Guds kristne
kirker
Nr. 160
Hensikten med skaperverket og
Kristi offergave
(Utgave 3.0 19960505-19991217-20110106-20110813)
Denne artikkelen tar for seg en misoppfatning av Kristi natur. Noen mener at hvis Kristus ikke både var Gud og et evig eksisterende, uskapt vesen, ville hans offer være utilstrekkelig for å forsone menneskeheten med Gud. Roten til denne troen viser seg å ligge i den greske filosofiens utilstrekkelighet og misforståelsen av det bibelske systemets natur og hensikten med skapelsen. Forklaringen er todelt. Den ene delen handler om hensikten med skapelsen, den andre om Bibelens system. Den greske filosofiens utilstrekkelighet avsløres ved å sammenligne med bibelske tekster.
Christian
Churches of God
E-mail: secretary@ccg.org
(Copyright © 1996, 1999, 2011 Wade Cox)
Disse skriftene kan kopieres og
distribueres hvis samtlige av skriftene
er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt
opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt
for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved
bruk av korte sitater som innlemmes
i kritiske artikler og omtaler.
Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt
versjon) på følgende nettsteder:
http://www.logon.org and http://www.ccg.org
Hensikten med skaperverket
og Jesu Kristi offergave
Merk: Denne artikkelen bør leses sammen med lydfilen (kun på engelsk).
Betydningen av Jesu Kristi offer er sentral for troen. Det er det sentrale temaet i Det nye testamentet og er kulminasjonen av offersystemet og alt det representerte.
En spesiell myte som har utviklet seg fra lærespørsmålene rundt guddommen og Kristi plass i denne strukturen, er at hvis Kristus ikke var Gud og et evig eksisterende, uskapt vesen, ville hans offer være utilstrekkelig for å forsone menneskeheten med Gud. Man blir da ledet til spørsmålet: "Med hvilken bibelsk autoritet fremsettes en slik påstand?" Ingen skriftsteder støtter denne påstanden, og det vil bli vist at det motsatte er tilfelle. Hvordan kan da en slik påstand fremsettes eller fremmes? Svaret ligger i den greske filosofiens utilstrekkelighet og misforståelsen av det bibelske systemets natur og formålet med skapelsen.
Hele dette spørsmålet må derfor besvares i to deler. Den ene delen handler om hensikten med skapelsen, og den andre delen handler om Bibelens system. I denne delen må den greske filosofiens utilstrekkeligheter avsløres ved å sammenligne med bibelske tekster.
Del 1: Skapelsen
Skapelsen forklares først i 1. Mosebok kapittel 1. Ut fra denne teksten antar de fleste at dette er forklaringen på skapelsens begynnelse. Denne antakelsen er svært omtrentlig. Den viser at man ikke har forstått budskapet om himmelens og jordens generasjoner, som nevnes i 1 Mosebok 2,4. Første Mosebok viser inndelingen av strukturen.
Skapelsen skjedde altså i generasjoner. Det var sekvenser i skapelsen, og vers 1-3 i 1. Mosebok kapittel 2 handler om himmelens og jordens generasjoner.
Generasjon
1
Den første generasjonen er delt inn i to strukturer: begynnelsen og før-begynnelsen.
Før-begynnelsen er perioden før Gud begynte å skape. I denne perioden fantes det én sann Gud (Joh 17,3; 1Joh 5,20) som alene er udødelig (1Tim 6,16). Det fantes ikke noe annet. Han var alene og evig. Han var allvitende i den forstand at han kjente alle sanne påstander, og han var allmektig i den forstand at han var i stand til å gjøre alt som er logisk mulig å gjøre. Hans iboende udødelighet innebar at han ikke kunne dø. Han var fullkomment god (Mk. 10,18). Han var Alfa og er Omega (Åp 1,8).
Åpenbaringen 1:8 "Jeg er Alfa-en og Omega-en", sier Herren Gud (gr. ho theos), han som er og var og skal komme, den Allmektige. (RSV)
KJV gjengir teksten slik
Åpenbaringen 1:8 Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, sier Herren (ho theos), han som er, og som var, og som skal komme, den Allmektige. (KJV)
Ordene ho theos eller The God er bevisst utelatt fra den engelske teksten (se Marshall's Greek-English Interlinear). Dette er for å forsøke å forveksle Gud med Kristus eller for å gi inntrykk av at det er Kristus som taler, noe det tydeligvis ikke er ut fra teksten i Åp 1,1. Der står det klart og tydelig at Åpenbaringen er Jesu Kristi åpenbaring som Gud (ho theos) ga ham.
Bare Gud er alfa-en og omega-en. Dette betyr at han alene var den første som et udødelig vesen, og dermed er han alfa-en. Han er i kontinuerlig aktivitet, altså er han og skal bli, og han er den Allmektige. Dermed er Omega-en, eller selve sluttresultatet, altså dette vesenet. Skaperverket er dermed sentrert rundt dette værende og er i seg selv sluttobjektet av dets aktivitet. Gud skaper altså seg selv i en utvidet betydning. Dette ser vi i 2 Mosebok 3,14.
2 Mosebok 3:14 Og Gud sa til Moses: JEG ER DEN JEG ER, og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. (KJV)
Teksten her er 'ehyeh 'asher 'ehyeh. Betydningen er, ifølge The Companion Bible, at jeg vil være det jeg vil være (eller bli). Gud uttrykker dermed sin aktivitet og intensjon. Det er to handlinger her. 2 Mosebok 3,12 viser at det vesenet som taler til Moses, formulerer den foreskrevne hensikt av tilbedelse av Gud selv (eth ha 'Elohim) på fjellet. Dette vesenet var en del av Guds aktivitet under ledelse.
Guden var Eloah, som står i entall og ikke tillater flertall, og som sådan er objektet for tilbedelse i all etterfølgende aktivitet (5 Mos 5,6-7; 6,4 (elohenu); Esra 4,24-7,28). Eloahs første aktivitet var å skape elohim (1 Mos 1,1). Disse er Guds sønner, sønner av den høyeste Gud (5 Mos 32,8 (RSV); Job 1,6; 2,1; 38,4-7). Elohimene var begynnelsen på aktivitetene til Den høyeste Gud Eloah eller 'Elahh (på kaldéisk) (Dan. 4:2).
Åpenbaringen 4:9-11 Og når de levende vesener gir herlighet og ære og takk til ham som sitter på tronen, han som lever i evigheters evighet, 10faller de tjuefire eldste ned for ham som sitter på tronen, og tilber ham som lever i evigheters evighet; de kaster sine kroner foran tronen og synger: 11"Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta herlighet og ære og makt, for du skapte alle ting, og ved din vilje ble de til og ble skapt." (RSV)
Elohimene utgjør de eldstes råd, hvis sammensetning er beskrevet i Åpenbaringen kapittel 4 og 5. Kristus er et av disse vesenene (Åp 5,6). De nevnes gjentatte ganger i Salmene (Sal 82,1; 82,6; 86,8; 95,3; 96,4; 97,7; 97,9; 135,5; 136,2; 138,1). De er redskaper til å virkeliggjøre Guds vilje. Kristus ble salvet fremfor (tekst: engl.above) sine partnere av sin Elohim, eller Gud (Sal 45,6-7; Hebr 1,8-9), men dette var en senere hendelse, som vi skal se. Gud eksisterte alene som Eloah før han ekstenderte til en pluralitet ved å skape eller generere elohimene som Guds sønner.
Den åndelige skapelsen går logisk sett forut for den fysiske skapelsen.
Hebreerne 11:3 Ved troen forstår vi at verden ble skapt ved Guds ord, slik at det som er synlig, ble skapt av det som ikke er synlig. (RSV)
I teksten står det at tidsaldrene ble justert (adjusted) ved et ord (remati) fra Gud. Tidsaldrene ble justert slik at det som ble til eller ble skapt, oppstod av det som ikke var synlig eller fysisk. Hvis den fysiske skapelsen oppstod fra det åndelige, betyr det at Gud som ånd er i all materie? Nei, det betyr ikke det. En slik påstand er animisme. Det skapte åndelige er grunnlaget for det skapte fysiske. Ånd er ikke nødvendigvis en forlengelse av Gud, med mindre den er gitt av Den hellige ånd som Guds kraft.
Begynnelsen som det refereres til i Bibelen, er altså en aktivitet i Guds skapelse, som er justert ut fra hans forutgående åndelige aktivitet og skapelse. Denne aktiviteten involverte skapelsen av elohim, som var hans første handling eller reproduksjon. Den åndelige skapelsen ble dermed påbegynt, og ut fra denne aktiviteten til Gud som Eloah, begynte elohim (et flertallsord avledet av Eloah) deretter den fysiske skapelsen. Vi forstår det slik at Kristus var en av disse elohim og bidro til denne skapelsesaktiviteten.
Johannes 1:1 siteres ofte av trinitarer og binitarer for å forsvare Kristi evighet, fordi de ikke har noe svar på de mange tekstene som viser at det bare finnes én sann Gud (Joh 17:3; 1Joh 5:20), som alene er udødelig (1Tim 6:16) og som ga Kristus liv i seg selv (Joh 5:26).
Joh 1:1 I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (RSV)
Det enkle problemet med denne teksten er at den er feiloversatt av trinitarene, slik Jehovas vitner (JW) konsekvent har påpekt. Rekkefølgen i JW-oversettelsen er imidlertid et forsøk på å følge KJV snarere enn den bokstavelige teksten. Teksten lyder slik:
En arche en ho logos,
I begynnelse(-n) var ordet
kai ho logos en pros ton theon,
og ordet var hos Gud(-en, bestemt form)
kai theos en ho logos
og [en] gud (ubestemt form) var ordet
[en pros ton theon skulle leses "var hos(eng. towards) Gud-en" menende med i betydningen tjeneste].
Det er verdt å merke seg at begrepet ton theon eller akkusativ identifikasjon av Gud bare brukes om Faderen, slik som i Johannes 1:18. Faderen er altså Gud-en. Kristus som logos omtales her i nominativ. Det er ingen ubestemt artikkel i gresk. Den må utledes av tekstens mening (se Marshall's Interlinear, Intro, s. ix). Her er det et klart skille mellom Gud-en og den guden som var logos. Dette gjenspeiler Salme 45,6-7 og Hebreerbrevet 1,8-9.
Dermed burde JW-teksten kanskje lyde og en gud var ordet, ikke og ordet var en gud, men det er neppe noe alvorlig problem. Meningen er at bare Gud eksisterte før tidenes begynnelse i vedvarende evighet. Bare han er udødelig (1Tim 6,16). Kristus sies her å være i begynnelsen sammen med Gud-en. Dermed var han altså begynnelsen på Guds skaperverk (Åp 3,14). Johannes forklarer betydningen av Joh 1,1 i Joh 1,14-18; 1Joh 5 (særlig v. 20); og Åp 3,14.
Begynnelsen er delt inn i faser som vi forstår handler om skapelsen av himmelen og jorden.
1 Mosebok 1,1 til 2,7
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
Elohim (hebr. aksent athnach som vektlegger Gud; se The Companion Bible, fn. til v. 1) skaper her i samsvar med Eloahs vilje som Alfa, singulariteten. Dette er Elohim eller Gud som Skaper som opptrer unisont som overhode for en orden av vesener (1 Mos 1,1 til 2,3). Dette er begynnelsen på den materielle skapelsen. Vi kan bare slutte oss til egenskaper ved materiens understruktur, siden den foreløpig ikke kan måles. Vi vet mye om årsaksteori og også om tidens retning. Dette er kompliserte filosofiske og vitenskapelige spørsmål. De er gjenstand for et eget verk. Her er det nok å si at årsakssammenhengen er singularistisk, at singulariteten er Eloah og at tiden er retningsbestemt, slik det ble demonstrert i artikkelen Creation: From Anthropomorphic Theology to Theomorphic Anthropology (No. B5). I dette arbeidet ble det påvist at det er umulig å ha en absolutt skapelse. Det innebærer at hvis Gud ikke hadde hatt sine egenskaper i utgangspunktet, ville det være umulig for ham å ha skapt dem. Derfor må han gi egenskapene til de vesenene som dukker opp i skapelsesrekkefølgen. Derfor må Gud gi Kristus og de andre sønnene, eller arvingene, egenskaper som udødelighet, allvitenhet, allmakt, fullkommen godhet og fullkommen kjærlighet. Dette må skje ved hjelp av en mekanisme som overfører hans natur og kraft. Dette kan bare være Den hellige ånd. Dette ser ut til å være tilfelle ut fra Romerne 1:4, men det skal vi se nærmere på senere.
Skapelsen av den fysiske strukturen består av to deler. Peter forklarer dette ved å henvise til den verden som var (2Pet 3,5-6) og til himmelen og jorden som er nå (2Pet 3,7). Det kan hevdes at Peter bare refererer til tiden før og etter syndfloden, men dette er en antakelse. En slik antakelse innebærer heller ikke at den daværende himmelen ikke ble splittet ytterligere av en katastrofe. Man kunne faktisk anta at en slik forestilling lå implisitt i argumentet om tidsaldrenes inndeling. Det er helt sikkert at verden er eldgammel og at den inneholdt et stort mangfold av vesener i stadier som ble utslettet av katastrofer.
Den daværende verden hadde et formål og en hensikt, men ble tilintetgjort. Formålet med skapelsen kan bare utledes av Bibelens nedtegnelser og det vi vet om vitenskapen. Arkeologien forteller oss at det var en omfattende skapelse, som i hovedsak ikke var av pattedyr og ikke inneholdt mennesker eller humanoider. Denne skapelsen ble brått avbrutt. Den humanoide strukturen dukker nylig opp i jordens historie. For ca. 100 000 år siden dukket det opp en humanoid form på planeten, og den måtte vike plassen for en annen art uten slektskap, som dukket opp for ca. 40 000 år siden. Moderne vitenskap mener nå at mennesket har en felles DNA-avstamming fra en kilde et sted i Afrika/Midtøsten-systemet, og at tidligere teorier har tatt feil med hensyn til humanoidenes alder og mangfold. De anerkjenner en felles avstamning og tilskriver humanoidene dette fellesskapet i løpet av den 100 000 år lange perioden. Dette vil senere vise seg å være feil. Det vil vise seg at humanoidene som gikk forut for den adamittiske strukturen, ikke var beslektet og hadde et annet formål. Dette formålet kan rekonstrueres ut fra Bibelen. Skapelsen av disse humanoidene må imidlertid ha hatt et slikt formål at DNA-samspillet mellom disse artene ble mulig. Dette er behandlet i artikkelen The Nephilim (No. 154) og i Creation, ibid.
Enden på den daværende himmelen
Den første skapelsen ser ut til å ha blitt ødelagt av årsaker som vi bare kan forsøke å rekonstruere. Den andre ødeleggelsen i syndfloden er det eneste beviset vi har. Den første må utledes.
1 Mosebok 1:2 Og jorden var formløs og tom, og det var mørke over dypet. Og Guds Ånd beveget seg på vannets overflate.
Et begrep her er at skapelsen ble til uten form og var tom, eller tohu og bohu. Begrepene tohu og bohu krever ikke at det ikke er noe liv, slik begrepene også brukes i Jeremia 4:23, for Herren sier tydelig i vers 27 at han ikke vil gjøre fullstendig ende på det. Dette er igjen-skapelses-teorien som forutsetter en forutgående nyskapelse.
Man kan også argumentere for at vannet var urvannet i de orientalske mytene, eller man kan argumentere for at vannet tilsvarte big bang-skapelsen av materie og det ekspanderende universet fra et bestemt punkt og ikke noe annet, ut fra et valg av tids- og romvolum på 10 i 10. til 123. potens (se R. Penrose, The Emperor's New Mind). Dette spesifikke punktet kan betraktes som skapelsespunktet fra det ikke-fysiske til det fysiske. Fra relativitetsteorien kan vi slutte at energi, masse osv. er ekvivalente uttrykk for én grunnleggende essens. Vi vil kalle denne substansen for ånd. Ånd kan ikke sees. Slik er det å forstå Bibelen når den sier at det som er synlig, er skapt av det som ikke er synlig.
Forskjellen i materien skyldes sannsynligvis at den åndelige energien er ordnet i grupperinger og rotasjoner med varierende hastighet, som bestemmer kombinasjonen og strukturen til de subatomære og atomære partiklene. Når atomstrukturen spaltes, frigjøres det energi som er et uttrykk for Ånden. Ånden kan også gå inn i materien ved å interagere med partiklene.
Ut fra tekstene, utifra denne teorien, kan vi se at ødeleggelsen må finne sted i den rekkefølgen som forklarer den påfølgende aktiviteten i Genesis. Det ser ut til at en diskontinuitet eller et brudd i skapelsesaktiviteten lettere kan utledes her i teksten enn andre steder. Det er imidlertid ingen tvil om at diskontinuitet eller ødeleggelse i den fysiske skapelsen er et bibelsk standpunkt som ikke kan fornektes ut fra et trosmessig synspunkt. Skapelsesberetningen ser her ut til å handle om jordsystemet snarere enn om universet generelt, men det kan være fra det generelle til det spesielle, med andre ord fra universet til planetsystemet.
Himmelen
og jorden som nå er: Skapelsen
på seks dager
1 Mosebok 1:3-5 Og Gud sa: La det bli lys! Og det ble lys. 4Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. 5Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og kvelden og morgenen var den første dag.
Begrepet som brukes i vers 3 er ikke verbet å være, og dermed er det la det bli lys (se fn. til v. 3 i The Companion Bible). Dermed setter vi forutsetningen for skapelsen av systemer på den fjerde dagen.
1 Mosebok 1:6-31 Og Gud sa: La det bli en himmel midt i vannet, og la den skille vannet fra vannet! 7Og Gud gjorde himmelhvelvingen og skilte vannet som var under himmelhvelvingen, fra vannet som var over himmelhvelvingen. 8Og Gud kalte himmelen for himmelen. Og kvelden og morgenen var den annen dag. 9Og Gud sa: La vannet under himmelen samles til ett sted, og la det tørre land komme til syne, og det skjedde. 10Og Gud kalte det tørre land for jord, og vannets samling kalte han hav, og Gud så at det var godt. 11Og Gud sa: La jorden bære frem gress og urter som bærer sæd, og frukttrær som bærer frukt etter sitt slag, hvis sæd er i seg selv, på jorden, og det skjedde. 12Og jorden bar frem gress og urter som bærer sæd etter sitt slag, og trær som bærer frukt etter sitt slag, hvis sæd er i seg selv, og Gud så at det var godt. 13 Og kvelden og morgenen var den tredje dag. 14 Og Gud sa: La det være lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten, og la dem være til tegn og årstider, dager og år: 15Og la dem bli til lys på himmelhvelvingen til å lyse på jorden, og så skjedde det. 16Og Gud gjorde to store lys, et stort lys til å råde over dagen, og et lite lys til å råde over natten; også stjernene gjorde han. 17Og Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, 18og til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket, og Gud så at det var godt. 19Og kvelden og morgenen var den fjerde dag. 20Og Gud sa: La vannet frembringe rikelig med levende vesener, og fugler som kan fly over jorden under himmelhvelvingen. 21Og Gud skapte store hvaler og alle levende vesener som rører seg, og som vannet i rikt monn frembragte efter sitt slag, og alle vingede fugler efter sitt slag, og Gud så at det var godt. 22Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange, og fyll vannet i havene, og la fuglene bli mange på jorden! 23Og det ble aften og morgen på den femte dag. 24Og Gud sa: Jorden skal frembringe levende vesener av hvert sitt slag, storfe og småkryp og jordens dyr av hvert sitt slag; og det skjedde. 25Og Gud skapte jordens dyr etter sitt slag og kveget etter sitt slag og alt som kryper på jorden, etter sitt slag, og Gud så at det var godt. 26 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og la dem råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over buskapen og over hele jorden og over alt som kryper på jorden. 27Så skapte Gud mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. 28Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, og fyll jorden og legg den under dere, og hersk over fiskene i havet og fuglene under himmelen og over alt levende som rører seg på jorden! 29Og Gud sa: Se, jeg har gitt eder hver urt som bærer sæd, og som er på hele jorden, og hvert tre som bærer frukt og bærer sæd, det skal være til føde for eder. 30Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden og har liv, har jeg gitt alle grønne urter til føde, og slik ble det. 31Og Gud så alt det han hadde skapt, og se, det var meget godt. Og det ble kveld og morgen på den sjette dagen.
1 Mosebok 2:1-7 Dermed var himmelen og jorden ferdig, og hele deres hærskare. 2Og på den sjuende dag fullførte Gud sitt verk som han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dag fra alt sitt verk som han hadde gjort. 3Og Gud velsignet den syvende dag og helliget den, fordi han på den hvilte fra alt sitt verk som Gud hadde skapt og gjort. 4Dette er himmelens og jordens slektsledd da de blev skapt, den dag da Gud Herren skapte jorden og himmelen, 5og hver plante på marken før den var på jorden, og hver urt på marken før den vokste; for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke noe menneske til å dyrke jorden. 6Men det steg op en tåke fra jorden og vannet hele jordens overflate. 7Og Gud Herren formet mennesket av jordens støv og blåste livets ånde inn i dets nesebor, og mennesket ble en levende sjel. (KJV)
Det er ikke avgjørende om dette er en fortelling om en ny skapelse eller en generell hendelse. Ut fra det vi vet om den moderne vitenskapen, er denne prosessen en god forklaring på skapelsesprosessen ut fra universets generelle utbredelse og materiens sammensetning. Mennesket ble altså skapt på slutten av sekvensen og ser ut til å være objektet for den fysiske skapelsen. Faktisk ser det ut til at den moderne vitenskapen er i ferd med å konkludere med at det intelligente mennesket bare er mulig innenfor det korte tidsrommet på noen få millioner år av stjernesystemets levetid. Planeten har altså et begrenset formål, og den fysiske skapelsen er ikke i seg selv hensikt og objekt for skapelsen.
Den åndelige skapelsen ble satt i verk ved skapelsen av elohim(ene), og Kristus var den sentrale åndelige enheten i denne prosessen.
Kolosserne 1:15-16 Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte av all skapning; 16for i ham ble alt skapt, i himmelen og på jorden, synlig og usynlig, enten det er troner eller herredømmer eller fyrstedømmer eller myndigheter - alt ble skapt gjennom ham og for ham. (RSV)
Kristus ble altså gjort til et bilde av den usynlige Gud. Han var prototokos eller den førstefødte av alle skapninger (KJV).
Kolosserne 1:15-16 Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte av alle skapninger: 16For ved ham ble alle ting skapt, det som er i himmelen og det som er på jorden, synlig og usynlig, enten det er troner eller herredømmer eller fyrstedømmer eller makter: alle ting ble skapt av ham og for ham.(KJV)
Legg merke til at Kristus som den førstefødte av alle skapninger (ktiseos fra ktisma: en skapning) var ektisthe (fra gr. ktizó : å skape) eller produsenten eller skaperen av organisasjonsstrukturen. Han skapte troner og herredømmer, fyrstedømmer og myndigheter. Dette er ikke åndelige vesener. De er administrasjoner. Han skapte ikke elohim(ene). Han strukturerte deres herredømme og deres orden. Selv var han trofast mot den som skapte/lagde (SGD 4160 poieó) ham (Hebr. 3,2). Kristus ble utnevnt (SGD etheken from theoo å plassere, sette opp) til arving til alle ting (Hebr. 1:2).
Ordet i Hebreerbrevet
3:2 er laget og er
bare oversatt med «utnevnt»
i dette tilfellet
for å unngå de åpenbare implikasjonene for trinitarianere.
Det korrekte ordet for utnevnt er ikke brukt [ov.anm.: poenget her er at det altså brukes ordet
poieó som betyr å lage og
ikke utnevne. Det naturlige ordet å bruke om det var utnevne/innsette man ville si, ville være
ordet som er brukt f.eks. i
Heb 1:2 etheken (fra tithemi: plassere, legge)
om Kristus som var satt/plassert/etablert
som arving til alle ting. Oversettelsen i noen Bibler blir misvisende der den tilfører «dertil» eller bruker ordet
"innsatte" - og får det dermed til å se ut som
han ble utnevnt
til yppersteprest fra ve. over.]
Spørsmålet blir da stilt av trinitarianere eller binitarianere: "Hvorfor skulle Gud skape Kristus og de andre vesenene som kalles elohim eller engleskaren (Guds sønner (Dan. 3:25); kald. elahin, som ikke bor blant mennesker (Dan. 2:11; 4:8)), og så bry seg om å skape en menneskeart?" Hva er hensikten med disse to aspektene ved skapelsen?
Det er verdt å merke seg at denne formen for resonnement reiser de samme spørsmålene når det gjelder konseptet med englehæren og deretter Kristus som en annen, med-eksisterende guddom for binitarianere. Binitarianer er en høflig betegnelse på en dithéist i kristen forkledning. De er imidlertid ikke monoteister og skiller seg ikke filosofisk fra andre dithéister, bortsett fra guddommens aktivitet, slik som i zoroastrismen. Når det gjelder treenighetslæren, står vi overfor et enda mer mystisk problem, som strider mot fornuften og forsvares ved å appellere til mysteriet. Trinitarianerne har også adoptert mysteriekultenes posisjon når det gjelder opp- og nedstigning til himmelen eller helvete etter døden, i stedet for Bibelens fysiske oppstandelse. Dette aspektet ved gnostisismen og mysteriekultene ble spesifikt fordømt av Justin Martyr og oldkirken. Det var slik man skilte kristne fra ikke-kristne bedragere.
Binitarianere (spesielt de som har tatt til seg Herbert Armstrongs syn i hans siste år, slik det kommer til uttrykk i Mystery of the Ages) mener at englene bare er systemets oppsynsmenn. Kanskje er det mer passende å kalle det den store hageteorien (the Great Garden Theory of the Universe) om universet som går som følger: Ordenen i universet ble ødelagt av englenes opprør, og Gud skapte så disse menneskene for å erstatte disse opprørske englene. Kristus var en Gud nummer to, sammen med Faderen, men på en eller annen måte frivillig underlegen. De utvalgte menneskene tenkes til å bli overlegne og av en annen orden og type enn engleskaren. Englene mener man aldri kan bli elohim, som er et flertallsord som gjelder for og anvendes på Gud som en familie, men foreløpig, ifølge hageteorien, bare for to enheter. Dette synet ignorerer rett og slett hele strukturen i Salmene og de ulike tekstene som omhandler elohim. Det er svært usammenhengende i bibelsk forstand og bærer i seg anklager mot Guds allvitenhet og allmakt.
Om vi forlater den store hageteorien, kan vi konstatere at Kristus i realiteten var Israels andre Gud, men han var ikke med-evig (co-eternal). Dette poenget er undersøkt av Alan F. Segal, Two Powers in Heaven. Early Rabbinic Reports About Christianity and Gnosticism, E. J. Brill, Leiden, 1977, og også av M. Barker, THE GREAT ANGEL A Study of Israel's Second God, SPCK, London, 1992. Larry Hurtado forsøker i sitt verk One God One Lord Early Christian Devotion and Ancient Jewish Monotheism, SCM Press, 1988, å argumentere for urkirkens mulig, binære natur. Han sier
I submit that the forgoing devotional innovations support my contentions (a) that early Christian Devotion can be accurately described as binitarian in shape, with a prominent place being given to the risen Christ alongside God, and (b) that this binitarian shape is distinctive in the broad and diverse Jewish Monotheistic tradition that was the immediate background of the first Christians, among whom these devotional practices had their beginnings (s. 114).
Hurtado utdyper den tidlige kirkens ikke-trinitariske natur, men klarer ikke å håndtere spørsmålet om den Store Engelen som Kristus, som Barker forsøker å forklare innenfor en ortodoks ramme, men uten å lykkes. Alle viser imidlertid mer eller mindre poenget om at den Store Engelen var en elohim. Ingen er så dristige at de setter likhetstegn mellom denne elohim og Gud-en( The God). Hurtado viser at binitarismen er utviklet i forbindelse med den oppstandne Kristus og er fraskilt fra, og ikke er opptatt av, hans preeksistens i jødedommen som den Store Engelen.
Urkirkens struktur kan i beste fall bare hevdes å være binitarisk ut fra delegasjonen som følger av oppstandelsen (Rom. 1:4), ikke ut fra Kristi evige eksistens. Kristus og menigheten var alle et produkt av Guds aktivitet og vilje.
Gud er allvitende, og derfor visste han hva som ville skje med den opprørske hærskaren da den ble skapt. Han innsatte Kristus som Lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt, og skrev de utvalgtes navn i livets bok før verdens grunnvoll ble lagt.
Åpenbaringen 13:8 og alle som bor på jorden, skal tilbe det, hver den som ikke har fått sitt navn skrevet før verdens grunnvoll ble lagt, i livets bok hos Lammet som ble slaktet. (RSV)
Det var altså ikke bare kjent at Kristus skulle slaktes før verden ble grunnlagt, men også navnene på de utvalgte var kjent og nedtegnet i Guds bok før verden ble til. Dette er omfanget av Guds Allvitenhet. Kristus er åpenbart ikke allvitende, for det var ting han ikke visste, som for eksempel når han skulle komme tilbake (Mk. 13,32), og også åpenbaringen som ble gitt ham av Gud.
Gud visste altså at den himmelske hærskaren ville gjøre opprør, og han visste også at Kristus ikke bare måtte ofres, men også at han ville være lydig til døden og dermed introdusere en ny gruppe i kategorien elohim (Sak 12,8), ettersom han selv var en elohim i spissen for dem.
Filipperbrevet 2:5-11 Ha det samme sinnelag hos dere selv som dere har i Kristus Jesus, 6han som, selv om han var i Guds skikkelse, ikke regnet likhet med Gud som noe å gripe etter, 7men tømte seg selv, tok en tjeners skikkelse og ble født i menneskers lignelse. 8Og da han ble funnet i menneskeskikkelse, fornedret han seg selv og ble lydig inntil døden, ja, døden på et kors. 9Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet som er over alle navn, 10for at hvert kne skal bøye seg ved Jesu navn, i himmelen og på jorden og under jorden, 11og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. (RSV)
Kristus var altså i Guds skikkelse eller morfe. Han var et bilde av Gud, slik vi er likedannet med Guds bilde gjennom Kristi bilde (Rom. 8:29). Dette gjør vi på samme måte som Kristus ved å få del i den guddommelige natur (2Pet 1:3-4). Dermed er vi Kristi medarvinger (Rom 8,17; Gal 3,29; Tit 3,7; Hebr 1,14; 6,17; 11,9; Jak 2,5; 1Pet 3,7). Denne Guds hensikt var uforanderlig (Hebr. 6,17). Kristus prøvde ikke, slik Satan prøvde (Jes 14,12-14; Esek 28,14-18), å oppnå likhet med Gud. Han ble menneske og var lydig til døden, selv døden på korset. Kristus er altså ikke likestilt med Gud og søkte ikke å bli likestilt med ham.
Vi ser altså at Kristus adlød Gud ved å bli menneske. Hans korsfestelse var en ordre fra Faderen for å oppnå Faderens hensikt, som var kjent fra begynnelsen av, før verdens grunnvoll ble lagt.
Det står klart og tydelig at den menneskelige skare er englenes brødre (Åp. 12,10; 22,9), og de utvalgte vil bli likestilt med englene ved oppstandelsen (Luk. 20,36 isaggelos).
Dermed skal altså skapelsen utgjøre en sammenhengende helhet, og Åpenbaringen 5 viser at de utvalgte skal bli konger og prester over denne strukturen. Så hvorfor skapte ikke Gud oss alle samtidig med de samme egenskapene? Hvorfor var det to strukturer, og hva var hensikten med dem? Svaret er enkelt.
I en enkelt skapelsesstruktur ville det fortsatt ha vært et opprør. Satan ville fortsatt ha gjort opprør selv om han var perfekt fra skapelsen. Guds sønner i både engle- og menneskeslekten måtte ha frie valg, ellers ville de bare vært roboter. Kristus måtte kunne ha vært i stand til å synde, ellers var han en robot, og der dannes derved heller intet grunnlag for dom over Satan. På alle punkter ble han fristet som oss (Hebr. 4,15).
Englehæren måtte få familieansvar. Det ble gjort ved å bli gitt forvalteransvar over menneskene og det fysiske skaperverket. Et åndelig vesen trenger ikke å tro på Guds eksistens, men det trenger en fysisk skapning. Gjennom interaktiv utprøving ble hvert element undervist og prøvd i sine respektive oppgaver. Kristus utøvde tro ved å legge ned en åndelig tilværelse og bli et menneske som var helt avhengig av sin Guds vilje og makt for å få liv og oppstandelse til evig liv.
Kristus gjorde dette av to grunner. Den første grunnen var at han var lydig mot sin Gud. Den andre grunnen var at han som forhenværende Jehovas engel (se artikkelen The Angel of YHVH (No. 024)) var Israels åndelige leder, og at folket og verden var helt avhengig av et annet menneskes uselviske hengivenhet for å bli forløst til Gud. Han var elohim-en og engelen som forløste Israel (1 Mos 48,15-16).
1. Mosebok 48:15-16 Og han velsignet Josef og sa: Gud, som mine fedre Abraham og Isak vandret for, den Gud som har gitt meg føde hele mitt liv til denne dag, 16Engelen som forløste meg fra alt ondt, velsigne guttene; og la mitt navn bli navngitt på dem og mine fedre Abrahams og Isaks navn; og la dem vokse til en mengde midt på jorden. (KJV)
Denne elohim var en engel (som betyr sendebud/messenger ov. anm) Han forløste Israel både som enkeltmennesker og nasjon. Gud valgte ham til å gjøre denne jobben fordi han skulle være deres yppersteprest. For å lede må vi være villige til å gi våre liv for hverandre. Det var Kristus villig til å gjøre, og dermed kvalifiserte han seg til å bli Guds sønn i kraft fra sin oppstandelse fra de døde ved Den hellige ånds virke (Rom 1,4).
Vi skal nå ta for oss den andre problemstillingen, slik at vi kan trekke ut den bibelske posisjonen om hensikten med det som har blitt kjent som Kristus-hendelsen eller inkarnasjonen.
Del 2: Kristi inkarnasjon og offerhandling
Kristus var Lammet som ble slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt. Som vi har sett i del 1, viser følgende tekst at navnene på de utvalgte ble skrevet i Livets bok hos Lammet før verdens grunnvoll ble lagt.
Åpenbaringen 13:8 ... og alle som bor på jorden, skal tilbe det, hver den som ikke har fått sitt navn skrevet inn i Livets bok til Lammet som ble slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. (RSV)
Det var ikke bare nødvendigheten av at Lammet ble slaktet som var bestemt fra verdens grunnvoll ble lagt, men også navnene på de utvalgte ble skrevet inn i denne boken.
Dette har en rekke implikasjoner for det som kalles determinisme. De utvalgte var kjent på forhånd allerede før de ble født (se også Jer 1,4-5). Forhåndskunnskapen tilhører Gud Faderen alene (1Pet 1,2). De utvalgte ble forut kjent av Faderen og helliget ved Ånden til lydighet og til å bli stenket med Jesu Kristi blod.
1Pet 1:2 Utvalgt etter Gud Faders forutviten, ved Åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod: Nåde til deg og fred, bli mangedoblet. (KJV)
Gud Faders allvitenhet er fullkommen. Han kjenner de utvalgte og overgir dem til Kristus. Denne kunnskapen dekker det tidsrommet vi forstår som skapelsen. Som nevnt ble de utvalgte bestemt før verdens grunnvoll ble lagt. Gud kunngjør slutten fra begynnelsen.
Jesaja 46:10 Han forkynner slutten fra begynnelsen, og fra gammel tid det som ennå ikke er gjort, og sier: Mitt råd skal stå fast, og jeg vil gjøre alt det jeg vil.
I rett tid ble disse utvalgte overgitt til Kristus for den rollen de skulle spille i Guds plan.
Romerne 8:28-30 Og vi vet at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud, for dem som er kalt etter hans hensikt. 29For dem som han kjente på forhånd, har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre. 30De som han forutbestemte, dem kalte han også, og dem han kalte, dem rettferdiggjorde han også, og dem han rettferdiggjorde, dem herliggjorde han også. (KJV)
Hver av de utvalgte var forutbestemt til å bli likedannet med Kristus, som er Guds bilde. Når den optimale tiden for deres suksessfulle prosess gjennom dommen var til stede, ble de kalt, rettferdiggjort og herliggjort (Jfr. 1Pet 4,17 ov. anm.)
Gud visste på hvert trinn av skapelsen hva som ville skje. Dette fikk ikke disse tingene til å skje, og det grep heller ikke inn i den enkeltes frie valg, bortsett fra i de tilfellene der det virket i Guds hensikt. I disse tilfellene var de utvalgtes beste det avgjørende hensynet.
Kristi funksjon i denne prosessen var i samsvar med Guds forutvitenhet. På pinsedag skulle apostelen Peter forkynne hvordan Guds forutviten virket. Kristus ble drept og utfridd etter Guds forutbestemte råd og forutviten og oppreist fra de døde. Gud lot ikke sin Hellige se fordervelse (jf. 5 Mos 33,8; Sal 16,10; 52,9).
Apostlenes gjerninger 2:22-28 Dere menn i Israel, hør disse ord: Jesus fra Nasaret, en mann som er godkjent av Gud blant dere ved undere og mirakler og tegn, som Gud gjorde ved ham midt iblandt dere, som dere også selv vet. 23Han, som var overgitt etter Guds rådslutning og forutviten, har dere tatt og korsfestet og drept med onde hender. 24Han har Gud oppreist, etter å ha løst dødens smerte, for det var ikke mulig at han skulle bli holdt fast i den. 25For David sier om ham: "Jeg så Herren alltid for mitt åsyn, for han er ved min høyre hånd, for at jeg ikke skal rokkes." 26Derfor jublet mitt hjerte, og min tunge frydet seg, og også mitt kjød hviler i håp. 27For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket, og du vil ikke la din Hellige se fordervelse. 28Du har gjort livets veier kjent for meg; du skal gjøre meg full av glede ved ditt åsyn . (KJV)
Kristus sto altså ikke opp fra de døde på grunn av sin egen kraft eller ufeilbarlighet, men på grunn av Guds forutviten. Han lyktes ikke fordi han ikke kunne synde, men fordi han valgte å ikke synde. Han ble sendt fordi Gud visste ut fra sin absolutte forutvitenhet eller allvitenhet at han ikke ville synde. Hans offer skulle sone synden. Som sådan var han lovens hensikt og formål. Kristus er lovens ende (Rom 10,4).
Gud visste altså fra begynnelsen av at det ville komme et opprør. Han skapte fullkomne vesener med evnen til å velge fritt, slik at de kunne være hans sønner i alle henseender, med full frihet, bare begrenset av Guds natur og hans fullkomne vilje.
Det var to aspekter ved skapelsen som Gud måtte forholde seg til. Det første aspektet var Satans kjente synd, som ville oppstå på grunn av de fristelsene han ville bli utsatt for i kraft av den makten han skulle utøve som den salvede, tildekkende kjerub (Esek. 28,14-16). Satan tok med seg en tredjedel av stjernene i hær-skaren i dette opprøret (Åp 12,4).
Som en del av opplæringsprosessen skapte Gud den menneskelige strukturen. Han visste også at mennesket ville komme til å synde på grunn av den ufullkomne utøvelsen av ansvar hos englene som var menneskets overordnede. Dermed var det to elementer som ville bli fremmedgjort fra Gud og satt inn i en prosess som ville resultere i at skaperverket nesten ble ødelagt. Dette erklærte Gud fra begynnelsen av. Hver av hans skapninger hadde frihet til å velge, og derfor valgte englene og vi selv å ignorere Guds instruksjoner eller lover og synde. Dermed ble en kjede av hendelser satt i gang som ville resultere i en nesten total ødeleggelse av skaperverket, hvis ikke Gud grep inn.
Det primære målet med alt dette var for Gud å lære hver og en av sine sønner å bli fullkomne slik han er fullkommen. Gud er kjærlighet (1Joh 4,8). Guds fullkomne kjærlighet er altomfattende og omfatter alle hans barn. Det perfekte uttrykket for denne kjærligheten finner vi i den bibelske teksten.
Joh 15:9-19 Som Faderen har elsket meg, har jeg elsket dere; bli i min kjærlighet! 10Hvis dere holder mine bud, skal dere bli i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Faders bud og blir i hans kjærlighet. 11Dette har jeg talt til dere for at min glede skal bli i eder, og for at deres glede skal bli fullkommen. 12Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere. 13Større kjærlighet har ingen enn denne at en setter sitt liv til for sine venner. 14Dere er mine venner hvis dere gjør alt det jeg befaler deg. 15Heretter kaller jeg dere ikke tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør, men jeg har kalt dere venner; for alt det jeg har hørt av min Fader, har jeg kunngjort eder. 16 Dere har ikke utvalgt mig, men jeg har utvalgt dere og innsatt eder til å gå ut og bære frukt, og at eders frukt skal bli værende, forat alt hvad I ber Faderen om i mitt navn, det skal han gi eder. 17Dette befaler jeg dere at dere skal elske hverandre. 18Hvis verden hater dere, vet dere at den hatet meg før den hatet dere. 19Hvis dere var av verden, ville verden elske sine egne; men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut av verden, derfor hater verden dere. (KJV)
Denne rekkefølgen av kjærlighet er den avgjørende faktoren for Jesu Kristi offer. Gud sendte Kristus av kjærlighet til sin skapelse (Joh 3,16). Kristus hadde ikke syndet eller gjort opprør, men likevel ble han utvalgt til å være offeret. Det er her det argumenteres for at Kristus ikke kunne synde, og at han må ha vært Gud, ellers kunne ikke hans offer være tilstrekkelig til å forsone menneskeheten med Gud. Dette er en satanisk selvrettferdiggjøring og et bedrag.
Påstandene fremsettes ut fra to aspekter.
Det første aspektet er at Satan ut fra dette falske premisset forsøker å erklære Gud for urettferdig. Hvis Kristus ikke kunne synde, hvordan kan da Satan dømmes riktig ved å sammenligne ham med et vesen som ikke var i stand til å synde?
Det neste argumentet er at Satan ble skapt slik. Dette er det samme argumentet vi finner i rettferdiggjørelsen av synd i dag. Det argumenteres med at "jeg ble født slik" eller "det var min oppdragelse" osv. Selv om det er sant at ansvaret kan reduseres på grunn av oppdragelse, så medfører ikke dette rettferdiggjørelse etter loven. Noen trinitarister hevder at Satan var ond fra han ble skapt. Vi vet at dette er feil, for Gud forteller oss at han var fullkommen fra han ble skapt til det ble funnet misgjerning hos ham (Esek 28,14-18).
Kristus kunne synde for det står at han ble fristet slik som oss (Hebr. 4,15). Men han syndet ikke (logisk nok: enhver som fristes av det onde har potensiale til å synde. Bare Gud Faderen fristes ikke av det onde ov. anm.)
Det neste argumentet er at Kristus måtte være lik Gud som en evig udødelig Gud. Hvis han ikke var det, kunne ikke hans offer forsone oss med Gud. Dette argumentet stammer fra gresk filosofi og er i strid med hele Skriften. Det brukes vanligvis av treenighetstilhengere når de ikke er i stand til å imøtegå argumentet fra Skriften. Det er vanligvis den siste fasen i retorikken før forfølgelse.
Argumentet er basert på følgende premisser.
I gresk filosofi fantes det ikke noe begrep om ubetinget agape-kjærlighet. Den Spartanske historien om gutten med reven i skjorten er sluttresultatet av denne intellektuelle prosessen.
Agape er et hebraisk begrep som stammer fra 'ahab (SHD 157) eller 'ahabah (SHD 160) i Høysangen. Ordet agape dukker ikke opp i det greske språket før Septuaginta (LXX) ble oversatt i Egypt. LXX bruker agape for ahaba i Høysangen 2,4.5.7; 3,5.10; 5,8; 7,6; 8,4.6.7. Thayer (som siterer Zezschwitz Profangraec. u. bibl. Sprachgeist, s. 63), sier om dette at:
"Det er bemerkelsesverdig at ordet først dukker opp som et aktuelt begrep i sangen til Solomon; - absolutt ikke noe ukonstruert bevis med hensyn til idéen som de Alexandrinske oversettere hadde vedrørende kjærligheten i denne sangen"
Ordet finnes ikke i Det nye testamentet i Apostlenes gjerninger, Markus eller Jakob. Det forekommer bare hos Matteus og Lukas og to ganger i Hebreerbrevet og Johannes' åpenbaring, men ofte hos Paulus, Johannes, Peter og Judas (Thayer, s. 4).
Flertallsformen agapae ble brukt om de kristne kjærlighetsfestene som fant sted ved nattverden, da maten ble utdelt til alle på bekostning av de rikere brødrene (Judas 12; 2Pet 2,13) (Thayer, ibid.). Å samle de utvalgte i påsken var altså et særtrekk ved urkirken.
Grekerne hadde ikke dette konseptet i sin filosofi før etter at Septuaginta kom ut, og da bare unntaksvis. Grekerne anså de to typer kjærlighet for å være henholdsvis filial og erotisk. Filosofien som sprang ut av denne svakheten i forståelsen av Guds natur, var at bare den som er lik, kan kjenne den som er lik, og bare den som er lik, kan elske den som er lik. Dermed kunne gudene forelske seg i mennesker, men på en unaturlig måte. Hele prosessen ender med argumentet om at for at Kristus skulle kunne sone menneskenes synder, kunne han bare ha vært Gud. Det er dette konseptet som tas opp i de nytestamentlige kommentarene til Paulus, der han sier:
1Kor 1:17-25 For Kristus har ikke sendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdom i ord, for at Kristi kors ikke skal bli til ingen nytte. 18For forkynnelsen av korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. 19For det står skrevet: Jeg vil tilintetgjøre de vises visdom, og jeg vil tilintetgjøre de forstandiges forstand. 20Hvor er den kloke, hvor er den skriftlærde, hvor er denne verdens forstandige? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom uforstandig? 21For etter at verden i Guds visdom ikke kjente Gud ved visdom, har det behaget Gud ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror. 22For jødene krever et tegn, og grekerne søker visdom; 23men vi forkynner Kristus korsfestet, for jødene en snublestein og for grekerne en dårskap; 24men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom. 25Fordi Guds dårskap er klokere enn mennesker; og Guds svakhet er sterkere enn mennesker. (KJV)
Hvorfor var den korsfestede Kristus en snublestein for jødene og en dårskap for grekerne? Det enkle svaret var at Messias kom i svakhet for å sone for både jøder og hedninger, og at han døde uten å ha beseiret romerne. Grekerne mente at dette var dårskap, fordi tanken om en Messias som var så svak at han ble korsfestet uten erobring eller makt og uten noen åpenbar status som Gud, innebar at han ikke kunne sone for menneskene overfor Gud eller ha et forhold til Gud. Dette var basert på forestillingen om at bare en gud kunne sone for dem som hadde et forhold til eller var forsonet med en annen gud. Dette argumentet har blitt videreført i tenkningen til de greske skolene som skapte treenighetslæren.
Argumentet er feil av følgende grunner. Hele offersystemet ble opprettet for å peke frem mot Kristus og for å sone for Israel på kontinuerlig basis. Offersystemet er forklart i artikkelen om Svingekornbåndet (The Wave Sheaf Offering (No. 106b). Messias var representert i dette systemet, og hvert av ofrene representerte aspekter ved Messias' forsoning.
Messias ble sendt av Gud for å sone for Israel, ikke fordi han var et udødelig, evig vesen, slik det feilaktig hevdes, men fordi Gud ønsket en leder med disse egenskapene - en som kunne vise den kjærligheten han var i stand til å generere fra sin natur.
Israels leder i egenskap av forsoningsprest var ypperstepresten. Denne presten kunne bare komme frem for Gud én gang i året, og bare han kunne gå inn i Det aller helligste, og bare med blodet fra offeret. Hver dag ble alteret renset med blod fra en okse (2 Mos 29,36). Det er ingen tvil om at offeret ble godtatt (1 Mos 1,4). Dette var for å sone kjent og ubevisst synd. Sonofferet ble satt tatt ut av Israels eldste, og synderne, enten de var fyrster eller vanlige folk, fikk tilgivelse (3. Mos. 4:13-18, 20, 22-35; 5:6-10), i likhet med presten (3. Mos. 6:7; 9:7). Offeret var høyhellig, og Gud ga det for å bære menighetens misgjerninger og gjøre soning for Herrens åsyn (3 Mos 10,17). Offeret kunne være et renselsesoffer, og det kunne være alt fra lam til duer og dueunger (3. Mos. 12,6-8). Det var prestens ansvar å bære frem offeret (3. Mos. 14,12-32).
Ypperstepresten (symbolisert ved Aron) bar frem forsoningsofferet bak forhenget i tempelet eller tabernaklet (3. Mos. 16,6-34). Dette forsoningsofferet skulle rense Israel gjennom et blodoffer. Pakten med Israel pekte frem mot et mer fullkomment system, som fortsatt var Guds pakt med menneskene gjennom Israel (se artikkelen The Covenant of God (No. 152)). Jeremia profeterte om pakten og blodofferet. Symbolikken fremgår av Hebreerbrevet 8:3-6.
Hebreerne 8:3-6 For enhver yppersteprest er ordinert til å bære fram gaver og offer; derfor er det nødvendig at også denne mannen har noe å bære fram. 4For om han var på jorden, kunne han ikke være prest, for det er jo prester som bærer fram gaver etter loven: 5 som tjener som et forbilde og en skygge av det himmelske, slik som Moses ble formanet av Gud da han skulle bygge tabernaklet; for se til, sa han, at du gjør alt efter det mønster som er vist dig på fjellet. 6Men nå har han fått en mer utmerket tjeneste, ved hva han også er mellommann for en bedre pakt, som ble opprettet på bedre løfter. (KJV)
Dette faktumet med gjentakelsen av det himmelske systemet forklarer hvorfor det var spesifikke tall i prestedømmet, og hvorfor det var tjuefire divisjonale yppersteprester med en -tjuefemte generell yppersteprest. Det var tjuefire eldste i Elohims råd under Jesus Kristus som øversteprest. Disse tingene ble forstått å være en del av den himmelske strukturen.
Som yppersteprest måtte Kristus ha et blodoffer. Det kunne bare skje ved at han ble menneske. Forståelsen av Kristus som blodofferet og frelsens legeme fremgår av Joh 6,58. Han var brødet som kom ned fra himmelen, ikke det brødet som fedrene spiste og døde av, men den som spiser dette brødet, skal leve evig. Vi så at manna var forbildet, og at brødet kom fra himmelen. Kristus sa ved nattverden at det å bryte og ta av dette brødet var som hans legeme. Blodet var det nødvendige blodofferet. Bruken av symbolikken med brødet og vinen formidlet mange viktige illustrasjoner til det åndelige Israel.
At Kristi pakt er en pakt med blod, betyr at offeret bare kan skje én gang, ettersom ånd ikke er kjøtt og bein. Kristus kunne bare ha ofret, eller blitt ofret, én gang for alle. Han kunne bare anta menneskehet én gang, selv om han kunne anta formen og gjorde det ofte. Det kunne heller ikke være noe blodoffer i den åndelige verden. Ingen ånd kunne gjøre det, unntatt i menneskelig skikkelse. Derfor måtte opprøret i hær-skarene - hele opprøret - nødvendigvis ha én entitet som ble menneske for å kunne dø, og Satan var ikke villig til å oppgi sin posisjon eller ofre seg for sine egne. Den entitet som var beredt til å bringe dette offeret, ut fra templets fysiske modell, måtte være, eller bli gjort til, yppersteprest. Ypperstepresten ble anerkjent som Lammet og Forløseren av Eldsterådet i Johannes' åpenbaring kapittel 4 og 5. Kristus var beredt til å adlyde Gud og bringe dette offeret, og dermed ble Kristus funnet verdig.
Denne typologien finner vi igjen i analogien mellom Kain og Abel, der Abels offer var mer akseptabelt enn Kains offer. Det fantes ingen selvoppofrelse i den falne skaren. Vårt lederskap består av selvoppofrelse, av å ofre livet for våre brødre, slik Kristus, vår leder, gjorde. Slik blir vi elohim, slik han ble elohim (Sak 12,8) som Guds sønn i kraft av Den hellige ånd etter sin oppstandelse fra de døde (Rom 1,4).
Det argumentet som sier at det ikke er godt nok at noen mindre enn Gud blir ofret, rammer selve Guds makt og allmakt. Frykt ikke, du orm Jakob.
Jesaja 41:14 Frykt ikke, du orm Jakob, og dere Israels menn; jeg vil hjelpe deg, sier Herren og din gjenløser, Israels Hellige. (KJV)
Gud kan bestemme på hvilken måte han vil akseptere menneskeheten, og det er bare Gud som kan avgjøre det. Hvis Gud ønsket at menneskeheten skulle forløses med hva det enn skulle være, ville dette objektet være tilstrekkelig.
Faktum er at Bibelen er tydelig på at Israels forløser er en engel.
1. Mosebok 48:14-16 Og Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på Efraims hode, som var den yngste, og sin venstre hånd på Manasses hode, og han førte sine hender med vitende og vilje, for Manasse var den førstefødte. 15Og han velsignet Josef og sa: Gud, den Gud som mine fedre Abraham og Isak har vandret for, den Gud som har ernært mig hele mitt liv inntil denne dag, 16Engelen som forløste mig fra alt ondt, velsigne guttene, og la mitt og mine fedre Abrahams og Isaks navn bli oppkalt over dem, og la dem vokse op til en mengde midt på jorden. (KJV)
Israel ble forløst av en elohim som var en engel. Dette avsnittet er tydelig på dette. Job bemerker også forløsningen ved en av de tusen.
Job 33:21-24 Hans kjøtt er så forkrøplet at det ikke kan sees, og hans bein som ikke var synlige, stikker ut. 22Sjelen hans trekker mot avgrunnen, og livet hans mot dem som bringer død. 23Hvis det finnes en engel for ham, en mellommann, en av de tusen, som kan forkynne for mennesket hva som er rett for ham, 24og han er nådig mot ham og sier: Frels ham fra å gå ned i avgrunnen, jeg har funnet en løsepenge.
Løsesummen betales altså av en mellommann som er en engel, en av de tusen. Forestillingen om at et slikt offer er utilstrekkelig, stammer ikke fra Bibelen. Den er i strid med Skriftens uttrykkelige ord og intensjon. Hensikten med å opphøye Messias til å bli likestilt med Gud er ikke Guds eller Messias' hensikt. De er sataniske. De søker å fornekte at Kristi gjerninger er tilstrekkelige og å anklage Gud. De forsøker å fornekte hele den gammeltestamentlige loven og profetiene som peker mot Messias.
Kristi forsoning var bestemt av Gud (Luk. 2:30-31; Gal. 4:4-5; Ef. 1:3-12,17-22; 2:4-10; Kol. 1:19-20; 1Pet. 1:20; Åp. 13:8). Det er derfor ingen tvil om at den er tilstrekkelig. Det er et mysterium (1Kor 2,7), men i en sammenheng (1Pet 1,8-12).
Kristi offer skulle bare bringes én gang (Hebr. 7:27; 9:24-28; 10:10,12,14; 1Pet. 3:18).
Kristus var forløseren som Israel talte om. Vi ser denne forløsningen i en rekke tekster (Matt 20,28; Apg 20,28; Gal 3,13; 1Tim 2,6; Heb 9,12; Åp 5,9).
Offeret er en direkte typologi (jf. 1 Mos 4,4 med Hebr 11,4; 1 Mos 22,2 med Hebr 11,17.19; 2 Mos 12,5.11.14 med 1 Kor 5,7; 2 Mos 24,8 med Hebr 9,20; 3 Mos 16,30.34 med Hebr 9,7.12.28; 3 Mos 17,11 med Hebr 9,22; se også Naves Topical Bible, 'Atonement', s. 85).
Gud talte gjennom profetene og ga Skriftene som måtte oppfylles av Messias. Faktisk var det Messias selv som talte Guds ord til profetene (Joh 1,18).
Forståelsen av Kristi offer er et Guds mysterium gitt til de utvalgte (Mk 4,11).
Ingen kan komme til Kristus uten at Fade ren trekker dem til seg eller gir dem til Kristus, og Kristus vil reise dem opp på den ytterste dag (Joh 6,44; se også v. 37,65). De blir undervist av Gud og går deretter til Kristus (Joh 6,45).
Kristus var ikke Gud-en (The God). Han kom for å herliggjøre Gud og fullføre den gjerningen Gud hadde gitt ham å gjøre (Joh 17,4). Kristi offer var i henhold til en plan og innenfor Skriften (Joh 19,28). Paulus viser at Kristus ble oppreist og bemyndiget av Gud.
Romerne 10:3-9 For de visste ikke hvilken rettferdighet som kommer fra Gud, og da de ikke visste hvilken rettferdighet som kommer fra Gud, men ville skape sin egen, underkastet de seg ikke Guds rettferdighet. 4For Kristus er lovens ende, for at hver den som tror, skal bli rettferdiggjort. 5Moses skriver at den som praktiserer den rettferdigheten som bygger på loven, skal leve etter den. 6Men den rettferdighet som er basert på troen, sier: "Si ikke i ditt hjerte: "Hvem skal stige opp til himmelen?" (det vil si: føre Kristus ned) 7eller "Hvem skal stige ned i avgrunnen?" (det vil si å føre Kristus opp fra de døde). 8Men hva står det? Ordet er nær deg, på dine lepper og i ditt hjerte (det vil si troens ord som vi forkynner); 9for hvis du bekjenner med leppene dine at Jesus er Herre og tror i ditt hjerte at Gud reiste ham opp fra de døde, vil du bli frelst. (RSV)
Hvis vi tror at Gud oppreiste Kristus fra de døde, vil vi bli frelst. Hvis vi sier at Kristus er Gud, og vi deretter begynner å si at Kristus ikke døde og ikke ble oppreist av Gud, og at Kristi menneskelighet er skilt fra hans guddommelighet ved å tilskrive ham en slik tilstand, da har vi læren om Antikrist. Historikeren Sokrates sier (VII, 32, s. 381) at 1Joh br. 4,2-3 ble endret av dem [kalles nå trinitariske] som i de første århundrene ønsket å skille Kristi menneskelighet og død fra hans guddommelighet (se Ante-Nicene Fathers, Vol. 1, fn. s. 443).
Den korrekte teksten skal lyde:
Hermed kjenner dere Guds ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som skiller/separerer (which separates) Jesus Kristus, er ikke av Gud, men av Antikrist.
Johannes sa at ingen hadde sett Gud noen gang. Hvordan kan da Sønnen være den Gud som har sendt ham, når ingen har sett ham?
1Johannes 4:9-15 I dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skulle leve ved ham. 10I dette er kjærligheten, ikke at vi elsket Gud, men at han elsket oss og sendte sin Sønn til soning for våre synder. 11Kjære, når Gud har elsket oss slik, skal også vi elske hverandre. 12Intet menneske har noen gang sett Gud; hvis vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet blir fullkommen i oss. 13Av dette vet vi at vi blir i ham og han i oss, fordi han har gitt oss av sin egen Ånd. 14Og vi har sett og vitner om at Faderen har sendt sin Sønn som verdens Frelser. 15Den som bekjenner at Jesus er Guds Sønn, Gud blir i ham, og han i Gud. (RSV)
Gud sendte Sønnen for å være verdens frelser. Hans offer er tilstrekkelig fordi Gud sendte ham, ikke fordi Kristus var Gud.
Den som bekjenner at Jesus Kristus er Guds Sønn, i ham blir Gud og han i Gud. Dette konseptet er kjernen i offeret. Kristi offer er tilstrekkelig for oss fordi Gud sa at det var tilstrekkelig. Kristus lot seg ofre fordi han var lydig inntil døden (Fil 2,6-8). Ved sin lydighet kvalifiserte Kristus seg til å bli yppersteprest for alle og til å bli Guds sønn i kraft, gjennom Den hellige ånd, ved sin oppstandelse fra de døde (Rom 1,4). Han ble forfremmet gjennom det han led.
Hebreerne 9:1-28 Allerede den første pakt hadde regler for gudstjenesten og en jordisk helligdom. 2For det ble gjort i stand et telt, det ytre, der lyktestativet og bordet og brødet fra Nærværet var; det kalles Det hellige sted. 3Bak det andre forhenget stod et telt som kalles Det aller helligste, 4 med røkelsesalteret av gull og paktens ark som var dekket med gull på alle sider, og som inneholdt en gullurne med manna og Arons knoppede stav og paktens tavler. 5Over det var herlighetens kjeruber som overskygget nådestolen. Om disse ting kan vi ikke nå tale i detalj. 6Når disse forberedelsene er gjort, går prestene stadig inn i det ytre teltet og utfører sine rituelle plikter; 7men inn i det andre går bare øverstepresten, og han bare en gang i året, og ikke uten å ta blod som han ofrer for seg selv og for folkets feil. 8Med dette viser Den Hellige Ånd at veien inn i helligdommen ennå ikke er åpnet så lenge det ytre teltet står 9(som er symbolsk for den nåværende tidsalder). I henhold til denne ordningen ofres det gaver og offer som ikke kan fullkommengjøre samvittigheten til den som tilber, 10men som bare handler om mat og drikke og forskjellige renselser, forskrifter for legemet som ble pålagt inntil reformasjonstiden. 11Men da Kristus viste seg som yppersteprest for det gode som er kommet, da gikk han én gang for alle inn i Det hellige sted gjennom det større og mer fullkomne teltet (som ikke er gjort med hender, det vil si ikke av denne skapelsen) 12og tok ikke blod fra bukker og kalver, men sitt eget blod, og sikret dermed en evig forløsning. 13For hvis besprengning av urene personer med blod fra bukker og okser og med aske fra en kvige helliggjør til renselse av kjødet, 14hvor mye mer skal da ikke Kristi blod, som ved den evige Ånd ofret seg selv uten lyte til Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger for å tjene den levende Gud. 15Derfor er han mellommann for en ny pakt, så de som er kalt, kan få den lovede evige arven, siden det har skjedd en død som forløser dem fra overtredelsene under den første pakt. 16For når det er snakk om et testamente, må den som har opprettet det, være død. 17For et testamente trer først i kraft ved døden, siden det ikke er i kraft så lenge den som har opprettet det, lever. 18Derfor ble heller ikke den første pakt stadfestet uten blod. 19Da Moses hadde forkynt alle lovens bud for hele folket, tok han blod fra kalver og bukker, sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og han stenket både boken og hele folket og 20sa: "Dette er blodet fra den pakt som Gud har befalt dere." 21Og på samme måte besprengte han både teltet og alle karene som ble brukt til gudstjenesten, med blodet. 22 Etter loven skal jo nesten alt renses med blod, og uten blodsutgytelse er det ingen tilgivelse for syndene. 23Derfor var det nødvendig at avbildningene av de himmelske ting ble renset med disse ritualene, men de himmelske ting selv med bedre ofre enn disse. 24For Kristus er ikke gått inn i en helligdom som er gjort med hender, en kopi av den sanne, men inn i selve himmelen, for nå å tre fram for Guds åsyn på våre vegne. 25Det var heller ikke for å ofre seg selv gjentatte ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i Det hellige med blod som ikke er hans eget; 26for da måtte han ha lidd gjentatte ganger siden verdens grunnleggelse. Men nå er det slik at han er kommet til syne én gang for alle ved tidens ende for å utslette synden ved å ofre seg selv. 27Og akkurat som det er bestemt for mennesker å dø en gang, og etter det kommer dommen, 28så vil Kristus, etter å ha blitt ofret en gang for å bære manges synder, vises en gang til, ikke for å håndtere synd, men for å redde dem som ivrig venter på ham. (RSV)
Testatorens død her var Kristus. Han var den som ga loven til Moses. For at det skal være et gyldig testamente, må testator være død. Kristus måtte dø fordi det var han som var mellommannen som uttalte og ga loven. Derfor måtte han oppfylle loven og stadfeste den. Hvis ikke engelen som ga loven på Sinai døde, kunne ikke loven oppfylles. Den nye pakten måtte bevitne testatorens død for å bli stadfestet.
Bibelen hevder at loven ikke ble gitt til Moses av Gud selv, men ble formidlet til Moses av Guds engler (Apg 7,53; Gal 3,19; Hebr 21,2). Schürer (History of the Jewish People in the Age of Jesus Christ, Vol. II, s. 350-351) bemerker dette: Det var en del av åpenbaringens fullkommenhet at den ble nedtegnet på sytti forskjellige språk på steiner som ble reist på Ebal-fjellet (5. Mos. 28,2ff.). Dette er også nevnt i Mishna (mSot. 7,5) med henvisning til 5 Mos 27,8 (se Schürer, ibid., fn. 46). De sytti språkene tilsvarer de sytti nasjonene som ble oppfattet i 1 Mos 10 (se Tg. Ps.-Jon. om 1 Mos 11,7-8; 5 Mos 32,8; se Schürer, ibid.).
Schürer bemerker også at utnevnelsen av de sytti englene i Enoks bok som "verdens hyrder" er basert på antagelsene om de sytti hedningefolkene. De sytti språkene omtales også i mShek. 5:1 (Mordekai ble også antatt å forstå sytti språk) (Schürer, ibid.; se også artikkelen Commentary on Esther (No. 063) for Mordekais messianske natur). De samme antakelsene om de sytti nasjonene og språkene og deres fordeling blant hær-skaren finner vi i Clementine Homilies 18:4; Clementine Recognitions ii 42; Epiphanius Heresies i 5; Augustin City of God xvi 9. Loven antas altså å stå for hedningene under deres englehær, og denne antakelsen ligger utvilsomt til grunn for plasseringen på Ebals berg. Den store engelen som var Israels elohim, ga altså loven til Moses. Denne entiteten var Kristus.
Messias sitter ved Guds høyre hånd og er konge og Herre fordi Gud har gjort ham til det. Hans offer var et uttrykk for den kjærligheten Gud krever av sine ledere og sønner. Bare ved å gi avkall på sin makt som Guds sønn og utholde en mindreverdig og smertefull tilværelse og død, kunne han vise de egenskapene Gud ønsker av sine utvalgte.
q