Guds kristne kirker
www. logon.org
Innføring i kristendommen [225]
(Utgave 1.0 19990315-19990315) Audio
Kristus var jøde. Han overholdt Guds lover og adlød Gud på alle områder. Han var uten synd, og synd er overtredelse av loven. Han overholdt den bibelske sabbaten i overensstemmelse med kalenderen som var i bruk på Kristi tid i Jerusalems tempel og blant samaritanerne.
Kristus var jøde. Han overholdt Guds lover og adlød Gud på alle områder. Han var uten synd, og synd er overtredelse av loven. Han overholdt den bibelske sabbaten i overensstemmelse med kalenderen som var i bruk på Kristi tid i Jerusalems tempel og blant samaritanerne.
Den moderne jødiske kalenderen ble ikke utformet før i år 358 e.Kr., og bygger på at Guds hellige dager skal utsettes som følge av tradisjonen (jf. studieskriftet Guds kalender (nr. 156) ff. og Loven og det fjerde budet (nr. 256)). Kirken begynte ikke å bruke søndagen til gudstjeneste før midten av det andre århundret og da fra Roma (jf. Rollen til det fjerde budet i de Guds kirker som historisk holdt sabbat (nr. 170)). Den fulgte ikke det hedenske påskesystemet før den quarto-decimanske disputten i årene 152 til 190 e.Kr. (jf. Opprinnelsen til jul og påske (nr. 235)).
Jesus Kristus er ikke det virkelige navnet til den mannen vi kjenner som Guds sønn (jf. Betydningen av betegnelsen Guds Sønn (nr. 211)). Han ble kalt Yahoshua eller Joshua (Josva på norsk, ovs. anm.) (jf. Josva, Messias Guds Sønn (134)). Han hadde en rekke brødre og søstre som skulle komme til å spille viktige roller for kirken etter hans død. Brødrenes navn er alle nedtegnet i Bibelen og kirkens tidlige skrifter (jf. Ante Nicene Fathers). Etterkommerne deres ble drept ved stiftelsen av den romersk-katolske kirken fra og med det fjerde århundret (jf. Jomfru Mariam og Kristi familie (nr. 232)). Kristus hevdet aldri å være Gud. Kirken holdt ham aldri for å ha vært den sanne Gud eller til og med evig sammen med Gud i løpet av de to første århundrene av vår tidsregning (jf. Guddommens tidlige teologi (nr. 127)). Ingen av apostlene var tilhengere av treenigheten. Treenigheten var ikke engang formulert ved kirkemøtet i Nikea i 325. Den ble formulert ved kirkemøtet i Konstantinopel i år 381 (jf. Binitarianisme og trinitarianisme (nr. 76), Vesensenhet med Faderen (nr. 81) og Den Hellige Ånd (nr. 117)).
Resonnementet om at Kristus var Gud som del av det ene vesenet i egenskap av den eneste Sønnen, var en læresetning i tilbedelsen av guden Attis som var en lydisk guddom som fikk sin forankring i Rom. Den var en annen side av tilbedelsen av Ishtar eller Easter eller Astarte eller Ashtaroth. I begynnelsen av det fjerde århundret klagde Attis’ prester over at de kristne hadde stjålet alle læresetningene deres (jf. ibid (nr. 235) samt Renselse og omskjæring (nr. 251)). Oppfatningen om at Kristus måtte være Gud slik som Gud virkelig var Gud, stammer egentlig fra gresk filosofi på grunn av begrensningene i språket deres. De hadde ikke noe ord for Guds kjærlighet, og derfor måtte de låne et hebraisk ord – ahabah – til dette begrepet som de utviklet til agape. De hevdet at bare Gud kunne få i stand bot og forsoning mellom menneskene og seg selv. Hvis Jesus ikke var Gud, hvordan kunne han få i stand denne forsoningen? Denne ideen var feil, men ikke desto mindre ble den godtatt av grekerne som var satt til å styre de østlige kirkene og som fjernet Kristi slektninger, kjent som desposyni (jf. ibid (nr. 232)). På den tiden ble den faktisk kombinert med et gammelt system med den hedenske treenige Gud (jf. Utviklingen av den nyplatonske modellen (nr. 17) og Formålet med skapelsen og offeret til Jesus Kristus (nr. 160)).
Som en følge av de arianske krigene og omvendelsen til frankerne og angelsakserne, ble den sabbatholdende kirken undertrykt av den romerske fraksjonen som var trinitarianere (jf. Allmenn utbredelse av de sabbatholdende kirkene (nr. 122), ibid (nr. 170) og Cox-Kohn, The Sabbatarians in Transylvania, CCG Publications, 1998, pp. I-xxvii).
Selv om tilhengerne av sabbaten ble undertrykt i Europa, gav de likevel opphav til den protestantiske reformasjonen som mislyktes i å gjeninnføre den sanne troen (jf. Sosinianisme, arianisme og unitarianisme (nr. 185)).
Jødene trodde at Gud aldri hadde åpenbart seg for mennesker og at Loven som ble gitt dem gjennom Den store engelen Yahovah (Jahve) – også kalt Yahovah – som var Israels andre Gud. Han fungerte og snakket for Gud og var sammen med Israel i ildstøtten og skyen i Annen Mosebok. Denne posisjonen innehadde også apostlene og den tidlige kirken (jf. YHVHs engel (nr. 24), Salme 45 (nr. 177), Salme 110 (nr. 178), Etymologien om Guds navn (nr. 220) og Jesaja 9:6 (nr. 224)). Kirken trodde at denne verdens gud var Satan (jf. Lucifer: Lysbringeren og Morgenstjernen (nr. 223)). Kirken trodde ikke på himmel og helvete og forkastet begrepet om den udødelige sjel som en ugudelig og blasfemisk lære (jf. Sjelen (nr. 92) og Om udødelighet (nr. 165). Folk som trodde at man kom til himmelen når man døde, var gnostikere, og de brakte andre læresetninger med seg inn i kirken (jf. Vegetarianisme og Bibelen (nr. 183), Vin i Bibelen (nr. 188) og Nikolaitanerne (nr. 202)).
Kirken ville ikke begynne å styre før den første oppstandelsen fant sted, og den ville styre planeten i tusen år under Messias og deretter ta del i den andre oppstandelsen og forberede planeten på Guds by (jf. Tusenårsriket og ekstasen (nr. 95) og Guds by (nr. 180)).
Kristus hadde en spesifikk rolle i skapelsen. Han var ikke den eneste sanne Gud. Han var sendt av den eneste sanne Gud, og det å forstå dette, er å ha evig liv (Joh 17:3) (jf. Messias’ rolle (nr. 226)). Selv om han ikke var den høyeste Gud, Eloah, hadde han preeksistert (jf. Jesu Kristi preeksistens (nr. 243)). Han var en del av de utvidede sønner av Gud som var til stede ved skapelsen, i flertall oppfattet som elohim. I århundrer var kirken klar over og lærte fra seg at de utvalgte skulle bli elohim som Jahves engel foran dem (jf. Sakarja 12:8 og De utvalgte som elohim (nr. 1)).
Innføringen av den falske doktrinen om den treenige Gud som dannet treenigheten, gav deretter opphav til dannelsen av islam som fullstendig forkastet disse begrepene. Mohammed og de fire første kalifene som ble kalt kalifene som fikk riktig veiledning, ble de eneste muslimske ledere som fulgte sin lære til punkt og prikke. Etter dem falt islam sammen og ble fordreid av tradisjoner, slik det tidligere hadde skjedd med jødedommen og kristendommen (jf. Kristus og Koranen (nr. 163) og Sabbaten i Koranen (nr. 274)).
Kristus var ikke den eneste sanne Gud som intet menneske har sett og heller ikke kan se og som alene er udødelig (1 Tim 6:16; jf. Kristus og guddommen (nr. 237)). Kristus var Arche i Guds skaperverk og hadde en spesifikk oppgave i skapelsen (jf. Arche i Guds skaperverk som Alfa og Omega (nr. 229)). Skapelsen har en spesifikk plan som gjenspeiles i Bibelens høytider (jf. Guds høytider slik de er knyttet til skapelsen (nr. 227)). Snart vil Messias vende tilbake for å frelse dem som ivrig venter på ham, samt opprette Guds lov og styre på planeten (jf. Skisse til oversikt over tidsalderen (nr. 272) og serien om Loven og budene (nr. 252 ff)).
Kirken er en liten forsamling som er utvalgt og kalt ut i løpet av de siste to tusen årene og forberedt på Guds tusenårsrike. De er Guds tempel og helliggjort ved sine handlinger og bestrebelser i det arbeidet Gud har gitt Messias å fullføre (jf. Helliggjørelsen av Guds tempel (nr. 241), Måling av templet (nr. 137), Guds herredømme (nr. 174) og Gud og kirken (nr. 151)).
(Copyright © 1999 Christian Churches of God)
Christian Churches of God
PO Box 369 Woden, ACT 2606 Australia
PO Box 45 Rockton Ontario LOR 1XO Canada
E-mail: CCG Secretary
Opphavsrett: Disse skriftene kan kopieres og distribueres hvis samtlige av skriftene er kopiert, og hvis det ikke er foretatt endringer eller overstrykninger. Forleggers navn og adresse, samt opphavsrettstegn må inkluderes. Man kan ikke ta betalt for kopier som distribueres. Opphavsretten brytes ikke ved bruk av korte sitater som innlemmes i kritiske artikler og omtaler.