Guds kristne kirker

[235]

Opprinnelsen til jul og påske

[235]

(Utgave 1.0 19980117-19980117)

Kristne har blitt ledet til å akseptere at både jul og påske er grunnleggende deler av den kristne tradisjonen. Faktum er at disse høytidene slett ikke er kristne, og begge to har sine røtter i mysteriekultene, Saturnalia, dyrkingen av Modergudinnens system og dyrkingen av solguden. De er i direkte strid med Guds lover og Hans system.

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN ACT 2606, AUSTRALIA

E-mail: secretary@ccg.org

(Copyright © 1998 Wade Cox)

(Tr. A. Binder 2003)

Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.

Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) på følgende nettsteder:

http://www.logon.org og http://www.ccg.org


Opprinnelsen til jul og påske [235]

Den moderne såkalte kristendommen feirer to store høytider – jul og påske. Den ene finner sted i desember og den andre i mars/april. Bibelen feirer ingen religiøse høytider i desember. Høytiden i mars/april som ifølge Bibelen skulle overholdes, kalles Herrens Påske (Passover på engelsk, ovs. anm.). Den inntreffer i mars/april, men kalles ikke Easter (den hedenske påsken, ovs. anm.) og inntreffer ikke etter beregningene for Easter (den hedenske påsken).

Et enda mer vesentlig moment er at det finnes andre høytider befalt av Bibelen som heller ikke overholdes. Ikke engang sabbaten som befales av det fjerde budet overholdes, men derimot solens dag. Hvordan skjedde dette? Hvordan oppstod det hele? Er det bibelsk eller kristent? Svarene finner man igjen i historien, og de er fascinerende.

Jul

Saturnalia

Det fantes en høytid som ble feiret i desember i Rom. Det er nødvendig for enhver forståelse av hva som skjer til jul. Den høytiden fikk navnet Saturnalia. Det var høytiden for Saturn, som innbyggerne i Latium – latinerne – tilskrev jordbruket og kunsten som var påkrevd i en sivilisert tilværelse (Smith’s Dictionary of Greek and Roman Antiquities, 2. utg., London 1851, s. 1009). Den fant sted i slutten av desember og ble av befolkningen ansett som en tid for avslapning og forlystelser. Så lenge høytiden varte, holdt rettssalene stengt. Ingen offentlig handel kunne finne sted. Skolene var stengt. Å innlede en krig ble regnet som ugudelig, og å straffe en forbryter var en uren handling (ibid). Slaver fikk avlastning fra tunge arbeidsoppgaver og fikk lov til å bære pileus eller frihetsmerke. De fikk innvilget talefrihet og ble oppvartet på en spesiell bankett av sine herrer, hvis klær de fikk låne (ibid.). Mennesker fra alle samfunnslag hengav seg til feiringen og venner utvekslet gaver med hverandre.

De fattige gav enkle vokslys til sine herskaper. Store folkemengder samlet seg i gatene og Smith sier at mange av skikkene hadde en slående likhet med julens skikker og de italienske karnevalene (ibid.).

Offentlige veddemål ble tolerert av myndighetene, og siden også kortspill, og i senere tider bar til og med de strengeste over med dette på julaften. Hele befolkningen kastet av seg togaen og bar i stedet det mindre formelle plagget synthesis, og gikk omkring med en pileus på hodet. Ifølge Smith’s Dictionary hadde denne skikken likhetstrekk med de dominoer, spisse hatter og andre forkledninger som ble båret ved senere tiders julefestivaler med maskerader og mineforestillinger. Cerei eller vokslys ble trolig brukt slik som moccoli brukes på karnevalets siste dag. Vår tradisjon med julelys stammer sannsynligvis fra denne tradisjonen.

Til sist, som atspredelse i private selskaper, var det valg av en ”narrekonge” som man umiddelbart gjenkjenner i seremonien rundt trettendedagen (ibid.). Vi kommer til å støte på dette lenger ute i teksten.

Sir James George Frazer sier i sin klassiske studie av magi og religion (The Golden Bough, McMillan, 1976) at denne ”narrekongen” var en hentydning til de idylliske tidene under Saturns styre, og den midlertidige frigivelsen av slaver på denne tiden gikk tilbake til Saturns tider da alle var frie og rettferdigheten hersket (ibid., ix, side 308 ff). Det er funnet nedtegnelser (av Franz Cumont) fra tiden for Maximians og Diokletians regjeringstid som går ut på at romerske soldater stasjonert ved Donau ved loddtrekning valgte en ung og vakker mann blant dem tretti dager før høytiden. De kledde ham i kongelig skrud for at han skulle ligne Saturn. Han gikk offentlig rundt, omgitt av et følge soldater, og hengav seg til sine lyster, uansett hvor tarvelige og skammelige de var. Da de tretti dagene var til ende, skar han selv strupen over på alteret til den guden han personifiserte. I året 303 falt loddet på den kristne soldaten Dasius, men han nektet å spille rollen som hedensk gud og besudle sine siste dager med synd og umoral. Han nektet å gi etter for truslene fra sin overordnede offiser Bassus, og ble følgelig halshugget av soldaten Johannes ved Durostorum fredag 20. november 303, som var månens tjuefjerde dag, ved den fjerde timen (Frazer, ibid.).

Etter Franz Cumonts offentliggjøring har denne historiske hendelsen blitt bekreftet gjennom oppdagelsen av en hvit marmorsarkofag i krypten i katedralen i Ancona. Den har en inskripsjon som er karakteristisk for keiser Justinians epoke. Inskripsjonen er på gresk, og oversatt blir det som følger:

                Her hviler den hellige martyren Dasius, brakt hit fra Durostorum.

Sarkofagen var blitt brakt dit fra kirken i St. Pellegrino i år 1848. Den lå der under høyalteret, og ifølge nedtegninger var den der i år 1650 (Frazer, side 310).

Frazer uttaler at dette kaster nytt lys over karakteren til Herren av Saturnalia, den antikke Vanstyrets Herre, som hersket over vinterfestene i Rom (ibid., side 311). Her ser vi omfanget av tradisjonene og innslagene av menneskelige offer som fant sted under høytidene både i desember og ved jevndøgnspunktene. Den kristne Dasius ville heller lide martyrdøden enn å delta i disse festlighetene.

Ettersom Saturn var en gammel nasjonalgud i Latium, har historien om innføringen av Saturnalia gått tapt i en fjern fortid.

Det er tre tradisjoner forbundet med høytiden:

  1. Den tilskrives Janus, som ved sin velgjørers plutselige forsvinning fra menneskenes verden, reiste et alter for ham som guddom på Forum og påbød årlige offer.

  2. Ifølge Varro kan den tilskrives Pelasagis vandringer ved deres første bosettinger i Italia. Det er sagt at Herkules – etter sin tilbakekomst fra Spania – skal ha avskaffet dyrkingen og utøvelsen av menneskelige offer, og

  3. Den tredje tradisjonen tilskriver Saturnalia til Herkules’ etterfølgere som opprettet den etter hans tilbakekomst til Hellas.

I begge de siste ser vi en fellesnevner. Praktiseringen av denne jordbruksfestivalen har derfor visse felles elementer med vårfestivalen Easter (den hedenske påsken, ovs. anm.), som vi vil ta for oss senere. Innslaget av menneskelige offer som er felles for alle tradisjonene kan også spores tilbake til dyrkingen av Moloch som måneguden Sin, samt også til Ishtar (se studieskriftet Gullkalven (nr. 222)). Dette offeraspektet forekom også i dyrkingen av guden Attis (se nedenfor).

Det foreligger skriftlig materiale om oppføringen av templet i historisk tid, som for eksempel under Tatius’ styre, Tarquinius superbus, til konsulembetet til A. Sempronius eller M. Minucius (497 f.Kr.) eller i det som omhandler T. Larcius embete året før. Det ser ut til at seremoniene i visse perioder ble neglisjert eller ødelagt, og deretter ble de gjenopptatt og utvidet (ibid.).

Saturnalia inntraff opprinnelig på 14. kalend januar. Ved innføringen av den julianske kalenderen ble den forskjøvet til 16. kalend januar, noe som skapte forvirring blant de mer ukyndige, og Augustus bestemte at tre hele dager (17., 18. og 19. desember) skulle bli helligholdt i all fremtid (ibid.). En ukjent myndighetsperson la til en fjerde dag, og Caligula la til en femte dag, juvenalis. Denne gikk av bruk og ble senere gjeninnført av keiser Claudius.

Strengt tatt var det kun én dag som var avsatt til religiøs feiring i republikkens dager, men feiringen varte imidlertid mye lenger. Historisk omtaler Lucius den første dagen av Saturnalia (Liv. Xxx, 36). Cicero skriver om den andre og tredje dagen (ad Att., v 20; xv 32). I Novius (Attelanae) brukes betegnelsen sju dager av Saturnalia og dette uttrykket brukes også av Memmius (Macrobius, i, 10) og Martialus (xiv, 72; jf. Smith, ibid.). Martialus omtaler også de fem dagene som ble vedtatt av Caligula og Claudius.

Disse fem dagene hadde også en gammel kalendarisk betydning.

  1. Smith sier at det i virkeligheten var tre høytider i denne perioden. Den riktige Saturnalia begynte 17. desember (16. kalend desember).

  2. Deretter fulgte Opalia (14. kalend januar eller 19. desember) som historisk sammenfalt med Saturnalia. Disse to til sammen varte i fem dager. Høytiden ble feiret til ære for Opis, som man påstod var Saturns hustru. Opprinnelig ble de feiret samme dag, og således fremkommer temaet om Modergudinnen og elskeren tydelig i denne høytidens opprinnelse. Vi kommer til å støte på dette temaet gjennomgående i teksten. Opis’ etterfølgere viste sin respekt ved å sitte og berøre jorden hun var gudinne for (Smith, ibid., art. Opalia, side 835).

  3. Den sjette og sjuende dagen var viet Sigillaria, som fikk sitt navn etter de små keramikkfigurene som ble solgt som leketøy til barn.

Slik gikk tiden fra 17. til 23. desember i den julianske kalenderen da man gav presanger til barna.

Vi skal nå se nærmere på den teologiske bakgrunnen for disse høytidene. Fellesskapet i høytidenes tradisjoner er altfor åpenbart til at man kan se bort fra det.

Den himmelske jomfru som Modergudinne

Franz noterer at:

                Dyrkingen av gudenes store Mor og hennes elsker eller sønn var meget populær under det romerske           styret (v, side 298 ff).

Av inskripsjonen vet vi at de to [som Mor og elsker eller Mor og sønn] oppnådde sin guddommelige ære ikke bare i Italia, men i alle provinser – spesielt i Afrika, Spania, Portugal, Frankrike, Tyskland og Bulgaria (ibid.). Dyrkingen overlevde Konstantins innføring av kristendommen.

Dermed er ikke symbolikken med den himmelske jomfruen og det nyfødte barnet som årlig vises frem, av kristen opprinnelse. Vi vil se mer på dette senere.

Frazer noterer at Symmachus skriver om den store Mors høytid. På Augustins tid gikk fremdeles hennes kvinnelige prester i parade gjennom gater og torg i Kartago, og i likhet med middelalderens tiggermunker bad de om almisser fra forbipasserende (ibid., jf. S. Dill Roman Society in the Last Century of the Western Empire, London, 1899, side 16; og Augustin City of God, vii, 26).

Grekerne, derimot, forkastet de mer barbariske ritene til fordel for lignende, men mer fredelige riter i dyrkingen av Adonis (ibid.).

Frazer sier at de samme egenskapene som sjokkerte og virket frastøtende på grekerne, var de som var attraktive for romerne og barbarene i vest (ibid., side 298–299).

                De ekstatiske orgiene som ble forvekslet med guddommelig inspirasjon, mishandlingen av kroppen og        tesen om gjenfødelse og forløsning av synden gjennom blodsutgytelse, har alle sin opprinnelse i              barbari   (ibid.).

Frazer mener at deres sanne karakter ofte ble skjult under et anstendighetens slør av lignelser og filosofiske tolkninger, noe som trakk de mer kultiverte mot ting som kanskje ellers ville fylt dem med skrekk og avsky. Den moderne pinsebevegelsen henter inspirasjon fra ideene bak disse religiøse høytidene.

Religionen om den store Mor var kun en av svært mange lignende østerlandske trosretninger som ble spredt over Romerriket og trengte seg på europeerne. Ifølge Frazer undergravde dette gradvis hele den grunnleggende strukturen i den antikke sivilisasjonen.

Hele det greske og romerske samfunnet var bygd på konseptet om at individet skulle underordne seg staten og at man skulle vie hele sitt liv til samfunnets fortsatte eksistens. Hvis noen trakk seg unna dette overordnede offeret, falt det aldri noen inn at de hadde handlet ut fra annet enn tarvelige hensikter.

Den østerlandske religionen hadde en lære som stod i motsetning til denne. Den la vekt på forbindelsen mellom ”sjelen” og Gud og dens evige frelse som eneste formål med tilværelsen, og til sammenligning var statens velstand og eksistens helt ubetydelig.

Den uunngåelige følgen av denne selviske og umoralske læren var å trekke individene lenger og lenger bort fra den offentlige tjenesten og innprente en forakt i dem for livet de førte.

Den feilaktige bruken av disse mysteriedoktrinene eller østerlandske religionene og deres anvendelse i gnostisismen – når de ble plassert i den bibelske beretningen om Guds by som et åndelig byggverk – skulle komme til å få katastrofale følger for samfunnsordningen. Effekten skulle komme til å løsne på båndene til familien og staten, samt generelt oppløse statens politiske samling. Samfunnet begynte å falle tilbake til sine individuelle deler og derigjennom til barbari. Sivilisasjonen er kun mulig gjennom et aktivt samarbeid mellom individene samt at individenes interesser underordnes det som er til felles nytte (ibid., side 301).

Folk nektet å forsvare sine land og til og med å sikre fortsettelsen av sin egen art gjennom et asketisk sølibat (ibid., se også studieskriftene Vegetarianisme og Bibelen [183] og Vin i Bibelen [188]).

Frazer er av den oppfatning at denne besettelsen varte i tusen år. Han antar at det først endret seg mot slutten av middelalderen gjennom innføringen av den romerske loven, den aristokratiske filosofien og den antikke kunsten og litteraturen til et mer fornuftig og mandig syn på verden. Faktum er at hvis den sanne bibelske modellen var blitt innført, hadde det ikke vært slike problemer. Problemet oppstod ut fra østerlandske mysterier som i kombinasjon med det gnostiske systemet er mer fremherskende i dag. Frazer mener at denne østerlandske bølgen hadde vendt om og var på vei til å ebbe ut. Han tok feil med hensyn til dette, til tross for at han også erkjenner at dårlig styre og et ødeleggende økonomisk system er to viktigere årsaker til at sivilisasjoner går til grunne, slik det skjedde med det osmanske riket i hans levetid.

Vi vil ta for oss effektene av religionen om den store Mor og Mithrassystemet og hvordan de under det gnostiske systemet ble tilpasset kristendommen, og vi ser at de fortsatt eksisterer like sterkt som før, men i mer sofistikerte former. Fremdeles av mange av deres tradisjonelle feller de samme.

Mithras

En av de gudene som konkurrerte om vestens tilbedelse var den persiske guddommen Mithra.

Man må ikke undervurdere den utrolige populariteten til denne kulten. Minnesmerker knyttet til dette systemet ble spredt over hele Romerriket og gjennom hele Europa (det finnes et kart over minnesmerkenes utbredelse i David Ulansey The Origin of the Mithraic Mysteries, Oxford, New York, 1989, side 5).

Dette var en hemmelig kult hvor mysteriene aldri ble nedtegnet, og derfor vet vi lite om ritualene, med unntak av det vi kan slutte oss til ut fra helligdommene og kultstedene. Vi vet imidlertid at de hadde to former for tilbedelse. Den private og hemmelige formen var mithraisme. Den offentlige formen var imidlertid elagabalisme, og vi kjenner bedre til dette systemet. Begge var basert på soldyrking.

Det var mye i denne religionen som lignet på religionen om gudenes Mor og også det som senere skulle bli oppfattet som kristendom (jf. Frazer, ibid., side 302). Også de kristne lærde ble slått av denne likheten, og det ble forklart overfor dem som djevelens verk – at djevelen hadde forfalsket en versjon av den sanne læren (ibid.). Tertullian redegjorde for hvordan fastene til ære for Isis og Cybele lignet på kristendommens faster (De jejunio 16).

Justin Martyr forklarer hvordan døden, oppstandelsen og himmelfarten til Dionysius, Perseus’ jomfrufødsel og Bellerofons himmelfart på Pegasus var parodier på sanne, kristne historier som på forhånd var skrevet av demoner, til og med historien om Kristus ridende på et esel som fantes i Salmenes bok som en profeti (jf. Apol., i, 54).

Konflikten mellom mithraismen og kristendommen var i en periode så stor at resultatet kunne slå begge veier. Faktum er at resultatet ble avgjort ved at man tok opp mithraismens tradisjoner og skikker og gav dem kristne navn. Det viktigste enkeltstående elementet som ble tatt med fra denne hedenske synkretismen var julen, og ifølge Frazer ser det ut til at kirken har lånt den direkte fra sin hedenske rival (side 303).

Soldatene ble ivrige tilhenger av Mithras, og det fremkommer tydelig av nedtegnelser vedrørende Dasius at Saturnalia ble holdt i forbindelse med dyrkingen av Mithras. Dermed gikk Saturnalia forut for høytiden for vintersolverv og ble en del av den.

Julen og Den himmelske jomfru

I den julianske kalenderen regnet man 25. desember som vintersolverv (Frazer, ibid., side 303; jf. Plinius Natural History, xviii, side 221). Dette ble betraktet som solens fødsel siden dagene begynte å bli lengre og solens kraft tiltok etter dette vendepunktet.

Ifølge Frazer var det et utrolig fødselsritual som ble holdt i Syria og Egypt. De som deltok i feiringen trakk seg tilbake til spesielle helligdommer, og ved midnatt hørtes det et høyt rop: Jomfruen har født! Lyset blir sterkere! (ibid., jf. Cosmas Hierosolymitanus, se fotnote 3 til side 303).

Egypterne fremstilt til og med den nyfødte solen gjennom et avbilde av en nyfødt sønn som de brakte frem på fødselsdagen (vintersolverv) og viste til sine tilhengere (ibid., jf. Macrobius Saturnalia, i, 18,10).

Frazer sier:

                Uten tvil var jomfruen som ble befruktet og fødte en sønn 25. desember, opprinnelig den store       østerlandske gudinnen som semittene kalte Den himmelske jomfru eller rett og slett Den himmelske gudinnen. I semittiske områder var hun en form for Astarte (ibid., anm. Franz Cumont s.v. Caelestis i            Pauly-Wissowa’s Real-Encyclopädie der classischen Altertumswissenschaft, v, 1, 1247, sqq).

Dette er opprinnelsen til læren om den evige uskylden til Jesu Kristi mor. Den har intet grunnlag i Bibelen eller i fakta. Kristi mor het ikke Maria (Mary på engelsk i Cox’ original, ovs. anm.), og Bibelen er klar og tydelig med hensyn til at hun fødte flere barn. Vi kommer tilbake til denne myten senere.

Legenden om de tre kongene

25. desember var en gammel høytid for soldyrkerne, og de tre kongene som forbindes med den ser ikke ut til å være relatert til vismennene fra øst i den bibelske fortellingen, men derimot til en mulig eldre tradisjon knyttet til de såkalte tolv juledagene. Sekvensen med tolv dager knyttes til de tre kongene i Frankrike, Spania, Belgia, Tyskland og Østerrike. Deres navn er Caspar, Melchior og Balthasar. I Tyskland og Østerrike er dette kjent som De tre kongenes dag (Dreikonigstag), og i Frankrike som Kongenes høytid (Fête de Rois). Kongene vandrer rundt i visse områder, fremstilt av utkledde gjøglere som går fra hus til hus og synger og ber om gaver. Det sies at skikken er basert på kristendommen, men det finnes intet grunnlag i Bibelen for antakelsen om at det skulle være tre personer (bortsett fra at det var tre typer gaver) eller at de var konger. De er i skrifter blitt omtalt som trollmenn eller vismenn. Dette ser ut til å ha et annet grunnlag (jf. Frazer, ix, side 329). I henhold til tradisjonen i Franche-Comté og Vosges-fjellene antas Melchior å ha vært en svart konge, og ansiktene på guttene som spiller ham, blir svertet. Disse tre påkalles for helbredelse ved hjelp av ritualer hvor man plasserer tre nagler i bakken. Dette har elementer fra kelternes treenige system i Frankrike lenge før kristendommen gjorde sitt inntog.

I Tsjekkia og det tyske Böhmen hadde man ritualer med desinfeksjon med damp, røkelse og krydder den tolvte dagen. Initialene C.M.B. (Caspar, Melchior og Balthasar) sammen med tre kors ble skrevet på dørene etter desinfeksjonen for å beskytte mot ond påvirkning og infeksjonssykdommer. De ble påkalt med ordene ”be for oss nå og ved timen for vår død”.

Vanstyrets Herre og Bønnekongen

Vi ser også Vanstyrets Herre stige opp blant tradisjonene. Den fullstendige utstrekningen i tid for dette var fra allehelgensaften (31. oktober, dagen før allehelgensdag) og frem til kyndelsmesse (2. februar). I alminnelighet var den imidlertid begrenset til julens tolv dager, kalt de tolv nettene. Vanstyrets Herre ble valgt ut fra monarkens hoff i England av hvert embete i landet. Denne Vanstyrets Herre ble også valgt ved Merton College i Oxford, der under navnet Bønnekongen (jf. Frazer, ix, side 332).

Narrenes fest

Det franske motstykket til Vanstyrets Herre var folk som kledde seg ut som ”narre”prester, -biskoper, -erkebiskoper, -paver og -abbeder. Dette var kjent som Narrenes fest og ble holdt enten på juledagen, St. Stefans dag (26. desember), nyttårsdagen eller trettendedagen, avhengig av sted.

Ved disse anledningene forekom det parodier av de mest høytidelige ritualene i kirken, der prester bar masker og iblant kvinneklær og danset inn i koret syngende på obskøne salmer. Legmenn forkledd som munker beveget seg blant presteskapet, og alteret ble forvandlet til et vertshus hvor diakonene og underdiakonene spiste pølse og blodpudding og drev med terning- og kortspill rett foran nesen på de feirende. Røkelseskarene var fylt med biter av gamle sko som fylte kirken med en motbydelig stank.

I enkelte områder i Frankrike, for eksempel Autun, ble et esel ført inn i kirken hvor en parodi på messen ble holdt over det. En regelrett latinsk liturgi ble fremsagt, og den feirende presten satte i gang med å skryte som et esel.

I Beauvais hadde man en markering 14. januar. En ung kvinne med et barn i armene red på et esel, angivelig for å etterligne flukten til Egypt. Hun ble ført i triumf fra katedralen til St. Stefanskirken, hvor hun og eselet ble plassert til venstre for alteret. Det ble holdt en lang messe som bestod av biter som vilkårlig var lånt fra mange gudstjenester året gjennom. Sangerne slukket tørsten når det var pause, noe også menigheten gjorde, og eselet fikk mat og vann. Etterpå ble eselet ført fra koret til midtskipet, og hele menigheten, presteskapet og legfolkene danset rundt den og skrøt som esler. Etter aftensangen skred en stor prosesjon over til et teater vis-à-vis kirken og så på usømmelige farser.

Alt dette ligner på ritualene i Nord-Afrika med de kvinnelige prestene i systemet rundt Modergudinnen og Saturnalia. Frazer sier at det ikke finnes noe direkte bevis for at det ene stammer fra det andre, men Saturnalia, med sine tillatte utsvevelser og karakteristiske friheter, samt det midlertidige styret til en ”narrekonge”, gjør at det virker slik (ix, side 339). Disse tradisjonene ble holdt ved like frem til attenhundretallet, da det viktorianske England og Napoleons Frankrike etter revolusjonen på sett og vis avskaffet dem. Som vi skal få se, ble de erstattet av andre former for samme villfarelse. Mye av det moderne vanviddet stammer fra USA og landets kommersialisme.

Tolv dager med jul, kaker, bønner og penger

Bønnekongen har også forbindelse med Narrenes fest i Frankrike, og den har en enda eldre betydning. Narrenes fest pågår frem til tolvte dag jul (trettende dag jul i Norge siden vi her ikke begynner julefeiringen på første juledag, men dagen før; ovs. anm.) (Den tolvte natten er kvelden 6. januar.) Aftenen er 5. januar og dermed markerer 6. januar slutten på de to periodene med førkristne festligheter som er forbundet med Saturnalia og soldyrkingssystemet som innledes med vintersolverv 25. desember og som varer frem til 5. januar.

I enkelte områder har kongen en gemalinne, og begge er tillagt betydning for jordbruket samt at de ser ut til å være relatert til ritene for Saturnalia.

Kongen og dronningen ble valgt ut ved loddtrekning trettende dag jul (6. januar) eller om kvelden 5. januar. Dette var vanlig i Frankrike, Belgia, Tyskland og England. Man følger fortsatt denne tradisjonen enkelte steder i Frankrike. Hoffet erkjente denne skikken, og hver familie valgte sin egen konge. Kvelden før høytiden bakte man en stor kake med en bønne i. Den ble delt i stykker – ett for hvert familiemedlem, ett for Gud, ett for Den himmelske jomfru, og iblant ett for de fattige. Den som fikk stykket med bønnen i, ble utropt til Bønnekonge (Frazer, ix, side 313). Av og til plasserte man enda en bønne i kaken slik at en dronning kunne utpekes. I Blankenheim nær Neuerburg i Eifel, bakte man en svart og en hvit bønne inn i kaken – den svarte for kongen og den hvite for dronningen. I Franche-Comté pleide man å legge så mange hvite hagebønner i en hatt som det var personer til stede. To fargede bønner ble inkludert, og alle ble trukket på slump av et barn. De som fikk de fargede bønnene ble konge og dronning.

I England var det vanlig å legge en bønne i hatten for kongen og en ert for dronningen. Enkelte steder var det imidlertid slik at kun kongen ble valgt ved loddtrekning, og så kunne han selv velge sin dronning. Noen ganger ble bønnen i kaken erstattet av en mynt. Denne tradisjonen eksisterte i det sørlige Tyskland så tidlig som første halvdel av femtenhundretallet. Ifølge Frazer anses det imidlertid å være en variant av den tidligere bønnen. Dette viser rimelig klart at tradisjonen med å legge en mynt i julepuddingen stammer fra denne gamle skikken (til sammenligning har man i Norge skikken med å legge en mandel i julegrøten, ovs. anm).

I Frankrike ble barnet som var til stede plassert under et bord. Barnet ble tiltalt som Phoebe eller Tebe, og svarte Domine på latin. Kakestykkene ble delt ut i henhold til barnets instrukser. Etymologien er av enkelte forskere blitt tilskrevet Apollos orakel. Frazer tror at det ganske enkelt kan stamme fra ordet for bønne (lat. faba, fr. fève).

Hver gang kongen eller dronningen drakk, ropte selskapet kongen eller dronningen drikker, og alle gjorde likeså. Enhver som mislyktes, fikk ansiktet svertet med korker eller sot eller bunnfallet fra vinen. I visse områder av Ardennene var skikken å sette store papirhorn i håret og store briller på nesen. Dette gikk man med til høytiden var over. Dette er trolig opprinnelsen til narreluen.

Dette markeres fortsatt i det nordlige Frankrike, hvor en miniatyrfigur av porselen erstatter bønnen og trekkes av et barn. Trekkes den av en gutt, velger han sin dronning; trekkes den av en jente, velger hun sin konge.

Disse kongene og dronningene plasserer hvite kors på husenes takbjelker for å beskytte mot underjordiske vesener, hekser og utøy. For noen hadde dette imidlertid en mer alvorlig betydning. I Lorraine sa man at høyden på hampavlingen kunne bestemmes ut fra høyden på kongen og dronningen. Hvis kongen var høyest, ville hannhampen bli høyere enn hunnhampen og vice versa. I Vosgesfjellene på grensen til Franche-Comté, var en av skikkene å danse på taket slik at hampen skulle vokse seg høy.

I mange områder tok folk bønnene som ble lagt i kakene med seg og fikk dem velsignet av presteskapet, og trettende dag jul ble spådom tatt i bruk for å fastslå i hvilken av årets måneder hveteprisen ville bli høyest.

Tradisjonen med å tenne bål utøves fortsatt i enkelte områder, og på den tiden Frazer gjorde sine nedtegnelser, ble denne skikken fortsatt fulgt i Montagne du Doubs på trettendedagsaften (ix, side 316). Dette var tilsynelatende for å sikre en god avling. Det ser ut til å være et tydelig, om enn fjernt, slektskap med den hedenske julefeiringen (Yule).

Mens bålene brant, danset folk rundt dem og sang Kom tilbake, gode år, Kom tilbake brød og Vin!

De unge i Pontarlier bar fakler over de sådde markene og ropte couaille, couaille, blanconnie, men betydningen har gått tapt i årenes løp.

På samme dag, i Bocage i Normandie, setter man fyr på frukttrærne. Disse tindrende lysene og bålene ser man overalt når bøndene feirer Seremonien over muldvarpene og skogmusene (Taupes et Mulots). Landsbyene konkurrerer om å ha de største bålene, og skoger og hekker finkjemmes for brennbart materiale. De gjennomsøker markene på jakt etter muldvarper og skogmus, og på den måten tror de at de høstens grøde blir større.

Også i Ardennene tente folk bål på trettendedagsaften. Det er nyttig å betrakte disse skikkene når det gjelder høytiden for gudinnen Hekate i Rom og Europa generelt, samt markene og de korsene som hørte til skikken (jf. studieskriftet Korset: dets opprinnelse og betydning [039]).

Lignende tradisjoner med bål finner man i Storbritannia – i Gloucester og i Hertfordshire – med tolv bål i enden av tolv dyrkingsområder (Gloucester). Dette skal beskytte mot mugg- og soppangrep på hveten. Begge steder tenner man et større, trettende bål – det siste på en kolle (Frazer, ix, side 318).

Tradisjonen med å brenne tolv bål av halm mens man skåler i sider eller øl, kalles for Wassailing og er svært gammel. I enkelte områder utbringer man også en skål for oksen. Man plasserer en kake på hornene til lederoksen og den kastes av når man kiler oksen.

Forklaringen på tradisjonen med å tenne bål, og spesielt det største bålet, finner man når man studerer skikken, ikke bare i Storbritannia og Frankrike, men også i Makedonia. Det største bålet er til brenning av hekser og annet ondt som streifer omkring på markene om natten. Makedonerne kaller dem karkantzari eller skatzanzari. De blir beseiret når de bindes med et halmrep. Om dagen får de tilbake sin menneskelige form. I løpet av julens tolv dager må de overvinnes ved store anstrengelser. Enkelte steder begynner dette på julaften, og andre steder fortsetter det eller utføres på trettendedagen.

På julaften er det noen som brenner karkantzari ved å brenne kvister av steineik og kaste dem ut på gaten tidlig i skumringen. Her ser vi igjen en forbindelse til druidenes Yule-høytid. Den senere tids eikekvister var overleveringer av den tidligere vedbrenningen.

I Irland satte de opp havrenek. Dette ble gjort i Roscommon hvor de hevdet at trettendedagen, den gamle juledagen, var større enn selve juledagen (Frazer, ix, side 321).

De satte tretten lys i neket, tolv mindre og ett større i midten og tilskrev dem apostlene ved det siste måltid, men dette skjer til jul og ikke til påske. Tretten talglys navngitt etter hvert familiemedlem (eller slektninger for å oppnå riktig antall) ble plassert i kukaker og brent for å avgjøre levetiden for hver av dem (ix, side 322).

Lysenes opprinnelse

Bruken av lys går tilbake til den gamle arianske religionen som brukte dem i juleseremonien (Yule) for å jage bort gudene for torden og storm (Frazer, x, side 264 (note 4) samt side 265). De ble tent og bundet til det hellige eiketreet (ibid., ii, 327).

I enkelte områder (Rutenia og Europa generelt) ble de brukt av tyver og ranere for å fremkalle søvn hos ofrene (Frazer, i, side 148–149), og i dette tilfellet ble de fremstilt av talg fra mennesker (ibid., i, side 236). Deler av den menneskelige anatomien ble også brukt til lys, og ben fra mennesker ble fylt med talg fra fettet til personer som var blitt hengt (ibid., side 149). Av og til ble det fremstilt lys av fingrene til nyfødte barn, eller fortrinnsvis ufødte barn. Så sent som på sekstenhundretallet i Europa hendte det at ranere drepte gravide kvinner for å kunne ta ut slike lys fra den dreptes livmor (ibid.).

Det ble brent lys for å holde hekser borte. Lysene gjorde sitt inntog i kristendommen gjennom den katolske eller ortodokse kirken (jf. Frazer, ibid., i, side 13).

Den eldgamle arianske tradisjonen fortsatte blant germanerne som tente ny ild fra et bål til Easter (den hedenske påske, ovs. anm.), og sendte ut fakler for å tenne ny ild ved hvert hjem for å jage bort gudene for torden og storm. Denne skikken ble innført i katolisismen som påskelyset. Dette ene, store lyset ble tent lørdagskvelden før påskesøndagen, og deretter ble alle kirkens lys tent med det. Dette fortsatte året gjennom frem til neste påske, da et enkelt lys igjen ble tent.

Skikken med å tenne lys ser ut til å finne sted kvelden før solens dag, som en del av det gamle soldyrkingssystemet.

I templet brant man røkelse. Det ble ikke tent lys, bortsett fra som Menorah.

Denne tradisjonen med å brenne lys lignet på den som fantes i Saturnalia. Vi vet fra Baruks bok 6:19 ff at skikken med å tenne lys foran avgudsbilder overtrukket med edle metaller var en babylonsk skikk. Skikken med å tenne mange lys kom trolig til jødedommen fra det babylonske systemet. Vi vil gå mer detaljert inn på dette i avsnittet om Easter (påsken, ovs. anm.).

Menorah var sjuarmet og etter Guds befaling plassert i templet. I Salomos tempel var det ti bord med sju lys som symboliserte Elohims råd, hvorav Sanhedrin var en kopi. De ni armene er tillagt en mystisk symbolikk. Det finnes ingen bibelsk hjemmel for dem.

Været

Det ble hevdet at været i de tolv juledagene avgjorde hvordan været skulle bli i det kommende året. Grunnlaget ser ut til å være en slags gammel zodiakal inndeling av de tolv dagene til fire kvadranter med tre dager pr. kvadrant. Dette ble gjort på de britiske øyene, og det strakte seg gjennom Tyskland og Østerrike inn i Vest-Europa.

På grunnlag av været på hver av de tolv dagene var det mulig å forutse været for årets kommende måneder i rekkefølge. Det ble ansett for å være helt korrekt og gjaldt også for selve den tolvte dagen (trettendedagen, ovs. anm.), da været for hver time på dagen skulle forutsi været for tilsvarende måned. Dagene var således et spådomssystem for det kommende året med hensyn til jordbruket.

I Schwaben ble disse dagene kalt de tolv skjebnedagene. Man kom frem til en mer nøyaktig spådom ved å lage tolv sirkler som ble delt inn i fire kvadranter. Hver kvadrant representerte en fjerdedels måned. Disse ble tegnet opp på papir og hengt opp over døren. Ettersom dagene gikk fra jul til trettendedagen, ble hver fjerdedels dag skravert, og været for hver fjerdedels måned ble fastslått. I Sveits, Tyskland og Østerrike ble dette gjennomført med en viss variasjon. Til jul, på nyttårsaften eller på en annen av de tolv dagene delte man en løk i to, skrelte av tolv lag som hvert ble strødd med en klype salt. Ut fra den fuktigheten som var igjen i dem neste morgen, var det mulig å forutsi været for det kommende årets måneder.

Dette begrenset seg ikke til de germanske stammene eller teutonerne – denne skikken eksisterte også blant kelterne i Bretagne og i Skottland.

I Bocage i Normandie ble temperaturen for det kommende året spådd på grunnlag av de tolv dagene. Dette ble ansett for å være mer nøyaktig enn spådommene i Double-Liégois. I Cournoille i Bretagne ble dagene satt til å være fra jul til trettendedagen – de siste seks dagene i desember og de første seks dagene i januar. I andre deler av Bretagne og i Skottland ble det fastsatt tolv dager fra 1. januar. I Bretagne var de kjent som gour-deziou eller mannlige dager. Den korrekte betydningen sies å være de ekstra dagene eller tilleggsdagene. Dette konseptet bringer oss tilbake til et annet gammelt konsept om kalenderen og årets fem overskytende dager.

Skottene fastslår været for det kommende året ut fra sin almanakk, fra siste dag i desember eller første dag i januar (avhengig av sted), basert på været for julens tolv dager. Således fastslås januarværet av været 31. desember og så videre, som en ufeilbarlig regel.

I likhet med visse steder i Frankrike, var kelterne i Skottland av forskjellig oppfatning når det gjaldt dagenes begynnelse, enten til jul, 1. januar eller 31. desember. Frazer anser dette som en viktig indikator på opprinnelsen til troen (ibid., ix, side 24).

Denne forestillingen er svært gammel, og man finner den igjen hos arierne fra den vediske epoken i India. Dette var mange århundrer forut for Kristus.

                De ser også ut til å ha tillagt visse midtvintersdager hellige egenskaper; som en tid da de tre Ribhu eller      årstidenes ånder hviler ut etter sitt arbeid i solgudens hjem. Disse tolv hviledagene kalte de ”et bilde på     eller en kopi av året” (Frazer, ix, side 324–325).

Frazer følger A. Weber når det gjelder denne forklaringen på de felles oppfatningene mellom øst og vest (jf. fotnote 3 til ix, side 325).

Dette systemet var følgelig et eldgammelt system fra arierne som kom fra steppene og invaderte og erobret India ved bruk av jernalderredskaper og temte hester ca. år 1000 f.Kr.

Slektningene deres brakte samme høytid vestover og inn i Europa. Disse bevegelsene er en del av spredningen av mysteriene fra det gamle babylonske systemet som fant sin vei til de nomadiske sjamanene. Denne religionen var animisme.

Gamle kalendersystemer

Inndelingen av de tolv dagene kom fra den gamle arianske kalenderen som var inndelt i henhold til månens faser og ikke solens. De ulike indoeuropeiske språkene bruker ordet måne som grunnlag for ordet måned.

Antall dager i måneden veksler mellom tjueni og tretti annenhver måned. Når man ganger femtini med seks, blir dette året nesten tolv dager (elleve og en kvart dag) kortere enn det virkelige solåret.

Dette ser ut til å ha vært et innskudd for å justere måneåret etter solåret, noe som var en forvrengning av det riktige innskuddssystemet som ble tatt i bruk av hebreerne, assyrisk-babylonerne og gresk-romerne. Det virker således som en forvrengning av soldyrkingen fra de tidligste tidene med vandringer fra stammene i Midtøsten. De keltiske hettittene, som var de første til å dra inn i Europa, tok systemet med seg, men innføringen av det forvansket den følgende koloniseringen fra de assyriske vandringene og bevegelsene til de partiske og gotiske hordene.

Vi har nå fått langt bedre kjennskap til kalendersystemet som var i bruk i Europa og systemet med vintersolverv som ble brukt i Europa og Storbritannia. Sirklene ble laget for at man nøyaktig skulle kunne fastslå vintersolverv på midtvinterdagen.

De tolv dagene var atskilt fra de fem dagene, og det ser ut til at de har blitt lagt til eller kombinert på ulike måter i de ulike områdene.

Det kan synes som om de fem ekstra dagene som gav året 365 dager – utover de 360 dagene som ble ansett som det normale året – er en meget gammel tro og et system for innskudd av dager som folk helt fra Yucatan og til Egypt betraktet som meningsløse for religiøse og samfunnsmessige sysler, og de gjorde dermed ingenting disse dagene. Dette kan også ha utgjort et visst grunnlag for skikkene. Tekstene i pyramidene nevner uttrykkelig de fem dagene utover året som bestod av tolv måneder med tretti dager hver (ibid., side 340). Aztekerne og det amerikanske systemet har derimot atten måneder à tjue dager, og fulgte således ikke noen månesystem. På grunn av sin matematiske betydning og verdi for kalenderinndelingen ble de fem dagene ansett som meningsløse siden de ikke egnet seg til annet enn lediggang og generell irritasjon for befolkningen. Dette hadde ingen forbindelse med det hebraiske profetiske året med tolv måneder à 30 dager som symboliserer en idealisering av de virkelige bevegelsene i den sanne interkalendariske nittenårssyklusen. Denne religiøse symbolikken og strukturen er beskrevet i Bibelen.

Sekvensen på fem dager var relatert til kalenderen som var i bruk hos dem som fulgte solens system eller dyrket solen. De tolv dagene var en justering av måneåret til solåret, noe man kan forvente å finne i det eldre måne-sol-morgenstjernesystemet som var vanlig på tiden for utvandringen (Exodus (se studieskriftet Gullkalven [222]).

Solguden

25. desember ble også forbundet med Mithras, siden han var solguden.

Den katolske liturgen Mario Righetti (i tillegg til Duchesne samt Cullman) hevdet at:

                Etter freden ved kirken i Rom, for å skape aksept for troen blant de hedenske massene, fant man det             beleilig (sic) å innstifte 25. desember som høytid for Kristi jordiske fødsel. Dette for å avlede dem            fra den hedenske høytiden som ble feiret samme dag til ære for den ”uovervinnelige solen” Mithras,       seierherre over mørket (fotnote 74, II, side 67, sitat også i Bacchiocchi, From Sabbath to Sunday,                 Pontificial Gregorian University Press, Roma 1977, side 260).

Således var Mithras guden for høytiden ved vintersolverv 25. desember, en umiddelbar videreføring av Saturnalia. Med denne guddommen ser vi at søndagsdyrkingen begynte å ta form i Rom.

Dedikasjonen til Mithra var som Soli invicto Mithrae eller den uovervinnelige solenden ubeseirede solen som Frazer kaller den (side 304). Det vises også til ham som Sol Invictus Elagabal i den offentlige formen av religionen.

Betegnelsen Far var en rang som ble benyttet av Mithras prester. Den er forbudt for kristne (Matt. 23:9). Den kom inn i kristendommen via mysteriekultene.

Det som egentlig skjedde, var at de opprinnelige kalenderne for det romerske systemet innledet uken lørdag og var i bruk de første årene av Augustus’ styre (år 27 f.Kr. til år 14 e.Kr.), etter oppdagelsen av Nola-kalenderen (jf. A. Degrassi, fotnote 26, side 104; jf. Bacchiocchi, ibid., side 244). Denne strukturen ser ut til å være beslektet med Mithrassystemet (som vi kjenner fra den epikureiske Celsus (ca. år 140–180 e.Kr.)) hvor solen innehadde øverste trinn i oppstigningen gjennom de sju portene på den mithraiske stigen fra Saturn til solen. Dette er klassisk sjamanisme og utøves i animistisk religion verden over. I Origenes’ Contra Celsum, 6, 21–22, ser vi at Celsus lister opp planetene i omvendt rekkefølge, noe som gjør det mulig for solen å innta den viktige, sjuende posisjonen.

Vi ser senere at dette systemet utvikler seg til den åttende dagens symbolikk i det romerske systemet der uken begynner på Saturns dag eller lørdag (Saturday på engelsk, ovs. anm.) og slutter på solens dag eller søndag, som alltid var en hviledag. Den planetariske uken var heller ikke i henhold til planetenes godkjente rekkefølge, og menneskene kunne ikke forklare forskjellen (jf. Plutark Complete Works, III, side 230; jf. Bacchiocchi, ibid., side 246).

Man ser også forskjellen når man sammenligner med ziggurat i det babylonske systemet og de sju nivåene hvor man der kan stige opp til måneguden (jf. studieskriftet Gullkalven [222]).

Uttalelsen fra Tertullian (Ad Nationes, 1, 13, ANF, III, side 123) tar sikte på å bestride anklagene om søndagsdyrking. Tertullian innrømmer at kristne på den tiden hadde begynt å be bønner mot øst og gjort søndagen til en høytidsdag. Han plasserer det direkte ansvaret for dyrkingen av søndag fremfor sabbat hos de soldyrkende kultene, og sier at de valgte sin foretrukne dag fremfor den foregående ukedagen (her sabbat eller lørdag) (jf. Bacchiocchi, side 248–249). På den tiden brukte de imidlertid begge disse dagene til tilbedelse.

Bønner til solen i øst

Tilsynelatende oppstod bønnene mot øst som bønner mot Jerusalem, som Irenaeus omtaler som en av ebionittenes skikker (Adv. Her., 1, 26, ANF, I, side 352). På Klemens av Alexandria og Origenes’ tid ser vi en orientering mot lysets kilde som fordriver mørket, til tross for at Klemens fortsatt nevner de gamle templene (Stromateis, 7, 7, 43, GCS, 3, 32; jf. Bacchiocchi, side 255).

Bacchiocchi slår fast at forbindelsen mellom den kristne søndagen og den hedenske ærbødigheten overfor solens dag ikke ble tydelig før Eusebius’ tid (ca. år 260–340 e.Kr.). Til tross for at tidligere skribenter forbandt ham med det sanne lyset og rettferdighetens sol, ble det ikke gjort noen bevisste forsøk før Eusebius på å rettferdiggjøre dyrkingen av søndag ved hjelp av symbolikken for solens dag (ibid., side 261).

Denne prosessen trådte inn i kristendommen via den tidligere desemberfestivalen, som opprinnelig stammet fra dyrkingen av Saturn og Opis i Saturnalia, og dens forbindelse med Den himmelske jomfru eller Modergudinnen og hennes nyfødte barn.

Evangeliene sier ingenting om dagen for Kristi fødsel, og den tidlige kirken feiret den ikke.

Skikken med å feire Kristi fødsel oppstod i Egypt som en utvikling av kulten rundt Modergudinnen der, og de kristne i Egypt feiret denne dagen 6. januar. I det fjerde århundret var den blitt alminnelig etablert i Østen (Frazer, v, side 304). Den vestlige kirken hadde aldri anerkjent 6. januar som den sanne datoen, og med tiden ble denne beslutningen akseptert av den østlige kirken. I Antiokia ble ikke denne endringen innført før ca. år 375 e.Kr. (Frazer, ibid.).

Opprinnelsen til denne skikken er tydelig nedtegnet av de syriske kristne, ifølge Frazer, som også siterer Credner, Momsen samt Usener (v, side 304–305).

                Årsaken til at kirkefedrene flyttet feiringen fra sjette januar til tjuefemte desember var denne: Det var en      skikk blant hedningene å feire solens fødselsdag tjuefemte desember; da tente de lys som et symbol på    festlighetene. I denne hyllesten og feiringen deltok også de kristne. Når kirkens lærde således    fornemmet at de kristne hadde en forkjærlighet for denne høytiden, rådførte de seg med hverandre og                 besluttet at den sanne fødselen skulle feires på den dagen, og at trettendedagsfeiringen skulle finne sted   6. januar. Følgelig, i tråd med denne tradisjonen, har man beholdt skikken med å tenne lys fram til 6.          januar.

Slik førte Saturnalia frem til vintersolverv da man gav presanger til barna fra 23. desember, eller som nå på julaften, 24. desember, ifølge den gregorianske kalenderen. Ritene knyttet til vintersolverv overtok siden for den opprinnelige Saturnalia, men perioden ble deretter forlenget fra tre til sju dager som ble lagt til de tolv dagene.

Når vi teller fem dager fra 25. desember, kommer vi til 31. desember, og herfra begynte noen av kelterne og germanerne tellingen. Tilføyelsen av St. Stefans dag (eller Boxing Day i engelskspråklige land) bringer femdagersperioden fra 27. desember og frem til 1. januar.

Det hedenske opphavet til julen fremkommer også tydelig hos Augustin, når han forlanger av brødrene sine at de ikke skal feire denne høytidsdagen slik hedningene gjør, til ære for solen, men derimot til ære for Ham som skapte solen (Augustin Serm., cxc, 1; i Migne Patriologia Latina, xxxviii, 1007). Leo, som ble kalt den Store, tok til motmæle mot den moralsk forkastelige forestillingen om at julen var hellig på grunn av solens fødsel og ikke på grunn av Kristi fødsel (Frazer, ibid.; jf. Leo the Great Serm., xxii (al xii) 6 og Migne, liv, 198).

På den tiden var det imidlertid en håpløs sak. Hele systemet var endemisk med kristendommen og Modergudinnens kult var rotfestet.

Frazer sier:

                Det synes som om den kristne kirken valgte å feire fødselsdagen til sin grunnlegger den tjuefemte                desember for å kunne overføre hedningenes hengivenhet fra solen til ham som kalles Rettferdighetens               sol (side 305).

Det ble fremført en teori av en viss Mgr. Duchesne om at 25. desember vokste frem fra konformiteten med vårjevndøgn 25. mars, og at dette var dagen da Kristus døde, samt den dagen hans mor ble befruktet. Her graver man en enda dypere grav ettersom 25. mars i Afrika og andre steder opprinnelig ble ansett som dagen for korsfestelsen. Det var imidlertid på en søndag det eneste året 14. Nisan kunne ha inntruffet 25. mars. Det ødelegger således for den teorien. Dessuten forbindes 25. mars med høytiden for guden Attis, som Frazer har notert i sin fotnote til side 305. Vi skal se nærmere på dette i avsnittene under.

Geiten og bjørnen

I løpet av de tolv dagene ser vi også gjøglere som spiller rollene som geiten og bjørnen.

I det skotske høylandet og på St. Kilda – helt frem til andre halvdel av 1700-tallet – skulle en gjeter svøpe seg i et skinn på nyttårsaften. De unge møtte fram, og med stokker slo de på skinnet som en tromme og gikk fra hus til hus. Den som hadde skinnet på seg, sprang tre ganger rundt deseil, det vil si måten solen roterer på (medsols, ovs. anm.). Han ble forfulgt av folkemassen som ropte følgende på gælisk:

                La oss brøle høyere og høyere og la oss slå skinnet (Frazer, viii, s. 323).

De gikk fra hus til hus og gjentok versene. Når de kom inn, påkalte de velsignelser over huset og buskapen, stein og tømmer, velstand og helse. En del av skinnet ble deretter brent og holdt under nesen til alle som bodde i huset og husdyrene deres for å beskytte mot sykdom og ulykker i det kommende året.

Årets siste dag kalles Hogmanay.

Etter at rimene var blitt fremsagt og Rann Calluin eller julerimet var blitt gjentatt, ble hver og en fra opptoget invitert inn. Den vanligste tingen som ble brent i stedet for remsen med skinn var en Casein-uchd laget av en remse fra brystet til en sau (eller hjort eller geit) som ble tvunnet rundt spissen av en shintykølle (shinty er et hockeylignende spill med køller, ovs. anm.). Den ble svidd i ilden og brakt tre ganger rundt i familien og til samtliges neser. Det ble ikke inntatt drikke før seremonien var avsluttet. Formålet var å beskytte husstanden mot hekseri og sykdommer.

På Isle of Man brukte man en fjær fra en gjerdesmett (viii, side 324).

Denne skikken ser ut til å være beslektet med en eldre skikk som inkluderte menneskeoffer. Frazer noterer at Khond slaktet et menneskelig offer som en guddom og tok ham med seg fra hus til hus. Alle tok en relikvie fra hans hellige kropp (jf. i, side 264 ff). Kuskinnet erstattet uten tvil dette offeret. Nattverden erstattet gudens kropp og blod.

Mens disse skikkene muligens ikke hadde noen forbindelse med jordbruk, hadde den lignende skikken vedrørende plogmandag (første mandag etter trettendedagen, ovs. anm.) en slik forbindelse, og de opptogene man ser i Europa med mennesker utkledd som dyr, identifiserer seg trolig med ”kornånden”. De kan ha tilknytning til Gilyakprosesjonen for bjørnen og den indiske slangeprosesjonen (ibid.).

Ofte i disse opptogene (som på siste dag av karnevalet i Böhmen) var en mann bundet med ertestrå og halmrep (Frazer, ibid.). Dette går tilbake til wiccamannen (trollmann, hedensk magiker, ovs. anm.) i gamle dagers Britannia.

Disse jordbrukshøytidene ble forbundet både med vintersolverv og vårjevndøgn – begge gav bud om tilbakekomsten av vekst og varme og liv som solens kraft og naturens sommer.

Den bøhmiske mannen går under navnet fastelavns- eller karnevalsbjørnen (Fastnachtsbär) (carne = kjøtt, val = farvel, det vil si karneval = faste, ovs. anm.).

Etter at han har danset ved hvert hus med jentene og tjenestepikene og husmoren selv, trekker alle seg tilbake til ølstuen:

                For ved fastelavn, og spesielt på fetetirsdag, må alle danse for at linet, grønnsakene og kornet skal vokse   og trives (Frazer, viii, side 326).

Halmstråene fra bjørnen legges i redene til høner og gjess. Bjørnen representerer fruktbarheten ånd. Formålet med dansen er å gi fruktbarhet til både husdyr og grøde.

I deler av Böhmen kalles denne personen ikke for en bjørn, men derimot en havregeit.

I det prøyssiske Litauen vikles en mann inn i ertestrå på trettendedagen for å representere bjørnen, og en annen med havrestrå for å representere geiten.

I Marburg i Steiermark (Østerrike, ovs. anm.) opptrer man både som ulv og bjørn (Frazer, ibid.).

Mannen som slo det siste slaget ved treskingen kalles ulven. Han beholder navnet Ulv frem til jul, da han svøpes i et geiteskinn og føres fra hus til hus som en ertekledd bjørn, bundet til enden av et tau. Geitedrakten karakteriserer ham og ser ut til å være forbundet med symbolene for geiten og bjørnen i dette urgamle ritualet for kornånden.

I Skandinavia fremstilles kornånden vanligvis som en geit (ibid.). I Sverige – hvor den føres rundt med horn på hodet – symboliserer den julegeiten. I deler av Sverige later man som om man slakter geiten, som deretter vender tilbake til livet (ibid., side 327). De to mennene som slakter den, synger vers som handler om forskjellige kapper i ulike farger, røde, blå, hvite og gule, som de legger på geiten.

Etter kveldsmaten på julekvelden danset folk ”engledansen” for å forsikre seg om en god avling. Julehalm, enten av hvete eller rug, ble bundet slik at det lignet på en geit (julebukk, ovs. anm.) og ble kastet blant de dansende mens de ropte ”fang julegeiten”. I Dalarna i Sverige kalles den ”juleværen”).

I Danmark og Sverige er det vanlig å bake kaker av fint mel formet som geiter, bukker og villsvin (Frazer, ibid., side 328). De lages ofte av det siste knippet fra innhøstingen og beholdes frem til tiden for såing, da den delvis blandes med såkornet og delvis spises av folket og oksene som drar plogen i håp om å sikre en god avling. Likhetene mellom skikkene fra de britiske øyene til det europeiske fastlandet, Skandinavia og Østen bekrefter uten tvil den eldgamle tradisjonen med å blidgjøre kornånden og de gamle gudene. Fremtoningen som gjeldvær eller villsvin er også av gammel dato og har stor utbredelse.

I Wettlesy, Cambridgeshire, fikk professor Moore Smith fra Sheffield University oppleve feiringen av halmbjørnen i januar 1909 (se brev av 13. januar 1909, jf. Frazer, viii, side 329), og markeringen var den samme som hadde funnet sted i århundrer dagen etter den såkalte plogmandagen.

Plogmandagen er første mandag etter trettendedagen. Det er hevet over enhver tvil at vi her har å gjøre med eldgamle høytider som er beregnet på å blidgjøre de gamle jordbruksgudene i rekken av midtvintershøytider som strekker seg fra Saturnalia til solvervets høydepunkt og deretter til de tolv dagene i den såkalte julen (her Christmas i Cox’ tekst, Christ = Kristus, mas = messe, dvs. messe for Kristi fødsel; det norske ordet jul stammer direkte fra det hedenske Yule, ovs. anm.), videre til ploghøytiden med plogmandag og deretter til fetetirsdag.

I gamle tider ser høytidene ut til å ha vært forbundet med menneskelige offer – kanskje i hvert av de tre aspektene, eller kanskje som enkeltstående høytider.

Plogmandag i England var vanligvis forbundet med en samling menneskelige trekkdyr, hvorav en var forkledd som en gammel kone kalt Bessy. De gikk rundt og hoppet og danset på en oppsiktsvekkende måte, antakelig for å få kornet til å vokse like høyt som de hoppet. Dette lignet på skikken med halmbjørner og julegeiter på kontinentet samt andre steder i Storbritannia.

Man finner igjen de samme skikkene i Trakia og Bulgaria på samme dag, altså mandagen den siste uken av karnevalet. En danser (Kuker) er en mann utkledd i geiteskinn. En annen danser (Kukerica), utkledd i underskjørt som den gamle kvinnen eller baba, har fått ansiktet svertet.

Bjørnene fremstilles av hunder svøpt i bjørneskinn. En ”narrerett” utgjøres av en konge og en dommer og andre embetsmenn. Forstillingene med Kuker og Kukerica er viltre og lystige.

Når det går mot kveld, spennes to mennesker for en plog og Kuker pløyer noen furer og sår litt korn. Deretter tar han av seg forkledningen og får lønn for strevet.

Folket tror at den personen som spiller Kuker, begår en dødelig synd, og prestene forsøker også forgjeves å avskaffe disse skikkene. Kuker i Losengradområdet har en kake med penger i som deles ut blant de tilstedeværende. Hvis en bonde får mynten, blir avlingen god; hvis en gjeter får den, kommer flokken til å trives. Kuker pløyer også marken symbolsk og gjør bølgende bevegelser frem og tilbake for å etterligne bølgende korn. Mannen med mynten bindes og dras etter føttene gjennom åkeren for å fremskynde markens fruktbarhet. Denne loddtrekningen minner om Saturnalia-offeret som er omtalt tidligere.

I Bulgaria spiller Den gamle kvinnen eller Moren hovedrollen i høytiden, og den innehas av en mann i kvinneklær. Kuker og Kukerica er underordnet ”Den gamle kvinnen”. De bærer fantastiske masker med menneskeansikter med dyrehorn eller fuglehoder og skinn med et belte laget av barken fra en lind. På ryggen har de en pukkel laget av filler. Denne høytiden finner sted den siste mandagen under karnevalet, og kalles Ostemandagen. Ikke desto mindre har den forbindelse med plogfestivalen.

Det samme ritualet som i Vest-Europa forbindes med å gå rundt i huset samt velsignelsen som gis av ”den gamle kvinnen”, er det som opptar folk mest. Plutselige angrep fra maskerte mennesker fra en annen landsby betraktes som en trussel, samt at fruktbarheten da blir trukket bort fra landsbyen. Slike angrep må man forsvare seg mot.

Likheten mellom Den gamle kvinnen med svertet ansikt og det svarte ansiktet til Demeter med sine to hjelperne Pluto og Persefone ligger trolig bak opprinnelsen til skikken med de tre kongene, hvor den svarte Melkior representerte Demeter.

Høytiden for Befana i Rom natten før trettendedagen er klart og tydelig beslektet med høytiden for Demeter. Betegnelsen Befana er tydeligvis en forvrengning av Epiphany (det engelske navnet på trettendedagen, som er en høytid som holdes til minne om de tre vise menns besøk hos den nyfødte Jesus Kristus, ovs. anm.). Hun er åpenbart en gammel heks, og det bråket som er vanlig ved denne festivalen er tydelig forbundet med den eldgamle skikken med å frigjøre et område fra ond påvirkning (se også nedenfor). De samme seremoniene som involverte Befana, fantes og finnes fortsatt i det toskanske Romagna og andre steder i Italia (Frazer, ix, side 167).

Frazer ser – i den bulgarske gamle kvinnen og det trakiske systemet – ganske riktig en referanse til kornets modergudinne Demeter, som i skikkelse av en gammel kvinne brakte velsignelser til Celeus’ – konge av Eleusis – hus, samt gjenopprettet den tapte fruktbarheten til de eleusinske markene som lå brakk. Kuker og Kukerica, de mannlige og kvinnelige gjøglerne, representerte Pluto og Persefone. Disse ritualene er ennå i behold både i øst og vest, og er blant de eldste religiøse høytidene som finnes (Frazer, viii, side 334–335). Vi befinner oss således midt i de eleusinske mysteriekultene og er knyttet til andre mysteriekulter fra gammel tid: Apollokulten i det tidlige Europa, Dionysius, samt jordbrukssymboler i kulten for dyrkingen av solguden. Kultene som slaktet okser er dermed involvert, og vi ser ut fra tradisjonen med dyr som ble ofret av grekerne i Magnesia i begynnelsen av såingen, at vi har en felles forestilling om høytiden. Zeus er Demeters partner, og sluttresultatet er slaktingen av okser til Zeus i den måneden som tilsvarer mai.

Juleved, kristtorn og eføy, misteltein

Sommer- og vintersolverv ble betraktet som årets store vendepunkter. Det ble tent bål ved begge solvervene. Midtsommerbålene ble tent i det fri, og de unge hoppet over bålene. Denne skikken fant man hos kelterne i Irland, Britannia og Gallia, men også blant nordafrikanerne i Marokko og Atlasfjellene. Skikkene deres er mye eldre enn islam, som de også bekjenner seg til. Hedningenes skikk med å tenne bål i eldre tider skjedde på første mai og på allehelgensdag (1. november). Den asymmetriske karakteren til disse høytidene i forhold til solvervene bør man merke seg. Høytiden Walpurgis (Valborgsmesse på norsk) som falt på siste dag i april, og som gikk forut for 1. mai, var høytiden for heksebrenning. Denne type høytid er også forbundet med de tolv dagene mellom juledagen 25. desember og trettendedagen 6. januar. Disse nettene ble det tent bål av furukvae for å drive heksene bort fra bondegårdene. Dette var ”den rette tiden for utdriving av mørkets krefter”. Julaften og nyttårsaften ble det avfyrt skudd over markene, og folk viklet halm rundt frukttrærne for å hindre at onde krefter skulle skade dem.

I Biggar i Lancashire i Storbritannia er nyttårsaften den tradisjonelle dagen for disse bålene, som har blitt tent i uminnelige tider.

I 1644 ble ni hekser av kjøtt og blod brent i Leith Links i Skottland (Frazer, ix, side 165).

Det ble også tent bål på høsten, men de var ikke like viktige. Høytiden for jomfruens fødsel 8. september hørte tradisjonelt sammen med bråk og voldsomheter som ble forbundet med Befana i Rom og som tradisjonelt medførte drap og snikmord. Da prof. Housman overvar høytiden på Capri i 1897, noterte han at det var noen flere enn det vanlige antallet på åtte-ti personer som ble myrdet (Frazer, x, side 221).

I henhold til tradisjonen tennes det også bål ved vintersolverv 25. desember. Det som skiller bålene ved midtsommer og midtvinter er at midtvintersbålene tennes innendørs og utgjør en del av ritualet for påkallingen av solguden til hans plass som overhøyhet i himmelen. Midtvintersbålene utviklet en mer beskyttet eller familieaktig stemning.

Det har kanskje en betydning at julefeiringen (Yule eller Christmas) på Shetlandsøyene begynte sju dager før jul og sluttet ved Antinmas, altså den tjuefjerde dagen etter jul.

På Shetlandsøyene ble denne høytiden kalt Yule. Sju dager før jul ble alvene, som kalles Trows av innbyggerne på Shetland, sluppet fri fra sine hjem nede i jorden og de kunne oppholde seg over jorden hvis de ønsket det. Dette er trolig opprinnelsen til alvesymbolikken om og med Santa Claus (julenissen, ovs. anm.). Denne markeringen ser ut til å være beslektet med vanstyret fra de sju dagene i Saturnalia som førte frem til 25. desember.

De viktigste ritualene ved Yule var signingen, noe som måtte utføres riktig for at man kunne ha å gjøre med gråfolket, som alvene kaltes.

De moderne mytene fra USA om grå, utenomjordiske vesener er ikke annet enn en videreføring av alvene ved Yule.

På høytidens siste dag, den tjuefjerde dagen etter jul, som kalles up-helly-a eller Uphalliday på Shetland, ble alle dørene åpnet og en utstrakt pantomimisk jakt fant sted for å bli kvitt de ondskapsfulle alvene. Folk leste fromt i Bibelen og viste demonstrativt frem jern, ”for det er velkjent at alver ikke tåler synet av jern”. Spedbarna ble omhyggelig passet på og ble signet av lærde, vise kvinner. Her er uten tvil symbolet på det onde øye trukket inn som en gammel skikk (jf. også studieskriftet Korset: Dets opprinnelse og betydning (039)).

Ved daggry etter den tjuefjerde dagen forsvant Trow eller gråfolket, og julen (Yule) var over.

Skikken med å bannlyse onde krefter og hekser på en natt spesielt avsatt til dette formålet i perioden for vintersolverv og høytidene kan spores tilbake til Rom og Calabria i sør, og så langt nord som til Shetland. Skikken strekker seg også fra Irland til steppene (Øst-Europa til Sentral-Asia, ovs. anm.), og ned til Afrika.

Vedtreet

Vi vet at germanerne brente julevedtreet (Yule log) som allerede på 1000-tallet var en gammel skikk. I 1184 nedtegner prosten i Ahlen i Münsterland skikken med å ta et tre for å tenne høytidsilden ved Herrens fødsel (Frazer, x, side 247). Dette finner man også igjen i gamle tiders Britannia, og skikken var lik teutonernes og tydeligvis kelternes skikker. John Brand siteres av Frazer som sa at Yule-kubben tilsvarer midtsommerbålene, men at markeringen holdes innendørs på grunn av kulden ved vintersolverv (ibid., note 2). Dette var ikke noe annet enn den feilaktige tilskrivingen av 25. desember til solverv, som var satt av til dyrkingen av solen (Frazer, x, side 246). Tenningen av ilden fant sted for å hjelpe solen med å tenne sin sluknende lampe på ny, og hele systemet med ild og lys fremfor den Himmelske jomfru ved fødselen er basert på den eldgamle dyrkingen av Modergudinnen og hennes nyfødte barn, solen. Lampene hjelper til med å tenne den himmelske ilden for solen, og dette er den grunnleggende ideen bak flammene og deres bruk innen zoroastrianismen.

Julevedtreet var også i bruk blant europeiske grupper, og ble lagt på ilden for å avverge torden og storm. Det er en tydelig forbindelse mellom teutonernes gamle guder for torden og storm og været og julevedtreet ved (vinter)solverv.

Misteltein

Mistelteinen var hellig i druidenes religion. Druidene, som kom via Egypt som vismenn, ble opptatt av irene i Spania blant gadelianerne før skotsk-irene drog til Irland. Derfra spredte de seg til Britannia og Europa (MacGeohagen The History of Ireland, Sadlier, NY, side 42; jf. Frazer, ii, side 358, 362; ix, side 76 ff, 301).

Ifølge Plinius (Natural History, xvi, side 249–251) stammer ordet druid fra det greske ordet for eik som er drus. Det er imidlertid det samme eller lignende på keltisk, hvor det er daur. Druidene er således eikens prester. Kulten deres er dermed eldgammel og forbundet med eikelundene. Andre forskere foretrekker å avlede navnet fra stammen til ordet som betyr kunnskap eller visdom – følgelig var de trollmenn eller magikere. Dette fremkommer også av tittelen Magi (vismann, ovs. anm.) som de innehadde (jf. Frazer, xi, side 76–77, note 1 til side 76).

Druidenes kalendersyklus var på tretti år, og det ser ut til å være et slektskap mellom deres og boetiernes dyrking, ettersom begge dyrket eller påkalte eiken. Således kan begge ha hatt en ariansk forbindelse. Den boetiske syklusen, under høytiden for den store Daedala, var på seksti år og ikke tretti. Dette kan ha en sammenheng med den arianske skikken som følges blant inderne vedrørende den sekstiårige syklusen som er grunnlagt på den stjernebaserte syklusen til Jupiter.

Mistelteinen ble skåret med en gullsigd den første eller sjette dagen i måneden (Frazer, xi, side 77-78). Den ble ansett for å gi fruktbarhet. Man hevdet den falt ned fra himmelen og kalte den for den som helbreder alt (Fraser , xi, side 77–79, 82). To hvite okser ble ofret ved skjæringen den sjette dagen til dette formålet. Presten var kledd i en hvit kappe. Italikerne skar på den første dagen i måneden og druidene på den sjette dagen. Denne forskjellen kan trolig forklares med begynnelsen på den månebaserte kalenderen i begge systemene. Ingen av dem skar mistelteinen med et redskap av jern. Den kunne ikke berøre marken, og ble derfor fanget opp i et hvitt tøystykke.

Dersom vi godtar Plinuis’ forklaring, trodde italikerne at mistelteinen som vokste på eik hadde lignende egenskaper. Således var det en likhet i troen mellom begge systemene.

Vi er altså tilbake til fruktbarhetssystemet fra Saturnalia og helbredelsen fra mysteriene og Apollo, men i en gammel form, felles med arianerne før år 1000 f.Kr.

Dette systemet var så gammelt at det til og med var felles med det hos Ainu-folket i Japan, som også holdt det hellig. De bruker imidlertid misteltein skåret fra piletre, siden det treet er hellig for dem. De er enig både med druidene (angående helbredende egenskaper) og italikerne (angående kvinnens fruktbarhet) i sin tro (Frazer, xi, side 79).

Denne troen strekker seg til de innfødte på øya Mabuig i Torresstredet (ibid.). Den felles troen finner man også igjen i Afrika, blant Walos-folket i Senegambia (ibid.).

Dyrkingen av mistelteinen som et middel som helbreder alt, har man oppdaget både blant sveitsiske bønder og svensker (ibid., side 82). Det ble hevdet at den nordiske guden Balder ble drept med en misteltein, og Frazer gir en utførlig redegjørelse for dette i sitt verk.

Misteltein ble brukt som et legemiddel mot epilepsi generelt, og av anerkjente medisinske fagfolk i Storbritannia og Holland så sent som på 1700-tallet (ibid., side 83, notert av Ray i UK i år 1700, Boerhave i Holland i 1720, og hans elev Van Swieten i 1745).

Mistelteinen ble ansett for å beskytte mot lyn og brann, og derfor ble den også forbundet med Yule-systemet (Frazer, xi, side 85).

Den ble vanligvis brukt ved midtsommerbålene, og på denne tiden var den forbundet med guden Balders død. Det ser ut som om virkelige menneskeofringer har funnet sted på denne tiden i Danmark, Norge og Sverige (Frazer, xi, side 87). Skikken med å kaste offeret som ble utpekt ved loddtrekning inn i Beltane-bålet og Den grønne ulven av midtsommerbålene ble forbundet med dette dyrkingssystemet, som treånder eller vegetasjonens guder (ibid., side 88).

Dyrkingen av mistelteinen knyttes direkte til kulten rundt dyrkingen av eiken, og var vanlig blant alle arianerne. Kelterne i Lilleasia utøvde sin dyrking i lunden som kaltes Drynemetum. Dette er et rent keltisk ord og betyr Eikens tempel. Dette er eikelundene som også inneholdt en fallos som det tales imot i Bibelen.

Blant den slaviske befolkningen var eiken et hellig symbol på den store guden Perun, og blant germanerne ble eiken rangert først blant de hellige trærne. I gammel tid tilbad de eiken, og enkelte av disse skikkene og holdningene har overlevd frem til i dag (Frazer, ibid., side 89).

Eiken var også hellig for italikerne, og bildet av Jupiter på Kapitol var opprinnelig intet annet enn et naturlig eiketre. Ved Dodona ble også Zeus dyrket som nærværende i en eik. Frazer konkluderer med at arianerne, deriblant kelterne, germanerne og litauerne, alle sammen betraktet eiken som hellig før de ulike folkeslagene ble spredt, og dette felles landområdet må ha vært fullt av eik. Mistelteinen er bare et symbol på eiken, som et himmelsendt aspekt av helbredelse, beskyttelse og fruktbarhet.

Tenningen av hellige bål, enten det var blant kelterne, germanerne eller slaverne, foregikk alltid ved bruk av eik. Enten ved å gni to pinner mot hverandre, eller ved å gni eikepinnen mot en grå stein (ikke rød). Samme type skikker finner man fra germanerne til det skotske høylandet hvor det ble tent nødbluss (jf. Frazer, xi, side 91).

Frazer sier at den evige flammen for Vesta i Rom ble holdt ved like med eikeved. Eikeved brennes også i den evige flammen foran den hellige eiken i Romove i Litauen. Store stykker av eik brennes også ved vintersolverv og frem til årets slutt, da de blir erstattet av et nytt vedstykke. Asken blandes inn blant frø og såkorn for å gi fruktbarhet.

Den felles forbindelsen i alle disse beretningene er brenningen av bål og skjæringen av misteltein. De gamle arianerne trodde – som vi kan slutte oss til ut fra myten om Balder – at eiken var guden og mistelteinens forbindelse med den garanterte et langt liv. Det menneskelige offeret ved midtsommerbålet sikret avlingens liv. Bruken av misteltein og julevedtre ved vintersolverv henvendte seg også til gudens offer som ble representert av mennesket som tok hans plass, samt tilbakekomsten av systemet med solen. Dette er den underliggende symbolikken i juletradisjonen (jf. Frazer, xi, side 93).

Mens mistelteinen stod, kunne verken guden eller stedfortrederen bli skadet. Skjæringen av mistelteinen var både signalet og årsaken til hans død.

Kristtorn og eføy

Kristtorn og eføy sies å representere det mannlige og det kvinnelige. Eføy klamrer og slynger seg – og antas å representere det kvinnelige. Kristtorn er stikkende og rank – noe som antas å representere det mannlige.

I Surrey i England brukes kristtorn til å føre et barn gjennom en kløft for å lege brudd, mens det var vanlig å bruke ask andre steder (Frazer, xi, side 169, note 2).

Kristtorn var hellig for Fratres Arvales eller Brødrene av de dyrkede marker. Dette var et romersk kollegium med tolv prester som utførte offentlige religiøse seremonier til støtte for jordbruket. De bar kranser av kornaks. Offeret deres fant sted i lunden til gudinnen Dias, ca. åtte kilometer nedover Tiber fra Roma. I denne lunden vokste det laurbær og kristtorn. Den var så hellig at det ble gitt soningsoffer hver gang et tre eller til og med en gren falt til marken. Dette hadde selvsagt en tendens til å skje når snøen og stormene gjorde sitt inntog ved vintersolverv. Derfor har man også fått forestillingen om kristtorn og den hvite julen. Mer omstendelige offer måtte til når et tre ble truffet av lynet. Da gravde man treet opp med roten, delte det opp og brente det. Deretter plantet man et annet tre i dets sted. Ved den romerske festivalen for Parilia, som var til ære for buskapens velvære, bad bøndene om tilgivelse dersom de gikk inn i en hellig lund, satt under et hellig tre eller fjernet kvister fra hellige trær for å fôre sauene (jf. Frazer, ii, side 123).

Plinius sier at skogene tidligere var templer for guddommene, og at selv på hans tid tilegnet bøndene et høyt tre til en gud med ritualer fra eldre tider (Plinius’ Natural History, xii, side 3).

Eføy er symbolet på mysteriekulter. Den tygges av deltakerne på de bakkanalske festene. Den forbindes med guden Dionysius, eller Bacchus.

Grekerne brukte eføy som en av de to vedpinnene. Den faste vedpinnen ble ofte laget av en parasittisk eller krypende vekst som vanligvis var eføy. Den bevegelige pinnen ble vanligvis laget av laurbær. Eik ble også brukt til denne pinnen.

De gamle inderne brukte en parasitt (klatrefiken) for å lage den bevegelige vedpinnen, og der ble parasitten brukt som det mannlige begrepet. Det virker som om grekerne snudde opp ned på dette konseptet. Eføy ble ansett som kvinnelig og laurbær som mannlig. Men det greske ordet for eføy er et hankjønnsord, og eføy ble i gammel tid forbundet med den mannlige guden Dionysius. Ordet for laurbær er et hunkjønnsord, og identifiseres med en nymfe. Vi kan dermed trekke den slutningen at grekerne, i likhet med inderne, betraktet konseptene på samme måte i riktig gamle tider, men at de muligens forandret dem etter hva som virket mest hensiktsmessig (Frazer, ii, side 251–252).

I gamle dager var det forbudt å berøre en eføy eller nevne den ved navn. Eføy var også hellig for guden Attis, og derfra kommer vi til furu eller pinje, som også var hellig for den guden (jf. Frazer, side 278; se også studieskriftet Korset: Dets opprinnelse og betydning [039]).

Eføy var også hellig for guden Osiris (Frazer, vi, side 112) og for drømmer (ibid., x, side 242). Slik ser vi et fellesskap mellom systemet med en treenig gud og mysteriekultene generelt som naturlig knytter an til systemet med solverv og soldyrking. Kristtorn og eføy er dermed også symboler på eiken og andre lunder og trær som er tilegnet guddommene som Bibelen fordømmer så sterkt.

Juletreet

De dekorerte furuene og pinjene stammer direkte fra mysteriekultene og dyrkingen av guden Attis. Han holdes for å ha vært en mann som ble til et tre, og er derfor legemliggjørelsen av den urgamle treånden som vi treffer på i det gamle India eller i indusmytologien fra så langt tilbake som Harappa og Mohenjo Daro. Han er åpenbart en fruktbarhetsgud for kornet og bærer en frygisk kappe, i likhet med Mithras (fra statuen i Lateran, Frazer, v, side 279).

Det å bringe inn treet pyntet med fioler og ullbånd er som å ta inn maitreet eller sommertreet i moderne folkelig skikk. Bildet som var festet til treet var et avbilde som representerte guden Attis. Dette ble tradisjonelt beholdt til året etter, da det ble brent (Firmucus Maternus De errore profanarum religionum; jf. Frazer, v, side 277 og note 2).

Den opprinnelige hensikten med denne skikken var å holde vegetasjonens ånd intakt gjennom det kommende året. Frygierne dyrket furuen/pinjen over alle andre trær, og det er fra dette området mysteriene og Mithraskulten stammer. Den er trolig hellig for kultene siden den er grønn vinteren gjennom, mens andre trær står nakne. Husk på at furukvae ble brent ved høytidene for vintersolverv. Opprinnelsen har i årenes løp gått tapt i det assyrisk-babylonske systemet.

Likheten med guden Attis ble endret til solsymbolet som en monstrans på toppen, og siden til engler og andre typer dekorasjoner. Dekorasjonene var lett gjenkjennelige som solen, månen og stjernene i babylonernes treenige system med Sin, Ishtar og Shamash, eller Isis, Osiris og Horus i Egypt (se studieskriftet Gullkalven [222]).

Eføy var også hellig for Attis, og hans evnukkprester var tatovert med symbolet på eføybladet (Frazer, v, side 278).

Pinjenøtter var en ingrediens i fremstillingen av vin som ble brukt i de orgiastiske ritene for Kybele, som i virkeligheten var motstykker til de dionysiske orgiene, og de ble sammenlignet av Strabo (Strabo, x, 3. 12 ff).

Ved høytiden i Thesmophoria ble de kastet ut blant griser og andre symboler på fruktbarhet i Demeters hellige hvelv, i den hensikt å stimulere fruktbarheten for marken og kvinnene (Frazer, v, side 278). Dermed har vi kommet tilbake til høytidene for Demeter og de aspektene som er blitt beholdt og som forbindes med julen i Europa generelt, som vi allerede har sett.

Trettendedagen (Epiphany)

(Høytid til minne om de tre vise menns besøk hos det nyfødte jesusbarnet, ovs. anm.)

Betegnelsen Epiphany betyr manifestasjon, som tilsynekomsten av noe guddommelig eller et overnaturlig vesen. Det ble tilskrevet Antiochus IV Epiphanes, konge av Syria (år 175–164 f.Kr.).

Den var også kjent som dies luminum (lysets dag), helligtrekongersdag eller den tolvte dagen (trettendedagen i Norge, ovs. anm.). Alt dette har vi tatt for oss tidligere i teksten. Skikkene som forbindes med denne dagen, stammer alle fra de gamle kildene vi ser i teksten, og har lite å gjøre med troen.

Navnet lever videre i den store festivalen og høytiden Befana i Rom (jf. Catholic Encyclopedia, art., Epiphany, Robert Appleton, NY, 1909, Vol. V, p. 504). I CE står følgende:

            Det er vanskelig å si hvor nært skikken som da ble fulgt av kjøperne av keramikkfigurer, i kombinasjon         med fløyter, og representert av en viss form for romersk tilværelse, er forbundet med den ganske like        skikken og moten i desember ved Saturnalia (ibid).

Det er neppe noe problem å kjenne dette igjen. Skikkene var de samme og betegnelsen tilskrives manifestasjonen av Befana som gudinnen, som vi ser over. Forsøket på å plassere referansen fra Hippolytes i dåpssakramentet er feil, ettersom han bruker betegnelsen theophaneia og ikke epiphania (ibid.).

Den første holdbare referansen finner man i Klemens (Stromateis, I, xxi, side 45). CE siterer teksten som følger og går deretter videre med å si:

                Det finnes også dem som på et mer besynderlig vis tilskriver vår Frelsers fødsel ikke bare året, men              også dagen, som de sier skulle være 25. Pachon (20. mai) i det tjueåttende året av Augustus’ styre. Men tilhengerne til Basilides feirer også dagen for hans dåp, og tilbringer den foregående kvelden med å lese.              De sier at det var den 15. i måneden Tybi i det femtende året under Tiberius Cæsar. Og noen sier               at den fant sted den 11. samme måned.” Nå er 15. og 11. Tybi 6. og 10. januar.

Både den romersk-katolske og den ortodokse kirken forsøkte å skaffe støtte for denne skikken fra gnostikerne under Basilides (underviste og preket i Rom i midten av det andre århundret) om å feire både Kristi fødsel og dåp, men det foreligger ingen virkelige bevis for denne antakelsen. Beviset for høytidene selv indikerer at skikken var den gamle fruktbarhetshøytiden og velsignelsen av avlingen. Ut fra dette oppstod skikken med å velsigne vannet og skikken med å kaste et krusifiks i havet for å gjøre det produktivt for fiskerne. Alt er basert på gammel hedensk skikk og var ikke en del av kristendommen før det fjerde århundret. Dette tillegget ble innført lenge etter Origenes’ skrifter i det tredje århundret, ettersom han ikke nevner Epiphany i oppregningen over festivaler og høytider. Den første referansen til denne som en kirkelig høytid er i år 361 e.Kr. (jf. CE, side 505).

Fra St. Nikolas til Santa Claus, julenissen

Santa Claus, julenissen, er en ganske ny oppfinnelse og er kommet til oss som et produkt av amerikansk kommersialisme. Den stammer hovedsakelig fra germansk, tysk og hollandsk folketro, og har sin opprinnelse i den entiteten som kalles St. Nikolas.

Mannen man vanligvis kjenner som St. Nikolas er Nikolas av Myra i Lykia. Han døde 6. desember i år 345 e.Kr. eller år 352 e.Kr. (Catholic Encyclopedia, Vol. XI, side 63). Han er populær både innen den greske og latinske kirken, men man vet nesten ingenting om ham, bortsett fra at han var biskop i Myra i det fjerde århundret (ibid., side 64). Han ble født i Parara i Lykia i Lilleasia. I sin ungdom gjennomførte han en pilegrimsferd til Egypt og Palestina. Da han kom tilbake, ble han utnevnt til biskop av Myra og ble fengslet under forfølgelsen av Diokletian. Han ble løslatt da Konstantin ble satt på tronen. Katolikkene hevder at han var til stede ved kirkemøtet i Nikea, men navnet hans forekommer ikke på noen av de nedtegnelsene som finnes i deres egne erklæringer (ibid).

I 1087 stjal italienske handelsmenn legemet hans i Myra og tok det med til Bari. Kulten han fikk i Italia stammer fra denne hendelsen. Det ser ut til at dette muligens ble forårsaket av en kult over ham som utviklet seg i Europa. De tallrike miraklene som tilskrives ham har vokst frem fra en lang tradisjon, men – som vi skal få se – har mye av dette hedenske røtter og lite å gjøre med mannen selv.

Den greske kirkens dyrking av ham er gammel, og spesielt fremtredende i den russiske kirken, til tross for at den kom til lenge etter ham (ca. år 1000 e.Kr.). Keiser Justinian I bygde en kirke til hans ære i Konstantinopel, og navnet hans forekommer i liturgien som er tilskrevet Johannes Chrysostom (ibid.).

Dyrkingen av ham i Europa begynte under styret til Otto II, hvis hustru Theofania var gresk. Biskop Reginald av Eichstadt (d. år 991 e.Kr.) skrev en versetekst med tittelen Vita St. Nicholai. Han er, eller var, hedret som skytshelgen i Hellas, Russland, kongerikene Napoli og Sicilia, Lorraine, biskopssetet i Liège og mange steder i Italia, Tyskland, Østerrike og Belgia, Campen i Nederland, Korfu i Hellas, Freiburg i Sveits og Moskva i Russland (ibid.). Han var skytshelgen for fiskere, handelsmenn, bankierer og barn.

Levningene hans finnes fortsatt i kirken S. Nicola i Bari. Det sies at en oljeaktig substans, kjent som Manna di S. Nicola, utsondrer fra levningene. Den betraktes som verdifull til medisinske formål. Nedenfor vil vi ta for oss hans forhold til festivalene og høytidene 5.–6. desember.

En legende knyttet til ham har forbindelse med dannelsen av tre gullballer som hver og en var laget for lønnen hans i ett år. De ble rullet inn gjennom vinduet til trengende familier av god herkomst. Det påstås at den første ballen landet i en strømpe (derfor julestrømpen). Dette gjorde det mulig for mottakeren å gifte bort døtrene sine. Det hevdes at han ble sett den siste gangen. Det hersker ingen tvil om at dette er opprinnelsen til pantelånerens tre gule sirkler, samt symbolet på hans beskyttelse over handelsmenn. Vi kommer til å se at disse historiene er beslektet med andre myter.

Tradisjonen som forbindes med gavmildheten hans dannet grunnlag for skikken blant de normanniske franske nonnene med å gi til de fattige på St. Nikolas’ dag eller aften. Denne skikken ble senere kjent som Boxing Day etter skrinet eller boksen for almisser i kirken. Dette ble tradisjonen bak Boxing Day 26. desember. I Tyskland gav man også Kristusgaver til de fattige, og de årlige paradene antok gudinnesymboler fra Den himmelske Mor i mysteriekultene.

Den hollandske skikken med at barna sparte hele året til julegrisen, førte til at sparegrisen ble innført.

Sammenblandingen av de falske romerske kappene som presteskapet bar ved narrenes festival og fortellingen om Odins ville ferd og vismennenes skjegg hos alvene ved Yule-festivalene gjennomgikk en gradvis utvikling.

Nikolas av Myra var en helgen i den katolske kirken frem til 1969, da han led samme skjebne som mange andre myter.

Sinterklaas – forløperen til julenissen (Santa Claus)

Sinterklaas, eller St. Nikolas, er en typisk hollandsk tradisjon som feires delvis i Nederland og delvis i Belgia.

Feiringen av Sinterklaas finner alltid sted om kvelden, etter solnedgang 5. desember i Nederland og 6. desember i Belgia.

Under feiringen om kvelden og natten samler barna seg rundt skorsteinen og synger sanger til Sinterklaas:

”Heerlijk avondje is gekomen. Kom maar binnen met je knecht.”

”Den hyggelige (eller Herrelike) kvelden er kommet. Kom inn med din tjener.”

Tjeneren, Svartepetter, er svart. Han fremstilles alltid som en neger med tykke lepper, øreringer og rare klær. Dette stammer trolig fra forbindelsen Demeter/Melkior og ble senere knyttet til det gode og onde som ble legemliggjort i legenden om Woden og Nöwi.

Sinterklaas selv er biskop med bispelue og en bok med de gode gjerningene og syndene. Han bærer en hyrdestav og rir over hustakene på en hvit hest. Svartepetter lytter ved skorsteinene for å avgjøre om barna synger de riktige sangene og gir de riktige gavene til hesten, nemlig høy og gulrøtter.

Barnas presanger føres inn gjennom skorsteinen.

Sinterklaas er et synkretisk produkt av den gamle germanske og teutonske religionen. De germanske røttene kan forklares slik:

Guden Woden (også kjent som Odin), som man fortsatt minnes gjennom ukedagen onsdag, var den viktigste guden for de gamle germanske stammene (ikke den lille gruppen mennesker vi i dag kjenner som tyskere). Woden, som er en historisk skikkelse, ble gjort til en personifisering av en rekke tidligere guder – gudene for vind og krig, dødsguden, fruktbarhetsguden, visdommens gud og solguden. Vi finner ham igjen i mytologiske legender ”ridende gjennom luften på sin trofaste, hvite hest, iført en flagrende kappe”. Videre er han beskrevet som en skikkelse med langt, hvitt skjegg, og med en stor hatt på hodet. Ettersom han ble ansett å være visdommens gud, bar han en bok i hånden skrevet i runeskrift, i tillegg til at han bar et stort spyd.

I disse historiene ledsages han av kjempen Nöwi, som hadde et svart ansikt ettersom han var nattens far. Han var ifølge legenden meget flink til å lage rim og dikt. Som et tegn på fruktbarhet bar han en bunt med kvister i hånden.

Ut fra disse aspektene – den hvite hesten, den vide kappen, den store hatten, boken, spydet og den svarte Nöwi med en bunt kvister, samt diktene eller de dikteriske tradisjonene – har vi så mange paralleller til våre dagers Sinterklaas og Zwarte Piet (Svartepetter) at det er mer enn bare tilfeldigheter. Vi ser også paralleller til Demeter og de tre kongene, hvorav en var den svarte Melkior.

Hvis vi nå legger dette til de tradisjonelle skikkene, blir bildet fullstendig. De gamle germanske stammene eller teutonerne lot det alltid være igjen et kornbånd på marken til Wodens hvite hest. I tiden for Sinterklaas la barna alltid høy i skoene ved skorsteinen (strømper ved skorsteinen til jul) til hesten.

Vi ser her de samme tradisjonene som fantes blant kelterne, hvor man brente tolv bål samt et trettende, større bål av halm. Vi ser også svarte ansikter fra systemet med Modergudinnen. Og vi kan trekke slutningen om en mye eldre opprinnelse enn det som tilskrives Woden. Denne delen av de tidlige fruktbarhetskultene er beslektet med Apollo som solguden og mester for mysteriereligionen blant Donau-statene og inn blant de nordlige kelterne. Han ble trukket over himmelen i en vogn som ofte ikke bare var avbildet med hester foran, men også med gjess og svaner. Det fantes likheter mellom disse høytidene og de gamle seremoniene for Saturnalia som var tradisjon før jul (Christmas). I Nederland hadde man en langt tidligere dato enn det som nå er vanlig. Det var omtrent tretti dager før Epiphany (trettendedagen, ovs. anm). Det var imidlertid ikke tretti dager før vintersolverv, som vi så i eksemplet over med Saturnalia. Vi ser den samme tradisjonen, men den er flyttet slik at de tretti dagene for Vanstyrets Herre, som guden Saturn og Apollo, snarere relaterer til Epiphany enn slutten på Saturnalia.

Dagens tradisjon i Nederland er å gi sjokolade og mandelkaker formet som bokstaver. Forbindelsen med de gamle runene er åpenbar. Den germanske Wotan-høytiden var en blanding av offer og fruktbarhetsfestival under og i tiden rundt midtvinterfestivalen. Unge menn og kvinner fra de germanske stammene bad i gamle tider om en partner. Gavene fra Sinterklaas var også i form av elskende par laget av speculatius eller andre kakesorter. Det var også gaver formet som dyr – sukkermus eller -griser – som en erstatning for virkelige dyreoffer.

Sinterklaas er også skytshelgen for byen Amsterdam og sjømennene som seiler fra byens havner.

Sinterklaas’ kledning er romersk-katolsk. Det er ikke til å undres over at man under reformasjonen på femtenhundretallet forsøkte å avskaffe denne skikken. Dette lyktes man imidlertid ikke helt med. Sinterklaas våknet til liv igjen etter noen århundrers fravær (etter å ha vært skjult, ”under jorden”) i det protestantiske Nederland i første halvdel av nittenhundretallet. Sinterklaas forsvant i England og Tyskland og gikk under jorden. Mange skikker ble rett og slett flyttet til 25. desember og ble komplettert med juletreet og Santa Claus (julenissen i Norge, ovs. anm.). Sinterklaas’ ”gjenfødelse” i det protestantiske Nederland gikk raskere og ble tidligere akseptert enn juletreet. I dag kjemper markedskreftene for å oppnå aksept for Santa Claus i Nederland, ettersom mange var imot denne ”falske” Sinterklaas, selv om hans gjenfødelse i Nederland skjedd på grunnlag av det som hadde skjedd i USA.

Santa Claus i USA

Når folk utvandret til Amerika, tok de med seg Yule-tradisjonene fra Europa, og spesielt tre elementer som kom til å utgjøre myten om Santa Claus.

Hollenderne bidrog med myten om Sinterklaas som ble tilpasset etter sin tradisjonelle posisjon. Père Noël-tradisjonen med røde kapper var et bidrag fra Frankrike. Tyskerne tok meg seg tradisjonen med Kristi gaver og kalte dem Christkindl eller tradisjonen om barnet Kristus. Navnet Kris Kringle utviklet seg fra denne betegnelsen.

Washington Irving drøftet i Knickerbocker Tales (ca. 1820) alven Santa Claus som viser frem strømpene, i likhet med St. Nikolas.

Clement Clark Moore innførte en rekke nye elementer i sitt dikt A Visit from Saint Nicholas (Et besøk av St. Nikolas, julenissen, ovs. anm.) som ble omdøpt til ’Twas the Night Before Christmas (Det var natten før jul, ovs. anm.). Han innførte elementer som det åttende reinsdyret som inneholdt den tradisjonelle fremstillingen om torden og lyn; som gudene fra Yule-tradisjonen i form av Donner (torden) og Blitzen (lyn).

Santa Claus fortsatte å være en alv fra Yule-tradisjonen frem til den amerikanske borgerkrigen, da Thomas Nast fra Harpers Weekly fikk i oppdrag å lage en tegneserie om Santa Claus. Han fortsatte med dette etter borgerkrigen, og forlaget McLaughlin Brothers Printing Company prøvde seg frem med fargen på drakten til Santa Claus og bestemte seg for rødt.

Den endelige forandringen skjedde i 1931. Skandinaven Haddon Sundblom ble leid inn av Coca-Cola for å tegne Santa Claus. Da modellen døde, tegnet Sundblom Santa Claus etter sitt eget ansikt. Slik fortsatte han i 25 år.

I 1941 ble sangen Rudolph the Red-Nosed Reindeer skrevet. Den ble spilt inn på plate av cowboysangeren Gene Autry.

Coca-Cola-modellen, fargene og de amerikanske mytene som omgav figuren er nå blitt sluttproduktet av minst tre tusen år med hedensk avgudsdyrking innpakket i ren kommersialisme som først utgikk fra handelsmennene i den romerske Saturnalia og som ble fullført i USA.

Det er ingenting ved den såkalte Christmas (julen, ovs. anm.) som er kristent, og den er så dypt rotfestet i falsk religiøs overtro at den er et direkte brudd på den bibelske loven. Ingen kristen kan feire julen og fortsatt være en kristen.

Påske

(tradisjonen om den hedenske påsken, Easter, ovs. anm.)

Frazer noterer ganske riktig at dersom det var tilfellet vedrørende julen at hedningene hadde tatt i bruk og synkretisert hele systemet og gitt det kristne navn, er det ingen grunn til å tro at samme type motiv:

                kan ha fått de kirkelige myndigheter til å assimilere påskehøytiden for deres Herres død og             oppstandelse med døden og oppstandelsen til en annen asiatisk gud som inntraff ved samme årstid (v,           side 306).

Frazer går videre med å konstatere følgende:

                Nå er det på visse områder en slående likhet mellom de påskeritualer som følges i Grekenland, Sicilia            og det sørlige Italia og ritualene rundt Adonis. Jeg har foreslått at kirken bevisst kan ha tilpasset            høytiden til dens hedenske forgjengere i den hensikt å vinne sjeler til Kristus (ibid.).

Adonis er det syriske motstykket til Adonai eller Herre.

Frazer mener at denne tilpasningen snarere fant sted i den gresktalende delen av verden enn den latinske, siden dyrkingen av Adonis ikke ser ut til å ha gjort særlig inntrykk i Vesten, og med sikkerhet ikke utgjorde noen del av den offisielle romerske religionen. Han sier:

            Plassen den kunne ha tatt i de vulgæres sinn var allerede opptatt av den lignende, men mer            barbariske dyrkingen av Attis og Den store Mor (ibid.).

Guden Attis’ død og oppstandelse ble offisielt feiret i Rom 24. og 25. mars, den siste datoen ble ansett å være vårjevndøgn og derfor den mest passende dagen for fornyelsen av plantevekstens gud som hadde vært død eller i dvale vinteren gjennom. Ifølge en gammel og viden spredt tradisjon ble 25. mars markert som Kristi dødsdag, uten hensyn til månens faser. Denne tradisjonen ble fulgt i Frygia, Kappadokia, Gallia og tilsynelatende også i selveste Rom (jf. Frazer, v, side 306). Tertullian stadfester at Kristus ble korsfestet 25. mars i år 29 e.Kr. (Adv. Jud., 8, Vol. ii, side 717, samt også Hippolytes og Augustin; jf. Frazer, v, fotnote 5 til side 306).

Dette er en absolutt umulighet både historisk og astronomisk, og likevel ser det ut til at denne oppfatningen har blitt dypt rotfestet i tradisjonen (jf. Frazer, v, side 307 og studieskriftet Tidspunktet for korsfestelsen og oppstandelsen [159]).

Det virker derfor som om disse første tradisjonene har en viss forbindelse med dyrkingen av Attis. Likeledes var furuen eller pinjen hellig for guden Attis, og det er ingen tilfeldighet at alle gamle relikvier fra korset er laget av disse tresortene (jf. studieskriftet Korset: Dets opprinnelse og betydning [039]).

Det er oppfatningen til både Frazer og Duchesne at datoen for Kristi død og oppstandelse skjønnsmessig refereres til som den fiktive datoen 25. mars for å harmonisere med den eldre festivalen for vårjevndøgn. Det er tilsynelatende i samsvar med en eldre tro om at det var nettopp på den dagen verden ble skapt (Frazer, ibid., side 307).

Oppstandelsen til Attis, som i seg selv kombinerte karakterene til den guddommelige Far og den guddommelige Sønn, ble offisielt feiret i Rom den samme dagen. Således er det ikke bare en synkretisme av doktrinene om oppstandelse vi har med å gjøre, men vi ser også opprinnelsen til doktrinene om modalisme, der en gud innehar egenskaper eller ulike sider som former av den ene, men med en forskjell, og hvorfra forestillingen om treenigheten oppstod.

Det finnes også en nyere form for kjetteri i konseptet om at ”Jesus en den eneste sanne Gud” som trer inn i den protestantiske, kvasi-gnostiske teologien.

Dette erstatningsfenomenet hvor en hedensk høytid erstattes av en høytid med kristne navn, ser man i en rekke tilfeller. På linje med teologien om Modergudinnen og Den himmelske jomfruen, ble høytiden for Diana fortrengt av høytiden for Jomfruens himmelfart i august. Lignende forandringer var den hedenske høytiden Parilia i april, som ble erstattet av høytiden for St. Georg. Midtsommerens vannfestival i juni ble erstattet av høytiden for Døperen Johannes. Hver og en har forbindelse med den typologien de erstattet. Allehelgensdag i november er den gamle, hedenske De dødes høytid. Kristi fødsel erstattet Solens fødsel. Påsken er ganske enkelt høytiden for den frygiske guden Attis ved vårjevndøgn. Man må også huske på at frygerne var kilden til Mithrassystemet og mysteriekultene generelt (se også studieskriftet Nikolaitanerne [202]).

Mithras ble innført i Rom av pirater tatt til fange av Pompeius ca. år 63 f.Kr. De stedene hvor man markerte Kristi død ved vårjevndøgn var de samme stedene som var opprinnelsen for dyrkingen av guden Attis, eller hvor den hadde sine dypeste røtter, nemlig Frygia, Gallia og tydeligvis Rom selv. Frazer sier at det er vanskelig å betrakte dette sammentreffet som en tilfeldighet.

En annet karakteristisk trekk som sammenfaller med oppstandelsen, er at datoen også tilskrives den 27. mars, to dager senere, og det er her den forkortede perioden mellom korsfestelsen fredag og oppstandelsen søndag forekommer. Frazer noterer at den lignende forskyvningen av kristen til hedensk feiring forekommer i høytidene for St. Georg og Jomfruens himmelfart (v, side 309).

Det er kanskje en talende sak i synkretismen når vi ser at tradisjonene til Lactantius og tilsynelatende den kristne kirken i Gallia satte tidspunktet for Kristi død på den 23. og oppstandelsen på den 25., i fullstendig overensstemmelse med høytiden for Attis. Dette er en umulighet når man betrakter de aktuelle årene for Kristi korsfestelse i den hebraiske kalenderen, og er direkte knyttet til dyrkingen av Attis (jf. Frazer, ibid.).

I det fjerde århundret kom det bitre klager fra Attisdyrkerne om at de kristne hadde laget en falsk etterligning av deres teologi eller Attis’ oppstandelse, og de kristne påstod at Attis’ oppstandelse var en djevelsk forfalskning av Kristi oppstandelse.

På bakgrunn av historie og lingvistikk vet vi imidlertid at den opprinnelige datoen for oppstandelsen var basert på Herrens påske (Passover), som igjen var basert på månekalenderen og inntraff 14. og 15. Nisan og gikk videre til ullofferet på søndagen. Slik kunne Herrens påske inntreffe på en av de to dagene i uken med ulik avstand til søndagens ulloffer som markerte Messias’ himmelfart og ikke hans oppstandelse, som derimot inntraff kvelden før. Påsken (den hedenske, Easter på engelsk, ovs. anm.), på sin side, var begrenset til en korsfestelse på fredagen og en oppstandelse på søndagen, i direkte strid med Skriften. Opprinnelig fant påsken sted til fastsatte datoer i Attiskulten. Ordet Easter ble satt inn i den engelske KJV-oversettelsen av Bibelen for å erstatte ordet Passover (Herrens påske, ovs. anm.), for ytterligere å tilsløre saken.

Lys ved skifte av årstidene og påske

Vi har sett over at lyset kom inn i dyrkingen fra den gamle arianske religionen. Det stammer fra en felles, sentral forgjenger og er tilsynelatende forbundet med det assyrisk-babylonske systemet som gikk forut for arianernes inntreden i India rundt år 1000 f.Kr. Dette kunne ha vært så langt tilbake som assyrernes tidligste tider, i det andre eller muligens tredje årtusen før vår tidsregning.

Den gamle arianske skikken fortsatte blant germanerne med tenningen av bål til påske og utsendelsen av fakler til hvert hjem for å tenne bål til beskyttelse mot gudene for torden og storm. Denne tradisjonen fant man igjen over hele Tyskland, ifølge Frazer da han gjorde sine nedtegnelser. Forskjellen mellom de protestantiske og katolske samfunnene var at blant protestantene var det de unge som passet på bålene, mens det blant katolikkene var voksne menn. Festivalene var direkte knyttet til de gamle fruktbarhetsritene. Kirken ble senere innført som et sted for prosesjonen, og deltakerne gikk rundt kirken i samsvar med solens gang. Bålene ble tent på Påskebergene.

Denne tradisjonen ble innført i katolisismen som påskelyset. Dette ene store lyset ble tent lørdagen som gikk forut for påskesøndagen, og siden ble alle lys i kirken tent ut fra dette. Slik fortsatte det året gjennom, frem til neste påske, da et enkelt påskelys igjen ble tent. I de katolske landene fortsatte man å tenne bål, og i bålene som brant påskeaften ble det ofte satt inn en trefigur kalt Judas, og ofte blandet man asken med asken fra vigslede palmegrener som ble blandet med frøene når det var tid for å så. Selv der dette offeret er utelatt, kalles selve bålene for Judasbrenning (Frazer, x, side 121). Frazer noterer at man i Bayern brukte det nylig tente påskelyset til å tenne lykter med, og de unge mennene løp til bålet for å tenne det. Den som først nådde frem, ble belønnet av husmødrene med røde egg dagen etter – altså påskesøndagen – ved kirkeporten. Brenningen av Judas ble ledsaget av en storslått feiring (ibid., x, side 122).

I Abruzzi, på samme dag, ble det hellige vannet samlet fra kirken som beskyttelse mot hekser og deres ondskap. Voksen fra lysene ble plassert på hattene og var siden en beskyttelse mot torden og lyn under stormene. I Calabria og andre steder i Italia har man lignende skikker med vann. En lignende tro finner man også hos germanerne i Böhmen (se også avsnittet Epiphany).

R. Chambers (The Book of Days, London and Edinburgh, 1886, I, side 421) har skildret at alle bål i Rom ble tent direkte fra den hellige ilden som tennes i Peterskirken påskelørdagen (jf. Frazer, x, side 125).

Skikken med å tenne lys ser ut til å finne sted på kvelden før solens dag, som en del av det gamle systemet med soldyrking. Lys utgjør en del av de gamle magiske ritene og var felles for de okkulte systemene og blant de animistiske systemene som stammet fra assyrisk-babylonerne.

Skikken med å tenne lys har en blandet symbolikk. Lysene i templet var spesielle og reservert for spesielle formål relatert til de sju lysene som Guds sju ånder i den ene lysestaken Menorah og de sytti lysene for Hærskarene i Salomos tempel. Dette ble av okkultister senere tolket som en henvisning til de sju himlene og de sju planetene. Oppstigningen gjennom sju nivåer i den animistiske sjamanismen kom inn i jødedommen gjennom Merkabah-mystisismen.

Lyset selv betraktes som et symbol på individualisert lys, og således for livet til et individ, i motsetning til det kosmiske og universelle livet (se Cirlot Dictionary of Symbols, Dorset, 1991, side 38). Dette er en distinksjon blant de okkulte, og ikke i kristendommen.

Skikken med å tenne flere lys foran hedenske altere og senere i kristendommen er basert på premisser som er nedarvet fra den gudløse og blasfemiske læren om Den udødelige sjelen og forsøk på å isolere hellighet i individet gjennom handlinger fra de åndelige kreftene som er involvert gjennom å formilde det objektet som tilbes. Jo flere objekter, desto flere lys trenger man. Disse lysene står som symboler på den panteistiske tankegangen i læren om sjelen.

Skikkene i jødedommen er grunnlagt på en tenkning som fungerer på et lavere fysisk nivå og som stammer fra det babylonske fangenskapet og mystisismen som trengte inn i jødedommen i den perioden.

I kabbalistisk jødedom trer man inn gjennom Kavanahs port (eller konsentrasjon) ved hjelp av meditasjon basert på lyset. Symbolene er således at man løfter opp sinnet gjennom meditasjon fra ett lys til et høyere. To av lysene kalles Bahir (skinnende) og Zohar (strålende), noe som henviser til to av de viktigste klassiske verkene innen kabbalismen (Kaplan Meditation and Kabbalah, Weiser, 1982, side 118). Disse lysene er i samsvar med Sefirot. Disse systemene ble forstått av Rabbi Moshe de Leon (1238–1305) i hans Shekel ha Kodesh fra år 1292 e.Kr.).

Dette systemet med oppstigning er sjamanisme til det sjuende store lyset, Ain Sof. De er: Tov (God), Nogah (Glød), Kavod (Ære), Bahir (Skinnenede), Zohar (Strålende), Chaim (Liv) og det uendelige og sjuende er Ain Sof (Kronen). I Sefirot har man tilsvarende Chesed (Kjærlighet), Geveruah (Styrke), Tiferet (Skjønnhet), Netzach (Seier), Hod (Prakt), Yesod (Fundament) (Kaplan, ibid., side 119).

Det gamle Zohar taler om ulike farger med hensyn til ilden, og dette kan stamme fra de mazdeanske systemene. Fargene på de sju nivåene i dyrkingen av Sin som månegud ble identifisert med Ziggurat i Babylon (se studieskriftet Gullkalven [222]).

Hele dette systemet er ren mystisisme, og bruken av lys i varierende former er direkte knyttet til magisk og mytisk tradisjon, bortsett fra når det tennes i Guds tempel som Menorah. Nedenfor vil vi ta for oss bruken av lys ved Hanukkah og Purim.


Passover eller Easter (Herrens påske eller den hedenske påske)

Metoden for beregning av solens dag ved vårjevndøgn lignet på beregningen av ullofferet i Tredje Mosebok 23, men den var ikke helt den samme. Derfor er det en liten forskjell mellom Herrens påske (Passover) og det hedenske påskesystemet (Easter).

Universal Oxford Dictionary presenterer følgende metode for fastsettelse av påskesøndagen eller påskedagen, den virkelige dagen for solen som påske.

            Den skal feires første søndag etter den kalendariske fullmånen – altså den fjortende dagen i           månekalenderens måned – som inntreffer på eller nærmest 21. mars. Brukes i vanlig tale om uken            som innleder påskesøndagen (Easter Sunday på engelsk, ovs. anm.) (1964 utg., side 579).

Dette er regelen for å fastsette Easter eller Ishtarhøytiden, og ikke en regel for den bibelske Passover (Herrens påske).

Innvendingene kommer historisk klart til uttrykk i den quarto-desimanske disputten som fant sted i tiden fra Anicetus’ til Victors embete. De var biskoper i Rom fra midten til slutten av det andre århundret (ca. 154–190 e.Kr.).

Fra den quarto-decimanske disputten vet vi således at dette feilaktige dateringssystemet hadde sitt utspring i Rom i det andre århundret, og at det ble bestridt av de i kirken som ble undervist av apostlene, som Polykarp som opponerte mot Anicetus, og hans elev Polykrates som opponerte mot Victor (Victorinus). De senere skriftene til Sokrates Scholasticus (ca. 439 e.Kr.) innførte feil i historien og er ukorrekte på en rekke områder, hvorav mange ble nedskrevet av dem som samlet og utarbeidet skriftene om de nikenske og postnikenske kirkefedrene, Nicene and Post Nicene Fathers (jf. NPNF 2nd Series, Vol. 2, introduction to the text).

Sokrates skriver at quarto-decimanerne overholdt månekalenderens fjortende dag og så bort fra sabbaten (ibid., kap. XXII, side 130). Han skriver at det var Victor, biskop av Rom, som lyste dem i bann og ble kritisert for dette av Irenaeus (ibid.). På dette senere tidspunktet forsøker han å komme med en appell til Peter og Paulus til støtte for den romerske skikken med påske (Easter) og den quarto-decimanske skikken med Johannes (ibid., side 131). Han påstår at ingen av partene kan fremlegge skriftlig bevis for sine synspunkter. Vi vet imidlertid med sikkerhet – gjennom skriftene til Polykarp og Polykrates, som ble undervist av Johannes – at quarto-decimanerne appellerte til Johannes. Det ble ikke fremsatt noen appell overfor Peter eller Paulus til støtte for den hedenske påsken (Easter) på en seriøs måte. Det er dessuten helt absurd å foreslå at de tolv apostlene skulle ha delte meninger om hvordan man skulle beregne Herrens påske (Passover).

Sokrates er klar på ett punkt, og det var at kirken og quarto-decimanerne ikke overholdt datoene for Herrens påske (Passover) i samsvar med de moderne jødiske beregningene (ettersom tiden han skrev dette på, ca. 437 e.Kr., var etter innføringen av Hillelkalenderen i år 358). Han mente at de tok feil på nesten alle punkter (ibid., side 131).

                Med denne skikken beviste de at de ikke rettet seg etter de moderne jødene, som har feil i nesten alt,           men derimot etter de gamle skikkene og i henhold til Josephus i det han har skrevet i den tredje boken               av hans jødiske historie,

dvs. Antiquities of the Jews, III, 10, som her siteres i sin helhet:

                I måneden Xanthicus, som av oss kalles Nisan og er årets begynnelse, på månedens fjortende dag, mens   solen står i værens tegn, for det var i den måneden vi ble befridd fra slaveriet i Egypt, han har også           bestemt at vi hvert år skal gi det offer som de – da vi drog ut fra Egypt – befalte oss å gi, og som                kalles      Herrens påske.

Værens tegn avsluttes 19.–20. april, og følgelig kunne ikke Herrens påske (Passover) inntreffe etter dette. Den 14. kunne heller ikke inntreffe før vårjevndøgn, og således har vi de urgamle parametrene for Herrens påske. Her ser vi at den tidlige kirken ikke fulgte den senere jødiske tradisjonen under Hillel. De fleste av Sokrates’ sitater ser bort fra dette viktigste beviset.

Forberedelsesdagen 14. Nisan ble i antikken betraktet som innledningen til Herrens påske (Passover). Den datoen kunne inntreffe på vårjevndøgn, men 15. Nisan, som var den første hellige dagen, og kvelden da man spiste påskelammet, kunne ikke inntreffe på vårjevndøgn. Den gamle skikken danner nå grunnlaget for regelen, men etter jødenes spredning følger de bare 15. Nisan og ikke begge dagene, slik de tidligere gjorde i samsvar med Femte Mosebok 16:5-7.

Vi ser også hos Sokrates at kirkemøtet i Nikea ikke bestemte noe tidspunkt for påske, slik Audiani hevdet (se NPNF, ibid., side 131 og fotnote 14 til side 131). Det ble fastsatt ifølge de gamle tradisjonene, og dette kjenner vi til ettersom det ble fastsatt i henhold til dyrkingen av Adonis og Attis, i samsvar med Ishtar eller Venus og systemet med soldyrking. Det løste konflikten i de hedenske systemene mellom Attis og Adonis. Nikea innførte ganske enkelt den hedenske påsken som offisiell høytid ved å ta i bruk de hedenske tradisjonene, men i harmonisert utgave. De verken fastsatte eller bestemte høytiden. Jødene opprettet en helt feilaktig kalender i år 358 e.Kr., ikke lenge etter Nikea, som vi ser hos Sokrates. Denne begivenheten ligger mye nærmere hans tid og er derfor mer korrekt nedskrevet. Altså var den kristne Herrens påske nærmest helt utslettet av hedensk tro, som innstiftet påsken, eller en feilaktig kalender fra den rabbinske jødedommen som flyttet datoen for Herrens påske i Nisan i forhold til månen. Kirkemøtet i Nikea utferdiget et dekret om at fastsettelsen av påskesøndagen som den søndagen som kom etter fullmånen, gjorde det praktisk talt umulig (men ikke helt) for påskesøndagen å inntreffe samme søndag som ullofferet på søndagen i Herrens påske, dersom den skulle inntreffe 15. Nisan. Det er altså nærmest umulig å få påsken (Easter) og Herrens påske (Passover) til å sammenfalle korrekt ved enkelte anledninger. Dette påstås å ha skjedd på grunn av et ønske om å skape distanse mellom kristendommen og jødene, men det er i virkeligheten en avgjørelse fra systemet med en falsk gud for å forskyve en sann høytid og få den til å stemme overens med panteistisk dyrking.

Betydningen av Easter (den hedenske påsken)

Selve språket i den engelske formuleringen er mest talende. Herrens påske ble kalt for Pash i den tidlige kirkens skrifter. Betegnelsen Easter kommer fra den gamle angelsaksiske formen.

Universal Oxford Dictionary angir betydningen av Easter som om ordet stammer fra gammelengelsk éastre eller den feminine flertallsformen éastron. Den sier:

                Beda avleder ordet fra Eostre (Northumb. sp. av Éastre), en gudinne hvis høytid ble feiret ved      vårjevndøgn (ibid.).

Ordboken fortsetter med å ignorere denne innledningen og går deretter videre og forbinder den med en kristen høytid etter å ha identifisert den tidligste bruken med gudinnens kult.

Vårjevndøgn er tiden da dagene begynner å bli lengre enn nettene (herav jevndøgn) og veksten skyter fart. Dermed får man symbolikken for fruktbarhet.

Dette gir assosiasjoner til kaniner, harer og egg. Haren var et symbol på fruktbarhet i Babylon, og dette ser man ut fra arkeologiske funn. Harer og kaniner ble brukt i gamle tiders homøopatiske magi fra Afrika til Amerika (Frazer, i, side 154–155). De ble også brukt i seremonier for å stanse regnet (i, side 295).

Det var ikke bare kristendommen som tok i bruk eggsymbolet i ritualene. Rabbinsk jødedom innførte også skikken med å inkludere et egg på Sederbordet ved Herrens påske, og vanhelliget dermed påskemåltidet på en årlig og rituell basis. Sammen med innføringen av Hillelkalenderen overholder de praktisk talt ikke Herrens påske selv, og forhindrer hver og en som vil forsøke å følge denne fra å gjøre det gjennom det falske kalendersystemet de har innført.

Isthar eller Astarte

Easter (fem. pl. Eastron) er i virkeligheten navnet på Ishtar, som er et annet navn på Astarte. Som Ashtaroth, som er den hebraiske flertallsformen som beskriver ulike lokale manifestasjoner av Astarte (5 Mos 1:4; gresk Ashtoreth), var hun den kanaanittiske fruktbarhetsgudinnen Athtarath, tilsynelatende uttalt Ashtarath eller Ashtereth.

Ut fra dette avledet grekerne Astarte, og hebreerne beholdt tilsynelatende konsonantene i den hedenske gudinnens skriftlige navn i den bibelske teksten, men erstattet vokalene med vokalene i ordet bosheth eller skam. Ashtarath eller Ishtar ble Easter på angelsaksisk før høytiden gjorde sitt inntog i Britannia.

Ved Ras Sharma, i form av Anat, spiller hun hovedrollen under formørkelsen av solguden Baal i rollen som plantevekstens guddom (Interpreter’s Dictionary of the Bible, Vol. 1, side 254). Hun er mindre iøynefallende i Palestina som Ashtaroth enn som Astarte som antar rollen som Anat der. Det vi ser er samme rolle, spilt av denne gudinnen under ulike navn, hvor hun tilsynelatende fremstiller noe av lokal eller annen betydning. Dette ser ut til å være det samme som forskjellen mellom Artemis og Diana. De årstidsbestemte ritualene i fruktbarhetskulten for Baal og Astarte ble registrert i det tidlige Israel (Dommerne 2:13; 10:6; jf. Interp. Dict., ibid.). Samuel befalte Israel i Mizpah ved valget av Saul å ta bort Baalim og Ashtaroth, noe som indikerer at de var forent med hverandre og i flertall (1 Sam 7:4). Israel gjorde dette og bekjente sin frafallenhet fra troen etter nederlaget mot filisteerne (1 Sam 12:10). I Første Samuelsbok 31:10 ser vi hennes kult i Beth-shan, som ikke var okkupert av Israel, bli ødelagt i Davids tid. Altså var kulten hennes alminnelig utbredt i dette området. Hun ble kalt Hornenes Ashtaroth (Ashteroth-karnaim). Denne byen var Rephraims by, og den lå i territoriet til Og, konge av Bashan (5 Mos 1:4; 3:10; Josva 12:14). Cherdorlaomer gjennomførte et angrep mot Rephaim der (1 Mos 14:5). Byen ble senere befolket av Machirs stamme (Josva 13:12, 31) og ble en israelsk fristad (1 Krøn 6:71; jf. Josva 21:27). Dette gir et karakteristisk bilde av gudinnen Astarte, fremstilt som den behornede gudinnen og representert på samme måte som Hathor, kugudinnen av Egypt. Det er fremstillingen av Ishtar med måneguden Sin, hvis oppadvendte horn kjennes igjen i månesigden med Venus som aftenstjerne (jf. studieskriftet Gullkalven [222]). Systemet var således svært gammelt og sentralt for Rephaim og de religiøse systemene i Egypt og Lilleasia generelt, men sentrert rundt det assyrisk-babylonske systemet.

Formen av ordet Ashteroth (a. soneka) er også et vanlig substantiv som betyr flokkens ungdyr eller avlsdyr, når man omtaler produktiviteten blant sauene (jf. 5 Mos 7:13; 28:4, 18, 51). Ordets gamle etymologi antyder sammenhengen med dyreavl eller fruktbarhetssystemet, og kan også være grunnen til at stjernetegnet i måneden for vårjevndøgn i antikken fikk navnet Aries eller Væren.

Astarte, eller Easter i hennes varierende former, er Modergudinnen som nevnt over, og forbundet med sønnen-elskeren som Herren, som er betydningen av Baal, Adonis osv. Som Den himmelske jomfru eller Modergudinnens figur var hun – som vi ser – involvert i symbolikken rundt gullkalven som førte Israel på villspor i Sinai under Moses (jf. ibid.). I denne treenigheten av stjernen, solen og månen ser vi henne som gudinne av sensuell kjærlighet som aftenstjernen (herav også Venus), og som krigsgudinne som morgenstjernen. Denne krigsrollen var tilskrevet Afrodite. Denne tittelen var ifølge Jesaja 14 og Esekiel 28 direkte relatert til Satan. Hun er knyttet til måneguden Sin, hvorfra vi har fått vår betydning av ordet (Sin er ved siden av navnet på måneguden, også det engelske ordet for synd, ovs. anm.), og er i forbund med solen som det tredje medlemmet av treenigheten. Høytidene er knyttet til denne symbolikken.

Ashtorethkulten ble beskyttet av kong Salomo (1 Kong 11:5). Kultstedet som ble opprettet på Forfallets berg (Mount Corruption) på Oljeberget ble avskaffet under reformasjonen til Josias. I begge tilfellene er denne kulten knyttet til fønikerne og sidonierne. Altså var Sins system med tyren og ofringen til Minotaurus på Kreta forbundet med hverandre gjennom det gamle systemet med Havets herskere. Dyrkingen av henne er direkte knyttet til dyrkingen av ammonittenes gud Milcom og Chemost hos moabittene. De ser ut til å være forbundet med henne i formen Athar, den astrale Venus, hvorav Ashtoreth er den kvinnelige formen. Hun er hustru til og alliert med Baal i konflikten med Havet-og-Elven i Ras Shamra-teksten, og i tekster fra det nittende dynastiet i Egypt er hun bruden tyrannen Havet gjør krav på. Hun forbindes med Baal som Giver av Liv og Død i sagaen om kong Keret i Ras Shamra-tekstene. Her nedkaller kongen en forbannelse i navnet Athtarath-navnet-på-Baal. Navnet er således forbundet med Baal, og har både mannlige og kvinnelige aspekter som gemal og giver av fruktbarhet. Ved Ras Shamra la Anath, søster til Baal, beslag på plassen hennes, men ut fra bibelske og fønikiske nedtegnelser var hun den mest fremtredende guddommen i antikken (Interp. Dict., ibid., art. Ashtoreth, side 255–256; jf. studieskriftet Gullkalven [222]).

Egypterne under Ptolemaios i Edfu avbildet Ashtoreth som en gudinne med løvehode. Dette er igjen en forbindelse med Aeon med løvehode og mysteriene. Som Quodshu eller hellighet, med en papyrusplante og en orm i hendene, står hun på en løve mellom den egyptiske fruktbarhetsguden Min og Resheph, den semittiske guden for ødeleggelse og død. Håret hennes er satt opp og formet som horn, som en etterligning av kugudinnen Hathor. Bronsefigurer fra Gezer fremstiller en naken skikkelse med horn som anses å være Ashterots. Kultsystemet hennes blomstret fra det femtende til det trettende århundret før vår tidsregning, og i det andre århundret f.Kr. fantes det et kultsenter i Delos for Astarte av Palestina (ibid., side 256). Fruktbarhetssymbolene som er funnet er av gudinnen med hodebekledning med horn, brystene er tydelig avbildet, og hun holder ofte en lotusblomst og en orm. Der Modergudinnen avbildes, er det Ashera, og hun holder en due mot brystet. Hun forbindes også med den fønikiske guden for helbredelse, Eshmun, fra en udatert inskripsjon fra Kartago. Rollen er endemisk for kulten tvers igjennom, og man finner den igjen hos kelterne og druidene, som hadde blitt utsatt for Havets herskere i meget lang tid. Et navn forbundet med henne i den assyriske formen Ishtar er Ishtar-miti-uballit eller Ishtar gjør de døde levende (ibid.). Altså er oppstandelsestemaet forbundet med henne i påsken som Easter.

Himmelens dronning

Profeten Esekiel fordømmer kvinnene i Israel som gråt over Tammus (Esekiel 8:14). Denne syriske guddommen ble sørget over som den døende guden i et avgudsdyrkende Israel.

Tammus ble assosiert med Himmelens dronning som også var Den himmelske jomfruen, som vi har sett. Det ble bakt kaker til henne, og profeten Jeremias fordømte denne skikken helt og holdent (Jer 7:18; 44:19).

Himmelens dronning var, som vi ser, en orientalsk gudinne fra gammel tid. Hun ble også forbundet med grøden, og det siste kornneket fra innhøstingen ble ofte tilegnet henne og kalt for Dronningen (Frazer, ii, side 146; vii, side 153).

Dronningen var i Aten gift med guden Dionysius (ii, side 136 ff; vii, side 30 ff). Det virker som om fullbyrdelsen av det guddommelige ekteskapet så vel som bryllupet fremstilles i seremonien. Det er ikke kjent om gudens rolle innehas av en mann eller et gudebilde. Attisk lov krevde at dronningen ble spilt av en kvinnelig borger som ikke hadde vært med noen annen mann enn sin ektemann (Frazer, ii, side 136). Hun ble assistert av fjorten hellige kvinner, en for hvert av Dionysius’ altere. De fjorten hadde avlagt ed på renhet og fromhet fremfor dronningen ved den gamle helligdommen for Dionysius i Myren, som kun var åpen den ene dagen i året. Bryllupet hennes fant tilsynelatende sted senere, og ifølge Aristoteles (Constitution of Athens, iii, side 5) ved kongens gamle residens på den nordøstlige siden av Akropolis, kjent som krøtterstallen. Det var ikke desto mindre del av den gamle fruktbarhetsfestivalen for vinrankene og frukttrærne som Dionysius var gud for (Bacchus hos romerne) (jf. Frazer, ii, side 136–137 og note 1).

Dronningen ble hustru til gudene, men fortsatte som fruktbarhetsgudinne og Modergudinne. I denne egenskapen ble hun trukket i prosesjon mot slutten av innhøstingen.

Dronningen av Egypt var også hustru til Ammon (ii, side 131 ff; v, side 72), og dermed personifiserte hun gudinnen. Dette degenererte senere, da den guddommelige hustruen var en ung og vakker pike av god familie som levde i løse seksuelle forbindelser frem til hun nådde puberteten og da ble sørget over og gitt bort i ekteskap (Strabo, xvii, I, 46, side 816). Grekerne kalte disse pikene for pallader etter jomfrugudinnen Pallas.

Denne formen for prostitusjon ser i gammel tid ut til å ha vært forbundet med dyrkingen av Ishtar, og riktignok tilbrakte de fleste av Easters eller Ishtars kvinnelige tilhengere en viss tid i ungdommen som tempelprostituerte i kultsentrene i Lilleasia. I Korint var prostitusjon vanlig, og praktisk talt alle i byen var på ett eller annet tidspunkt involvert i dette.

Profetinnen til Apollo hadde også denne rollen som hustru. Så lenge guden oppholdt seg i Patara, hans vinterorakel og hjem, ble profetinnen stengt inne med ham hver natt.

I likhet med Artemis, fruktbarhetsgudinnen med mange bryster, hadde gudinnen gemaler som ble kalt essenes eller kongebier. Det så ut til at de levde i sølibat en bestemt periode, da de var fullstendig overgitt til gudinnen. Nedtegnelser og inskripsjoner i Efesus viser at noen av dem var gift.

Hun hadde en lund av frukttrær rundt templet sitt (Frazer, i, side 7). Dermed var hun forbundet med Demeter, som ble kalt fruktbæreren (vii, side 63). På denne måten ble hun også identifisert med Diana, som i likhet med henne selv var frukttrærnes beskytter (i, side 15 ff). Denne Modergudinnen ble av Frazer identifisert med Skogens konge og hans skogsgudinne Diana ved Nemi. Dette virker helt rimelig og skulle forklare hvorfor folkemassene i Efesus, i Apostlenes gjerninger, refererte til gudinnen som Diana fra Efesus. Dette aspektet ble overført til jomfrukulten, og frukttrærne ble velsignet på dagen for Jomfruens himmelfart (Frazer, i, side 14 ff). Jomfrukulten i kristendommen er intet annet enn kulten for Ishtar, Astarte, Diana eller Artemis i gammel hedendom, i ny skikkelse og iblant i samme klær.

Forbindelsen med mysteriene i Egypt bringer oss videre til Osiriskulten. De som dyrket Osiris hadde forbud mot å skade frukttrær (Frazer, vi, side 111). Dionysius var også frukttrærnes gud (vii, side 3 ff). Vi ser her et sammenlenket forhold som viser at disse egentlig ikke var atskilte guder, men ulike sider av samme dyrkingssystem med variasjoner over et tema.

Det ble forventet av disse essene i Efesus at de ikke hadde seksuelt samkvem med dødelige kvinner, i likhet med hustruene til Bel og Ammon fra tidlige tider som ikke skulle ha seksuelt samkvem med dødelige menn. Det ser ut til å være en logikk i denne dedikasjonen til sølibat overfor Himmelens dronning som Modergudinnen. Derfor levde prestene hennes i sølibat eller var evnukker. Denne skikken kom inn i kristendommen fra de hedenske kultene og gnostisismen i tilpasningen av mysteriekultene (se studieskriftet Vegetarianismen og Bibelen (nr. 183)). Kvinnene i Ishtarkulten i Lilleasia levde ikke i sølibat, men var promiskuøse. Det er trolig at Plinius kalte Zadoks sønner i Qumran for essener på grunn av det faktum at enkelte medlemmer av deres orden var asketer som levde i sølibat. De brukte selv ingen slik betegnelse, og det å omtale dem som prester for en hedensk gud ville ha vært ekstremt støtende.

Som Maidronning representerte gudinnen plantevekstens ånd (ii, side 79, 84) både i Frankrike (ii, side 87) og i England (ii, side 87 ff).

Det ser ut til å være en felles oppfatning om at Moren også var gudinne for kornet, og den siste delen av avlingen ble ofte symbolsk tilegnet til henne, og det ble bakt en spesiell kake av kornet fra denne siste innhøstingen som ble gitt til henne. Symbolikken går som en rød tråd gjennom hele Europa i varierende former og identifiseres med denne grødens dronning (jf. Frazer, vii, side 149–151).

Det bakes en offerkake av ny bygg eller ris (Frazer, viii, side 120). Innhøstingen av bygg finner sted til påske (Easter) eller Herrens påske (Passover). Blant hinduene ofret man ved innhøstingens begynnelse, enten ved nymåne eller fullmåne. Byggen høstes inn om våren og risen om høsten. Fra de nye kornene lagde man en offerkake som ble satt frem på tolv potteskår som var hellige for gudene Indra og Agni. En velling eller kokte gryn ble ofret til kretsen av guder, Visve Devah, og en kake på et potteskår ble gitt til himmelen og jorden (ibid.). Dette ligner på nedtegnelsene om kakene som ble gitt til Himmelens dronning som nevnes av Jeremias, og ser ut til å ha vært felles for alle arianere i gamle tider. Hinduenes offergaver kom fra den første avlingen, og betalingen til prestene var den førstefødte i buskapen. Ut fra dette ser vi at arianernes gamle skikk med de førstefødte fikk innpass i hinduismen. Innhøstingens gudinne er Gauri, Shivas hustru. Riskaker eller pannekaker blir gitt til et planteformet bilde av Gauri. Den tredje dagen blir det kastet i elven eller en vannbeholder. En håndfull jord eller steiner tas med hjem fra den plassen og kastet rundt i huset, hagen og blant trærne for å sikre fruktbarheten. Dette har samme effekt som den italienske skikken med å feie kirkegulvene den tredje dagen av påskefeiringen, og henviser til den felles antikke tradisjonen som er mye eldre enn kristendommen. Kakene har fått navnet varme kors (hot cross buns) i kristendommen.

Samme tradisjoner finner vi blant Chin-folket i det øvre Burma, hvor de gav den første grøden som offer til gudinnen Pok Klai.

Denne Modergudinnen kom inn i buddhismen og Østen som gudinnen Kuan-yin som ble Avalokitesvara i Mahayanasystemet.

Hun kom inn i kristendommen som Den himmelske jomfruen kalt Maria. Hun ble gjort til Jesu Kristi mor og ble blasfemisk betegnet som Guds Mor.

Den sorte Madonna

Vi ser nå at bildet på Modergudinnen kom inn i kristendommen som jomfru Maria. Hun ble kalt Madonnaen. Vi ser at hennes karakter som gudinne for plantevekstens ånd ble fremhevet ved bruken av et sort ansikt i rollen som Demeter eller fruktbarhetens vårgudinne, i egenskapene av Artemis eller Diana.

I kristendommen er dette aspektet kjent som Den sorte Madonna.

Det var ingen dyrking av jomfru Mariam eller Maria i århundrene før den tidlige kirken. ERE sier følgende når den omtaler Mariadyrkingen:

                Marias navn er ikke nevnt, det finnes ingen referanser til henne i artiklene om nattverden i Det nye               testamente; heller ikke i den liturgiske takksigelsen i St. Klemens av Roms første epistel; heller ikke i        Didache eller hos Justin Martyr eller i Tertullians beskrivelser av nattverdsgudstjenesten. Det eneste   stedet hvor en påkallelse av St. Maria skulle kunne komme inn, er i minnegudstjenestene for martyrene                eller de avdøde, og alt St. Cyprian har å si om dette er følgende:

                Kirkelig disiplin lærer, som de trofaste vet, at i de tilfellene martyrer nevnes ved navn fremfor Guds               alter, da bes det ikke for dem, men for andre som blir minnet fremsies det bønn) Epp. I, [Opera, Oxford,     1682, side 81]).

                Det finnes ikke noe direkte bevis på at jomfruen i det hele tatt var nevnt blant ”martyrene” (ERE, Vol. 8,      side 475–476).

Innføringen av Mariadyrkingen fant sted noe senere, etter innføringen av de østerlandske ritualene. Etter at kirken hadde fått innpass i Romerriket, ble hedenske skikker og kjetteri opptatt av kirken, og disse skikkene ble nedskrevet av Epiphanius:

                som kjetteri (Her, lxxix) at ”visse kvinner i Trakia, Skytia og Arabia hadde for vane å beundre          jomfruen som en gudinne og ofre en spesiell kakesort til henne [kollurida tina], hvor han har fått navnet                ”Collyridianer” fra. Denne skikken (jf. Jer 44:19) og den underliggende oppfatningen var utvilsomt   minnesmerker fra hedendommen som alltid hadde vært fortrolig med kvinnelige guddommer.

Disse kakene ble laget til Himmelens dronning ved høytiden hennes, høytiden for Ishtar eller Easter eller Astarte, og hadde begynt lenge før det babylonske fangenskapet.

Epiphanius var fast bestemt på at Maria [eller Mariam] ikke skulle dyrkes. I St. Markusliturgien (den aleksandrinske) var Maria opprinnelig inkludert i bønnen om at Gud skulle gi hvile til de hellige døde (ERE, ibid., side 478). Maria eller Mariam ble ansett å være helt død og blant dem som ventet på oppstandelse.

Trinitarianerne, og særlig kappadokierne, opphøyde Maria i respons på innvendingene fra de ikke-trinitarianere som senere ble kalt arianere (jf. ERE, ibid., side 476). De opphøyde Kristus til Gud og opphøyde siden ”Maria” til Guds mor, og derfor Modergudinnen og gudenes mor. Disse forestillingene var rent hedenske og oppstod ikke før henimot slutten av det fjerde århundret. W.R. Ramsey mener at:

                Så tidlig som i det femte århundre var respekten som ble vist overfor jomfru Maria i Efesus en        gjenoppblussing, i døpt form, av den gamle anatoliske dyrkingen av Jomfrumoren (Pauline and Other    Studies, side 126; jf. ERE, ibid., side 477, note 1).

Jomfru Maria var ingen annen enn Artemis eller Diana fra Efesus som Paulus så modig og sterkt opponerte mot (Apg. 19:24–35).

Opp gjennom middelalderen og frem til avslutningen av kirkemøtet i Trent i 1563, ser vi at Maria var blitt opphøyd i liturgien og nevnt som:

                Den helligste, plettfrie, velsignede, Vår Frue, Guds Mor, og tankens rekkefølge, som fortsatt viser at            hun blir bedt for, avbrytes av en hyllest: ”Vær hyllet, du som er full av nåde… for at du frembrakte               verdens frelser.” (ERE, ibid., side 478.)

Det hersker ingen tvil om at Mariam – eller Maria – Kristi mor, opprinnelig ble ansett for å være død og ble bedt for og ikke til, og at dette ble underminert av kulten til Modergudinnen, hvis plass hun tok.

Modergudinnen fikk et sort ansikt som Demeter, fruktbarhetsgudinnen, i desemberritualene, og som Den sorte Madonna var hun således knyttet til fruktbarhet og mysteriekultene. Hennes kult, i enhver form, var hedensk og en krenkelse av kristendommen.

Kirkemøtet i Trent forsøkte å redusere avgudsdyrkingen som var forbundet med Maria, og gjøre en endring i konseptet av dyrkingen som skulle omfatte Gud, Jesus, Maria og helgenene.

Resultatene av kirkemøtet ble senere underminert av etterfølgende paver frem til våre dager.

Hanukkah og Purim

En av jødenes høytider som gjenspeiler den persiske og greske påvirkningen er Hanukkah. Den har ingen religiøs betydning, og arbeidet opphører ikke. Det er en høytid den 25. i den niende måneden som kalles Chislev (eller Kislev), som omtrent tilsvarer desember.

Fra Baruch 6:19 ff vet vi at babylonerne tente lys fremfor avgudene sine, og dette ble omtalt på en kritisk måte i Baruk. Grekerne hadde også tatt i bruk dette systemet, som vi ser fra referansene over. Fra tiden for det selevkidiske kongeriket og dets innflytelse over Juda, var helleniseringen av Palestina uunngåelig.

Dets politiske innflytelsen over Jerusalem ble ansett for å være marginal, ifølge Hayyim Schauss i hans verk (The Jewish Festivals: History and Observance, Chanukkoh, Schocken Books, side 211). Man kan kun se på det faktum at det fantes en lund for en gresk gud i Betlehem (se nedenfor) for å se hvor naiv denne uttalelsen var. Han vedgår på side 212 at helleniseringen som prosess var av politisk og økonomisk betydning. Partiet som satt ved makten i Jerusalem under det syriske styret var det hellenistiske aristokratiske partiet. Konfliktene under dette styret nådde sitt høydepunkt under Antiochus Epihanes. Øverstepresten var den helleniserte jøden fra det aristokratiske pro-syriske partiet, Jason (endret fra Josva). Han fikk oppført et gymnasium (gresk sportsanlegg, ovs. anm.) i Jerusalem og innførte greske idrettsgrener. Jøder tok greske navn og tok opp gresk kultur (jf. Schauss, side 213). Da den syrisk-egyptiske krigen brøt ut, ble den konservative Jason avsatt av den mer radikale pro-gresk-syriske Menelaus (Menachem). Et rykte om at Antiochus var drept på slagmarken gav Jason mot til å gå inn i Jerusalem med 1000 mann og angripe Menelaus. Antiochus kom til Jerusalem og begynte nedslaktingen av alle forkjempere for det egyptiske partiet. Han plyndret templet og fjernet skatten og alle gjenstander av gull og sølv. Menelaus fikk fortsatt sitte ved makten. Ett år senere marsjerte Antiochus igjen mot Egypt, men fikk ordre fra det romerske senatet om å trekke seg tilbake, og måtte rette seg etter dette (jf. Schauss, side 214). Antiochus ble da tvunget til å befeste riket mot romerske og egyptiske styrker. For å kunne gjøre dette, fremtvang han dyrkingen av greske guder. Jødene gikk ikke med på dette, og han ble tvunget til å sende styrker til Palestina for å fremtvinge lydighet. Templet ble forandret til et gresk tempel. Dødsstraff ble innført for tilhengere av jødisk tro.

Et nytt og strengt nasjonalistisk parti steg frem under Judah Maccabee og hans brødre i den hasmoneanske familien.

25. Kislev innviet de templets altere på ny og innstiftet en årlig, åtte dagers høytid som begynte på den dagen. De tvang gjennom en opphevelse av de antijødiske lovene fra syrernes styre og begynte å bygge opp et uavhengig jødisk kongerike i Palestina. Dette kongeriket eksisterte i mindre enn hundre år før det ble oppslukt av romerne.

Schauss kommer med en treffende uttalelse på side 216. Han sier:

                I flere århundrer etter det babylonske fangenskapet var de kun et lite og svakt samfunn i det lille landet       Juda… Det var kun gjennom opprør og seier over hasmoneanerne at den latente styrken i folket viste             seg, og de ulike retningene i jødisk åndelig liv utviklet tydelige former. Jødene opplevde en enorm   økning i folketall og makt i denne perioden.

Hanukkah skal angivelig markere minnet om seieren over hasmoneanerne. Det vi ser er en periode med total religiøs synkretisme med støtte av et parti fra det jødiske folket. Skikken med å tenne vokslys over en åttedagersperiode som ble innledet tidlig i desember og som varte i åtte dager, sammenfaller ofte med Saturnalia eller høytidene for Demeter og Modergudinnen i Egypt, som vi ser over. Det er et tegn på tilpasningen av fremmede skikker for å feire minnet over seieren for et jødisk, aristokratisk parti og tilvende seg legitimiteten av det foregående aristokratiet i folkets øyne. Denne skikken har ingen hjemmel i Bibelen. Haggai 2:10–19 taler om 24. Kislev som perioden for gjenoppbyggingen av templet. Den feilaktige datoen er tatt med for anvendelsen av denne profetien (se også studieskriftet Guds orakel [184]).

En indikasjon på at den samme tankegangen gjelder for de jødiske høytidene er note 305 av Schauss (på side 310) til teksten angående Purim og skikken med å spise bønner, hvor han sier:

                Den primitive kilden for denne skikken må man søke etter i den primitive karakteren hos Purim som en          årstidshøytid. For på samme måte som slag og maskerader, var også grønnsaker i folketroen amuletter               og beskyttelse mot åndene. Av denne grunn spiste man også bønner i bryllup.

Legg merke til slagene og utkledningen som ledsager spisingen av bønnene. Det er også skikken, men nå bare blant de orientalske jødene, ved brenningen av Haman ved Purim.

På samme vis brennes Judas blant katolikkene i Europa. Samme aspekt av utkledning og slag er felles for alle.

Schauss sier (på side 270) i forbindelse med Purim og inntaket av Kreplech og Hamantaschen:

                Ordet Kreplech stammer åpenbart fra tysk, og i likhet med mange andre former av Purim, ble feiringen          overtatt fra de kristnes ”fetetirsdag” og gjort til en del av Purim. Fra Purim, må man anta, ble spisingen av Kreplech overført til dagen før Yom Kippur og til Hashano Rabboh.

Han har en artig forklaring på hvorfor de spises den dagen slagene faller – dagen før Yom Kippur pisket man seg selv, ved Hoshano Rabboh pisket man pilekvistene, og ved Purim slo man Haman (side 270).

Skikken i gammel tid var å brenne lys ved Hanukkah. Haman ble brent ved Purim i galgen. Dette er opprinnelsen til de kristnes innvendinger mot skikken på grunn av at den ble identifisert med Kristus. Når dette var gjort, ble det tent lys for Hamans sønner.

Vi ser her konseptet med lys som den enkeltstående sjelen til individet og brenningen av lys for å skape lys. Denne skikken kan bare være av assyrisk-babylonsk opprinnelse og av hedensk, animistisk avstamning. Den har dødd ut med brenningen, men var forbundet med den. Lysene ble tent for å berolige åndene til de ti demonene.

Schauss viser at skikken med teatrale aspekter under høytiden begynte ved Chanukkoh (eller Hanukkah), men dominerte ved Purim i gettoen.

Han sier følgende om Purim-maskeraden:

                Det antas vanligvis at Purim-maskeraden hadde sin opprinnelse blant jødene i Italia, gjennom        påvirkningen fra det kristne karnevalet, og at den skikken ble spredt fra Italia til jøder i andre land. Det           er imidlertid mer logisk å anta at maskeraden tilhørte Purim allerede fra begynnelsen, sammen med          ulyden som ble laget. Både ulyden og maskeraden var opprinnelig et vern mot onde ånder som det var   nødvendig å beskytte seg mot når årstidene skiftet. Det ville vært riktigere å si at Purim-maskeraden og       det kristne karnevalet har samme hedenske opprinnelse, med årstiden og vårens ankomst, og begge           antok senere en ny betydning (side 268).

Han noterer seg skikken blant talmudiske akademikere, som inntil nylig valgte en Purim-rabbi (side 269). Denne skikken har utviklet seg fra skikken med å velge en Purim-konge, noe som var beslektet med valget av Bønnekongen eller Narrekongen i Europa (se over).

Disse åpenbart hedenske skikkene som er forbundet med de høytidene man ikke er pålagt å følge, viser at vi har å gjøre med gamle, primitive høytider fra fruktbarhetskultene som kom inn i jødedommen fra samme kilde som de kom inn i de romerske og ortodokse trossystemene, nemlig fra assyrisk-babylonerne og deretter grekerne og egypterne. De førte frem til den jødiske påsken (Passover) på samme måte som de andre systemene førte frem til påsken (Easter).

Tradisjonene i jødedommen er like fordreide – og av samme hedenske opprinnelse – som de vanligste kristne sektene. Det store Babylon styrer hele verden.

Dyrkingen av Adonis i påsken

Sporene etter dyrkingen av Adonis finner man ennå på Sicilia og i Calabria. På Sicilia sår man ennå Adonis’ hager om våren og sommeren, og ut fra dette konkluderer Frazer med at både Sicilia og Syria feiret den gamle vårfestivalen for en død og oppstanden gud. Frazer sier:

                Når påsken nærmer seg, sår de sicilianske kvinnene hvete, linser og kanarifrø i krukker som de plasserer      mørkt og vanner i to dager. Plantene skyter snart opp, stilkene bindes sammen med røde bånd, og      krukkene med planter plasseres på gravene, sammen med bilder av den døde Kristus som i katolske og               greske kirker lages på langfredag, akkurat som Adonis’ hager ble plassert på den døde Adonis’ grav.       Skikken begrenser seg ikke til Sicilia, men følges også i Calabria og muligens andre steder (Frazer,                 ibid., v, side 253–254).

I Kroatia sår man fremdeles i disse hagene, og her brukes ofte bånd i de nasjonale fargene for å binde sammen plantene.

Frazer henleder oppmerksomheten til den store utbredelsen denne dyrkingen har fått i kristen forkledning. Den greske kirken innlemmet festivalen i prosesjonen for Kristi død i de greske byene, hvor man gikk fra hus til hus og sørget over hans død.

Frazer mener at kirken behendig har endret høytiden for den døde guden Adonis til påskehøytiden i den såkalte kristendommen. Den døde og oppstandne Adonis ble til den døde og oppstandne Kristus. Greske, kunstneriske fremstillinger av den sørgende gudinnen med sin døende elsker Adonis i armene ligner på og ser ut til å ha vært modell for Pieta i den kristne kunsten, hvor jomfruen sitter med sin døde sønns kropp i fanget (ibid., side 256–257). Det mest kjente eksemplet på dette er Michelangelos verk i Peterskirken.

Hieronymus forteller om Adonislunden i Betlehem. Der Jesus gråt, sørget man over den syriske guden og Venus’ elsker (ibid., side 257). Betlehem betyr brødets hus, og følgelig kom tilbedelsen av Adonis, såkornets gud, til å bli forbundet med Betlehem snarere enn livets brød, som var Messias. Dette var i seg selv trolig bevisst, for å assimilere troen på den syriske guden Adonis og hans elskerinne Ishtar eller Astarte, romernes Venus.

Kristendommens første sete utenfor Palestina var Antiokia. Apostelen Peter var biskop her. Det var her Adoniskulten hadde sin forankring, og gudens død og oppstandelse ble høytidelig feiret hvert år.

Da keiser Julian gjorde sitt inntog i byen, på tiden for feiringen av guden Adonis’ død og oppstandelse, ble han mottatt med så mye honnør at han undret seg over dem da de ropte Frelsens stjerne har steget opp over dem i øst (Ammianus Marcellinus, xxii, 9. 14; jf. Frazer, v, note 2 til side 258).

Påkalling av regn i påsken

For å sikre vekst i avlingen var det nødvendig med regn som falt ved vårjevndøgn for å få i gang våren. Derfor ble det i gammel tid holdt regnmakerseremonier ved å utsette gudene for ulike typer strabaser. I Italia brukte man palmesøndag, solgudens dag i påskehøytiden, til å henge vigslede palmegrener på trærne. Kirkene ble feid og støvet spredt utover hagene (se også over). Spesielle vigslede lys ble også tent for å sikre regn. Statuen av den hellige Frans av Paola ble tilskrevet evnen til å fremkalle det årlige, påkrevde regnet da den hver vår ble båret gjennom markedshagene.

Under den store tørken i 1893 ble det skrevet at etter omtrent seks måneder med tørke, kunne ikke italienerne få helgenene til å frembringe regn ved hjelp av lys, kirkeklokker, bål, fyrverkeri og spesielle messer i kirken. De bannlyste helgenene etter at de hadde slått seg selv med metallpisker til ingen nytte. I Palermo dumpet de statuen av St. Josef i en hage, slik at han selv kunne se hvordan situasjonen var, med tanke på å la ham ligge der til det begynte å regne. Andre statuer ble vendt mot veggen som uskikkelige barn. Noen fikk fjernet regaliene og forvist fra sognet, de ble dyppet i hestetro, truet og grovt krenket. I Caltanisetta ble de gylne vingene og kappen fjernet fra statuen av erkeengelen Mikael. I stedet ble han utstyrt med vinger av papp og et tøystykke rundt livet. Statuen av Angelo i Licata led en enda verre skjebne ettersom den ble avkledd og forlatt naken. Statuen ble utskjelt, slått med jern og truet med drukning eller henging. De opphissede menneskene skrek mot den: Regn eller repet (Frazer, i, side 300).

Denne historien, hvor farseaktig den enn virker, fant sted i fullt alvor for ca. hundre år siden i et sivilisert, såkalt kristent land med viten og samtykke fra den katolske kirken. Handlingen setter søkelys på bøndenes bevissthet overfor det gamle jordbrukssamfunnet og de såkalte helgenstatuene har ganske enkelt erstattet de gamle gudene for grøden, Adonis, Attis, Astarte og Zeus som regngud osv. Disse skikkene er grunnlagt på de samme forestillingene man finner igjen i det gamle Kina og andre steder i Østen. I 1710, på øya Tsong-ming i Nanking-provinsen, stengte visekongen – etter å ha prøvd å formilde gudene – sitt tempel og satte lås på dørene etter å ha bannlyst guddommen. Regnet begynte å falle kort tid etter dette, og guddommen ble gjeninnsatt. I april 1888 bad mandarinene i Kanton til guden Long-wong om å stanse det kontinuerlige regnet. Han enset dem ikke, så de låste ham inne i fem dager, og regnet opphørte, som seg hør og bør. Han fikk da friheten tilbake (Frazer, i, side 298–299). Forestillingene er således de samme og oppstod flere tusen år før kristendommen. De ble imidlertid opptatt i kristendommen og eksisterte frem til 1900-tallet.

Faktisk så eksisterer disse forestillingene fremdeles i legender og bevisstheten til en overtroisk bondebefolkning som følge av uvitenhet og påvirkning fra en manipulerende prestestand.

Morgenstjernen

Adoniskulten involverte den guddommelige elskerinnen til Adonis. Hennes antikke navn var Astarte, og hun ble identifisert med planeten Venus. Således var denne planeten symbol både for guden og hans elskerinne.

Bibelsk sett er den også symbolet på Satan, og derfor er visjonene om jomfruen relatert til Morgenstjernen og kan kun være av demonisk betydning. Satan utgir seg for å være en lysets engel.

Astarte, Adonis’ guddommelige elskerinne, identifiseres med Venus av babylonerne. Astronomene deres utførte nøyaktige beregninger av planeten Venus’ overgang fra morgen- til aftenstjerne, og utledet varsler av hennes tilsynekomst og forsvinning (Frazer, v. side 258). Det er derfor rimelig å anta at Adonishøytiden var fastsatt til å begynne ved tilsynekomsten av morgen- eller aftenstjernen. Ettersom stjernen innbyggerne i Antiokia feiret viste seg på østhimmelen, og om det virkelig var Venus, kan det utelukkende ha vært som morgenstjerne. Ut fra dette kan vi slutte at betegnelsen Easter også viser til ordet for øst (east på engelsk, ovs. anm.), og dermed relaterer til denne hedenske gudinnen for daggryet.

Frazer mener at høytiden for Astarte ved det gamle templet i Aphaca i Syria var beregnet å skulle innledes av en meteor som falt ned fra himmelen, og som var beregnet å skulle falle fra fjellet Libanon og ned i Adonis’ elv på en spesiell dag (v, side 259). Dette virker litt for beleilig, og det kan være at den morgenstjernen som han tilskriver Antiokia og andre steder er den samme meteoren som representerer stjernen for gudinnen som faller fra himmelen og ned i sin elskers armer (ibid.). Plasseringen av templet i Aphaca i forhold til fjellet Libanon og elven Adonis skulle derfor gi en nøyaktig lokalisering av templet i forhold til oppstigningen av morgenstjernen på solens første dag etter vårjevndøgn. Ganske nøyaktig triangulering skulle kunne lokalisere dette templet med en rimelig stor grad av nøyaktighet ut fra denne hypotesen.

Frazers forsøk på å definere denne stjernen som stjernen over Betlehem og de vise menn kan overhodet ikke være korrekt.

Forbindelsen med guden Adonis og Astarte er imidlertid absolutt. Koblingen mellom disse høytidene med Adonis og også Attis som den døde og oppstandne guden som hadde furu eller pinje som sitt hellige tre, som vi ser hos Attis, er komplett (Frazer, v, side 306). Symbolet på den døde mannen som henger fra treet og absorberes av det og deretter gjenoppstår, er grunnlaget for at alle relikviene til korset er av furu eller pinje. Påskesystemet med tenningen av nye bål og nødbluss er fullstendig ikke-bibelsk og antikristent.

Kristendommen inngikk kompromiss med sine rivaler for å kunne oppta en fortsatt farlig fiende. Med Frazers ord, så det slue/listige presteskapet følgende:

                Om kristendommen skulle erobre verden, kunne den bare gjøre det ved å lette på de altfor rigide    prinsippene hos dens grunnleggere ved å gjøre den smale vei som fører til frelse bredere.

Han fremsetter det talende, men feilaktige argumentet om at kristendommen var lik buddhismen, hvor begge i hovedsak var etiske reformer som bare kunne gjennomføres av et lite antall disipler som var tvunget til å gi avkall på sin familie og staten/ sin stand/stilling. For at trosretningene skulle bli akseptert, måtte de bli grunnleggende reformert for å appellere til fordommene og begjæret og overtroen blant allmuen. Dette skjedde både innen jødedommen og kristendommen.

Epilog

På denne måten ble troen på Messias undergravd av verdslige, sekulariserte prester som tilpasset troen til det gamle Roms religioner og de soldyrkende mysteriekultene. Forvrengningen av troen begynte med de grunnleggende høytidene som erstattet Bibelens høytider med soldyrkernes. De innførte jul og påske og deretter søndagsgudstjeneste som erstattet det fjerde budet angående sabbaten. De oppfant myten om den evige uskyld for en kvinne de kalte Maria (snarere enn Mariam) for å tilsløre det faktum at de hadde drept hennes sønner og deres etterkommere, brødre og nevøer til verdens Messias, Guds Sønn, som kom for å lære dem sannheten og frelse dem fra seg selv (se studieskriftet Jomfru Mariam og Jesu Kristi familie (nr. 232)).

Symbolikken som kommer til uttrykk gjennom de sanne Guds høytider som er beskrevet i Bibelen er med hensikt tilslørt/fordunklet slik at det ikke er mulig med vekst i troen på og kunnskapen om den eneste sanne Gud.

De uvitende lærer sine barn løgner i den feilaktige troen på at dette på en eller annen måte vil gjøre dem lykkelige. Samfunnet reduserer menneskene til avgudsdyrkere på grunnlag av kommersialisme og grådighet og følger skikker som er farget av hedendom og falsk religiøs utøvelse. Feiringen av jul og påske er en direkte innblanding i soldyrkingen og mysteriekultene, og et direkte brudd på blant annet første og fjerde bud. Kristus kalte dem hyklere og siterte Guds ord gjennom profeten Jesaja (Jes 29:13):

            Herren sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg        forgjeves, for det de lærer, er menneskebud. (Matt 15:8-9; Mark 7:6-7.)

Gud har gitt sine lover gjennom sine tjenere, profetene. Snart vil Messias komme tilbake for å håndheve disse lovene og dette systemet.