Guds kristne kirker

 

Nr. 229

 

 

 

 

 

Arche av Guds skapelse som alfa og omega

 

(Utgave 1.0 19971217-19971217)

 

 

Mye av den moderne kristendommens argumentasjon om Kristus har sitt opphav i gresk filosofi og antikkens religiøse praksis som strider mot Bibelen. Noen av de engelske bibeltekstene har blitt feiloversatt for å skjule hensikten og strukturen i anvendelsen av begrepene, fordi de strider mot treenighetsteologien. Anvendelsen av begrepene Arche, Alfa og Omega, første og siste, begynnelse og slutt forklares med utgangspunkt i de ulike tekstene.

 

Christian Churches of God

PO Box 369, WODEN  ACT 2606,  AUSTRALIA

 

E-mail: secretary@ccg.org

 

 

 

(Copyright © 1997 Wade Cox)

(tr. 2024)

 

 

Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.

 

 

 

Dette manuskriptet er tilgjengelig (både som originaltekst og i oversatt versjon) følgende nettsteder:

http://www.logon.org and http://www.ccg.org

 

 


Arche av Guds skapelse som alfa og omega

 


I de ulike artiklene om Gud og Messias har vi behandlet de to første aspektene av guddomsbegrepet, nemlig Gud Fader og Jesus Kristus som Guds Sønn. Oppsummeringen av den første delen av vår troserklæring er at Gud Faderen er den eneste sanne Gud og at Jesus Kristus er Guds Sønn, og at denne forståelsen er forutsetningen for evig liv (Joh 17,3).

 

Gud Faderen

Universets høyeste guddom er Gud. Han er den allmektige, skaperen og opprettholderen av himmelen, jorden og alt som er der (1 Mos. 1,1; Neh. 9,6; Sal. 124,8; Jes. 40:26,28; 44:24; Apg 14:15; 17:24,25; Åp 14:7). Han alene er udødelig (1Tim 6,16). Han er vår Gud og Far og Jesu Kristi Gud og Far (Joh 20,17). Han er den høyeste Gud (1 Mos 14,18; 4 Mos 24,16; 5 Mos 32,8; Mk 5,7) og den eneste sanne Gud (Joh 17,3; 1 Joh 5,20).

 

Jesus er Guds Sønn

Jesus er skapelsens førstefødte (prototokos) (Kol 1,15) og dermed begynnelsen (arche) Guds skaperverk (Åp 3,14). Han er Guds enbårne (monogene) Sønn (Mat. 3:17; Joh. 1:18; 1Joh. 4:9), unnfanget av Den hellige ånd og født av jomfruen Mariam, feilaktig kalt Mary engelsk (Luk. 1:26-35). Han er Kristus eller Messias (Matt 16,16; Joh 1,41), sendt av Gud for å være vår frelser og gjenløser (Matt 14,33; Joh 8,42; Ef 1,7; Tit 2,14).

 

Kommentaren i Åp 3,14 om at Kristus er (gr.) arche i Guds skaperverk, har stor betydning. I dag forstår vi vanligvis ikke hvorfor Jesus Kristus sa til Johannes i forbindelse med menigheten i Laodikea: "Si til engelen i menigheten i Laodikea at jeg er arche av Guds skaperverk". Grunnen til at dette ble gjort, var at det i menigheten i Laodikea skulle oppstå en diskusjon både i menigheten og i samtiden om at Kristus ikke var Guds skaperverk. Dette argumentet dreier seg om materiens evighet og Guds tilstedeværelse i all materie.

 

Ordet arche betyr begynnelse. Begrepet som brukes i Åpenbaringen 3,14, ser ut til å ha sammenheng med en filosofisk diskusjon som pågikk i Midtøsten fra Philo via mellomplatonistene til nyplatonikerne. Diskusjonen dreide seg om teorien om verdens opprinnelse. Du forstå denne diskusjonen fordi den har betydning for New Age-bevegelsen. Da vil du forstå blasfemien i New Age-bevegelsen. Du vil også forstå at det er en profeti fra Jesus Kristus at dette argumentet ville dukke opp i menigheten i de siste dager, og at den laodikéiske menigheten ville gjennom dette, åndelig talt, prostituere seg ved det og miste sin tilgang til den første oppstandelse. Teologen Klemens av Alexandria opptok argumentet som en form for gnostisisme (gnosis betyr kunnskap, og gnostisisme var derfor prosessen der de innvidde oppnådde opplysning). Det var to nivåer involvert: lekfolket og de gnostiske elementene. Presteskapet ble i realiteten det gnostiske elementet. De hadde angivelig tilgang til den hemmelige kunnskapen, mens lekfolket fikk en mindre grad av forståelse. Dette ble i praksis nikolaittenes lære, der det utdannede presteskapet ble ansett for å ha en kunnskap som lekfolket ikke oppnådde, eller ikke kunne oppnå grunn av mysteriene som var involvert. Kristus sa at han hater nikolaittenes lære og Bileams lære om å undervise mot betaling. Bileams lære går hånd i hånd med nikolaittenes lære, og den er faktisk direkte antikristelig. Den innskrenker eller begrenser Den hellige ånds mulighet til å vokse i den enkelte. Vi forstå dette forholdet og hvordan det gjelder Den hellige ånd. Læresetningene behandles i artiklene The Nicolaitans (No. 202) og The Doctrine of Balaam and Balaam's Prophecy (No. 204).

 

Klemens fulgte den jødiske forfatteren Philo når han tolket begynnelsen av 1. Mosebok ved hjelp av det platonske skillet mellom den sansbare (sensible) og den fattbare (intelligible) verden. Den materielle og den immaterielle verden var i utgangspunktet utviklet etter platonsk mønster. Dermed var han også linje med skoleplatonismen, som også betraktet den sansbare (sensible) verden som en kopi av den fattbare (intelligible). Salvatore Lilla (Clement of Alexandria, Ch. III, Oxford University Press, 1971, s. 192) bemerker dette og sier side 230:

I læren om materien synes Klemens, i likhet med Philo og mellomplatonismen, å tro materiens pre-eksistens og betrakter den som blottet for enhver form og kvalitet (jf. kap. III, s. 226).

 

Enigheten var bare delvis, ettersom Klemens avviser skoleplatonismens syn om at materien er en av archai - mangfoldet av begynnelsen opprinnelsene til verden. Klemens sa at det ikke kunne være slik, men de sa at det var slik, og at materien var opprinnelig. Klemens hevder at Gud er den eneste sanne arche, og at alle andre arche følger av Gud. Kristus sa at han var arche for Guds skapelse, fordi han skapte ved delegasjon fra Gud. Det er den bibelske posisjonen, og grunnen til at Jesus Kristus sa det. Klemens hevdet senere at Gud er den eneste sanne arche, noe som er sant ut fra Åpenbaringen 4, der alle ting er skapt etter Guds vilje. Men platonikerne sa at materien i seg selv var en arche. Klemens trodde materiens eksistens før verdens opprinnelse. Materien hadde med andre ord en iboende eksistens før selve verdens dannelse. Dette kan sammenlignes med big bang-teorien, der materien eksisterte i begynnelsen. Den ble initiert og deretter kondensert og formet til planeter. Verden ble altså skapt av big bang-materien. Big bang-teorien er altså ikke ny. Dette er en platonsk doktrine. Klemens forsvarte anklagen om at stoikerne, Platon og Aristoteles hadde sett materien som ett av de første prinsippene. Han hevdet at disse filosofene hadde beskrevet materien som opprinnelig blottet for enhver kvalitet, og at Platon definerte den som meg ( as me on) når jeg blir til i en beholder (upodoche) (se Timaios 49e-50a, 50b-c), og at den var blottet for form (Tim. spesielt 50d-e), vanskelig å kjenne (51b1), forståelig ved hjelp av illegitime (bastard: Lilla) resonnementer og knapt troverdig (52b2). Klemens ser ut til å være helt enig med dem (Lilla, s. 193). Kirkene begynner altså å formulere disse begrepene, og beveger seg bort fra det bibelske og over til det platonske. Dette er forløperen til det trinitariske resonnementet, og det er ren og skjær platonisme. Philo (den jødiske filosofen som skrev i perioden før Kristus) og Plutark anser derimot at materien fortsatt er en ousia (Lilla, s. 230). Lilla sier at Plutark sammen med andre mellomplatonikere som Albinus, Apuleis og forfatterne av tredje bok av Diogenes Laertius og Hippolytos betraktet materien som evig og uten kvalitet og form (ibid., kap. III, s. 193,195-6). De sa altså at den er der oppe, men den har ingen kvalitet, den henger i eteren. Vi har dette formatet (eternality- «ævelighet»)) som har Guds egenskaper. Det har evighet i seg selv. Fra denne tankeprosessen oppsto det babylonske animistsystemet. Dette resonnementet stammer fra det babylonske og er snarere en formulering av disse tankeprosessene. Når Klemens betrakter materien som meg (as me on), er han enig med nypytagoreismen, med Plotin og kanskje også med Ammonius Saccas (Lilla, kap. III, s. 195-196 og fn. 1, s. 226).

 

Det diskuteres altså om materien er formløs, evig eller formløs, skapt. Det er essensen i argumentet. Materiens formløse evighet gjør den til en ousia eller hypostase av Gud, og derfor er Gud iboende (immanent) fordi materien er en hypostase av Gud, og derfor er Gud i materien. Ut fra dette kvasi-gnostiske resonnementet ble treenigheten utviklet, der Guds tre hypostaser var de primære hypostasene. går vi lenger enn hva vedkom sende-menighetene.

 

Da oppsto spørsmålet: Var verden skapt eller ikke skapt? Med andre ord: Hadde den liv av seg selv, eller ble den skapt? Dette foregriper dagens diskusjon om evolusjon og skapelse. Kristus sa at det ikke var slik; at han var arche. Han var redskapet for Guds skapelse, og at materien (verden) i seg selv ikke var en arche, og at Gud ikke er immanent i materien, ikke er i stein og glass. Å si at Gud er immanent i materien, i ødeleggelses- og drapsmidler, og at Gud selv er ond i seg selv, er blasfemi. kommer vi til det punktet hvor Satan ble ansett for å være ond fra det øyeblikket han ble skapt, og faktisk bare er en hypostase av Guds ondskap.

 

samme måte oppfattet man englene bare som hypostaser av Gud, som aspekter av hans budskap. Man kan se omfanget av den enorme blasfemien som er i ferd med å vokse frem. Folk er blinde for dette problemet. Hovedsakelig fordi de følger en doktrine vedrørende styresett (a doctrine of government) som ikke har noe med det bibelske systemet å gjøre. Det er derfor Gud og Kristus hater nikolaittenes lære. Den gjør folk blinde for sannheten. De undergraves av platonistiske doktriner. De utvalgte skal og gjøres oppmerksomme denne villfarelsen.

 

Budskapet til laodikéerne blir noe klarere av denne diskusjonen. Den filosofiske debatten dreide seg om påstanden om at materien i seg selv var en ousia eller hypostase av den ene, og at Gud dermed var immanent i all materie. Gud var altså i tre og stein. Dette er den grunnleggende antakelsen bak animismen, inkludert den vi finner i Babylon, sjamanismen og hele frigjøringsteologien som strekker seg til buddhismen og japansk shintoisme. Sir Wallace Budges bok om Babylon (det var han som gravde den ut) har eksistert lenge. Vi har visst i mer enn hundre år hva den babylonske religionen er. Den babylonske religionen var animistisk, og det er akkurat den religionen som mange av kirkene i dag er opptatt av.

 

Klemens, i likhet med Philo og platonikerne fra Midtøsten - Plutark og Atticus - gikk åpent inn for generasjonen. I likhet med Philo hevder Klemens at skapelsen ikke fant sted i tid, siden tiden i seg selv er direkte avhengig av den sansbare verden (Lilla, s. 230). Dette er grunnleggende feil (av de grunnene som er beskrevet tidligere og i andre artikler) og ble tatt opp av Augustin i Guds by (The City of God). For å gjenta avsnittet om tid og udødelighet fra artikkelen Eternal Life (No. 133):

Begrepet tid oppstår bare når det er et forhold mellom objekter. For eksempel oppstår en dag som jordens bevegelse rundt sin egen akse i forhold til solen. Et solår forstås som jordens enestående omdreining rundt solen. Det er ulike år involvert i galaksens rotasjon, f.eks. solår, jordisk år og galaktisk år. Universet har en ekspansjonsfaktor som relaterer bevegelsen bort fra et primærpunkt.

 

Det primære punktet ble av Penrose bestemt til å være ti i tiende til 123. potens. Ut fra størrelsen dette tallet det altså finnes et opprinnelsespunkt for universet, og ikke noe annet. All denne bevegelsen kommer til uttrykk i tidsbegreper som er knyttet til jordsystemet.

 

Uansett målemetode kan det bare være slik at tiden har sitt utspring i forholdet mellom to eller flere objekter. Dermed kan tiden bare begynne med eksistensen av to eller flere objekter. Gud eksisterte før tiden. Skapelsen av elohim var faktisk tidens begynnelse: Begynnelsen Guds skapelse (Åp 3,14). I Kolosserbrevet 1,15 står det at Kristus var skapelsens førstefødte.

 

Herren Gud er altså Alfa-en, som både årsak og eksistens, og som det endelige målet for denne handlingen er han også Omega-en.

Åpenbaringen 1:8 "Jeg er Alfa-en og Omega-en", sier Herren Gud, han som er og var og skal komme.

(dvs. når han blir alt i alle (Ef 1:23)).

 

Tidsbegrepet begynte altså med formuleringen av Jesus Kristus. For da Jesus Kristus ble skapt (og elohim(ene) ble skapt), begynte tiden å løpe fordi det var et forhold mellom to vesener. Gud alene eksisterte i udødelighet. Uavhengig av målestokk er det disse to objektene som skaper tiden. Kristus blir da Guds skaperverk fra sin tilblivelse. Hele skaperverket stammer fra Gud. Gud er altså Alfa-en, både som årsak og eksistens og som handlingens endelige mål. Dermed er han også Omega-en fra Åpenbaringen 1:8. Kristus advarte altså menigheten i Laodikéa, og vi skal legge merke til advarslene til Laodikéa.

 

Alfa og Omega som utvidet til Jesus Kristus

Titlene alfa og omega og de andre begrepene som brukes i Åpenbaringsboken, er både et svar greske filosofiske problemområder,   vel som å fremsette de innlysende fakta om at posisjonen som elohim ( dvs : å bli elohim - ov.anm.) er delegert til de utvalgte gjennom Jesus Kristus.

 

Åpenbaringen 1:11 i KJV har en referanse til Alfa og Omega i forbindelse med Jesus Kristus. Denne tittelen er fraværende i RSV og de gamle tekstene (se Companion Bible notis til teksten). Den finnes bare i Receptus og dermed i KJV.

 

Betydningen av denne tilføyelsen ligger i at den brukes til å skjule rekkefølgen av det som skjer i anvendelsen av titlene fra Gud til Kristus i rekkefølgen av Åpenbaringens profetier.

 

Derav den opprinnelige teksten som lyder mer eller mindre som RSV:

Åpenbaringen 1:11: "Skriv det du ser i en bok og send den til de syv menighetene, til Efesus og Smyrna og Per'gamum og Thyati'ra og Sardes og Filadelfia og La-odice'a." (RSV)

 

Denne teksten blir i KJV:

Åpenbaringen 1:11 og sier: Jeg er alfa og omega, den første og den siste, og det du ser, skal du skrive i en bok og sende til de sju menighetene i Asia, til Efesos og Smyrna og Pergamon og Thyatira og Sardes og Filadelfia og Laodikea. (KJV)

 

Denne tilføyelsen i teksten er gjort spesielt for å støtte treenighetslæren og fornekte intensjonen med resten av Åpenbaringsboken i denne saken.

 

Åpenbaringen 1:8 forklarer at denne henvisningen gjelder Gud, som ifølge Åpenbaringen 1:6 er Kristi Gud og Far.

Åpenbaringen 1:8 "Jeg er Alfa-en og Omega-en", sier Herren Gud, han som er og var og skal komme, den Allmektige. (RSV)

 

Igjen ser vi at KJV- nedenfor, som bruker Receptus, sletter ordene ho theos eller Guden og bare bruker kurios eller Herren. Teksten har da en helt annen og uredelig intensjon om at begge tekstene refererer til Kristus, når Alfa og Omega er tydelig knyttet til Herren, Gud og Kristi Far, og ikke brukt Kristus i det hele tatt fra begynnelsen. Dette har mye å gjøre med teologien slik den ble utviklet fra den greske filosofien og treenighetslæren. Det var et bevisst forsøk å skjule Kristi sanne natur i forhold til sin Gud og opphøye ham i treenighetens falske struktur.

Åpenbaringen 1:8 Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, sier Herren, han som er, og som var, og som kommer, den Allmektige. (KJV)

 

Åpenbaringen 1:17 og 2:8 inneholder ikke ordene alfa og omega. De bruker protos og eschatos, som innebærer et annet begrep til forskjell fra alfa og omega.

Åpenbaringen 1:17 Da jeg ham, falt jeg ned for hans føtter som om jeg var død. Men han la sin høyre hånd meg og sa: "Frykt ikke, jeg er den første og den siste". (RSV)

 

Åpenbaringen 2:8 "Og til engelen for menigheten i Smyrna skal du skrive: `Ordene fra den første og den siste, som døde og ble levende. (RSV)

 

Begrepene protos og eschatos bærer begrepene i Åpenbaringen 3:14 der Kristus er arche eller begynnelsen Guds skapelse som prototokos eller førstefødte som en åndelig sønn. Senere ble han den enbårne Gud i Johannes 1:18 (som theos eller elohim eller monogene theos).

 

Denne funksjonen forsterkes. Ved Messias' gjenkomst og i den endelige prosessen når Guds by kommer, ser vi Messias som Alfa og Omega. Disse titlene ble ikke brukt ham i utgangspunktet, noe som er motivasjonen bak de falske oversettelsene og tilleggene.

 

I Åpenbaringen 22:13-16 ser vi at de to titlene smelter sammen i Messias når han kommer som den klare morgenstjernen.

Åp 22,13-16 Jeg er Alfa-en og Omega-en, den første og den siste, begynnelsen og enden." 14 Salige er de som vasker sine klær, for at de skal rett til livets tre og inn i byen gjennom portene. 15 Utenfor er hundene og trollmennene og horkarlene og morderne og avgudsdyrkerne og alle som elsker og praktiserer løgn. 16 "Jeg, Jesus, har sendt min engel til dere med dette vitnesbyrdet for menighetene. Jeg er Davids rot og avkom, den lysende morgenstjernen." (RSV)

 

Han blir gitt disse titlene som delegert makt fra Gud. Som skapelsens protos blir han ett med Alfa-en. Som skapelsens eskatos blir han ett med Omega-en når Gud blir alt i alle (Ef 4,6).

 

Åpenbaringen 21,6 viser når dette skjer. Kristus blir alfa og omega, arche og telos. Han er beskrevet som arche eller begynnelsen Guds skaperverk i Åp 3,14. Her har vi arche som begynnelse og telos som slutt. Ordet skjedde er det kollektive intetkjønn flertall gegonan (jf. Åp. 16 og 17 og Marshalls Interlinear RSV). Det er oversatt som det er gjort. Men det betyr, og Marshall gjengir det som, det har skjedd(has occured).

Åp 21,6 Og han sa til meg: "Det er gjort ! Jeg er alfa-en og omega-en, begynnelsen og enden. Til de tørste vil jeg gi av kilden med livets vann uten betaling. (RSV)

 

Det har skjedd er oversatt som det er gjort for å skjule at denne prosessen der Gud blir alt i alle, begynner med Kristus, som ikke var slik i begynnelsen (was not that way in the beginning).

 

Vi har altså å gjøre med et progressivt konsept for Messias' og de utvalgtes virksomhet. "Se, jeg gjør alle ting nye".

 

Gud blir alt i alle. Gud er altså omegaen eller sluttresultatet av sin egen skapelse. De trinitariske oversetterne av KJV skjuler bevisst dette faktumet og konseptet for sine lesere.

 

Kristus som arche innenfor trinitarismen

Argumentene som det er referert til ovenfor, anses å være en del av budskapet til menigheten i Laodikéa. Dermed argumentet være en sentral kilde til villfarelse i denne menigheten - og i forlengelsen av dette i hele vår tid. Profetiene sier hva feilen er. Det er den sentrale feilslutningen i Laodikéa-menigheten og grunnen til at Gud spyr Laodikéa-menigheten ut av sin munn.

 

Kristus sier at han var arche i Guds skaperverk. Klemens måtte ha Gud som den eneste sanne arche for å forhindre at Kristus skulle være begynnelsen Guds virksomhet. Det er det det hele dreier seg om. Trinitarianerne vil ikke ha Kristus i den posisjonen fordi Kristus da blir en Guds aktivitet i stedet for Gud selv som en binitaristisk struktur.

 

Hvis du ikke har den binitariske strukturen, kan du ikke bygge treenigheten - og kimen til treénigheten ligger i den binitariske strukturen. Derfor inneholder binitarianismen kimen til sin egen undergang. Hånd i hånd med denne feilen går sjelelæren. Klemens var imidlertid en teolog som i bunn og grunn var gnostiker. Han trodde sjelelæren og at sjelene stiger opp gjennom syv nivåer, er fri fra materielle lidenskaper og besitter gnosis (Lilla, s. 182). De utvalgte skulle altså gjennom denne opplysningsprosessen. Enhver kirke som blir trinitarisk, vil være forpliktet til å omfavne sjelelæren. Til syvende og sist det utvikles et verdenssjelssystem, og deretter blir individene en del av denne verdenssjelen. Oppstigningen til de syv nivåene som Clemens snakker om, er ren sjamanisme. Dette sprang ut fra det babylonske systemet og spredte seg til steppene i Russland i forbindelse med spredningen etter syndefloden. Det ble opphav til de sjamanistiske systemene der tilhengeren går fra ett nivå til det neste gjennom vanligvis syv nivåer. Det kan være mange som ni og tretten. Det er en ånd eller demon som kontrollerer (eller gud som de kaller det) hvert av de syv nivåene, helt til du stiger opp til det høyeste nivået.

 

Det var det Klemens foreslo, og det er det de platonske mystiske oppstigningene handler om. Det var det de kappadokiske teologene foreslo. De tok til orde for en mystisk oppstigning de syv nivåene. Guddommen de nådde frem til, var ikke Gud. De var demonister. Det samme systemet gjelder i buddhismen i dag. Ved en buddhistisk innvielsesseremoni er det en kjegle med nivåer i, med et egg det ene nivået; alt sammen symbolsk for å påkalle åndene ned gjennom nivåene for å inn i den troende. Alle som praktiserer buddhisme, befinner seg nødvendigvis i det sjamanistiske systemet. De påkaller åndene til å inn i dem og overta dem. Hele strukturen for sjelens oppstigning er basert demonisme og påkalling av ånder. Det er en annen ånd enn Den hellige ånd. Derfor er det viktig å forstå det før vi studerer Den hellige ånd.

 

Den vesentlige forskjellen mellom kristen, platonsk og gnostisk skapelsesteori som involverer arche-er, er at gnostikerne mente at archontes generelt var onde makter under jurisdiksjon av Jaldabaoth, den materielle verdens underlegne demiurg (se Apokryphon of John 41:12-14 og codex II Krause-Labib, II. 4-5, s. 139; Lilla, s. 183 og fn. 5). Den funksjonelle forskjellen ligger i de to første århundrene. Identifikasjonen som Logos ble gjort som Guds andre hypostase. Klemens identifiserer logos som Guds andre hypostase, ikke den første med den guddommelige visdom, det første av vesenene som Gud skapte, og hans rådgiver (Lilla, s. 208). Guds rådgiver var visdommen fra Ordspråkene 8,22. Det kommer av en misforståelse av Den hellige ånds rolle. Den Hellige Ånd var Guds første kraft som fantes hos Gud i skapelsen. Den Hellige Ånd kom ikke etter Kristus. Den kom logisk nok fra Gud, som hans kraft. Den Hellige Ånd er det middelet som knytter Kristus og hele ånds-og menneskeskapelsen til Gud. Dette argumentet er viktig, studer det for å forstå argumentene til disse menneskene.

 

Debatten dreide seg altså om en filosofi som forsøkte å forvrenge eller misforstå Skriften slik at alle elementene i skaperverket i virkeligheten var Guds hypostaser eller ousia. Hypostaser og ousia var ikke de samme begrepene. Hypostase er et stoisk begrep, ousia er et platonsk begrep. Begge betyr i bunn og grunn det samme. Trinitarierne bruker hypostaser som aspekter av den ene ousia. De bruker altså de to begrepene for å mene at Gud inneholder de tre hypostasene. Det er viktig å forstå hva disse menneskene mener når de bruker begrepene (se artikkelen The Use of the Term Hypostasis (nr. 230) for en mer utfyllende forklaring av disse begrepene). Englene anses altså for å være hypostaser av Gud, samme måte som demonene. Dermed kan Satan være ond fra det øyeblikket han ble skapt, slik noen akademikere i Guds menigheter nylig har hevdet. Vi har allerede sett at dette ikke stemmer. Bibelen er helt klar at Satan var fullkommen fra det øyeblikket han ble skapt (Esek. 28:15).

 

Konseptet er slik: Ettersom Gud er immanent og alle vesener bare er hypostaser av Gud, er Satan en hypostase som ikke har noen annen virkelighet enn som et uttrykk for Guds sinn. samme måte gjenspeiler også englene bare Gud og har ingen annen reell eksistens enn som hypostaser. Dette bedraget strekker seg til den materielle immanensen gjennom nyplatonismens filosofiske utvikling. Det strekker seg utover den grunnleggende treenighetslæren og inn i prosessteologien som er utviklet fra nyplatonismen. Det er grunnlaget for de siste dagers gudsdyrkelse.

 

Dette systemet av prosessteologi utviklet av nyplatonister fra trinitarisme vil være det systemet som vil overta buddhismen og alle disse andre religionene og kombinere dem i de siste dagers system. Det er anvendelig for shintoisme og hinduistisk frigjøringsteologi. Det er et generalisert system, og det er et middel til å ødelegge den katolske kirke, ikke til å bevare den. Det er det middelet Dyret bruker for å vende seg mot Skjøgen og ødelegge den. Vi er faktisk vitne til at de siste dagers religion blir innstiftet. Den har også sin begynnelse i Guds menigheter. Det er fra dette systemet at syndens menneske vil stige opp. Dette systemet ville forføre selv de utvalgte hvis det var mulig.

 

Dette konseptet er det absolutte bedraget og har kommet inn i Guds menighet i de siste dager, slik Kristus indikerer. Kristus kom med disse kommentarene for å vise at han var begynnelsen eller arche av Guds skapelse. Klemens hadde rett i at Gud var den sanne arche i og med at han skapte ut fra sin vilje, og ut fra hans vilje ble alle ting skapt (Åp. 4:11). Gud er altså skaperen, men Kristus var redskapet for skapelsen og var dens begynnelse (se ovenfor).

 

Tanken om at den guddommelige visdommen er Guds rådgiver og det første av de vesener som Gud har skapt, er ifølge Lilla karakteristisk for den jødisk-alexandrinske filosofien før Philo. Jødene i Alexandria forsto altså at visdommen var det første av elementene som Gud hadde skapt. Den utgikk altså fra Gud, og Guds ord ble deretter til og knyttet til Gud gjennom visdommen som Den hellige ånd. Den er Sophia i Ecclesiasticus 1,4 og den første skapte enheten i Ordspråkene 8,22. Salomos visdom 9:9 viser at den bistår Gud i skapelsen. Første Mosebok viser til Guds Ånd i 1 Mosebok 1:2. Forfatterne rett før Kristus forklarte feilaktig dette aspektet ved Guds kraft som et vesen, og denne feilen har vedvart til i dag som forestillingen om at Den hellige ånd er en person. Det er opphavet til denne feilen.

 

Ånden var logisk sett den første emanasjonen av Gud, fordi skapelsen av Kristus og de andre elohim gjorde det logisk sett nødvendig at det fantes en mekanisme for å integrere dem med Gud, slik at det kunne bli en absolutt monoteisme som en enhetlig helhet. Gud er sentrum for alle vesener. Alle vesener i den åndelige og menneskelige skapelse er knyttet til ham gjennom Den hellige ånd. Det er gjennom Ånden at Guds vesen overføres til alle vesener, både Kristus og resten av de utvalgte, og til syvende og sist alle mennesker. Det er mekanismen, og med mindre du forstår denne prosessen, kan du ikke forstå hva som skjer med Den hellige ånd. Det skjer fordi Guds lov utgår fra den vedvarende godheten i Guds natur. Den kan altså ikke være binitarisk, for det finnes en absolutt sentralitet i godheten, og denne godheten er Gud. Kristus sa at bare Gud er god; hvorfor skulle jeg kalle meg god, bare Gud er god (jfr Luk 18:19) grunn av logikken i den absolutte godhetens sentralitet. Vi kan ikke ha et dithéistisk system. Fornuft og logikk forteller oss at vi ikke kan det. Guds lov springer ut av Guds natur som er evigvarende, ettersom Gud selv er uforanderlig og grunnleggende er god som sentrum for den ultimate godheten.

 

q