk ut av ledd mens han kjempet med ham. Da sa han: "La meg gå, for dagen
gryr!" Men han svarte: "Jeg lar deg ikke gå uten at du velsigner meg!"
Så sa han til ham: "Hva heter du?" Og han svarte: "Jakob."
Da sa han: "Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet
med Gud og med mennesker, og du har seiret." Da spurte Jakob ham og sa:
"Si meg ditt navn, jeg ber deg!" Og han svarte: "Hvorfor spør du
om navnet mitt?" Og han velsignet ham der. Og Jakob kalte stedet Peniel
[hebr. Guds ansikt]: "For jeg har sett Gud [Elohim] ansikt til ansikt, og
mitt liv er bevart." (1. Mos. 32:24-30 NKJV)
Flere hundre år senere ble
profeten Hosea inspirert til å minne om denne hendelsen. Jakob skal ha kjempet
med Gud [Elohim]. I neste vers identifiseres (equated with) denne Gud eller Elohim med engelen.
Han tok sin bror
i hælen i mors liv, og i sin styrke kjempet han med Gud [Elohim]. Ja, han
kjempet med engelen og seiret; han gråt og søkte nåde hos ham. Han fant ham i
Betel, og der talte han til oss - det vil si Herren, hærskarenes Gud. Herren er
hans minnerike navn. (Hos 12:3-5 NKJV)
I Hosea 12:5 er oversettelsen
Herren, hærskarenes Gud, ikke det vanlige YHVH Sebaot. På hebraisk står
det YHVH, Elohim HaSabaoth eller YHVH Gud for hærskarene (bestemt
form). Engelen omtales altså som YHVH, Gud over hærskarene ( God of the hosts) .
Dette er en parallell til Kristus som hærfører for himmelens hærskarer i Josva
5,15. (Se også Mat 24,30-31; 1Tes 4,16; Jud 14; Åp 19,13-14).
Før vi forlater dette avsnittet, må vi også merke oss at Kristus
representerer "Guds ansikt" for oss:
Jesus sa til ham:
"Har jeg vært hos deg så lenge, og likevel kjenner du meg ikke, Filip? Den
som har sett meg, har sett Faderen; hvordan kan du si: 'Vis oss Faderen'?"
(Joh 14,9, RSV).
For det er den
Gud som sa: "La lyset skinne ut av mørket," som har lyst i våre
hjerter for å gi oss lyset fra kunnskapen om Guds herlighet i Kristi ansikt.
(2Kor. 4:6, RSV)
Han er den
usynlige Guds bilde, den førstefødte i hele skaperverket (Kol 1,15, RSV).
4.3 Forløsningens Engel
Den siste referansen til engelen i 1. Mosebok er når Jakob velsigner
Josefs sønner, Efraim og Manasse. Her kaller Jakob eksplisitt sine fedres Gud [Elohim]
og den Gud [Elohim] som ga ham føde hele livet frem til den dagen, for
"engelen som forløste meg". Forbindelsen til Kristus er åpenbar (jf.
Gal 3,13; 4,5). Senere ble "engelen som forløser" også kalt "Forløsningens
Engel". Det er også interessant å merke seg at uttrykket matet (som i Gud
som har matet) betyr gjetet (shepherded – to pasture). Det er
tydelig at forløsningsengelen også er Israels hyrde. Dette knytter ham klart
til Kristus som den gode hyrde (Joh 10,14).
Og han velsignet
Josef og sa "Gud [Elohim], som mine fedre Abraham og Isak vandret for, den
Gud som har gitt meg mat ( hyrdet meg – ov- anm.) hele mitt liv til
denne dag, den engel som har forløst meg fra alt ondt, velsigne guttene."
(1. Mosebok 48:15-16 NKJV)
Tidligere har Abraham fortalt tjeneren sin at han vandret for YHVH, og i
samme avsnitt skiller han denne YHVH fra sin engel (1 Mos 24,40). I 1 Mos
48,15-16 sier Jakob at hans (beste)far Abraham vandret for Elohim som var
engelen eller Mal'ak. Dette er ikke en selvmotsigelse. YHVHs Mal'ak var
Abrahams, Isaks og Jakobs Elohim (det vil si den Elohim som var salvet av hans
Elohim, som er Gud den høyeste, til å være deres Herre, beskytter og forløser),
men han var ikke gjenstand for deres tilbedelse. Derimot var det Gud den
allmektige eller El Shadday de tilba. De henvendte og nærmet seg til ham gjennom hans Mal'ak, som han hadde
utnevnt over dem. Dette er en parallell til hvordan kristne i Det nye
testamentet følger både Gud og Kristus og nærmer seg og kommer til Gud gjennom Kristus:
Vær derfor Guds
etterfølgere, som Guds kjære barn (Ef 5:1, KJV).
Om noen tjener
meg, skal han følge meg, og hvor jeg er, der skal også min tjener være; om noen
tjener meg, ham vil min Far ære. (Joh. 12:26, KJV)
Og alt det dere
ber om i mitt navn, det vil jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i
Sønnen. (Joh. 14:13, KJV).
5.1 Stefanus' tale
Guds kirke har siden det første århundret akseptert at den som talte fra
den brennende busken, den som talte de ti bud fra Sinaifjellet, den som ledet
Israel gjennom ørkenen, den som snakket med Moses i første person, var Kristus
før han ble født som menneske. Paulus skrev for eksempel
Jeg vil at dere
skal vite, brødre, at våre fedre alle var under skyen, og alle gikk gjennom
havet, og alle ble døpt til Moses i skyen og i havet, og alle spiste den samme
overnaturlige maten og drakk den samme overnaturlige drikken. For de drakk av
den overnaturlige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. (1Kor 10:1-4,
RSV).
Bibelen er imidlertid tydelig på at det var YHVHs engel som gjorde alt
dette og mer til. Oldkirken forstod at Kristus var Mal'ak eller Guds engel: (Se
diskusjonen i vedlegg 5 for flere detaljer.)
Og selv om min
tilstand var en prøvelse for dere, hånte eller foraktet dere meg ikke, men tok
imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus. (Gal. 4:14, RSV)
I Stefanus' tale i Apostlenes gjerninger 7 finner vi et tydelig bevis på
at den første kirke forstod Kristi rolle
som YHVHs engel. Versene 30-38 er svært viktige. I vers 30 ser Moses engelen og
hører Herrens røst. I vers 35 blir Moses sendt for å være en frelser med
engelens hjelpende hånd eller bistand. I vers 38 står det eksplisitt at det var
Guds engel som ga loven til Israel gjennom Moses. Stefanus' kommentarer legger
grunnlaget for en nærmere undersøkelse av Det gamle testamentets beretning om
Moses' omgang med YHVHs engel:
"Da det var
gått førti år, viste Herrens engel seg for ham i en busk i en ildflamme i Sinai
ørken. Da Moses så det, ble han forundret over synet, og da han nærmet seg for
å se, kom Herrens røst til ham og sa: 'Jeg er dine fedres Gud, Abrahams Gud,
Isaks Gud og Jakobs Gud'. Og Moses skalv og våget ikke å se. Da sa Herren til
ham: "Ta sandalene av føttene dine, for stedet der du står, er hellig
grunn. Jeg har sannelig sett hvordan mitt folk i Egypt er undertrykt, jeg har
hørt deres stønn og er kommet ned for å utfri dem. Kom nå, jeg vil sende deg
til Egypt."' Denne Moses som de forkastet og sa: "Hvem har gjort deg
til hersker og dommer?", er den Gud sendte som hersker og frelser ved
engelen som åpenbarte seg for ham i busken.... Dette er han som var i
menigheten i ørkenen sammen med engelen som talte til ham på Sinaifjellet, og
sammen med våre fedre, han som mottok de levende oraklene for å gi dem til
oss." (Apostlenes gjerninger 7:30-38, NKJV)
Her er vers 38 fra flere moderne engelske oversettelser og en parafrase.
Dette er han som
i forsamlingen i villmarken (ørkenen) var mellommann (the go-between) for
engelen som talte til ham på Sinaifjellet og våre forfedre, og han mottok
levende orakler (ord som fremdeles lever) for å bli overlevert til oss. (The
Amplified Bible)
Dette var mannen
som ved forsamlingen i ørkenen grep inn mellom engelen som talte til ham på
Sinaifjellet og våre fedre; han mottok levende ord som skulle gis videre til
oss. (Moffatt)
I menigheten i
ørkenen var dette mannen som var mellommann mellom engelen som pleide å tale
med ham på Sinaifjellet og våre fedre. Dette var mannen som mottok ord, levende
ord, som skulle gis til dere. (Phillip´s)
For i ørkenen var
Moses mellommann - formidleren mellom Israels folk og engelen som ga dem Guds
lov - det levende ordet - på Sinaifjellet. (The Living Bible)
5.2 Engelen i busken
Moses møter engelen for første gang når han viser seg i den brennende
busken. Idet Moses snur seg til side for å se, får vi vite at YHVH ser og
taler. Videre identifiserer taleren seg selv som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud
[Elohi - en entallsform av Elohim]. Abrahams, Isaks og Jakobs Gud var Forløsningens
Engel, slik vi så i 1 Mosebok 48,15-16. Til slutt sender engelen Moses tilbake
til Egypt og lover å hjelpe ham i hans anstrengelser.
Når vi også
husker at Stefanus sa at Gud sendte Moses for å frelse Israel ved hjelp av
engelen som viste seg for ham, er det derfor tydelig i denne beretningen at
begrepene YHVHs engel, YHVH og Elohim brukes om hverandre
for å beskrive én og samme person.
Moses voktet
hjorden til sin svigerfar Jetro, presten i Midjan. Og han førte hjorden bakover
i ørkenen og kom til Horeb, Guds fjell. Da åpenbarte Herrens engel seg for ham
i en ildflamme fra en busk... Da sa Moses: "Nå vil jeg gå bort og se dette
store synet..." Da Herren [YHVH] så at han vendte seg til side for å se, ropte
Gud [Elohim] til ham fra buskens midte og sa: "Moses, Moses!" Og han
svarte: "Her er jeg." Så sa han: "Kom ikke nær dette stedet. Ta
sandalene av føttene, for stedet der du står, er hellig grunn." Og han sa:
"Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud [Elohi], Isaks Gud og Jakobs Gud."
Og Moses skjulte ansiktet sitt, for han var redd for å se på Gud.
"Kom nå, så
skal jeg sende deg til Farao ... Jeg skal visselig være med deg. ..." (2.
Mos. 3:1-6,10-12, NKJV)
Det er i forbifarten interessant å merke seg at engelen som talte på
vegne av sin Elohim, nemlig Gud Faderen, og bar tittelen Elohim som et
tegn på delegert myndighet, også hadde myndighet til å utpeke andre - i dette
tilfellet Moses - til å være Elohim og bære tittelen som et tegn på
delegert myndighet. Dermed var Moses altså en Mal'ak for Engelen og en Elohim
for sin bror Aron. Aron var på sin side en Mal'ak for sin Elohim, Moses.
Han [Aron] skal
tale for deg til folket, og han skal være en munn for deg, og du skal være for
ham som Gud [lit. en Elohim] (2. Mos. 4:16, RSV).
5.3 Engelen i skyen
I de følgende avsnittene blir vi fortalt at YHVH var til stede i skyen
da han ledet Israel. Vi blir også fortalt at det var en engel som ledet Israel,
og at skyens bevegelser var knyttet til engelens bevegelser. Nok en gang
identifiseres YHVHs engel med YHVH.
Og Herren gikk
foran dem om dagen i en skystøtte for å vise vei, og om natten i en ildstøtte
for å gi dem lys, så de kunne gå både dag og natt. (2. Mos. 13:21, NKJV).
Og Guds engel,
som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk bak dem, og skystøtten gikk
foran dem og ble stående bak dem.
Og det skjedde på
morgenkvisten at Herren så ned på egypternes hær gjennom ild- og skystøtten, og
han gjorde egypternes hær urolig. (2. Mos. 14:19,24, NKJV).
Paulus skrev at det var Kristus som førte Israel gjennom havet (1Kor
10,1-4, sitert tidligere). Derfor er YHVHs engel umiskjennelig identifisert som
Kristus.
5.4 Engelen som lovens giver
I avsnitt 5.1 ble Apostlenes gjerninger 7,38 sitert for å vise at Moses
var mellommann mellom engelen og Israel, og at han mottok loven fra engelen. En
enkel sammenligning av Apostlenes gjerninger 7,38 med de følgende avsnittene
viser nok en gang at engelen sidestilles med YHVH. Forestillingen om at Guds
lov er forordnet og overlevert av Guds engler - det vil si vedtatt som lov av
gudenes råd og overlevert av hans mal'aks - behandles ikke i denne artikkelen,
men nevnes i forbifarten i et par nytestamentlige avsnitt:
Dere som mottok
loven som overlevert av engler og ikke holdt den. (Apostlenes gjerninger 7:53,
RSV)
Hvorfor da loven?
Den ble lagt til på grunn av overtredelser, inntil det avkom skulle komme som
løftet var gitt til, og den ble forordnet av engler gjennom en mellommann.
(Gal. 3:19, RSV).
Så gikk Moses opp, og Aron, Nadad og Abihu og
sytti av Israels eldste, og de fikk se Israels Gud [Elohim]. Og under hans
føtter var det som et brolagt verk av safirstein, og det var som selve himmelen
i sin klarhet. Men han la ikke sin hånd på Israels barns adelige. Så så de Gud
[Elohim], og de åt og drakk. Så sa Herren [YHVH] til Moses: "Kom opp til
meg på fjellet og vær der, så vil jeg gi deg steintavler og den lov og de bud
jeg har skrevet, så du kan lære dem." Så stod Moses opp sammen med sin
medhjelper Josva, og Moses gikk opp på fjellet. ... Så gikk Moses opp på
fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet hvilte på Sinaifjellet, og
skyen dekket det i seks dager. Den sjuende dagen ropte han til Moses fra skyen.
... Så gikk Moses inn i skyen og gikk opp på fjellet. ... (2. Mos. 24:9-18,
NKJV)
[Og Herren sa til Moses] "Men du skal stå
her ved siden av meg, og jeg vil si deg alle budene, lovene og rettsreglene som
du skal lære dem, så de kan holde dem i det landet som jeg gir dem i eie. (5.
Mos. 5:31, NKJV)
I dette avsnittet ser vi også at Israels eldste fikk se Israels Elohim,
som tidligere ble identifisert som Forløsningens Engel.
Tidligere så vi at Jakob kalte engelen han kjempet med, for Guds
ansikt. Med dette mente han at Gud var "til stede" eller "synliggjort"
i engelens skikkelse. Med tiden ble dette konseptet videreutviklet, og engelen
ble kjent som Hans Nærværs Engel (dvs. budbringeren av Guds nærvær). Engelen
(som var Kristus fra oven) fungerte i virkeligheten som Emmanuel eller Gud
med oss lenge før han ble født som menneske.
I disse avsnittene skilles det mellom YHVH og Hans Nærværs Engel (The
Angel of his Presence) Dette kan forstås hvis vi erkjenner at Israel kjente til
eksistensen av Gud Fader som El Shadday eller hærskarenes YHVH. De tilba
hærskarenes YHVH, men forsto at han handlet med dem og var til stede hos dem i
form av sitt sendebud eller sin engel, som de også kalte YHVH i kraft av at han
representerte hærskarenes YHVH og delte hans guddommelige natur.
For han sa:
"De er sannelig mitt folk, barn som ikke lyver." Slik ble han deres
frelser. I all deres nød ble han bedrøvet, og engelen i hans nærvær frelste
dem; i sin kjærlighet og barmhjertighet forløste han dem, og han løftet dem og
bar dem alle deres dager." (Jes.
63:8-9, NKJV).
"Og fordi han elsket fedrene deres,
utvalgte han deres etterkommere etter dem, og han førte dere ut av Egypt med
sitt nærvær, med sin veldige kraft." (5. Mos. 4:37 NKJV)
"Da vi ropte til Herren [YHVH], hørte han
vår røst og sendte engelen og førte oss opp fra Egypt..." (4 Mos. 20,16)
Tidligere har vi sett et eksempel på at Mal'ak dukker opp og snakker til
Abraham og Jakob som om han var El Shadday eller Gud den allmektige i første
person. I 2. Mosebok, når engelen henvender seg til Moses og Israel, ser vi et
annet eksempel på denne "transparensen" hos YHVHs engel når han taler på vegne av hærskarenes
YHVH. I denne hendelsen er "gjennomsiktigheten" så
"tydelig" at identiteten hans går tapt og det skapes en illusjon om
at det er hærskarenes YHVH som taler i første person.
I 2. Mosebok 33 leser vi at YHVH vil sende sin engel foran Israel, men
at han (YHVH) ikke vil gå sammen med dem i deres midte. Det var ikke
hærskarenes YHVH (som forble i himmelen) som i første person førte Israel ut av
Egypt, og han fulgte heller ikke Israel inn i det lovede landet. Det var YHVHs
engel som gjorde disse tingene. Men i dette eksemplet formidler engelen så
tydelig hærskarenes YHVHs ord at vi får inntrykk av at det er hærskarenes YHVH
i jeg-form som snakker med Moses.
Denne situasjonen forvirrer tilsynelatende Moses (husk at det hebraiske
ordet for engel er Mal'ak og betyr ganske enkelt "budbringer"), som
ikke innser at det er selve YHVHs engel han snakker med, som skal følge Israel.
Kanskje trodde Moses at en annen Mal'ak skulle få i oppdrag å følge Israel.
Uansett, etter at Moses bønnfaller,
forsikrer hærskarenes YHVH (som fortsatt taler gjennom engelen) at han vil være
fullt og helt til stede sammen med Israel. Dette kan bare skje hvis engelen som
skal følge Israel, er Guds Nærværs Engel.
"Og jeg vil
sende min engel foran dere, og jeg vil drive ut kanaaneerne, amorittene,
hetittene, perisittene, hivittene og jebusittene. Dra opp til et land som flyter
av melk og honning, for jeg vil ikke dra opp midt iblant dere, så jeg ikke
fortærer dere på veien, for dere er et stivnakket folk."
Da sa Moses til
Herren: "Se, du sier til meg: 'Før dette folket opp'. Men du har ikke sagt
meg hvem du vil sende med meg. Men du har sagt: 'Jeg kjenner deg ved navn, og
du har også funnet nåde for mine øyne. Derfor ber jeg deg: Hvis jeg har funnet
nåde for dine øyne, så vis meg nå din vei, så jeg kan kjenne deg og finne nåde
for dine øyne. Og tenk på at dette folket er ditt folk." Og han sa:
"Mitt nærvær [hebr. panim betyr ansikt eller person] vil gå med deg, og
jeg vil gi deg hvile." Så sa han til ham: "Hvis ditt nærvær ikke går
med oss, skal du ikke føre oss opp herfra. For hvordan skal det da bli kjent at
ditt folk og jeg har funnet nåde for dine øyne, hvis du ikke går med oss? Så
skal vi være adskilt, ditt folk og jeg, fra alle andre folk på jorden." Da
sa Herren til Moses: "Dette som du har sagt, vil jeg også gjøre, for du
har funnet nåde for mine øyne, og jeg kjenner ditt navn." (2 Mos
33,2-3.12-17, NKJV).
I de følgende avsnittene gjentas løftet om at YHVHs engel skal gå foran
Israel. Legg merke til at han har myndighet til å tilgi synd (men ikke vil
gjøre det hvis han blir provosert), og at Guds navn er i ham. Dette betyr at
Guds natur, autoritet og karakter er i engelen. Det er mange paralleller til
Kristus i dette konseptet.
"Se, jeg
sender en engel foran dere for å vokte dere på veien og føre dere til det
stedet jeg har gjort i stand. Gi akt på ham og hør på hans røst, gjør ikke
opprør mot ham, for han vil ikke tilgi din overtredelse, for mitt navn er i
ham. Men hvis du hører på hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være
en fiende for dine fiender og en motstander for dine motstandere. Når min engel
går foran dere og fører dere inn til amorittene, hetittene, perisittene,
kanaaneerne, hivittene og jebusittene, og jeg utrydder dem," (2 Mos
23,20-23).
"Men gå nå
og før folket til det stedet jeg har talt til deg om; se, min engel skal gå
foran deg. ..." (2. Mos. 32:34, RSV)
6. Paktens engel
Ikke bare var YHVHs engel Forløsningens- og Nærværets engel, men han ble
også forstått som den som inngikk pakten med Israel på Sinai.
I Malaki 3,1 profeteres det at paktens engel (eller budbringer) som
Israel søkte, skulle komme til sitt tempel. Vi vet at budbringeren var Kristus
(se Mat 11,10; Mk 1,2; Luk 1,76; 7,27). Men hvem oppfattet Malakia og
tilhørerne hans som paktens engel? De kjente ham som engelen som henvendte seg
til Israel i Dommerne 2:1-4 og sa at han inngikk pakten med Israel. (Selv om
det ikke addresseres her, er både den gamle og den nye pakten inngått mellom
hærskarenes YHVH eller Gud Fader og Israel (enten det er fysisk eller åndelig).
Kristus, som Guds Mal'ak, er formidleren av disse paktene, og derfor var det på
vegne av Gud Faderen eller hærskarenes Gud YHVH at han talte til Israel i
Bochim). Igjen indikerer dette at
Kristus er YHVHs engel.
Og Herrens engel
gikk opp fra Gilgal til Bochim. Og han sa: "Jeg førte dere opp fra Egypt
og førte dere inn i det landet som jeg sverget å gi deres fedre. Jeg sa: Jeg
vil aldri bryte min pakt med dere, og dere skal ikke inngå noen pakt med
innbyggerne i dette landet; dere skal rive ned altrene deres. Men dere har ikke
adlydt min befaling. Hva er det dere har gjort? Nå sier jeg at jeg ikke vil
drive dem ut foran eder, men de skal bli til motstandere for eder, og deres
guder skal bli en snare for eder." Da Herrens engel talte disse ordene til
hele Israels folk, løftet folket sin røst og gråt. (Judg. 2:1-4, RSV)
Se, jeg sender
mitt sendebud, og han skal rydde veien for meg. Og Herren, som dere søker, skal
plutselig komme til sitt tempel, paktens engel, han som dere gleder dere over.
Se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud. (Mal. 3:1, A Literal Translation).
7. Bileam og engelen
Vi ser hvordan YHVHs engel behandler Bileam i 4. Mosebok 22-23. Igjen
sidestilles engelens handlinger og instruksjoner ("tal bare det ordet jeg
taler til deg") med YHVHs. Her er Elohim tydeligvis YHVHs engel, samtidig
som han bærer YHVHs navn og autoritet.
(Se artikkelen The Doctrine of Balaam
and Balaam’s Prophecy (No. 204)).
Da ble Guds
[Elohims] vrede vakt fordi han [Bileam] gikk, og Herrens engel stilte seg på
veien som en motstander mot ham. Og han red på sitt esel, og hans to tjenere
var med ham. Og eselet fikk se Herrens engel stå på veien med et trukket sverd
i hånden, ... Da eselet fikk se Herrens engel, la det seg ned under Bileam, og
Bileams vrede ble vakt, og han slo eselet med staven sin. Da åpnet Herren
munnen på eselet, og det sa til Bileam: "Hva har jeg gjort deg, så du har
slått meg tre ganger?" ... Da åpnet Herren Bileams øyne, og han fikk se
Herrens engel stå på veien med et trukket sverd i hånden, og han bøyde hodet og
falt på sitt ansikt. ... Og Herrens engel sa til ham: "Se, jeg er kommet
ut for å gå imot deg, for din vei er forvrengt for mitt åsyn." Da sa
Herrens engel til Bileam: "Gå med mennene, men bare det ordet jeg taler
til deg, skal du tale." Så drog Bileam av sted sammen med Balaks
høvdinger. Og Bileam sa til Balak: "Se, jeg er kommet til deg! Har jeg i
det hele tatt makt til å si noe som helst? Det ord som Gud [Elohim] legger i
min munn, det må jeg tale." ... Da sa Bileam til Balak: "Stå ved
brennofferet ditt, så går jeg; kanskje Herren kommer meg i møte, og hva han enn
viser meg, skal jeg si deg." ... Og Gud [Elohim] kom Bileam i møte, ... Da
la Herren et ord i Bileams munn og sa: "Vend tilbake til Balak, så skal du
tale slik." ... Da møtte Herren Bileam og la et ord i hans munn og sa:
"Gå tilbake til Balak, så skal du tale slik." (4. Mosebok 22:22 til
23:16, NKJV)
Problemene med Engelen og Bileam og Bileams lære er behandlet også i
artikkekelen The Nicolaitans (No. 202)
.
8. Josva og engelen
Engelen viste seg også for Josva i skikkelse av hærføreren for YHVHs hær
og ble omtalt som YHVH.
Da Josva var ved
Jeriko, løftet han blikket og så, og se, en mann stod foran ham med et trukket
sverd i hånden. Josva gikk bort til ham og sa til ham: "Er du på vår side
eller på våre motstanderes side?" Og han svarte: "Nei, men som
hærfører for Herrens hær er jeg kommet hit." Da falt Josva ned på sitt ansikt
til jorden og tilbad ham og sa til ham: "Hva befaler Herren sin
tjener?" Og hærføreren for Herrens hær sa til Josva: "Ta skoene av
føttene dine, for det sted hvor du står, er hellig." Og Josva gjorde det.
Og Jeriko var stengt både innenfra og utenfra på grunn av Israels folk; ingen
gikk ut, og ingen kom inn. Og Herren sa til Josva: "Se, jeg har gitt
Jeriko i din hånd, med kongen og de tapre menn som var der." (Josva 5:13 til
6:2, RSV)
Legg merke til at jorden der hærføreren står, er hellig (jf. 2 Mos 3),
og på samme måte som betegnelsen YHVH brukes om YHVHs engel, brukes YHVH om
hærføreren for YHVHs hær. Dette vesenet bar altså YHVHs autoritet og nærvær i
seg på samme måte som YHVHs engel. Med tanke på Hosea 12,5, som vi har referert
til tidligere, der engelen kalles YHVH, hærskarens Elohim, og også de
nytestamentlige avsnittene der Kristus fremstilles som hærføreren for himmelens
hærer (f.eks. Åp 19,11-13), er det vanskelig å unngå å konkludere med at
vesenet som viste seg for Josva, var YHVHs engel, nemlig Kristus.
YHVHs engel dukker opp flere ganger i Dommerne. Tidligere så vi hvordan
han viste seg for Israel og erklærte at han var den Mal'ak som inngikk pakten
med Israel på Sinai. Nå skal vi se nærmere på hvordan han opptrer sammen med
Israels dommere.
Den første beretningen handler om hvordan han viste seg for Gideon. Her
bytter man fritt om på begrepene YHVHs engel og YHVH for å beskrive den samme
personen. Det er interessant å legge merke til at Gideon først kaller YHVHs
engel for sin adoni, en form for herre eller mester som brukes om mennesker.
Når Gideon begynner å forstå engelens sanne identitet, tiltaler han ham (i den
hebraiske standardteksten) som Adonai. Dette var det formelle guddommelige
navnet som ble brukt når man snakket om YHVH, fordi "YHVH" ble ansett
som for hellig til å uttales. Men i likhet med de tidligere nevnte avsnittene i
1. Mosebok var det opprinnelige ordet i vers 15 YHVH, og det ble endret til
Adonai av Sopherim, slik de gjorde i de 133 andre tekstene, antakelig for å
skjule at tittelen YHVH ble brukt om en engel.
Men Herrens engel
kom og satte seg under terebintreet i Ofra, som tilhørte abesjitten Joas, mens
hans sønn Gideon tresket hvete i vinpressen for å skjule den for midjanittene.
Da åpenbarte Herrens engel seg for ham og sa til ham: "Herren er med deg,
du mektige tapperhetsmann!" Gideon sa til ham: "Herre [hebr. adoni,
brukt av mennesker], hvis Herren er med oss, hvorfor har da alt dette hendt
oss? Hvor er det blitt av alle de undere som våre fedre fortalte oss om og sa:
'Var det ikke Herren som førte oss opp fra Egypt? Men nå har Herren forlatt oss
og overgitt oss i midjanittenes hender."
Da vendte Herren
seg til ham [dette er tydeligvis engelen som vendte seg om] og sa: "Gå av
sted med din makt, så skal du frelse Israel fra midjanittenes hånd. Er det ikke
jeg som har sendt deg?" Så sa han til ham: "O min Herre [hebr.
Adonai, dette var opprinnelig YHVH, men ble et av de 134 stedene endret fra YHVH
til Adonai av Sopherim], hvordan kan jeg frelse Israel? ..." Og Herren sa
til ham: "Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene som én
mann." Så sa han til ham: "Hvis jeg nå har funnet nåde for dine øyne,
så vis meg et tegn på at det er du som taler med meg. Gå ikke bort herfra før
jeg kommer til deg og bringer mitt offer og legger det fram for deg!" Og
han sa: "Jeg venter til du kommer tilbake."
Så gikk Gideon
inn og gjorde i stand en ung geit og usyret brød ... og han brakte dem fram til
ham under terebint-treet og la dem fram. Da sa Guds engel til ham: "Ta
kjøttet og de usyrede brødene og legg dem på denne steinen, og hell ut
buljongen!" Og han gjorde det. Da rakte Herrens engel ut enden av staven
han hadde i hånden, og rørte ved kjøttet og de usyrede brødene, og ild steg opp
fra klippen og fortærte kjøttet og de usyrede brødene. Og Herrens engel
forsvant ut av hans åsyn.
Nå skjønte Gideon
at han var Herrens engel. Da sa Gideon: "Akk, Herre, Gud [hebr. Adonai YHVH]!
For jeg har sett Herrens engel ansikt til ansikt." Da sa Herren til ham:
"Fred være med deg, frykt ikke, du skal ikke dø." Så bygde Gideon et
alter der for Herren og kalte det Herren-Shalom [Han gir fred]. Den dag i dag
står det fremdeles i Ofra hos abiezrittene. (Jdg. 6:11-24. NKJV).
Tittelen Herren-Shalom, som betyr Han skaper fred, er viktig fordi den
ligger svært nær den tittelen som Messias har fått, nemlig fredsfyrste (Jes
9,6).
9.2 Foreldrene til Samson og engelen
Noe senere viste YHVHs engel seg igjen, denne gangen for Samsons
foreldre. I denne beretningen er det flere punkter som er relevante. Samsons
far Manoa tviler først på engelens identitet. Han spør engelen hva han heter.
Engelen svarer at navnet hans er vidunderlig (wonderful), et hebraisk
uttrykk som er nært beslektet med en av Kristi titler i Jesaja 9,6.
Når Manoah skjønner hvem engelen er, setter han likhetstegn mellom ham
og Gud eller Elohim ("vi har sett Gud!"). Manoah blir skremt når han
innser at han har sett Israels Elohim, HaElohims Engel (eller Gud-ens Engel)
ansikt til ansikt, siden denne Elohim sa til Moses at "ingen kan se mitt
ansikt og leve" (2 Mos 33,20). Hvorvidt man er i stand til å se denne
Elohims ansikt eller ikke, må avhenge av graden av makt eller herlighet han
velger å vise. Abraham, Jakob, Moses, Josva og Gideon så alle engelen ansikt til
ansikt og døde ikke (selv om både Jakob og Gideon ble skremt av å se ham). Siden
Manoah og hans kone ikke ble skadet, må engelen ha vist seg i en ikke-forherliget
tilstand, slik at det var mulig å observere hans person.
Det var en mann
fra Zora, av danittenes ætt, som hette Manoah, og hans hustru var ufruktbar og
barnløs. Da viste Herrens engel seg for kvinnen og sa til henne: "Nå er du
ufruktbar og har ikke født barn, men du skal bli med barn og føde en
sønn." ... Så kom kvinnen og fortalte det til mannen sin og sa: "En
Guds mann [HaElohim] kom til meg, og hans ansikt var som Guds engels
[HaElohims] ansikt, meget mektig; men jeg spurte ham ikke hvor han kom fra, og
han sa ikke hva han het." ...
Da ba Manoah til
Herren og sa: "Herre [hebr. Adonai, opprinnelig YHVH, men dette er ett av
de 134 stedene ble YHVH endret til Adonai av sopherimene], la Guds mann som du
sendte, komme til oss igjen og lære oss hva vi skal gjøre med barnet som skal
fødes." Og Gud [HaElohim] hørte på Manoahs røst, og Guds engel [HaElohim]
kom igjen til kvinnen mens hun siktet på marken; men Manoah, mannen hennes, var
ikke hos henne. Da løp kvinnen i all hast og fortalte det til mannen sin ... Da
sto Manoah opp og fulgte etter sin kone. Da han kom til mannen, sa han: "Er
du mannen som har talt til denne kvinnen?" Og han svarte: "Det er
jeg."...
Da sa Manoah til
Herrens engel: "La oss oppholde deg, så skal vi gjøre i stand en geitebukk
til deg." Da sa Herrens engel til Manoah: "Selv om dere holder meg
tilbake, vil jeg ikke spise av maten deres. Men hvis du ofrer et brennoffer, må
du ofre det til Herren." (For Manoah visste ikke at han var Herrens engel.)
Da sa Manoah til Herrens engel: "Hva er ditt navn, så vi kan ære deg når dine
ord blir oppfylt?" Da sa Herrens engel til ham: "Hvorfor spør du om
navnet mitt, siden det er underfullt [hebr. peli, beslektet med pele, som betyr
underfull, og brukes om Kristus i Jes. 9:6]?"
Så tok Manoa
geitebukken og kornofferet og ofret det på klippen til Herren. Og mens Manoah
og hans hustru så på, gjorde han noe forunderlig: Da flammen steg opp mot
himmelen fra alteret, skjedde det at Herrens engel steg opp i alterets flamme.
Da Manoah og hans hustru så det, falt de på sitt ansikt til jorden.
Da Herrens engel
ikke lenger viste seg for Manoah og hans hustru, skjønte Manoah at han var
Herrens engel. Og Manoah sa til sin hustru: "Vi skal visselig dø, for vi
har sett Gud [hebr. Elohim; Manoah visste at han hadde sett en Elohim (ikke
Eloah som ingen har sett)]!" Da sa hans hustru til ham: "Hvis Herren
hadde villet drepe oss, ville han ikke ha tatt imot et brennoffer og et
grynoffer fra våre hender, og han ville ikke ha vist oss alt dette, og han
ville ikke ha fortalt oss slike ting som dette på denne tiden." (Jdg.
13:2-23, NKJV).
10. Engelen i kongenes dager
10.1 David og engelen
I Samuelsboken fortelles historien om Saul og David og om hvordan David
flyktet til filistrene for å unnslippe Saul. Filisterherrenes reaksjon hindret
David i å kjempe mot Israel. 1Samuel 29 forteller hvordan filisterne samlet
alle sine hærer i Aphek, og David dro opp sammen med Akis, som han hadde tjent
trofast. Filisterne ble sinte over hans nærvær og forlangte at han skulle
trekke seg tilbake. Akis argumenterte for sin lojalitet, men fikk ordre om å
sende David og mennene hans bort, noe han gjorde. I diskusjonen roser Akis
Davids godhet og sammenligner ham med en engel fra Elohim. Slik ble forståelsen
av Elohims Mal'ak kjent blant hedningefolkene:
Akis svarte
David: "Jeg vet at du er like uklanderlig i mine øyne som en Guds engel,
men likevel har filisternes hærførere sagt: 'Han skal ikke dra opp med oss til
kamp.'" (1Sam. 29:9, RSV).
I 2Samuel 14 fortelles historien om enken i Tekoah, hvis sønner . Den
ene drepte den andre, og han måtte bøte med livet. Dermed ville familiens arv
gå tapt. Hun appellerer til kongen, og i vers 17 sammenlignes han med et sendebud
eller en engel fra Elohim:
"Og
tjenestepiken din tenkte: 'Min herre kongens ord vil gi meg ro'; for min herre
kongen er som Guds engel til å skjelne godt og ondt. Herren deres Gud være med
dere!" (2Sam 14:17, RSV)
YHVHs engel beskrives også i 2Sam 24,16f. Han dukker opp i nærheten av
jebusitten Araunas treskeplass. David så at engelen var i ferd med å
tilintetgjøre folket, og han angret sin synd (å telle folket) og appellerte til
YHVH, som stanset tilintetgjørelsen. Gjennom Gad fikk David befaling om å reise
et alter for YHVH.
Da engelen rakte
ut sin hånd mot Jerusalem for å ødelegge det, angret Herren det onde og sa til
engelen som virket ødeleggelse blant folket: "Det er nok; hold nå inne din
hånd." Da stod Herrens engel ved jebusitten Araunas treskeplass. Da David
fikk se engelen som slo folket, talte han til Herren og sa: "Se, jeg har
syndet og gjort urett, men hva har disse fårene gjort? La din hånd, jeg ber deg,
komme over meg og over min fars hus!" Samme dag kom Gad til David og sa
til ham: "Gå op og reis et alter for Herren på jebusitten Arauna's
treskeplass!" Så drog David opp på Gads ord, slik Herren hadde befalt.
(2Sam 24:16-19, RSV).
I vers 19 sies instruksjonene fra Gad til David å være instruksjoner fra
YHVH. I den parallelle beretningen i 1Krøn 21,12-30 er det imidlertid engelen
som forteller Gad hva han skal si:
Og David løftet
blikket og så Herrens engel stå mellom himmel og jord, og i hånden holdt han et
trukket sverd som var strukket ut over Jerusalem. Da falt David og de eldste,
kledd i sekk, ned på sitt ansikt.
Og David sa til
Gud: "Var det ikke jeg som ga befaling om å telle folket? Det er jeg som
har syndet og gjort mye ondt. Men disse sauene, hva har de gjort? Jeg ber deg,
Herre, min Gud, la din hånd ramme meg og min fars hus, men la ikke pesten komme
over ditt folk!"
Da befalte
Herrens engel Gad å si til David at han skulle gå opp og reise et alter for
Herren på jebusitten Ornans treskeplass. (1Krøn 21:16-18, RSV).
Dermed utvides YHVH i Samuels beretning til å avsløre at vi har å gjøre
med to YHVH-er: YHVHs Engel, kalt YHVH, og YHVH som offeret skal ofres til.
Denne andre YHVH som offeret ble brakt til, må være hærskarenes YHVH, eller Gud
den allmektige. Objektet for tilbedelsen var YHVH som den høyeste YHVH eller
hærskarenes YHVH, og ikke den YHVH som kalles YHVHs engel.
Vi vet med sikkerhet at objektet for tilbedelsen i tempelet var Eloah, den
høyeste guddommen, den eneste sanne Gud, som hadde plassert sitt navn der i
Jerusalem. Det var Eloahs lov som ble fulgt (jf. Esra 4,24-7,26). Eloah er
hærskarenes Jahova.
Vi legger også merke til at engelen i vers 16 fremstilles som en som
står mellom himmel og jord. Det vil si at han fremstilles som en mellommann
mellom mennesker og Gud. Dette er en parallell til Kristi rolle i Det nye testamentet:
For det er én
Gud, og det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus,
(1Tim 2:5, RSV).
10.2 Elia og engelen
Etter at Elia hadde drept Ba'al-prestene (1. Kong. 19), ble nyheten gitt
til Jesabel av Akab, og Jesabel sverget å drepe Elia, hvorpå Elia reiste seg og
flyktet for livet. YHVHs engel fant ham og ga ham styrke til å fortsette.
Så la han seg ned
og sov under et kvisttre, og se, en engel rørte ved ham og sa til ham: Stå opp,
spis! Og han så, og se, ved hans hode var det kake på brennende steiner og en
krukke med vann, og han spiste og drakk og vendte seg om og la seg ned. Da kom
Jehovas engel tilbake en annen gang og rørte ved ham og sa: Stå op og spis, for
veien er for lang for dig! Og han stod opp og spiste og drakk og gikk i kraften
av denne mat i førti dager og førti netter til Guds berg, Horeb. Og han kom til
hulen og slo seg ned der, og se, Jehovas ord kom til ham og sa til ham: Hva
gjør du her, Elia? Han svarte: Jeg har vært meget nidkjær for Herren,
hærskarenes Gud, for Israels barn har forlatt din pakt, de har kastet dine
altere ned og drept dine profeter med sverd, og jeg er blitt alene, og de
forsøker å ta livet av meg. Og han sa: Gå ut og still dig på fjellet foran
Herren. Og se, Herren gikk forbi, og en stor og sterk vind blåste over fjellene
og slo klippene i stykker for Herrens åsyn! Jehova var ikke i vinden ... og etter
ilden kom en stille, liten røst. (1Kg 19,5-12, The interlinear Bible).
YHVHs engel viste seg og hjalp Elia, og Elia satte
likhetstegn mellom engelen og YHVH. Han snakker til en YHVH i hulen, her kalt YHVHs
ord, om hvordan han har vært flittig for hærskarenes YHVH, og skiller dermed
mellom de to. YHVH i hulen ber ham om å gå ut og stille seg foran YHVH, som
taler til ham som en stille liten røst og gir ham instruksjoner. Dette
avsnittet ser altså ut til å presentere to YHVH-er. Siden ingen mennesker noen
gang har hørt røsten til hærskarenes YHVH eller den allmektige Gud, må vi ha å
gjøre med paktens engel og en underordnet engel. Den jødiske tolkningen av
"Guds røst" er at det var en kjerub som talte. Gitt denne tolkningen
av Guds røst, har vi faktisk et hierarki av YHVH som spenner over tre nivåer.
De salvede, tildekkende kjerubene ble kalt Jahova og Elohim som
representerte Gud.
Den alternative forklaringen er at den samme YHVHs engel talte både
utenfor og innenfor hulen. Det ville imidlertid gjøre hele øvelsen ganske
meningsløs. Hensikten synes å være å demonstrere Guddommens struktur, plan og
autoritet.
I beretningen i 2Kong 1,3-4 taler YHVHs engel igjen til Elia om Samarias
konges sendebud som han hadde sendt til Baalsebub (fluenes herre), guden i
Ekron, for å spørre om han ville bli frisk fra sykdommen sin. Engelen forteller
Elia at kongen ikke kommer til å overleve fordi han hadde forhørt seg hos guden
fra Ekron. Engelen talte med YHVHs autoritet (dvs. "og derfor sier YHVH"):
Men Herrens engel
sa til tisbitten Elia: "Stå opp, gå opp og møt sendebudene til kongen i
Samaria, og si til dem: 'Er det fordi det ikke finnes noen Gud i Israel at dere
går for å spørre Baalsebub, guden fra Ekron? Men så sier Herren: Du skal ikke
stige ned fra den sengen du har gått opp til, men du skal dø." Så gikk
Elia. (2Kg 1,3-4, RSV).
På samme måte, i vers 15, etter at ild hadde kommet ned fra himmelen og
fortært vaktene som var sendt for å arrestere Elia, viste engelen seg og ba
Elia om å bli med dem. Igjen taler han på vegne av Herren:
Da sa Herrens
engel til Elia: "Gå ned sammen med ham, vær ikke redd for ham!" Så
reiste han seg og gikk ned til kongen sammen med ham, (2Kg 1:15, RSV).
10.3 Jesaja og engelen
Da den assyriske hæren under Sennakerib invaderte Israel og Hiskia ba
til hærskarenes YHVH om utfrielse, ble Jesaja sendt til Hiskia av YHVH. Hiskia
fikk beskjed om at hærskarenes YHVHs nidkjærhet ville utfri dem (2Kg 19,31). YHVH
uttalte at:
"Derfor sier
Herren så om kongen av Assyria: Han skal ikke komme inn i denne byen og ikke
skyte en pil dit, ikke komme foran den med skjold og ikke kaste opp en
beleiringshaug mot den." (2Kg 19,32, RSV).
Den natten gikk YHVHs engel ut og tilintetgjorde 185 000 mann av den
assyriske hæren, og Sennacherib vendte ydmyket hjem for å bli myrdet av sønnene
sine.
Og den natten
gikk Herrens engel ut og drepte hundre og åttifem tusen i assyrernes leir, og
da man stod opp tidlig om morgenen, se, da var de alle døde. Så brøt
assyrerkongen Sennakerib opp og drog hjem og bosatte sig i Ninive. Og mens han
holdt gudstjeneste i sin gud Nisroks hus, drepte hans sønner Adrammelech og
Sharezer ham med sverdet og flyktet til Ararats land. Og sønnen Esarhaddon ble
konge i hans sted. (2Kg 19,35-37, RSV).
Den samme historien er gjengitt i Jesaja 37,36 og 2Krøn 32,21. I
sistnevnte beretning står det at YHVH (eller Jahova) sendte en engel for å
tilintetgjøre assyrerne.
10.4 Engelen beskytter Israel
I Salme 34,7 står det at Herrens engel slår leir rundt dem som frykter
ham:
Herrens engel
slår leir rundt dem som frykter ham, og frelser dem. (Sal 34,7, RSV).
Vi har altså å gjøre med et vesen med et spesifikt ansvar, og ikke en ad
hoc-delegering. Det betyr imidlertid ikke at ingen andre engler fikk delegert
ansvar i forhold til Israel. I Lukas 2,9 brukes betegnelsen Guds engel om
engelen (budbringeren) som kunngjorde Kristi fødsel. Andre engler enn den
spesielle paktsengelen, som var Kristus, hadde altså åpenbart med Israel å
gjøre, slik hærskarenes YHVH eller Gud den allmektige bestemte. Likevel synes
det klart ut fra tekstene som er gjennomgått i tidligere avsnitt, at paktens
engel var YHVHs eller Elohims og YHVHs engel som beskyttet Israel. I Salme
35,5-6 presenteres det samme konseptet ved at YHVHs engel er den drivende
vinden mot fienden. Han forfølger Israels fiender. Han er en YHVH som er
underordnet hærskarenes YHVH:
La dem være som
agner for vinden, mens Herrens engel driver dem frem! La deres vei være mørk og
glatt, mens Herrens engel forfølger dem! (Salme 35,5-6, RSV).
11. Andre henvisninger til engelen
11.1 Engelen som en del av hverdagslivet i
Israel
Ut fra avsnittene som er sitert i de foregående avsnittene, er det
tydelig at forståelsen av YHVHs engel eller Elohims engel var en del av
hverdagen i Israel. Han var Israels Elohim, salvet over sine følgesvenner av
sin overordnede Elohim, som var Gud, Faderen, hærskarenes YHVH og El Shadday:
Din guddommelige
trone varer i all evighet. Ditt kongelige septer er et rettferdighetens septer,
du elsker rettferdighet og hater ugudelighet. Derfor har Gud, din Gud, salvet
deg med gledens olje framfor dine medmennesker (Sal 45,6-7).
David forstod ham også som sin Herre eller Adoni (fra denne teksten):
En salme av
David. Herren sier til min herre: "Sett deg ved min høyre hånd, til jeg
gjør dine fiender til din fotskammel." (Salme 110,1, RSV).
(Se også artikkelen Psalm 110 (No.
178).)
Begge disse passasjene ble brukt om Kristus i NT (Hebr. 1:8-9; Mat.
22:42-45), og den klare implikasjonen er at Israel forsto det hierarkiske
forholdet i Guddommen; at deres Elohim og YHVH sto i et underordnet forhold til
hans Elohim og YHVH, som var den høyeste Gud. Han var hærskarenes Jahova som
Elyon.
Salomo advarte folket mot ulydighet mot Elohims engel når de gikk til
Guds hus:
Gå med
forsiktighet når dere besøker Guds hus. Det er bedre å nærme seg i lydighet enn
å ofre som dårene, som synder uten å tenke seg om. Vær ikke impulsive i deres
tale, og gjør dere ikke skyldige i forhastede uttalelser i Guds nærvær. Gud er
i himmelen, og du er på jorden, så la dine ord være få ... La ikke din tunge
lede deg inn i synd, for så å si til Guds engel at det var utilsiktet, for da
vil Gud bli vred over dine ord, og alt det du har oppnådd, vil gå til grunne.
(Pred 5:1-6, REB).
Legg merke til hvordan det å være i Guds hus foran Guds engel var å være
i Guds nærvær (fordi engelen hadde Guds autoritet), selv om Gud sies å være i
himmelen.
11.2 Engelen i Daniel
Guds Mal'ak eller Guds engel reddet livet til Sjadrak, Mesjak og
Abed-Nego da de ble kastet i ildovnen fordi de nektet å falle ned og tilbe noen
annen enn Den høyeste Gud:
Da ble kong
Nebukadnesar forbauset og reiste seg i all hast. Han sa til sine rådgivere:
"Kastet vi ikke tre menn bundet i ilden?" De svarte kongen: "Det
er sant, o konge!" Han svarte: "Men jeg ser fire menn som er løsnet
og går midt i ilden, og de er uskadd, og den fjerde ser ut som en
gudesønn." (Dan. 3:24-25, RSV).
Nebukadnesar sa:
"Velsignet være Sjadrak, Mesjak og Abed-Negos Gud, han som har sendt sin
engel og frelst sine tjenere, de som stolte på ham og satte kongens befaling
til side og overgav sine legemer i stedet for å tjene og tilbe noen annen gud
enn sin egen." (Dan. 3:28, RSV).
Engelen kom også og reddet Daniels liv da han ble kastet inn i
løvehulen:
Da han nærmet seg
hulen der Daniel befant seg, ropte kongen ut i en angstfylt tone og sa til
Daniel: "Daniel, den levende Guds tjener, har din Gud, som du alltid
tjener, vært i stand til å redde deg fra løvene?" Da sa Daniel til kongen:
"Konge, du som lever i evighet! Min Gud har sendt sin engel og lukket
løvenes gap, og de har ikke gjort meg noe vondt, for jeg er funnet ulastelig
for hans åsyn, og jeg har heller ikke gjort noe galt for ditt åsyn,
konge." (Dan. 6:20-22, RSV).
11.3 Engelen i Sakarja
Gjennom hele Sakarja nevnes YHVHs engel. Han omtales ofte som YHVH, men
alltid til forskjell fra hærskarenes YHVH. Vi blir introdusert for ham i
Sakarja 1. I et syn om natten ser Sakarja fire hester med ryttere i nærheten av
noen trær. Han ser også både YHVHs engel (omtalt som en mann på en rød hest) og
en tolkende engel (også omtalt i 1:9,13-14; 2:3; 4:1,4-5; 5:5,10; 6:4-5). I
vers 9 spør han tolkengelen om hestene og rytterne deres. Den tolkende engelen
sier at han skal forklare, og i vers 10 svarer mannen blant trærne den tolkende
engelen. I vers 11 blir denne mannen identifisert som YHVHs engel; han snakker
med rytterne på de andre hestene og ber deretter hærskarenes YHVH om svar
angående Judas fangenskap i 70 år.
Jeg så om natten,
og se, en mann som red på en rød hest! Han sto mellom myrtetrærne i dalen, og
bak ham var det både røde, rødbrune og hvite hester. Da sa jeg: "Hva er
dette, herre?" Engelen som snakket med meg, sa til meg: "Jeg skal
vise deg hva det er." Mannen som sto blant myrtetrærne, svarte:
"Dette er de som Herren har sendt for å patruljere jorden." Og de
svarte Herrens engel, som sto mellom myrtetrærne: "Vi har patruljert
jorden, og se, hele jorden er i ro." Da sa Herrens engel: "Herre, hærskarenes
Gud, hvor lenge vil du ikke forbarme deg over Jerusalem og Judas byer, som du
har forarget deg over i sytti år?" (Sak 1,8-12, RSV).
I versene 13-17 svarer YHVH den tolkende engelen som taler til Sakarja.
Budskapet er at hærskarenes YHVH igjen vil utvelge Jerusalem og bygge sitt hus
der. I vers 18 ser Sakarja fire horn. Han spør den tolkende engelen om
betydningen av disse. I vers 19 svarer engelen. I vers 20-21 viser den tolkende
engelen, nå kalt YHVH, ham fire håndverkere som skal ta seg av hornene (maktene
som spredte Juda og Israel). Dette eksemplet viser at også andre mal'ak enn YHVHs
mal'ak i entall tok tittelen YHVH fordi de representerte YHVH og dermed bar
hans navn:
Og jeg løftet
mine øyne og så, og se, fire horn! Og jeg sa til engelen som talte med meg:
"Hva er disse?" Og han svarte meg: "Det er hornene som har
splittet Juda, Israel og Jerusalem." Så viste Herren [YHVH] meg fire
smeder. Og jeg sa: "Hva er det disse kommer for å gjøre?" Han svarte:
"Dette er hornene som spredte Juda, så ingen løftet hodet, og disse er
kommet for å skremme dem, for å slå ned hornene til de folkene som løftet
hornene mot Judas land for å spre det." (Sak 1,18-21, RSV).( går ove i kap
2 i norsk bibel, slik at ve18-21 i RSV tilsvarer ve 1-4 i norsk bibel).
I den første utgaven av denne teksten er henvisningene til Sakarja
kapittel 2 helt feilaktige.
I kapittel 2 mottar Sakarja et budskap fra en annen engel (som må være YHVHs
engel) om YHVHs komme til Jerusalem, og det er helt åpenbart at det er to YHVH er
involvert, og at den ene har Jerusalem som sin øyensten.
Slik lyder teksten fra vers 8( tilsvarer ve 12 i norsk bibel).
at 8For så sier
Herren, hærskarenes Gud: Etter herligheten har han sendt meg til de
folkeslagene som har plyndret dere, for den som rører ved dere, rører ved sin
øyensten. (Det er egentlig "min øyensten", og teksten ble endret av
sopherimene fordi det er helt åpenbart at Jerusalem var den underordnede YHVHs
øyensten og ikke hærskarenes YHVH). 9For
se, jeg vil riste min hånd over dem, og de skal bli et bytte for deres tjenere,
og dere skal kjenne Herren, hærskarenes Gud, har sendt meg. (Sak 2:8-9, KJV)
Vi fortsetter med vers 10 ( =ve14 n b )
Syng og juble,
Sions datter, for se, jeg kommer og tar bolig midt iblant dere, sier Herren. Og
mange folkeslag skal slutte seg til Herren på den dagen og bli mitt folk, og
jeg vil bo midt iblant dere, og dere skal kjenne at Herren, hærskarenes Gud,
har sendt meg til dere. (Sak 2,10-11, RSV).
I Sak 3,1-9 blir engelen fremstilt som dommer. Vi ser en rettsscene der
ypperstepresten Josva står foran engelen med Satan som anklager. Engelen, kalt YHVH,
avsier dommen og påkaller YHVH i tredje person eller hærskarenes YHVH for å
irettesette Satan:
Så viste han meg
ypperstepresten Josva stående foran Herrens engel, og Satan sto ved hans høyre
hånd for å anklage ham. Og Herren [YHVH] sa til Satan: 'Herren refser deg,
Satan! Herren, som har utvalgt Jerusalem, irettesetter deg! Er ikke dette en
ild som er plukket ut av ilden?" Og Josva stod foran engelen, kledd i
skitne klær. Og engelen sa til dem som stod foran ham: "Ta de skitne
klærne av ham!" Og til ham sa han: "Se, jeg har tatt din misgjerning
bort fra deg, og jeg vil kle deg i rike klær." Og jeg sa: "La dem sette
en ren turban på hodet hans." Så satte de en ren turban på hans hode og
kledde ham i klær, og Herrens engel stod der. Og Herrens engel sa til Josva:
"Så sier Herren, hærskarenes Gud: Vil du vandre på mine veier og holde
mine bud, da skal du råde over mitt hus og ha ansvaret for mine forgårder, og
jeg vil gi deg adgangsrett blant dem som står her. Hør nå, Josva,
ypperstepresten, du og dine venner som sitter foran deg, for de er menn med
gode varsler: Se, jeg vil hente min tjener, grenen. For se, på den steinen som
jeg har satt foran Josva, på en enkelt stein med syv fasetter, vil jeg gravere
innskriften, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil fjerne dette landets
skyld på en eneste dag." (RSV)
I vers 3 irettesetter ikke engelen (kalt YHVH) Satan direkte, men
påkaller YHVH, som må være den høyeste Gud, til å irettesette Satan. Dette er
en parallell til beretningen om Mikael som påkaller Herren (Kurios på gresk,
tilsvarende Adonai eller YHVH på hebraisk) for å irettesette Satan, slik det
står i Judas 9:
Men da
erkeengelen Mikael kom i strid med djevelen om Moses' legeme, drister han seg
ikke til å felle en nedsettende dom over ham, men sier: "Herren
irettesette deg." (RSV).
Det er verdt å merke seg at YHVHs engel sidestilles med Gud [Elohim] i
Sakarja 12,8:
På den dagen skal
Herren legge et skjold om Jerusalems innbyggere, så den svakeste blant dem på
den dagen skal være som David, og Davids hus skal være som Gud, som Herrens
engel, i spissen for dem. (RSV)
Dette avsnittet inneholder flere begreper. For det første står Herrens
engel i spissen for dem, det vil si at han går foran Juda (og Israel) i kamp -
dette er en parallell til Kristus som vår frelses hærfører:
For det sømmer
seg for ham, for hvem alt er til og ved hvem alt er ved, når han fører mange
sønner til herlighet, å gjøre hovedmannen for deres frelse fullkommen gjennom
lidelser. (Hebr. 2:10, KJV).
For det andre ser vi at ved Messias' komme (for avsnittet er messiansk)
skal Davids hus bli lik Elohim og YHVHs engel; det vil si at menneskene skal
regnes med i rekken av Elohim og YHVHs engler. For det tredje identifiserer
dette avsnittet på profetisk vis den slekten som YHVHs engel skulle overta som
Messias, nemlig Davids hus. Kristus var selvsagt av Davids hus. I Mikas beretning
om Messias' komme heter det at han kommer fra gammelt av, fra eldgamle dager.
Det sies at han står i kraft av YHVH, av YHVH, hans Elohim. Messias har altså
en overordnet YHVH og Elohim som salver ham med autoritet:
Men du, Betlehem
Efrata, som er liten blant Judas klaner, fra deg skal det komme en som skal
være hersker i Israel, en som har sitt opphav fra gammelt av, fra gamle dager.
Derfor skal han overgi dem til den tid da den fødende har født; da skal resten
av hans brødre vende tilbake til Israels folk. Og han skal stå og gjete sin
hjord i Herrens (YHVHs) kraft, i Herrens (YHVHs), sin Guds (Elohims)
majestetiske navn. Og de skal bo trygt, for nå skal han være stor helt til
jordens ender. (Mik 5:2-4, RSV)
Aspektet er undersøkt i artikkelen Micah
5:2-3 (No. 121)).
12. Oppsummering
Bibelen lærer klart og tydelig at det bare finnes én sann Gud. Jesus
identifiserte dette vesenet som sin Far (Joh 17,1-3). Han er kjent under mange
navn og titler, blant annet Den høyeste, El Shadday eller Den allmektige Gud,
hærskarenes YHVH, YHVH, Eloah, Elohim, HaElohim og så videre. Han alene er
udødelig og hellig. Han er gjenstand for tilbedelse i Det nye testamentet (Joh
4,21-24) og var gjenstand for tilbedelse i det gammeltestamentlige Israel (2
Mos 20,2-3). Som den høyeste Gud var han Israels Gud (se fa.eks. 5 Mos 32,8; 2
Sam. 22:14; Sal 7:17; 9:2; 21:7; 46:4; 47:2; 50:14; 56:2; 57:2; 73:11; 77:10;
78:17,56; 83:18; 91:1,9; 92:1,8; 107:11).
Bibelen lærer også at den eneste sanne Gud er usynlig, og at ingen
mennesker noen gang har sett ham eller hørt hans stemme, men at han har valgt å
åpenbare seg for menneskene gjennom overnaturlige budbringere som kalles mal'ak
eller engler. På hebraisk heter Gud Eloah i entall, og denne betegnelsen
tilhører egentlig bare den eneste sanne Gud. Det finnes imidlertid en avledet
form av dette ordet, nemlig Elohim. Dette begrepet Elohim er i flertall og
omfatter alle vesener i ånderiket, fra den høyeste Gud til hans sendebud eller
engler, og til og med falne engler. I enkelte tilfeller har det også omfattet
mennesker. Begrepet Elohim brukes om alle som representerer Eloah. Fordi de er
bærere av hans autoritet, bærer de derfor denne avledede formen av hans navn. I
hebraisk skilles den ene Elohim som er Eloah fra andre Elohim ved at prefikset
Ha legges til Elohim, som betyr Guden.
Det samme gjelder for hærskarenes YHVH, som er en annen tittel på den
eneste sanne Gud. Vesener som representerer hærskarenes YHVH, blir ofte kalt YHVH
selv, fordi de bærer hans autoritet og dermed hans navn. Av og til omtales også
hærskarenes YHVH som YHVH uten at det legges til noen ekstra karakteristisk
term til dette navnet.
Av størst interesse for oss er YHVHs Mal'ak eller YHVHs engel i entall,
som oftest hadde med mennesker å gjøre, og som fikk den spesifikke funksjonen å
være Israels Elohim (representant for Eloah, som var gjenstand for Israels tilbedelse).
En nøye sammenligning av beretningene om hvordan denne Mal'ak opptrådte og
handlet med patriarkene og Israel, tyder på at han ikke var noen annen enn den
vi kjenner som Jesus Kristus før inkarnasjonen.
Det er et annet aspekt ved begrepet Jahova, der begrepet Jahovih
(Strong's Hebrew Dictionary (SHD) 3069) bare brukes om Gud og uttales elohim av
jødedommen, mens Jahova (SHD 3068) brukes om underordnede, inkludert den
pre-eksisterende Kristus, og uttales adonai av jødedommen (se artikkelen The Pre-Existence of Jesus Christ (nr. 243)).
I GT utførte Kristus som YHVHs Mal'ak de samme funksjonene som han gjør
i NT. Han fungerte som åpenbarer av Eloahs vilje. Han hadde del i Eloahs
guddommelige natur og gjenspeilte perfekt Eloahs natur og karakter. Som
mellommann mellom Gud og mennesker var det å se ham det samme som å se Eloah,
og å høre ham det samme som å høre Eloah. Ordene han talte, var ikke hans egne,
men Eloahs.
Når menn og kvinner i Det gamle testamentet tenkte på Gud, tenkte de på
Eloah eller hærskarenes YHVH, og erkjente at han åpenbarte seg for dem gjennom
sin Mal'ak eller engel, som de også kalte Elohim. Når engelen var sammen med
dem, var hærskarenes YHVH til stede. Engelens handlinger og ord var hærskarenes
YHVHs handlinger og ord. De kunne tiltale ham som sin Adonai, Elohim og YHVH,
vel vitende om at han hadde en Adonai, Elohim og YHVH over seg.
Når vi leser om YHVH som handler i første person, leser vi om YHVHs engel
som på en perfekt måte gjennomfører hærskarenes YHVHs vilje. Når vi leser om YHVH adskilt fra engelen sin, blir vi minnet
om at YHVH arbeider gjennom en mellommann når han handler med menneskeheten.
Dermed er det sammenheng og enhet mellom Det gamle og Det nye
testamentet. Gud Faderen er den eneste sanne Gud i begge skriftsamlingene.
Kristus er hans mellommann og forløser, den som åpenbarer hans vilje for
menneskene. Derfor kan vi bedre forstå hva Johannes' utsagn i Johannes 1,18
innebærer:
Ingen har noen
gang sett Gud. Den enbårne Sønn [Marshalls RSV Interlinear, den enbårne (gk.
monogenes theos som betyr enbåren) Gud], som er i Faderens favn, har han
åpenbart [ham].
Dr. Horts verk fra 1876, On Monogenes Theos in Scripture and Tradition
(nr. B9) omhandler begrepet monogenes theos.
Ingen har noen gang sett Gud.
Appendix 1: Var Kristus Guds Sønn før han ble født som
menneske?
Oppfatningen i begynnelsen av denne artikkelen om at Gud Faderen ikke
var Faderen før Kristi inkarnasjon, og at den pre-eksisterende Kristus ikke var
Sønnen (eller en Sønn) før sin fødsel, er uten bibelsk støtte. Gud Faders
faderskap i Det nye testamentet er basert på hans rolle som far i Det gamle
testamentet. Tallrike steder i GT viser at Guds faderskap var godt forstått av
Israel før Kristi komme:
For du er vår
Far, selv om Abraham ikke kjenner oss og Israel ikke erkjenner oss; du, HERREN,
er vår Far, vår Forløser fra gammel tid er ditt navn." (Jes 63,16, RS).
(Jes 63:16, RSV)
Men du, Herre, er
vår Far, vi er leiren, og du er pottemakeren, vi er alle et verk av din hånd.
(Jes. 64:8, RSV)
En sønn ærer sin
far, og en tjener sin herre. Hvis jeg er far, hvor er da min ære? Og hvis jeg
er herre, hvor er da min frykt? sier Herren, hærskarenes Gud, til dere, prester,
som forakter mitt navn. Dere sier: "Hvordan har vi foraktet ditt
navn?" (Mal. 1:6, RSV).
Har vi ikke alle
én far? Har ikke én Gud skapt oss? Hvorfor er vi da troløse mot hverandre og
vanhelliger våre fedres pakt? (Mal. 2:10, RSV)
Det ofte siterte avsnittet om de kristnes forhold til Gud Fader i 2Kor
6,16-18:
Hvilken
forbindelse har Guds tempel med avguder? For vi er den levende Guds tempel, som
Gud har sagt: "Jeg vil bo i dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være
deres Gud, og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og hold dere atskilt
fra dem, sier Herren, og rør ikke ved noe urent; da vil jeg ta imot dere, og
jeg vil være en far for dere, og dere skal være mine sønner og døtre, sier
Herren, den allmektige." (RSV)
er et sammensatt sitat fra Jeremia 31:1,9 og Jesaja 43:6 og andre steder
som omhandler Guds faderskap:
"På den tid,
sier Herren, vil jeg være Gud for alle Israels slekter, og de skal være mitt
folk." (Jer 31,1, RSV).
Med gråt skal de
komme, og med trøst vil jeg føre dem tilbake, jeg vil la dem vandre ved
vannbekker, på en rett sti der de ikke snubler; for jeg er en far for Israel,
og Efraim er min førstefødte." (Jer. 31,9) (Jer. 31:9, RSV)
Jeg vil si til
nord: Gi opp, og til sør: Hold ikke tilbake; hent mine sønner langveisfra og
mine døtre fra jordens ende, (Jes 43,6).
Israel kjente ikke bare til at Gud Fader var far, men også at han hadde
overnaturlige sønner:
Det var en dag da
Guds sønner kom for å stille seg fram for Herren, og Satan kom også blant dem.
(Job 1:6, RSV) (Se også Job 2:1.)
Her regnes til og med Satan som en av Guds sønner. Noen av de andre
avsnittene som omhandler Guds sønner, er blant annet:
Da
morgenstjernene sang sammen, og alle Guds sønner jublet av glede? (Job 38,7,
RSV)
En salme av
David. Tilskriv Herren, dere himmelske vesener [hebr. bene elim - dvs. Guds
sønner], tilskriv Herren ære og styrke. (Ps. 29:1, RSV)
For hvem i
himmelen kan sammenlignes med Herren? Hvem av de himmelske vesener [hebr. bene
elim - dvs. Guds sønner] er som Herren?" (Sal 89,6, RSV).
Alle engler (husk at engel kommer fra mal'ak og ganske enkelt betyr
budbringer) er Guds sønner, men det finnes flere tegn i Bibelen som tyder på at
de var en spesiell klasse av engler. I NT brukes begrepet Kyrios eller Herre om
den samme klassen av engler som Kristus tilhører (se vedlegg 5). Det ser ut til
at begrepet Guds sønner brukes om den generelle klassen av engler. I
oppstandelsen vil menneskene bli regnet blant Guds sønner:
For de kan ikke
lenger dø, for de er likestilt med englene og er Guds sønner, idét de er sønner
av oppstandelsen. (Luk. 20:36, RSV).
Uttrykket "lik engler" kommer fra det greske isaggelos,
som er et sammensatt ord av isos, som betyr lik, i mengde eller kvalitet, og
aggelos, som betyr engel. Betydningen er at kristne i oppstandelsen vil bli
rangert som Guds sønner - dette er en av englenes klasser.
Ikke bare var Gud, Faderen, kjent som en far for det gamle Israel, og
ikke bare var det kjent at han hadde mange overnaturlige sønner, men det ble
også forstått at han hadde en spesiell sønn som ble omtalt i entall:
Hvem har steget
opp til himmelen og kommet ned? Hvem har samlet vinden i sine never? Hvem har
svøpt vannene i et klede? Hvem har grunnfestet alle jordens ender? Hva er hans
navn, og hva er hans Sønns navn? Det vet dere sikkert! Hvert ord fra Gud
[Eloah] er sant, han er et skjold for dem som søker tilflukt hos ham. (Ordspråkene
30:4-5, RSV)
Denne Sønnen omtales profetisk andre steder:
Jeg vil fortelle
om Herrens beslutning: Han sa til meg: "Du er min sønn, i dag har jeg født
deg. Be meg, så vil jeg gjøre folkene til din arv og jordens ender til din
eiendom. Du skal knuse dem med jernstav og slå dem i stykker som et
pottemakerkar." (Sal 2,7-9, RSV)
"Da Israel
var et barn, elsket jeg ham, og fra Egypt kalte jeg min sønn." (Hos 11,1,
RSV) (Anvendt på Kristus i Matt 2,15).
I Det nye testamentet siteres Salme 2,7-9 i Apostlenes gjerninger 13,33
i forbindelse med Kristi oppstandelse, der tanken er at han ble født i sin
oppstandelse for å være Guds konge over nasjonene. Denne tanken finner vi igjen
i Romerne 1:4, der vi leser:
Og utpekt [Gk.
horizo som betyr ordinert, utpekt, utpekt] Guds Sønn i kraft etter hellighetens
Ånd ved sin oppstandelse fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. (RSV)
Det er flere begreper som henger sammen i disse avsnittene. Kristus var
Guds sønn før han ble født som menneske. Som menneske var han i tillegg Guds
sønn, siden Gud hadde avlet ham gjennom Maria. Men i oppstandelsen ble han
fremstilt som Guds messianske eller kongelige Sønn som skal
herske over alle folkeslag.
Sammendrag
Det er ingen tvil om at Kristus var Guds sønn før han kom i kjød. Sammen
med mange andre overnaturlige sønner, inkludert hans partnere (Hebr. 1,9; Sal.
45,7), var Gud hans Far. Videre ble Guds faderskap i det gamle Israel forstått
ut fra en rekke skriftsteder, og det er disse skriftstedene som ligger til
grunn for forståelsen av Guds faderskap for kristne i NT.
Avslutningsvis følger en diskusjon om
Guds overnaturlige sønner slik de presenteres i International
Standard Bible Encyclopedia, 1988-utgaven. Informasjonen er
hentet fra artikkelen "Guds sønner (GT)", bind IV, side
584:
GUDS SØNNER
(GT) [hebr. bene (ha)
elohim, bene elim] Guddommelige vesener. På samme måte som
"menneskesønner" betyr mennesker på hebraisk, betyr "Guds
sønner" guddommelige vesener, dvs. guder. I kanaaneisk religion og myte
refererte begrepet "Guds sønner" eller "gudesønner" til
gudene generelt. De var guddommene i panteonet som møttes for å fatte
beslutninger om hvordan verden skulle styres. Ugarittiske mytologiske tekster
kaller for eksempel dette guddommelige rådet for "gudesønnenes
forsamling" (eller "El", hovedguden). At denne ideen har
overlevd i kanaaneisk tradisjon, illustreres av en referanse til "alle
gudesønnene" i en fønikisk besvergelse fra det 7. århundre f.Kr. f.Kr.
funnet som Arslan Tash i Nord-Syria.
Den samme bruken
forekommer, i det minste i sporadisk form, i enkelte passasjer i den hebraiske
Bibelen. 5Mo. 32,8 sier at "Da Den Høyeste gav folkeslagene deres arv, da
han skilte ut menneskenes sønner, fastsatte han folkenes grenser etter antallet
av Guds sønner" (slik RSV, NEB; MT har feilaktig "Israels
sønner" [bene yishra'el], men versjonene [f.eks. LXX, Symm., gammellatin]
og en skriftrull fra Qumran støtter lesemåten "Guds sønner" [bene
elim]). Den Høyeste tildelte med andre ord ett av verdens folk til hvert av de
guddommelige vesenene i rådet. Som v. 9 indikerer, var Jahves del Israel. Den
opprinnelige tanken synes å ha vært at Jahve, Israels Gud, sto sammen med de
andre nasjonale gudene i et råd ledet av Den Høyeste. Men de som inkluderte
dette gamle diktet i Femte Mosebok, oppfattet Jahve og Den Høyeste som
identiske, slik de gjør andre steder i Bibelen (f.eks. Sal 83,18 [MT 19]), og
Guds sønner som underordnede englevesener. Slik delte Jahve ut de andre
nasjonene til sine engler, mens han beholdt Israel for seg selv (jf. Sir
17,17).
[Det er tydelig
at forfatteren av denne artikkelen ikke forstår begrepene hærskarenes YHVH, YHVHs
Malak og YHVH som en distribuert tittel – kommentar fra W Cox.]
Guds sønner
dukker opp i andre poetiske passasjer, som alle har en arkaisk karakter. Job 38,7,
for eksempel, identifiserer dem med "morgenstjernene" og minner om at
de ropte ut sitt jubelrop da Jahve skapte jorden. I Sal 29,1 oppfordres
"Guds sønner" (hebr. bene elim; RSV "himmelske vesener")
til å lovprise Jahve. I Sal 82,1 beskrives det at Jahve reiser seg midt blant
gudene - dvs. "i det guddommelige råd" (hebr. "El's råd") -
for å dømme de andre gudene. I vers 6f. står det: "Dere er guder, den
Høyestes sønner, alle sammen; likevel skal dere dø som mennesker." Sal
89,6 (MT 7) er en påstand om Jahves uforlignelighet: "Hvem av de himmelske
vesener [bene elim] er som Herren ..." (jf. 2 Mos 15,11). Igjen kan den opprinnelige
hensikten med disse avsnittene ha vært å presentere Jahve som én guddom (om enn
den største og eneste rettferdige) ved siden av andre i det guddommelige rådet.
Men avsnittene ble bevart fordi de kan forstås i lys av den generelle bibelske
ideen om et råd av underordnede guddommelige vesener ("budbringere"
eller engler") som styres av Jahve (om Salme 82, se spesielt G. E. Wright,
OT Against its Environment [SBT, 1/2; 1950], s. 30-41).
Job-prologen
gjenspeiler denne mer vanlige bibelske oppfatningen av underordnede
guddommelige vesener. Job 1,6 og 2,1 refererer til "en dag da Guds sønner
kom for å vise seg for Herren". I dette tilfellet er Guds sønner
englevesener som utfører Jahves vilje på jorden og rapporterer til ham i hans
himmelske råd. Den relativt selvstendige skikkelsen "motstanderen" (hassatan,
RSV "Satan") i denne sammenhengen foregriper en senere utvikling i
den jødisk-kristne tradisjonen der SATAN eller Lucifer og hans englebrødre ble
ansett for å ha tilstrekkelig selvstendighet til å gjøre opprør mot Gud.
For "Guds
sønner" i 1 Mos 6,2.4, se NEPHILIM.Se også GUDS BARN 1. P. K. McCARTER,
JR.
Appendix 2: Kristus og Melchisedek
Merk: Bør leses sammen med artikkelen Melkisedek (nr. 128) Melchisedek (No. 128).
Mange har spekulert på hvem Melkisedek var, presten for den høyeste Gud
som møtte Abraham da han vendte tilbake fra slaget mellom kongene. Essenerne
mente at Melkisedek var et himmelsk vesen og identifiserte ham både som
erkeengelen Mikael og som Messias. I nyere tid har kommentatorer både innenfor
og utenfor de ulike Guds kirker ofte inntatt et lignende syn og identifisert
Melkisedek som Kristus (før han inkarnerte som Jesus i det første århundret).
Noen har brukt beskrivelsen av Melkisedek i Hebreerbrevet 7, ikke bare for å
knytte ham til Kristus, men også for å underbygge at Kristus og Gud er sammen,
det vil si for å underbygge en ditheistisk eller binær modell av Guddommen.
Identifikasjonen av Melkisedek med Kristus stammer fra de følgende
versene:
Han som også
Abraham ga en tiendedel av alt; han var først rettferdighetens konge, og
deretter Salems konge, det vil si fredens konge; uten far, uten mor, uten
avstamning, uten begynnelse av dager og uten livets ende, men lik Guds Sønn;
han er stadig prest. (vv. 2-3, KJV)
Og her mottar
menn som dør tiende; men der mottar han den, om hvem det er bevitnet at han
lever. (v. 8, KJV)
For han vitner:
Du er en prest for alltid etter Melkisedeks orden. (v. 17, KJV)
Argumentet er bygget opp av flere
punkter:
· Melkisedek sies å være "uten far, uten mor, uten avstamning, uten
begynnelse og uten livets ende". Videre er det "bevitnet at han
lever". Det hevdes altså at siden bare et evig vesen kan være uten far og
mor, uten avstamning og uten livets begynnelse og ende, må Melkisedek faktisk
være Gud, som en del av en ditéistisk guddom.
· Melkisedek sies å være "gjort lik Guds Sønn". Det vil si at
han ikke opprinnelig var Guds Sønn, men at han ble gjort til Guds Sønn da han
ble inkarnert som Jesus Kristus.
· Det sies at Melkisedek "forblir prest til evig tid", men
Kristus er også "prest til evig tid". Siden det bare kan være én
yppersteprest for Gud, må Melkisedek og Kristus være ett og samme vesen eller
én og samme person.
Dessverre er dette argumentet svært overfladisk. Ikke bare misforstår
det hensikten med avsnittene, det motsies også av andre vers i samme kapittel.
I vers 11 og vers 15 står det for eksempel tydelig at Kristus oppstod som en
annen prest etter Melkisedeks orden og lignelse:
Hvis det levittiske
prestedømmet hadde gjort det mulig å oppnå fullkommenhet (for under det mottok
folket loven), hvorfor skulle det da være nødvendig at det oppstod en annen
prest etter Melkisedeks orden enn en som var oppkalt etter Arons orden? (v. 11,
RSV).
Dette blir enda
tydeligere når en annen prest oppstår i Melkisedeks lignelse (v. 15, RSV).
Et nøye studium av dette kapittelet er nødvendig for å forstå hva
Hebreerbrevets forfatter mente. Den overordnede hensikten med kapittelet er å
forklare at det levittiske prestedømmet er over for de kristne. I Kristus er de
kristne gjort til et folk av konger og prester:
Men dere er en
utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, Guds eget folk, for at
dere skal forkynne de underfulle gjerningene til ham som kalte dere fra mørket
til sitt underfulle lys. (1Pet. 2:9, RSV)
Og han har gjort
oss til et kongerike, til prester for sin Gud og Far, ham være ære og
herredømme i all evighet. Amen. (Åp. 1:6, RSV)
Mens prestedømmet i Israel var basert på avstamning (en prest måtte være
levitt og etterkommer av Aron) og fysiske kjennetegn (bare menn kunne være
prester, og de måtte være uten fysiske feil eller lyter, 3 Mos 21,21), kjenner
det nye åndelige prestedømmet verken avstamning, kjønn eller fysisk perfeksjon
(Gal 3,26-28). Det er et prestedømme basert på nåde (Guds frie gave) og fortjeneste
(tro demonstrert ved villig lydighet).
For å forklare denne overgangen fra det levittiske prestedømmet til det åndelige
prestedømmet under Kristus, bruker forfatteren Melkisedeks eksempel i Det gamle
testamentet som forbilde på Kristi nye prestedømme (som kristne kan få del i).
Melkisedek, forklarer han, var Guds prest lenge før Levi eller Aron ble født
(v. 1-2,9-10). Forfatteren skriver videre om Melkisedek at:
Han er uten far
eller mor eller slektstavle, og han har verken livets begynnelse eller livets
slutt (v. 3, RSV).
Konseptet her er ikke at Melkisedek ikke hadde en bokstavelig far eller
mor eller slekt, men at det ikke finnes noen opptegnelser om hans foreldre og
avstamning. Melkisedek blir ganske enkelt introdusert for oss i 1. Mosebok
14,18-20 som prest for Gud den Høyeste. Aspiranter til det levittiske
prestedømmet måtte kunne dokumentere sin avstamning og slekt. I Nehemja 7:64,
da presteskapet skulle gjenopprettes etter det babylonske fangenskapet, måtte
prestene kunne dokumentere sin avstamning, og de som ikke kunne det, ble
utelukket fra prestetjenesten:
Disse søkte å bli
registrert blant dem som var innskrevet i stamtavlene, men de ble ikke funnet
der, så de ble utelukket fra prestetjenesten som urene (Neh. 7:64, RSV).
Kristus, Guds Sønn, har definitivt en far og en mor og en slektstavle.
Dette er beskrevet i Matteus 1,1-17 og Lukas 3,23-38. Sammenligningen gjelder
altså ikke bokstavelige foreldre og bokstavelig avstamning. I likhet med
Melkisedek kan ikke Kristus påvise en avstamning tilbake til Aron og Levi:
For det er
åpenbart at Herren nedstammer fra Juda, og i forbindelse med denne stammen sa
Moses ingenting om prester. Dette blir enda tydeligere når en annen prest
oppstår i Melkisedeks lignelse, som er blitt prest, ikke i henhold til et
juridisk krav om legemlig avstamning ... (v. 14-16, RSV).
Uttrykket "verken dagenes begynnelse eller livets slutt" er en
henvisning til den begrensningen i antall år som gjaldt for dem som skulle
tjene i det levittiske prestedømmet. I 4 Mos 4,47 ser vi at de vanlige prestene
skulle begynne sin tjeneste når de var 30 år og avslutte den når de var 50 år.
Når det gjaldt øverstepresten, opphørte hans tjenestetid ved hans død.
Melkisedek, derimot, blir bare presentert for oss i egenskap av Den Høyestes
prest. Bibelen sier ingenting om når han begynte sin tjeneste og hvordan den
ble avsluttet. På denne måten er Melkisedek et passende bilde på Kristus (og de
som tar del i hans prestedømme). Det er ingen "aldersbegrensninger"
på Kristi evne til å tjene som yppersteprest, og det vil heller ikke ta slutt
nå som han er oppstått til evig liv.
Hebreerbrevet 7,3 fortsetter med:
... men i likhet
med Guds Sønn fortsetter han å være prest til evig tid. (RSV)
Det er to ting å merke seg i dette avsnittet. For det første er ordet
som i RSV er oversatt med "ligner", eller "gjort lik" i
KJV, fra det greske aphomoiomenos. New Thayer's Greek-English Lexicon
viser at det har betydningen å få et forbilde til å bli et bilde eller en
form som ligner; å uttrykke seg i det, å kopiere; å produsere en faksimile; og
å bli gjort lik, gjøre lik. Det betyr alltid to ting (det være seg
mennesker eller gjenstander), der den ene ligner den andre enten i overført
eller bokstavelig forstand. Melkisedek og Kristus må altså være to forskjellige
og atskilte personer. De kan ikke være det samme vesenet rett og på grunn av funksjonen til det greske verbet
som brukes for å beskrive sammenligningen som gjøres mellom dem.
I International
Standard Bible Encyclopedia, bind 3, s. 3l3, står det i artikkelen
"Melkisedek": Noen har ment at Melkisedek var en kristofani [dvs. en
manifestasjon av Kristus] snarere enn en historisk skikkelse, og dermed
forstått v. 2b-3 bokstavelig snarere enn typologisk. En viktig innvending mot
en slik tolkning er utsagnet om at Melkisedek lignet (gk. aphomoiomenos)
Guds Sønn (v. 3). Verbet aphomoioioo forutsetter alltid to distinkte og
separate identiteter, der den ene er en kopi av den andre. Slik fremstilles
Melkisedek og Guds Sønn som to separate personer, der den ene ligner på den
andre.
Det andre punktet handler om at han fortsetter som prest til evig tid.
Ved en overfladisk betraktning kunne man kanskje tro at Melkisedek fortsatt
lever og fortsatt er prest for Den Høyeste. Men det er ikke det som er
meningen. Forfatteren av Hebreerbrevet var tydeligvis jøde (tradisjonen sier at
han var Paulus) og kjent med tempeltjenesten og rabbinske diskusjoner. I
rabbinsk logikk og argumentasjon kunne man komme med utsagn som i praksis var
"argumenter fra taushet". Hvis Bibelen ikke sa noe spesifikt om en
person, et sted eller en hendelse, kunne man trekke ulike konklusjoner av
hensyn til argumentet eller diskursen som ble presentert. I dette tilfellet
sier Hebreerbrevets forfatter i realiteten: "Siden Bibelen ikke sier noe
om Melkisedeks død, kan vi billedlig talt si at han lever og fortsetter å være
prest for Gud den Høyeste, og i dette er han et passende bilde på Guds Sønns
yppersteprestedømme." International Standard Bible Encyclopedia
kommenterer:
Argumentet i He.
7 ligner det rabbinske argumentet fra taushet, som antok at ingenting
eksisterer med mindre Skriften nevner det (Vol. 3, s. 3l3, art. 'Melkisedek').
Conybeare og Howson bemerker i The Life and Epistles of Paul om
Hebreerbrevet 7,4 at:
Her, som i de
foregående "uten far" og "uten mor", tolkes Skriftens
taushet allegorisk. Skriften nevner verken far eller mor, verken Melkisedeks
fødsel eller død.
Den senere kommentaren i vers 8 av:
Og her mottar
menn som dør tiende; men der mottar han den, om hvem det er bevitnet at han
lever (RSV).
er laget på samme måte. Ved å bruke denne formen for "argument fra
taushet" kan forfatteren på en passende måte peke på Melkisedek som et passende
forbilde på Kristus, som har sitt prestedømme for alltid:
De tidligere
prestene var mange i antall, fordi de ble forhindret ved døden fra å fortsette
i sitt embete; men han har sitt prestedømme permanent, fordi han fortsetter for
alltid. Derfor kan han til evig tid frelse dem som kommer til Gud gjennom ham,
siden han alltid lever for å gå i forbønn for dem. For det var passende at vi skulle
ha en slik yppersteprest, hellig, ulastelig, ubesmittet, atskilt fra syndere,
opphøyet over himmelen. (v. 23-26, RSV).
Til slutt er det verdt å merke seg at Melkisedek betegnes som en mann og
at han har en avstamning, men ikke regnet fra Levi:
Men denne mannen,
som ikke har deres avstamning, mottok tiende fra Abraham og velsignet ham som hadde
løftene. (Hebr. 7:6, RSV)
Noen poeng fra filosofien
Som en parentes til de bibelske tekstene vil det være alvorlige
filosofiske problemer hvis Melkisedek virkelig var Kristus. Melkisedek bodde i
Salem og var prestekonge der. Hvis han var Kristus i en tidligere inkarnasjon,
ville vi måtte spørre:
* Når ble han født? Hvem var moren hans? Når og hvordan døde han?
* Var han da et offer for synd? Hvis ja, hvordan? Hvis ikke, hvorfor
ikke?
* Hvorfor er det gitt så få detaljer om det som ville ha vært en svært
viktig hendelse (at Kristus levde blant menneskene i kjøtt og blod på Abrahams
tid)?
* Hvis han levde blant menneskene, hva var da hensikten med hans andre tilsynekomst
i det første århundret?
* Hvordan kunne Kristus være prest etter Melkisedeks orden hvis han var
Melkisedek og i realiteten innstiftet Melkisedeks prestedømme? Aron var ikke
yppersteprest etter Arons orden, han var kilden til det aronske prestedømmet.
* Hvordan kunne Kristus bli innsatt, opphøyet og utnevnt (Hebr. 5,5) til
yppersteprest hvis han allerede var yppersteprest før inkarnasjonen? Mistet han
denne statusen? Hvis ja, hvorfor, og hvor forklarer Bibelen dette?
Konklusjon
Ut fra Bibelens utsagn, det greske originalspråket,rabbinske måter å
argumentere på, filosofi og logikk, er det åpenbart at forestillingen om at
Melkisedek var Kristus før inkarnasjonen i det første århundret må avvises.
Melkisedek var en prest for den Høyeste Gud som levde på Abrahams tid som
prestekonge i Salem. Vi vet svært lite om ham, bortsett fra at han åpenbart
ikke var etterkommer av Levi eller Aron, og at han ble utnevnt til prest av Gud
og ikke på grunn av juridiske krav. Som sådan er han et passende forbilde på
det nye åndelige prestedømmet til Kristus og hans åndelige brødre som han har
forløst til å være et folk av konger og prester for sin Gud og Far:
Og de sang en ny
sang og sa: "Du er verdig til å ta bokrullen og åpne dens segl, for du ble
drept og løskjøpte ved ditt blod mennesker for Gud fra alle stammer og tungemål
og folk og nasjoner, og du har gjort dem til kongerike og prester for vår Gud,
og de skal herske på jorden." (Åp. 5:9-10, RSV)
Appendix 3: Opphøyelsen av Messias og hans titler
I Det nye testamentet får Kristus en rekke titler: for eksempel Menneskesønnen,
Guds sønn, den utvalgte, profeten, kongenes konge og herrenes herre, den
trofaste og sanne, veien, sannheten og livet, frelseren, gjenløseren, Kristus,
mesteren, den førstefødte, Emmanuel, Herren, alfa og omega, den første og den
siste, den gode hyrde og så videre. Fordi noen av disse titlene overlapper
med titler som tilskrives den allmektige Gud, har mange misforstått intensjonen
og trodd at Kristus på en eller annen måte er Gud på samme måte som Gud er Gud,
og at han er en del av en treenig, binær eller ditéistisk guddom.
Dette er ikke tilfelle. Alle disse titlene som er gitt Kristus, er
uttrykk for delegert autoritet, på samme måte som YHVHs Mal'ak ble kalt YHVH og
Elohim fordi han representerte hærskarenes YHVH og Eloah. Vi skal nå se nærmere
på Kristi opphøyelse og dermed også på de titlene han fikk.
I Hebreerbrevet 1:4-6 leser vi:
Han er blitt så
mye bedre enn englene at han ved arv har fått et høyere navn enn dem. For til
hvilken av englene sa han noen gang: Du er min Sønn, i dag har jeg født deg? Og
videre: Jeg vil være en Far for ham, og han skal være en Sønn for meg? Og
igjen, når han fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds
engler skal tilbe ham. (Hebr. 1:4-6, KJV).
Kristus har ved arv fått et høyere navn enn (resten av)
englene. Hvis språkets funksjoner betyr noe som helst, viser dette oss at
Kristus en gang i tiden ikke hadde dette høyere navnet. Videre ble han gjort
bedre enn (det vil si opphøyet over) englene. Begrepet utdypes i vers 9:
Du har elsket
rettferdighet og hatet urettferdighet; derfor har Gud, din Gud, salvet deg med
gledens olje over dine partnere. (Hebr. 1:9, KJV)
Kristus ble opphøyet over sine gr.metochos, som kan oversettes
med kamerater, følgesvenner, partnere osv. Kristus har altså partnere, men ble
opphøyet til en status over dem slik at de nå hyller ham:
Og igjen, når han
fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe [proskuneo]
ham. (Hebr. 1:6, KJV).
(Se diskusjonen i vedlegg 6 for en forklaring av proskuneo.)
Argumentet her er ikke at Kristus aldri var en engel (eller elohim) - det var
han helt klart ut fra det som er beskrevet i hovedteksten i denne artikkelen.
Det som forklares, er at Gud aldri (ved makt- ov. anm.) utpekte (appointed-utnevnte)
en engel (eller elohim) til å være Messias, men heller krevde (required: her i meningen:
måtte ha/så etter – ov.anm.) en som avsto fra sin autoritet og makt for å bli
en mann av Davids hus og som døde som et offer for menneskehetens synder, og
som deretter gjenoppstod, for å utnevnes til Messias. For å kunne utføre
Messias' funksjoner og roller som både prest og konge på en adekvat måte, var
Messias nødt til å leve seg inn i menneskets situasjon og tilstand (jf. Hebr.
2,15-18).
Ved sin egen selv-fornedrelse til å bli et menneske og dø en grusom død,
kvalifiserte Kristus seg til å bli menneskehetens Messias. Deretter ble han
oppreist til herlighet (som uttrykket "Du er min Sønn, i dag har jeg født
deg" betyr - jf. Sal 2,7-8; Apg 13,33). På denne måten ble han gjort så
mye bedre enn de andre Elohimene. Forfatterens intensjon i dette kapittelet er
å peke på Kristi opphøyelse. Hensikten er ikke å hevde at Kristus aldri var en
del av Elohim, for det var han helt klart, og han hadde helt klart partnere som
han var opphøyet over.
Det samme temaet finner vi i Filipperbrevet 2:
Ha det samme
sinnelag hos dere selv som dere har i Kristus Jesus, han som, selv om han var i
Guds skikkelse, ikke anså likhet med Gud som noe å ta seg til rette for, men
tømte seg selv, tok en tjeners skikkelse på seg og ble født i menneskers skikkelse.
Og da han fikk menneskeskikkelse, fornedret han seg selv og ble lydig inntil
døden, ja, døden på et kors. Derfor har Gud opphøyet ham og gitt ham det navn
som er over alle navn, for at hvert kne skal bøye seg for Jesu navn, i himmelen
og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er
Herre, til Gud Faders ære (v. 5-11, RSV).
Kristus var i Guds form før sin inkarnasjon – slik som alle Guds
elohim-er – men han grep ikke etter likhet med (equality with) Gud. Ordet å gripe
etter på gresk er harpagmos og betyr det å ta til seg, evt.som
tyveri, bytte, rive til seg, å anse noe som et trofé. Det avledes fra harpazo
som betyr å ta, legge beslag på, ta med seg med makt. Ordet står i aktiv
form og intensjonen er at Kristus ikke gjorde forsøk på å gripe etter likhet
med Gud. Han gjorde ikke noe forsøk på å gjøre seg lik Gud med makt. Paulus
viser frem kontrasten i Kristi sinnelag med holdningene og handlingene som Lucifers som, i motsetning til Kristus, prøvde
å opphøye seg til Den Høyestes posisjon:
"Som du er
falt ned fra himmelen, du dagstjerne, du sønn av morgenrøden! Hvor du er hugget
ned til jorden, du som la folkeslagene i grus! Du sa i ditt hjerte: 'Jeg vil
stige opp til himmelen, over Guds stjerner vil jeg sette min trone høyt, jeg
vil sitte på forsamlingsfjellet langt mot nord, jeg vil stige opp over skyenes
høyder, jeg vil gjøre meg selv lik den Høyeste."' (Jes 14,12-14, RSV).
På grunn av Kristi frivillige selvfornedrelse har Gud nå opphøyet ham
til "visekonge" (jf. Åp 3,21). Han handler på vegne av Gud, som er
kongenes konge og herrenes herre (1Tim 6,16), og bærer derfor dette navnet og
denne tittelen:
Fra hans munn går
det ut et skarpt sverd til å slå folkeslagene med, og han skal herske over dem
med jernstav; han skal tråkke på vinpressen til Guds, den allmektiges, vrede.
På sin kjortel og på sitt lår har han et navn innskrevet: Kongenes konge og
herrenes herre. (Åp. 19:15-16, RSV).
Dette er Kristi nye navn:
Den som seirer,
vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel; han skal aldri gå ut av det, og
jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds by, det nye Jerusalem
som kommer ned fra min Gud fra himmelen, og mitt eget nye navn. (Åp. 3:12, RSV)
Hvis Kristus var Gud slik Gud er Gud i en treenig, binitarisk, eller ditéistisk
guddom, ville denne forestillingen om Kristi opphøyelse og tilegnelse av et
nytt navn og andre titler ved arv bli uforståelig. Vi må spørre: Hadde ikke
Kristus disse navnene på noe tidspunkt? Hvordan kunne han i så fall være Gud?
Hvis han hadde dem, hvordan kunne han da få det han allerede hadde ved arv?
Hvordan kunne han bli opphøyet over sine partnere hvis han allerede sto over
dem? Han fikk disse navnene gjennom trofast lydighet. Hvordan kan dette forstås
hvis han allerede var den allmektige Gud og hadde disse navnene i kraft av å
være Gud?
Det er tydelig at tanken om Kristi opphøyelse og at han arver navnene på
de embetene og funksjonene han utfører, gjør de trinitariske, binitariske og ditéistiske
paradigmene absurde.
(Se artiklene Isaiah 9:6 (No. 224)
og The Names of God (No. 116)).
Appendiks 4: Kommentarer om YHVHs engel
Mange kommentatorer har bemerket YHVHs engels tilsynekomst og hans nære
forhold til YHVH. Dette er kommentarene fra redaktørene av Vine's Expository
Dictionary of Biblical Words - artikkelen Angel, side 5:
For det tredje,
og mest betydningsfulle, er uttrykkene mal'ak Jahve, "Herrens
engel", og mal'ak elohim, "Guds engel" [eller
"gudenes engel"]. Uttrykket brukes alltid i entall. Det betegner en
engel som hovedsakelig hadde en frelsende og beskyttende funksjon: "For
min engel skal gå foran deg og føre deg inn til amorittene, hetittene,
perisittene, kanaaneerne, hivittene og jebusittene, og jeg vil utrydde
dem" (2. Mos. 23,23). Han kunne også forårsake ødeleggelse: "Da David
løftet blikket, fikk han se Herrens engel stå mellom himmel og jord med et
trukket sverd i hånden, utstrakt over Jerusalem. Da falt David og Israels
eldste, som var kledd i sekk, ned på sitt ansikt." (1Krøn 21,16).
Forholdet mellom
Herren og "Herrens engel" er ofte så nært at det er vanskelig å
skille de to fra hverandre (1 Mos 16,7ff; 21,17ff; 22,11ff; 31,11ff; 2 Mos
3,2ff; Dom 6,11ff; 13,21f). Denne identifikasjonen har fått noen tolkere til å
konkludere med at "Herrens engel" var den preinkarnerte Kristus.
I Aquilas oversettelse ble Elohim oversatt med gudene, slik
Augustin påpeker.
International Standard Bible Encyclopedia er
svært forsiktig i sin vurdering, sannsynligvis fordi kommentatorene opererer ut
fra en feilaktig trinitarisk posisjon. Hvis Kristus virkelig var YHVHs engel,
blir det trinitariske paradigmet absurd. I artikkelen Angel, på side 125
i bind 1, kan vi uansett lese følgende:
C. Teofaniets
engel (av gr. theophaneia: en guds tilsynekomst- ov. anm.). Denne
engelen omtales som "Herrens engel" og "engelen for Herrens nærvær
(eller ansikt)". Følgende avsnitt inneholder henvisninger til denne
engelen:
[sitater utelatt
som dekket i tidligere avsnitt].
Et studium av
disse avsnittene viser at selv om engelen og Jahve til tider skilles fra
hverandre, blir de like ofte, og i de samme avsnittene, blandet sammen. Hvordan
kan dette forklares? Det er åpenbart at disse tilsynekomstene ikke kan være den
Allmektige selv, som ingen har sett eller kan se. I søken etter en forklaring
bør man være spesielt oppmerksom på to av avsnittene som er sitert ovenfor. I
2. Mos. 23,20ff. lover Gud å sende en engel foran sitt folk for å lede dem til
det lovede land, og de blir bedt om å adlyde ham og ikke provosere ham:
"For han vil ikke tilgi deres overtredelse, for mitt navn er i ham."
Dermed kan engelen tilgi synd, noe bare Gud kan gjøre, fordi Guds navn, dvs.
hans karakter og dermed hans autoritet, er i engelen. I 2 Mos 32,34-33,17 går
Moses i forbønn for folket etter deres første paktsbrudd, og Gud svarer med å love:
"Se, min engel skal gå opp foran dere", og umiddelbart etter sier
Gud: "Jeg vil ikke gå opp iblant dere". Som svar på en ny bønn sier
Gud: "Mitt nærvær skal gå med dere, og jeg vil gi dere hvile." Her
skilles det tydelig mellom en vanlig engel og en engel som bærer med seg Guds
nærvær. Konklusjonen kan oppsummeres med ordene til A. B. Davidson i hans OT Theology
(1904): "I spesielle forsyn kan man spore Jehovas nærvær i form av innflytelse
og handling; i vanlige englers tilsynekomster kan man oppdage at Jehova er til
stede på en eller annen side av sitt vesen, i en eller annen egenskap ved sin
karakter; i Herrens engel er han fullt og helt til stede som sitt folks paktsgud
for å forløse det."
Spørsmålet
gjenstår fortsatt: Hvem er den teofaniske engelen? Det har blitt gitt mange
svar på dette spørsmålet, hvorav følgende kan nevnes: (1) Denne engelen er ganske
enkelt en engel med et spesielt oppdrag; (2) han kan være en øyeblikkelig
nedstigning av Gud i det synlige; (3) han kan være Logos, en slags midlertidig
preinkarnasjon av den andre personen i Treenigheten. Alle disse alternativene
har sine vanskeligheter, men det siste er utvilsomt det mest fristende. Likevel
må vi huske på at dette i beste fall bare er gjetninger som berører et stort
mysterium. Det er sikkert at Gud helt fra begynnelsen av brukte engler i
menneskeskikkelse og med menneskestemmer for å kommunisere med menneskene, og
Herrens engels tilsynekomst og hans spesielle frelsesrelasjon til Guds folk
viser hvordan den guddommelige selvåpenbaringen, som kulminerte med Frelserens
komme, fungerer, og er dermed et forvarsel om og en forberedelse til Guds
fullstendige åpenbaring i Jesus Kristus. Lenger enn dette er det ikke trygt å
gå.
Oversetterne av The Amplified Bible, som også er trinitarister,
er imidlertid langt mer åpne når de innrømmer identiteten til YHVHs engel.
Her er et utvalg av deres kommentarer:
"Herrens
engel" eller "Guds engel" eller " hans nærværs engel"
identifiseres gjerne med Herren Gud (1 Mos 16,11.13; 22,11.12; 31,11.13; 2 Mos
3,1-6 og andre steder). Men det er åpenbart at "Herrens engel" er en
annen person enn Gud Faderen (1 Mos 24,7; 2 Mos 23,20; Sak 1,12.13 og andre
steder). "Herrens engel" dukker heller ikke opp igjen etter at
Kristus kom i menneskeskikkelse. Han må nødvendigvis være én av de "tre i
én"-guddommene. "Herrens engel" er den synlige Herren Gud i Det
gamle testamentet, slik Jesus Kristus er det i Det nye testamentet. Hans
guddommelighet er derfor tydelig fremstilt i Det gamle testamentet. The Cambridge
Bible bemerker: "Det finnes en fascinerende prognose om den kommende
Messias, som bryter gjennom utydeligheten med forbløffende konsekvens, med
jevne mellomrom fra 1. Mosebok til Malaki. Abraham, Moses, slavinnen Hagar, den
fattige bonden Gideon og til og med Samsons ydmyke foreldre hadde sett og
snakket med ham århundrer før engelenes bud forkynte hans fødsel i
Betlehem". (fotnote til 1 Mos 16,7)
Dette er Gud selv
(som Jakob til slutt innser i 1 Mos 32,30) i form av en engel. (fotnote til 1
Mos 32,29)
[Jakob] døde i en
alder av 147 år etter å ha sagt: "Den forløsende engelen [dvs.
forløserengelen] ... har hele tiden forløst meg fra alt ondt." (1 Mos
48,16). (fotnote til 1 Mos 47,9).
"Herrens engel" er her identifisert
som Kristus selv. (fotnote til 1 Mos 48,16).
I denne beretningen om Moses og den brennende
busken blir "Herrens engel" identifisert som Herren selv. Se spesielt
2 Mos 3,4.6. Se også fotnoten til 1 Mos 16,7. (fotnote til 2 Mos 3,2)
Se fotnoten til 1
Mos 16,7; her er "Guds engel" forbundet med skyen (2 Mos 13,21).
(fotnote til 2 Mos 14,19).
At Herrens engel
er en uskapt engel som skiller seg fra andre engler, og som mange steder
identifiseres med Herren Gud, er ubestridelig. På den annen side finnes det
steder der det ser ut til at han skiller seg fra Gud Faderen. Den enkleste
måten å forene disse to klassene på er å anta det gamle synet om at denne
engelen er Kristus, den andre personen i Guddommen, som allerede i denne
tidlige perioden opptrådte som Faderens åpenbarer (Johan P. Lange, A Commentary).
Se også fotnoten til 1 Mos 16,7. (fotnote til Sak 1,11).
Den siste fotnoten hevder at det er mulig å skille mellom skapte og
uskapte engler. Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for denne påstanden. Det
er åpenbart bare en påstand som fremsettes for å underbygge troen på
treenigheten.
Til slutt er det verdt å merke seg kommentarene til Vincent i hans Word
Studies in the New Testament om bruken av begrepet logos:
Ordet [logos]
peker her direkte på 1 Mos 1, der skapelsen skjer ved at Gud taler (jf. Sal xxxiii
6). Tanken om at Gud, som i sitt vesen er skjult, åpenbarer seg i skapelsen, er
roten til logos-ideen, i motsetning til alle materialistiske eller panteistiske
forestillinger om skapelsen. Denne ideen utvikler seg i Det gamle testamentet i
tre retninger. ...
(3) Jehovas
engel. Guds budbringer som tjener som hans agent i sanseverdenen, og som
noen ganger skiller seg fra Jehova og noen ganger er identisk med ham ...
Etter det babylonske
fangenskapet kombinerte de jødiske lærde teofaniene, profetiske åpenbaringer og
manifestasjoner av Jehova generelt, og forente dem i en enkelt forestilling,
den om en permanent agent for Jehova i den fornuftige verden, som de betegnet
med navnet Memra (ord) av Jehova. De lærde jødene introduserte ideen i
targumene, eller arameiske parafraser av Det gamle testamentet, som ble lest
offentlig i synagogene, og erstattet navnet Jehovas ord med Jehovas, hver gang
Gud manifesterte seg. I Gen. xxxix. 21 [39:21] omskriver de: "Memra var
hos Josef i fengselet." I Ps. cx. [110] retter Jehova det første verset
til Memra. Memra er engelen som tilintetgjorde Egypts førstefødte, og det var
Memra som ledet israelittene i skystøtten. (s. 26-28)
Da Johannes skrev om Logos i prologen til sitt evangelium (Joh. 1:1-18),
brukte han en gresk term som ble brukt til å oversette Memra, som ble forstått
som en "teofani" (det vil si en manifestasjon av Gud) som
nødvendigvis bar Guds navn og dermed hans autoritet. Å gjengi Logos med det
engelske begrepet Word, som er vanlig i engelske bibler, er en uheldig
forenkling av dette konseptet. Å kalle Kristus for Guds Logos tilsvarte (på
gresk) å identifisere ham som Guds Memra eller YHVHs engel.
Appendix 5: Oldkirkens syn på
engler og Kristus
Oldkirken utviklet seg ikke i et vakuum. De første kristne hadde en
bakgrunn og kulturelle forventninger som nødvendigvis ga dem et bestemt
verdensbilde av de hebraiske skriftene og deres betydning. Vi kan få en viss
idé om hvordan dette verdensbildet så ut ved å sammenligne Det nye testamentet
med annen samtidslitteratur, for eksempel Enoks Apokalypse. I denne
boken brukes betegnelsen Menneskesønnen om et himmelsk vesen som er underordnet
Gud, faktisk en av englene:
Jeg så der en som
hadde hode som en gammel mann, og hodet hans var hvitt som ull [dvs. Gud];
sammen med ham var det en annen, hvis ansikt var fullt av nåde, som en av de
hellige englene (Enok 46:1).
Også i Enok 60:10 regnes "den utvalgte" (som også er
"Menneskesønnen" - Enok 46:3) blant:
"hele
himmelens hær, alle de hellige i høyden, Guds hærskare, kjerubene, serafene og
ofanim, alle herskerens engler (kyrioteton) og andre makter som er på land og
over vannet."
Kristus ble selvsagt omtalt som den utvalgte av Gud (Luk. 9,35;
23,35). Kristus fremstilles også som englenes fyrste (Mk. 8,38; Mat.
13,41f.; Mk. 1,13; Luk. 22,43; 1Tes. 4,16), på samme måte som jødisk spekulasjon
mente at Messias - Menneskesønnen - var et himmelsk vesen, utvalgt av Gud til å
utføre et spesielt oppdrag og plassert over englenes himmelske verden.
Av spesiell interesse er tittelen Herre eller Kyrios på
gresk. Flere steder i Det nye testamentet brukes denne tittelen om Kristus.
Mange har ment at denne tittelen på Kristus rett og slett var en overføring av
det gammeltestamentlige Septuaginta-navnet på Gud til Kristus. (Septuaginta er
en gresk oversettelse av Det gamle hebraiske testamentet som ble utarbeidet i
det tredje århundret f.Kr. Navnet betyr sytti og er en referanse til
tradisjonen som sier at 70 lærde arbeidet sammen for å lage den).
Dette synet overser at senjødedommen og den tidlige kristendommen brukte
det greske begrepet kyrioi for å betegne engler. Den apokalyptiske
(apokalyptisk litteratur er den litteraturen som ble produsert mellom 200 f.Kr.
og 100 e.Kr., og som forteller historier om Guds eller englenes interaksjon med
menneskene, men som aldri ble innlemmet i Bibelens offisielle kanon som
"inspirerte" verk) og pseudepigrafiske (pseudepigrafisk litteratur
er de skriftene som tilskrives forfattere som ikke har skrevet dem og ikke kan
ha skrevet dem (f.eks. Enok, Abraham, Moses)) litteraturen fra denne tiden og
tidligere inneholder mange referanser til engler som betegnes som Kyrioi
eller Herrer. (Se 4 Esra 4:3,5,22,38,41; 5:33-35,38,56; 6:11,33;
7:3,10,75,132. Se også Hermas hyrde, Ascensio Jesaiae, Sofonias'
apokalypse og Abrahams apokalypse).
Et tydelig nytestamentlig eksempel på dette er Apostlenes gjerninger
10,3-13f. Her tiltaler Kornelius engelen som viser seg for ham som Kyrie,
akkurat som Peter tiltaler den anonyme stemmen som taler til ham som Kyrie
eller Herre. Et annet svært relevant eksempel er Apostlenes gjerninger 9,5.
Paulus kjenner ikke igjen hvem det er som snakker til ham, men han forstår at
det er en guddommelig budbringer fra Gud, og tiltaler ham derfor med den
tittelen som vanligvis brukes om englene, nemlig Kyrie. Senere identifiserer
det himmelske vesenet seg selv som den herliggjorte Jesus. Dette eksemplet er
imidlertid et klart bevis på at tittelen Kyrios i oldkirkens tid var blitt en
betegnelse for engler. Faktisk ble den brukt om en bestemt klasse av engler i
det himmelske hierarkiet.
Dette kommer tydelig frem når man ser på andre passasjer. Kyriotes
(flertallsformen av Kyrios) finner vi i Ef 1,21, Kol 1,16, Jud 8 og 2Peter
2,10, og i alle disse tilfellene brukes det for å betegne en bestemt rang av
engler. Siden uttrykket brukes om både Kristus og englene, kan vi slutte at den
klassen av engler som betegnes med dette uttrykket, faktisk var Elohims råd,
som inkluderte Kristus og de 24 eldste som var hans partnere. Judas 8 er
spesielt interessant. I RSV står det:
Men på samme måte
gjør disse mennene kjødet urent i sine drømmer, avviser autoritet og håner de
herlige.
Ordet autoritet er kyriotes og refererer til den øverste klassen
av engler. Uttrykket "de herlige" refererer også til englevesener. Moffatt
gjengir dette avsnittet som:
Til tross for alt
dette besudler disse visjonære sitt kjød, håner de himmelske kreftene og
spotter englenes herlighet.
Tanken er at de onde menneskene som omtales, forakter Guds råds-forsamling
(the Counsil of God).
Den samme forståelsen finner vi i 1Kor 8,5-6 og 1Tim 2,5. I det første
avsnittet viser Paulus til de mange gudene (theoi) og de mange herrene
(kyrioi). Han sikter ikke til avguder, slik noen har antatt, men, i tråd med
datidens tankegang, til de mange vesenene i engleriket. Han avviser avgudene
som ingenting, men fortsetter med å anerkjenne eksistensen av mange guder og
herrer. Han sier i realiteten:
»Det finnes mange guddommelige vesener som kalles Gud og Herre, men for
oss kristne er det bare én Gud, Faderen, og én Herre, Jesus Kristus". Gud
står over alle disse "gudene", og Kristus er Herre over alle disse
"herrene", for Gud har opphøyet ham til Herrenes Herre».
Når det gjelder
spising av mat som ofres til avguder, vet vi at "det finnes ingen avgud i
verden" og at "det finnes bare én Gud". Ja, selv om det finnes
såkalte guder i himmelen og på jorden - for det finnes faktisk mange guder og
mange herrer - er det for oss én Gud, Faderen, som alt kommer fra og som vi er
til for, og én Herre, Jesus Kristus, gjennom hvem alt kommer fra og gjennom hvem
vi er til. (1. Kor. 8:4-6, NRSV)
I Timoteusbrevet kontrasterer Paulus praksisen til visse jødiske sekter,
som mente at det fantes flere mellommenn mellom Gud og mennesker, med kristen
forståelse: Det finnes bare én Gud, og han har utpekt én mellommann mellom seg
selv og menneskene, mennesket Jesus Kristus:
For det er én
Gud, og det er én mellommann mellom Gud og menneskene, mennesket Jesus Kristus
(1Tim 2:5, RSV).
Til slutt må vi igjen legge merke til Stefanus' tale i Apostlenes
gjerninger 7, der han betegnet engelen (budbringeren) som viste seg for Moses
som Kyrios eller Herren. Stefanus sa
Da det var gått
førti år, viste en engel seg for ham i ørkenen på Sinaifjellet, i en ildflamme
i en busk. Da Moses fikk se den, undret han seg over synet, og da han nærmet
seg for å se, lød Herrens røst: "Jeg er dine fedres Gud, Abrahams, Isaks
og Jakobs Gud." Og Moses skalv og våget ikke å se. Og Herren [Kyrios] sa
til ham: "Ta skoene av føttene dine, for stedet der du står, er hellig
grunn." (Apostlenes gjerninger 7:30-33, RSV)
Det kan være liten tvil om at de første kristne forsto at det fantes én
sann Gud som ledet et råd av guder og herrer (avbildet i Åp. 4-5), og at
Kristus var blitt opphøyet til en autoritetsposisjon over disse gudene og
herrene som Guds "visekonge".
Og hvor umåtelig
stor er ikke hans makt i oss som tror, etter den kraft han har utrettet i
Kristus da han oppreiste ham fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i
himmelen, langt over all makt og myndighet og makt og herredømme og over alle
navn som er nevnt, ikke bare i denne tidsalder, men også i den kommende (Ef 1:1
9-21, RSV).
Og Jesus kom og
sa til dem: "All myndighet i himmelen og på jorden er gitt meg."
(Mat. 28:1 8, RSV).
Den som seirer, ham
vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg elv har seiret og harsatta
meg med Faderen på hans trone (Åp 3,21, RSV)
Og jeg så en
sterk engel som med høy røst forkynte: "Hvem er verdig til å åpne
bokrullen og bryte seglene?" Og ingen i himmelen eller på jorden eller
under jorden var i stand til å åpne bokrullen eller se inn i den, og jeg gråt
mye over at ingen var funnet verdig til å åpne bokrullen eller se inn i den. Da
sa en av de eldste til meg: "Gråt ikke; se, løven av Juda stamme, Davids
rot, har seiret, så han kan åpne bokrullen og dens syv segl." Og mellom
tronen og de fire levende vesener og blant de eldste så jeg et lam stå, som om
det var slaktet, med syv horn og syv øyne, som er Guds syv ånder som er utsendt
til hele jorden; og det gikk hen og tok bokrullen fra høyre hånd av ham som
satt på tronen. Og da han hadde tatt bokrullen, falt de fire levende vesener og
de tjuefire eldste ned for Lammet, hver med en harpe i hånden og med gullskåler
fulle av røkelse, som er de helliges bønner; og de sang en ny sang og sa:
"Du er verdig til å ta bokrullen og åpne dens segl, for du ble drept og
løskjøpte ved ditt blod mennesker for Gud fra alle stammer og tungemål og folk
og nasjoner, og du har gjort dem til et rike og til prester for vår Gud, og de
skal herske på jorden. " Da så jeg, og rundt tronen og de levende vesener
og de eldste hørte jeg røsten av mange engler, myriader av myriader og tusener
av tusener, som med høy røst sa: "Verdig er Lammet som ble slaktet, til å
få makt og rikdom og visdom og makt og ære og herlighet og velsignelse!"
(Åp. 5:2-12, RSV)
Forståelsen av engler i den tidlige kristendommen er et stort tema. De
som ønsker å lese litt bakgrunnsstoff, oppfordres til å konsultere Martin
Werners The Formation of Christian Dogma, Adam & Charles Black,
London, 1957.
Appendix 6: Tilbedelse i Det nye testamentet
Mange steder i Det nye testamentet skilles Jesus fra Gud. Jesus selv
benektet at han var Gud (Mk. 10,17-18). Han hevdet at hans Far var "den
eneste sanne Gud" (Joh 17,1-3). Han kalte dette vesenet for "min
Gud" (Mat 27,46; Joh 20,17). Det nye testamentet omtaler Gud mange andre
steder som Jesu Kristi Gud (2Kor 1,3; Ef 1,3.17; Kol 1,3; Hebr 1,9; 1Pet 1,3;
Åp 1,6; 3,12; etc.). Kristus lovsynger sin Gud (Hebr. 2,12; Åp. 15,3). Han står
under Guds autoritet og handler på hans befaling (1Kor 11,3; 15,24-28). Det
sies at Gud (uten at begrepet kvalifiseres) er usynlig, aldri kan ses eller
høres av mennesker, og at han alene er udødelig (1Tim. 6:16; Joh. 1:18; 1Joh.
4:12; Joh. 5:37; 6:46). Jesu eget evige liv ble gitt ham av Gud (Joh. 5:26) og
er avhengig av hans fortsatte lydighet mot Gud. (Joh 12,49-50)
Hvis Bibelens ord skal ha noen mening, må vi konkludere med at Jesus
ikke er den eneste sanne Gud. Det vil si at han ikke er Gud i den forstand som Gud
er Gud. Gud Faderen er hans Gud, noe som betyr at Faderen er gjenstand for
Kristi tilbedelse og kilden til Kristi eksistens. Kristus ble gjort til Gud i
den forstand at han er et skapt vesen som besitter Guds guddommelige natur, en
som Gud bor i gjennom Den hellige ånd, og en som handler for Gud i Guds kapasitet
og funksjoner. Han er en Guds sønn på nøyaktig samme måte som resten av den
himmelske hærskaren er Guds sønner, og på nøyaktig samme måte som menneskene
vil bli Guds sønner i oppstandelsen.
Men til tross for det klare vitnesbyrdet fra dusinvis av skriftsteder,
blir mange mennesker likevel forvirret når de leser Det nye testamentet, fordi
de ser en rekke steder der Jesus tilbedes og/eller kalles "Gud".
Siden det bare er Gud som kan tilbedes, konkluderer de med at Kristus må være
Gud - som en del av en treenig, binær eller ditéistisk guddom. At Kristus
kalles Gud i Det nye testamentet (Hebr. 1,8-9; Joh. 20,28) er bare en
videreføring av det gammeltestamentlige konseptet med å omtale YHVHs Mal'ak som
Gud (Elohim) og YHVH.
At han "tilbedes" (Mat 2,2.8.11; 8,2; 9,18; 14,33;
etc.) betyr at han er Guds representant. Problemet ligger delvis i forskjellene
mellom hebraisk og vestlig tankegang, og delvis i intensjonen med det greske
språket i Det nye testamentet. Det finnes en rekke greske ord som er oversatt
med tilbedelse i Det nye testamentet. Det mest betydningsfulle av disse,
og det som er relevant for denne studien, er ordet proskuneo. New
Thayer's Greek-English Lexicon viser at det har følgende betydninger:
1) å kysse hånden til (mot) en, som et tegn på ærbødighet.
2) blant orientalerne, særlig perserne, å falle på kne og berøre bakken
med pannen som et uttrykk for dyp ærbødighet.
3) i NT ved å knele eller bøye seg ned for å hylle (en) eller bøye seg,
enten for å uttrykke respekt eller for å be en bønn.
3a) brukt om hyllest til mennesker og vesener av høyere rang
3a1) til de jødiske yppersteprestene
3a2) til Gud
3a3) til Kristus
3a4) til himmelske vesener
3a5) til demoner
Når vi bruker begrepet tilbedelse, pleier vi å
bruke det i betydningen ærbødighet for en bestemt guddom som er verdig vår
totale beundring, tilbedelse, hengivenhet, kjærlighet og tjeneste, og som vi
ber til og kneler for. Derimot, i den semittiske eller orientalske kulturen var
det å kaste seg ned foran en annen et tegn på respekt og hyllest. Det å kaste
seg ned hadde ikke den samme betydningen som når vi bruker begrepet tilbedelse
i dag. Dette blir tydelig når vi sammenligner noen av de nytestamentlige tekstene
der begrepet dukker opp.
I lignelsen om den utilgivende tjeneren i Matteus 18:21-35 leser vi:
Tjeneren falt
derfor ned og tilbad (proskuneo) ham og sa: Herre, ha tålmodighet med
meg, så skal jeg betale deg alt! (v. 26, KJV)
Så falt tjeneren på kne og bønnfalt ham:
"Herre, ha tålmodighet med meg, så skal jeg betale deg alt. (v. 26, RSV)
Tjeneren faller på kne for sin herre og mester for å få tilgivelse for
sin gjeld. Tanken er ikke at tjeneren tilber sin herre slik vi forstår begrepet
i dag, men at han kaster seg ned i ydmykhet og bønn. På samme måte kastet folk
seg ned for ypperstepresten (slik samtidige opptegnelser viser) fordi han
representerte Gud. Folk kastet seg ned for Guds adelsmenn, konger og profeter
(jf. 1 Mos 50,18; 1 Sam 25,23; 2 Sam 18,18; 19,18; 2 Kong 1,13; Est 8,3; osv.).
Det var altså i denne betydningen at disiplene og andre kastet seg ned for
Kristus. Det var ikke slik at de trodde at han var den allmektige Gud i egen
person. Snarere var han Guds profet og sendebud, den ventede Messias som skulle
gjøre krav på sin far Davids trone.
Et annet eksempel på bruken av proskuneo er i forbindelse med
løftene til Filadelfia-menigheten i Åpenbaringen 3:
Se, jeg vil gjøre
at av Satans synagoge, som sier at de er jøder, men ikke er det, men lyver; se,
jeg vil gjøre at de kommer og tilbeder
[proskuneo] for dine føtter og kjenne at jeg har elsket deg (v. 9, KJV).
Se, jeg vil få
dem fra Satans synagoge som sier at de er jøder og ikke er det, men lyver - se,
jeg vil få dem til å komme og bøye seg (proskuneo) for dine føtter
og lære at jeg har elsket deg. (v. 9, RSV)
Dette avsnittet har dessverre blitt misforstått av noen som en påstand
om at kristne i oppstandelsen vil være Gud slik Gud er Gud - absolutt,
transcendent og på samme nivå av allmakt og allvitenhet som Gud Faderen. Dette
er ikke hensikten med avsnittet.
I vers 11-12 blir de kristne fortalt at de skal bære Kristi, Kristi Guds
og det nye Jerusalems navn. Dette betyr at de skal bære Kristi, hans Guds og
Guds regjerings autoritet, som vil være sentrert i det nye Jerusalem. De vil gå
ut til nasjonene og andre med disse navnene og vil derfor (i tråd med
orientalsk og semittisk tankegang) få tidligere forfølgere til å falle ned for
dem. De kommer ikke til å være gjenstand for tilbedelse eller bønn i vestlig
forstand, like lite som Kristus selv er gjenstand for bønn. (Vi ber til Gud
Fader, men gjennom Kristi navn eller autoritet).
Et siste sted vi bør se nærmere på, er Åpenbaringen 22,8-9:
Og jeg, Johannes,
så dette og hørte det. Og da jeg hadde hørt og sett det, falt jeg ned for å
tilbe for føttene til engelen som viste meg dette. Da sa han til meg: Se til at
du ikke gjør det; for jeg er din medtjener og av dine brødre profetene og av
dem som holder ordene i denne boken: tilbe Gud. (KJV)
Noen har brukt dette avsnittet, sammen med Åp 3,9 og andre vers, for å
vise at kristne vil bli opphøyet til Guds stilling, over englene. Igjen blir
hensikten misforstått. Den engelen som viste Johannes de ulike synene, ser
faktisk ut til å ha vært Kristus. Husk at begrepet engel ganske enkelt
betyr budbringer. I den greske originalteksten er det ingen skilletegn.
Oversettere legger til anførselstegn og skilletegn for å gjøre den oversatte
teksten mer lesbar. De kan imidlertid også skape skjevheter når de gjør dette.
I RSV gir vers 6-7 og 9-16 inntrykk av at det er en engel som taler på vegne av
Kristus som snakker med Johannes. Dette kan imidlertid være en misforståelse
som er skapt av oversetterne da de la til tegnsettingstegnene.
The Interlinear Bible skiller ikke mellom engelen og Kristus:
Og han sa til
meg: Disse ord er trofaste og sanne. Og Herren, de hellige profeters Gud,
sendte sin engel til sine slaver for å fortelle dem hva som snart skal skje.
Se, jeg kommer snart. Salig er den som holder seg til ordene i denne
skriftrullens profeti. ... Og han sa til meg: Forsegl ikke ordene i denne
skriftrullen, for tiden er nær... ... Og se, jeg kommer snart, og min lønn er
hos meg, for å gi enhver etter hans gjerning. Jeg er Alfa og Omega, Begynnelsen
og Enden, den Første og den Siste. (v. 6-7,10,12-13).
Vers 16 ser ut til å gi inntrykk av at Jesus sendte en engel til
Johannes:
Jeg, Jesus, har
sendt min engel for å vitne for dere om dette i menighetene. Jeg er Davids rot
og avkom og den klare morgenstjernen. (KJV)
Ordet dere (i norsk overs. er jo dette greit, men på engelsk er
entalls- og flertallsformen lik: you- overs. anm.) i dette avsnittet er
imidlertid i flertall og refererer ikke til Johannes, men til menighetene. Det
er fullt mulig at hensikten med dette avsnittet er det:
Jeg, Jesus, har
sendt mitt sendebud [som betyr Johannes] for å vitne for dere [Guds tjenere] om
dette i menighetene. ...
I så fall var Kristus Guds engel eller sendebud til Johannes, og
Johannes var Jesu engel eller sendebud til menighetene. Dette synes å være den
mest sannsynlige betydningen av avsnittene fra andre deler av boken, men har
blitt feiltolket og feiloversatt av trinitarister som ikke kan forestille seg
Kristus som noe mindre enn den allmektige Gud selv.
Uansett, selv om engelen som snakket med Johannes ikke var Kristus,
viser det oss noe interessant om begrepet proskuneo. Johannes var i
90-årene og hadde levd et langt liv som streng monotéist. Han visste at det å
tilbe (i moderne forstand) noen annen enn Gud ville være å synde og å sette en
annen Gud foran den eneste sanne Gud. Det faktum at Johannes instinktivt valgte
å kaste seg ned eller proskuneo foran engelen, viser oss imidlertid at
proskuneo i Johannes' tankegang og forståelse ikke var det samme som tilbedelse
i moderne forstand. Da Johannes falt ned for engelen, gjorde han ham ikke til
gjenstand for bønn og hengivenhet. Denne engelen ba Johannes om ikke å gjøre
dette fordi han var Johannes' medtjener (i likhet med Kristus og alle de
hellige englene).
Det unitariske synet på Guds natur har lenge vært anerkjent både
innenfor og utenfor Guds kirker. Følgende artikkel ble sitert i The Unitarian
Defendant, nr. 6, 1822. Her argumenteres det veltalende for at dersom Kristus
hadde vært den eneste sanne, evige Gud, ville dette ha vært en helt
overveldende åpenbaring for disiplene og ville ha fylt sidene i Det nye
testamentet. I senjødedommen og den tidlige kristendommen var tanken på at Gud
selv skulle vise seg for menneskene utenkelig*. Det var bare med Kristus som et
mellomværende vesen at tanken om hans inkarnasjon og opphold blant menneskene
var tenkelig.
* Merk: Dette har blitt anerkjent av mange
historikere. Werner i The Formation of Christian Dogma, Adam & Charles
Black, London, 1957, bemerker på side 127-128 at:
Denne ideen om en
forvandling [av den pre-eksisterende Kristus til et menneske på jorden ved
fødselen] forutsatte nødvendigvis et syn på Kristus som et høyt englevesen. Den
guddommelige naturens absolutte karakter ville i streng forstand ha umuliggjort
en slik forvandling fra et senjødisk og primitivt kristent synspunkt. I Gud var
det ingen "forandring", noe som uttrykkelig slås fast i Det nye
testamentet (Jak. i,17). Hadde den himmelske Kristus vært lik Gud i sin natur,
kunne man i henhold til denne tankegangen ikke ha tenkt seg at Kristus skulle
komme til syne på jorden på samme måte som Gud, Faderen, selv. Men muligheten
for en slik forvandling var i sannhet englenes særegne egenskap, og faktisk en
nødvendig egenskap, fordi de representerte de mellomliggende veseners rike. Som
sådan var det deres oppgave å formidle mellom den definitivt transcendente og
absolutte Gud, som ingen hadde sett eller kunne se (1 Tim. vi,16), og verden.
Fra Belshams svar på Moseys Bampton Lectures,
utgitt i London i 1819:
Det ville ha vært
helt umulig at vår Herres samtidige, hans apostler, hans følgesvenner og
disipler, eller at historieskriverne om hans liv, mirakler og lidelser skulle
ha skrevet og talt om ham, ha snakket med ham og oppført seg mot ham med all
den fortrolighet som de alltid viste, hvis de trodde at Kristus i sannhet var
den egentlige og evige Gud. La oss for et øyeblikk sette oss inn i deres
situasjon, og vi vil straks føle at i samme øyeblikk som de ble kjent med den
utrolige sannheten, ville deres evner bli oppslukt av skrekk og forbløffelse -
ingen fri samtale, ingen flere spørsmål, ingen flere forsøk på å påtvinge ham
eller irettesette ham: Den største ærefrykt og avstand ville øyeblikkelig finne
sted, og alle de kjærlige og fortrolige relasjonene til mester, instruktør,
følgesvenn og venn ville bli oppslukt av den overveldende forståelsen av deres
Skaper og deres Gud.
Og hvordan ville
stilen og væremåten til dem som under disse inntrykkene skulle sette seg ned
for å skrive beretningen om hans liv og mirakler, hans taler og lidelser? Ville
tre av fire av hans historieskrivere fullstendig glemme det forferdelige faktum
at han var guddommelig, og ikke gi et eneste hint om det fra begynnelsen til
slutten av historiene sine? Ville resten av de hellige forfatterne bare ha
insistert på denne omstendigheten i forbifarten og på en uklar måte? Ville de
mest direkte bevisene på Kristi guddommelighet hovedsakelig ha blitt funnet i
avsnitt som i det minste er mistenkelige, om ikke notorisk falske? Ville man ha
overlatt den store oppdagelsen til en tekst her og en annen der, som, hvis den
ble satt sammen av en dyktig forsker, og spesielt en som var kritisk bevandret
i den greske artikkelens finesser, kunne få mennesker som er glad i mysterier,
til å formidle en slik mørk og skjult mening? Ville det være nødvendig, for å
etablere den forbløffende læren om Kristi egen guddom, å samle tjue eller tretti
tekster, hvorav noen var riktig og andre feil oversatt, som kunne se ut til å
støtte denne læren, og å gjenta disse tekstene om og om igjen, slik at uvitende
og uoppmerksomme personer kunne tro at de gikk igjen på hver eneste side i Det
nye testamentet?
Hvis Matteus,
Markus, Lukas, Johannes, Paulus og Peter trodde "at vår Herre Jesus
Kristus er den evige Gud, av ett stoff med Faderen", kunne de da ikke ha
uttrykt læren i et like klart språk som den lærde foredragsholderen eller noen
annen som utformer eller støtter hvilkensomhelst trosbekjennelse og artikkel? Og kunne de ikke
med like stor letthet ha anklaget dem som bestrider denne troen for løgn,
ugudelighet og blasfemi?
Jeg er overbevist
om at det er umulig for noen som tenker rolig og seriøst over emnet, å tvile på
at hvis læren om Herrens likhet (equality with) med Gud var sann og ble gjort
kjent for apostlene og de første troende, ville deres sinn ha blitt så dypt og
så sterkt preget av dette emnet at de ikke ville være i stand til å tenke, tale
og skrive om noe annet, og at denne store og vidunderlige læren ville ha vært
flammende fra den ene enden av Det nye testamente til den andre: Den ville
flamme i hvert eneste kapittel, den ville skinne på hver eneste side, den ville
blende i hver eneste linje.
Men slik er det
ikke; at ikke bare sider og kapitler, men til og med hele bøker i Det nye
testamentet, ja, at erklærte historier om vår Herres liv og karakter, og om
utviklingen og suksessen til hans lære, om hva han var og hva han lærte, og om
hva hans disipler sa og lærte om ham, skulle ha forbigått denne store
oppdagelsen i stillhet så dyp og så total som gravens stillhet, er et bevis så
klart som lys for ethvert menneske hvis forståelse ikke er tilslørt av de
groveste fordommer, at disse forfatterne aldri hadde hørt om Kristi som Gud
(altså som „organisk lik“/identisk med den høyeste Gud- ov. anm.), at det aldri
falt dem inn at Mesteren som de æret og elsket, var selve den evige Gud som de
tilba og dyrket.
Alle argumenter
og innvendinger, uansett hvor geniale, lærde og innviklede de måtte være, som
kan komme som svar på slike betraktninger og kjensgjerninger, er som agner i en
virvelvind, og som Samsons snorer faller de fra hverandre som en tråd av tau
som berøres av ilden.
q