Guds kristne kirker
Trosbekjennelsen [A1]
(Utgave 1.0 19971223-19971223)
Denne bekjennelsen er et sammendrag av Bibelens standpunkt slik det ble hevdet av apostlene i det første århundret. På en tydelig og logisk måte gjenspeiler den Bibelens standpunkt, og består av sju kapitler. Kapitlene tar for seg spørsmål om Gud, Gud frelses plan, doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser, doktriner om Messias, ondskapens problem, kirken og Guds rike. Innledningen går inn på forskjellene mellom den moderne og den antikke kristendommen. Det er også et tillegg som beskriver utviklingen innen treenighetslæren.
E-mail: secretary@ccg.org
(Opphavsrett © 1994,
1995, 1996, 1997 Christian Churches of God)
Opphavsrett: Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater i tekstene.
Dette manuskriptet er tilgjengelig
på følgende nettsteder:
http://www.logon.org og http://www.ccg.org
Brosjyren
skal ikke selges. Den er gratis utdanningsmateriell av allmenn interesse.
Trosbekjennelse for den
kristne troen [A1]
1. utgave august 1994
2. utgave februar
1995
3. utgave juni 1996
4. utgave mars 1997
Innhold
Innledning
Kapittel 1. Gud
1.1 Gud Fader
1.2 Jesus – Guds Sønn
1.3 Den Hellige Ånd
1.4 Forholdet mellom Den Hellige Ånd, Kristus og menneskeheten
1.5 Kristi, Satans og Himmelens hærskares forhold til Gud
1.5.1 Kristus som Guds Sønn
1.5.2 Doktrinen om Antikrist
1.5.3
Guds navn og suverenitet
Kapittel 2. Guds frelses plan
2.1 Menneskehetens
syndefall
2.2 Menneskehetens frelse
2.3 Bibelen som den inspirerte sannhet
2.4 Anger og omvendelse
2.5
Dåpen
Kapittel 3. Doktriner om menneskenes ansvar og forpliktelser
3.1 Bønnen og
gudstjenesten
3.1.1 Gud som gjenstand for bønn og
gudstjeneste
3.1.1.1 Gud som gjenstand for
gudstjeneste
3.1.1.2 Gud som gjenstand for bønn
3.1.1.3 Individuell og
kollektiv bønn på vegne av andre
3.2 Forholdet mellom
frelsen og loven
3.2.1 Gud er vår klippe
3.2.2 Frelsen av nåde
3.2.3 Forpliktelsene ifølge loven
3.2.3.1 Hvorfor følger kristne loven?
3.2.3.2 Kristne som Guds
tempel
3.2.4 De ti bud
3.2.5 Andre lover som regulerer menneskets oppførsel
3.2.5.1 Spiselovene
3.2.5.2 Sabbaten
3.2.5.3 Nymånedagen
3.2.5.4 De årlige høytidene
3.2.5.5 Ekteskapet
3.2.6 Økonomisk forvaltning
3.2.6.1 I forhold til Gud
3.2.6.2 I forhold til andre
3.2.7 Krigføring og valg
3.2.7.1 Krigføring
3.2.7.2 Valg
Kapittel 4. Doktriner om Messias
4.1 Kristi føreksistens
4.2 Korsfestelsen og oppstandelsen
4.3 Kristi gjenkomst
4.4 Kristi tusenårsrike
Kapittel 5. Ondskapens problem
5.1 Ondskapens eksistens gjennom Himmelens hærskares opprør
5.2 Doktriner om forutbestemmelse
5.3 De dødes tilstand
5.4 De dødes oppstandelse
5.5
Syndernes straff
Kapittel 6. Kirken
6.1 Hvem eller hva er
Kirken?
6.2 Kirkens organisasjon
6.3 Kirkens mål og oppgaver
6.4
Helliggjørelsen
Kapittel 7. Guds rike
7.1 Guds rike
oppstår
7.1.1 Det åndelige riket
7.1.2 Kristi tusenårsrike
7.1.2.1 Messias’ gjenkomst
7.1.2.1 Israels samling
7.1.2.3 Herrens dag
7.1.3 Det evige Guds rike
7.1.3.1 Guds komme
7.1.3.2 Den nye jord og det nye Jerusalem
7.1.3.3 Menneskehetens skjebne
Tillegg
Innledning
I sytten hundre år har kristendommen vært bygd på et teologisk system basert på gresk filosofi og et system beslektet med nyplatonismen. Den unitariske enkelheten i Bibelens budskap og (logikken i) Guds åpenbaring for menneskeheten har i begge testamentene blitt endret og gjort uklar på grunn av kampen om makt og verdensherredømme som hersket på den tiden.
Som en følge av dette ble den teologiske strukturen utarbeidet i konsilene i Nikaias (325 e.Kr.), Laodikeas (366 e.Kr.), Konstantinopel (381 e.Kr.) og Kalkedonias (451 e.Kr.) Denne strukturen forandret oppfatningen av Gud ved å forbinde den med metafysiske ideer og dermed danne Treenigheten. Laodikeas konsil (29. kanon) erklærte sabbaten ulovlig og påla straff ved overtredelser, samt at det ble innført hedenske høytider som søndagstilbedelser og solfest i desember, og en påske som erstattet den jødiske påsken. Oppfatningen av Bibelen og lovene ble også endret. Lovene gitt til Moses ble ikke lenger betraktet som relevante, og tekstene i Det nye testamente ble fortolket slik at disse hedenske skikkene kunne rettferdiggjøres.
For eksempel ble den feilaktige tolkningen av kap. 10 i Apostlenes gjerninger samt andre tekster brukt til å forkaste spiselovene. De helsemessige konsekvensene viste seg umiddelbart, men det endelige resultatet av miljøpåvirkningen kunne først ses etter to tusen år. Sammenbruddet i næringskjeden skyldes i høy grad inntak av matvarer som var forbudt i henhold til Bibelens lover.
Nedbrytingen av jordbrukssystemene kan kun betraktes i sin helhet når jorda er utpint på grunn av manglende evne til å overholde systemet med jubelår og jordas sabbat fordi disse er uløselig knyttet til den kalenderen som følger månens nittenårige syklus. Innføringen av solkalenderen var et viktig skritt på veien mot å ødelegge forståelsen av de mønstre og sykluser Gud hadde opprettet for å oppnå naturlig harmoni.
I det store og hele har moderne kristendom lite til felles med den opprinnelige kristendommen. Det kan hevdes at islams fremvekst og krigene som fulgte i kjølvannet av dette var et direkte resultat av det falske kristendomssystemet som ble opprettet i Europa og Vest-Asia gjennom det greske teologiske systemet som anvendte kappadokisk teologi basert på den treenige Gud, samt forsøket på å danne en mystisk forening med Gud.
Treenighetens system fungerer simpelthen ikke. Sluttresultatet av sytten hundre år med denne feilaktige læren har ført til nesten total ødeleggelse av planeten og forfølgelse av mennesker som oppriktig forsøker å overholde Bibelens lover.
Formålet med dette verket er på en enkel og lettfattelig måte å skille ut Bibelens opprinnelige budskap og den nytestamentlige kirken under Jesus Kristus og hans apostler. Det er ikke tvil om at enkelte høyt verdsatte historier vil bli utfordret og plukket fra hverandre ut fra det som fremkommer her. Verket er skrevet slik at det ligger så nær opptil de bibelske formuleringene som mulig, og hvor støtteteksten er sitert. På den måten blir verket mindre tvetydig og hensikten blir klar. Der hvor det er mulig, har man oppført en fullstendig oversikt over tekster vedrørende et emne, slik at man unngår den altfor utbredte praksisen med å sitere isolerte eller feiloppfattede tekster. Noen bibelske tekster er rene forfalskninger (f.eks. Johannes 5:7 KJV, 1 Timoteus 3:16 KJV fra kodeks A), eller de er feil oversatt (1 Korinter 15:28 RSV osv., Johannes’ åpenbaringen 3:14 o.a.). De er utformet for å gjøre motstridende tekster virkningsløse eller mistyde tekster slik at det ser ut som om de støtter Treenigheten eller kappadokiernes system om man betrakter dem isolert.
Når Messias vender tilbake, skal han i sin
helhet innføre de lovene han gav til Moses på Sinaifjellet. Enhver kristen
forplikter seg til å kjenne igjen og innføre levemåten og tilbedelsen som er
nedfelt i Bibelen. De kristne forplikter seg til å etterligne Jesu Kristi
levemåte og leve etter det systemet Kristus innførte og levde i som menneske og
før han ble inkarnert. Dette verket tar sikte på å presentere hele systemet på
en sammenhengende og gjenkjennelig måte slik at de feilaktige systemene som har
dominert i sytten hundre år kan feies til side og den opprinnelige og sanne
veien kan identifiseres og bli en del av alle menneskers liv, uansett hva de
har gjort i fortiden. Vår oppgave er å be menneskene om å angre sine synder og
begynne et nytt liv.
Kapittel 1
Gud
1.1
Gud Fader
Den største guddommen i universet er Gud.
Han er den allmektige, skaperen og opprettholderen av alle ting i himmelen og
på jorden (1 Mos 1:1; Neh 9:6, Sal 124:8; Jes 40:26, 28; 44:24; Apg 14:15;
17:24-25; Åp 14:7). Han er den eneste og den udødelige (1 Tim 6:16), Han
er vår Gud og Fader, og Jesu Kristi Fader (Joh 20:17). Han er den høyeste Gud
(1 Mos 14:18; 4 Mos 24:16; 5 Mos 32:8; Mark 5:7), og den eneste sanne Gud
(Joh 17:3; 1 Joh 5:20).
1.2 Jesus – Guds sønn
Jesus er den førstefødte (prototokos) som står over alt det skapte (Kol 1:15), derfor er han
opphavet (arche) til Guds skaperverk
(Åp 3:14). Han er den eneste (monogene)
Sønn (Matt 3:17; Joh 1:18; 1 Joh 4:9), som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd og
født av jomfru Maria (Luk 1:26–35). Han er Kristus eller Messias (Matt 16:16;
Joh 1:41) som ble sendt av Gud for å være vår frelser og gjenløser (Matt 14:33;
Joh 8:42; Ef 1:7; Tit 2:14). Han kalles den høyeste Guds Sønn (Mark 5:7). Han
ble ved hellighets Ånd innsatt som Guds Sønn med makt da han stod opp fra de
døde (Rom 1:4). Han har fått Davids trone, og han skal være konge over Jakobs
ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme (Luk 1:32).
1.3 Den
Hellige Ånd
Den Hellige Ånd (Apg 2:4) er Guds kraft eller natur som Jesus lovet å sende til
de utvalgte (Joh 16:7). Det er ikke en person, men uttrykket av Guds levende
kraft, og ved hjelp av det får vi del i guddommelig natur (2 Pet 1:4), og
vi blir fylt av Den Hellige Ånd (Apg 9:17; Ef 5:18). Derfor er vi alle Guds
barn (Job 38:17; Rom 8:14; 1 Joh 3:1-2) og Kristi medarvinger (Rom 8:17; Gal
3:29; Tit 3:7; Hebr 1:14, 6:17, 11:9; 1 Pet 3:7). Den er gitt til dem som
ber (Luk 11:9-13) og som adlyder ham, den bor i dem som holder Guds bud (1 Joh
3:24; Apg 5:32). Den Hellige Ånd er trøsteren som fører Guds tjenere til
fullkommen sannhet (Joh 14:16, 17, 26). Den Hellige Ånd gir oss kraft til å
vitne (Apg 1:8). Ifølge 1 Kor 12:7-11 deler Den Hellige Ånd ut gaver og
frukt (Gal 5:22-23) uten mål (Joh 3:34; Rom 12:6). Det er på denne måten Gud
til sist kan bli alt i alle (1 Kor 15:28; Ef 4:6).
1.4 Forholdet
mellom Den Hellige Ånd, Kristus og menneskeheten
Den Hellige Ånd er i virksomhet allerede før dåpen, og ved Kristus leder
den mennesker til Gud (Hebr 7:25).
Åndens første frukt blitt gitt under dåpen. I brevet til romerne 8:23
fremkommer det tydelig at den ikke opptas
før legemet er fridd ut.
Slik blir vi født på ny, men fortsetter daglig å vokse opp i Jesu Kristi ånd før
vi kommer inn i Guds ære. Den Hellige Ånd er sannhetens ånd (1 Joh 4:6, 5:6),
og ved å være tro mot sannheten i alle ting skal vi vokse opp til ham som er
vårt overhode, Kristus (Ef 4:15). Den Hellige Ånd er Guds ånd (Rom 8:18) og troens ånd (2 Kor 4:13), som utforsker
alle ting og vet alle ting (1 Kor 2:10-11, 12:3).
Således er ikke Den Hellige Ånd et
uavhengig aspekt av en treenig Gud, men et redskap som gjør oss til elohim (Sak 12:8). Ånden formidler en
forståelse av våre tanker og vår eksistens til Gud. Når den overføres ved hjelp av Jesus Kristus
som vår mellommann og formidlende elohim eller theos (Sal 45:6-7; Sak 12:8;
Hebr 1:8-9) gir Ånden Kristus mulighet til å gi oss hjelp, viten og trøst, samt
bruke Guds kraft. Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det blir til
gagn, i henhold til Guds ønske, som beskrevet i 1 Kor 12:7-11).
Ånden kan bli slokket (1 Tess 5:19)
dersom man forsømmer den eller gjør den sorg (Ef 4:30), og kan således påføre
både vinning og tap hos individet.
I Galaterne 5:22 står det at Den Hellige
Ånds frukt er kjærlighet. Derfor, hvis vi ikke elsker hverandre, er den ikke
med oss.
Ifølge Filipperne 3:3 tilber vi Gud ved
Den Hellige Ånd. Dermed kan den ikke være Gud som en gjenstand for tilbedelse
og følgelig heller ikke likeverdig med Gud Fader. Den er en kraft som gir
Kristus styrke, og Kristus er således en Evig Far (Jes 9:6), hvorav det finnes mange farskap i himmelen og på jorden
(Ef 3:15). Ved delegasjon blir Kristus den evige Far.
Gud Fader har gitt navn til alle ætter, derfor bøyer vi våre knær for Faderen og
tilber Ham (Ef 3:14-15).
Kristus var skapelsens førstefødte. For i
ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige,
de som troner og de som hersker, både makter og myndigheter, alt er skapt ved
ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham (Kol 1:16-17). Men
det var Gud som skapte ham og som ønsket at skaperverket skulle eksistere i
Kristus. Derfor betyr Kristus ikke Gud som Gud Fader, den eneste som er
udødelig (1 Tim 6:16), og som består i uendelighet.
De kristne blir kalt bort fra denne verden
for å leve et liv i tjeneste og oppofrelse. Mange er kalt, men få er utvalgt
(Matt 20:16; 22:14). De kristne er de utvalgte, slik som Kristus var Guds
utvalgte (Luk 23:35). Det er Kristus som har utpekt de utvalgte (Joh 6:70,
15:16, 19) under veiledning av Gud (1 Pet 2:4).
For å hjelpe Kirken har de utvalgte, som
er Kirken – eller ecclesia – fått forståelsen av Guds hemmeligheter. Den
Hellige Ånd var mekanismen som gjorde at de fikk forståelsen av Guds
hemmeligheter og Guds rike (Mark 4:11). For Guds visdom er forkynt i en
hemmelighet (1 Kor 2:7) som blir forklart av Guds tjenere (1 Kor 2:7,
15:51). For Guds vilje er forklart som en hemmelighet (Ef 1:9) som Gud gav til
sine tjenere i en åpenbaring. Videre ligger hemmeligheten i Kristi tjenester
gjennom de utvalgte. Paulus skrev:
”Dere har hørt om
den nåde Gud har gitt meg: å være en forvalter hos dere over den hemmelighet
som ble kunngjort for meg i en åpenbaring. Jeg har ovenfor skrevet ganske kort
om dette, og når dere leser det, kan dere skjønne hvilken innsikt jeg har i
Kristi hemmelighet. Den var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere
slekter, men nå er denne hemmelighet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige
apostler og profeter: At også hedningene har fått del i arven; de hører med til
det samme legeme og har del i løftet – i Kristus Jesus og i kraft av
evangeliet.” (Efeserne 3:2-6).
1.5. Kristi, Satans og Himmelens hærskares
forhold til Gud
I Bibelen blir flere vesener (substanser) betegnet
som Elohim eller Theoi, som betyr guder. Kristus var et av disse underordnede
vesener som er betegnet med ordet Elohim i Det gamle testamentet (se Sak 12:8).
I Det nye testamente er det sagt at Kristus skal være den nye Morgenstjernen
når han kommer tilbake til jorden. Han vil dele sin ære med sine utvalgte (Åp
2:28, 22:16).
I Bibelen blir Gud betraktet som Gud og Kristi Far (Rom 15:6; 2 Kor 1:3,
11:31; Ef 1:3; Kol 1:3; Hebr 1:1; 1 Pet 1:3; 2 Joh 3; Åp 1:1, 6,
15:3). Kristus har fått sitt liv, sin kraft og autoritet fra Gud Fader (Joh
10:17-18).
Kristus underordner seg Gud Faders vilje
(Matt 21:31, 26:39; Mark 14:36; Joh 3:16, 4:34). Gud gav de utvalgte til
Kristus, og Gud er større enn Kristus (Joh 14:28) og større enn alle (Johannes
10:29). Gud sendte sin eneste (monogene) Sønn til verden for at vi
skulle ha liv ved ham (1 Joh 4:9). Det er Gud som ærer og løfter opp Kristus
(Joh 8:54), fordi han er større enn Kristus (Joh 14:28).
Gud er klippen (sur), som et steinbrudd eller et fjell hvor alle andre stein er
brutt fra, steinkniven fra Josva 5:2 som omskjærer Israel, den opprinnelige og
virkningsfulle årsaken (5 Mos 32:4). Gud er Israels klippe, frelsens
klippe (5 Mos 32:15), Klippen som fødte dem (5 Mos 32:18, 28-31). 1.
Samuel 2:2 viser at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 26:4). Det er
fra denne klippen alle andre er hogd ut, ettersom vi alle i troen er av
Abrahams ætt (Jes 51:1-2). Messias er hogd ut fra denne klippen (Dan 2:34, 45)
for å underlegge seg verdensrikene. Gud
er klippen, og på denne klippen skal Kristus bygge sin kirke (Matt 16:18) og
finne hvile der. Messias er den viktigste
hjørnesteinen i Guds tempel, hvor de utvalgte er Naos eller de hellige blant de hellige, Den Hellige Ånds hvilested.
Samtlige steiner i templet er hogd ut fra klippen som er Gud; det ble også
Kristus. Disse steinene ble gitt til Kristus, den åndelige klippe (1 Kor 10:4),
forargelsens klippe og en snublestein (Rom 9:33) for å forme templet.
Kristus lager templet slik at Gud kan være
alt, i alle (Ef 4:6). Gud har gitt Kristus å være alt og i alle (panta kai en pasin Kol 3:11), og han har
lagt alt under Kristi føtter (1 Kor 15:27), og ham, overhodet over alle
ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt
i alle (Ef 1:22, 23). Da Gud la alle ting under Kristi føtter, er det åpenbart
at Gud forventes å være den Ene som legger ting under Kristi føtter (1 Kor
15:27).
Når alle ting er underlagt Kristus, skal
også Kristus selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal
være alt i alle (panta en pasin 1 Kor
15:28). Derfor står platonikernes doktrine, som vil forene Gud og Kristus i
Treenigheten, i et motsetningsforhold til Skriften. Kristus skal sitte ved Guds
høyre hånd i det høye (Hebr 1:3, 13, 8:1, 10:12, 12:2; 1 Pet 3:22) og dele Guds
trone slik som de utvalgte skal dele den tronen som er gitt til Kristus (Åp
3:21), og som er en trone av Gud (Sal
45:6-7; Hebr 1:8) eller Gud er din trone
oversatt med Din trone O Gud (se
fotnote til annotert RSV).
Gud, som sender, er større enn utsendingen
(Joh 13:16), og en tjener er ikke større enn sin herre (Joh 15:20).
I ørkenen ble Kristus utfordret av Satan,
og dette innledet Satans prøvelser. Satan, som var Morgenstjernen, Lucifer og Lysets
bærer for denne planeten (Jes 14:12) som vokter og lærer, var egentlig en
elohim som var underlagt Gud Fader.
Kristus var stjernen som skulle oppstå fra
Jakob (4 Mos 24:7). Derfor er det skrevet i Mosebøkene at en av morgenstjernene
som var til stede da planeten tok form og ble fullført (Job 38:7), en elohim,
skulle bli til et menneske fra Jakob og David (Åp 22:16).
Den elohim vi kjenner som Jesus Kristus
var ennå ikke blitt planetens Morgenstjerne. Den posisjonen var det Satan som
hadde (Jes 14:12, Esek 28:2-10).
Kristus var blitt salvet som Israels
elohim (Sal 45:7), salvet over sine følgesvenner eller ledsagere. Imidlertid
var ikke Kristus i Morgenstjernens posisjon, og han skulle ikke påta seg disse
pliktene før sin andre ankomst. Posisjonen og pliktene skal Kristus dele med de
utvalgte, og de skal få del i hans egenskaper som Morgenstjerne i sine hjerter
(2 Pet 1:19). Løftet om at de utvalgte skal ta del i denne kraften, finner man
i Johannes’ åpenbaring 2:28.
Som Morgenstjerne hadde Satan utfordret
Den høyeste Gud eller Gud Fader (Jes 14:12). Han forsøkte å bestige eller
opphøye sin trone, en Guds trone, over Guds stjerner eller Elohims råd. Rådet
er menigheten til elohim eller guder, som nevnt i Salmene 82:1. Det kan med
interesse bemerkes at Irenæus, disippel av Polykarp, disippel av Johannes,
hevdet av Salmenes bok 82:1 viste til Theoi
eller guder som også omfattet de
utvalgte, dvs. de som ble opptatt (Against
Heresies, Bk. 3, Ch. 6, ANF, Vol. 1, p. 419).
Det er flere Sønner av Gud (fra Job 1:6,
2:1. 38:7; Sal 86:8-10, 95:3, 96:4, 135:5) som identifiseres som Bene Elyon eller Sønner av Den Høyeste. De utvalgte blant mennesker er også
inkludert i Himmelens hærskare som Guds barn (Rom 8:14). Således er Kristus og
de utvalgte som Guds barn ett med Gud gjennom Den Hellige Ånd, forutbestemt fra
tidenes opprinnelse. Kristus la ned
sin kraft for å bli et menneske. Han og alle de utvalgte får rett til å være
Sønnen i Den Hellige Ånds kraft gjennom oppstandelsen fra de døde (Rom 1:4).
I henhold til Apostlenes gjerninger
7:35-39 var det en engel som snakket til Moses på Sinai-fjellet, og denne
engelen var Kristus. I Galaterne 4:14 sammenligner Paulus seg med en Guds
engel, til og med Jesus Kristus.
Vi skal også bli som englene (Matt 22:30)
som en ordre eller isaggelos (fra Luk
30:36) ved å være Kristi medarvinger (Rom 8:17; Gal 3:29; Tit 3:17; Hebr 1:14,
6:17, 11:9; Jak 2:5; 1 Pet 3:7). Det gamle testamente ser YHWHs engel som både
Jehova og Elohim (2 Mos 3:2, 4-6), hvor Gud eller elohim her var en engel, jf.
Sak 12:8).
Salmene 89:6-8 viser at det finnes et Råd
av hellige (qedosim eller qadosim, også brukt om mennesker) som
bestod av både et indre og et ytre råd. Dette oppfattes å være et himmelsk råd
av de rettferdiges elohim.
1.5.1.
Kristus som Guds Sønn
Satan prøvde å friste Kristus på forskjellige måter. Først omtalte Satan
Kristus som Guds Sønn (Matt 4:3, 4:6; Luk 4:3). Også demonene omtalte Kristus
som Guds Sønn (Matt 8:29, Luk 4:41, Mark 3:11). Satan ville at Kristus skulle
bevise sin stilling som Guds Sønn ved å vise sin kraft, ettersom Gud hadde
lovet å sende sine engler for å beskytte ham (Sal 91:11-12). Satan utelot å bevare deg på alle dine veier og
tilføyde til enhver tid. Således, ved
å fordreie Skriften, prøvde Satan å ta Kristi liv.
Kristus prøvde aldri å korrigere Satan
eller demonene ved å si at han var Gud i stedet for Guds Sønn. Det var
riktignok ingen demoner som prøvde å hevde den villfarelsen at Kristus var Den
høyeste Gud mens han var i live. Det skjedde først etter hans død, og hensikten
var å innføre en doktrine som hevdet av Kristus var Gud på samme måte som Gud
Fader var Gud og således aktiv etter sin død, en villfarelse som Kristus ville
ha imøtegått mens han levde. Gjennom hver av fristelsene var målet å undergrave
lydighetsforholdet Kristus hadde overfor Gud, og dermed krenke Skriften.
Satan prøvde å få Kristus til å tilbe ham.
Han lovet at Kristus da skulle få
makt over hele planeten hvis Kristus ville tilbe ham.
Kristus bestred ikke hans rett til å
overføre makten over planeten eller det at han allerede satt ved makten. I
stedet svarte Kristus:
”For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og
bare ham skal du tjene.” (Matteus 4:10)
Kristus sa ikke til Satan at han skulle
tilbe Kristus, men henviste snarere til Loven. I løpet av sin gjerning gjorde
Kristus aldri krav på å være Gud. Han sa at han var Guds Sønn. Det var på grunn
av dette han ble dømt.
I Matteus 27:43 står det skrevet:
”Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om
han har ham kjær. For han sa at han var Guds Sønn.”
Det var her Kristus ropte ut følgende for
at Skriften i Salme 22:1 skulle gå i oppfyllelse:
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”
Det er åpenbart at Kristus ikke betraktet
seg selv som Gud. Å foreslå at han var en del av det vesenet han påkalte, i en
likeverdig form, hvorav en del var usårlig, er absurd.
1.5.2
Doktrinen om Antikrist
Doktrinen om Antikrist er inkludert i 1
Johannes 4:1-2. Den opprinnelige teksten i 1 Johannes 4:1-3 er
rekonstruert fra Irenæus, kapittel 16:8 (ANF, Vol. 1, fn. p. 443).
”Guds ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som
bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd
som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har
hørt skal komme.”
Historikeren Sokrates har sagt (VII, 32,
s.138) at dette bibelstedet har blitt ødelagt av dem som ønsket å skille Jesu Kristi menneskelighet fra hans guddommelighet.
Kristus som Sønnen er ikke den eneste sanne Gud (Joh
17:3).
Også i Lukas 22:70 ble det spurt: ”Du er altså Guds Sønn?”
Han svarte: ”Dere sier selv at jeg er
det.”
Han ble anerkjent som Guds Sønn i
Matteus
27:54 hvor de sa ”Sannelig, dette var
Guds Sønn!”
I
Markus 1:1 er det skrevet at dette er evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn.
I
Lukas 1:35 er det skrevet at barnet som blir født, skal være hellig og kalles
Guds Sønn.
Oppfatningen om at Kristus er Guds Sønn er
en åpenbaring fra Gud.
”Da svarte Simon Peter: ”Du er Messias, den levende
Guds Sønn.” Jesus tok til orde og sa: ”Salig er du, Simon, sønn av Jona. For
dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.” (Matt 16:16-17)
Også i Matteus 11:27 er det skrevet:
”Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner
Sønnen uten Faderen; heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen og den som
Sønnen vil åpenbare det for.”
Således åpenbarer Faderen ting til
individer og gir dem til Kristus, som deretter åpenbarer Faderen for dem.
1.5.3 Guds navn og suverenitet
Det er ingen tvil om at Gud er den eneste og den
øverste. Salomos Ordspråk 30:4-6 viser Guds navn og at han har en Sønn.
Hvem har steget opp til himmelen og er kommet ned
igjen?
Hvem har samlet vinden i sin hule hånd og bundet
vannet i et klede?
Hvem har fastsatt alle jordens grenser?
Hva er hans navn, og hva heter hans sønn?
Det vet du vel?
Hvert ord (ELOAH) fra Gud er rent. Han er et vern for
dem som tyr til ham.
Legg ikke noe til hans ord, ellers refser han deg, og
du står der som løgner.
Bibelen tolker seg selv, og Guds navn er
gitt etter spørsmålet. Det er klart at dette vesenet ikke er sammensetning av
Faderen og Sønnen, men snarere at han har en Sønn.
I Det nye testamentet fremgår det dessuten
tydelig at det er Faderen som er gjenstand for tilbedelsen. I Johannes 4:21
advarte Kristus den samaritanske kvinnen med at det skulle komme en tid når de
ikke kunne tilbe Faderen, verken på hennes fjell (Samaria) eller i Jerusalem.
Men i Johannes 4:23 sier han klart:
”Men den tid kommer, ja, den er nå, da de sanne
tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Faderen
ha.”
Her identifiserer Kristus Gud som
gjenstand for tilbedelsen, og ikke seg selv. Det er således temmelig blasfemisk
å hevde at man skal tilbe den opphøyde Kristus ut fra en forvrengning av
Johannes 3:14 hvor Menneskesønnen skulle løftes opp likesom Moses løftet opp
slangen i ørkenen. Hensikten med korsfestelsen var at menneskene skulle få evig
liv, ikke at Kristus skulle gjøres til gjenstand for tilbedelse, som det
feilaktig blir hevdet. Ut fra disse falske premissene blir det også feilaktig
hevdet at kristne tilber Kristi legeme og blod i den hellige nattverd.
Eloah var Gud i Det gamle testamente og
templet, samt Gud for Jesus Kristus i Det nye testamente. Templet i Jerusalem
var Eloahs Hus (Esras 4:24, 5:2, 13, 15, 16, 17; 6:3, 5, 7, 8, 16, 17; 7:23).
Han var Israels Eloah (Esras 5:1; 7:15), himmelens høye Eloah (Esras 5:8, 12).
Det ble ofret til ham i templet (Esras 6:10) hvor han hadde latt sitt navn bo
(Esras 6:12). Han gav ordre om at templet skulle bygges (Esras 6:14) og at
presteskapet skulle stå til hans tjeneste (Esras 6:18; 7:24) og utføre det som
var hans vilje (Esras 7:18). Loven er den fra himmelens Eloah (Esras 7:12, 14).
Alle dem som kjenner Eloahs lover, må forkynne dem for dem som ikke kjenner
lovene (Esras 7:25), og dommen skal skje etter Eloahs lover (Esras 7:26). Dette
vesenet er Faderen som er den eneste Eloah og Den høyeste Gud, Messias’ Far og
alle Guds barn.
Kapittel 2
Guds frelses plan
2.1 Menneskehetens syndefall
Mennesket ble skapt i Guds bilde
(1 Mos 1:26-27). Adam og Eva ble forbannet på grunn av ulydighet
(1 Mos 3:16-19). På grunn av deres opprør kom synden og følgelig døden
over menneskeheten (1 Kor 15:22; Rom 5:12).
2.2 Menneskehetens frelse
Gud vil ikke at noen skal gå fortapt (2 Pet
3:9). For at menneskeheten skal kunne unnslippe straffen for sine synder, som
er døden, innførte Gud en frelses plan som innebar et offer – hans sønn Jesu
Kristi død og oppstandelse (Joh 3:16). Planen omfatter en etterfølgende høst
hvor Kristus er førstegrøden av dem som er sovnet inn (1 Kor 15:20). Guds
frelses plan er gjenspeilt i de årlige bibelske høytidene (3 Mos 23).
2.3 Bibelen
som den inspirerte sannhet
Kristus sa: ”Det står skrevet:
Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.”
(Matt 4:4; Luk 4:4.) Bibelen er kjent som Skriften (Daniel 10:21) og retter seg
mot menneskehetens frelse og tilkjennegivelsen av Guds kraft (2 Mos 9:16;
Rom 9:17). Midlet for frelsen er Jesus Kristus (Rom 10:11), som det ble
forutsagt i Skriften av Moses og profetene (Lukas 24:27), og hvor profetien var
Skriften (Matt 26:56; Rom 1:2). Alle hellige skrifter, inngitt av Gud, er også
nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i
rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli
rustet til all god gjerning (2 Tim 3:16-17).
På Kristi og apostlenes tid var Skriften
Det gamle testamente (Matt 21:42; Mark 12:10, Apg 17:2). Det gamle testamente
blir i Skriften referert til som inngitt
av Gud i 2 Tim 3:16. Det nye testamente er et tillegg til Det gamle
testamente. Det erstatter ikke Det gamle testamente.
Det gamle testamente var skrevet i
tidligere tider for at vi skulle lære av det. Vi skal ha håp gjennom det tålmod
og den trøst som Skriften gir (Rom 15:4). Villfarelse kommer av at man ikke
kjenner Skriften godt nok (Matt 22:29; Mark 12:24). Berøanerne gransket
Skriften daglig for å se om det som var skrevet, stemte. Dette ble ansett for å
være edelt (Apg 17:11). Hele bildet av Bibelen er tatt fra alle deler av
Skriften, bud på bud, regel på regel, litt her, litt der (Jes 28:10). Skriften
viser at Jesus var Messias eller Kristus (Apg 18:28). Det er Kristus som ved
hjelp av Den Hellige Ånd åpner forstanden til alle de utvalgte, hvor han begynner
med apostlene, slik at de kunne forstå Skriften (Luk 24:45).
Skriftene i Det gamle testamente må bli
oppfylt (Matt 26:54, 56; Mark 12:10, 14:49) og kan ikke settes ut av kraft (Joh 10:35). Mange steder i Skriftene
retter seg mot og ble oppfylt i Kristus, eller vil bli oppfylt i Kristus i hans
andre gjenkomst (Åp 1:7, 12:10, 17:14, 19:11-21), som vil bli med stor makt og
herlighet (Matt 24:30).
2.4 Anger og omvendelse
Gud krever at menneskeheten viser anger
over sine synder for å kunne leve eller ha evig liv. Hvis menneskene ikke
vender om, er de forutbestemt til å dø (Luk 13:3-5).
Kristus ble sendt for å be menneskeheten
om å angre (Luk 11:32). Kristus begynte sin forkynnergjerning etter fengslingen
av døperen Johannes (Matt 4:12). Johannes ble fengslet en tid etter den jødiske
påskehøytiden i år 28 (Joh 3:22-24, 4:12). Dette var påskehøytiden etter at
Johannes hadde begynt sin forkynnergjerning, i det femtende året av keiser
Tiberius’ regjering (Luk 3:1). Fra den tiden begynte Jesus å forkynne: ”Vend
om, for himmelriket er nær!” (Matt 4:17). Kristus sendte sine disipler ut for å
forkynne evangeliet om anger over syndene, og han gav dem makt over urene ånder
og demoner (Mark 6:7, 12; Luk 10:1, 17-20).
Anger over syndene ble betraktet som opptakten
til å stryke ut syndene (eller ondskapen) (Apg 8:22), for at Herren skal gi
tider med lindring og sende den Kristus som er bestemt for oss (Apg 3:19-20).
Gud overså den såkalte uvitenhetens tid,
men etter Kristus befaler Han alle mennesker å angre, og Han har fastsatt
dommens dag (Apg 17:30). Angeren ble således utvidet til å omfatte hedningene
(Apg 15:3).
Etter angeren og omvendelsen til Gud, må
den angrende synderen gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen (Apg 26:20).
Kirken i Efesos ble bedt om å vise anger
og huske hvor de stod før de falt, samt gjøre om igjen sine første gjerninger
(Åp 2:5). På samme måte ble kirken i Pergamon (Åp 2:16) og kirken i Tyatira (Åp
2:21-22), som hadde frafalne blant seg med falske religiøse lærere, bedt om å vise
anger. Også menigheten i Sardes ble bedt om å vende seg om, ellers skulle
Kristus komme som en tyv om natten, og de skulle ikke vite timen for hans komme
(Åp 3:3). Kristus refser og tukter dem han elsker. Han forlanger at de (i dette
tilfellet menigheten i Laodikea) skal være ivrige og at de skal angre (Åp
3:19). Det er anger i alle Guds kirker, og det er alles plikt (Jak 5:19-20).
2.5
Dåpen
All makt ble gitt til Kristus etter hans
oppstandelse (Matt 28:18). Derfor befalte han disiplene sine å gå ut gjøre alle
folkeslag til disipler og døpe dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds
navn (Matt 28:19) og lære dem å holde alt som han befalte. Så kunne Kristus
være med dem alle dager inntil verdens ende (Matt 28:20).
Angeren må ledsages av dåpen for at man
skal få Den Hellige Ånds gave (Apg 2:38). Du kan ikke få Den Hellige Ånd med
mindre du angrer og blir døpt, og således født på ny. Med mindre du er født på
ny, kan du ikke komme inn i Guds rike (Joh 3:3-5). Anger over syndene er en
betingelse for dåpen og Den Hellige Ånds gaver. Følgelig er dåpen av spedbarn
logisk utelukket av Bibelen. Betingelsen for anger er understreket i
forkynnergjerningen til døperen Johannes, som var forløperen til dåpen med Den
Hellige Ånd i Kristus (Mark 1:4, 8). Johannes sa at Kristus skulle døpe med Den
Hellige Ånd og med ild når det gjaldt dem som ikke angret (beskrevet som agnene) (Luk 3:16-17). Den Hellige Ånd
er gitt etter ordre fra Gud. Etter anmodning, tilkjennegitt ved
håndspåleggelse, går Den Hellige Ånd inn i et menneske. Ånden blir således gitt
for hvert aspekt ved gjerningen. Den Hellige Ånd virker før dåpen og angår
hvert menneske. Ved Kristus leder Den Hellige Ånd de utvalgte til Gud (Hebr
7:25). Ifølge Romerne 8:23 er den første frukt av Ånden gitt til mennesket i
dåpen, og her kommer det klart til uttrykk at opptakelsen ikke finner sted før legemet blir fridd ut. På denne måten blir vi født på ny, men fortsetter
daglig å vokse i ånden i Jesus Kristus før vi kommer inn i Guds herlighet.
Det å gi Den Hellige Ånd i dåpen er vann fra frelsens kilder, som Gud lovet
gjennom profetene (Jes 12:3). Dette vannet fra Den Hellige Ånd var Guds løfte
til Jakob, som beskrevet i Jesaja 44:3. Herren Gud er kilden med levende vann
(Jer 2:13, 17:13; også Sak 14:8). Dette er elven
med livets vann (Åp 22:1). Da Kristus snakket om Ånden (Joh 7:39), sa han
at det levende vannet rant fra ham
(Joh 4:10-14, 7:38; Jes 21:3, 55:1, Esek 47:1). I Esekiels bok 36:25 er det
beskrevet at Israel er blitt åndelig ren med vannet, som er livets vann eller
Den Hellige Ånd. De utvalgte skal få dette vannet for intet (Åp 22:17).
Kapittel 3
Doktriner om menneskenes
ansvar og forpliktelser
3.1 Bønn og gudstjeneste
3.1.1 Gud som gjenstand for bønn og
gudstjeneste
3.1.1.1 Gjenstand for gudstjeneste
Det viktigste standpunktet til og det fremste
tegnet på de utvalgte er og har alltid vært deres absolutte monoteisme og tro
på det underordnete forholdet til Jesus Kristus. Vi tilber ikke noen annen
elohim enn Gud (2 Mos 34:14; 5 Mos 11:16), ellers skal vi gå til grunne
(5 Mos 30:17-18). Guds første
bud var:
”Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut
av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.” (2 Mos 20:2, 3)
Begrepet enn meg betyr ved siden,
parallelt med meg, i mitt sted. Vi må betrakte Gud som Gud Fader.
Vi må elske vår Gud, og vi må tjene Ham av
hele vårt hjerte og vår sjel, det vil si med hele vårt vesen. Da vil vi få regn
til rett årstid, slik at vi kan høste inn kornet, vinen og oljen. Med andre
ord, vi skal ete og bli mette. (5 Mos 11:13-15). Men vi har en ny pakt
hvor Herren gir sine lovbud i våre sinn og skriver dem i våre hjerter. Han er vår Gud og vi er Hans tjenere som tilber ham ved å overholde budene i vårt sanne
vesen (Hebr 8:10-13).
Vi må tilbe framfor Herren vår Gud
(5 Mos 26:10; 1 Sam 1:3, 15:25). Han er den eneste sanne Gud, Gud Fader.
Forutsetningen for evig liv er at vi kjenner ham og hans Sønn Jesus Kristus
(Joh 17:3). Vi gir Herren den ære hans navn skal ha og bøyer oss for ham i
hellig skrud (Sal 29:2, 96:9). Hele jorden tilber ham og lovsynger hans navn
(Sal 66:4). Dette er en profeti som skal oppfylles. Alle folkeslag han har
skapt skal komme og bøye seg skjelvende ned for ham (Salmene 96:9), og de skal
ære hans navn, for han er den eneste Gud (Sal 86:9-10). Han er vår Gud og vi er
den hjord hans hånd leder (Sal 95:6-7). Han er hellig (Sal 99:5, 9).
Forståelsen av hvem vi tilber fremkommer også av to symboler, som sammen med
forståelsen av Guds vesen, danner grunnlaget for de utvalgtes besegling. De to
symbolene er:
Sabbaten (2 Mos 20:8, 10, 11;
5 Mos 5:12). Sabbaten er det symbolet mellom oss og Gud som gjør oss hellige (2 Mos
31:12-14).
Påskehøytiden. Påsken og de usyrede brøds høytid er et tegn eller en bekreftelse
på at disse høytidene, som beskrevet
i 2 Mos 13:9, 16, er et tegn på Guds bud (5 Mos 6:8) og Israels befrielse (5 Mos 6:10),
som, i Det nye testamente, omfatter alle som er i Kristus (Rom 9:6, 11:25-26).
Disse symbolene på loven, sabbaten og
påskehøytiden, har til hensikt å forhindre avgudsdyrkelse (5 Mos 11:16).
Disse to symbolene er beseglingen på hånden og pannen til Guds utvalgte, og
sammen med Den Hellige Ånd skal de danne grunnlaget for beseglingen av de
144 000 i de siste dagene (Åp 7:3). De fører frem til resten av de hellige
dagene.
Kristus sa: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene (Matt 4:10,
Luk 4:8). Således er å tjene det samme som å tilbe ifølge bibelsk terminologi.
Tilbedelse av Gud etter menneskelig
praksis er forgjeves tilbedelse (Matt 15:8, 9). For Faderen vil at vi skal
tilbe ham i ånd og sannhet (Joh 4:21-24). For det er vi som er de omskårne, vi
som gjør vår tjeneste ved Guds Ånd; vi har vår ros i Kristus Jesus (Filipperne
3:3). Alle fra de eldstes råd, inkludert Kristus, tilber Gud som har skapt alle
ting, og ved hvis vilje de ble skapt og eksisterer (Åp 4:10). Etter Kristi
befaling tilber vi Gud både ved loven (2 Mos 20:3) og åpenbaringen (Åp
22:9).
3.1.1.2 Gjenstand for bønn
Menneskene ber til Gud (Sal 39:13, 54:3) som
hører. Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få, om dere ber med tro
(Matt 21:22). I sin bønn til sin Gud og vår Gud som er Faderen, var Kristus et
eksempel for menneskene (Luk 6:12). Eksemplet på hvordan man skal be, finnes i
Herrens bønn, som er en avskrift av bønnens struktur og som var gitt av Kristus
(Luk 11:2-4).
Hovedmålet for de utvalgte og forkynnerne er bønnen og ordets tjeneste (Apg
6:4). De eldstes råd ble gitt ansvaret for overvåkingen av de helliges bønner
(Åp 5:8).
3.1.1.3 Individuell og kollektiv bønn på vegne av andre
Kollektiv bønn i enstemmighet er et
eksempel fra apostlene (Apg 1:14). Dette ble tatt opp av hele menigheten (Apg
12:5).
Bønner er ikke bare for kirken; de er også
for dem som er ivrige, men som ikke er opplyst og som ikke kjenner Guds
rettferdighet. For Kristus er lovens ende, og hver den som tror, blir
rettferdig for Gud (Rom 10:1-4).
Bønner gir hjelp. Når mange ber, vil
takken for Guds nådige hjelp og det han har gjort mot oss, stige opp fra manges
munn (2 Kor 1:11). Bønnen må skje i ånden (Ef 6:18), og den må være utholdende
(Kol 4:2-4). Den hjelper oss slik at vi kan være standhaftige i sannhet og
rettferdighet (Ef 6:14).
Et rettferdig menneskes bønn er virksom.
Troens bønn skal helbrede den syke og sikre syndenes tilgivelse. Derfor
bekjenner vi våre synder for hverandre og ber for hverandre slik at vi kan bli
helbredet (Jak 5:15-16).
3.2
Forholdet mellom frelsen og lovene
3.2.1 Gud er vår klippe
Gud er vår klippe, vår kraft og vår frelse som vi
tar tilflukt i (Sal 18:1-2). Vi stoler på ham og frykter ikke (Jes 12:2).
Kunnskapen om frelsen er en funksjon av Kristus og profetene (Luk 1:77).
Denne kunnskapen er utvidet til å omfatte kirken, hvor de hellige er forvaltere
av Guds hemmeligheter (1 Kor 4:1). Frelsen kommer fra jødene (Joh 4:22), men
ble i Kristus utvidet til å omfatte dem som tilber Gud i ånd og sannhet (Joh
4:23-24). Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant
mennesker er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst
ved (Apg 4:12). Derfor er frelsen gitt med evangeliet, som er Guds kraft for å
gi frelse til alle som tror, jøder først og så de vantro. For i evangeliet
åpenbares Guds rettferdighet, av tro og til tro, slik som det er skrevet: ”Den
rettferdige skal leve ved tro” (Rom 1:14-17). Gud har ikke bestemt
menneskeheten til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus (1
Tess 5:9).
Oppfatningen av Gud resulterer i gudfryktig sorg som skaper omvendelse som
fører til frelse (2 Kor 7:10). Følgelig er evangeliet sannhetens ord, og
derfor er det evangeliet om frelsen som merker de omvendte med Den Hellige Ånds
segl (Ef 1:13). Frelsen er gitt fra de hellige Skriftene. Skriftene inngitt av
Gud er også nyttige til å gi den omvendte opplæring i frelse gjennom troen på Jesus
Kristus (2 Tim 3:15-16). Selv om han var Sønn, lærte han lydighet av det
han led. Da han hadde nådd
fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham (Hebr
5:8-9).
Slik er han ofret én gang for å ta bort
synder, og siden skal han for annen gang komme til syne for å frelse dem som
venter på ham (Hebr 9:28). Derfor kan alle få frelse, og den er en gang for
alle overgitt til de hellige (Jud 3). Så er det ikke noen annen åpenbaring enn
den som Gud har gitt til Jesus Kristus og overgitt til Johannes. Alt som er
nødvendig for menneskehetens frelse, står skrevet i Bibelen. Frelse og kraft og
herlighet tilhører Gud, og han har åpenbart det til sine tjenere ved Jesus
Kristus, og det kan ikke forandres (Åp 22:18-19).
De hellige skal bli beseglet ved Den
Hellige Ånd ifølge Guds lov, slik det er åpenbart i Bibelen, Det gamle
testamente, og som begynner med åpenbaringen i loven.
Kristus gav loven på Sinai-fjellet, som
Paktens eller Tilstedeværelsens Engel, Jahves Engel. Han sa:
”Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste
bokstav eller eneste tøddel i loven forgå – før alt er skjedd. Om altså noen
opphever et eneste av de minste budene og lærer menneskene dette, skal han
regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre
dette, han skal være stor i himmelriket.” (Matteus 5:18-19)
Derfor innskrenket ikke Kristus loven på
noen måte. Han fulgte loven og fikk menneskene til å gjøre det samme. Loven og
profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra Johannes’ tid forkynnes det glade
budskapet om Guds rike, og alle trenger
seg inn i det med makt (Luk 16:16).
Før skal himmel og jord
forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort (Luk 16:17).
Loven som var gitt ved Moses, ble egentlig
ikke overholdt (Joh 7:19). Alle de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt
uten loven. Og alle de som syndet og hadde loven, skal dømmes etter loven (Rom
2:12), for synd er lovbrudd (1 Joh 3:4). Omskjæringen skjer i hjertet, og
overholdelsen av lovens prinsipper er målestokken på omskjæringen. Den som
følger loven, er omskåret i sitt hjerte. Den som er omskåret, men ikke følger
loven, er som en vantro. De som er jøder og de som følger loven, er jøder i
sine hjerter. Men de som kaller seg jøder og ikke er det, blir straffet (Åp
3:9) og vil bli kastet i bakken foran de hellige (dette knefallet blir også
oversatt med tilbedelse og brukes
angående Kristus og de utvalgte).
Loven er hellig, og budene er rettferdige,
gode og hellige (Rom 7:12). Så det er ikke loven som fører til synd, men snarere
synden, som er overtredelse av loven og som virker i mennesker (Rom 7:13).
Loven er av Ånden, men menneskeheten er
kjødelig, solgt til synden (Rom 7:14). Det virkelig omvendte mennesket sier med
glede ja til Guds lov i sitt indre (Sal 119:1 og følgende; Rom 7:22). For loven
leder mennesker til Kristus, som er lovens ende (Rom 10:4). Hvis et menneske er
drevet av Ånden, er han ikke lenger under loven (Gal 5:18). Ikke for at loven
skal bli avskaffet, men snarere at den gjør loven i stand til å bli overholdt
ut fra et indre ønske og riktige handlinger, for den er skrevet i våre hjerter
(Hebr 8:10-13). Guds lov er fylt med tro, ikke med gjerninger (Rom 9:32).
Lydighet overfor budene er en nødvendig forutsetning for å beholde Den Hellige
Ånd, for Den Hellige Ånd er i dem som holder budene (1 Joh 3:24; Apg
5:32). Det er derfor umulig å være en kristen og elske Gud og Kristus uten å
overholde loven. Dette omfatter også å følge det fjerde budet – overholde
sabbaten.
3.2.2 Frelsen av nåde
Guds nåde er blitt åpenbart for å gi
frelse til alle mennesker, og lære oss opp til å gi avkall på alle irreligiøse
og verdslige lidenskaper, samt leve et rent og guddommelig liv i denne verden,
mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store
Gud og frelser Jesus Kristus skal komme til syne i herligheten (Tit 2:11, se
Marshalls RSV Interlinear Greek-English
New Testament). Kristus er herlighetens åpenbaring av den store Gud som er
vår frelser (Tit 2:10). Derfor er nåden et resultat av Jesu Kristi
virksomhet.
Kirken er bevart gjennom Guds kraft, troen
på en frelse som ligger ferdig til å åpenbares ved tidenes ende (1 Pet
1:5). Troens mål er sjelens frelse. Profetene profeterte om frelse, men de
visste ikke tiden eller Messias’ person da de vitnet om hans lidelser og
etterfølgende herlighet (1 Pet 1:9-10).
Synden kom inn i verden med Adam og
hersket fra Adam til Moses. Med synden kom døden (Rom 5:12). Synden eksisterte
før loven ble gitt til Moses (Rom 5:13). Følgene av loven var dermed kjent for
Adam, ettersom synden ikke kan regnes hvor det ikke er lov. Nåden ble stor på
grunn av menneskets frelse fra synden, samt loven. Der synden var stor, ble
nåden enda større (Rom 5:15-21). Hvis et menneske adlyder, vil mange bli
rettferdige i nåden som hersker gjennom rettferdigheten og gir evig liv ved den
salvede Jesus Kristus, vår Herre (Rom 5:20-21).
Så er det da ingen fordømmelse for dem som
er i Kristus Jesus (Rom 8:1). Loven er dermed oppfylt i oss som lever ifølge
Ånden (Rom 8:4).
Ånden leder sinnet i samsvar med sitt
formål (Rom 8:5). Det mennesker av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot
Gud. Vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det
(Rom 8:7). Således kan den kjødelige eller uomvendte natur kjennes igjen ved
sin motstand mot å følge Guds lover.
Den Ånden som reiste Jesus opp fra de
døde, bor i de kristne, og den gir våre dødelige legemer liv ved den Ånden som
bor i oss (Rom 8:11). Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn (Rom 8:14), og
det er ved Guds nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten ved
Jesus Kristus (Joh 1:17). Vi utvikler det samme barnekåret som ble gitt til vår
bror Jesus Kristus, og som gjør at vi roper Abba
eller Far (Rom 8:15).
Loven i seg selv gjør ikke et menneske
rettferdig. Et menneske blir rettferdig ved troen på Jesus Kristus (Gal 2:16).
Livet de lever er i troen på Guds Sønn (Gal 2:20). Vi er døde for loven og
lever for Gud (Gal 2:19). Men vi forkaster ikke Guds nåde ved å følge loven,
fordi vi ikke blir rettferdige ved loven (Gal 2:21). Vi følger loven fordi
Ånden får oss til å gjøre det, og loven har sitt utspring i guddommelig natur
som vi skal få ta del i, i likhet med Kristus (2 Pet 1:4).
Vi er frelst, ikke ved loven, men ved Jesu
Kristi nåde (Apg 15:11). Synden hersker ikke over de utvalgte, for de står ikke
under loven, men under nåden, og de er Guds tjenere (Rom 6:14-15). Men vi
synder ikke ved å bryte loven fordi vi er Guds tjenere, rettferdige og uten
synd, av hjertet lydige mot den lære som ble overgitt til oss (Rom 6:17-18).
Selv om vi var døde på grunn av våre synder, er vi gjort levende med Kristus i
nåden (Ef 2:5). I Kristus ble vi reist opp fra døden og satt i himmelen sammen
med ham. Slik ville Gud i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet
mot oss i Kristus Jesus (Ef 2:6-7). For av nåde er vi frelst ved tro. Det er
ikke menneskets gjerning, det er Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for
at ingen skal rose seg (Ef 2:9). Så følger vi loven ved Guds Ånd i nåden.
3.2.3
Forpliktelsene ifølge loven
Det er en kontinuerlig forpliktelse til å
oppfylle loven som ikke opphører eller forandres, som vi har sett (Matt 5:18;
Luk 16:17). På Kristi tid ble ikke loven overholdt på korrekt måte av jødene
(Joh 7:19), og den ble forandret i henhold til tradisjonen av datidens jødiske
lærere (Matt 15:2-3, 6; Mark 7:3, 5, 8-9, 13) til en byrde eller et åk, og
utfordret dermed Gud (Apg 15:10).
Men det finnes en høyere befaling om å
overholde Guds bud. Den er i behold og vil ikke forsvinne før tiden for menneskets
tidsalder er over.
3.2.3.1
Hvorfor følger kristne loven?
Kristne er frelst ved nåden, ikke ved
loven. Hvorfor er det da innlysende at de erkjenner og følger loven? Fordi:
Guds lov strømmer ut fra den
vedvarende godheten ved hans natur.
Guds lov følger av Guds natur, og derfor
blir den evig, for Gud selv er uforanderlig ved å være grunnleggende god som
sentrum for den ultimate godheten. I Markus 10:18 sa Kristus: ”Hvorfor kaller du meg god? Bare én er god –
det er Gud”, eller ”Hvorfor spør du
meg om det gode? Det er bare én som er god. Men vil du gå inn til livet, så
hold budene!” (Matt 19:17). Guds godhet driver oss til omvendelse (Rom
2:4). Guds natur er godhet som ikke forandres. Himmelens hærskare er hans
medlemmer. Derfor blir de uendret i guddommelig natur og godhet.
På denne måten er Kristus i går og i dag
den samme, ja til evig tid (aioonas)
(Hebr 13:8). De utvalgte, som er en del i den guddommelige natur (2 Pet 1-4),
blir en del av Melkisedeks guddommelige presteskap, som er evig (aparabaton) eller som er uforanderlig
til evig tid (aioona) (Hebr 7:24).
Kristus kan fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham (Hebr 7:25, se
Marshall’s Greek-English Interlinear). Men han er ikke gjenstand for
tilbedelsen, heller ikke Gud som befaler med sin vilje.
Guds lov skal følges i troen, ikke i gjerninger (Rom 9:32). Vi
har en ny pakt hvor Herren legger sine lovbud i våre sinn og skiver dem i våre
hjerter. Han er vår Gud og vi er hans folk som tilber ham ved å overholde lovbudene som en
del av vår natur (Hebr 8:10-13). Derfor er ytre tegn verdiløse. Det er
overholdelsen av Guds bud i vårt indre som omskjærer oss (1 Kor 7:19) som
kristne og medlemmer av det åndelige Israel. Det er de som holder Guds bud som
fyller draken med raseri og som forfølges (Åp 12:17). Overholdelsen av Guds bud
identifiserer dem under forfølgelsene (Åp 12:17). Dette er de hellige som
holder seg til Guds bud og holder ut (Åp 14:12).
3.2.3.2 Kristne som Guds tempel
De hellige er Guds tempel eller alter (naos), og Guds Ånd bor i dem. Hvis noen
ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig og
dette templet er oss (1 Kor 3:16-17). Derfor må kristne holde sine legemer
sunne slik at de kan motta Guds Ånd. For Gud har sagt at han vil leve i oss,
blant oss, og han skal være vår Gud. Vi må være hellige og atskilte. Gud er vår
Far og vi er hans barn (2 Kor 6:16-18 siterer løst en rekke tekster fra
Det gamle testamente: 3 Mos 26:12; Esek 37:27; Jes 52:11; 2 Sam 7:14).
Av den grunn skulle de kristne ikke omgås
med de vantro (2 Kor 6:14). De skulle rense seg fra all urenhet på kropp og
sjel og fullføre sin helliggjørelse i frykt for Gud (2 Kor 7:1). De er således
utvalgt fra begynnelsen og frelst gjennom helliggjørelsen ved Ånden og troen på
sannheten (2 Tess 2:14). Derfor er sannheten en forutsetning for åndelig helse
og et tegn på de utvalgte. I henhold til denne utviklingen kan man se at
Bibelens generelle lover har en spesifikk betydning og hensikt. Målingen av
Guds tempel finner sted i henhold til disse lovene (Åp 11:1).
3.2.4 De ti bud
Kirken forplikter seg til å overholde de ti budene
som er inkludert i 2 Mosebok 20:1-17 og 5 Mosebok 5:6-21.
Det første budet er:
Jeg
er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av trellehuset. Du skal ikke
ha andre guder enn meg.
Gud Fader er den eneste sanne Gud (Joh
17:3), og det er ikke noen elohim som kommer før ham eller er lik med ham. Det
er utillatelig å tilbe eller be til noe annet vesen, deriblant Jesus Kristus.
Det andre budet er:
Du
skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i
himmelen eller i vannet under jorden. Du
skal ikke tilbe dem og dyrke dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd
komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem
som elsker meg og holder mine bud.
Det er således utillatelig å lage figurer
eller bilder ut fra beskrivelser til bruk i religiøs tilbedelse eller
symbolisme. Derfor er krusifikset som et symbol i kirken forbudt.
Budene selv utgjør del av det religiøse
systemets identifikasjon, og samtlige er dermed grunnfestet.
Det tredje budet er:
Du
skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som misbruker
hans navn, være skyldfri.
Guds navn innebærer autoritet, derfor
gjelder dette budet ikke bare blasfemi, men også misbruk av kirkens autoritet
samt alle dem som gir seg ut for å handle etter Guds ordre gjennom Jesus
Kristus.
Det fjerde budet er:
Kom
hviledagen i hu, så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre
din gjerning. Men den
sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid,
verken du selv eller din sønn
eller din datter, verken tjeneren eller tjenestepiken eller feet, eller den fremmede som er hos deg innenfor dine porter.
For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden
og havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor
velsignet Herren hviledagen
og lyste den hellig.
Så er den sjuende dagen eller sabbaten
obligatorisk. Ingen kristen kan tjene Gud og unnlate å ære sabbaten, kjent som
lørdag i vår kalender. Innføringen av en annen dag for tilbedelse bryter ikke
bare med dette budet, men det blir også et avgudssymbol som ligger utenfor Guds
uttrykkelige vilje. Det blir en gjenstridig handling og tilsvarer dermed
trolldom (1 Sam 15:23). I forbindelse med det andre budet som befester det
fjerde, blir det avgudsdyrkelse. Slik er det også med innføringen av kalenderen
hvor ukene tilpasses etter et rotasjonsprinsipp.
Disse første fire budene fastsetter vårt
forhold til Gud og er inkludert i det første og viktigste hovedpunktet i loven:
Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og
av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft (Mark 12:30). Dette er det største og første bud (Matt 22:37-38).
Den absolutte identifikasjonen med Gud
stammer fra troskapen mot disse budene og at man unngår handlinger som vil
kunne virke til skade for dette.
Det andre store budet er:
Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er
større enn disse to (Matt 22:39; Mark 12:31).
Dette andre største budet gjenspeiles i de
seks siste budene, og de angår forholdet mellom mennesker.
Det femte budet er:
Du
skal hedre din far og din mor, så du får leve lenge i det landet Herren din Gud
gir deg.
Familieforholdet er den grunnleggende
byggesteinen for ethvert folk og gjenspeiler holdningene som uttrykkes i en
videre religiøs struktur.
Det sjette budet er:
Du
skal ikke slå i hjel.
De kristne bedømmes ut fra den høyere
loven som går ut på ikke å være sint på sine medmennesker. Å nære sinne er å
øve vold mot sin neste. Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og
den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den
som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild (Matt 5:22).
Det sjuende budet er:
Du
skal ikke bryte ekteskapet.
Den som ser på en kvinne med begjær etter
henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte (Matt 5:28).
Det åttende budet er:
Du
skal ikke stjele.
Å stjele betyr å øve vold mot sin neste og
bryte forholdet til Gud.
Det niende budet er:
Du skal ikke vitne falskt mot din neste.
”Rettferdighet” og ”sannferdighet” er
kjerner i samme begrep og er samme ord på hebraisk. Således kan ikke en kristen
være rettferdig hvis han ikke er sannferdig. Å forvrenge sannheten gjennom
falske vitnesbyrd er i strid med den kristnes frelse.
Det tiende budet er:
Du
skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes hustru, hans
tjener eller tjenestepike,
hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.
Begjær er en prosess som setter materielle
goder eller et seksuelt forhold over forholdet til Gud. I dette tilfellet blir
det avgudsdyrking. Det gjør at man begjærer et annet objekt og er i strid med
de andre budene. Siden budene er forbundet med hverandre, blir begjæret en
forløper for brudd på de andre budene, og dermed betyr bruddet på ett aspekt i
loven at loven i sin helhet brytes. Det er således ingen relativitet i synden.
Synden er overtredelsen av loven. Kristus gav en forklaring på den sanne
forståelsen av loven i Matteus 5:21-48, hvor han tar for seg 2 Mosebok 20:13, 5
Mosebok 5:17, 16:18. Se også Lukas 12:57-59).
Foreldre må kontinuerlig undervise sine
barn i budene. Budene må bli tegn på tanker og gjerninger, og de må nedtegnes
på dørstolpene i huset (5 Mos 7:7-9).
3.2.4
Andre lover som regulerer menneskets oppførsel
3.2.5.1 Spiselovene
Spiselovene finner man i Tredje Mosebok
11:1-47 og i Femte Mosebok 14:4-21. De er grunnlagt på reguleringen av
menneskekroppen i en god helsetilstand, og er basert på fornuftige, fysiske
prinsipper. Befalingen skal være hellig og kroppen skal være egnet til å motta
Den Hellige Ånd. Det foreligger solid vitenskapelig basis for spiselovene. Det
fremgår av Femte Mosebok 12:16 at det er forbudt å spise blod, og av Tredje
Mosebok 3:17 fremgår det at det også er forbudt å spise fett. Man må ikke spise
noe som er selvdødt eller revet i hjel (Esek 44:31). Forbudet som gjelder frukt
finnes i tredje Mosebok 19:23-26. Disse lovene har en åndelig betydning.
3.2.5.2 Sabbat
Det er Herrens uttrykkelige befaling og ett av de
ti budene å holde den sjuende dagen sabbat (se 2 Mos 20:8-11; 5. Mosebok
5:12-15). Dette er evige og ukrenkelige lover for alle mennesker. Sabbaten er
hellig. Den som vanhelliger sabbaten dør og skal utryddes av sitt folk (2 Mos
31:14-15). Sabbaten er en evig pakt mellom Israels folk og et evig tegn mellom
dem og Gud, der han anerkjennes som skaperen (2 Mos 31:15-16). Alle kristne er
åndelig av Israels folk, og alle vantro skal til sist komme inn blant Israels
folk. Derfor er sabbaten et tegn mellom Gud og hans folk til evig tid. Straffen
for å vanhellige sabbaten er døden som ligger i berøvelsen av Den Hellige Ånd
og at man underlegges den andre oppstandelsen (se Åp 20:5). Sabbaten er en
glede og skal æres som Herrens hellige dag. Sabbaten er ikke en dag for tomme
fornøyelser, men for hellig samling (Jes 58:13-14). På denne dagen må man ikke
gjøre noe arbeid eller bære noen bør (Jer 17:21-22).
Herren overholdt sabbaten hele sitt liv (Mark 6:2). Apostlene overholdt
sabbaten (og høytidene), og vi må også overholde sabbaten. I de siste dager,
når Messias hersker, vil Herren gjeninnføre sabbaten, nymåner og høytider
gjennom lovens kraft i den tusenårige gjenoppbyggingen og straffe de nasjoner
som ikke retter seg etter dem (Jes 66:22-23; Sak 14:16-19).
3.2.5.3 Nymånedagen
Det kreves at nymånedagene skal være underlagt
loven (4 Mos 10:10, 28:11-15; 1 Krøn 23:31; 2 Krøn 2:4, 8:13, 31:3). I denne
tiden, liksom på sabbaten, er det forbudt å drive handel (Am 8:5). Nymånedagene
ble overholdt både av Israel (Jes 1:13-14; Esras 3:5; Neh 10:33; Sal 81:3; Hos
2:11) og av kirken i århundrer. Kirken holdt nymånedagene, sabbaten og
høytidene (Kol 2:16). Nymånedagene skal bli holdt som en sabbat i
gjenoppbyggingen under Messias (Jes 66:23; Esek 45:17, 46:1,3,6).
3.2.5.4 De årlige høytidene
De årlige høytidene er beskrevet i Tredje Mosebok
23:1-44 og Femte Mosebok 16:1-16. Disse årlige høytidene gjenspeiler Herrens
frelses plan. Det er følgende høytider:
Påsken
og det usyrede brøds høytid
Pinse
Basunenes
høytid
Soningsdagen
Løvhyttefesten
Den
siste store dagen
Disse høytidene er obligatoriske og fører
med seg spesielle krav som tegn mellom Gud og hans folk. Høytiden betraktes som
en sabbat.
3.2.5.5 Ekteskapet
Ekteskapet er en hellig institusjon som
representerer Kristi forbindelse med kirken under Gud (Åp 19:7, 9). Denne
lignelsen ble forklart i Matteus 22:2-14. Ekteskapet er en progressiv
institusjon med Kristus (Matt 25:10), som er basert på åndelig modenhet. Etter
den endelige forsoningen kommer det ikke lenger til å være noe ekteskap.
Ekteskapet ble innstiftet for mennesker og er ikke englers institusjon (Matt 22:30).
Når de døde står opp, tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte (Mark 12:25).
De skal bli funnet verdige til å være med i den kommende verden og
oppstandelsen fra de døde. De skal da bli lik englene og være Guds barn (Luk
20:34-36).
Ekteskapet er således en institusjon for mennesker, og vil opphøre å eksistere
når skapelsens menneskelige fase er over. Fra og med skapelsen av Adam ble
denne institusjonen innstiftet slik at mannen skulle forlate sin far og sin mor
og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett (1 Mos 2:24).
En kvinne blir til en hustru ifølge
pakten, og Herren ønsker et guddommelig avkom fra ekteskapet. Herren hater
skilsmisse, som er vold (Mal 2:16). Moses tillot skilsmisse, men kristne skulle
ikke forlate sin ektefelle av andre grunner enn hor (Matt 5:31-32). Hvis en
ikke-troende samtykker i å leve sammen med en troende ektefelle, bør ekteskapet
bestå (1 Kor 7:10-16).
3.2.6 Økonomisk forvaltning
3.2.6.1 I forhold til Gud
Økonomiske plikter overfor Gud er beskrevet i Femte
Mosebok 12:5-19. Enhver kristen har plikt til å støtte kirkens virksomhet.
Dette prinsippet kommer fra tienden som ble gitt til Gud gjennom prester og
levitter under bosettingen av Israel (5 Mos 12:9-14) før templet ble bygd.
Tempelskatt ble innført på soningsdagen. I Nehemja 10:32 er det beskrevet
hvordan den ble betalt. Dette arbeidet skal fortsette under Messias’
tusenårsrike (Mal 3:1-6). I Malaki 3:7 befaler Gud sitt folk å vende tilbake
til ham, så skal han vende tilbake til dem. Man kan vende tilbake ved å gjøre
Guds gjerninger og betale tienden (Mal 3:7). Det å ikke betale tienden er som å
berøve Gud (Mal 3:8-10).
Kollektiv betaling av tienden sikrer at Guds gjerning kan fortsette, og at Gud
til gjengjeld skal gi jorden grøde (Mal 3:10-12).
Kirkens ansvar overfor Gud er beholdt fra
apostlenes tid, selv om det ikke alltid ble praktisert, og selv om presteskapet
avstod fra det (2 Kor 12:13-18). For Kristus sendte to og to av de eldste, og
de skulle få støtte fra den menigheten de arbeidet i (Luk 10:1-12). De som gjør
tjeneste i templet og forkynner evangeliet, skulle leve av evangeliet (1 Kor
9:13-14). Det er kirkens plikt å sørge for dem som underviser og forkynner
evangeliet på heltid (1 Tim 5:17-18; jf. 5. Mos 24:14-15).
Tiender er akseptable for Gud, med unntak
av tilfeller hvor de kommer fra uærlig vinning eller er brakt som offer til
avguder (1 Kor 10:27). Man må betale tiender til kirken slik at den kan hjelpe
dem som trenger det (1 Tim 5:9-10, 16). Tienden skal samles inn i lokale
forsamlinger, og en tiendedel av tienden skal betales til forsamlingens ledere,
som det står skrevet i Fjerde Mosebok 18:26 og Nehemja 10:37-39. Loven om
førstegrøden krever umiddelbar betaling (2 Mos 22:29). Det første av jordens
førstegrøde må bringes til Herren med én gang, når festen begynner; det må være
på innhøstingens første kveld, eller
Løvhyttefesten (2 Mos 23:19). Den førstefødte er også hellig for Herren (4 Mos
18:15-18).
3.2.6.2 I
forhold til andre
En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie,
har fornektet troen og er verre enn en vantro (1 Tim 5:8).
Ingen kristen må undertrykke eller holde tilbake lønnen til en annen person (5
Mos 24:15). De må betale all gjeld, og i sabbatsåret må de ettergi gjeld hos
sine trosfeller (5 Mos 15:1-3; Neh 10:31).
Tiender til fester reguleres av en rekke
skriftsteder. Den andre tienden skal ikke brukes i hjemmet, men der hvor Gud
bestemmer (5 Mos 12:17-19).
I det tredje året av sabbatsyklusen må man
gi tienden til støtte for de fattige (5 Mos 14:28, 26:12). Den tredje tiendens
år er 1994-95, 2001-02, 2008-09, 2015-16, 2022-23, 2030-31. Det hellige året
2030-31 er det første tredje tiendens år
i den nye jubelsyklusen eller det nye årtusenet. Dette er basert på jubelårene
som faller på årene 27-28 og 77-78, slik det er skrevet i Esekiel 1:1.
Forpliktelsen med den tredje tienden kan tas bort eller forandres i henhold til
kirkens grunnlov i områder med en tilfredsstillende ordning for sosialtrygd.
Sabbatsåret er hvileår for jorden,
vingårdene og frukthagene, slik at de fattige kan spise fra grøden, og dyrene
kan spise det som blir igjen (2 Mos 23:10-11). Sabbatsåret faller på de hellige
årene 1998-99, 2005-06, 2012-13, 2019-20, 2026-27, og jubelåret faller på
2027-28.
Den som hjelper en stakkar, låner til
Herren, og Herren skal gi ham igjen for hans velgjerning (Ordspr 19:17), og han
skal aldri lide nød (Ordspr 28:27). Gud er i stand til å gi slik at du kan gi
til alle gode gjerninger, ikke bare hjelpe de helliges i deres nød, men i
overflod i takk til Gud (2 Kor 9:6-12).
3.2.7 Krigføring
og valg
3.2.7.1 Krigføring
De hellige er den høyeste Guds prester. En kristen må ikke ta andres liv (2
Mos 20:13; Matt 5:38:48; Luk 6:27-36). Hvis Kristi tjenere var av denne verden,
hadde de kjempet for at de ikke skulle overleveres til de jordiske myndighetene
(Joh 18:36). Selv om kristne lever som mennesker, kjemper de ikke som mennesker
gjør (2 Kor 10:3). Våpnene som er brukt av de utvalgte har guddommelig kraft
til å legge festninger i grus (2 Kor 10:4). De er således de kristnes plikt å
støtte sitt lands regjering, samt å arbeide for nasjonens velferd gjennom bønn
og oppriktig lydighet slik at Gud kan beskytte dem gjennom sin kraft.
3.2.7.2 Valg
Kristne må følge lovene i sitt land hvis de ikke
er i direkte konflikt med Bibelens lover. Når det kreves av loven at vi må
delta i valg, kan kristne uttrykke sitt vitnesbyrd på denne måten der hvor det
ikke kommer i konflikt med Bibelens prinsipper. Utvelgelsen av ledere gjennom
valg stammer fra Femte Mosebok 1:9-14 og fra Hosea 1:11 som tar for seg
endetiden og tusenårsprofetien. Engasjementet i politisk kamp blir sett på som
en forlengelse av krigføringen.
Kapittel 4
Doktriner om Messias
4.1 Kristi
føreksistens
Jesus Kristus føreksisterte som et åndelig vesen.
Han har eksistert fra begynnelsen av skapelsen (Joh 1:1) og er den førstefødte,
som står over alt det skapte (Kol 1:15), og følgelig er han opphavet til Guds
skaperverk (Åp 3:14). I Det gamle testamente ble han beskrevet som Jahves
engel, tilstedeværelsens eller paktens engel. Han var engelen som førte Israel
ut av Egypt og gjennom Rødehavet. Han var engelen i skyen og engelen som talte
til Moses på Sinai-fjellet (Apg 7:35-38). Han var El Bethel eller El, Gud eller
øverstepresten i Guds hus (1 Mos 28:17, 21-22, 31:11-13; Hebr 3:1). Kristus var HaElohims engel (1 Mos 31:11-13).
Han ble utnevnt til elohim av sin elohim (Sal 45:6-7), som var Gud Fader. Han
var trofast mot den som utnevnte ham, som en sønn, slik som Moses også var
trofast i Guds hus (Hebr 3:2), men som en tjener.
Kristus kom til verden for å vitne om
sannheten (Joh 18:37). Hans herredømme har ennå ikke kommet til jorden. Han var
utvalgt før verden ble skapt, men han skal åpenbare seg ved tidenes ende for
vår skyld (1 Pet 1:20).
4.2
Korsfestelse og oppstandelse
Kristus ble sendt til verden som et lam
(Åp 5:6-8) for å frelse menneskeheten ved å påta seg verdens synder (Matt 1:21,
9, 6; Mark 3:28). Han ble slaktet fra verdens grunnvoll som en utøvelse av Guds
guddommelige forutseenhet (Åp 13:8)
Med mindre menneskeheten tror at Kristus
er Messias, skal den dø i sine synder (Joh 8:24).
Kristus døde for våre synder ifølge
Skriften, han ble begravet, og han stod opp den tredje dag (1 Kor 15:3-4), og
deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre (1 Kor 15:5-6). Kristus
var allerede oppstått før dagen kalt søndag eller den første dagen i uken (Joh
20:1, se også den usikre Mark 16:9-10, merk tempus i etter at han var oppstått). Det ble sagt at han var tre dager og
tre netter i jordens dyp, slik som Jona-tegnet (Matt 12:39-40; se også Luk
24:6-8).
Kristus ble korsfestet (Matt 27:32-50;
Mark 15:24-37; Luk 23:33-46; Joh 19:23-30) omtrent ved den tredje timen, klokka
9 om morgenen, til den niende timen, dvs. kl. 3 om ettermiddagen (Mark 15:33).
Det er ikke bevist om det var en påle eller det kjente T-korset. Uavhengig av
dette, blir ikke korset betraktet som et symbol på troen, men stammer fra
gammel, ikke-kristen overtro.
Kristus ble korsfestet og har stått opp
fra de døde (Mark 16:6). Etter oppstandelsen for han opp til sin Far og vår
Far, sin Gud og vår Gud (Joh 20:11-18). Han sitter ved Guds høyre hånd, etter
at engler, myndigheter og makter er ham underlagt (1 Pet 3:22).
Gjennom apostlene gav Kristus kirken kraft
til å tilgi og fastholde synder (Joh 20:22-23).
4.3
Kristi andre gjenkomst
Første gang kom Kristus som et offer for å
sone for synder. Han kom ikke som kong Messias, og det ble misforstått av
datidens jøder. De hadde forventet en seirende konge (Matt 27:11, 29, 37; Luk
23:2-3, 37-38; Joh 19:14-16). Likevel ble han anerkjent, av noen gjennom Den
Hellige Ånd, som Israels konge (Joh 1:49, 12:13-15), og således ble profetien
oppfylt (Sak 9:9).
Jesus vil igjen komme til makten, ledsaget
av Himmelens hærskare (Matt 25:31), som kong Messias (Åp 17:14). Hans gjenkomst
vil bli klart synlig som lynet på himmelen (Matt 24:27). Han skal herske i sin
kraft sammen med de oppstandne hellige (Åp 20:4).
Med sin ankomst skal Kristus utrydde Den
lovløse (2 Tess 2:8) og deretter de verdslige krefter. Når Den lovløse kommer,
har han sin kraft fra Satan, og han opptrer med stor makt og med under og
falske tegn (2 Tess 2:9). Denne apostasien er sendt over Guds tempel fordi de
ikke elsket sannheten og dermed ble frelst. Derfor sender Gud over dem en villfarelse
som virker i dem så de tror løgnen (2 Tess 2:10-12). Når Herren kommer i sin
herlighet, skal han utrydde Den lovløse med pusten fra sin munn og
tilintetgjøre ham (2 Tess 2:8).
4.4 Kristi
tusenårsrike
Sammen med de oppstandne hellige, skal Kristus opprette et herredømme på
denne planeten og herske i tusen år (Åp 20:3-4). Satan skal bli bundet i tusen
år og kastes i avgrunnen eller tartaroo,
plassen for de falne englene (2 Pet 2:4). De hellige som var blitt halshogd
fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd og på Guds ord, og de som ikke
hadde tilbedt dyret eller bildet av det, og ikke fått dets merke på pannen
eller hånden, skal bli levende igjen og skal herske sammen med Kristus i tusen
år (Åp 20:4). Dette er den første oppstandelsen (Åp 20:5). De andre døde blir
ikke levende før de tusen årene er gått (Åp 20:5). Dette er den andre eller
alminnelige oppstandelsen.
I løpet av denne tusenårsperioden skal
Kristus gjenopprette herredømmet etter de bibelske lover han gav på
Sinai-fjellet. Det skal skje den dagen han står på Oljeberget (Sak 14:4-6 og
følgende). Nasjonene skal føre krig mot Jerusalem, og de skal utryddes (Sak
14:12). Hver og en som overlever i nasjonene skal år etter år dra opp for å
tjene Hærskarenes Herre og delta i Løvhyttefesten (Sak 14:16). Sabbaten,
nymånedagene og høytidene skal bli obligatoriske, og loven skal utgå fra
Jerusalem. Nasjoner som ikke sender utsendinger til Løvhyttefesten i Jerusalem,
skal ikke få regn til rett årstid (Sak 14:16-19).
Når de tusen år er til ende, skal Satan
slippes løs fra sitt fengsel for å forføre folkene i alle verdenshjørner (Åp
20:7-8). De skal samle seg til strid, men ilden skal fortære dem (Åp 20:9). Da
skal Satan bli utryddet. Da skal oppstandelsen og dommen finne sted (Åp
20:13-15).
Kapittel 5
Ondskapens problem
5.1 Ondskapens eksistens gjennom Himmelens
hærskares opprør
Satan ble forvist fra himmelen på grunn av
et opprør som – fordi det søker etter å opprette en vilje som er lik eller står
over Gud Fader – er avgudsdyrkelse (eller trolldom som beskrevet i 1 Sam
15:23). Satan strebet etter å gjøre seg likeverdig med Den høyeste eller Gud
Fader. Kristus, derimot, strebet ikke etter å gjøre seg likeverdig med Gud, men
underordnet seg Guds vilje (Joh 4:34).
Han
var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik.
Han
gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.
I
sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til
døden,
ja korsets død.
Derfor
har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn
(Fil
2:6-9).
Gud opphøyet Kristus gjennom hans
lydighet, fordi han ikke søkte likhet med eller ville avsette Gud, slik som en
tredjedel av elohim eller bene elohim hadde strebet etter.
I Lukas 10:18 sa Kristus at han så Satan
falle ned fra himmelen som et lyn. Satan dro med seg tredjedelen av englene
eller stjernene (Åp 12:4). Disse englene ble forvist og kastet ned på jorden
sammen med Satan (Åp 12:9). Denne ødeleggelsen er symbolisert ved det som står
skrevet i Johannes’ åpenbaring 8:10, hvor den tredje engelen igjen viser den
ødeleggelsen som ble forårsaket av fallet til en stjerne eller en engel, hvor
en tredjedel av skaperverket ble ødelagt. Himmelens hærskare ble etterlatt i
sorg og elendighet gjennom opprøret. Himmelens hærskare er Guds tabernakel i
himmelen. På grunn av opprøret ble en tredjedel av dette tabernaklet fjernet,
og det jordiske systemet uttrykker bespottelser mot Guds navn og hans hus, dvs.
mot dem som lever i himmelen (Åp 13:6). Således lever Gud både i himmelens
tabernakel, som er Himmelens hærskare, og i de utvalgte, som er Guds hus på
jorden.
5.2 Doktriner om forutbestemmelse
Ved Kristi og Den Hellige Ånds hjelp åpner Gud
forstanden til alle de utvalgte, hvor han begynner med apostlene, slik at de
kan forstå Skriftene (Lukas 24:45). Kristus talte i lignelser slik at de som
ikke var utvalgte ikke kunne forstå. Således kunne de vende om og bli frelst
(Matt 13:10-17) før de var i stand til å møte dommen. Gud er nådig og vil ikke
at noen skal fortapes. Derfor, ved hans guddommelige forutseenhet, er alle kalt
i henhold til hans formål. Dem som han på forhånd hadde vedkjent seg, har han
også bestemt til å bli formet etter hans Sønns bilde, så at de kunne være de
førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt å frelse,
har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også erklært rettferdige, og
dem som han har erklært rettferdige, har han også gitt herlighet. Hva skal vi
si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? (Rom 8:28-31.)
5.3 De
dødes tilstand
De dødes tilstand er stillheten (Sal 115:17) og mørket (Sal 143:3). Det
eksisterer ikke en evig sjel. Alle mennesker har like skjebner (Fork 9:3). De
døde vet ingenting (Fork 9:5).
Noen av de døde fra tidligere tider skal
ikke gjenoppstå (Jes 26:14; se Companion Bible notation and Interlinears).
De hellige som er døde blir betraktet som sovende eller sovnet inn (se Matt 9:24; Joh 11:11; 1 Kor 11:30, 15:6, 18,
51; 1 Tess 4:13-15; 2 Pet 3:4).
5.4 De dødes oppstandelse
Gud gjør under for de døde, og de skal stå opp for
å prise ham (Sal 88:10). Hans urokkelige kjærlighet skal forkynnes fra graven
(Sal 88:11) når de døde står opp. For Job visste at hans frelser lever (Job
19:25), og at han til sist skal stå fram på jorden. Når hans hud var blitt
ødelagt, skulle at ut fra sitt legeme skue Gud, som ville være ved hans side,
og hans øyne skulle se Ham og ikke en annen[s øyne] (Job 19:25-27).
Kristus fikk døde til å stå opp slik at vi skulle vite at han var Messias (Matt
11:4-5). Lasarus var et eksempel på hans kraft (Joh 11:11). Dette
gjenoppstandelsesbegrepet som tilskrives Messias var velkjent og forventet av
datidens myndigheter (Matt 14:2).
Det var forstått at vi ikke alle skulle
sovne inn, men at vi alle skulle forvandles når det lyder støt i den siste
basun (1 Kor 15:51). Således vil brødrene forbigå generasjoner og sovne inn,
men i de siste dager vil Messias komme mens andre av de hellige lever. Således
skal alle bli forvandlet til udødelige, åndelige legemer (1 Kor 15:44 og
følgende). De som har sovnet inn, skal vekkes opp. De som lever og blir tilbake
til Herren kommer, skal slett ikke komme før dem som er sovnet inn (1 Tess
4:13-15). For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt
i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i
troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal de som er blitt tilbake og
fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp til Herren, og de skal være
sammen med Herren for alltid (1 Tess 4:16-17).
Etter oppstandelsen skal de hellige styre
i tusen år. De hellige skal styre alle folk med jernstav (Åp 2:26-27).
Etter oppstandelsen er det ikke noe
ekteskap (Matt 22:30). De hellige skal løftes opp som åndelige vesener. Kristus
døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham (1
Tess 5:10).
Det er viktig å være klar over at det bare
er de rettferdige som skal vekkes opp i den første oppstandelsen. Rettferdighet
(zedek) og sannferdighet er samme ord på hebraisk, og betyr det samme. Derfor
utelukker den fordreide sannheten de utvalgte fra den første oppstandelsen.
5.5 Syndernes straff
Menneskeheten er underlagt et system med rettferdig opplæring. Gud vil ikke at
noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelsen (2 Pet 3:9).
Hvis Gud tok sin ånd tilbake, da ville hver levende skapning dø og mennesket
bli til jord igjen (Job 34:15), og således eksisterer sjelen ikke.
Menneskene som ikke ble vekket opp i den første oppstandelsen, som er en bedre
oppstandelse (Hebr 11:35), skal stå opp fra de døde i den andre oppstandelsen
etter Messias’ tusenårsrike. Denne dommens prosess skal vare i mer enn hundre
år (Jes 65:20). Oppstandelsens dom innebærer straff og lærdom slik at
menneskeheten kan bli forberedt på å motta evig liv. Ordet dom (kriseoos) betyr avgjørelse.
Dette omfatter den irettesettelsen som
følger av uttalelser eller avgjørelser angående handlinger. Den kan innbefatte
begrepet for straff eller gjengjeldelse. Men de brede lag av befolkningen som
ikke har hatt en mulighet til å kjenne Gud, kan neppe dømmes for det. Synderne
skal få intensiv opplæring. Hvis de ikke angrer etter den perioden på hundre år
som er gitt til dem etter den andre oppstandelsen, skal de gis anledning til å
dø, og legemene deres vil bli ødelagt i Gehennas ild (oversatt som helvete) (Matt 5:22, 29, 30, 10:28,
18:9, 23:15, 33; Markus 9:43, 45, 47; Luk 12:5; Jak 3:6).
I Det nye testamente er det tre ord som er
oversatt som helvete. Det er hade eller Sheola, som betyr grav eller jord, et sted hvor de døde blir
begravet. Det andre ordet er Gehenna, som er et ord av hebraisk opprinnelse for
Hinnom-dalen. Det er et sted i Jerusalem hvor døde dyr og søppel ble brent opp.
Kristus brukte dette ordet figurativt for å beskrive hvordan man ble av med de
døde, både legeme og sjel (Matt 10:28) etter dommen. Det tredje ordet er tartaros, som betyr avgrunnen hvor
englene som hadde gjort opprør mot Gud, ble sperret inne.
Den evige straffen (kolasin, tildeling av straff) (Matt 25:46) står i motsetning til
det evige livet. Den er simpelthen døden. Straffens betydning, som for eksempel
i timoria (Hebr 10:29), stammer fra
betydningen av rettferdiggjøring. I 2 Kor 2:6 brukes ordet epitimia (fra esteem = aktelse) for borgerrett. Følgelig har straffen den
betydningen at man som borger kan miste aktelsen.
Således finnes det ikke evige lidelser for
de døde. De hellige skal bli kalt i den første oppstandelsen for å undervise i
tusenårsriket slik at demonene kan bli dømt ut fra sine handlinger, og for at
verden skal få en komparativ standard den kan måle resultatene ut fra. Disse
skal ikke dø, i betydningen av at de dømmes nå. Det er sagt at de skal sovne inn.
Resten av verden som ikke hører til de utvalgte, blir ikke dømt nå. Resten av
verden skal føres opp og irettesettes under tilsyn ved den andre oppstandelsen
(Åp 20:12-13). Det finnes ikke noen annen oppstandelse eller straff enn den
andre eller alminnelige oppstandelsen. De som angrer skal få evig liv sammen
med de hellige fra den første oppstandelsen, men de som ikke angrer skal
simpelthen dø, og legemene deres skal brennes. Etter dette skal tilstanden som
kalles døden og graven, eller Hades, bli avskaffet (Åp 20:14). De onde som er i
live når Messias vender tilbake, vil bli drept (Mal 4:3) og overgis til den
andre oppstandelsen.
Den andre oppstandelsen var straffen som
ble tildelt Juda fordi de forkastet Kristus. De var arvingene til riket som ble
kastet ut i mørket utenfor (Matt 8:12). I stedet for å få del i guddommelig
natur (2 Pet 1:4) og den første oppstandelsen, skal de som et folk bli overgitt
til den andre oppstandelsen. Bortsett fra å bli oppført som en stamme blant de
utvalgte (Åp 7:5), ble ikke Juda valgt ut til å ta del i den første
oppstandelsen. For mange er kalt, men få er utvalgt (Matt 22:13-14). Mange som
tar imot Kristus, men behandler hans utvalgte dårlig, eller som ikke er
flittige (Matt 25:30), skal overgis til den andre oppstandelsen (Matt 24:51,
25:30). For det er mange som er utelukket (Luk 13:26-28), og selv de som tok
del i den første oppstandelsen, skal omplasseres i henhold til prioritering
(Luk 13:30).
Kapittel 6
Kirken
6.1 Hvem eller hva er Kirken?
Kristus sa at han ville bygge sin kirke på en klippe, og dødsrikets porter
skulle ikke få makt over den (Matt 16:18). Klippen som kirken er bygd på, er
Gud. Kirken er en samling av individer. Det er ikke en bygning eller en
korporativ struktur. De individuelle kirkene kalles Guds kirker (1 Kor 1:2; 2
Kor 1:1, samt 1 Kor 11:22 som refererer til kirken i Korint. Som
fellesbetegnelse brukes Guds kirke (Apg 20:28; Gal 1:13; 1 Tim 3:5) og Guds
kirker (1 Kor 11:16; 1 Tess 2:14; 2 Tess 1:4). I 1 Kor 14:33 refereres det
til de helliges kirker, og det viser til de menneskene kirkene består av.
Kirkene var plassert på mange steder, og hver kirke var ansvarlig for sine
anliggender.
Individene blir kalt av Gud og gitt til Kristus (Joh 17:11-12; Hebr 2:13,
9:15). Hver dag blir nye mennesker frelst, og Herren legger dem til kirken (Apg
2:47). Kirkene ble identifisert ut fra sin plassering (Rom 16:1; 1 Kor 1:2; 1
Tess 1:1; 2 Tess 1:1; 1 Pet 5:13) og var ofte små eller holdt samlinger hjemme
hos folk (Rom 16:5, 23; 1 Kor 16:19; Kol 4:15; Filem 1:2). Kristus ble gjort
til overhode for alle ting i kirken (Ef 1:22). Guds mangfoldige visdom skulle
gjennom kirken bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet (Ef
3:10). Kristus er overhode for kirken, som er hans legeme, og det er underlagt
Kristus. Kristus gav seg selv for kirken, slik som overhodet i hver husstand
skal gjøre for den enheten (Ef 5:23-26). Det kreves at kirken vises frem for
Kristus uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skal den
være (Ef 5:27). Kirken får sin næring fra Kristus (Ef 5:29). Som kirkens
overhode var Kristus den førstefødte blant de døde slik at han kunne ha
forrang. Således er kirken, som Kristi legeme, viet til Kristus som en gruppe i
den første oppstandelsen når brudgommen kommer (Matt 25:1-10; Kol 1:18, 24).
Kirken omfatter menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen (Hebr
12:23). Guds hus er Den levende Guds kirke, sannhetens
støtte og grunnvoll. Således er Guds kirke grunnlagt på sannheten (1 Tim 3:15).
6.2 Kirkens organisasjon
Kirken som enhet er ansvarlig for medlemmenes
velferd (1 Tim 5:16). Dette skjer på lokalt nivå.
Kirken ledes av de eldste og diakoner som er valgt av brødrene (Apg 1:22,26,
6:3,5-6, 15:22; 1 Kor 16:3; 2 Kor 8:19,23), som i Herrens navn ber og salver de
syke brødrene (Jak 5:14). Den Hellige Ånd gjør dem til hyrder for hjorden, som
er Guds kirke (Apg 20:28). Kirkene har høy grad av selvstyre (3 Joh 1:9-10).
Det administrative arbeidet i kirken utføres av diakoner og diakonisser (Rom
16:1), og de må prøves for denne tjenesten (Fil 1:1; 1 Tim 3:8-13). I kirken er
det mange funksjoner, deriblant som profeter og lærere (Apg 13:1), deretter
mektige gjerninger, nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester,
styringsoppgaver, ulike slag av tungetale (1 Kor 12:28). Kirkens lære må tales
i kjente språk, eller i tunger man har bedt om og forstått, og tolket av dem
som er til stede (1 Kor 14:4-5).
Det er kirkens plikt å hjelpe apostlene
eller evangelistene som er sendt for å jobbe i større områder enn de
enkeltstående kirkene (Apg 14:23,27, 15:3,4,22, 18:22, 20:17; 1 Kor 4:17).
Kristus gav spesifikke beskjeder til de
enkeltstående kirkene og til englene som hadde ansvaret for hver av dem om å
tjene som eksempler for de utvalgte (Åp 2:1,8,12,18, 3:1,7,14).
Funksjonene som tar for seg dommer og
avgjørelser i den daglige driften av kirken, skal utføres av kirkens ordinære
medlemmer, slik at de kan bli utviklet til sine roller i dommen av Himmelens
hærskare (1 Kor 6:4).
6.3 Kirkens mål og oppgaver
Kirkens første mål er å fortsette forkynnelsen av
evangeliet om Guds rike slik Jesus Kristus hadde fått i oppdrag å gjøre (Matt
4:17, 10:7, 11:1; Mark 3:14, 16:15; Luk 4:43, 9:60).
Kirken skal forkynne et gledebudskap for de arme, lege dem som har et knust
hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker (Jes
61:1), blinde skal få synet igjen (Luk 4:18). Det er å helbrede de syke (Luk
9:2).
De er å rope ut et nådens år fra Herren
(Luk 4:19), og vitne om at Kristus er den som Gud har satt til å være dommer
over levende og døde (Apg 10:42).
Å være hyrder for kirken er det andre målet
for de eldste (Apg 20:28), de som prøver å undervise overalt, i hver kirke (1
Kor 4:17). Gavene som er beskrevet i 1 Kor 12:28 må brukes til kirkens
utvikling. Disse åndsgavene må utvikles med iver når menigheten skal bygges (1
Kor 14:12). Hvordan en person styrer sitt eget hus er en veiledning til
effektivt lederskap i Guds kirke (1 Tim 3:5).
6.4 Helliggjørelsen
De av kirken som er kalt av Den Hellige Ånd (Rom
15:16) til å bli helgener, blir helliget (1 Kor 1:2) ved Gud Fader og
bevart i Jesus Kristus (Jud 1).
De hellige blir helliget av Gud gjennom paktens blod (Hebr 10:29) og ved Jesu
Kristi legeme (Hebr 10:9-10). De hellige blir deretter frelst i dåpen (1 Kor
6:11). Den Hellige Ånd er således en ånd av vår Gud, og gjennom navnet Jesus
Kristus blir de utvalgte deretter helliget og vasket ved hans offer, og de er
fortsatt i troen gjennom Gud (Apg 26:18).
De utvalgte får tilgivelse ved nåden og gjennom troen beholder de sin posisjon.
Således helliger de hverandre både i kirken og i familiene (1 Kor 7:14).
Således blir en ikke-troende ektefelle og ikke-troende barn helliget gjennom de
utvalgte. De utvalgte blir helliget i Kristi legeme til å bli ett legeme i
Kristus (Rom 12:5, 1 Kor 12:20-27), og derfor er ikke helliggjørelsen avhengig
av gruppestrukturer.
Kapittel 7
Guds rike
7.1 Guds rike oppstår
Det ble forutsagt at Guds rike skulle oppstå ved
at rikene i denne verden skulle forsvinne gjennom Messias’ ankomst ved tidens
ende (Dan 2:44). Guds rike var forkynt av Kristus som sa at det var nær (Mark
1:14-15). Riket har således to faser. Først det åndelige riket og dernest det
fysiske tusenårsriket under Messias.
7.1.1 Det
åndelige riket
Frem til pinsen år 30 e.Kr. hadde kun et fåtall profeter og ledere mottatt Den
Hellige Ånd til spesielle formål. Før opptakelsen av de vantro til kirken fra
og med år 30 e.Kr, hadde ingen andre nasjoner mottatt Den Hellige Ånd. Slik var
alle tilsluttet den andre eller alminnelige oppstandelsen som beskrevet i
Johannes’ åpenbaring 20:4 og følgende.
Den Hellige Ånd ble gitt til menneskeheten fra og med Kristi død, som første
fase av riket fra og med pinsen i år 30 e.Kr (Apg 2:1-4), og de så den komme
med kraft (Mark 9:1). Det skal mottas med ydmykhet og vitebegjær som hos et
barn (Mark 10:15). Med mindre en person er født på ny, av vann og Ånd, kan han
ikke se Guds rike (Joh 3:3-5).
Guds rikes hemmeligheter er gitt til de
utvalgte, og forståelsen blir gitt av Den Hellige Ånd, derfor er Bibelen
skrevet i lignelser (Luk 8:10). Guds rike består ikke i mat og drikke, men i
rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd (Rom 14:17). For Guds rike
består ikke i ord, men i kraft (1 Kor 14:20).
Anger er en absolutt forutsetning for å
komme inn i riket. Angrende syndere vil bli sluppet inn før de selvrettferdige
(Matt 21:31-32). Kallelsen av de utvalgte skjer ved en generell spredning av
opplysninger som kan sammenlignes med såkornet (Matt 13:3-9). Det blir spredt
og mottatt med stor iver gjennom Ånden (Matt 13:44-46). Derfor blir mange kalt,
men få blir faktisk utvalgt (Matt 20:16, 22:14). Kallelsen samler andre, så vel
som de utvalgte, som er skilt ut ved tidens ende, enten ved Messias’ ankomst
eller, for dem som er døde, ved oppstandelsene (Matt 13:25-30,36,38-40,47-50).
De utvalgte er forutbestemt til å bli kalt og de skal derfor rettferdiggjøres
og æres (Rom 8:29).
Når riket er gitt ved Den Hellige Ånd,
lignes det med et sennepsfrø som vokser opp til et mektig tre, eller det lignes
med en liten surdeig som gjennomsyrer hele deigen (Matt 13:31-32). Således blir
det mulig for Gud å bli alt i alle (1 Kor 15:28) (se Marshall’s Interlinear Ef 4:6).
Forutsetningen er at man først må søke
Guds rike og hans rettferdighet, så skal man få alt det andre i tillegg (Matt
6:33). Makten over demonene er et tegn på Guds rike i et individ (Matt 12:28).
For at Guds rike skal opprettholdes gjennom Den Hellige Ånd, er det en helt
nødvendig forutsetning at man oppfyller Guds vilje. Hvis denne forutsetningen
ikke oppfylles korrekt, skal Guds rike tas bort og gis til et folk som bærer dets
frukter (Matt 21:31,43).
Guds rike kommer ikke på en slik måte at
man kan se det med øynene, men det finnes iblant oss (Luk 17:20-21). Man får
ikke Guds rike, også kalt Himmelriket, gjennom utøvelsen av Kristi virke som
Herren, som er et aspekt hos de utvalgte, men gjennom utøvelsen av Gud Faders
vilje (Matt 7:21). Gjennom en ydmyk oppfyllelse av Guds vilje, blir man stor i
Guds rike (Matt 18:3-4).
De som er utelukket fra å ta del i Guds rike er spesielt nevnt i 1 Kor 6:9-10,
Gal 5:21 og Ef 5:5.
7.1.2 Kristi tusenårsrike
Messias’ tusenårsrike er beskrevet i Johannes’
åpenbaring 20:2-7. Denne tusenårsperioden betegnes som Millennium eller
Chiliad.
7.1.2.1 Messias’ gjenkomst
Gjenopprettelsen av det bibelske systemet gjennom Messias’ gjenkomst, er beskrevet
i Sakarja 14:4. Ved hjelp av en lignelse sa Kristus at han måtte gå bort og
deretter vende tilbake (Luk 19:12).
Messias skal komme til Oljeberget. Sammen
med de utvalgte skal han grunnlegge sitt herredømme. Han skal gjenoppbygge
templet (Apg 15:16). Han skal gjeninnføre det bibelske systemet inkludert
sabbaten, nymånedagene og de årlige høytidene. Det vil bli påkrevd at alle
nasjoner sender sine emissærer til Jerusalem til Løvhyttefesten, ellers vil de
ikke få regn til rett årstid (Sak 14:16-19).
Messias skal komme med store tegn og
undere, med stor makt og herlighet (Matt 24:27, 30; Åp 1:7). Hans gjenkomst
skal være tydelig og skal ledsages av himmelske tegn (Åp 6:12). Maktene skal
skjelve. Solen skal bli formørket og månen skal miste sitt lys (Matt 24:29; Apg
2:20). Han skal sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. På
denne måten gir Gud makt til Kristus (Matt 26:64; Mark 14:62; Luk 21:27; Apg
1:11).
Kristus skal komme med ropet fra
erkeengelen Mikael og ved støtet i den siste basun (1 Tess 4:16-17; Åp 11:15).
Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet
for å bli lovprist blant sine hellige (2 Tess 1:10), og alle englene med ham,
skal han skille folk fra hverandre og gi seg i kast med dem (Matt
25:31-46).
De utvalgte, de av Guds rike, som er blitt
tildelt Den Hellige Ånd gjennom anger og voksendåp og overholdelse av budene,
skal stå opp fra de døde når Kristus vender tilbake. Dette er den første
oppstandelsen. De andre døde skal ikke bli levende før de tusen år er gått. Dette
er den andre oppstandelsen (Åp 20:4 og følgende). De utvalgte er håpet for og
grunnen til Messias’ gjenkomst (1 Tess 2:19; Åp 22:20). De utvalgte må være
uklanderlige i hellighet når Kristus kommer med sine hellige (1 Tess 3:13; 1
Tess 5:23). For å bli frelst, må man elske sannheten (2 Tess 2:10). Herren skal
utrydde Den lovløse med pusten fra sin munn (2 Tess 2:8). Kirken formanes til å
holde seg våken og ikke sove, siden den ikke vet når Herren kommer (Mark
13:35-37; Åp 3:3, 11). Kristus skal komme tilbake for å dømme med rettferd og
føre krig mot dem som nekter å følge Guds bud (Sal 96:13; Åp 19:11). Kristus
skal komme tilbake og gi seg i kast med menneskeheten for alle dens handlinger
(Åp 22:12).
7.1.2.2 Israels
samling
Når Messias kommer tilbake, skal de utvalgte og de overlevende fra det
fysiske Israel, hvorav noen vil bli brukt som prester, samles i Jerusalem fra
de fire verdenshjørnene (Jes 11:12, 66:19-21).
7.1.2.3 Herrens
dag
Før Herrens dag skal det finne sted
et opprør eller en apostasi, et frafall (fra apostasia) fra sannheten og loven blant de utvalgte. Mennesket av
lovløshet (anomias), som fikk sitt
navn på grunn av frafallet fra Guds lover gjennom hans lære blant de utvalgte,
blir avslørt (2 Tess 2:3-8). Han sitter i Guds tempel og kalles Gud. Han skal
bli drept av Messias ved hans gjenkomst.
Herren skal ødelegge dem som går til strid mot Jerusalem. Mennesker som blir
ødelagt, blir grepet av panikk og vil vende seg mot sine egne (Sak 14:12-13).
Alt dette skal skje uventet (1 Tess 5:2).
Ødeleggelsen vil skade jorden.
Menneskeheten vil gjemme seg i fjell og klipper fordi Kristus har kommet i sin
vrede og ingen vil klare til å stå oppreist (Åp 6:15-17) som følge av de
plagene Gud vil utgyte i de siste dager når basunene lyder (Åp 8:7-21; Åp 16:1-20).
Herrens dag, som strekker seg gjennom årtusenet, vil se slutten på jorden som
vi kjenner den. Planeten skal ødelegges av ild (2 Pet 3:7-10, 12), og alle spor
av menneskelig bosetting blir fjernet.
Hele prosessen med Herrens dag er rettet inn mot å dømme jorden og irettesette
menneskeheten (Judas 14-16). De blant de utvalgte som synder, skal bli sendt
tilbake til verdenssystemet for at de kan bli frelst på Herrens dag, ved å bli
irettesatt i den andre oppstandelsen (1 Kor 5:5). Således er det bare to
oppstandelser.
7.1.3 Det
evige Guds rike
7.1.3.1 Guds komme
Når Kristus har underlagt seg alle makter og myndigheter, skal han overgi
hele systemet til Gud (1 Kor 15:24, 28). Da skal Gud komme til jorden og
innføre himmelens styre her. Hele jorden skal da bli full av hans herlighet
(Jes 6:3), og Gud og Lammet skal være lysene i det nye systemet (Åp 21:23).
7.1.3.2 Den
nye jord og det nye Jerusalem
I Jesaja 65:17 står det at en ny himmel og en ny jord skal skapes. Israels
ætt skal bestå for Guds åsyn i dette nye systemet (Jes 66:22), helt til slutten
av tusenårsriket da alt kjød skal bli foreldet. Gud skal leve i Sion, som skal
kalles den trofaste byen (Sak 8:3). Det nye Jerusalem skal komme ned fra
himmelen (Åp 3:12). Dette nye Jerusalem er den hellige byen som skal stige ned
på skapelsen av den nye himmelen og den nye jorden (Åp 21:1-4, 7, 10). Da skal
Gud være med alle mennesker. Tidligere ting skal ikke lenger huskes (Jes
65:17). Vi ser fram til det han har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor
rettferdighet bor (2 Pet 3:13). Mange av de utvalgte som seirer vil bli gjort
til søyler i det nye Guds tempel (Åp 3:12). Således skal det være et åndelig
byggverk.
7.1.3.3 Menneskehetens
skjebne
De utvalgte skal tildeles styret av
planeten under tusenårsriket (Luk 19:17, 19), de skal være som engler (Matt
22:30), de skal arve jorden og til sist se Gud, for de skal være Guds barn
(Matt 5:3-11). Dette skal utvides til å gjelde alle nasjoner (Matt 8:11). Dette
er til glede for Gud Fader (Luk 12:32). For alle som drives av Guds Ånd, de er
Guds barn (Rom 8:14).
Messias’ tusenårsrike er kun et redskap som skal forberede menneskeheten på
sine endelige forpliktelser, slik at den kan fullføre sitt potensial og Guds
plan som ble lagt frem før jorden ble skapt.
Den endelige skjebnen til menneskeheten er
å være forberedt og ta sin plass i det nye integrerte systemet til Himmelens
hærskare, samt å ta opp sin rettmessige arv som er utviklingen og herredømmet
på jorden (Sal 8:1-9; Dan 2:44-45), og det nye universet som skal komme (Dan
7:27, 12:3).
Tillegg
Ånden
i treenighetslæren
Trinitarianerne skilte teologien fra den såkalte
frelsens økonomi i inkarnasjonen av
Jesus Kristus. Når det gjelder utviklingen av treenighetens doktrine og
atskillelsen av teologien fra Guds frelses plan (eller soteriologi), som det
fremkommer av inkarnasjonen av Kristus, skriver LaCugna (GOD FOR US The Trinity and Christian Life, Harper, San Francisco,
1991) at kappadokierne styrte teologien i en retning som ytterligere bidrog til
atskillelsen av økonomi og teologi. Denne retningen,
eller kursen, førte til
”via negativa”
hos Pseudo-Dionysius, og til sist teologien til Gregor av Palarma (kapittel 6).
I det vestlige latinske området, i perioden som fulgte umiddelbart etter
Nikaia, holdt teologer som Hilarius av Poitiers og muligens i ekstrem grad,
Marcellus av Ankyra, fast ved forbindelsen mellom den guddommelige hypostates og frelsens økonomi. Augustin
innførte en helt ny tilnærmingsmetode. Hans utgangspunkt var ikke lenger Faderens monarki, men den guddommelige
substansen som var likt fordelt mellom tre personer [med ettertrykk]. I
stedet for å søke i teologiens natur
slik den åpenbares i inkarnasjonen av Kristus og guddommeliggjøringen av Ånden [med ettertrykk], ville Augustin søke
i de sporene av treenigheten man kunne finne i sjelen til hvert menneske.
Augustins søken etter en ”psykologisk” analogi i det intratrinitære forholdet
ville bety at treenighetsdoktrinen deretter skulle ta for seg guddommens
”interne” forhold, atskilt fra det vi vet om Gud gjennom Kristus i Ånden
(LaCugna, s. 44).
Den latinske teologien i middelalderen fulgte Augustin
og teologiens atskillelse fra økonomi eller soteriologi. Hele systemet ble
blandet sammen med nyplatonisme og mystisisme.
De viktige kommentarene fra LaCugna er de
fra Augustin som går ut på at Faderens monarki ikke lenger var
altoverskyggende. Likestilling var en forutsetning for treenigheten. Dette var
det andre trinnet som fulgte etter den falske påstanden om felles evighet. Den
korrekte forutsetningen var begrepet om manifesteringen av guddommen i hvert
individ, nemlig Faderens virke ved hjelp av Den Hellige Ånd som strømmer ut fra
ham gjennom Jesus Kristus. Denne retningen gjennom
Jesus Kristus gjorde Kristus i stand til å overvåke og styre individet i
samsvar med viljen til Gud som levde i
hver av de utvalgte.
Kristus hadde ikke sitt utspring i Den
Hellige Ånd. Han var formidler og overvåker. Han handlet på Guds vegne slik han
alltid hadde handlet for og i samsvar med Guds vilje. Men har var ikke Gud. Trinitarianerne tapte dette faktum
av syne, hvis de noensinne virkelig forstod hva saken gjaldt. Som LaCugna sier:
Teologien om den
treenige Gud åpenbarte seg og ble tillagt tanken om én Gud (s. 44).
Dette hadde en fundamental påvirkning på
de kristnes måte å be på. Det vil si at de ikke lenger kun bad til Gud (Matt
6:6, 9) i navnet til Sønnen slik som Bibelen viser (fra Luk 11:12), ved å tilbe
Faderen (Joh 4:23), men derimot til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Videre
utviklet de lærde en metafysikk av selve teologien. Men hele denne oppbygningen
var laget i ringeakt overfor eller manipulasjon av Bibelen. Det er derfor
trinitarianerne aldri henviser til alle bibeltekster vedrørende et emne og
feilaktig oversetter og feilsiterer andre nøkkeltekster, samt ser bort fra de
tekstene de ikke kan forandre. Systemet deres er imidlertid basert på
mystisismen og platonismen. LaCugna skriver at
Kappadokierne (og også Augustin) gikk
vesentlig ut over Skriftens forståelse av økonomien ved å lokalisere Guds
forhold til Sønnen (og Ånden) på et ”intraguddommelig” plan (s. 54).
Den eneste Gud eksisterte som ousia i
tre distinkte hypostaser. Vi har sett
(Cox, The Elect as Elohim) at den
platonske betegnelsen ousia og den
stoiske betegnelsen hypostases i alt
vesentlig betyr det samme.
Forvisningen av Ånden til et
intraguddommelig plan betyr at de utvalgte aldri kan få del i Guds natur slik
som Kristus gjør det. Denne påstanden står i motsetning til Skriften. De
utvalgte får del i den guddommelige natur (2 Pet 1:4).
I Efeserne 1:22 står det at Gud har lagt
alt under Kristi føtter og gjort ham til overhode over alle ting i kirken. Gud
reiste Kristus
opp fra de døde
og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over aller makter og myndigheter,
over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i
denne verden, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham,
hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av
ham som fyller alt i alle (Efeserne 1:20-23).
Kristus er dermed gitt myndighet over alle
navn, siden navnet selv betegner myndighet. Han er gitt myndighet over alle
ting slik at kirken kan få del i arven gjennom Kristus, for i ham er hele
guddomsfylden legemlig til stede. Ordet som her er oversatt med ”guddom” er theoteos som betyr guddom
eller tilstanden å være Gud.
Thayer mener at guddom (theot) skiller seg fra guddommelighet (theoit), slik som en kjerne skiller seg
fra kvalitet eller attributt (Thayer’s s. 288). Betydningen her er at fullkommenheten
i Guds natur og kjerne har tatt legemlig bolig i Kristus. Det er denne
fullkommenheten av kjernen som er gitt til oss for at alle mennesker kan bli
opptatt i den nye naturen til Gud (Kol 3:10). De blir verken jøder eller
grekere, men samtlige blir Kristus, for han er i alle (Kol 3:11). Han utvikler
mennesker gjennom Den Hellige Ånds kraft, for til sist å gjøre Gud til alt i
alle (1 Kor 15:28).
Og når så alt er
underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt
under ham, og Gud skal være alt i alle (panta
en pasin) [se Marshall’s Interlinear
og Kol 3:11 (panta kai en pasin)].
Trinitarianerne har begynt å oversette
denne teksten med alt til alle for å unngå den logiske forlengelsen av Gud som
kjerne som strekker seg til alle mennesker slik den gjorde for Kristus ut fra
disse tekstene.
Det er Kristus som fyller oss med Guds
fylde (Ef 3:19). Kristi fylde er et bilde på Faderen (Ef 4:13). Det er slik vi
blir et bilde eller eikon av Faderen
liksom Kristus, og således er vi Guds barn og Kristi medarvinger til Guds rike
(Rom 8:17; Jak 2:5). Arvinger ifølge løftet (Gal 3:29) om frelsen (Hebr 1:14),
og arvinger sammen av nåden (1 Pet 3:7).
Guds sønn blir i sin tur den evige Faderen (Jes 9:6), som
overhode for farskapet over hærskarene som således tar sin plass blant andre
fedre i himmelen, hvorav det er mange (Ef 3:14).
Derfor bøyer jeg
mine knær for Faderen, han som har gitt navn til alt som heter far og barn i
himmel og på jord.
Ordet familie her er patria eller farskap. Derfor er tittelen fader, enten det gjelder
en husstand eller Guds egen husstand, en delegert tittel som viser det endelige
ansvaret til hver leder i hver enhet ned til familiene. Så rekkefølgen er fra
Gud til Kristus til det mannlige overhodet for husstanden (1 Kor 11:3) som må
delegere sitt ansvar som Gud gjør til Kristus og de andre av Guds barn som er elohim, og slik disse elohim delegerer sitt ansvar til de
under dem.
Den Hellige Ånd er mekanismen som knytter
alle disse enhetene sammen og overfører evnen til å være elohim til hver av dem som tilhører Himmelens hærskare. Det er
ingen tvil om at Den Hellige Ånd er Gud i noen som helst betydning som skiller
seg ut fra den individuelle og er begrenset til et intraguddommelig forhold mellom tre enheter. Alle er Guds barn og
således Kristi medarvinger i samme betydning. Tilbedelsen av Den Hellige Ånd
vil, i en betydning, være som selvdyrkelse, siden det er gjennom dette Gud blir
alt i alle.
Derfor er dens tilbedelse logisk forbudt som selvdyrkelse i den forstand at den
er en del av individet. Den er riktignok en kraft eller et redskap og ikke Gud
selv. Den Hellige Ånd overfører evnen til å bli elohim eller theoi til
oss.
Guddommen er en struktur som strekker seg til å omfatte et råd. Dette rådet
er beskrevet i Salmene og andre tekster det vises til under, og Guds trone og
de eldstes råd er beskrevet i Johannes’ åpenbaring 4:1 til 5:14. Dette rådet,
som inkluderer Jesus Kristus som Lammet, og øverstepresten (fra Hebr 8:1-2),
tjener og tilber den allmektige Gud (Åp 4:8-11). Gjennom å tjene Gud ofret
Kristus sitt liv, og enhver prest må ha noe å gi til Gud som offergave (Hebr
8:3).
I Johannes’ Åpenbaring 4:8-11 er det
skrevet at Herren Gud, den Allmektige sitter på tronen over de eldste som også
sitter på tronen. Til tross for deres kroner, er de underordnet Herren Gud, den
Allmektige, som ved sin vilje skapte alle ting. Han er Herren Gud for Kristus
og rådet.
Det finnes et mangfold av Guds barn i
Himmelens hærskare (fra Job 1:6, 2:1, 38:7, Sal 86:8-10, 95:3, 96:4, 135:5). De
er betegnet som Bene Elyon eller den
Høyestes Sønner (se også Sabourin SJ, The
Psalms: Their Origin and Meaning, Alba House, NY, pp. 72-74). De utvalgte
blant menneskene er også inkludert blant Himmelens hærskare som Guds barn (fra
Rom 8:14).
Kristus var skapelsens førstefødte. For i
ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige, de
som troner og de som hersker, både makter og myndigheter – alt er skapt ved ham
og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham (Kol 1:16-17). Men det
var Gud som lagde ham og som ville at skapelsen skulle eksistere i Kristus.
Derfor er Kristus ikke Gud i noen betydning; Gud Fader er Gud og den eneste
udødelige (1 Tim 6:16), og eksisterer i all evighet.
Gud anses av Bibelen å være Gud og Kristi
Far (fra Rom 15:6; 2 Kor 1:3, 11:31; Ef 1:3, 17; Kol 1:3; Hebr 1:1 og følgende;
1 Pet 1:3; 2 Joh 3; Åp 1:1, 6, 15:3). Kristus får sitt liv, sin makt og
myndighet etter befaling fra Gud Fader (Joh 10:17-18). Kristus underordner sin
vilje Guds vilje, som er Far (Matt 21:31, 26:39; Mark 14:36; Joh 3:16, 4:34).
Gud gav de utvalgte til Kristus og Gud er større enn Kristus (Joh 14:28) og
større enn alle (Joh 10:29).
Gud sendte derfor sin eneste Sønn (monogene)
til verden for at vi skulle ha liv ved ham (1 Joh 4:9). Det er Gud som
ærer Kristus, og han er større enn Kristus (Joh 8:54).
Kristus la sin kraft som en Guds Sønn
blant Himmelens hærskare til side og ble et menneske, kommet av Davids ætt (Rom
1:3). Men ved hellighet innsatt som Guds
sønn med makt da han stod opp fra de døde, som Jesus Kristus vår Herre (Rom
1:4).
Gud er klippen (sur) som et steinbrudd eller fjell alle andre er hogd ut fra,
steinkniven i Josva 5:2 som omskjærer Israel, den opprinnelige og virkningsfulle
årsaken (5 Mos 32:4, se Maimonedes, Guide
of the Perplexed, University of Chicago Press, 1965, Ch. 16 pp. 42 ff). I 1
Sam 2:2 står det skrevet at vår Gud er vår klippe, en evig klippe (Jes 36:4).
Det er fra denne klippen alle de andre er hogd ut, og så er også alle andre
etterkommere av Abraham i troen (Jes 51:1-2). Messias er hogd ut fra denne
klippen (Dan 2:34, 45) for å underlegge seg verdensrikene. Det er Gud, ikke Peter eller Kristus eller
noen andre, som er klippen eller grunnsteinen Kristus skal bygge sin kirke på
(Matt 16:18), og hvorpå han selv hviler.
Messias er den viktigste grunnsteinen i Guds tempel, og hvor de utvalgte er Naos eller de hellige blant de hellige,
Den Hellige Ånds hvilested. Samtlige av templets steiner er hogd ut fra denne
klippen som er Gud, liksom Kristus, og gitt til Kristus, den åndelige klippen
(1 Kor 10:4), forargelsens klippe og snublesteinen (Rom 9:33) for å forme
templet. Kristus skal bygge templet slik at Gud kan være alt i alle (Ef 4:6).
Gud har gitt Kristus å være alt og i alle (panta
kai en pasin Kol 3:11), lagt alt under hans føtter (1 Kor 15:27), gitt ham
å være overhode over alle ting i Kirken som er hans legeme, fylt av ham som
fyller alt i alle (Ef 1:22-23). Da Gud la alle ting under Kristus, er det åpenbart
at Gud forventes å være den Ene som legger tingene under føttene til Kristus (1
Kor 15:27).
Når Kristus underlegger seg alle ting, da
skal Kristus selv være underordnet Gud som legger alle ting under Kristus, slik
at Gud kan være alt i alle (panta en
pasin 1 Kor 15:28). Således står de platoniske doktrinene som forsøker å
forene Gud og Kristus i treenigheten i motsetning til Skriften. Kristus skal
sitte ved Guds høyre hånd, etter henvisning fra Gud (Hebr 1:3, 13, 8:1, 10:12,
12:2, 1 Pet 3:22) og dele Guds trone slik som de utvalgte skal dele den tronen
som er gitt til Kristus (Åp 3:21), som er en trone av Gud (Sal 45:6-7; Hebr 1:8 eller Gud er din trone oversatt med Din
trone O Gud, se fotnote til annotert RSV).
Gud, som sender, er større enn utsendingen
(Joh 13:16), tjeneren er ikke større enn sin herre (Joh 15:20). Det er absurd å
foreslå at et vesen kan bli ofret til seg selv. Logisk sett er en slik handling
selvmord, eller innen treenighetslæren, en delvis ødeleggelse. Derfor fornekter
doktrinen oppstandelsen, spesielt fra 1 Kor 15.
Således er distinksjonen i korsfestelsen og oppstandelsen obligatorisk og fullkommen. Oppstandelsen måtte være i legemet, inneholdende en oversettelse som bølgeofferet, ellers ville det ikke bli noen frelse og ikke noen fortsatt innhøsting. Kristi forberedelse til å fare opp til hans Gud og vår Gud, som er vår Far (Joh 20:17), var virkelig og særegen.