Guds kristne kirker

 

No.002B

 

 

 

 

Shema

(Utgave 2.0 20220328-20220511)

 

 

Denne artikkelen forklarer teologien bak Shema og Bibelens struktur.

 

 

 

 

 

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN  ACT 2606,  AUSTRALIA

 

E-mail: secretary@ccg.org

 

 

 

(Copyright © 2022 Wade Cox and Tom Schardt)

(tr. 2024)

 

 

Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.

 

 

 

Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) følgende nettsteder:

http://www.logon.org and http://www.ccg.org

 

 


Shema



Shema i 5. Mosebok 6, vers 4

 

"Hør, Israel! Herren vår Gud er én Herre". Shema er knyttet til den opprinnelige jødisk-kristne tilbedelsen av den ene sanne Gud  [ordet  shema  kommer av hebr. shama som betyr å høre, og har blitt stående som betegnelse på dette skriftstedet og dets utsagn som er så sentralt i jødenes tro og bekjennelse- ov. anm.] Det grunnleggende prinsippet i Shema i 5. Mosebok 6,4 og Markus 12,28-34 gjenspeiles i entallsaspektet (the singular aspect) av Gud. Denne teksten har blitt brukt av trinitarister og binitarister for å hevde at elohimene er en enhet, på en slik måte at Gud og Kristus oppfattes som én elohim. Dette er imidlertid feil. Eloahs singularitet er absolutt og omfatter ikke den sønnen som er utvalgt som Messias, slik Ordspråkene 30,4-5 viser. Den omfatter heller ingen av Guds sønner, som det er, og alltid har vært mange av (Job 1,6; 2,1; 38,4-7).

 

Grunnteksten på hebraisk er: Shema Yishrael Yahovah Elohenu Yahovah Ehad

 

Den grunnleggende antakelsen til trinitarister (og forkludret av selverklærte binitarister) er at begrepet Elohenu er beslektet med elohim. Elohenu er en avledning av Eloah og er entall, slik Eloah er entall. Elohim er et flertallsord og er ikke roten til dette ordet. Eloah er basis for begge ordene.

5. Mosebok 6,5 følger etter Shema: Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft.

 

Kristus selv siterer 5. Mosebok 6,5, som er en integrert del av Shema som det første og det store bud (Matt 22,37; Mk 12,28-34; Luk 10,25-28) og er det essensielle og grunnleggende prinsippet i loven. Deretter befales det (v. 6-8) at barna skal lære dette budet og snakke flittig om det når de er i huset og på veien eller gatene. Det er i vers 8 at de identifiseres som et tegn på hånden og som en minneseddel (eng: frontlet) mellom øynene. Loven kan altså ikke skilles fra Shema som identifikator for Guds folk.

 

At elohimene er ett, betyr det at de er under Eloahs styre og vilje – han som er den ene sanne Gud (Joh 17,3; 1Joh 5,20). Jesus Kristus er ikke den ene sanne Gud, og derfor kan ikke denne teksten referere til Messias, men kun til Faderen. Treénighetslærere, og i en annen grad binitarister og ditéister (jf. No. 076; No. 076B), bryter dermed det første budet.

 

Objektet for tilbedelsen er hær-skarenes Yahova som Eloah [ordet hærskare brukes mye av denne forfatteren og benevnes på engelsk som the Host. Vi bruker det på norsk i forbindelsen hærskarenens Gud, og ved Jesu fødsel var der en hærskare av engler som lovet Gud, men utover dette brukes det lite. Det betegner altså hele den himmelske skare av vesenser utenom Gud selv. I noen sammenhenger ser vi at forfatteren inkludere også menneskene i begrepet – ov. anm.]  Dette vesenet er Yahovih (SHD 3069) som jødene omtaler som Elohim når de leser Jahovih. Alle åndelige vesener som opptrer for ham, bærer navnet Yahova (SHD 3068), som er en tredjepersonsform av verbet som betyr han får til å være (he causes to be), og som jødene leser som Adonai (jf. Ann. Oxford RSV n. til 2 Mos 3,14). Det er imidlertid Eloah og ingen annen som er det sentrale objektet for tilbedelse. Vesenene, både ånds-vesen og fysiske, som handlet for ham, var alle elohim som en forlengelse av den ene sanne Gud, Eloah, Elohim-en (The Elohim); derav den generiske referansen til skaperen. Ingen skulle gjøre opprør mot elohimene eller krenke dem.

 

2. Mosebok 22:28-31 "Du skal ikke spotte Gud eller forbanne en av ditt folks herskere. 29"Dere skal ikke vente med å ofre av det dere har høstet og av det som er kommet ut av pressene. "Den førstefødte av deres sønner skal dere gi til meg. 30Det samme skal dere gjøre med okser og sauer: I syv dager skal de være hos sin mor, og den åttende dagen skal dere gi dem til meg. 31"Dere skal være mennesker som er innviet til meg; derfor skal dere ikke ete noe kjøtt som er ihjelrevet av dyrene på marken; dere skal kaste det til hundene (RSV).

 

Kosmologi

Oversikt: Hvordan Gud er én

Den hebraiske oppfatningen av Gud som en flertallsstruktur (kalt Elohim på hebraisk, eller Theoi på gresk), er avledet av den logiske nødvendigheten av å utelukke polytéistiske former. Gud er én fordi himmelens hærskare er forent av ånden som én innenfor viljen til den sentrale enheten som var strukturens kausale opphav. Dette mangfoldet er helt og holdent avledet av det sentrale singulære vesenet, som det er avhengig av for å eksistere (jf. Cox; How God Became a Family (nr. 187)).

 

Denne enheten kalles på hebraisk Eloah eller ha Elohim (dvs. Gud-en: bestemt form)). I det greske (koiné-gresk) NT heter han Ho Theos, Gud-en (gr.: ho er den bestemte artikkel i nominativ- ov .anm)). I Johannes kapittel 1 brukes for eksempel akkusativ kasus Theon eller ton Theon om dette vesenet. Han er i entall og evig. På engelsk kjennes han som God the Father. Han eksisterte før tiden begynte, i sin vedvarende evighet, som en entallsenhet (singular entity) i fullendt, fullstendig form, med alle nødvendige egenskaper iboende. Det vil si at han ikke skapte noen av de attributtene som er nødvendige for hans guddom, som allvitenhet eller allmakt; de eksisterte som en del av hans vesen.

 

Det nye testamentet bruker greske filosofiske termer, i tillegg til det systemet som ble utviklet av LXX i Septuaginta, for å forklare strukturen og angivelig for å unngå forvirring. Disse begrepene vil bli brukt og forklart. Det er viktig å huske på at de hebraiske apostlene forklarte et hebraisk konsept med greske ord til en gresk utdannet flerguds- eller polytéistisk verden; ord som i noen tilfeller hadde en helt annen betydning enn de samme ordene har i dag.

 

Gud skapte etter sin vilje ved sin ånds kraft (som kommer til uttrykk som en kraft som kan sidestilles med en guddommelig ytring, og som på gresk kan kalles Logon i en generell betydning) (Åp 4,11). Den primære skapelsen (som kom før skapelsen av den fysiske verden – ov. anm.) var den sentrale ordenen av hær-skaren som ble kalt Elohim. Elohimene ble initiert fra en emanasjon (utstråling) av ånden som må ha vært samtidig (simultaneous). Elohimene hadde grad og rang som en orden av åndelige vesener, som oppnådde sin enhet med Eloah fra emanasjonen av Logon-en (the Logon), hvis individuelle manifestasjoner omtales som Logos eller Logoi i flertallsform. Guds Logoi er flertallsformen som brukes både i LXX og NT for Guds orakler, som er en oversettelse av det hebraiske Dabar Yahovah eller Guds ord når det vedgikk det Aller Helligste. (Se Oracle of God og Oracles of God som sammenligner MT med LXX: se Cox, The Oracles of God (nr. 184), CCG). I forbindelse med mennesker ble det animistiske begrepet pneuma brukt, noe som har vist seg å være noe misvisende i diskusjonen om denne strukturen.

 

Elohims skapelse og bevegelse innledet tidsbegrepet. De påfølgende skapelseshandlingene ble overlatt til underordnede enheter. I GT ble handlingene på vegne av den ene sanne Gud, som er alles Far, utført av underordnede enheter. Dette synet er i tråd med antikkens teologi generelt. Det vesenet som viste seg for menneskene i GT, var YHVHs engel, som av av den tidlige kirke ble oppfattet som Kristus. I sin pre-inkarnerte form (dermed menes hans eksistens før han ble inkarnert som Jesus Kristus-ov.anm.) ga han loven til Moses (jf. Cox: The Elect as Elohim (nr. 1); YHVHs Engel (nr. 024); Early Theology of the Godhead (nr. 127) og The Pre-Existence of Jesus Christ (nr. 243), CCG, 1994-2000). Vi vet fra bibeltekstene og fra det ovenstående at Kristus var en skaper. Han skapte derfor i samsvar med Gud Faders vilje og med kunnskap som sto i forhold til den åpenbaring av planen han hadde mottatt. Elohimene skapte i samsvar med Eloahs vilje, men hadde faktisk en viss autonomi når det gjaldt materielle strukturer innenfor de befalinger de mottok. Elohimene er replikerte (kopistrukturer – ov. anm.) vesener som emanasjoner av Eloahs kraft. Han var den sentrale Elohim og den eneste som kunne være både Eloah og Elohim. Eloah salvet Elohim for de befalinger han ga dem. Israels Elohim ble salvet av sin Elohim (som var Eloah) (jf. 5 Mos 32,8; Salme 45,6-7; Hebr 1,8-9).

 

Elohimene (the elohim) ble kalt YHVH på hebraisk (uttalt Yahovah (SHD 3068 ovenfor), som er navnet på den sentrale enheten som kalles Hærskarenes Yahovah (Yahova of Hosts) som en æresbetegnelse, noe som viser at de handlet på vegne av ham. De var budbringere for YHVH og ble derfor omtalt som "budbringere", både i den hebraiske formen "malak" og i den greske formen "aggelos", som begrepet engel er avledet av. Abrahams, Isaks og Jakobs elohim var YHVHs engel (1 Mos 48,15-16). Den sentrale enheten vi kaller Gud Fader, ble kalt "hærskarenes YHVH" (jf. Sak 2,5-13). Han var alle elohims Gud (jf. også Psalm 8 (No. 014), CCG, 2000) og Gud for den som kalles Messias (Joh 20,17). Messias betyr den salvede. Det finnes mer enn én salvet i Bibelen. Begrepet Kristus er en gresk form for den salvede. Hebreernes oppfatning på Kristi tid, var at Messias ville fremstå i to former, Arons Messias og Israels Messias. Ut fra Dødehavsrullene ser det ut til at de forsto dette slik at Messias først ville fremstå som Arons Messias. Deretter skulle han komme tilbake som Israels Messiaskonge. Det synes å være liten tvil (ut fra Damascus Rule VII og fragmentet fra hule IV) om at de er én og samme person, og at Israels Messiaskonge forutgås av en profet i følge  Fellesskapsregel IX (Geza Vermes, The Dead Sea Scrolls in English Penguin, 2. utg. 1985, s. 48-49).

 

Navnet YHVH

YHVH brukes både om Gud og budbringere for Gud. Det brukes i to former, Yahovah (SHD 3068) og Yahovih (SHD 3069). Det er avledet av det hebraiske 'eyeh 'asher 'eyeh" i 2. Mos. 3:14 som "Jeg vil være det jeg vil bli". Yahovah er egentlig en tredjepersonsform av verbet som betyr "han får til å være". Strukturen forklares av Oxford-forskerne i Oxford Annotated RSV i fn. til 2 Mos 3,14. De behandles også i tekstene om Guds navn - The Names of God(No. 116), Dialogue on the  Name and Nature of God (nr. 116A) og  Etymology of the Name of God (No. 220). Yahovah (SHD 3068) brukes også når det refereres til elohim som Guds sønner, og "Han får til å være" (he causes to be) er en æresbetegnelse som hedrer deres posisjon som budbringere for den ene sanne Gud og viser tilbake til den Gud de representerer, Yahovih (SHD 3069), som er Ha Elohim eller Gud-en, som er Eloah, Elyon, Gud Faderen som intet menneske har sett eller noensinne kan se (Jfr. Joh 1,18; 5,37; 6,46; 1Tim8,16).                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    Den sentrale YHVH, eller hærskarenes YHVH, oppgis å være Messias' Gud (fra Mika 5:2-4). Det er derfor logisk absurd å hevde at den enheten som omtales som Messias, er det samme vesenet som Eloah eller Ho Theos, som er Gud Fader. De er ett, i utvidet forstand, i likhet med alle Elohim. For å strukturere begrepet brukes betegnelsen Bene Elohim som "Guds sønner". Både englene og menneskene er Guds sønner, både virkelige (real) og utvalgte. Alle vesener er altså ett som Elohim, men det finnes grader og rang. Elohim-en (the Elohim), Eloah, salvet derfor Elohim-skaren til å gi ordre til de som var underordnet ham som Bene Elohim eller Guds sønner. (Hver av dem var i sin tur underordnet sin Elohim eller Theos. Elohim og Eloah (og Theos og Ho Theos) er begge oversatt med Gud, slik at den engelske (og norske) oversettelsen ikke gjengir og klargjør noe av de begreper som ligger i den opprinnelige strukturen.

 

Elohim forordnet loven i hendene på en mellommann (Gal. 3:19). Elohim, som ble kalt budbringere, hadde en skapende kraft, ettersom skaperverket var underlagt loven, og Eloah skaper ikke lover uten kropp (disembodied laws). Loven og objektene som reguleres av den, er med andre ord ikke atskilt. Loven eksisterer ikke uavhengig av det skapte, og derfor ble disse enhetene skapt (jf. Cox et al, The Law of God (No. L1) series, CCG, 1998). Faktisk attesterer hele strukturen i 1. Mosebok på at det er Elohim som har skapt. Noen av Elohims høyeste rang gjorde opprør under den tildekkende kjeruben kalt Azazel, senere kjent som Satan, av verbet å anklage. Dette vesenet ble kalt Lysbæreren eller Lucifer. Han hadde rang av hersker over dette systemet. Han var kjent som "Morgenstjernen", og han nevnes i denne sammenhengen i Jesaja kapittel 14. Satan hadde tilgang til Guds trone frem til en periode mellom sekvensen i Job og Kristi tid. Han ble kastet ut av himmelen, ifølge Kristus i Lukas 10:18. Kristus skal erstatte ham som den nye Morgenstjernen når han kommer tilbake som Israels Messias for å overta planeten ved slutten av denne tidsalderen. Åpenbaringen tar for seg denne hendelsen i rekkefølge. Det henvises spesifikt til den fra Åp 20,4ff (jf. Cox; The First Commandment: The Sin of Satan (nr. 153)).

 

Vesenene i den falne hær-skaren ble omtalt som elohim på ulike måter i Det gamle testamentet. I Det nye testamentet ser det ut til at de tilskrives et begrep som pseudologon eller falsk logon i motsetning til logon eller Guds Ånd. Den tildekkende kjeruben, som er denne verdens fyrste eller Elohim, ble dømt på Kristi tid, sannsynligvis på grunn av sine handlinger frem til fristelsen (Joh 16,11). Resten av hær-skarene har ikke blitt dømt, men holdes i varetekt for dom inntil Herrens dag, eller "den store hvite trone" i Åpenbaringen. Ut fra 1Kor 6,3 vil de utvalgte eller de hellige dømme den falne hær-skaren (selv om noen forsøker å hevde at de hellige, ut fra dette avsnittet, vil ha overhøyhet over den lojale hærskaren). Logisk sett er det vanskelig å se hvordan de kan komme til doms. Bibelen sier i hvert fall at menneskene vil bli likestilt med englene som isaggelos (Luk. 20,36) eller, mer korrekt, som en orden av engler, som deres brødre (Åp. 12,10) og til slutt synonyme med dem (i Åp. 21,17).

 

Etter Messias' tusenårige regjeringstid og den andre oppstandelsen og dommen, vil hele skaren innta og arve universet, noe som omtales i 5. Mosebok 4,19.

 

Hærskaren skal være ett, og Gud skal være alt i alle (1Kor 15,28; Ef 4,6). Det er ut fra forestillingen om Guds enhet (oneness and unity) at hver enhet må eksistere blant Elohim eller Theoi som en enhetlig struktur (single structure) som er knyttet til sin Elohim. Hver Elohim er i sin tur knyttet til sin sentrale Elohim eller Eloah. Medlemmene av hærskaren omtales derfor som Bene Elohim eller Guds sønner. Alle er imidlertid en del av den generiske strukturen Elohim.

 

De enhetene som utgjør guddommen som Elohim, er i virkeligheten tretti vesener, bestående av Eloah og de fire serafene, eller levende vesener, symbolisert ved skapninger med menneske-, løve-, okse- og ørnehoveder (kjeruber). De eldstes råd, presbuteros, er Elohims himmelske råd, tjuefire i tallet under ypperstepresten, som er Lammet eller Messias. Det var Messias som forløste menneskene for å etablere det himmelske herredømmet på jorden (Åp. kap. 4).

 

Tabernaklets struktur var en bevisst avspeiling av Guds himmelske styre. (jf. Cox, The Government of God (nr. 174), CCG). Objektet for tilbedelsen i tabernaklet var Eloah, eller Elahh (jf. Chald. SHD 426). Det var en yppersteprest og tjuefire avdelings-yppersteprester, til sammen tjuefem. Stammene var inndelt i fire grupper på tre stammer, alltid på de samme stedene i nord, sør, øst og vest (se 4. Mosebok, særlig kap. 10). Stammenes fordeling ser ut til å endre seg etter Messias' gjenkomst (fra Esekiel). Tabernaklet viste to kjeruber. Det ser dermed ut til at de tjuefire kjerubene ble delt innpå basis av to pr enhet, slik at det ble tolv enheter som et komplett system. Dermed kan de tolv stammene bokstavelig talt representere de tolv himmelske systemene i hærskaren. Hvert system er da en av fire grupper på tre. Betalingen av de tretti sølvpengene for forræderiet mot Kristus ser ut til å relatere til en forestillingen om at hele saken er en forbrytelse mot hele Guddommen. Tanken om at en tredjedel av guddommen gjorde opprør, ville ha ført til en alvorlig splittelse an enheten i guddommen, og det kan ha medført at opptil et dusin Elohim ble splittet fra de Eldstes råd. At Moses og Elia opptrer sammen med Kristus (Mark 9,4), kan gjenspeile at de er utnevnt til de nye kjerubene i denne strukturen. På denne måten gjøres gjenspeilingen av utskiftninger i hærskaren åpenbar.

 

Hvert av prestedømmets systemer ser ut til å gjenspeile den himmelske strukturen. Menneskets mulighet til å oppnå udødelighet innenfor en struktur kan bare være monotéistisk hvis enhetene henter sin eksistens og status fra en enhetlighet med Gud som Elohim. De er ett på samme måte som de nåværende Elohim er ett. Derfor viser Kristi utsagn i Johannes 17:21-22 at menneskeheten vil bli ett med Gud, slik Kristus var ett med Gud. Det er logisk umulig å etablere en enhetlig struktur (der Gud er én og alt i alle) når verten eksisterer uavhengig av hverandre i vilje og vesen, og ikke henter sin enhetlighet fra selve Guds natur og Ånd. Påstanden om at Kristus var ett av tre elementer i guddommen (selv om det tredje elementet reduseres til en kraft som ånd og Faderen og Sønnen hevdes å være en bi-guddommelighet (Bi-deity)), er et polytéistisk konsept som hviler på påstander om dualisme i guddommen og er logisk sett trinitaristisk i den nåværende betydningen av dette begrepet. Det er filosofisk absurd og fullstendig ubibelsk. Dessverre er folk så indoktrinert at de tenker innenfor denne strukturen, og mener det er ugudelig å avvise dens premisser. Enkelt sagt, er Kristus er rett og slett ikke det eneste vesenet som eksisterer som en Elohim i enhet med (as one with) Eloah. Alle som tilhører hærskarene må nødvendigvis avlede sine posisjoner innenfor denne strukturen på denne måten. På denne måten er vi også Kristi medarvinger.

 

Den athanasianske forståelsen av guddommen som bare to vesener som en ånd utgår fra, er feilaktig og begrenser potensialet for menneskelig erstatning av den falne del av hærskaren. Det trinitariske ståsted hviler på læren om en udødelig sjel for å oppnå udødelighet, og denne strukturen er logisk sett polytéistisk. Gud kan bare være én hvis hærskarens medlemmer henter sin eksistens som nominelle guder fra en enhet av essens og vilje som stammer fra og samsvarer med Eloahs vilje. Å hevde at Kristus er én Gud med Eloah er logisk sett feil, med mindre Kristus avleder sin enhet som Elohim på samme måte som andre enheter avleder, eller skal utlede, sin natur som en del av Elohim. Påstanden om at Guddommen bare har tre aspekter, hindrer mennesket i å nå sitt fulle potensial. Den er logisk sett splittende og polytéistisk. Det kan bare være demoners lære (jf. Cox, Love and the Structure of the Law (nr. 200); Cox, Creation: From Anthropomorphic Theology to Theomorphic Anthropology (nr. B5), CCG, 2000).

 

Guddommen som Eloah, Elohimene, Morgenstjernene og Guds sønner

 

Elohimene

Lovens ordinasjon som gitt av hebreernes Gud og Paulus' kommentar i Galaterbrevet 3:19-20 om at loven ble ordinert av engler i en mellommanns hånd, viser en grunnleggende konseptuell vanskelighet. Vi har sett (Cox, B5) at Gud ikke kan skape lover uten kropp (disembodied laws), slik at innstiftelsen av loven innebærer åndelig eller materiell kontroll og impliserer kreativitet. Men at engler innstiftet eller skapte loven, krever at de må ha hatt delegert makt avledet  av Guds natur, som de hadde og som var rettet mot den materielle skapelsen. Siden denne delegeringen logisk sett gikk forut for skapelsen, var mellommannen (eller formidleren) dermed også skaperen. Loven ble derfor lagt i mellommannens hånd for å muliggjøre skapelsen i samsvar med Eloahs plan. Dette poenget ble forstått av den gamle jødedommen, men unngås tilsynelatende av den moderne jødedommen.

 

RSV sier i vers 20: En mellommann innebærer flere enn én, men Gud er én. Paulus ser på Guds sønners mangfoldighet som et mangfold som er forent i én Gud. Dette mangfoldet og denne foreningen har vært gjenstand for forvirring i den tidlige kristne kirken på grunn av den totale misforståelsen av Guddommens natur som følge av det kaldéiske treénighetssystemet, som begrenset Guddommen til tre elementer. Det forsøkte å påføre det bibelske systemet sine konseptuelle begrensninger, og lyktes (se Cox, God Revealed Chapter 1 Ancient Monotheism (No. G1), CCG).

 

Elohim som en pluralitet

YHVHs engel, eller Yahova, er en del av dette mangfoldet av elohimer. Dette gjenspeiles i utsagnet i Salme 82,1 (RSV):

"Gud (Elohim) har inntatt sin plass i det guddommelige råd; midt blant gudene (Elohim) holder han dom,"

 

og i vers 6 står det skrevet:

"Jeg sa: 'Dere er guder (Elohim), den Høyestes sønner alle sammen; likevel skal dere dø som mennesker og falle som enhver fyrste.'"

 

Kristus sier i Johannes 10:34-36 om dette avsnittet:

"Står det ikke skrevet i deres lov: 'Jeg sa: Dere er guder'? Hvis han kalte dem guder som Guds ord kom til (og Skriften kan ikke brytes), sier dere da om ham som Faderen innviet og sendte til verden: Dere spotter fordi jeg sa at jeg er Guds Sønn."

 

Elohim er altså ikke Faderen og Sønnen, ikke en treénighet, men et råd av vesener som besitter Gud Faders natur og er i total forening med ham, og som loven utgår fra gjennom en mellommann. Bruken av gresk her i Det nye testamentet er interessant i og med at ordet som brukes er Theos eller Gud, og her er det åpenbart flertall, fra Elohim i Salme 82:1 og bruken. Fra Johannes 1:18 ser vi denne  theos tydelig underordnet under den øverste Gud-en (Ho Theos) som ingen har sett. Elohim på denne planeten er salvet av Gud, som Gud, og besitter Guddommens fylde. I Salme 45,6-7 (RSV) står det:

Din guddommelige trone [eller din trone er en Guds trone: se note h] varer i evigheters evighet, ditt kongelige septer er et rettferdighetens septer, du elsker rettferdighet og hater ugudelighet, derfor har Gud, din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine partnere(fellows).

 

Denne enheten, eller Elohim, ble identifisert i Hebreerbrevet 1:8-9, der ordet partnere (fellows) er oversatt med kamerater. I Hebreerbrevet 1:10 identifiseres Sønnen som grunnleggeren av jorden og (dens) himler i begynnelsen. Ifølge Hebreerbrevet 1:11-12 vil denne enheten rulle dem sammen og forandre dem etter hvert som de blir gamle, men selve enheten er evig og uforanderlig.

 

Hebreerbrevet ser ut til å gjøre et begrepsmessig skille mellom de tjenende åndene og begrepet Guds sønner. Kommentaren "Du er min sønn, i dag har jeg født deg" fra Salme 2,7, og Elohims kommentar til David om Salomo (2Sam 7,14), "Jeg vil være en far for ham, og han skal være en sønn for meg", var for å klargjøre at utvalgte var bestemt til å bli  Guds sønner. I Hebreerbrevet 1,6 står det: "Men når han igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: 'La alle Guds engler tilbe ham'." Dette er imidlertid en oversettelsesfeil fra Salme 97,7, der det står: "Tilbe ham, alle dere guder", og der guder er oversatt fra Elohim. Elohim omtales her som hærskarens engler, som i Salme 8 (ibid, nr. 14). Den andre referansen til dette sitatet finnes i 5. Mosebok 32,43, der ordet tjener brukes, og begrepet ser ut til å ha blitt utviklet i Septuaginta-versjonen. Englene i Hebreerbrevet 1:7 er de som i Salme 104:4 omtales med den vanlige betegnelsen Malak, som er den samme som brukes om forløsningsengelen i 1 Mosebok 48:16, som her identifiseres som Elohim, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Alle disse ordene er oversatt med engler fra det greske ordet 'aggelos, en budbringer, altså en engel. Vanskeligheten ligger i at det er så få ord i det greske språket som kan ha flere betydninger. At det finnes ulike grader av budbringere, synes uomtvistelig. At forløsningsengelen, en av Elohim, fikk forrang etter inkarnasjonen, synes uunngåelig ut fra dette avsnittet i Hebreerbrevet.

 

Dette tilslører eller reduserer imidlertid ikke den tidligere strukturen i skapelsens orden og hærskarenes makt. I Hebreerbrevet 1:2 står det at inkarnasjonen (den som ble inkarnert -ov.anm.) er utnevnt til arving til alle ting og var mellommannen som Gud skapte verdenene gjennom, selv om ordet her burde være tidsaldre, ikke verdener. Passasjen er sannsynligvis en referanse til den mithraiske læren om aion som "livets saft", altså en levetid eller epoke, slik det greske ordet aion brukes og i jødisk forstand betyr en messiansk periode (se Strongs konkordans).

 

Det ser ut til at begrepet alder også kan relateres til perioder og varighet av solens gang. Den nåværende tidsalderen innebærer kanskje en overgang (transit) fra øst til vest, og i Salme 82,5 står det at "alle jordens grunnvoller er ustabile". (KJV). Aion er her feilaktig oversatt med verdener, men er mer korrekt oversatt andre steder. En statue av aion med løvehode befinner seg i Vatikanmuseet. (Et bilde og notasjoner finnes i Francis Huxleys The Dragon: Nature of Spirit, Spirit of Nature, Collier, New York, 1979, s. 90-91). Jesaja 24:1-6 viser at jorden blir snudd opp ned (KJV), noe som i senere verk er blitt gjengitt som "dens overflate vridd". Denne forandringen av tidsalderen ved å snu verden og dermed solens gang, kan ha stor betydning for styringen av planeten. The Ethiopic Book of Enoch (M.A. Knibb, Oxford Clarendon, 1982) gir en nyttig forståelse av synet på hendelsene som ledet opp til syndfloden, sett med oldtidens øyne frem til begynnelsen av vår tidsregning.

 

Denne oppfatningen av formidleren (mediator) som skaper kan av og til bli tilsløret, fordi det er skapt en illusjon om at Gud Faderen, eller Eloah, var den som talte til profetene. Problemet oppstår på grunn av det konseptuelle skillet mellom Logos, som ennå ikke er blitt kjød i enhet med Guddommen, og referansene til Sønnen etter inkarnasjonen som noe annet enn den delen (that facet) av Elohim som kalles Logos (oversatt som Ordet). Dette konseptet av Elohim-strukturen  er det største enkeltproblemet den kristne kirken har stått overfor, og det er ikke korrekt forstått selv i dag.

 

Morgenstjerner

Begrepet morgenstjerne finnes i en rekke bøker i Bibelen og andre steder i antikkens kosmologi. I Johannes' åpenbaring brukes begrepet Morgengryet eller Morgenstjernen fra proinos eller orthrinos (også knyttet til daggryet og som et epitet på Venus) spesifikt på Jesus Kristus i Åpenbaringen 22:16. Morgenstjernen er åpenbart en rang av hersker over planetens nasjoner, som i Åpenbaringen 2:26-28. Kristus lover dem i  kirken i Tyatira  som seirer, at han vil gi dem Morgenstjernen. De skal få makt over nasjonene, og de skal herske med jernstav, slik Kristus selv fikk makt fra sin Far. Peter viser også til dette aspektet ved Kristus i 2Peter 1:16-19, der Morgenstjernen (RSV) eller Dagstjernen (Moffatt) stiger opp i de utvalgtes hjerter.

 

Begrepet Morgenstjernen har skapt en viss forvirring, ettersom det er en rang, brukes det om planetens åndelige og effektive hersker. Satan, som er denne planetens morgenstjerne eller gud (2Kor 4,4), har altså hatt denne rangen frem til den kommende messianske tidsalder. Satan omtales slik i Jesaja 14,12-15 (RSV):

Hvor du er falt ned fra himmelen, du dagstjerne, du daggryets sønn! Hvor du er hugget til jorden, du som la folkeslagene i grus! Du sa i ditt hjerte: 'jeg vil stige opp til himmelen; Over Guds stjerner vil jeg sette min trone høyt oppe, jeg vil sette meg på forsamlingsfjellet langt mot nord; jeg vil stige opp over skyenes høyder. Jeg vil gjøre meg selv lik den Høyeste, men du er ført ned til sheol, til dypet av avgrunnen.

 

 Ordet for daggry her er schachar, som betyr tidlig lys eller morgen, og er oversatt slik i blant annet NKJV. NKJV oversetter lysbæreren (dagstjernen ovenfor) med Lucifer eller lysbæreren.

 

Dette avsnittet skildrer opprøret i himmelen og omtales av Kristus i denne sammenhengen i Lukas 10,18, der han sier: "Jeg så Satan som et lyn falle ned fra himmelen." Ifølge Åpenbaringen involverte opprøret en tredjedel av himmelens hærskare, her omtalt som stjerner. I Åpenbaringen 12:7-9 ser vi:

Og det brøt ut krig i himmelen: Mikael og hans engler kjempet mot dragen, og dragen og hans engler kjempet, men de seiret ikke, og det ble heller ikke lenger plass for dem i himmelen. Så ble den store dragen kastet ut, den gamle slangen som kalles djevelen og Satan, han som forfører hele verden; han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham.

 

Det er verdt å merke seg at begrepet Satan er avledet av det hebraiske verbet å anklage (radikal STN), altså anklager av brødrene.

 

Forestillingen om at morgenstjernen holdes i munnen på dragen, finnes på sanskrit. Huxley bemerker at dragen i sin tidlige udifferensierte tilstand av både væren og ikke-væren var kjent som Tad Ekam eller "Den ene" (That One). Solen er altså dragebarnet og senere dragedreperen. Symbolisert som Garuda var den mellomleddet til himmelen (ibid., s. 66). Før denne krigen og fallet fra himmelen fikk Satan adgang til Guds trone. Jobs bok viser at Bene Elohim, eller Guds sønner, presenterte seg for den evige, og at Satan kom med dem (Job 1,6). Av vers 7 ser vi at han også på den tiden hadde frihet eller herredømme over jorden, slik han hadde på Kristi tid og, ifølge Åpenbaringen, fortsatt har frem til gjenkomsten av Messias som den nye morgenstjernen eller planetherskeren. Det var imidlertid flere enn to personer som bar denne betegnelsen. Fra Job 38:4 vet vi at da planeten ble skapt, samlet morgenstjernene seg og sang sammen, og alle Guds sønner jublet av glede.

 

Denne situasjonen har ved logisk følge to svært alvorlige konsekvenser.

 

For det første er det åpenbart at det fantes andre morgenstjerner, noe som innebærer at det fantes andre planetsystemer, og at de var inkludert i, men atskilt fra Guds sønner, noe som også innebærer at de utvidede systemene var av ulik grad og rang.

 

For det andre innebærer denne påstanden at ekstensjonen av Guds ånd var relativ. Vi har sett skillet mellom Eloah som Gud i entall eller Gud Faderen og den utvidede Gud (the extended God) eller Elohim, som var et mangetall (pluralitet) som et råd av guder. Disse ser ut til å tilsvare Morgenstjernene. Bene Elohim eller Guds sønner er underordnet.

 

Vi kan nå stille noen spørsmål ved monismens påstander helt fra begynnelsen av, med Parmenides' påstand om at det ikke kan være mer eller mindre av den ene, og at det er, som James ville ha sagt, "nesten ingenting"(of next to next nothingness). Det er tydelig at det konseptet som her omfavnes er at vi har å gjøre med et mangfold av åndelige vesener med trans-materiell kapasitet i forening med ånden som Elohim-en (the Elohim). Med Kristus som forbilde er det her snakk om en forening med Eloah som et enhetlig legeme (a unified body), og som den formidlende Elohim taler for. Elohimene har en metafysisk, eller åndelig, forening og kommunikasjon som hittil har blitt ufullstendig forstått. Det er denne foreningen (it is from this union) som gjør at Gud er én. For øyeblikket er ikke Gud "alt i alle". Denne situasjonen oppstod på grunn av opprøret og vil bli korrigert når den nye Morgenstjernen, Messias, kommer.

 

Kjerubene

Betegnelsen "Guds sønner" er, ut fra det ovenstående, en orden av vesener, en rang, som tilhører  den Høyeste i en eller annen form for åndelig forening. Disse Sønner av den høyeste Gud er alle Elohim (fra Salme 82:1) i varierende grad. Elohims råd er dommens råd, og Elohim, eller den nye Morgenstjernen på planeten Jorden, har inntatt sin plass blant Elohim. Rådet ser derfor ut til å være et råd av planet- eller systemkommandører som kalles Morgenstjerner. Morgenstjernene ser ut til å være tildelt oppgaver som kjeruber. Før han falt, var den nåværende Morgenstjernen, Azazel eller Lucifer, en av de tildekkende kjerubene. Det fremgår av 2Samuelsbok 22,11, Salme 18,10 og Esekiel kapittel 1, 9 og 10 at den evige rir på fire kjeruber. Konseptet med planetariske kommandanter som romtransportører er mildt sagt interessant. Konseptet er derfor sannsynligvis allegorisk, og indikerer at de har en viss iboende autoritet. Forløsningens Engel bar også navnet til den evige, som El og Elohim, og ble kalt Yahova til forskjell fra Hærskarenes Yahova eller Eloah. Dette pre-kartesianske konseptet er kanskje mest forvirrende for ikke-hebraiske tenkere. Ved å bære Guds navn, HaShem, bar enheten også autoriteten. Dette er Messias' primære egenskap (jf. Cox, How God Became a Family (nr. 187), CCG).

 

Etter tanken om syndefallet, der menneskene hadde fått kunnskap om godt og ondt, sa Elohim: "Se, mennesket er blitt som en av oss, med kunnskap om godt og ondt." Her har Elohim blitt oversatt med Herren Gud, og disse formene er åpenbart feil. Det grunnleggende problemet er at tekstene er blitt oversatt av forskere som er gjennomsyret av athanasiansk og kaldeisk teologi, og de har konsekvent tilslørt den metafysiske strukturen gjennom  misforståelser og feilaktige gjengivelser. Gud som begrep kommer fra det angelsaksiske "good" og er entall (singular) bare i betydningen det godes ultimate sentralitet. Elohim plasserte kjeruber øst for hagen fra denne tiden for å hindre mennesket i å spise av livets tre og oppnå evig liv. Mennesket har derfor ikke evig åndelig liv. Mennesket ble skapt i Elohims bilde av Elohim fra materie, og mennesket er derfor ikke en ånd. Gjennom hele skapelsesberetningen er det Elohim som snakker i flertall. Først i 1 Mos 6,5 nevnes YHVH (som inngir tanken om  singularitet) som den som observerer menneskets ondskap.

 

Kjerubene (hebr. cherubim) ble tildelt oppgaver fra rådet rundt Guds trone, og vi vet fra den bibelske fremstillingen at det var minst to tildekkende kjeruber, og sannsynligvis fire som vi ser fra Esekiel. Disse skikkelsene hadde en sammensatt symbolikk, og i de tilfellene der denne sammensatte symbolikken differensieres, omtales de som serafer med seks vinger (Jesaja 6,2.6). Disse skapningene tjener ved  Guds (Eloahs) trone - den Gamle av Dager, som "skapte alle ting, og ved din vilje er de til og ble skapt" (Åp 4,11). Den Gamle av Dager er skaperen, og Elohim har skapt etter Eloahs (eller den eviges) vilje og i samsvar med hans plan. Vi skal ikke her spekulere i hvilken rolle serafene spiller, og vi skal heller ikke spekulere i hva kjerubene symboliserer.

 

Uttrykket i Åpenbaringen kapittel 4 og 5 som refererer til de tjuefire eldste, er presbuteros, som betyr eldre eller gammel, og som ifølge Strong's Concordance brukes om en skikkelse i det himmelske råd (se Greek Dictionary, s. 60). Dette er Elohims guddommelige råd. Kristus lovprises av dem fordi han ved Lammets offer har gjenløst mennesker fra folkeslagene til Gud, for å bli gjort til konger og prester for sin Gud, Theos den Allmektige, Ho Theos eller ton Theon fra Joh 1,1,18 i akussativ form, for å regjere på jorden. Både her og ovenfor er betegnelsen for Gud i distributiv betydning og kan stå i entall eller flertall. Den bestemte artikkelen gjør det til entall og refererer til Gud-en (the God), dvs. Faderen. Hvis det står i entall, med tilleggsbegrepet den Allmektige, vil det igjen bety den Høyeste Gud, (dvs. Guden/The God). Ordet Theos kan altså være hierarkisk på samme måte  som Elohim med den Høyeste Elohim, eller Theos som Eloah eller Ho Theos (akkusativ ton Theon i Joh 1,1.18). På grunn av dets implikasjoner er dette verset åpenbart feiloversatt i noen bibler (f.eks. Knox, KJV, NKJV). Det er nesten så korrekt som engelsk tillater i RSV, NIV, New English, Jerusalem og Moffatt. American Standard Version Committee korrigerte KJV-oversettelsesfeilen i sin versjon fra 1901. Se også Hort, On the Words: Monogenes Theos in Scripture and Tradition (No. B4), i Two Dissertations, UK, 1876, gjenutgitt av CCG, 2004.

 

 Fra Åpenbaringen 21 ser vi at Guds  regjerings sentrum skal flyttes til jorden (jf. Cox, The City of God (No. 180), CCG). Når kjerubene kommer til syne, bærer de YHVHs herlighet og hans glans, og lyden av vingene deres er som røsten fra El, og Elohims herlighet er over dem. Fra Esekiel 10:20 ser vi at de støtter Elohim-en (the Elohim), og det var Elohim-en (the Elohim) han så ved elven Kebar. Ånden taler fra dem. Esekiel forteller at Yahovas ånd talte til ham og overbrakte et budskap fra Adonai, her brukt i betydningen "min Herre". Yahova er Elohim-ens (the Elohim) talsmann eller formidler, symbolsk støttet av kjerubene som en del av Elohim-ens (the Elohim) kraft. Yahova (fra Esekiel 11) utnevner seg selv til Israels Elohim (the Elohim of Israel), og i vers 7:21 refererer han merkelig nok til Yahova den Evige i den ærbødige tiltaleformen som brukes av underordnede, for eksempel av Abraham, når han refererer til ham, dvs. som Yahova. Bruken av Adonai og Jahova her som en ærbødig tiltaleform viser at vi blir tiltalt av Yahovas engel og ikke av den Evige eller Eloah. Med andre ord av Elohims mellommann (the Elohim mediator), som bærer navnet hans som Yahova. Dette konseptet er svært viktig, ettersom metafysikken avhenger av det, i likhet med forståelsen av Guddommens natur, skapelsens rekkefølge og en adekvat forklaring på dens formål. I Abrahams og Lots handlinger i Sodoma og Gomorra ble begrepet Yahova brukt om tre forskjellige vesener samtidig. Abraham tiltalte dem som Yahova. Lot tiltalte også de to underordnede gudene som Yahova (1 Mos 19,18), og de kalte ned ild over Sodoma fra Yahova i himmelen (1 Mos 19,24; jf. No. 024 ovenfor).

 

Skillet mellom entitetene som bærer tetragrammet YHVH, gjøres eksplisitt i Mika 5,2-4:

Men du, Betlehem Efrata, som er så liten blant Judas tusener, fra deg skal det komme en til meg som skal være hersker i Israel, en som har gått ut fra gammelt av, fra evighet (eller fra eldgamle dager). Derfor skal han overgi dem til den tid da hun som har født, har født; da skal resten av hans brødre vende tilbake til Israels barn. Og han skal bli stående og gjete sin hjord i kraft av Jahovah, i majestet av yahovas sin Guds navn, og de skal bli værende; for nå skal han være stor inntil jordens ender.

 

 Her er den hebraiske oppfatningen av det vesenet som Mika mente hadde pre-eksistens  fra "tidenes morgen"(fra eldgamel dager), noe som logisk sett var tidens begynnelse som begynte med skapelsen av Elohim. Denne enheten bar tetragrammet YHVH, men Yahova var også hans Gud, noe som gjentok konseptet "derfor har Elohim, din Elohim, salvet deg". Konseptuelt sett bar navnet autoriteten, derav praksisen med å kalle dommere for "Elohim", noe som henger igjen i dag i terminologien "din tilbedelse"(your worship).

 

Det er et klart begrepsmessig skille mellom Elohim Yahova og Hærskarenes Yahova. Sakarja 2:5-13 gjør dette skillet der Yahova sier at han kommer for å bo i Jerusalem, og at når dette skjer, "skal dere vite at hærskarenes Yahova har sendt meg." Denne enheten var tydeligvis underordnet hærskarenes Yahova, og Yahova her er den enheten i Salme 18:28 som er "min klippe". I Salme 18,31 er han "vår Elohim", og Eloah er Yahova, eller hærskarenes YHVH, også kalt Jahovih. Israels Elohim Yahova (Yahova the Elohim of Israel) er en separat og distinkt enhet i forhold til hærskarenes Yahova, Eloah, eller Gud Faderen og Skaperen. Inkarnasjonen   (altså:han som ble inkarnert-ov.anm.)ble ansett for å være YHVH og Israels Elohim, men underordnet sin Elohim, som var Eloah. Begge enhetene eksisterte bare fra skapelsen av Elohim (underforstått:kun én eksiterte førskapelsen av elohim-.ov. anm.), som separate enheter: Logos eller det guddommelige uttrykket (the Divine Expression) , et attributt av Gud, som skapte eller skapte replikasjonen av Logos som en Elohim. Elohim-en for denne planeten (the Elohim for this planet) er ypperstepresten eller mellommannen mellom hærskaren ( the host) og Den ene Sanne Gud, Ha Elohim.

 

Ifølge Salmene er Israels Yahova en stor konge over alle Elohim (Salme 95,3), fryktet over alle andre Elohim (Salme 95,4) og Elohims Elohim (Salme 136,2). Elohimene har derfor grader av rang, noen er underordnet andre og alle er underordnet Eloah. Israels Elohim var den klippen som var Kristus, men han var ikke og kunne ikke være Eloah eller hærskarenes Yahova. Alle Elohim var en gang innenfor Eloahs vilje, men de opprørske Elohim plasserte seg selv utenfor hans vilje og Elohims struktur. De forble imidlertid Elohim som falne Elohim og omtales som Elohim gjennom hele Det gamle testamentet. De falne Elohim differensieres fra de utskårne bildene som "ikke er noen Elohim" (2Kg 19,18; Jer 2,11).

 

Den korrekte uttalen av Yahova ble bevisst tilslørt, og vi har sett ovenfor at Yahovas Engel brukte en ærbødighets-form når han refererte til den høyeste Yahova eller Hærskarenes Yahova. Ærbødighetsformen ble oppnådd ved å endre den siste vokalen fra a til i. Rekonstruksjonen av den korrekte uttalen av ordet Yaho kan fastslås ut fra formene som ble brukt i tempelet i Elephantine, der formen ble forkortet snarere enn endret. Oversettelsen av Elephantine-papyrusen finnes i James B. Pritchards: The Ancient Near East, bind 1, s. 279. Navnet gjengis med YAHO, og formene er dermed Yahovah of Hosts eller Yahovah (uttalt Yahowah som en stille w), eller ved bruk av ærbødig tiltale er det Yahovih. Jødene uttaler SHD 3068 Yahovah som Adonai, og SHD 3069 Yahovih gjengir de som elohim, for å skille tydelig mellom de to entitetene som nevnt ovenfor.

 

Teologisk sett var Elohimene en replikasjon av Eloahs bilde, slik mennesket ble skapt i Elohims bilde. Kristus var "bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av hele skapningen." Det er altså slik at skapelsen begynte med Elohim i Forløsningens Engel og hans kolleger, eller kamerater, som tiden begynte med. Disse begrepene behandles i det følgende, og de har påvirket  begrep og struktur av den kausale forklaring, ettersom de var ufullstendig forstått.

 

Del 2

Logos

"I begynnelsen var Ordet [Logos], og Ordet [Logos] var hos Gud, og Ordet var Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til" (Johannes 1:1-3).

 

Det er verdt å merke seg at Johannes 1,1 har et oversettelsesproblem. Det dreier seg om to ord for Gud og en reversering. Det hevdes at teksten burde lyde: "I begynnelsen var Logos, og Logos var hos Theon, og Theos var Logos." For å rettferdiggjøre reverseringen til "og Logos var Gud", sier Alfred Marshall i sin RSV Interlinear (som samsvarer med Receptus) i fotnoten: "Men legg merke til at subjektet har artikkel og predikatet ikke har det; derfor oversettes 'Ordet var Gud'." Å gjøre dette er et påfunn for å etablere det trinitariske systemet. Johannes refererte tydeligvis til to separate enheter, Gud og en elohim som var logos. Disse omtales med akkusativ og nominativ (i Koiné) som Theon og Theos, for i vers 18 sier han:

 

 Gud [Theon] har intet menneske noensinne sett; (den) enbårne [faktisk den enbårne] Gud [Theos] den (ene) som var i Faderens favn, den ene erklærte [? ham].

 

 Hort (ibid.) viser i verket On Monogenese Theos in Scripture and Tradition (B4) (republisert CCG 2004) at den korrekte betegnelsen i de antikke tekstene faktisk var monogenese theos eller den enbårne Gud. Dette verket, som ble publisert i 1876, har blitt omhyggelig unngått av trinitarianere på grunn av implikasjonene.

 

Å hevde at forskjellen bare er grammatisk, gjør strukturen usammenhengende og i strid med den hebraiske strukturen som forklares. Tilføyelsen av "ham" i dette avsnittet er upassende, ettersom Johannes ser ut til å bruke begrepet "Ho Legon", som var velkjent for grekerne. Han identifiserer Kristus som "Gud som taler". Johannes bruker også tydelig Det gamle testamentets begreper om den ene guden, Eloah, som Theon og de underordnede elohim som theos. Athanasianerne måtte konstruere denne passasjen for å støtte treénighetslæren, og til slutt skulle de europeiske athanasianerne (muligens Erasmus) sette inn den falske teksten i 1Joh 5,7 i Textus Receptus for å omorganisere kristologien.

 

Johannes og Paulus tilskriver skapelsen til Logos. Begrepet her er guddommelig uttrykk (the concept here is Divine Expression). Videre identifiserer 2Kor 4,4 Kristus som Guds bilde. Åpenbaringen 4:11 sier imidlertid om Gud at:

Du skapte alle ting, og ved din vilje er de til og ble skapt.

 

Begrepet sabellianisme, eller modalisme, kom inn i kristendommen fra tilbedelsen av guden Attis i mysteriekultene. Attis var Faderen og Sønnen som én Gud, og var forskjellige aspekter av det ene vesenet. Denne læren ble videreført og ble til den binitariske strukturen, og til slutt til treénighetslæren. På 400-tallet klaget Attis' prester over at det kristne presteskapet i Roma hadde stjålet alle læresetningene deres.

 

Dette konseptet førte de fleste kristne sekter på villspor og utløste den store striden mellom de to fraksjonene, som fikk navn etter sine talsmenn da striden brøt ut i stor skala i 318 e.Kr. Striden fortsatte under det store kirkemøtet i Nikea i 325, den videre synoden i Antiokia i 341 og til slutt konsilet i Konstantinopel i 381, der athanasianerne tok kontrollen med hjelp av den spanskfødte Theodosius. Deretter ble striden avgjort med våpenmakt mellom nasjoner, noe som endte i Spania i 586 og Thüringen i 742 e.Kr. med Bonifatius' omvendelser. De to partene var den athanasianske fraksjonen, som senere ble til den ortodokse eller katolske fraksjonen, og den arianske eller eusebianske fraksjonen, også oppkalt etter sine ledende talsmenn. Stridighetene er omtalt i artikkelen The Unitarian/Trinitarian Wars (nr. 268).

 

Shema i Koranen

Den islamske troen refererer til den ene sanne Gud som Allah. Navnene Eloah og Allah' er avledet av to varianter av samme språkstruktur. Eloah er Elahh på kaldeisk. Elohim er Elahhin. Kaldeisk utviklet seg til østarameisk, og hebraisk ble til vestarameisk. Begrepet Elahh ble grunnlaget for det arabiske begrepet Allah'h. Dette er det grunnleggende spørsmålet som står på spill i islams første trosbekjennelse: Det finnes ingen annen Allah'h [Eloah] enn Allah'h [Eloah] (La Elaaha Ella Allah (se også 37:35; 47:19)). Begrepet Allah'h brukes i islam kun fordi det ikke tillater noen som helst pluralitet, og utelukker Kristus og elohim-skaren (the elohim Host) fra posisjonen som én sann Gud.

 

Betydningen av begrepet Allah'h fra dets gamle opprinnelse refererer egentlig til Gud som "Kraften". Lah (Allah) er det sentrale samarbeidet der Faderen er skaperen og den ledende kraften i skaperverket. Den avler ikke og ble heller ikke avlet. Det er til den den vender tilbake.

 

Kristus ble ikke unnfanget som et resultat av en naturlig forening mellom mann og kvinne. Gud sa bare ordet, og Kristus ble unnfanget i sin mor Mariams liv. Guds sønner ble alle skapt av Gud gjennom en guddommelig beslutning eller erklæring, og ikke ved noen formeringshandling. Hadith gir bare en feilaktig fremstilling av hva Koranen sier.

 

Pakten, Sjema og det første budet

 

Første prinsipp: Det finnes én sann Gud

2. Mosebok 20:3 "Du skal ikke ha andre guder enn meg." (BBE)

 

Shema handler om dette grunnleggende standpunktet. Det mest grunnleggende spørsmålet i pakten mellom Gud og hans folk blir forstått selv av dem som selv ikke forstår hva Satans brudd på det første budet går ut på. Et eksempel er R. J. Rushdoony, som er trinitarist.

Gjenopprettelsen av dette paktsforholdet var Kristi verk, hans nåde til sitt utvalgte folk. Oppfyllelsen av denne pakten er deres store oppdrag: å underlegge alle ting og alle nasjoner under Kristus og hans [Guds] lovord (R. J. Rushdoony The Institutes of Biblical Law, The Presbyterian Publishing Company, USA, 1973, s. 14).

 

Satans grunnleggende synd var å opphøye seg selv og, gjennom ham, andre Guds sønner til å ha samme vilje og posisjon som Eloah, som er Gud Faderen. Satan brøt dermed denne regelen, mens Kristus og den lojale hærskaren ikke gjorde denne feilen. Dette var det vesentlige skillet mellom dem.

 

Gud er én, og sannheten er én. Sannheten er én fordi den, i likhet med godhetens natur, springer ut av Guds allmakt og allvitenhet. Allvitenhet forstås som kunnskap om alle sanne formuleringer (propositions), og dermed er sannhet en sentral del av Guds makt. Dermed finnes det én sannhet.

 

Til tross for denne forståelsen tar ikke slike trinitariske eller binitariske tenkere stilling til det inkongruente i deres syn på Guddommen.

 

Treénighetstenkere, som Rushdoony, ser at det første budet er sentralt i pakten og forsøker å forene motsetningen i opphøyelsen av Kristus til et nivå med Gud ved å slå sammen entitetene, til tross for de klare bevisene i bibeltekstene. Med-evelighet (co-eternality) må biblesk sett tilsidesettes fordi 1Tim 6:16 viser at bare Gud er udødelig. Gud gir Kristus evig liv (Joh 5,26).

Joh 5:26 For likesom Faderen har liv i seg selv, har han gitt Sønnen å ha liv i seg selv (KJV).

 

Kristus er altså avhengig av Gud for å få evig liv. Følgelig kan Kristus ikke ha vært sammen med Gud i evigheten før skapelsens begynnelse. Før tidenes begynnelse, i evigheten, var bare Gud der alene. Derfor er Kristus ikke en sann Gud i samme forstand som Gud er den ene sanne Gud. Han hadde  herligheten til en enbåren sønn (uios) og gud (theos eller elohim) (Joh. 17:3; 1Joh. 5:20; Joh. 1:14,18; se Marshalls Greek-English Interlinear).

 

Trinitarister forsøker å unngå dette intellektuelle dilemmaet ved å slå sammen vesenene (merging the beings) og deretter unngå de ontologiske (ontologi: lærene om verdens/eksistensens beskaffenhet/funksjon-ov.anm.) problemene ved å appellere til det mysteriøse. I bunn og grunn er dette Satans synd. Trinitarister og binitarister forsøker å anklage Kristus og de kristne for den samme synden som Satan gjorde seg skyldig i.

 

Binitarister er faktisk i et større dilemma enn trinitarister. Satans synd er et klart brudd på det første budet. En binitarist hevder at Kristus har eksistert i all evighet (Constitution of the United Church of God, an International Association, Revision of 21 November 1995).

 

Denne sataniske vranglæren rammer de utvalgtes mulighet og evne til å bli Kristi medarvinger. Logisk sett innebærer standpunktet at det finnes to sanne guder, nemlig Gud og Kristus, og at de har eksistert i all evighet. Påstanden innebærer implisitt at Kristus har eksistert uavhengig av Guds makt. Denne påstanden er en fordømt vranglære (damnable heresy)fordi den bryter med de logiske forutsetningene for  Guds allmakt og er direkte i strid med Skriften. Siden binitarister hevder en fullstendig logisk og faktisk uavhengighet av de to adskilte vesener, er de dermed  logisk sett dualister. Dualismen angriper selve den monoteistiske strukturen og Guds makt. Læren fører til at noen hevder den blasfemiske påstand om at Gud og Kristus kunne ha diskutert hvem som skulle stige ned for å bli ofret. Denne påstanden har faktisk blitt fremsatt av en amerikansk evangelist på møter (f.eks. i Canberra, Australia, under Tabernacles 1990) som en teologisk sannsynlighet. Denne blasfemien rammer selve kjernen i det første budet.  Se også kommentaren på side 6 i mars-april 1989-utgaven av magasinet The Good News.

 

Ved å innrømme at det finnes en annen sann Gud som eksisterte i all evighet før Guds virksomhet, og dermed skapelsen, begynte, etablerer man en annen elohim som objekt for tilbedelse ved siden av Eloah. Dette er uttrykkelig forbudt. En slik lære medfører at der finnes enda en Gud og er avgudsdyrkelse. En slik lære fratar sine tilhengere tilgang til den første oppstandelsen (Åp. 20,1-6) og er avgudsdyrkelse.

 

Det andre prinsippet: Guds og lovens uforanderlighet

Rushdoony fremsetter en rekke viktige tilleggsprinsipper som er grunnleggende for det første budet, til tross for hans problem med treénigheten. De andre premissene er

2. En absolutt uforanderlig Gud betyr en absolutt uforanderlig lov. Alternativet til loven er ikke nåde, men lovløshet (ibid., s. 20). Å si at loven gjelder for Israel, men ikke for kristne, er ikke bare å oppgi loven, men også å oppgi lovens Gud. Siden det bare finnes én sann Gud, og hans lov er uttrykk for hans uforanderlige natur og rettferdighet, vil det å forlate den bibelske loven til fordel for et annet lovsystem være å bytte gud. Kristenhetens moralske sammenbrudd er et resultat av denne prosessen med å skifte guder (ibid., s. 20).

 

Prinsipp 2 har en rekke underelementer.

2.1 er at Guds uforanderlige natur betyr at loven er uforanderlig. Dette er essensielt, ettersom loven må ha en annen forutsetning enn at Gud har gitt den ut fra et innfall eller en fantasi. Det eneste grunnlaget for utstedelsen av loven er at den utgår fra Guds natur, og at han ikke kan utstede noe annet system.

2.2 er altså utviklet fra denne forutsetningen. Nåden kan altså ikke være et alternativ til loven. Den må være et supplement til dette systemet og et middel til fullkommenhet innenfor systemet. Alternativet til loven er lovløshet. Dette kalles antinomianisme, av  gr.nomos: lov. Dette er i bunn og grunn en gnostisk doktrine som stammer fra gnostisismen i Alexandria, og som ble utviklet av både romerne og grekerne i deres teologiske utlegning av kristendommen. Den angrep først jødedommen og deretter kristendommen. Henry A. Green (The Economic and Social Origins of Gnosticism, SBL, Dissertation Series 77, Scholars Press, Atlanta, Georgia, 1985) sier i sitt verk:

For flertallet av gnostikerne, som stod i gjeld til den jødiske skapelsesberetningen, var antinomianismen i realiteten en motstand mot Moseloven, den kosmiske loven. All lov ble identisk med en undertrykkende kosmisk skjebne. Den pneumatiske moralen, som var preget av fiendtlighet mot den kosmiske verden, konsentrerte seg om å frigjøre gnostikerne fra Moseloven og jødisk moral. ... En allegorisk tolkning av Moseloven eller en hel eller delvis forkastelse av den kunne lett ha ført til heterodokse bevegelser som var karakteristiske for opprørernes respons. Som et uttrykk for den anomiske,rettighetsløse (disenfranchised) jødes synspunkt kunne gresk etikk og greske holdninger komme åpent til overflaten, renset for den jødiske Gud og [hans] lover.

Der er mange beviser, både hos kirkefedrene og i Nag Hammadi-biblioteket på at  gnostikerne var motstandere av Moseloven (s. 204-205).  

 

Opphøyelsen av Kristus tjente to formål. Den fjernet Messias ontologisk sett fra de utvalgte og rammet dermed de utvalgtes arverett som medarvinger. Det var imidlertid nødvendig fordi det bare var ved å opphøye Kristus til likhet og med-evelighet (co-eternality) med Gud at man kunne hevde at Kristus hadde eliminert loven til jødenes Gud, og i stedet kunne man fremme en struktur basert på gresk etikk og teologisk forståelse. De gnostiske doktrinene, som resulterte i treénighetslæren, var avgjørende for den hellenistiske tankegangen innenfor den nye troen. Bare på denne måten kunne Satan undergrave budskapet og sørge for at Guds lov ikke ble overholdt. Hele lov/nåde-argumentasjonen i moderne kristendom er en demonisk inspirert gnostisk posisjon (se også artiklene The Relationship Between Salvation by Grace and the Law (No. 082), Works of the Law Text - or MMT (No. 104) og Heresy in the Apostolic Church (No. 089). Det er gjennom The Holy Spirit (No. 117)  at vi blir Consubstantial with the Father (No. 081)  og i The Covenant of God (No. 152).

 

Tredje prinsipp: Lydighet mot Gud

Det tredje prinsippet i det første budet er kanskje det vanskeligste, men også det mest sentrale for Kristi virksomhet. Det er prinsippet om lydighet. Kristus lærte lydighet av alt han led (Hebr. 5,8). Ved Kristi lydighet skal mange bli gjort rettferdige (Rom 5,19). Hensikten med troen var å gjøre hedningene, eller nasjonene, lydige (Rom 16,19.26). Rushdoony sier:

3. Et tredje prinsipp i Israels Shema er at én Gud, én lov, krever én, uforanderlig og uforbeholden lydighet:  "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft" (5 Mos 6,5). Betydningen er at mennesket må adlyde Gud totalt, under alle forhold, med hele sitt vesen. Siden mennesket helt og holdent er Guds skapning, og siden det ikke finnes en eneste fiber i menneskets vesen som ikke er Guds verk og derfor underlagt Guds totale lov, finnes det ikke et eneste område av menneskets liv og vesen som kan holdes utenfor Gud og hans lov. Derfor heter det i 5. Mosebok 6,6: "Og disse ord som jeg i dag befaler deg, skal være i ditt hjerte." (ibid., s. 20-21).

 

Hensikten med Den hellige ånd var å innpode disse lydighetsprosessene til Guds lov i menneskenes hjerter. Monoteismen er helt og holdent basert på dette tredje prinsippet om lydighet mot Guds vilje, som i egenskap av lov stammer fra hans natur. Hans vilje er altså lov, idet det er et uttrykk for guddommelig allvitenhet og allmakt som skapende kraft. Alle vesener er underlagt den guddommelige vilje, slik den kommer til uttrykk i loven. Hvis ikke er de polyteister, med viljer som ligger utenfor Guds vilje. I denne forstand er binitarisme polyteistisk i den forstand at den søker å etablere to evige viljer.

 

Sjelelæren tar denne polyteismen et skritt videre ved å hevde at det finnes flere viljer som er utenfor Guds makt og uavhengige av Gud for å oppnå evig liv. Det bibelske standpunktet er at selv Kristus er avhengig av Gud for å få evig liv, ettersom Gud har liv i seg selv. Kristus er dermed ikke en sann Gud, og den såkalte udødelige sjelen kan ikke eksistere, eller monoteismen er logisk sett brudt ned, slik Skriften på samme måte blir brudt (Joh. 5:26; 14:28; 1Tim. 6:16).

 

Å gjøre opprør mot Guds vilje, og hans vilje som lov, er å gjøre seg uavhengig av Gud og bestride monoteismens logiske nødvendighet. Derfor er opprør likt med heksekunstens synd  (1Sam 15,23) (hence, rebellion is as the sin of witchcraft).

 

Fjerde prinsipp: Opplæring i loven

Prinsippet om lydighet mot loven følger av det fjerde prinsippet. Dette prinsippet om opplæring i loven er uatskillelig fra både lydighet mot loven og tilbedelse. Dette er de første elementene. Tilbedelsen er helt og holdent sentrert rundt Eloah, som er tilbedelsens objekt og tempelets fokus  (Esra 4:24; 5:1-2,8,12-17; 6:3-12). Derfor: der er ingen annen Gud enn Eloah.

 

Rushdoony sier om dette prinsippet

4. Et fjerde prinsipp som følger av Shema Israel, står i 5 Mos 6,7-9.20-25. Opplæring i loven er grunnleggende for og uatskillelig fra både utifra kravet om  lydighet mot loven og tilbedelse. Loven krever opplæring i forhold til loven. Alt annet enn en bibelsk fundert skolegang er derfor et frafall for en troende: Det innebærer å ha en annen gud og bøye seg for ham for å lære av ham. Det kan ikke være noen sann tilbedelse uten sann opplæring, for loven foreskriver og er absolutt, og ingen kan nærme seg Gud uten å følge Guds forskrifter.

 

Fra 5. Mosebok 6,8 har Israel avledet bruken av tephillin, de delene av loven som bindes på hodet eller armen ved bønn. Om 6:8,9 er det blitt bemerket:

Ettersom disse ordene er billedlige og betegner en ufravikelig overholdelse av de guddommelige befalinger, må også det påfølgende budet om å skrive ordene på husets dørstolper og på portene forstås åndelig, og den bokstavelige oppfyllelsen av et slikt bud kan bare være en prisverdig skikk eller velbehagelig for Gud når det brukes som middel til å holde Guds bud konstant for øyet. Selve påbudet forutsetter imidlertid eksistensen av en slik skikk, som ikke bare finnes i de muhmmedanske landene i Østen i dag, men som også var en vanlig skikk i det gamle Egypt. (Keil og Delitzsch, Biblical Commentary on the Old Testament, vol III, The Pentateuch (Grand Rapids: Eerdmans 1949), s. 324).

Det som kreves, er at sinn og handling, familie og hjem, menneskets visjon og menneskets arbeid blir sett i lys av Guds lovord.

Men dette er ikke alt. Den bokstavelige oppfyllelsen av befalingen om minnesedler (frontlets)  og innskriving på dørstolpene(posts) (5 Mos 6,8.9) er helt klart påkrevd, slik 4 Mos 15,37-41 (jf. 5 Mos 11,18-20) tydeliggjør. Den blå tråden som kreves, kan ikke åndeliggjøres bort. Gud krever at han blir tilbedt i samsvar med sitt eget ord. (ibid., s. 21-22).

5 Mos 6,8 er modifisert av 5 Mos 6,6. Den åndelige hensikten gjenspeiles i båndene (4 Mos 15,37-41) (jf. også artikkelen Blue Ribbons (No. 273). Lovens elementer er dermed sentrale for prinsippet om oppdragelse og mental opptatthet av å tjene Gud. Det første budet har dermed en rekke underordnede forordninger som utvikler og forklarer dets hensikt og formål (jf. artikkelen Law and the First Commandment (nr. 253)).

 

Et annet aspekt som Rushdoony utvikler i dette prinsippet, er at tilbedelse på et ukjent språk (1. Kor. 14) er et brudd på dette budet, i likhet med tilbedelse som mangler trofast forkynnelse av Guds ord, eller som er uten opplæring av paktsfolket i forhold til paktens lovord. (ibid. s. 23)

 

Derfor er tungetale, enten av mennesker eller av demoner, enten fremmed og ekte, eller forvrengt og uforståelig, eller innbilt, også et brudd på prinsippene i det første budet. Dette punktet leder over til det femte prinsippet, nemlig at responsen på nåden er å holde loven (se Jak 1,22-26).

 

Femte prinsipp: Nåden i loven

Dette er kanskje det mest misforståtte eller bevisst feiltolkede prinsippet. Hele nåde/lov-argumentet stammer fra en feilaktig anvendelse av bibeltekstene. Feilene er klart fordømt av hele strukturen i det reformatoriske systemet (se artikkelen Cox; Distinction in the Law (No. 096)).

 

Rushdoony sier om nådens prinsipp:

Et femte prinsipp som også proklameres i det samme avsnittet, i 5 Mos 6,20-25, er at det i denne påkrevde opplæringen må understrekes at svaret på nåden er å holde loven. Barna skal lære at meningen med loven er at Gud forløste Israel fra trelldommen og "for å bevare oss i live", "befalte oss å holde alle disse lovene, å frykte Herren vår Gud, til vårt eget beste alltid" (6,24). Verken i Det gamle eller Det nye testamentet finnes det noen grunn til å sette dette til side. I de tilfellene hvor menighetene i Det gamle eller Det nye testamentet har gitt loven en falsk mening, blir denne falske meningen angrepet av profeter og apostler, men aldri av Guds egen lov. Fordi Gud er én, er hans nåde og lov ett i formål og retning. Dette avsnittet viser med all tydelighet at Guds utvelgende nåde har prioritet i kallet og forløsningen av hans utvalgte folk. Forholdet til Israel var et nådeforhold, og loven ble gitt for å gi Guds folk den nødvendige og påkrevde responsen på nåden og manifestasjonen av nåden: å holde loven. (ibid., s. 23)

 

Loven står altså intakt og holdes av kristne. Den forsvares av profetene og apostlene. Hvis bekjennende kristne ikke taler i samsvar med loven og vitnesbyrdet, er det ikke noe lys i dem (Jes 8,20).

 

Sjette prinsipp: Frykten for Gud og hans nidkjærhet

I 5. Mosebok 6,10-15 er det et annet sentralt poeng når det gjelder implikasjonene av Shema Israel:

Når Herren din Gud fører deg inn i det landet som han har lovet dine fedre, Abraham, Isak og Jakob, å gi deg, skal han gi deg store og gode byer som du ikke har bygget, og hus fulle av gods som du ikke har fylt, og cisterner som du ikke har hugget ut, vingårder og oliventrær som du ikke har plantet, skal du ete og bli mett - så pass på at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av Egyptens land, ut av trelldommens hus. Du skal frykte Herren din Gud, ham alene skal du tjene, og ved hans navn skal du sverge. Du skal ikke gå etter andre guder, ikke etter gudene til de folk som er rundt omkring deg; for Herren din Gud er en nidkjær Gud midt iblant deg, for at ikke Herrens, din Guds, vrede skal bli opptent mot deg og han utrydde deg fra jordens overflate. (Masoretisk tekst fra Jewish Publication Society of America, heretter kalt MTV).

 

Her er det sjette prinsippet i det første budet gudsfrykt eller nidkjærhet overfor Gud, avhengig av hvilket perspektiv man ser aktiviteten fra. Det sentrale poenget er at det ikke finnes noen annen lovorden enn den Gud har etablert. Derfor kunne ikke Kristus oppheve loven, siden han var et bilde av den usynlige Gud, og siden han hadde Den hellige ånd, tok han del i den guddommelige naturen og kunne ikke gi noen annen instruksjon enn den som ble formidlet til ham fra Guds natur gjennom Den hellige ånd. Rushdoony sier:

Det sjette prinsippet er altså Guds nidkjærhet. Dette er et faktum av avgjørende betydning. Når det utvalgte folket inntar og besitter et rikt land som de ikke selv har utviklet, advares de mot å glemme Gud, som utfridde og gav dem velstand.  Når Guds paktsfolk ser rikdommen som kom fra en kultur som var fiendtlig innstilt til Gud, vil de bli fristet til å se andre veier til suksess og velstand enn Herrens. Det blir fristet til å "gå etter andre guder ... gudene til folkene rundt omkring". Det er å tro at det finnes en annen lov og orden enn Guds; det er å glemme at kanaanéernes suksess og tilintetgjørelse var Guds verk. Det er provokasjonen av Guds vrede og sjalusi. Det faktum at sjalusi gjentatte ganger knyttes til loven og påkalles av Gud når han gir loven, er av avgjørende betydning for forståelsen av loven. Guds lov er ikke en blind, upersonlig og mekanisk virkende lov. ... Men den nidkjære Gud forhindrer både Kanaans og et frafallent Israel eller menighets triumf. Uten en nidkjær, personlig Gud er ingen rettferdighet mulig. (ibid., s. 24-25).

 

Ut fra dette prinsippet antar man ofte at det er makt og antall som er avgjørende for Guds kirke. Denne antakelsen er feilaktig. Guds menighet triumferer ved oppstandelsen, når Messias kommer tilbake for å regjere i tusenårsriket. Det er av denne grunn at det trinitariske systemet, og spesielt den katolske kirke, må tildele seg selv funksjonen som den sanne kirke under Kristi herredømme nå, når det tydeligvis ikke er slik ifølge Skriften. Skriften fremstiller en falsk kirke med stor makt under et verdenssystem styrt av Satan og dyrets makt. Denne kirken (representert ved betegnelsen kvinne) er beruset av de helliges og martyrenes blod (Åp 17,1-6). Dette systemet eksisterer i en verden som styres av denne verdens gud (2Kor 4,4) og luftens makts fyrste (Ef 2,2).

 

Velsignelsen i paktens Israel tilfaller nasjonen ved førstefødselsrett og bevares av de individer i nasjonen som holder fast ved troen. Det var tydelig fra 1400-tallet at kanskje halvparten av England bekjente seg i private sammenhenger som unitariske i løpet av reformasjonstiden, og guddommen identifiseres av mange innenfor trinitariske menigheter i unitariske termer. Av denne grunn har Gud beskyttet Israel, sin utvalgte, selv om den teologiske sannheten på mange områder har blitt undertrykt (ov. anm: forfatteren anser den engelsktalende verden, og deler av fastlandeuropa og skandinavia å representere etterkommerne av de 10 stammer av Israel som ble spredt blandt folkene på 700-tallet f kr., og at i profetisk sammenheng identifiseres disse folk som Israel i kontrast til Juda).

 

Det syvende prinsippet: Gud lar seg ikke friste

Det syvende prinsippet, som følger av Shema, handler om å friste Gud. Dette skiller seg fra konseptet om å sette Gud på prøve, som han spesifikt ber oss om å gjøre når det gjelder tiende (Mal 3,10). Tiende er spesifikt knyttet til det første budet, og selv om det forklares separat som en lære, er det definert av tilbedelsen av den ene sanne Gud. Å gi tiende til et frafallen system er å tilbe en falsk gud og et brudd på det første budet (se artikkelen Tithing (No. 161).

 

Et syvende prinsipp som følger av Shema Israel, står i 5. Mosebok 6,16-19:

Dere skal ikke friste Herren deres Gud, slik dere fristet ham i Massa. Dere skal flittig holde Herrens, deres Guds, bud og hans vitnesbyrd og lover som han har befalt dere. Og du skal gjøre det som er rett og godt i Herrens øyne, for at det må gå deg vel, og for at du kan dra inn og ta i eie det gode landet som Herren har sverget dine fedre å drive alle dine fiender bort foran deg, slik Herren har talt (MTV).

Det var dette Satan forsøkte å friste Jesus til å gjøre: å friste Gud, å sette Gud på prøve. Israel fristet Gud ved Massa ved å stille spørsmålet: "Er Herren iblant oss eller ikke?" (2 Mos 17,7).

 

Tilbedelse av Jehova utelukker ikke bare all avgudsdyrkelse, som Herren som en nidkjær Gud ikke vil tåle (se 2 Mos xx.5), men som han vil straffe med tilintetgjørelse fra jorden ("jordens overflate", som i 2 Mos xxxii.12): men det utelukker også å friste Herren ved en vantro murring mot Gud, hvis han ikke fjerner enhver form for nød og ubehag umiddelbart, slik folket allerede hadde syndet ved Massa, dvs. ved Rephidim (Ex xvii. 1-7). (Keil og Delitzsch, op. cit., III, 325 f.).Dette syvende prinsippet forbyr altså en vantro prøvelse av Gud: Guds lov er en prøvelse av mennesket, og derfor kan ikke mennesket påberope seg å være gud og sette Gud og hans lovord på prøve. Et slikt skritt er det ytterste hovmod og blasfemi; det er det motsatte av lydighet, fordi det er selve essensen av ulydighet mot loven. Derfor står det i motsetning til en flittig overholdelse av loven. Denne lydigheten er betingelsen for velsignelse: Den er grunnlaget for erobring og besittelse, og på disse betingelser er det at Guds paktsfolk, hans lovfolk, går inn i sin arv. (ibid., s. 26-27).

 

Det første budet står altså sentralt i troen, og på dette budet hviler de andre budene og forordningene. Jakob (Jakobs brev) var i stand til å føre hele argumentasjonen videre til å hevde at brudd på ett av dem er et brudd på dem alle. Dette ble så utvidet til at å gjøre forskjell på folk (respect of persons) var et direkte angrep på loven. Nødvendigheten av gjerninger i troen under loven er et sentralt poeng i Jakobs brev. På grunn av dette budskapet blir det nedvurdert av teologer.

Jakob 2:1-26 Mine brødre, tro ikke på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, med hensyn til personer. 2For om det kommer en mann til deres forsamling med en gullring og i fine klær, og det også kommer en fattig mann i usle klær, 3og dere har respekt for den som har de fine klærne, og sier til ham: Sett deg her på en god plass, og sier til den fattige: Stå der, eller sett deg her under min fotskammel! 4Er dere da ikke partiske i dere selv, og er dere ikke blitt dommere over onde tanker? 5Hør, mine kjære brødre: Har ikke Gud utvalgt de fattige i denne verden, rike i troen, til arvinger til det rike som han har lovet dem som elsker ham? 6Men dere har foraktet de fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere og trekker dere for domsstolene? 7Spotter de ikke det verdige navn som dere er kalt med? 8Hvis dere oppfyller den kongelige lov etter Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere vel: 9Men hvis dere tar hensyn til personer, da synder dere og blir dømt som lovovertredere. 10For den som holder hele loven og likevel bryter den på ett punkt, han er skyldig i alt. 11For den som sa: Du må ikke drive hor, sa også: Du må ikke slå i hjel. Men selv om du ikke driver hor, er du blitt en lovbryter hvis du slår ihjel. 12Slik taler I og gjør som de som skal dømmes etter frihetens lov. 13For den som ikke har vist barmhjertighet, skal dømmes uten barmhjertighet, og barmhjertighet gleder seg over dommen. 14Hva hjelper det, mine brødre, om et menneske sier at det har tro, men ikke har gjerninger, kan da troen frelse det? 15Hvis en bror eller søster er naken og mangler daglig føde, 16og en av eder sier til dem: Gå bort i fred, la eder varme og mette, men I gir dem ikke det som er nødvendig for legemet, hva hjelper det da? 17Også troen, hvis den ikke har gjerninger, er død og står alene. 18Ja, et menneske kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger; vis mig din tro uten dine gjerninger, så vil jeg vise dig min tro ved mine gjerninger. 19Du som tror at det er én Gud, du gjør det godt; også djevlene tror og skjelver. 20Men vet du, du forfengelige menneske, at tro uten gjerninger er død? 21 Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort ved gjerninger da han ofret sin sønn Isak på alteret? 22Ser du hvordan troen virket sammen med hans gjerninger, og hvordan troen ble fullkommen ved gjerninger? 23Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham til rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. 24Du ser altså at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger og ikke bare ved tro. 25Slik ble heller ikke skjøgen Rahab rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot sendebudene og sendte dem ut på en annen vei? 26For som legemet uten ånd er dødt, slik er også troen uten gjerninger død. (KJV)

 

Oppsummering

Etter å ha sett på guddommens struktur, er det tydelig at den består av et enhetlig hierarki av vesener, med utgangspunkt i en sentral singularitet hvis vilje strukturen handler innenfor. Når vesener handler i strid med Eloahs vilje, er de dømt til å være i opprør og dermed polytéistiske. Slike enheter skal derfor tilintetgjøres, da de har begrenset eksistens og formål. Nødvendigheten av at disse entitetene må være åndelige (altså av immateriell ånd/åndssubstans i motsetning til matereie/materiell substans) utledes av logiske prosedyrer og fysiske begrensninger. Materiens understruktur ser ut til å være immateriell, noe som støtter forestillingen om en immateriell intelligens som regulerer den materielle strukturen.

 

Det som er viktig, er at ingen seriøse forskere benekter at Bibelen på Kristi tid ble forstått slik at den refererte til et Elohim- eller Elim-råd, og at begrepet strakk seg langt utover forestillingen om en dualitet eller en treénighet. Et viktig verk om emnet er The Psalms: Their Origin and Meaning av Leopold Sabourin, S.J., (Alba House, NY; revidert og oppdatert versjon (etter 1974)). Sabourin demonstrerer konseptet med Elohims råd i sitt verk. På side 398f. lister Sabourin opp bruken av Eloah, men unngår å gå inn på betydningen. På sidene 72-74 tar Sabourin for seg Salme 86,8-10, 95,3, 96,4 og 135,5. Bene Elim blir identifisert som Guds sønner, i likhet med Bene Elyon (Den høyestes sønner). På side 102-104 nevner han helgenene eller de hellige (qedosim) fra Salme 89:6-8, som er Guds himmelske tjenere, og at begrepet også brukes om de menneskelige troende. Disse overjordiske vesenene tilhører Bene Elim eller Bene HaElohim. Bene HaElohim er Guds sønner. Sabourin, som også noterer seg Coppens kommentar (ETL, 1963, s. 485-500) om at substantivet qedosim i den masoretiske teksten betegner JHVHs overjordiske hoff, som anses for å være elohim (s. 102-103), sier om dette:

Forestillingen om en himmelsk forsamling er ikke en rent litterær form, men en del av det levende mønsteret i israelittisk tro (s. 75).

 

Konstruksjonen/mønsteret (the pattern) i bruken av de ulike ordene for Gud er av en utvidet orden. Det er ingen tvil om at meningen ble forstått uansett om det ble skrevet på hebraisk, araméisk eller kaldéisk. Konstruksjonen er utvilsomt av en utvidet orden som inkluderte mennesker, og som involverte et råd som Kristus hadde opprettet på Sinai. Disse elohim omtales i 2 Mosebok 21,6, der ordet er oversatt med dommere (judges).

 

Ordet anerkjennes altså som flertall her, og i 2 Mos 22,8-9, ved at det oversettes med dommere, men ordet som brukes er elohim. Det finnes imidlertid to helt vanlige ord for dommer(e) på hebraisk. Disse er paliyl (SHD 6414; 2 Mos 21,22; 5 Mos 32,31) og shaphat (SHD 8199; 4 Mos 25,5; 5 Mos 1,16 ff.). Ordene var i bruk på den tiden ordet elohim ble brukt. Dermed var distinksjonen ment å formidle et annet konsept enn dommer. Begrepet (elohim) var ment å formidle Guds autoritet slik den var utvidet til Israels menighet. Israels styrende råd (the Governing Counsil of Israel) var dermed en del av Elohim. Denne utvidelsen var en gjenspeiling av det himmelske systemet, slik vi så i Hebreerne 8,5. Denne sammensetningen ble forstått på en konsekvent måte gjennom hele Det gamle testamentet, og ble anvendt på samme måte i Det nye testamentet. Det var Guds uttalte intensjon at han med utgangspunkt i denne pakten skulle skrive loven inn i menneskenes hjerter og sinn, slik at de ikke trengte lærere (Hebr 8,10).

 

Det gamle testamentet viser Elohims underordnede relasjoner og omfanget av dem. Det identifiserer også YHVHs engel (som kan leses som Yahovah ut fra de gamle gjengivelsene av Yaho i Elephantine-tekstene; se Pritchard, The Ancient Near East: An Anthology of Texts and Pictures, Princeton 1958, s. 278-282) og dennes forhold til loven, noe som er grunnleggende for spørsmålet om Kristi posisjon og autoritet. Den progressive identifikasjonen av YHVHs engel finner vi fra 1 Mos 16,7 (se NIVs fotnote). Kommentatorer identifiserer ham også som Nærværets Engel (Jes 63,9)( norsk: hans Åsyns engel- ov.anm.). Det finnes også eksempler på at flere vesener opptrer og omtales som YHVH. I vedlegg 32 i The Companion Bible finner du en oversikt over hvordan YHVH blir endret til Adonai (av Sopherim) på 134 steder. (se også App. 31 for de femten ekstraordinære punktene og App. 33 for endringer samt Ginsburg, Introduction to the Hebrew Bible, s. 318-334 for detaljer).

 

Logiken i Bibelen er enkel. Det finnes én sann Gud, og han sendte Jesus Kristus (Joh 17,3). Bare den ene sanne Gud er Gud. Han bor i et utilnærmelig lys. Ingen har sett ham eller kan noensinne se ham, og ingen har noen gang hørt hans røst (Joh. 1:18; 5:37; 1Tim. 6:16).

 

Joh 1:18 sier at den eneste-fødte gud (monogenes theos eller elohi (jf. Marshalls Interlinear og den araméiske teksten i Peshitta)) erklærte (eller talte; ordet eng. Him/no. ham er lagt til i den engelske/norske teksten). Det følger derfor at Kristus og apostlene sa at ingen har sett eller hørt Eloah (eller Ha Elohim) noen gang, og at det som viste seg for profetene, ikke kan ha vært det vesenet som omtales som Eloah eller den ene sanne Gud.

 

q