Guds kristne kirker

[255]

Loven og det tredje budet

[255]

(Utgave 1.2 19981006-19990526)

Det står skrevet: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. Tredje bud omfatter hele begrepet av Guds makt og myndighet innen hans lovordning. Budet omhandler ikke bare verdslig bruk av Guds navn i tilfeldig tale, men tar også for seg den allmenne og religiøse lovordningen samt kalenderen som er utarbeidet for denne ordningen. Å gi seg ut for å handle på vegne av Gud under et annet trossystem er også et brudd på dette budet.

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN ACT 2606, AUSTRALIA

E-mail: secretary@ccg.org

(Copyright © 1998, 1999 Wade Cox & Ervin Yarnell)

(Tr. A. Binder 2003)

Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.

Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) på følgende nettsteder:

http://www.logon.org og http://www.ccg.org

Loven og det tredje budet

Det står skrevet:

Andre Mosebok 20:7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Femte Mosebok 5:11 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Gud som kilden til all makt og myndighet

Guds navn i entall er Eloah. Han er kilden til all makt og myndighet og gjenstand for tilbedelse i templet.

Esras 4:17–7:26

Han strekker seg til å bli alt i alle. Således blir han elohim. Han er imidlertid én Gud.

Femte Mosebok 6:4-5 4 Hør Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. 5 Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.

Andre Mosebok 3:14 viser oss at Gud blir til noe. Han sier der: Jeg er den jeg er (’eyeh ’asher ’eyeh jf. Oxford Annotated RSV og Bullinger, Companion Bible n. til vers).

Guds navn som øvrighet

All utøvelse av makt under Guds ledelse gjøres i hans navn som hærskarenes Yahovah. Således blir enhver som handler på hans vegne kalt ved hans navn Yahovah (jf. studieskriftet Angel of YHVH [24]; 1Mos kap. 18 og 19).

Bruken av Guds navn i maktutøvelse

Gud styrer og veileder oss, og hans mildhet gjør oss fullstendige, og vi har hans frelse som beskyttelse. Han er vår festning og vår forløser (jf. 2Sam 32-35; Sal 18:34; 144:1). For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud.

Vi må imidlertid lyde Gud mer enn mennesker (Apg 5:29). Ham tilhører hevn og gjengjeldelse (5Mos 32:25; Sal 94:1; Heb 10:30; Rom 12:19).

Femte Mosebok 10:20 Herren din Gud skal du frykte, ham skal du tjene, og ham skal du holde fast ved, og ved hans navn skal du sverge.

Hans lov

Femte Mosebok 5:13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning.

Hans lovordning omfatter hele forvaltningssystemet over ukedagenes oppbygning.

Hans trossystem

Ordningen med kalenderen i hans navn er innbefattet i det fjerde budet (jf. Loven og det fjerde budet [256]).

Hans høytider og sabbat

Høytidene og sabbaten er hans høytider og all virksomhet utføres i navnet til den eneste sanne Gud. Hans Messias handlet innenfor rammene av dette systemet og endret ikke på noe i oppbygningen av de hellige dagene og sabbaten. Han handlet i Guds navn og misbrukte ikke Guds navn. Han overholdt loven og ofret på sabbaten og dagen for innhøstingsofferet. Han verken flyttet eller endret på disse dagene. Han fullbyrdet rett og slett ofringen en gang for alle.

Misbruk av Guds navn som øvrighet

Tredje Mosebok 19:12 Dere skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn. Jeg er Herren.

All øvrighet er pålagt å virke ut fra og påta seg alle saker som omfattes av Guds lov. Alle religiøse systemer som gir seg ut for å virke for Bibelen og gjennomføre eller endre lovordningen, misbruker den sanne Guds navn og bryter hans lov under det tredje budet.

Falsk lov

Det er et brudd på Guds lov og dette budet å opprette en lovordning som ikke er i samsvar med Bibelen og dens forordninger.

En slik lovordning vil dermed forvrenge hele Guds lov. Det er ikke tillatt å iverksette deler av lovordningen og avvise andre.

Falske høytider

Det er ikke tillatt å hevde tilbedelsen av den levende Gud i Jesu Kristi navn og avvise sabbaten og høytidene, samt innføre de hedenske tilbedelsesmåtene og solkultene. Således blir dyrkingen av søndagene og innføringen av jule- og påskehøytidene ikke bare et brudd på det fjerde budet, men også et brudd på det tredje budet og loven i sin helhet.

Gud sier at han hater deres høytider og sabbater (Jes 1:11-20) på grunn av dette hykleriet.

Falske sabbater

En falsk sabbat er ikke bare dyrking på en annen dag enn den Gud har angitt, som for eksempel søndag. Det er en fåfengt dyrking av Herren, gjennom urett, ondskap og hykleri. Gud hater disse falske prestene som driver avgudsdyrking. Det er dem i svarte prestedrakter som tjener Ba’al og solkultene (jf. 2Kong 23:5; Hos 10:5; Sef 1:4).

Guds navn

Vi har blitt forklart at vi ikke skal misbruke Guds navn, eller sverge falskt ved hans navn.

Misbruk av Guds navn

Gud har talt.

Andre Mosebok 20:7 Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Tredje Mosebok 19:12 Dere skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn. Jeg er Herren.

Salmenes bok 99:3 Stor er Herren på Sion, opphøyet er han over alle folkene.

Salmenes bok 111:9 Han har sendt sitt folk forløsning, han har fastsatt sin pakt for evig. Hans navn er hellig og forferdelig.

Jeremia 14:9 Du bor jo midt iblant oss, Herre, og vi er kalt ved ditt navn.

Den usette Gud

Skriften forteller oss at ingen har sett Gud og at ingen har hørt hans røst. Hver er så denne Gud som kun er kjent ved sitt navn?

Johannes 1:18a Ingen har noensinne sett Gud.

Andre Mosebok 33:20 Og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.

Johannes 5:37 Og Faderen som har sendt meg, han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt hans røst eller sett hans skikkelse.

Paulus’ skrifter i Det nye testamente viser til den ”usynlige” Gud.

Kolosserbrevet 1:15 Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte framfor enhver skapning.

1 Timoteus 1:17 Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.

Hebreerbrevet 11:27 Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.

Denne Gud som ingen har sett, har et navn. Guds navn viser hvem Gud er. Guds navn er Eloah, eller hærskarenes Yahovah. Noen ganger blir Gud feilaktig omtalt som Jehovah eller Yahweh.

Hvordan kan Guds navn brukes på en ”feilaktig” måte?

Youngs Analytical Concordance viser til flere betydninger av ordet ”misbruke” (vain i Wade Cox’ tekst, ovs. anm.). Disse er (oversatt fra Cox’ tekst, ovs. anm.):

            Tomhet: Dette ordet kommer fra det hebraiske ordet hebel (Jer 10:3)

            For ingenting – fra det hebraiske ordet chinnam (Esek 6:10)

            Uvettig – fra nabab (Job 11:11,12)

            Fåfengt, for intet – fra rig (Sal 2:1; Jer 51:58)

            Løgnaktig – fra sheqer (2Mos 5:9)

            Øde eller tom – fra tohu (Jes 45:18; jf. 1Mos 1:2; Jer 4:23)

            Unyttig, forgjeves – fra det greske ordet mataios

Alle disse ordene oversettes med vain på engelsk. Ut fra skriftene ser vi at hvert av disse ordene har en annen anvendelse. Ordet misbruke i det tredje budet (vain i engelske bibeloversettelser, ovs. anm.) stammer fra et annet hebraisk ord. Det hebraiske ordet er shav, eller shawv. Dette ordet kan også bety falskhet, og derav følger forfengelighet (engelsk: vanity til vain, ovs. anm.).

I Strongs Hebrew Dictionary (SHD 7723) har shawv betydningen elendighet, ondskap, ødeleggelse, avgudsdyrkelse, unyttig, forgjeves, falskt.

Når vi nå skal se på det tredje budet, vil vi undersøke de mange ulike anvendelsesområdene for dette budet.

Guds navn som skrevet, men ikke uttalt

Guds navn betydde mye for hebreerne. Etter det babylonske fangenskapet betraktet Juda stamme, og de deler av Levi og Benjamin stamme som fantes sammen med dem, Guds navn som så hellig at selv om det ofte ble skrevet, ble det aldri uttalt. Da en leser i synagogen kom til ordet ”YHVH”, erstattet han det med ordet ”Adonay” som betyr ”Herren”.

I likhet med moderne stenografi bestod det hebraiske skriftspråket kun av konsonanter. Vokalene ble senere lagt til som en hjelp for dem som hadde manglende kjennskap til hebraiske muntlige tradisjoner, som en rekke små markeringer – kalt vokalpunkter – over, rundt og under konsonantteksten, men uten å gripe forstyrrende inn i den.

Rundt bokstavene i navnet til Gud ble vokalene i ordet Adonay tilføyd (SHD 136), og de skulle leses høyt. Som en følge av denne praksisen vokste hybridordet ”Yehovah” frem i relativt moderne tid. Dette ordet bestod av navnet ”YHVH” og vokalene ”Adonay”. Navnet ble forandret 134 ganger av sofererne, eller de skriftlærde i den rabbinske perioden. Vi vet hvor disse endringene fant sted ut fra originalskriftene. Ut fra gamle arkeologiske funn vet vi at kortformen av Guds navn var Yaho (jf. J.B. Pritchard, The Ancient Near East, Princeton, 1958, Vol. 1, pp. 278–282). Dette har blitt feilaktig skrevet som Jah. Det hebraiske skriftspråket har ingen J, og vokalen er feilaktig blitt utelatt fra teksten, som vi kan se fra de gamle tekstene fra Elefantintertemplet (jf. Sal 68:4 KJV (King James Version, ovs. anm.)). Nåtidens lærde skriver Guds navn ”Jahveh” eller ”Yahweh”.

Da Yahovah SHD 3068 ble skrevet, ble det uttalt som Adonai, og når man viste til Guden (i bestemt form), skrev man Yahovih SHD 3069. Det ble alltid uttalt elohim av senere skriftlærde, og da først og fremst for å unngå teologiske implikasjoner av forskjellen.

Mange av disse senere tradisjonene kom inn i jødedommen under det babylonske fangenskapet, og stammer fra den gamle hedenske forestillingen om at Guds navn ikke må nevnes av frykt for at guddommen skulle handle dersom man nevnte den ved navn, eller at den ville bli styrt eller kontrollert av den personen som uttalte navnet (jf. studieskriftet Abracadabra: The Meaning of Names [240]).

Selv når navnet Gud skulle skrives, måtte den skriftlærde følge spesielle regler. Den som gjorde avskrift av loven:

            Måtte være nybadet

            Måtte være kledd i komplett jødisk klesdrakt

            Måtte aldri dyppe pennen i blekket mens han var i ferd med å skrive Guds navn.

            Måtte ikke ta hensyn til om en konge henvendte seg til ham mens han var i ferd med å

            skrive Guds navn.       

Det ble sagt at disse forordningene ble innført fordi man mente de ville hindre menneskene i å misbruke Guds navn. Det er imidlertid mer trolig at de også var påvirket av de samme hensyn som vi finner i hedningenes forestillinger om navn. Hvis man kjente navnet, kunne man påkalle og tiltale guddommen. Denne oppfatningen er det direkte motstykket til betydningen av det tredje budet i Guds lov.

Bullingers Companion Bible har en oversikt over disse erstatningene med ”Adonai” i stedet for ”Yahovah”, samt behandlingen av ”elohim” i Appendix (vedlegg) 32.

Denne fokuseringen på å nevne Guds navn er IKKE hva det tredje budet innebærer.

R.J. Rushdoony (The Institutes of Biblical Law, Presbyterian and Reformed Publishing Company, 1973, s. 126) stiller følgende spørsmål:

Spm. 112: Hva kreves i det tredje budet?

Sv.: Det tredje budet krever at Guds navn, hans titler, det som tillegges ham, hans forordninger, ord, sakramenter, bønner, eder, løfter, tilhørigheter, gjerninger, og hva som han ellers måtte gjøre seg kjent gjennom ved å bruke det hellig og ærbødig i tanke, meditasjon, ord og skrift; innenfor en hellig yrkesutøvelse og en forsamling man svarer for, til Guds ære og til beste for oss selv og andre.

Spm. 113: Hvilke synder er forbudt i henhold til det tredje bud?

Sv: De synder som er forbudt i henhold til det tredje budet er å ikke bruke Guds navn som foreskrevet, samt misbruk av det som følge av uvitenhet, dumhet, uærbødighet, verdslighet, overtro eller ond mening, eller på annen måte å bruke hans titler, det som tillegges ham, hans forordninger eller gjerninger i blasfemi, eder, løfter, hvis tillatt, og gjennomføre dem, hvis andre ting er ulovlige; murring og krangling, nysgjerrig tilnærming og feilaktige antagelser, eller på en hvilken som helst måte forvrenge hans ord eller deler av det, til verdslig skjemt, nysgjerrige og unyttige spørsmål, forgjeves krangling eller opprettholde falsk lære; misbruke de skapningene som omfattes under Guds navn til amuletter eller andre syndige begjær og skikker; baktale, forakte, håne eller på en hvilken som helst måte gjøre motstand mot Guds sannhet, nåde og veier. Utøve religion gjennom hykleri eller med onde hensikter, skamme seg over det eller overfor det.

Folk flest har sannsynligvis aldri tenkt over denne omfattende betydningen av Guds tredje bud.

Vi vet at Gud vil ha fellesskap med menneskene. Den eneste måten å realisere dette på, er ved at menneskene overgir seg fullstendig til Gud og hans vilje, gjennom en total og fullstendig lydighet mot hans lover. Gud ønsker lydighet, ikke offer. Det viktigste er imidlertid at loven ble gitt til nytte for oss, og at den ikke skal være en byrde når den overholdes i kraft av Den Hellige Ånd.

Misbruket av Guds navn begynte ved tiden for Adams sønnesønn, Enos, når man studerer Første Mosebok 4:26.

Første Mosebok 4:26 Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.

Denne ordlyden som man finner i den norske bibeloversettelsen skjuler det som egentlig hendte. Bullingers Companion Bible, Appendix 21, gir oss den virkelige meningen med bibelverset. Ifølge gamle jødiske kommentarer, stoppet menneskene å be i Herrens navn (Targum Onkelos) samt at de lagde avgudsbilder og kalte dem ved navn av Herrens Ord (Targum Jonathan). Rashi sier at det fant sted en vanhelligelse i påkallelsen av Herrens navn. Dabar Yahovah eller Herrens Ord var den enhet som representerte Gud, slik vi oppfatter og forstår Logos’ virke gjennom Jesus Kristus.

Oppfatningen var at i tiden for Enos, Adams barnebarn, begynte menneskene å innføre falsk tilbedelse ved å gi himmelens skare Guds navn.

Avgudsdyrkelsen antas dermed å ha sitt utspring her. Enos betyr skrøpelig, svak, sykelig eller uhelbredelig. Første Mosebok (Genesis) er boken om opprinnelsen. I Enos’ dager begynte menneskene å misbruke Guds navn. Om Enok, den sjuende regnet fra Adam, er det nedtegnet at han fremsatte profetier mot menneskene og deres ugudelighet (Judas 14, 15).

Avgudsdyrking forvrenger alltid Guds navn. Det er Satan som påvirker menneskene til å vende dyrkingen bort fra Gud og rette den mot ham selv.

Å sverge en ed

Tredje Mosebok 19:12 Dere skal ikke sverge på løgn ved mitt navn, så du vanhelliger din Guds navn. Jeg er Herren.

Salomos ordspråk 19:28 Et ugudelig vitne spotter det som er rett, og de gudløses munn sluker urett.

”Grunnlaget for alle rettslige prosedyrer, deriblant de såkalte sivile tvistemål, fremkommer tydelig av det tredje bud og har definitivt fulgt med over til strafferettens område. ”

(Ingram, World Under God’s Law, side 46.)

Embetseden, et vitnes troverdighet, samfunnets stabilitet gjennom en felles aktelse for sannheten, samt hele strukturen basert på en teoretisk antakelse av plikt, hviler alle på begrepet om renhet eller sannhet under ed (eller en bekreftelse hvor eden betraktes som sverging i strid med Kristi anvisninger). Der hvor det ikke finnes noen respekt for sannheten, hvor mennesker kan avlegge ed uten noen hensikt om å stå ved den, blir resultatet samfunnsmessig anarki og forfall. Når man ikke frykter Gud, forsvinner edens ukrenkelighet, og samfunnets fundament forskyves fra sannhet til løgn.

Eden som avlegges av en kongemakt eller en president, samt alle andre embetseder, ble i tidligere tider ansett å være underlagt det tredje budet og faktisk en påkallelse av det. Ved å avlegge ed, gav en person løfte om å stå ved sitt ord og sine forpliktelser, slik som Gud er trofast mot sitt ord. Hvis offentlige embetsmenn brøt eden, ble de ansett for å ha påkalt en guddommelig dom og lovens forbannelse over seg selv. I dagens samfunn hersker det fullstendig ringeakt for denne eden. Edsavleggelse er kun en seremoni, en formalitet som må gjennomføres. Mennesker sverger ved en Bibel som de ikke har lest i sin helhet, eller ikke forstår, og de fleste tror ikke engang på sannferdigheten av innholdet i Bibelen.

Misbruk av en ed ble betraktet som en meget alvorlig forbrytelse i gammel tid. Om en person bevitnet en falsk ed eller brudd på en ed, eller at noen avla ed på å utføre onde handlinger og ikke grep til handling mot noe slikt, krevdes det skyldoffer for denne synden (3Mos 5:4-7).

En falsk ed er et angrep på hele samfunn. Hatet som fremkalles av falske eder gjenspeiles i Salmenes bok 109:17-18.

Salmenes bok 109:17-18 17 Han elsket å forbanne, og forbannelse kom over ham. Han hadde ingen glede i å velsigne, og velsignelsen ble langt borte fra ham. 18 Han kledde seg i forbannelse som sin kledning, og den trengte seg inn i hans legeme som vann og som olje i hans ben.

Andre Mosebok 23:1 Du skal ikke utbre falskt rykte. Du skal ikke gjøre felles sak med den ugudelige, så du blir et urettferdig vitne.

Den riktige bruken av en ed

Andre Mosebok 22:10-11 10 Når noen gir sin neste et esel eller en okse eller en sau, eller i det hele tatt noe husdyr å ta vare på, og det dør eller kommer til skade eller røves uten at noen ser det, 11 da skal ved ed Herren skille mellom dem og avgjøre om han ikke har forgrepet seg på sin nestes eiendom. Eieren skal ta eden for god, og den andre skal ikke gi noe vederlag.

Sakarja 8:16-17 16 Dette er det dere skal gjøre: Tal sannhet med hverandre. Døm rettferdige dommer på tinget, dommer som skaper fred. 17 Tenk ikke ut ondt mot hverandre i hjertene. Elsk ikke falsk ed. For alt dette hater jeg, sier Herren.

Det finnes sju ting som Gud hater

Salomos ordspråk 6:16-19 16 Seks ting er det Herren hater, sju er en styggedom for hans sjel: 17 Stolte øyne, falsk tunge, og hender som utøser uskyldig blod, 18 et hjerte som legger onde planer, føtter som haster til det som er ondt, 19 et falskt vitne som taler løgn, og den som volder strid mellom brødre.

Tredje Mosebok 5:1 Når noen synder, idet han hører et offentlig påbud om å vitne, og er i stand til å vitne om noe som han enten har sett eller er blitt vitende om, men likevel ikke gir opplysning om det, da ligger det en misgjerning på ham.

Tredje Mosebok 5:4-5 eller når noen uten å sanse seg sverger tankeløst med sine lepper at han vil gjøre noe, enten ondt eller godt, hva det så kan være et menneske tankeløst sverger på – når han blir klar over det, da står han skyldig. 5 Når noen altså har ført skyld over seg ved noe av dette, skal han bekjenne den synd han har begått,

Boten

Tredje Mosebok 5:6-13 6 og han skal bære fram for Herren et skyldoffer for den synd han har gjort. Det skal være et hunndyr av småfeet, en sau eller en geit til syndoffer. Og presten skal gjøre soning for ham for hans synd. 7 Men dersom han ikke har råd til en sau, da skal han som har syndet bære fram som skyldoffer for Herren to turtelduer eller to dueunger, en til syndoffer og en til brennoffer. 8 Han skal føre dem fram til presten. Presten skal først ofre den som er til syndoffer, han skal vri hodet av den like over nakken, men uten å rive det av. 9 Så skal han stenke av syndofferets blod på alterets vegg. Det som er til overs av blodet, skal presses ut ved alterets fot. Det er et syndoffer. 10 Den andre fuglen skal han ofre som brennoffer, slik dette er foreskrevet. Og presten skal gjøre soning for ham for den synd han har gjort seg skyldig i, så han får forlatelse. 11 Men dersom han ikke har råd til to turtelduer eller to dueunger, så skal han som offergave for sin synd bære fram tiendedelen av en efa fint mel som syndoffer. Han skal ikke ha olje på det og ikke legge virak til, for det er et syndoffer. 12 Han skal bære det til presten, og presten skal ta en håndfull av det som påminningsoffer og brenne det på alteret sammen med Herrens ildoffer. Det er et syndoffer. 13 Og presten skal gjøre soning for ham for den synd han har gjort i et eller annet av dette, så han får forlatelse. Resten av offeret skal tilhøre presten på samme måte som ved matofferet.

Utilsiktet brudd på loven

Femte Mosebok 23:21-23 21 Når du gir Herren din Gud et løfte, da skal du ikke vente med å holde det. For Herren din Gud vil kreve det av deg, og det vil ligge skyld på deg. 22 Men om du lar være å gjøre noe løfte, vil du ikke få skyld på deg. 23 Hva dine lepper har talt, skal du holde og gjøre, for du har gitt Herren ditt løfte frivillig og med din egen munn.

Familiens og familieoverhodets forpliktelser

Fjerde Mosebok 30:1-16 1 Og Moses sa dette til Israels barn. I alt og ett sa han slik Herren hadde befalt ham. 2 Og Moses talte til høvdingene for Israels barns stammer og sa: Slik har Herren befalt: 3 Når en mann gir Herren et løfte eller forplikter seg ved ed til avhold i en eller annen ting, så må han ikke bryte sitt ord. Alt det han har sagt, skal han gjøre. 4 Når en ung kvinne som ennå er hjemme hos sin far, gjør Herren et løfte eller binder seg til avhold i noen ting, 5 og hennes far får høre om hennes løfte eller om den forpliktelsen som hun har pålagt seg, og tier til det, da skal hennes løfter og enhver forpliktelse som hun har pålagt seg, stå ved makt. 6 Men dersom hennes far samme dag han hører om det, sier nei til det, da skal ingen av hennes løfter eller de forpliktelser som hun har pålagt seg, stå ved makt. Herren skal tilgi henne, fordi hennes far sa nei til det. 7 Blir hun en manns hustru, og hviler det noe løfte på henne, eller det er kommet et tankeløst ord over hennes lepper, som hun har bundet seg med, 8 og så hennes mann får høre om det, men tier til det den dagen han hører om det, da skal hennes løfter og de forpliktelser som hun har pålagt seg, stå ved makt. 9 Men dersom hennes mann samme dag han hører om det, sier nei til det, så gjør han det løfte hun har på seg, ugyldig, og likeså det tankeløse ord som er kommet over hennes lepper, og som hun har bundet seg med. Og Herren skal tilgi henne. 10 Når en enke eller en fraskilt hustru gir et løfte, skal det stå ved makt for henne, hva hun så har forpliktet seg til. 11 Men dersom hun i sin manns hus har lovt noe eller med ed har forpliktet seg til avhold i en eller annen ting, 12 og hennes mann fikk høre om det, men tidde og ikke sa nei til det, da skal alle hennes løfter og hver forpliktelse til avhold som hun har pålagt seg, stå ved makt. 13 Men har hennes mann gjort dem ugyldige den dagen han hørte om det, da skal ikke noe stå ved makt av det som er kommet over hennes lepper, enten det er et løfte hun har gjort, eller det er en forpliktelse til avhold. Hennes mann har gjort dem ugyldige, og Herren skal tilgi henne. 14 Hvert løfte og hver forpliktelse til avhold og faste som hun med ed har pålagt seg, kan hennes mann enten stadfeste eller gjøre ugyldig. 15 Tier hennes mann til det fra den ene dagen til den andre, så har han stadfestet alle hennes løfter eller alle de forpliktelser som hviler på henne. Han har stadfestet dem, fordi han tidde til det den dagen han hørte om det. 16 Men gjør han dem først ugyldige en tid etter at han har fått høre om dem, da skal han bære ansvaret for hennes misgjerning.

Femte Mosebok 23:21-23 21 Når du gir Herren din Gud et løfte, da skal du ikke vente med å holde det. For Herren din Gud vil kreve det av deg, og det vil ligge skyld på deg. 22 Men om du lar være å gjøre noe løfte, vil du ikke få skyld på deg. 23 Hva dine lepper har talt, skal du holde og gjøre, for du har gitt Herren ditt løfte frivillig og med din egen munn.

Gudsbespottelse, misbruk av Guds navn i simpel gudsbespottelse

I Davids salmer ser man hvordan de dåraktige og Israels fiender bringer skam over Guds navn (Sal 74:10-18). Folket føres bort for intet og blir utfridd av Gud som taler. Guds folk sendes i fangenskap og spotter Guds navn. Derfor skal hans folk kjenne hans navn og at han taler (Jes 52:5; jf. Rom 2:24). I de siste dagene skal menneskene spotte Guds navn og ikke omvende seg til å gi ham ære (Åp 16:9, 11, 21).

Et klassisk eksempel på misbruk av Guds navn og myndighet gjennom simple eder og bespottelse, finner man i Første Kongebok 21:10-13 og Apostlenes gjerninger 6:11 ff. Stefanus satte ikke spørsmålstegn ved rådets rett til å dømme ham til døden. Han bad om tilgivelse for samtlige, siden de hadde handlet ut fra falskt vitnesbyrd, som brudd på tredje og niende bud.

Kristus ble feilaktig anklaget for gudsbespottelse (Matt 9:3; 26:65, 66; Joh 10:36). Han talte imidlertid ved denne anledningen om den utilgivelige synd det var å spotte Den Hellige Ånd (Matt 12:22-32; Mark 3:22-30). Dette er et komplisert tilfelle i seg selv. Den Hellige Ånd er et nødvendig redskap for frelse i kraft av Gud. Å unnlate å erkjenne nødvendigheten av frelse og egne synder, er i virkeligheten å lyve for og spotte Den Hellige Ånd.

Heder til andre som bærer Guds navn

Guds myndighet omfatter både åndelige og fysiske herskere.

Andre Mosebok 22:28 Gud skal du ikke spotte, og en høvding blant ditt folk skal du ikke banne.

Å sette seg opp mot elohim og herskerne i ens eget land er å spotte Guds navn. Vi vil komme nærmere inn på dette nedenfor. Blasfemi og spotting av Guds navn nevnes flere steder i Skriften.

Salmenes bok 74:10 Hvor lenge, Gud, skal motstanderen håne? Skal fienden forakte ditt navn til evig tid?

Salmenes bok 74:18 Kom dette i hu: Fienden har hånet Herren! Et narraktig folk har foraktet ditt navn!

Jesaja 52:5-6 5 Og nå, hva skal jeg gjøre her? Sier Herren. For mitt folk er ført bort for intet, dets herskere brøler, sier Herren. Hele dagen igjennom blir mitt navn spottet. 6 Derfor skal mitt folk lære å kjenne mitt navn. Ja, på den dagen skal de lære å kjenne at jeg er den som sier: Se, her er jeg!

Et eksempel på falskt vitnesbyrd for uærlig vinning ser man i tilfellet Nabot. Denne handlingen forsøker å undergrave både tredje og niende bud, for det er som et brudd på det niende bud at det falske vitnesbyrdet finner sted, men det er i samsvar med det tredje bud at den urettmessige straffen tildeles.

Første Kongebok 21:10-13 10 La så to kjeltringer sitte midt imot ham, så de kan vitne mot ham og si: Du har bannet Gud og kongen! Før ham så ut og stein ham i hjel. 11 Og mennene i byen, de eldste og stormennene i byen hans, gjorde det Jesabel hadde sendt bud til dem om, slik som det var skrevet i det brevet hun hadde sendt dem. 12 De lyste til en faste og lot Nabot sitte øverst blant folket. 13 Så kom to kjeltringer og satte seg midt imot ham, og de vitnet mot Nabot så folket hørte det, og sa: Nabot har bannet Gud og kongen! Og de førte ham utenfor byen og steinet ham i hjel.

I denne situasjonen stiller Jesabel opp falske anklagere, slik at kong Akab kan overta Nabots vingård.

Apostlenes gjerninger 6:8-13 8 Stefanus var full av nåde og kraft, og han gjorde under og store tegn blant folket. 9 Da stod det fram noen av den synagogen som kalles de frigittes og kyreneernes og aleksandrinernes, og noen av dem som var fra Kilikia og Asia, og de gav seg i ordskifte med Stefanus. 10 Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og Ånd som han talte med. 11 De avtalte da i hemmelighet med noen menn at de skulle si: Vi har hørt ham tale spottende ord mot Moses og mot Gud. 12 Slik hisset de opp både folket og de eldste og de skriftlærde. De gikk fram og grep ham og førte ham for Rådet. 13 Der stilte de fram falske vitner som sa: Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og mot loven.

Her ble falske vitner stilt opp for å anklage Stefanus for gudsbespottelse. Det fantes myndighet til å dømme ham til døden, men den ble ikke utøvd på riktig måte.

På samme måte forsøkte de å fordømme Kristus, som vi har sett. I de fleste tilfellene ble profetene som ble sendt til Israel drept – under ulike påskudd – av prester og profeter eller datidens religiøse samfunn. I de fleste tilfellene hadde folket henfalt til synd, ettersom det religiøse samfunnet selv var på villspor og i allmennhet drev avgudsdyrkelse i stort omfang.

Matteus 9:1-7 1 Han gikk da om bord i båten og satte over sjøen og kom til sin egen by. 2 Og se, de bar til ham en mann som var lam og lå på en båre. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt! 3 Og se, noen av de skriftlærde sa ved seg selv: Denne spotter Gud! 4 Men Jesus så hva de tenkte, og sa: Hvorfor har dere onde tanker i hjertet? 5 Hva er lettest, å si: Dine synder er deg forlatt – eller å si: Stå opp og gå? 6 Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus. 7 Og han reiste seg opp og gikk hjem til sitt hus.

Hvis Jesus virkelig var Kristus, hadde han ikke talt spottende. Ypperstepresten hadde sagt det året at noen måtte dø for folket. Han forventet at det skulle være Kristus. Dette er symbolsk for sønderrivelsen av klesdrakten. Ypperstepresten rev aldri i stykker klesdrakten sin. Det symbolske han utførte ved denne handlingen var å rive presteskapet fra Levi stamme i Juda til Melkisedek i Israel.

Matteus 26:63-66 63 Men Jesus tidde. Og ypperstepresten sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds sønn! 64 Jesus sier til ham: Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer. 65 Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Se, nå har dere hørt gudsbespottelsen. 66 Hva mener dere? De svarte og sa: Han er skyldig til døden.

Jesus Kristus ble feilaktig anklaget for gudsbespottelse på grunn av tilhørernes uvitenhet om Skriften. Det fleste av dagens kristne ville dømme Kristus til døden dersom han skulle komme til dem i dag, siden hans budskap ville avvike fra det de forventer å høre og har blitt ledet til å tro på. I middelalderen ville han ha blitt brent på bålet som en såkalt ariansk sabbatsutøver, ut fra hans eget budskap i de gamle nytestamentlige tekstene.

Johannes 10:34-36 34 Jesus svarte dem: Står det ikke skrevet i deres lov: Jeg har sagt: Dere er guder? 35 Når loven har kalt dem som Guds ord kom til, for guder – og Skriften kan ikke gjøres ugyldig – 36 hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud! – fordi jeg har sagt: Jeg er Guds Sønn?

Dette budskapet i seg selv ville vært nok til å få ham dømt. Han ble anklaget for å ha virket ved kraften av Fluenes Herre, guden i Ekron.

Matteus 12:22-32 22 Deretter førte de ham til en besatt som var blind og stum. Jesus helbredet ham, slik at den stumme kunne både tale og se. 23 Hele folkemengden ble slått av undring og sa: Han skulle vel ikke være Davids-sønnen? 24 Men da fariseerne hørte det, sa de: Det er bare ved Be’elsebul, de onde ånders fyrste, at han driver de onde ånder ut. 25 Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: Hvert rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og ingen by og ikke noe hjem som ligger i strid med seg selv, vil bli stående. 26 Dersom nå Satan driver Satan ut, da er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da riket hans bli stående? 27 Og dersom det nå er ved Be'elsebuls hjelp jeg driver de onde ånder ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut? Derfor skal de dømme dere. 28 Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere. 29 Eller hvordan kan noen gå inn i den sterkes hus og røve hans eiendeler, om han ikke først har bundet den sterke? Da først kan han plyndre hans hus. 30 Den som ikke er med meg, er mot meg, og den som ikke samler med meg, han sprer. 31 Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få forlatelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli forlatt. 32 Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få forlatelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få forlatelse, verken i denne tidsalder eller i den som kommer.

Jesus Kristus lærer oss at bespottelse mot hverandre er tilgivelig, men bespottelse mot Guds Hellige Ånd medfører dødsstraff. Anger er en forutsetning for frelse. Erkjennelse av synd og behovet for Guds frelsende nåde gjennom Den Hellige Ånd er nøkkelen til frelse. Hvis man ikke angrer, er det bespottelse mot ånden.

Johannes åpenbaring 16:9, 11, 21 9 Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi ham ære. 11 De spottet himmelens Gud for sine piner og for sine byller, men de omvendte seg ikke fra sine gjerninger. 21 Og fra himmelen falt hagl så svært som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage, for plagen var meget stor.

Gudsbespottelse er det motsatte av anger. Verden har styrt sine egne anliggender i over seks tusen år i henhold til sine egne lover og systemer. Menneskene har redusert jorden til en praktisk talt ubeboelig villmark og likevel vil de ikke angre og ære Gud og hans lov. De misbruker hans navn ved å opprette falske systemer for styring og myndigheter.

Tredje Mosebok 24:16 Den som spotter Herrens navn, skal dø. Hele menigheten skal steine ham. Enten det er en fremmed eller en innfødt, skal han steines når han spotter Herrens navn.

Gud driver ikke og leker. Gud mener det han sier. Samfunnet vil bli et trygt sted når denne loven praktiseres i sin helhet. Guds lovordning kan ikke gjennomføres stykkevis og delt. Den kan ikke gjennomføres på ad hoc-basis eller oppdelt. Guds fullstendige lovordning er et komplett system, basert på teoretiske åndelige forhold som utgår fra hans innerste sanne natur. Årsaksbegrepet er ikke et system av observerbare relasjoner som betegnes som inntreffende. Det er en singulær ordning som utgår fra Guds natur gjennom hans lovordning. Den er hellig, rettferdig, god, perfekt og sann fordi Gud er alle disse tingene. Forvrengningen av loven og vitnesbyrdet misbruker hans navn.

Korahs opprør i Fjerde Mosebok 16 viser oss at Gud aldri vil tolerere de som gjør motstand mot ham og spotter ham.

Fjerde Mosebok 16:31-33 31 Med det samme han hadde talt disse ord, revnet jorden under dem. 32 Jorden åpnet sitt gap og slukte dem og deres boliger og alt det folk som tilhørte Korah, og alt det de eide. 33 De fór levende ned i dødsriket med alle sine. Jorden skjulte dem, og de omkom og ble utryddet av menigheten.

Guds navn og Guds salvede ble omtalt med ondskap. Gud brukte dette eksemplet til å avskjære de opprørske og som et eksempel for andre som spotter Gud. Gudsbespottelse er mer enn å bruke Guds navn på verdslig måte. Det er krenkende, ondsinnet og opprørsk språkbruk rettet mot Gud og hans ordning og dem som handler i hans navn.

Profeten Jeremia ble lagt for hat av profetene i Anatot, hvor han kom fra. Vanligvis setter forråtnelsen inn i et folk gjennom lederskapet. I de siste dagene har den religiøse skjøgen ødelagt sin stilling slik at det borgerlige systemets udyr i de siste dager vil vende seg mot skjøgen og ødelegge henne. Skjøgen har misbrukt den levende Guds navn i en slik grad at det har mistet hele den troverdigheten det kunne ha hatt (jf. Åp 17:16).

Paulus og loven

Paulus ble fremstilt for ypperstepresten. Disse handlingene utgjør en viktig lærdom.

Apostlenes gjerninger 23:1-5 1 Paulus så da fast på Rådet og sa: Brødre! Med fullgod samvittighet har jeg levd mitt liv for Gud like til denne dag. 2 Ypperstepresten Ananias bød da dem som stod der, å slå ham på munnen. 3 Da sa Paulus til ham: Gud skal slå deg, din kalkede vegg! Her sitter du for å dømme meg etter loven, og så bryter du loven ved å befale at de skal slå meg? De som stod der, sa da: Skjeller du ut Guds yppersteprest? 5 Og Paulus sa: Jeg visste ikke, brødre, at det var ypperstepresten. Det står jo skrevet: Mot en høvding blant ditt folk skal du ikke bruke ukvemsord.

Hva er dette for en lov som er skrevet, at man ikke skal tale mot en dommer eller hersker?

Andre Mosebok 22:28 Gud skal du ikke spotte, og en høvding blant ditt folk skal du ikke banne.

Apostelen Paulus kjente denne loven. Han hadde fått opplæring i loven som fariseer, av Gamaliel (jf. Apg 5:34).

Apg 22:3 Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge krav i den lov som vi har fra fedrene. Og jeg var nidkjær for Gud, som dere alle er i dag.

Paulus var i realiteten ikke jøde. Han var benjamitt (Rom 11:1). Det vil si at han var av Benjamins stamme, ikke Juda, men betegnelsen jøde har her en generisk betydning utover stammetilhørigheten. Moses var ikke jøde, han var levitt. Jesus Kristus var imidlertid jøde, og beslektet med Levi. Ypperstepresten som var levitt og ikke jøde, var ikke desto mindre leder både for Juda og Benjamin stammer, samt Levi stamme. Denne regelen opphørte ved ødeleggelsen av templet og spredningen.

Så snart Paulus hadde funnet ut at han hadde talt ondt mot Ananias, visste han hva han hadde gjort. Han hadde talt imot en hersker over folket, eller en som Gud hadde gitt myndighet, noe som loven forbød (2Mos 22:28).

Senere kunne Paulus skrive til den romerske kirken, fra første del av Romerbrevet 13:1:

La hver sjel være underkastet de høyere makter.

Eller som det står i den norske bibeloversettelsen fra 1988:

Romerbrevet 13:1-2 1 Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud. 2 Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot, skal få sin dom.

Guds mandat er Guds lov som beskrevet i Andre Mosebok 22:28. Det er svært vanskelig for mennesker å etterleve denne loven på grunn av maktmisbruk fra disse myndighetenes side, akkurat slik som Paulus opplevde det. Det er åpenbart at hele vårt folk vil bli prøvd i fremtiden angående dette punktet i loven, når vi blir underlagt myndighetenes maktmisbruk.

Offergavenes hellighet

Tredje Mosebok 22:1-33 1 Herren talte til Moses og sa: 2 Tal til Aron og hans sønner og si at de skal se seg vel for med de hellige gaver som Israels barn helliger til meg, og ikke vanhellige mitt hellige navn. Jeg er Herren. 3 Si til dem: Dersom noen i hele deres ætt, nå eller i kommende tider, kommer nær de hellige gaver som Israels barn helliger til Herren, mens han har noen urenhet på seg, så skal han utryddes fra mitt åsyn. Jeg er Herren. 4 Ingen av Arons ætt som er spedalsk eller har utflod, skal ete av de hellige gaver før han er blitt ren, heller ikke den som rører ved noen som er blitt uren ved lik, eller den som det går sæd fra, 5 eller den som rører ved noe kryp som en blir uren ved, eller ved et menneske som en blir uren ved, hva urenhet det kan være. 6 Den som rører ved noe slikt, skal være uren til om kvelden, han skal ikke ete av de hellige gaver før han har badet sitt legeme i vann. 7 Når solen har gått ned, er han ren. Deretter kan han ete av de hellige gaver, for det er hans mat. 8 Det som er selvdødt eller sønderrevet, skal han ikke ete, for da blir han uren. Jeg er Herren. 9 De skal ta vare på det jeg vil ha ivaretatt, for at de ikke skal føre skyld over seg for noe slikt og dø fordi de vanhelliger det hellige. Jeg er Herren, som helliger dem. 10 Ingen fremmed skal ete av det hellige. En som har sitt tilhold hos presten eller er dagarbeider hos ham, må ikke ete av det hellige. 11 Men når en prest kjøper en trell for sine penger, da kan trellen ete av det, likeså den som er født i hans hus. De kan ete av hans mat. 12 Når en prests datter blir en fremmed manns hustru, skal hun ikke ete av de hellige offergaver. 13 Men blir hun enke, eller er hun skilt fra sin mann, og hun ingen barn har, og hun vender tilbake til sin fars hus og bor hos ham som da hun var ung, da kan hun ete av sin fars mat. Men ingen fremmed skal ete av den. 14 Når noen eter noe hellig og ikke vet om det, skal han godtgjøre presten det hellige og legge femtedelen til. 15 Prestene skal ikke vanhellige de hellige gaver som Israels barn ofrer til Herren, 16 og slik føre misgjerning og skyld over dem når de eter deres hellige gaver. For jeg er Herren, som helliger dem. 17 Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Aron og hans sønner og til alle Israels barn og si til dem: Når noen av Israels hus eller av de fremmede i Israel vil ofre sitt offer, enten det er et løfteoffer eller et frivillig offer de vil ofre til Herren som brennoffer, 19 da skal dere gjøre det slik at Herren kan ha velbehag i dere: Det skal være en hann uten lyte av storfeet, av sauene eller av geitene. 20 Noe som det er lyte på, må dere ikke ofre, for da har Herren ikke velbehag i dere. 21 Når noen vil ofre til Herren et fredsoffer av storfeet eller av småfeet, enten for å oppfylle et løfte eller for å gi et frivillig offer, da skal det være uten lyte, for at Herren kan ha velbehag i det. Det skal slett ikke være noe lyte på det. 22 Dyr som er blinde eller har brukne ben eller sårskader, eller som har verkesår eller skabb eller annet utslett, skal dere ikke ofre til Herren. Dere skal ikke legge ildoffer av dem på alteret for Herren. 23 Et dyr av storfeet eller småfeet som har et lem som er for langt eller for kort, kan du ofre som frivillig offer, men som løfteoffer har Herren ikke velbehag i det. 24 Et dyr som er gjeldet ved å klemmes eller knuses eller rives eller skjæres, skal dere ikke bære fram for Herren. Slikt skal dere ikke gjøre i deres land. 25 Heller ikke av en utlendings hånd skal dere motta og ofre slike dyr som matoffer til deres Gud, for de er utskjemt. Det er lyte på dem, med dem vinner dere ikke Herrens velbehag. 26 Og Herren talte til Moses og sa: 27 Når en kalv eller et lam eller et kje blir født, da skal de bli sju dager hos moren. Men fra den åttende dagen av er de velbehagelige for Herren som ildoffer for ham. 28 Dere skal ikke slakte et dyr av storfeet eller småfeet på samme dag som dets unge. 29 Når dere ofrer til Herren et lovprisningsoffer, skal dere gjøre det slik at Herren kan ha velbehag i dere. 30 Det skal etes samme dag, dere skal ikke la noe av det bli til neste morgen. Jeg er Herren. 31 Dere skal ta vare på mine bud og holde dem. Jeg er Herren. 32 Dere skal ikke vanhellige mitt hellige navn, for jeg vil være helliget blant Israels barn. Jeg er Herren, som helliger dere. 33 Jeg er den som førte dere ut av landet Egypt for å være deres Gud. Jeg er Herren.

All ofring er hellig for Herren, og ofring av urene offergaver er å misbruke hans navn.

Dette er grunnlaget for det klagemålet hvor Gud sier at folk hevder hans bord er urent, siden vi er syndere og forløst ved Gud som levende offer.

Rimelig og rettferdig straff

Et eksempel på fastsettelsen av dødsstraff for gudsbespottelse finner man i følgende tekst:

Tredje Mosebok 24:10-16 10 En mann som var sønn av en israelittisk kvinne, men hadde en egypter til far, gikk en gang ut blant Israels barn. Da kom den israelittiske kvinnens sønn og en israelittisk mann i trette med hverandre i leiren. 11 Og den israelittiske kvinnens sønn spottet Herrens navn og bannet det. Da førte de ham til Moses. Hans mor hette Selomit, Dibris datter, av Dans stamme. 12 De satte ham fast, for at de kunne få avgjørelse ved et ord fra Herren. 13 Og Herren talte til Moses og sa: 14 Før spotteren utenfor leiren, og alle de som hørte det, skal legge sine hender på hans hode, og hele menigheten skal steine ham. 15 Og du skal tale til Israels barn og si: Når noen banner sin Gud, fører han skyld over seg. 16 Den som spotter Herrens navn, skal dø. Hele menigheten skal steine ham. Enten det er en fremmed eller en innfødt, skal han steines når han spotter Herrens navn.

Det viktige ved denne teksten er at det var Jesus Kristus som var hos Israels folk i ørkenen. Kristus selv sa at intet menneske noensinne hadde sett Gud, eller hørt hans røst. Slik iverksatte Kristus sin straff gjennom Moses, og det i seg selv viser hvordan Kristus mente den skulle iverksettes.

Dette ble utført av Moses, slik han ble fortalt i ørkenen, gjennom det vesenet vi oppfatter var Messias, som elohim for Israels folk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus (1Kor 10:4).

Av den grunn gjorde middelalderens trinitarianske kirke det til en lovovertredelse å si at Kristus var det vesenet som var hos Israels folk i ørkenen, som Yahovahs engel eller Budbringeren av Det Store Rådet i Jesaja 9:6 (LXX). Dersom Tilstedeværelsens engel var Jesus Kristus, da var loven og budene ubrutt, inkludert sabbaten og de hellige dagene. Således misbrukte de Guds myndighet og navn. De drepte martyrene og drakk seg beruset på helgenenes blod.

Tredje Mosebok 24:23 Og Moses sa dette til Israels barn. Og de førte spotteren utenfor leiren og steinet ham. Israels barn gjorde som Herren hadde befalt Moses.

Uttalen av Guds navn på hebraisk

Enkelte grupper blant de ulike kirkene som holder sabbat hevder at Guds navn kun skal uttales på hebraisk. De baserer denne bruken på en misoppfatning av Apostlenes gjerninger 4:12.

Apg 4:12 Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.

Noen av de navnene de fremmer, er:

For Den Høyeste Gud:

YaHVah, Yahu Wey, Yahaweway, Yhwh.

For Messias:

YaHVaHoshea, Yahushua, Yahshua, Yeshua.

Disse gruppene fremmer hovedsakelig navnet for Den Høyeste Gud som Yahweh, og for Messias bruker de Yahshua.

Det kan oppstå en forestilling om at vi må kjenne til, og med korrekt intonasjon kunne uttale Guds navn for å bli frelst. Denne forstillingen gjør narr av Den Allmektige Gud ved å antyde at han ikke kommuniserer med mennesker på andre språk enn hebraisk. Imidlertid ses det her bort fra det faktum at det var Gud som splittet språkene ved Babels tårn.

Forestillingen tar ikke hensyn til Jesaja 28:11.

Jesaja 28:11 Ja, ved folk med stammende lepper og på et annet tungemål skal han tale til dette folket.

Den tar heller ikke hensyn til de ulike titlene og rollene som ble tildelt den som senere ble utpekt som Jesus Kristus, fra Jesaja 9:6.

Jesaja 9:6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og hans navn skal kalles Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste.

Betydningen av denne setningen kan leses og forstås på en rekke måter. Septuaginta fremstiller teksten i Jesaja 9:6-8 som:

6 For et barn er oss født og en sønn er oss gitt, hvis styre hviler på hans skulder: og hans navn kalles Budbringeren av Det Store Rådet [Engelen av Det Store Rådet]: for jeg vil bringe fred på fyrstene og helse til ham. 7 Hans styre skal være mektig, og freden skal være uten ende: det skal være på Davids trone, og det skal påhvile hans kongedømme å grunnlegge det og opprettholde det med dom og rettferdighet, fra nå av og for evig. 8 Seglet til Hærskarenes Herre skal utføre dette. (Overs. fra sitat i Cox' tekst, Anthony Binder 2003.)

Teksten lyder Rådgiveren Gud [el] den Mektige.

Derfor oversettelsen til LXX som Engelen av Det Store Rådet, som er det som skal forstås.

Betegnelsen Evig Far kan ikke forstås innen treenighetslæren eller jødedommen. Den er i sin helhet skrevet ut fra Septuaginta. Den hebraiske teksten overfører en funksjon til en Evig Far til Messias. Ifølge Paulus anses det å være mange farskap i himmelen og på jorden (Ef. 3:14). Man kan forsøke å lese den hebraiske teksten som om Den Evige Far overfører tittelen, men slik leses ikke teksten vanligvis, og slett ikke i Septuaginta.

Den engelske oversettelsen i Soncino-versjonen av Septuaginta lyder:

For et barn er oss født,

En sønn er oss gitt;

Og styret hviler på hans skulder;

Og hans navn kalles

Pele-joez-el-gibbor-

Abdi-ad-sar-shalom

Slik viser hele strukturen i navnet en kraft som er gitt av Gud. Septuaginta oppfattet det slik at han skulle være engelen i Det gamle testamente som gav loven til Moses, da den ble skrevet århundrer før Kristus. Moderne jødedom prøver å se bort fra dette faktum, og det er ganske visst grunnen til at Septuaginta ble fornektet av den rabbinske jødedommen etter Kristus.

Vi vet at disse ulike rollene ble tildelt på grunn av vers 7, siste del, seglet til Hærskarenes Herre skal utføre dette.

Denne forestillingen om hellige navn ser bort fra nedtegnelsen i Skriften i Matteus 1:21, 23.

Vers 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus (betyr frelser), for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Jesus ble Frelseren gjennom tildeling av et oppdrag, ved å leve et liv uten synd og deretter gi sitt liv som et offer: for Gud er Frelseren.

Judas’ brev 25 den eneste Gud, vår frelser ved Jesus Kristus, vår Herre: Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet. Amen.

(Jf. studieskriftet God our Saviour [198].)

Matteus 1:23 Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud.

Denne Guds Sønn, denne Messias, denne Frelseren som ble tildelt et oppdrag, ble utnevnt til yppersteprest etter Melkisedeks ordre og ble vår yppersteprest ved sin første ankomst og vil bli vår konge ved sin andre ankomst.

Å begrense Messias til kun ett navn på hebraisk er et brudd på det tredje budet. Det er å misbruke Guds navn. Det begrenser Gud formål og Guds plan for den endelige frelsen av menneskeheten.

Da disiplene spurte Jesus Kristus om han kunne lære dem å be (Lukas 11:1-4), lærte han dem å rette sine bønner til Faderen. Gud tiltales som "Vår Far i himmelen".

Han sa ikke at de kun skulle tiltale Faderen på hebraisk.

Jesus Kristus’ egen bønn i Johannes 17:1-26 bruker ordet "Far". I Matteus 27:46 ser vi at da Jesus hang på korset, ropte han til Faderen på arameisk, som var folkets vanlige språk: Eli, Eli, hvorfor har du forlatt meg? (Sitat fra hebraiske skrifter.)

Han brukte ikke hebraisk for å tiltale Faderen. Matteus har nedtegnet dette siden han var der og hørte det. Johannes var også der. Johannes nedtegnet ordene som fulgte: ”Det er fullendt”.

Det er meget viktig at vi forstår at Gud og hans Messias Jesus Kristus har mange navn.

Det er meget viktig at vi forstår at Gud har flere navn og at disse navnene skal "helligholdes". Å uttale disse navnene kun på hebraisk er ikke å helligholde Guds navn. Selve navnene inneholder begreper. Navnene som Faderen overførte til Sønnen er titler som innebærer makt. Det var derfor englene som handlet på Guds vegne i Det gamle testamente ble gitt navnet Yahovah. Han alene ble betegnet som hærskarenes Yahovah.

Dere skal i det hele ikke sverge

Hva mente Jesus Kristus da han i Bergprekenen sa til sine disipler: "Dere skal i det hele ikke sverge"? Han hadde akkurat fortalt dem at han ikke var kommet for å ødelegge loven. Endret han en del av loven her?

Matteus 5:34-37 34 Men jeg sier dere: Dere skal i det hele ikke sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, 35 eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem – for det er den store konges stad. 36 Heller ikke skal du sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hår hvitt eller sort. 37 La deres tale være ja, ja – nei, nei! Det som er mer enn dette, er av det onde.

Denne ordlyden ”Dere skal i det hele ikke sverge” er ikke en fullgod oversettelse av den originale greske versjonen. (Cox gjør en anmerkning av den likelydende engelske oversettelsen i KJV.)

Imidlertid fremkommer det langt klarere hva Jesus Kristus mener i The Concordant Literal New Testament.

(Kanskje fremkommer det også klarere i den norske bibeloversettelsen av 1930:

Matteus 5:33-37 33 Atter har I hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falsk ed, men du skal holde dine eder for Herren. 34 Men jeg sier eder at I aldeles ikke skal sverge, verken ved himmelen, for den er Guds trone, 35 eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges stad. 36 Heller ikke skal du sverge ved ditt hode; for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller sort. 37 Men eders tale skal være ja, ja, nei, nei; det som er mere enn dette, er av det onde.)

Disse versene inneholder to atskilte deler. Den første delen bekrefter loven som omhandler eder. Den andre delen forbyr sverging på en lettferdig eller overflatisk måte. Vi har alle hørt folk si "for å fortelle deg sannheten" – men betyr det at de ikke har fortalt sannheten tidligere? Eller prøver de å legge større vekt på utsagnene sine ved å si "måtte min mor bli blind hvis dette ikke er sant".

Samfunnet på Kristi tid brukte jorden, som f.eks. Jerusalem, eller deres hoder for å prøve å legge trykk på ordene, på samme måte som folk i dag bruker banneord for å legge vekt på sine utsagn. Kristus har lært oss at vår tale kun skal være JA, JA eller NEI, NEI.

Noen av våre tidligere ledere har lært oss at vi ikke skal sverge ved noen domstol på grunnlag av disse ordene, ”dere skal i det hele ikke sverge”.

Rut brukte Guds navn i en erklæring da hun betrodde seg til Naomi.

Ruts bok 1:16-17 16 Men Rut sa: Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, der vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. 17 Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Måtte Herren la det gå meg ille både nå og senere om noe annet enn døden skulle skille meg fra deg.

Rut brukte navnet til Gud på riktig måte i dette eksemplet. Vi må bruke dette eksemplet og gjøre det på samme måte.

Bruk av tunger

Det tredje budet fokuserer på det man sier. Ordene avslører tankene våre, tankene styrer handlingene våre. Kristus gir en grunnleggende regel i Lukas 6:43-45.

Lukas 6:43-45 43 For det er ikke noe godt tre som bærer dårlig frukt. Heller ikke bærer et dårlig tre god frukt. 44 For hvert tre kjennes på sin egen frukt. En sanker jo ikke fiken av tistler, heller ikke plukker en druer fra tornebusker. 45 Et godt menneske bærer fram det som godt er, av hjertets gode forråd. Og et ondt menneske bærer fram det onde av sitt onde forråd. For det hjertet flyter over av, det taler hans munn.

Apostelen Paulus blottlegger de onde hjertene til brødrene i Rom. Han viser oss naturen til et menneske som har valgt å skille seg fra Gud.

Romerbrevet 3:10-18 10 som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. 11 Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. 12 Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. 13 Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. 14 Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. 15 Raske er deres føtter til å utøse blod. 16 Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. 17 Freds vei kjenner de ikke. 18 Gudsfrykt er det ikke for deres øyne.

Disse versene viser oss dem som ikke har aktelse for Guds lov.

Jakob, Kristi egen bror, pastor eller biskop av kirken i Jerusalem, talsmann for kirkekonferansen i Apostlenes gjerninger 15, hadde mye å si om bruk av tungen.

Jakobs brev 1:26 Den som mener at han dyrker Gud, og ikke holder sin tunge i tømme, men bedrar sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.

Jak 2:5-7 5 Hør, mine kjære brødre! Har ikke Gud utvalgt dem som er fattige i denne verden, til å være rike i troen og arvinger til det rike han har lovt dem som elsker ham? 6 Men dere har vanæret den fattige. Er det ikke de rike som undertrykker dere, og er det ikke de som trekker dere for domstolene? 7 Er det ikke de som spotter det gode navn som er nevnt over dere?

Jak 3:5-9 5 Slik er det også med tungen. Den er et lite lem, men taler likevel store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann! 6 Også tungen er en ild. Som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer. Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete. For all natur, både hos villdyr og fugler, krypdyr og sjødyr, kan bli temmet og har blitt temmet av den menneskelige natur. 8 Men tungen kan ikke noe menneske temme. Den er et ustyrlig onde, full av dødelig gift. 9 Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde.

Jak 4:11-12 11 Baktal ikke hverandre, brødre! Den som baktaler sin bror eller dømmer sin bror, han baktaler loven og dømmer loven. Men dersom du dømmer loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. 12 Én er lovgiveren og dommeren, han som har makt både til å frelse og til å ødelegge. Men du, hvem er du som dømmer din neste?

Peters første brev 3:10 For den som vil elske livet og se gode dager, han skal holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra svikefull tale.

Vi ser ut fra disse skriftene at Gud vil at hans sanne tjenere skal ha en ren tunge. Vi dømmes ut fra det vi sier. For det hjertet flyter over av, taler munnen.

Bønn

Bønn til Gud på riktig måte var kjent fra de tidligste tider. Men bønn brukes også i forsøk på å manipulere Gud. Dette forsøket på manipulasjon er "misbruk". Det er brudd på det tredje budet. "Faste" har blitt påkalt av kirkeledere når organisasjonen har blitt rammet av økonomiske problemer. Bønner har blitt fremført for kirkeledere som har lokket sine medlemmer til frafall.

Jesaja 1:15 Og når dere brer ut hendene, skjuler jeg mine øyne for dere. Hvor mye dere så ber, hører jeg ikke. Deres hender er fulle av blod.

Falske profetier

Gud brukte profetier og profetene til å advare folk om fremtidige hendelser, for å få de ulydige til å vise anger samt vise hva som ville skje med Israels folk dersom de brøt hans lover.

”Falske profetier” har alltid vært en byrde for Guds folk. Beretningen om hvordan kong Balak av Moab bad Bileam om å forbanne Israels folk i Fjerde Mosebok 22 viser hvordan Gud ser på falske profeter. Gud måtte tale gjennom et esel for å få Bileams oppmerksomhet. Å avsi falske profetier i Guds navn er fåfengt, eller å ”misbruke” Guds navn. Forkynning av falske ideer og mistolking av Skriften har vært en stor byrde for Guds kirke i det tjuende århundret.

Den konvensjonelle, såkalte ortodokse verden er fylt med menneskeskapte, falske doktriner som er i strid med det tredje budet og angriper Guds lov. Tilbedelsen av en såkalt Maria for å få en falsk Kristus til å gripe inn er fåfengt og misbruk av bønn. Bruken av perler og ”bønnehjul” er bare misbruk av bønn, forbudt av Bibelen.

Matteus 6:7 Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord.

Bestrebelsene på å samle tusenvis av mennesker på et stadion eller en arena og forkynne for dem at de må ta imot en falsk Kristus er fåfengt; det er å misbruke den levende Guds navn.

Mer moderne eller nyere lovsanger til kirken, spesielt de enkle av typen "slik som jeg er", er et brudd på det tredje budet. De viser ingen forståelse for behovet for anger og er en fullbyrdelse av Amos ”hyling”, som ble forutsagt å fylle våre plasser for tilbedelse.

Søndagsmorgenens ”forkynnelse om Jesus” er misbruk av Guds navn. Den sanne Jesus Kristus i Det nye testamente sier i Matteus 15:9 og i Markus 7:7:

Men de dyrker (gresk: forgude, tilbe) meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud.

Hele systemet med den såkalte gospelmusikken med sitt budskap om ”gi ditt hjerte til Herren”; den falske læren om å komme til himmelen; eller at du skal brenne i helvete for evig; er ikke basert på skrifter fra den levende Gud. Det finnes ikke i Bibelen. Alle disse forestillingene er menneskeskapte. De hører ikke hjemme i Skriften. De er fåfengte, eller misbruk. De har intet annet formål enn å fremme en religion ut av frykt og skjule hele hensikten og planen til den ene sanne Gud. Den planen består i å bringe hele menneskeheten i forening med ham, gjennom anger og lydighet (jf. Apg 2:38 og Matt 7:21).

Negativismen i loven

Noen har hevdet at lovens struktur med de ti budene er negativ i ordlyden og forskriftene med befalingen ”Du skal ikke”. Denne frasen brukes ti ganger i Andre Mosebok 20, og ti ganger der budene gis i Femte Mosebok 5.

Men denne loven i ti punkter er positiv når man ser på anvendelsen. De ti budene skal overholdes og har en regulerende effekt både på samfunnet generelt og på hvert enkelt individ. Loven, når den overholdes og tas i bruk, gjør sitt til at menneskets ”ånd” underkaster seg Guds veier. Den får mennesket til å utvikle lydighet innenfra. Den lærer mennesket en form for ”forvaltning”. Om menneskene ikke lærer seg, og frem til de har lært seg å forvalte sitt hjerte, er det lovløsheten som hersker.

Menneskenes hjerter må omvendes og endres, ellers er menneskenes handlinger tåpelige.

Salmenes bok 14:1; 53:1 (første del) Dåren sier i sitt hjerte: Det er ingen Gud.

Ordspråkene 14:7 Hold deg borte fra en dåraktig mann, for du vil ikke finne kunnskaps ord på hans lepper.

Ordspråkene 17:12 Bedre for en mann å møte en bjørn som ungene er tatt fra, enn å møte en dåre i hans dårskap.

Ordspråkene 18:6 Dårens lepper volder trette, og hans munn roper etter pryl.

Ordspråkene 13:20 Søk omgang med de vise, og du skal bli vis. Men dårers venn går det ille.

Guds lov er fylt av visdom. Guds lov, når den overholdes, gir forståelse. Guds lov, når den brukes, er positiv. Den gir positive resultater.

Guds lov er løsningen på menneskenes manglende evne til å styre. Det tredje budet er en stor del av forvaltningen. Gud i sin visdom åpenbarer sin lov. Menneskeheten må lære å frykte Gud og frykte ulydighet mot loven.

(Jf. også 2Mos 20:10, 5Mos 5:14, Ord 1:32; 14:7; 17:12; 10:23; 18:6; 29:11; 13:20; 26:6)

Sverging og tilbedelse

Sverging og omveltning

Andre Mosebok 21:17 viser straffen for å forbanne sin far eller mor. Kravene for å avsi forbannelse over nasjonens ulydige fremkommer av tekstene i loven. Ingen forbannelse og ingen anklage kan fremsettes uten at det står under lovens ordning. All slik virksomhet er brudd på det tredje budet, så vel som de andre budene som dette juridisk hører inn under.

Sverging og tilbedelse

Gud selv har sverget en ed, og den eden skal bestå. Jesaja 45:23 er en profeti.

Jesaja 45:23 Ved meg selv har jeg sverget, et sannhetsord er gått ut av min munn, et ord som ikke skal vende tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge meg troskap.

Gud erklærer her at historien skal kulminere i tilbedelsen av ham, og den gudfryktige eden skal danne grunnlaget for hvert samfunn og hver stamme.

Mika 6:8 Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?

Femte Mosebok 5:11 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Jakobs brev 5:12 Men framfor alt, brødre: Sverg ikke, verken ved himmelen eller ved jorden, og heller ikke noen annen ed. La deres ja være ja og deres nei være nei, for at dere ikke skal falle under dommen.

Guds ord og Guds navn skal ikke vende tomhendt tilbake. Det skal ikke misbrukes (jf. Rom 14:11).

Gud har i hver generasjon bevart dem som ikke har bøyd seg for denne ordningen og dem som har akseptert ham og vært tro mot ham (1Kong 19:18).

1Kong 19:18 Men jeg vil la sju tusen bli tilbake i Israel, alle som ikke har bøyd kne for Ba’al, og alle som ikke har kysset ham med sin munn.

Gud har valgt Jesus Kristus som sin salvede og alle skal bøye seg for ham i Guds navn.

Filipperbrevet 2:10 for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden.

For det en kan vite om Gud, ligger åpent for de utvalgte som handler i hans navn (Rom 1:19-20). I Guds rike som skal komme, skal menneskene ikke påkalle Guds navn falskt, slik de gjorde i tidligere tider (1Mos 4:26). Han som er blitt utnevnt til yppersteprest etter Melkisedeks ordre vil bli erklært kongenes konge og vil herske i navnet til den eneste sanne Gud som sendte ham (Joh 17:3), og ingen lepper skal lenger misbruke Guds navn.